Barne- og familiepolitikkens innvirkning på inntekten til familier med barn

Transkript

1 Barne- og familiepolitikkens innvirkning på inntekten til familier med barn En studie av barnehusholdningers disponible inntekt Silje Frostad Vike Masteroppgave ved Økonomisk Institutt UNIVERSITETET I OSLO Mai 2016

2 II

3 Barne- og familiepolitikkens innvirkning på inntekten til familier med barn III

4 Silje Frostad Vike 2016 Barne- og familiepolitikkens innvirkning på inntekten til familier med barn Silje Frostad Vike Trykk: Reprosentralen, Universitetet i Oslo IV

5 Sammendrag Kjernen i barne- og familiepolitikken er at barn og unge skal sikres en oppvekst i trygge rammer, uavhengig av familiens økonomi (Barne- og likestillingsdepartementet, 2015). Dette gjøres gjennom kontante overføringer, subsidiering av offentlige tjenester og gjennom særfradrag i personbeskatningen. I denne oppgaven bygges det videre på oversikten som er utarbeidet av Håkonsen et al. (2003), og studerer utviklingen i barnetrygd, kontantstøtte, forsørgerfradrag, foreldrefradrag, foreldrepenger og statlig og kommunal driftsstøtte til barnehager for årene 1993 til Oppgaven inneholder også en studie av familiepolitikkens påvirkning på barnehusholdningers disponible inntekt. Ved å benytte meg av typehusholdsmodulen tilhørende modellen LOTTE- Skatt, sammenligner jeg den disponible inntekten til ulike typehusholdninger med og uten barn for årene 1995 til Jeg studerer barnehusholdninger med to forsørgere og to barn, og enslig forsørgere med to barn, på tre inntektsnivå. Disponibel inntekt til disse husholdningene blir sammenlignet med den disponible inntekt til tilsvarende husholdninger uten barn. Ved å gjøre dette kan jeg se effekten kontante overføringer og særfradrag i personbeskatningen har på barnehusholdningenes disponible inntekt. Jeg finner at disponibel inntekt til husholdninger med barn er høyere enn tilsvarende husholdninger uten barn. Trenden i utviklingen i disponibel inntekt for barnehusholdningene er likt for husholdningene i de tre inntektsintervallene. Resultatene gjelder både for husholdningene med to forsørgere og husholdningene med en enslig forsørger. Dette skyldes at disse husholdningene mottar like mye i kontante ytelser og fradrag, basert på kostnader til barnepass og antall barn. For husholdningene med enslige forsørgere utgjør de kontante ytelsene og fradragene en større andel av deres disponible inntekt. Å studere inntektsutviklingen ved hjelp av LOTTE-Skatt gir bare et delvis svar på utviklingen i disponibel inntekt, fordi modellen kun beskriver effektene av endringer i kontante overføringer og personbeskatningen. Etter tusenårsskiftet har fokuset i familiepolitikken gjennomgått en gradvis endring fra kontante overføringer til bruk av substituerte offentlige tjenester. Dette har befestet seg gjennom økt finansiering inn i barnehagesektoren, og per 2015 står overføringene til barnehagesektoren for rundt halvparten av de totale overføringene til barnefamiliene med småbarn. Dette har medført økt tilgang til barnehagetjenester og lavere foreldrebetaling for barnehageplasser. V

6 Endringer i familiepolitikken kan tenkes å medføre atferdsendringer hos forsørgere. I denne konteksten er en opptatt av hvordan de ulike virkemidlene i familiepolitikken påvirker arbeidstilbudet til foreldre. Simuleringene i LOTTE-Skatt tar ikke hensyn til eventuelle endringer i arbeidstilbudet, og analysene som er gjort basert på disponibel inntekt forutsetter derfor at arbeidstilbudet til forsørgerne er uendret. Det finnes likevel empiriske funn som tyder på at norske mødres arbeidstilbud har blitt endret som følge av endringer i kontantstøtte og foreldrebetalingen for barnehage (Johnsen og Løken, 2016). VI

