gang 3 år / 2 nr ringen

Transkript

1 ringen nr. 1 / årgang

2 2 ringen Rektor Anette Sørensen Rege Husleiedekning til friskolene! Alle elever har rett til gode og tjenlige skolebygninger og klasserom! Det er en selvfølge. For oss som driver private skoler fortoner det seg derfor både underlig og urettferdig at private skoler ikke får støtte til husleie eller bygningskostnader og vedlikehold. Vi vil vedlikeholde bygningsmassen, alle vet hva som skjer dersom man får etterslep på dette området. Men slik ståa er nå er det lite rom for større vedlikeholdsprosjekt ved skolen. Det er gjennomført en undersøkelse om arealkostnadene i offentlig skole. Den viser at i gjennomsnitt koster en elev kr pr år i arealkostnader. Til sammenligning ytes det kr 0 per elev pr år i arealkostnader til private skoler. Det norske samfunnet sparer flere millioner kroner på de elevene som i dag går i de private skolene, både fordi elevene/foreldrene betaler skolepenger og fordi det offentlige ikke må betale for byggene som skolene er i. Det er urimelig at samfunnet skal spare så mye på at friskolene, foreldrene og elevene selv må betale dette eller skaffe disse pengene. Stortinget har bevilget milliardsstøtte med rente- og avdragsfritak til opprusting av offentlige skolebygg. Det er sterkt beklagelig at private skoler ikke har fått sin andel av denne støtten! Også vi har behov for å kunne bygge ut! Det viser seg at når kristne friskoler har kunnet holde det gående med bare 85% statsstøtte og forholdsvis lave skolepenger, skyldes det stor idealisme. En økonomiundersøkelse foretatt av Kristne friskolers forbund viser at engasjerte medarbeideres ekstrainnsats, små administrasjoner, gaver og andre inntekter verdt til sammen 110 millioner kr har berget mange av skolenes økonomi. Vi ved Nordborg vil understreke at statsstøtten skal brukes til elevenes beste. Det bør være et argument også når det gjelder skolebygninger. Har ikke elever og ansatte i private skoler rett til et godt fysisk arbeidsmiljø? Hvis ja, må dette gi økonomiske konsekvenser i tilskuddet til skolene! eies og drives av Region Nord av Norsk Luthersk Misjonssamband Adresse: Nordborg videregående skole Sjøgata Finnsnes Telefon: Faks: Epost: nordborg@nordborg.vgs.no Internett: Rektor Anette Sørensen Rege Epost: anetttesr@nordborg.vgs.no Telefon: Avdelingsleder Edgar Gamst Kristoffersen Epost: gamst@nordborg.vgs.no Telefon: Rådgiver Solrun Borvik Epost: sborvik@nordborg.vgs.no Telefon: Miljølærer (internat): Internatarbeider: Redaktør Odd Inge Heng Epost: oiheng@nordborg.vgs.no Frivillig kontingent for Nordborgringen er kr. 100,- pr. år Gaver til skolen kan gis til bankgiro: Layout og sats: SR Media Nord Philip Sticha, Art Director Trykkeri SR Media Nord Internett: E-post: post@srmn.no Telefon: Klimakompensert trykksak

3 Ny redaktør i Nordborgringen Stuper i det Han er 171. Ikke i alder. Ikke i vekt. Men i høydecentimeter over bakken. Han er 31. Ikke i vekt. Men i alder. Han er sprek (tror han selv). Han har 3. Ikke i karakter i Skal vi danse?. Men i antall barn. La redaktøren presentere: Den NYE redaktøren, Odd Inge Heng! Noen vil synes det er rart at man presenterer seg selv på denne måten. Til mitt forsvar vil jeg si at det er enklere. Jeg får sagt mer, og redigert bort mindre. Nu er det dags som svenskene sier. Vi skal i tiden framover presentere Nordborgringen med en ny layout. Vi ønsker at leserne skal lese Nordborgringen med lyst og glede. Her trenger vi din hjelp! Noen liker å lese om hva som skjer på skolen. Andre er mer interessert i hva som skjer på internatet. Andre igjen er kanskje mest interessert i å høre noe fra personalet. Derfor oppfordrer vi herved alle om å skrive inn til oiheng@nordborg.vgs.no med tips om aktuelle tema. frivillig basis for elevene og skolen. Dette kan være slitsomt. Vi kan da finne trøst og mot i; men de som venter på Herren, får ny kraft, de løfter vingene som ørnen, de løper og blir ikke slitne, de går og blir ikke trette, Jes 40,31. I tillegg ønsker vi selvsagt forbønn for våre elever. Vårt håp er at de skal finne fram til Jesus som er veien, sannheten og livet. I dette ligger en oppsummering av det viktigste man kan få del i her i livet. Vi ønsker at elevene skal finne veien. Jesus sier at ingen kommer til Faderen uten gjennom han. Vi ønsker at de skal få se sannheten. Sannheten om seg selv og om Jesus. At de er skapt av Gud, høyt elsket, og at de har en Frelser som gikk i døden for dem og for all synder som er begått og kommer til å bli begått. Vi ønsker at de skal finne livet ved å tro på Jesus. Ta i mot det Jesus har gjort. Ta i mot det livet Jesus har levd for dem. Da har vi fått tatt del i Jesus sin befaling om å gå ut i verden og gjøre alle folkeslag til hans disipler. Med beste hilsen fra den nye redaktøren, Odd Inge Heng Fotos: Jon-Arild Aanestad Vi vil benytte anledning til å takke dere venner av skolen som ber for skolen! Vi er avhengig av forbønn. Det står i Bibelen: Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det bli lukket opp for dere. Vi trenger forbønn for de ansatte som står i en jobb som er spennende, men også veldig krevende. De ansatte er på skolen til alle døgnets tider avhengig av hvilken rolle de har. Men det som kjennetegner ansattgruppen uansett rolle er at det gjøres mye på ringen 3

4 Nordborg har to ettåringer! Mange har stilt seg spørsmålet om hvorfor Nordborg har to ettåringer som jobber på skolen. Kan det være lov? Hvorfor griper ikke myndighetene inn? Kan det være for at den ene er svensk og den andre fra et land som heter Rogaland? Vi har stilt våre to ettåringer noen spørsmål som kan gi oss svar! 1. Navn, alder, hvorfra og hva har du gjort så langt i livet? Inger Elin Susanne Smetana Nilsson, (i vårt lønnssystem Susanne Smetana, på folkemunnet Susann eller Sussi), 20 år, fra Umeå i Sverige. Før jag kom till Nordborg studerade jag til barnsjötterska (barne- og ungdomsarbeider), gikk ett år på Fjellheim Bibelskole og nu er jag her. Det er hur bra som helst! Jon- Arild Aanestad, ca 19¾ år, fra Gilja i Rogaland (også kalt Legoland). Jeg har gått 3 år på Tryggheim vgs, 1 år på Fjellheim Bibelskole og jeg går nå deltidsstudie i Kommunikasjon og livssyn på Gimlekollen i tillegg til å være ettåring. 2. Hvorfor Nordborg? Aha, hva bra frågan smettar Susann inn. Neja, jag måsta seia at det var når jag gikk på skolan på Fjellheim. Da kom Anette og Edgar (huvudsakliga og inspektör ved Nordborg) på besøk til skola. Dei utmanas oss til at testa ett år som ettåringar ved skolan. Jag tenkte; hvad jette bra! Dette vil jag verkligen gjøra! Og sen møttast jag også Jonny der. Og han gillade tanken! Men det va sen i Bolivia at jag förlarade alle mina andra planor og verkligen tenkte at nu vil jag bruka ett år på Finnsnes på den sosiala og varma skolan som jag hadde besøkt som månge gånger tillsammans med mina andra Fjellheimvänner. Jon-Arild skyter inn at de ble gira begge to da de fikk snakket med Anette og Edgar. Det ble nesten som et jobbintervju på stedet! Jeg tenkte at det var noe jeg hadde lyst til å gjøre. Gi ett år til å være sammen med ungdom og kunne fortelle om det jeg tror på. Kall det gjerne en gudfeldighet. 3. Hvilke arbeidsoppgaver har dere her? Susanne: Ja, det er att vara social tillsammans med ungdomar. Jag jobbar i kantinen, hjelper til på internatet med praktiska uppgifter. Och non gang prov vakt. Jon-Arild: Mye av det samme her. Men jeg har også fått prøvd meg som gymvikar og assistent. Ellers bruker vi å finne på ting på kveldene; spillkvelder, gymsalaktiviteter og koskvelder på internatet. 4. Hva liker du best med å være ettåring? Jon-Arild: Det kjekkeste er å få kontakt med elevene. Det er en sinnsykt bra gjeng! Susanne: Jag är helt överens! Det e jettebra, og ja, hür bra som helst! 5: Er det noe du har lyst til å finne på som ettåring som du ennå ikke har gjort? Jeg ser på Jon-Arild som blir drømmende i blikket, og venter spent på hva han har tenkt å svare:. Jon-Arild: Snøballkrig. Jaa, en skikkelig snøballkrig. Det har jeg skikkelig lyst til. Igjen det drømmende blikket 4 ringen