7 VII

8 Forord Denne oppgaven er skrevet som avslutning av mine studier ved det toårige masterprogrammet i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Oslo. Arbeidet med denne oppgaven har vært en lærerik prosess, men jeg kunne ikke skrevet denne oppgaven uten hjelp fra andre. Jeg vil derfor rette en stor takke mine veiledere Gaute Torsvik og Thor Olav Thoresen for god veiledning. Jeg hadde ikke kommet meg gjennom denne prosessen uten deres gode råd, tilbakemeldinger og hjelp underveis. Jeg vil og takke Statistisk sentralbyrå (SSB) for å gi meg tilgang til LOTTE-Skatt samt studieplass i deres lokaler. Takk til mine medstudenter som har hatt studieplass i Forskningsavdelingen ved Statistisk sentralbyrå for faglige innspill og hyggelige lunsjpauser i løpet av arbeidet med denne oppgaven. Videre vil jeg og takke Bård Lian hos Statistisk sentralbyrå for god innføring i bruk av LOTTE-Skatt. En takk rettes også til Håkon for oppmuntring og støtte under arbeidet med masteroppgaven. Eventuelle feil og mangler i denne oppgaven er undertegnedes ansvar. Oslo, mai Silje Frostad Vike VIII

9 IX

10 Innholdsfortegnelse 1 Innledning Virkemidler i barne- og familiepolitikken Skattesystemet Kontante overføringer Offentlige tjenester Inntektsutvikling Hva ligger i inntektsbegrepet? Hvordan sammenligne ulike husholdninger? Barnefamiliers inntektsutvikling Utvikling i offentlige overføringer Innhenting av data Resultater Modellen Om LOTTE-Skatt Data Typehusholdning Data og metode Framgangsmåte De ulike typehusholdningene Resultater for kontantstøtte og foreldrefradrag Husholdninger med to forsørgere, lav inntekt Husholdninger med to forsørgere, middels inntekt Husholdninger med to forsørgere, høy inntekt Husholdninger med enslig forsørger, lav inntekt Husholdninger med enslig forsørger, middels inntekt Husholdninger med enslig forsørger, høy inntekt Ekvivalensskala Barnehager Familiepolitikk og atferdsendring Konklusjon...54 Litteraturliste...56 X

11 Vedlegg...62 Vedlegg Vedlegg Vedlegg Figur 1: Husholdninger med to forsørgere, lav inntekt...38 Figur 2: Husholdninger med to forsørgere, middels inntekt...40 Figur 3: Husholdninger med to forsørgere, høy inntekt...41 Figur 4: Husholdninger med enslig forsørger, lav inntekt...42 Figur 5: Husholdninger med enslig forsørger, middels inntekt...43 Figur 6: Husholdninger med enslig forsørger, høy inntekt...44 XI

12 1 Innledning Regjeringen sine nettsider forteller at «Barn og ungdom skal sikres god og trygge oppvekst og levevilkår. Alle skal ha likeverdige tilbud og muligheter» (Barne- og likestillingsdepartementet, 2015). Og den offentlige debatten om den norske barne- og familiepolitikken tyder på at dette er et tema som opptar mange i samfunnet vårt. Alle vil på et tidspunkt i løpet av livet være berørt av politikken som føres på dette området. Og de fleste har mening om hvordan denne politikken, som vil påvirke deres hverdag og økonomi i en periode av livet, optimalt sett burde utformes. Det norske samfunnet er konstant i endring og dette vises blant annet gjennom endringer i befolkningsstrukturen i landet vårt. De offentlige myndighetene har en forpliktelse til å bidra til forsørgelse og omsorg av barn, og denne forsørgelsesplikten vil berøres av endringer i samfunnet som omgir oss. Forsørgelsesbyrden som samfunnet blir pålagt vil avhenge av hvor stor andel av befolkningen som er i yrkesaktiv alder. En økt andel barn i et samfunn vil medføre en større forsørgelsesbyrde for det offentlige, som igjen vil medføre et økt omfang av offentlige tjenester og overføringer samt økte offentlige utgifter. Som det blir framhevet i (NOU 1996: 13, s. 9) vil familiepolitikken også være betydningsfull for fremtidig befolkningsutvikling. Bruk av virkemidler og økonomiske overføringer vil påvirke tilbøyeligheten til å få barn og på hvilket tidspunkt i livet en ønsker å sette et barn til verden. Det er foreldrene som har hovedansvaret for å gi barn en god og trygg oppvekst. Det offentlige bidrar gjennom familiepolitikken til å støtte opp foreldrenes ansvar for oppdragelsen. Denne forpliktelsen det offentlige har til forsørgelse og omsorg av barn, bør også ses i lys av at familiestrukturen til norske familier har endret seg. Skilsmisser er mer vanlig nå enn tidligere, og samboerforhold har blitt en samlivsform som for mange er en varig samlivsform som erstatter ekteskapet. Barn opplever endringer i familiestrukturen eller vokser opp med enslige forsørgere. En omveltning som for eksempel et samlivsbrudd er, kan ha innvirkning på barns velferd (NOU 1996: 13, s. 17). Barne- og familiepolitikken bør ta hensyn til slike endringer og således ikke føre en politikk som er fast over tid, men har evne å tilpasse seg samfunnsendringene. Ett av formålene til barne- og familiepolitikken er å jevne ut de økonomiske vilkårene mellom norske husholdninger. Omfordeling av ressurser gjennom skatter og overføringer er betydelig 1

13 i Norge (NOU 2009:10, s. 21). I denne sammenhengen vil det være viktig å anerkjenne at ved å gi overføringer til barnefamilier i form av fradrag, kontante overføringer og tjenesteytelser, kan dette resultere i en endring i barnefamiliers tilpasning ved for eksempel å påvirke forsørgers insentiver til å gå ut i arbeidsmarkedet. Denne oppgaven har som mål å studere utviklingen i de totale overføringene til familier med småbarn. Dette gjør jeg ved å finne kostnadene til barnetrygd, kontantstøtte, forsørgerfradrag, statlig driftstøtte til barnehager, kommunal driftsstøtte til barnehager, foreldrepenger og foreldrefradrag i perioden 1993 til Dette bygger videre på artikkelen til Håkonsen et al. (2003) som viste utviklingen for disse kostnadene for perioden fra 1993 til I oversikten som skal utarbeides i denne oppgaven, skal denne tabellen utvides til også å inkludere perioden fram til Videre i oppgaven ser jeg og på noen utvalgte typehusholdninger med barn for å se på deres inntektsutvikling mellom 1995 og Ved å følge disse typehusholdningene over tid, vil jeg se hvordan endringer i barne- og familiepolitikken har virket inn på de ulike typehusholdningenes disponible inntekt. Dette skal jeg undersøke ved å bruke typehusholdsmodulen tilhørende modellen LOTTE-Skatt som er utviklet ved Statistisk sentralbyrå. Dette er et velegnet verktøy for å studere utviklingen i disponibel inntekt og virkninger som følge av endringer i de kontante overføringene til barnefamiliene samt endringer i skattesystemet. Det modellen derimot ikke viser, er hvordan offentlige tjenester påvirker husholdningenes disponible inntekt. Dermed viser ikke LOTTE-Skatt effekten av å motta overføringer i form for eksempel subsidierte barnehageplasser, og vil dermed ikke inkludere alle virkemidler som potensielt kan påvirke barnehusholdningenes velferd. For å veie for dette vil jeg gjøre en vurdering av effekten en barnehageplass vil ha for disse typehusholdningene. Denne oppgaven er disponert som følger: I dette kapittelet gir jeg en innføring om motivasjonen for å skrive denne oppgaven og hvilke problemstilling oppgaven reiser. I kapittel 2 går jeg gjennom bakgrunnen til barne- og familiepolitikken og en presentasjon av ulike virkemidler og endringer som har skjedd. Kapittel 3 vil gi en oversikt over tidligere litteratur om norske husholdningers inntektsutvikling samt en presentasjon av inntektsbegrepet og hvordan en sammenligner husholdninger av ulik sammensetning og størrelse. Videre vil kapittel 4 gi en oversikt over utviklingen i offentlige overføringer for familier med førskolebarn. Presentasjon av LOTTE-Skatt og typehusmodulen gjøres i kapittel 2