5 Jon-Arild: Ja, sånn orntlig snøballkrig med borger og flagg. Susanne: Ja, du menar sånn med gisslan övertagande?? Jon-Arild: Ja, nettopp! Det er barndomsminner. Det har jeg virkelig lyst til! Susanne: Jag tenker mer på skidåkning. Ja, sånn opp i lyften. Vi har jo alpinsenter alldeles intill! Då ser jag för mig disponibel grill och värmde korver! Ja, det är precis vad jag lengtar efter. 6: Hvorfor bør elevene rundt i landet søke på Nordborg? Susanne: På grund av lärare og annars personal! Det er jette trevligt tillsammans med alla i hop! Det är veldig kul att bo på internatet och man blir kjend med så mange olika människor! Jon-Arild: Enig med deg Susann! Det er et veldig godt miljø og en god tone blant personalet. Vi føler oss hjemme sammen med gjengen her. Det er et bra miljø hvor man kan bli kjent med alle. 7: Har du et bibelvers som du har lyst å dele med oss? Jon-Arild: Ef 2,8-10: Susanne: Sef 3,15 og 17 Fotos: Odd Inge Heng Nye internatleder Vår nye internatleder, Ellen-Irene, hva kan du si oss om jobben på Nordborg? I høst overtok jeg jobben som internatleder. Med min heller korte erfaring som internatarbeider var det en gruglede-opplevelse. Heldigvis har jeg to dyktige og erfarne damer sammen med meg, Anita Gundersen og Kjellaug Svensen, som vet det jeg ikke vet, og gir råd når det trengs! Vi begynte skoleåret med 25 internatelever, en økning på 8 fra i fjor vår. Interessen for å bo på internatet har blomstret, og vi har nå 28 jenter og gutter som bor hos oss. Det er en god gjeng fra store deler av Norge, og ei fra England! Det som er nytt av året er at vi har to ettåringer som er mye knyttet opp mot internatmiljøet og gjør en god jobb for det sosiale og kristne arbeidet. Det vi vil jobbe mer med fremover er å få dagelever til internatet på kveldstid, på leksekafé, møte/bibelgruppe og andre sosiale tilstelninger. Vi ønsker at internatet skal være en forlengelse av hjemmet, med regler og plikter, men også trygghet og fellesskap, slik at foreldre trygt kan sende ungdommene sine til oss. Vi har tro på et godt internatmiljø på skolen som bidrar til en god og lærerik hverdag for elevene både på dagtid og kveldstid! Med hilsen internatleder, Ellen-Irene S. Heng Foto: Odd Inge Heng ringen 5

6 PERU En misjonsreise vi sent vil glemme Turen startet fra Bardufoss tidlig onsdags morgen den 2.november, derifra gikk den til Oslo, hvor vi måtte overnatte før turen gikk videre fra Oslo til Amsterdam. På flyplassen i Amsterdam måtte vi vente en god stund før vi tok fly videre til Lima, Peru. Der lå vi over på et hotell, for deretter å fly videre til Arequipa dagen etter. Det var en utrolig reise! Fra første dag og frem til siste fikk vi være med på så mye mer enn vi hadde forestilt oss. Vi har fått oppleve veldig mye på får dager, noe vi er utrolig takknemlige for. Vi, Kathrine Larsen og Emilie Kvalvik, var de to heldige fra Nordborg som ble trukket ut til å reise på en misjonsreise til Peru. Vi skulle få se hva pengene vi samler inn går til. Elevrådet var den gruppen som tok avgjørelsen om hvilket misjonsprosjekt vi skulle støtte, og grunnskolen Martin Lutero i Peru ble enstemmig valgt. I Arequipa ble vi møtt av en misjonær som kjørte oss til misjonens hovedkontor, før vi dro dit vi skulle bo. Vi bodde hos to danske misjonærer på 19 år. De jobbet på den norske skolen der hvor de underviste i dansk. Vi reiste med to gutter fra Vestborg, Andreas Furnes og Ole-Martin Gustad. Utrolig koselige gutter, og vi fire ble en fin reisegruppe. Guttene bodde hos sjefen selv der nede, Andreas Bakke, som var vår hovedkontakt under oppholdet. Allerede dagen etter dro vi videre til en ørkenby som het Tacna. Den ligger ganske langt ned i Peru, ca. 40min fra Chile. Der var vi sammen med en misjonær, Alice. Hun tok oss med rundt i byen, på bibelgruppe i kirka og på gudstjeneste. Her var vi fra lørdag - søndag, Mandagen etter gikk turen til Puno, der var vi ute på Titicacasjøen og så på sivøyene. Vi lå over en natt på hotell, før vi reiste videre til Juliaca, der skolen Martin Lutero ligger. Pengene går til nytt materiale til elevene og lærerne, som oppdatering av pc ene, utstyr til naturfagsrommet og musikkrommet, og ellers i klasserommene. Pengene går også mye til vedlikehold av skolen generelt og uteområdene, som fotballbanen, bakgården og lekeplassen, og diverse. Her bodde vi på en bibelskole midt i byen. En veldig bråkete, nedslitt og støvete by, men folksom. På onsdagen var vi på Martin Lutero, der ble vi møtt med oppstilling, korps, marsjering, nasjonalsang og flaggheising av både det Vi er nå tilbake i Norge. Vi hadde et veldig tett program gjennom hele oppholdet og det inneholdt masse reising. 6 ringen

7 peruanske og det norske flagget. Vi fikk også tale fra både nestledende rektor og lederen i ungdomsklubben på skolen. De var veldig ivrige til å fortelle om alt det de trengte hjelp til, nå når de hadde oss på besøk og visste at vi var der for en grunn, å samle inn penger til dem. Det er ca. 380 elever på skolen, med en stab på 18 stk, hvorav 15 stk er lærere og de resterende 3 jobber i administrasjonen. Ungene måtte gå med skoleuniform eller en joggedress spesiallaget for Martin Lutero, og gutter og jenter satt hver for seg i klasserommene. Det som var litt artig med disse skoleuniformene og joggedressene var at de hadde blant annet et skolevåpen og det peruanske flagget, samt med et norske flagget ved siden av. Peru er et katolsk land, og folket der er veldig opptatt av Gud. Det er kors hvor enn du er i Peru og det er mange små menigheter rundt omkring. Langs veiene er det satt opp små miniatyrhus. Disse forteller oss at det har vært et dødsfall i trafikken på dette stedet. Familien til den/de forulykkede har bygd et lite hus slik at sjelen til den avdøde kan komme tilbake for å leve videre der. Denne tradisjonen er utbredt over hele landet. En dag var vi nede ved kysten, ved feriestedet til misjonærene og leirplassen de driver der. Der badet vi i Stillehavet og slappet av. Det var deilig med en dag hvor vi fikk ta det helt med ro. Vi dro av sted sammen med Andreas Bakke for å se på pingviner og sjøløver. Det var en flott opplevelse å se pingviner på så kloss hold. Setela. Det ligner et universitet. Kona til Andreas, Margrethe, jobber der. Vi dro deretter til et kjempestort kjøpesenter og vandret lenge før vi tok taxi tilbake. Vi slappet av resten av kvelden, pakket litt og roet ned før avreisedag på søndagen. Siste dagen startet vi med å dra på gudstjeneste sammen med Andreas og ungene. Alt foregikk på spansk, så vi skjønte ikke så mye. Gudstjenesten inneholdt mye tale og mye sang. Siste måltidet før vi reiste tok vi på et av de tre kjøpesentrene i byen. Og plutselig var vi på tur tilbake til Norge. Turen gikk i et fra Arequipa til Oslo uten overnatting, men med mellomlanding i Lima og Amsterdam. Etter ankomst i Oslo dro vi hjem til foreldrene til Kathrine og overnattet der. Vi tok flyet videre til Bardufoss tidlig tirsdag morgen, den 15. november. Vi var slitne da vi kom tilbake, men det var deilig å være hjemme igjen. Turen hadde vært helt fantastisk! Vi er begge storfornøyde og kommer til å ta med oss dette videre i livet. Etter å ha sett hvordan levestandarden var i Peru, er vi veldig takknemlige for det vi har her hjemme i Norge. Vi lever godt her! Tekst av Kathrine Larsen Fotos: Andreas Furnes og Ole-Martin Gustad Lørdagen fikk vi bruke til eget program. Vi shoppa litt. Deretter ble vi med Andreas en tur til ringen 7

8 Skolen i bilder Foto: Kåre Norum Foto: Liss Hillestad Foto: Edgar Gamst Kristoffersen 8 ringen

9 Foto: Fotograf ukjent Foto: Hege Johansen Foto: Øystein Fauske ringen 9

10 Julemesse med stil Det glitret i englevinger og duftet av fersk bakst da Nordborgs julemesse ble gjennomført med stil for 43ende år på rad. Fotos: Solveig Taylor og Odd Inge Heng Frivillige Ansatte ved Nordborg, sammen med en himmelsk hærskare av andre frivillige har bakt, strikket, solgt lodd og laget julepynt. Noen har holdt på hele høsten, andre har holdt på siden forrige julemesse. Rutinene er inne når arrangementet endelig skal gå av stabelen, og et velsmurt maskineri av medarbeidere sørger for at lapskaus, lodd og lester blir solgt uten stress selv i de mest hektiske periodene. Resultatet har da også blitt for- 10 ringen