14 5. Analysen gjøres i kapittel 6 og i kapittel 7 gjøres en betraktning rundt familiepolitikk og atferdsendringer. Kapittel 8 inneholder oppsummering og konklusjon. 3

15 2 Virkemidler i barne- og familiepolitikken Barne- og familiepolitikken påvirker privatøkonomien og dagliglivet til husholdninger med barn ved hjelp av flere virkemidler. Målsetningen med politikken er å utjevne forskjeller mellom husholdninger uten barn og barnefamiliene. Virkemidlene som blir tatt i bruk kan i hovedsak deles opp i kontantoverføringer, subsidierte tjenester og særfradrag gjennom skattesystemet. De offentlige tjenestene er gjerne subsidierte eller gratis, og overføringens størrelse samt innhold avhenger ofte av barnets alder. Blant hovedprinsippene i dagens overføringssystem er at utgiftene knyttet til de offentlige tjenestene øker med barnets alder. For kontante overføringer har man en motsatt effekt. De kontante overføringene er gjerne størst i løpet av de første leveårene og vil avta med barnets alder (Barne- og familiedepartementet, 1996). For eksempel vil barnetrygden være den eneste formen for kontante overføringer de fleste med barn i barneskolealder mottar. Men husholdningene mottar da igjen statlige overføringer i form av for eksempel gratis grunnskole. Det er slik at noen av virkemidlene er universelle og utbetales til alle, og kravet for å kunne motta slike overføringer er at man har forsørgelsesansvar for et barn. Et eksempel på en slik ordning er barnetrygden. Andre ordninger avhenger derimot av at mor og far er sysselsatt og av deres yrkesinntekt, som for eksempel ved permisjon i forbindelse med fødsel eller adopsjon. I tillegg finnes ordninger som er rettet mot familier i en spesiell livssituasjon, som familier med enslig forsørger, familier med barn med ekstra behov og lignende. Videre følger en kort innføring i de forskjellige virkemidlene i barne- og familiepolitikken. 2.1 Skattesystemet Et spørsmål som reises ved personbeskatning, er om man skal beskatte ethvert individ for seg selv eller beskatter hele familien som en økonomisk enhet. Skattesystemet kan derfor ses på som en avveining mellom individ- eller familiebasert beskatning. Over tid har det norske skattesystemet rettet seg mer mot beskatning av enkeltindivider. Dette henger sammen med at kvinner har en økende deltakelse i arbeidslivet og i tråd med denne utviklingen har man ønsket et skattesystem som bidrar til dette. Skattereglene, og da spesielt beskatning i skatteklasse 2, har i den forbindelse vært gjenstand for debatt, fordi skatteklassen ligner 4