11 midabelt. Folk satt tett i tett rundt bordene i gymsalen, som fungerte som Finnsnes best besøkte kafé i helga. Julespill Det store høydepunktet må kunne sies å være premieren på Unge Røsters nyinnøvde jule-spill. Det var knapt ståplass å oppdrive i salen da 23 sangglade barn i alderen 5 til 10 år framførte synespillet En glede for hele folket av Alf Georg Østebrøt. Koret er ledet av Anette Sørensen Rege sammen med Bjørn Pettersen og Øystein Fauske. Ungene har øvd annenhver tirsdag siden september og gjorde en sprudlende forestilling som kunne få fram julestemningen selv på en svart novemberdag. Rift om årene 200 kroners lotteriet ble begge dager utsolgt i løpet av 1½ time. Det ville være feil å si at det var slosskamp om årene i åresalget rundt bordene, men det var ikke langt unna da det flere runder på rad ble utsolgt uten at alle hadde fått. Med andre ord, loddsalget gikk varmt, selv om det ble flere og flere årer i hver runde. Det er ingenting som får fram kamplysten i julemessekundene som muligheten til å vinne en pose kaffe eller en serviettholder i sølvplett. Tiltrengte inntekter I skrivende stund har det kommet inn godt i overkant av kroner, men det blir mer når alt ettersalg er medregnet. Dette er penger som kommer godt med ettersom Nordborg kun får statsstøtte til 85% av skoledriften, og ingenting til vedlikehold av bygningsmasse. Vi er svært takknemlige for alle som bidrar., sier rektor Anette Sørensen Rege. Tekst av Solveig Taylor ringen 11

12 Tidenes bursdagsfeiring Internatelevene feiret seg selv mandag Alle hadde bursdag, og ingen hadde bursdag! Vi feiret høstens bursdagsbarn, og det ble en forrykende aften! Ellen, internatleder, hadde ordnet med utsmykning og alt som hører til en skikkelig heidundrende barnebursdag! Det var hatter, kroner, fløyter og mer til. Vi begynte kvelden med taco. Etterhvert ble det tid for underholdning i regi av Odd Inge. Ellen, Jon Arild og Susanne dro i vei med en kakebakekonkurranse etter dette. Alle fikk tilgang til samme ingredisenser, og så var det bare å bake i vei! Resultatene ble litt forskjellig... En kake så bra ut, men smakte herk. En kake så helt på tryne ut, men smakte godt. Den siste kaken var gjennomsnittlig på det meste. Beste kake skulle kåres, men ettersom en del av konkurransen var å spise opp kaken på kortest mulig tid gikk seieren til Happy-kaka! Kvelden ble etterhvert avsluttet med musikkquiz ledet av DJ Bobo (Ellen). En stor takk til internatleder, ettåringer og bursdagsbarn for en flott kveld! Tekst av Odd Inge Heng Fotos: Odd Inge Heng 12 ringen

13 En historisk Nordborgcup! pizza, brus og chips. Er det helg, så er det helg tenker vi og sier oss fornøyde! Omtrent halvveis i opplegget ble det en fellespause med en appell fra Odd Inge Heng med tema Hvem er du?, der han minna oss på å se til vår skaper, og ikke på hva media forteller oss og hva vi tror vi må gjøre for å være vellykka. Fotos: Jon-Arild Aanestad Noen dager er bare noe for seg selv. På dagen med den mest spesielle datoen i hele året, , ble gymsalen på Nordborg fullt opp av dunkende musikk, klappende publikum og trampende føtter på svette fotballspillere. Den harde kampen mot seierspallen starta klokka seks om kvelden og fortsatte ut i de lange kveldstimer før målet var nådd og seieren avgjort. Vi tok en liten tur rundt sidelinja og spurte folk hva de synes om opplegget. Blant mange av tilskuerene tilstede var Julie Krüger, elev på Nordborg. Det er helt konge! Det samler så mange forskjellige folk her, og det sosiale opplegget er skikkelig bra! Etter en liten tenkepause legger hun til: Men det beste er faktisk at det er mange flinke folk her, men man trenger liksom ikke være god for å bli med og ha det gøy! En av gjestene fra Fjellheim var Áslaug Haraldsdottir, som var rimelig klar på én ting: Vi vinner ikke akkurat nå, men det kommer! Fjellheim vant jo i fjor, så jeg blir faktisk litt skuffa hvis vi taper. Forståelig nok. Heder og ære er ikke bare bare! Alt i alt møtte 15 lag opp på banen, og det var representanter både fra lærerstaben og elevene fra Nordborg selv, samt gjester fra Fjellheim og lokale folk fra Finnsnes, for ikke å glemme en stor flokk med trofaste tilskuere som holdt stemningen oppe fra sidelinja fra start til slutt. Det beste er faktisk heiagjengen. De heier på oss selv om vi taper sa en litt resignert, med tydeligvis fornøyd Katrine Holta. Mens svetten rant utpå banen og heiaropene lød fra sidelinja, kunne de som ønska litt trygghet fra hardtflyvende baller trekke inn i kaféen, der de ble møtt med en litt mer avslappende atmosfære. Man kunne faktisk høre hva naboen sa uten å anstrenge seg, noe som aldri er negativt. Det er også viktig med litt sunt kosthold når man driver med harde fysiske aktiviteter, så det naturlige valget for næringskilder til salgs i kaféen falt på Det tror jeg faktisk de fleste hadde det! Både sosialt og sportslig var det en underholdende og kjekk kveld både for spillere og tilskuere. Til sist sto bare et par lag igjen. I aldersgruppen opp til niendeklasse stakk Team United av med seieren, og i kampen om gullet for tiendeklasse og oppover sto det mellom Simply The Best og Glasskopp, der førstnevnte stakk av med gullet. Tekst av Jan-Arild Aanestad ringen 13