16 ektefeller under ett og fører dermed til høyere marginalskatt dersom ene ektefellen velger å gå ut av hjemmearbeid og ut i arbeidslivet (NOU, 1996:13, s. 211). Barne- og familiepolitikken er bruker ulike virkemidler innad i skattesystemet, hvor ett av de er bruk av ulike skatteklasser i personbeskatningen. Skatteklasse 2 gis til ektefeller/registrerte partnere, og tidligere ble også enslige forsørgere beskattet i skatteklasse 2 (Skatteetaten, 2016c). De ulike skatteklassene har betydning for størrelsen på personfradraget. Personfradraget er et fribeløp som blir brukt ved beregning av skatt på bruttoinntekten. Personfradraget «er et generelt bunnfradrag i alminnelig inntekt, det vil si det gis i alle inntekter» (Skatteetaten, 2016c). Fradraget er høyere i skatteklasse 2 enn i skatteklasse 1. Det vil si at dersom den ene ektefellen har lav eller ingen inntekt, vil det i noen tilfeller lønne seg for ektefellene å bli lignet under ett i skatteklasse 2. Enslige forsørgere ble fram til inntektsåret 2013 lignet i skatteklasse 2, men blir i dag lignet i skatteklasse 1. Samtidig med denne endringen ble det innført et nytt særfradrag for enslige forsørgere med barn under 18 år, som skulle dekke inn forskjellen ved bytte av skatteklasse (Skatteetaten, 2016d). Forsørgerfradrag i skatt ble opphevet fra og med inntektsåret 2001 og innlemmet i barnetrygden (Rikstrygdeverket, 2002). Dette fradraget ble gitt til skatteytere som forsørget barn over barnetrygdalder, altså for barn som var fylt 18 år. Formålet med dette fradraget var å gi fradrag for utgifter i forbindelse med forsørgelse av barn. Da ordningen ble innført i 1970 var den rettet mot familier som forsørget barn over alderen hvor man fikk barnetrygd, og opp til barnet fylte 25. Fra 1970 ble denne aldersgrensen senket til 20 år, dette sammenfalt med innføring av grunnstipend for voksne over 20 år som var under utdanning. Forsørgerfradraget ble i noen tilfeller gitt i kontantytelser dersom fradraget var større enn det beløpet skatteyteren betalte inn i skatt (NOU 1996:13, s. 206). Fradrag som ble gitt for barn mellom 16 og 18 år, ble redusert dersom barnet hadde egen inntekt. Etter 1986 var det ingen nominelle endringer i fradragene og forsørgerfradraget minket derfor i realverdi utover 80- og 90-tallet (NOU 1996:13, s. 207). Foreldrefradraget ble innført i 1948 under navnet hustrufradrag, og skiftet navn til foreldrefradrag fra 1981 (NOU 1996:13, s 208). Formålet med denne ordningen er at den skal dekke kostnader knyttet til pass og stell av barn under 12 år. Per i dag kan man få fradrag for utgifter som en har i forbindelse med dagmamma, barnehage, skolefritidsordninger eller pass av barn av samme karakter som skolefritidsordning (Skatteetaten, 2016b). Ved særlige tilfeller kan man også få foreldrefradrag for pass av eldre barn med økt behov for omsorg og 5

17 pleie, eller dersom det påløpes ekstra reisekostnader ved transport til pass av barn (Skatteetaten, 2016b). Fradraget gis til alle foreldre som bor med barn under 12 år. Foreldrefradraget skal i hovedsak deles likt mellom ektefeller eller samboere etter Skatteloven, men det er åpning for å fravikes etter Skatteloven (1999, 6-48). Foreldrefradraget gis til ektefeller eller samboere med felles barn, og til enslige forsørgere med arbeidsinntekt. Kravet er at begge foreldrene skal ha arbeidsinntekt, men gis også dersom en av foreldrene er arbeidsufør eller under utdanning (NOU, 1996:13, s. 208). Tabell 1 viser de viktigste endringene i skattesystemet fra 1995 fram til i dag. Endringer i for eksempel beløpet til minstefradraget og lignende vil ikke bli beskrevet i denne oversikten. Tabell 1: Endringer i skattesystemet i løpet av årene År Endringer 2001 Forsørgerfradraget ble vedtatt fjernet fra og med inntektsåret Enslige forsørgere ble fra 2013 beskattet i skatteklasse 2 til forskjell fra tidligere år hvor man ble skattet i skatteklasse 1. Innføring av nytt særfradrag for enslige forsørgere med barn under 18 år. 2.2 Kontante overføringer Barnetrygden er en skattefri kontantytelse som gis uavhengig av forsørgers inntekt og ytes for barn fra måneden etter de er født og til og med til kalendermåneden barnet fyller 18 år. Barnetrygden utbetales til personer med forsørgeransvar som har barn under 18 år boende hos seg på fast basis. I Barnetrygdloven (2002, 1) framgår det at formålet med barnetrygden er at «Barnetrygden skal bidra til å dekke utgifter til forsørgelse av barn». I tillegg til den universelle barnetrygden, finnes det også utvidet barnetrygd hvor mottaker må oppfylle vilkår for å kunne være berettiget som mottaker. Utvidet barnetrygd har blitt gitt i form av tillegg til familier som er bosatt i Nord-Troms og Finnmark og for enslige forsørgere (NOU 1996:13, s.192). Husholdninger hvor forsørgeren faller inn under definisjonen som enslig forsørger, vil ha rett til utvidet barnetrygd hvor en mottar barnetrygd for ett barn mer enn det faktiske antallet barn under 18 år som bor i husholdningen og til et småbarnstillegg dersom barnet er mellom 0 og 3 år og man mottar full overgangsstønad (NAV, 2016b). 6

18 Barnetrygden har opp igjennom historien vært gjenstand for revurderinger og endringer flere ganger. Fram til 1. januar 1999 var barnetrygden progressiv fram til det femte barnet i søskenflokken. Dette ble erstattet med et trinnsystem hvor satsene var like for de to første barna, og deretter en økt sats fra barn nummer tre i søskenflokken. Progressiviteten i barnetrygden ble fra 1. januar 2001 fjernet helt, det vil si at det ikke lenger ble betalt ut høyere satser for barn som tilhører større søskenflokker, men satsen er nå den samme for alle barn uavhengig av antall søsken under 18 år (Rikstrygdeverket, 2002). Barnetrygden ble fra 1. mai 2000 utvidet til å gjelde til og med den måneden barnet fylte 18 år, ikke 16 år som etter tidligere regler. Fra 1. juli 2000 gikk stønadsperioden igjennom nok en justering, barnetrygd ble fra nå av utbetalt til og med måneden før barnet fylte 18 år (Rikstrygdeverket, 2002). Altså en liten forkortning i stønadsperioden. Småbarnstillegget i barnetrygden ble innført fra 31. januar 1991 og var et tillegg til barnetrygden for alle stønadsberettiget barn mellom 0 og 3 år. Dette ble fra 1. januar 1994 fjernet for barn under ett år og ble avviklet fra 1. august 2003, som sammenfalt med en tilsvarende økning i kontantstøtten (Rikstrygdeverket, 2002). Per dags dato er det kun enslige forsørgere med rett til uavkortet overgangsstønad og utvidet barnetrygd som mottar småbarnstillegget for barn mellom 0 og 3 år (NAV, 2016b). Som kjent har barnetrygden vært gjenstand for offentlig debatt i løpet av årene. Og som det er nevnt i (NOU 1993:11, s. 14) har diskusjonen handlet om omprioritering bort i fra kontante ytelser som ikke er behovsprøvd og mot mer bruk av offentlige tjenester. Dette henger sammen med at det er et ønske om å bruke de virkemidler som er best egnet til å ivareta barns velferd og samtidig anerkjenne det faktum at foreldrenes insentiver til sysselsetting kan påvirkes av barne- og familiepolitikken sin utforming. Utvalget påpekte i denne forbindelse at barnetrygden har en universell natur og utbetales derfor også ut til familier med høy inntekt. Flere har derfor drøftet mulighetene til å omprioritere økonomiske ressurser bort fra barnetrygden som en universell ordning, og mot virkemidler som er mer behovsrettet. Kontantstøtten er en kontantoverføring som gis til småbarnsforeldre som har barn mellom 1 og 2 år. Kravet er at barnet ikke, eller bare delvis benytter seg av barnehageplass som det ytes offentlig tilskudd til etter Kontantstøtteloven (1998, 2). Det er den avtalte oppholdstiden i barnehagen som avgjør hvor mye kontantstøtte som utbetales og overføringen av kontantstøtten blir gjort til den forsørgeren barnet bor fast hos. Dersom barnet ikke går i barnehage utløses full utbetaling av kontantstøtten. Delvis bruk av en barnehageplass vil 7