14 Ein søring vender heim «Velkommen til kaviarstjerna!» Dette var påskrifta på eit fleire meter langt banner som hang over innfartsvegen til Finnsnes den syttande mai i år. Banneret var signert «Botnrussen 2011», og bodskapen var klar: Finnsnes er eit hòl, og ikkje kva hòl som helst, men eit heilt særskilt eit utan at eg skal gå nærare inn på det her. Banneret var skrive av unge håpefulle ved éin av dei to vidaregåande skolane i kommunen Lenvik, som byen Finnsnes ligg i, og trenden for unge håpefulle nordlendingar er som vi alle veit å flytte til Sør-Noreg eller Austlandet/ Østlandet, som søringane sjølv vel å kalle det så snart høvet byr seg. Ein kan spørje seg sjølv korfor det er slik, og om det er eit gode for landsdelen og enkeltpersonar at unge nord-lendingar krek seg til næraste billettkontor bare økonomi, alder og grunnleggande motoriske ferdigheiter tillèt det. Eg vil ikkje freiste på å gi noe svar på dette spørsmålet, men overlèt i staden denne oppgåva til dei det gjeld. Derimot vil eg spørje meg sjølv korfor eg valte å gjøre det stikk motsette da eg for to år sia sette meg på flyet frå Torp lufthamn Sandefjord, og landa på Tromsø lufthamn ein og ein halv time seinare, og korfor i alle dagar eg blei buande i ein liten nordnorsk by som Finnsnes heilt fram til eg nå fer sørover att til sommaren. Korfor flytta eg frå ein by på Austlandet som mange her oppe kunne tenke seg å flytte til? Når eg ser tilbake, trur eg det var det dei same drivkreftene som får nordnorske ungdommar til å flytte sørover, som også fikk meg til å flytte nordover. Da eg skulle søke Vg2, var eg fast bestemt på å gå på ein skole som låg lengst mulig heimanfrå. Eg var lei av heimbyen min, Porsgrunn, og hadde vi bare hatt ein like gild innfartsveg som han vi har på Finnsnes, ville nok også eg ha tatt malarkost og banner fatt. Porsgrunn var etter mi meining også ei «kaviarstjerne», for å nytte evfemismen til Finnfjordbotn-russen, og hadde eg kunna, ville eg ha flytta heilt til månen. Bortebuarstipendet og oksygennivået tillét derimot ikkje det. Det var altså ikkje Nord-Noreg som fikk meg til å søke den kristne privatskolen Nordborg våren 2009, men i staden ein brennande utferdshug og ein akutt trong til luftforandring. Eg hadde verken familie eller kjente i Nord- Noreg da eg flytta hit, og hadde aldri vore lenger nord enn Trondheim. Det litle eg visste om Nord-Noreg og nordlendingar, hadde eg fått vite gjennom middels gode parodiar av samar og nordnorske fiskarar framført av søringar, og eit og anna innslag frå «Rorbua» på NRK (uttala «Zjozjbua»). Betre blei det ikkje av at det siste eg såg på tv før eg fór til flyplassen, var ein musikkvideo med Halvdan Sivertsen og songen «Ti tusen tommeltotta». Fordommane var mange, og eg visste rett og slett ikkje kva eg gikk til. Det einaste bildet eg hadde sett av byen Finnsnes, var av Felleskjøpsbutikken, og i hovudet mitt såg eg for meg at Finnsnes ikkje var meir enn ein mann som satt på ein benk utafor han og som fåfengt streva med å få rulla seg ein rullings i sterk kuling. Nå, to år etter, sitt eg att med litt færre fordommar, men til gjengjeld med mange gode minne. Nord-Noreg generelt, og Finnsnes spesielt, synte seg å vere ein langt mindre tilbakeståande plass enn eg først hadde trudd. Vêret er dårlig, ja visst, og det tar grenselaust lang tid å komme seg frå éin stad til ein annan, sjølv om ein har bil, men det fins òg grenselaust mange ting som veg opp. Lyse sommarnetter, kalde vintrar, høge fjell og ville bygdefestar er bare noen av dei, for ikkje å snakke om alle menneska eg har møtt og rokke å bli glad i. Sjølvsagt fins det tullingar blant nordlendingar, men tullingar finn ein andre plassar i landet òg tru meg. 14 ringen