19 medføre en 50 % reduksjon i utbetalingen av kontantstøtte dersom avtalt tid i barnehage oversiger 19 timer per uke. En barnehageplass som utgjør mer enn 20 timer per uke vil medføre at kontantstøtten faller bort etter Kontantstøtteloven (1998, 7). Foreldre som mottar kontantstøtte har anledning til å jobbe selv og bruke uformell barnepass som et alternativ til barnehage (Johnsen & Løken, 2016). Overgangsstønad ytes i hovedsak til enslige forsørgere med barn under 8 år og som er midlertidig ute av stand til å forsørge seg selv grunnet omsorgsforpliktelser ovenfor barnet. Overgangsstønad er tidsbegrenset og gis for opp til tre år til sammen. Det er likevel rom for å utvide perioden for utbetaling av overgangsstønad dersom forsørger er under «nødvendig og hensiktsmessig utdanning» (NAV, 2016c). Personer som mottar overgangsstønad må være ugift, skilt eller separert og ha aleneomsorgen for barnet. Videre kan ikke forsørger være samboer dersom en skal kunne motta overgangsstønad. Det er også knyttet et aktivitetskrav til overgangsstønaden, det vil si at forsørger må være i utdanning eller jobb som utgjør minst halvparten av fulltid fra barnet fyller ett år (NAV, 2016c). Tabell 2 gir en kronologisk oversikt over de viktigste endringene i kontante overføringer til barnefamiliene, men hvor justeringer av satser ikke vil bli tatt med. 8

20 Tabell 2: Oversikt over endringer i kontante overføringer for årene År Endringer 1998 Ekstra småbarnstillegg i barnetrygden for barn mellom 0 og 3 år. Innføring av kontantstøtten fra 1. august for barn mellom 1 og 2 år Kontantstøtten ble utvidet til å gjelde barn mellom 2 og 3 år fra 1. januar Endring i barnetrygdens satssystem: o Før: Økende satser opp til det femte barnet. o Etter: En sats for barn 1 og 2. Ny sats for barn etter dette Øvre aldersgrense for barnetrygd ble hevet fra 16 til 18 år Søskengradert barnetrygd ble fjernet. En sats, uavhengig av antall søsken Småbarnstillegget i barnetrygden avvikles. Småbarnstillegget gis i dag til enslige forsørgere med rett til utvidet barnetrygd og uredusert overgangsstønad. Kontantstøtten økes med tilsvarende beløp Perioden det gis kontantstøtte for ble redusert fra 24 til 23 måneder Fra 1. august avvikles kontantstøtten for toåringer og det ble innført aldersdifferensierte satser for barn i ettårsalderen Finnmarks og Svalbardstillegget i barnetrygd ble fjernet med virkning fra 1. august. De aldersdifferensierte satsene for kontantstøtten ble fjernet med virkning fra 1. august dette året. 2.3 Offentlige tjenester Under offentlige tjenester som blir tilbudt barnefamilier, faller det en rekke tjenester. Blant annet vil alle barnefamilier få tilbud om oppfølging på helsestasjoner i førskolealderen, delta i vaksinasjonsprogrammet og oppfølging av offentlig tannlegetjenester for barn mellom 0 og 18 år. Dette er offentlige tjenester som er gratis for alle barnefamilier og uavhengig av familiens inntekt. I tillegg til dette er gratis grunnskole og videregående opplæring viktige offentlige tjenester. Det finnes også offentlige tjenester som er subsidierte, men som må betales for og hvor betalingen avhenger av families inntekt. Et eksempel på en slik type offentlig tjeneste er barnehageplass for barn i førskolealder. Barnehagene mottar offentlige 9