15 Likevel har eg full forståing for at dei som er fødde og oppvaksne i ei lita bygd i nord, nå kan tenke seg å fare ein annan stad, enten for å jobbe eller for å studere. Samtidig vil eg få seie at det ikkje var før eg fikk familien og heimbyen min på avstand, at eg verkelig forstod kor stor pris eg sette på dei. Dette er så visst inga dårlig erfaring å sitte att med. Når eg nå fer heim til Porsgrunn, veit eg at byen ikkje er det største hòlet i verda, og eg gleder meg faktisk til å sjå att staden eg tidligare fantaserte om å legge under vatn ved å sprenge bydemninga. Eg ønskjer alle i mitt kull som fer sørover til hausten velkomne til Sør-Noreg, og håpar at dei midttromsværingane som blir att står klare til å ønskje dykk velkomne tilbake om eit par år, viss de òg vender heim ein gong noe eg trur mange av dykk vil gjøre. Tekst av Joachim A. Hansen På bildet: Joachum A. Hansen Foto: Øystein Fauske ringen 15

16 Eventyret i Nord For omtrent ni måneder siden trokket jeg og mine nærmere 50 kilo ut dørene på nåkalte Snowman International Airport. Klær og utstyr til et helt skoleår, og av alle ting skulle dette skoleåret være i Nord-Norge, milevis borte fra mor og far og alle andre jeg kjente. Forventningene mine var relativt lave, men jeg så fram til et år med mye skole, jobbing, trening og å gjøre artige singel-aktiviteter som å lese, bake og å lære meg å strikke. Grunnene til dette var ikke i utgangspunktet at jeg er særinteresser for alenetid og skole, jobb og trening, men jeg visste et par ting om Nordborg som gjorde at jeg trengte å sikre meg et utholdelig år. 1) en liten skolen med et enda mindre internat, og 2) de som gikk på skolen var NORDLENDINGER. Vel, året har ikke helt blitt slik jeg tenkte. Allerede på bussturen fra Bardufoss skjønte jeg at kanskje Nord-Norge ikke er Nordpolen likevel. Folk hadde jo både hager og hagemøbler! Første skoledag ble også en oppvekker da jeg så at både skoene og klærne folk brukte var relativt like mine og jeg som la de hvite favorittskoene mine hjemme fordi jeg var sikker på det var for kaldt til å bruke dem Menneskene er det heller ingenting å se på. Jeg hadde hørt at nordlendinger var hyggelige, men fant fort ut at jeg kanskje hadde misforstått, og at faktumet var at de beskrives som åpne. Åpenhet stemmer på en prikk, og sammen med mangfoldige andre søringer som har forvillet seg nordover, kan jeg juble over å ha blitt kjent med dette flotte folkeslaget! Så er det vel også på sin plass at jeg skriver litt om skolen, for det er jo faktisk derfor jeg går her. Nordborg fortjener intet annet enn heder og ære! Selv om jeg har hørt at klassen jeg går i er et spesielt kull, velger jeg å tro at mye av det flotte med 3AP har med skolen å gjøre. Personalet er fantastisk, og lærerne utrolige! (Det kan nok tenkes at dette virker som smisk, og når jeg tenker meg om er faktisk ikke standpunktkarakterer satt ennå, men jeg er faktisk dønn ærlig). Og at internatet bare har plass til rundt 30 stykker? Helt supert det også vi slipper til og med å stå i middagskø! Tekst av Margunn Østebø Gjennom året her oppe tror jeg at jeg har lært litt. Lært at Norge er et flott land, og at menneskene i nord stort sett er normale. Men jeg har også fått så mye mer! Skulle jeg nevne alle gledelige opplevelser med Eventyret i Nord, er jeg ikke sikker på hvor mange sider jeg kunne fylt opp. I alle fall, opplevelsene av kalde nord har vært svært positive, med unntak av noen få dager i mai, hvor gradestokken hjemme bikker 20, mens vi her oppe fortsatt har 5 grader og regn. Men jeg er takknemlig og glad for alt det jeg har sett og opplevd, og synes mørketid, snø og nordlys er fantastisk! Midtnattssolen gleder jeg meg fortsatt til å se, selv om jeg allerede har begynt å elske laange lyse dager! På bildet: Margunn Østebø Foto: Kåre Norum 16 ringen

17 Evelyn Søreng - Nordborgs første alderspensjonist Intervju og tekst: Kåre Norum Foto: Kåre Norum Denne høsten fikk Nordborg sin første alderspensjonist. Undertegnede er kanskje den neste allerede halvveis ute av arbeidslivet som AFP er. Derfor var det med blandede følelser jeg oppdaget at Evelyn i høst var på fjernlageret i kjelleren under gammelinternatet. Der, blant relikvier fra forrige årtusen, lysbilder, spritduplikator og gamle protokoller, tilbrakte hun dagene. Bare om det trengtes ekspertise om gamle paragrafer og desslike dukket hun opp. Jeg tenkte, naturlig nok at det var den skjebnen vi var tiltenkt som pensjonister. Det viste det seg at hun bare ryddet i gammel Nordborghistorie. Lettet over at dette ikke var Nordborgpensjonistenes skjebne ba jeg henne å fortelle litt om hennes lange Nordborgliv. I 1986, da jeg begynte på Nordborg jobbet hun som lærer og det hadde hun vært siden Samtidig tok hun fagutdanning ved lærerskolen for handel og kontor på Hønefoss. Men hennes Nordborgliv startet allerede i 1963 da hun var timelærer/kontordame. Men Evelyns aller første møte med Nordborg var da hun var elev det aller første skoleåret i På 90 tallet var hun også rådgiver og senere inspektør. Et år fungerte hun som rektor. I 2006 rykket hun tilbake til start; Fram til i år har hun passet sentralbordet og vært støttelærer. Bortsett fra noen få år har hun vært en del av skolen siden starten for over 50 siden. Jeg tok derfor kontakt med den svært så oppegående pensjonisten for å dele noen av hennes og etter hvert vår felles historie ved skolen. Utenom det kanskje aller viktigste, nemlig at noen fremsynte så behovet for en kristen skole i Nord, trekker hun frem at skolen i november i 1967 fikk egne lokaler på egen tomt sentralt på Finnsnes. Med gjeld langt over plimsollmerket sto misjonsfolket han av og skolen klarte seg. Fra starten som handelsskole, eldre finnsnesværinger sier forresten fortsatt handelsskolen, ble skolen høsten 74 videregående skole med tre studieretninger innen handel- og kontor. På det meste, minnes hun, hadde skolen 225 elever og var en av de største NLM skolene. At vi nå har barn og barnebarn av tidligere elever tar hun som et tegn på at våre gamle elever har hatt det greit på Nordborg. Men da de gamle elevene gikk her var det andre tider. I kontorfagene foregikk det meste arbeidet manuelt i motsetning til dagens teknologiske verden. Regnskapsbøkene ble ført for hand og det var skrivemaskiner, etter hvert riktignok med rettetast. Skrev du feil eller bommet med noen millimeter, måtte alt gjøres på nytt. Veksler, sjekker og fakturaer ble skrevet for hand pinlig nøyaktig. Det var andre tider, og før vi fortaper oss helt i spritduplikatorer og andre teknologiske hjelpemidler, vi er begge godt over 60, er det kanskje best å komme tilbake til dette årtusenet. Evelyn ble, som mange andre, kristen da hun var elev ved skolen. Hun synes det er godt å si, på slutten av et langt arbeidsliv, at hun aldri har gruet seg til en eneste arbeidsdag selv om det har vært i overkant spennende og utfordrene til tider. Vemodig. Også litt trist. Evelyn har vært en viktig del av skolen vår siden starten. En del av henne vil alltid være der. Selv vil jeg savne henne. Hun har alltid vært en viktig del av skolehverdagen min og vi har hatt et strålende samarbeid. Kjemien oss imellom har alltid vært der. Jeg får dukke ned i fjernlagret innimellom, kanskje treffer jeg henne der. Vi har mange minner vi kan dele og mye å riste på hodet over. ringen 17