21 overføringer som medfører lavere foreldrebetaling for en barnehageplass og satsene for foreldrebetalingen avhenger ofte av inntekten til familien. I tillegg til dette finnes ulike moderasjonsordninger knyttet til foreldrenes inntekt. Subsidiering av barnehageplasser har blitt ett viktig virkemiddel i familiepolitikken etter hvert som det har blitt normalt at begge foreldrene er yrkesaktive. I løpet av de første leveårene til barnet vil mange barnefamilier ha en overgang fra å ha heltidsomsorg for barnet til at barnet oppholder seg deler av dagen i barnehagen eller ved annen form barnepass utenfor hjemmet. I sammenheng med dette er det lagt vekt på at kostnader til barnepass kan virke inn på arbeidsinsentivene til foreldrene og subsidiering av barnehageplasser kan tenkes å være en medvirkende faktor til at flere velger å ta arbeid utenfor hjemmet. I følge barnehagestatistikken publisert av Statistisk sentralbyrå, viser tall at majoriteten av barn i førskolealder går i barnehage (Statistisk sentralbyrå, 2015a). I denne oppgaven vil diskusjonen rundt offentlige tjenesters påvirkning på barnefamilier velferd fokusere på effektene av subsidieringene av barnehagesektoren. Siden 1975 har det blitt gitt driftstilskudd til offentlige og private barnehager, og målsetningen ved å gi slike driftstilskudd er at «det ordinære driftstilskuddet skal bidra til å nå målene om full barnehagedekning, lavere foreldrebetaling og god kvalitet i barnehagene» (Kunnskapsdepartementet, 2009). Per i dag finansieres barnehagesektoren gjennom tre kilder: kommunalt tilskudd, statlig rammetilskudd til kommunene og foreldrebetaling. Tilskuddet fra kommunen vil variere fra kommune til kommune, ut i fra hvor store ressurser en har tilgjengelig og hvor stor grad barnehagesektoren er prioritert. Det har vært en økende utvikling i størrelsen på tilskuddene som har blitt gitt fra stat og kommuner til drift av barnehager (Håkonsen et al., 2003). I hvor stor grad kostnadene til barnehage dekkes inn av foreldrebetaling vil også variere fra den enkelte kommune. Men det er av Stortinget fastsatt en maksimalpris for barnehageplass, som gjelder for alle typer barnehager. Fra 1. januar 2016 er maksprisen for ett barn per år på kr (Utdanningsdirektoratet, 2016b). Dette er en maksimalsats som fungerer veiledende for hver enkelt kommune. Det vil si at det er anledning for hver enkelt kommune å sette en lavere maksimalpris for sine barnehager enn det som er bestemt av Stortinget. I tillegg til disse retningslinjene er det ordninger hvor foreldre med flere barn i barnehage har rett til søskenmoderasjon. Hvor stor moderasjonen er, vil avhenge av om barna går i samme barnehage eller ei, og hvem som er eier av barnehagene. Satsene er satt til å være minimum 10

22 30 prosent reduksjon for det andre barnet og minimum 50 prosent reduksjon for det tredje og påfølgende barn (Utdanningsdirektoratet, 2016b). Det er ønskelig at alle barn skal få tilgang til barnehageplass, uavhengig av de økonomiske midlene husholdningen har til rådighet. Det finnes derfor to moderasjonsordninger som er rettet mot barn i husholdninger som har lav inntekt. Den ene ordningen sikrer at ingen husholdninger skal ha utgifter til barnehage som overstiger 6 prosent av husholdningens samlede inntekt. Denne ordningen gjelder både for kommunale og ikke-kommunale barnehager. Det er kommunen som har ansvaret for å refundere tapte inntekter til de ikkekommunale barnehagene som følge av vedtak om redusert foreldrebetaling. I tillegg til dette kommer vedtak om gratis kjernetid for 3,4- og 5-åringer og barn med utsatt skolestart som bor i husholdninger med lav inntekt. Denne ordningen gjelder for 20 timer gratis tid i barnehager hver uke. (Utdanningsdirektoratet, 2016b). Tabell 3 viser noen av de viktigste endringene innad barnehagesektoren de siste årene. Tabell 3: Noen endringer i barnehagesektoren År Endringer juni: AP, FRP, SP og SV inngikk avtale om styring og finansiering av barnehagesektoren(barnehageavtalen) juni: Ble barnehageforliket inngått. Følgende ble avtalt: Barnehageplass til alle som ønsker det. Økonomisk likebehandling av private og kommunale barnehager. Lavere foreldrebetaling. Innføring av makspriser for barnehageplasser Endret finansiering av barnehagesektoren. De statlige tilskuddene ble lagt om fra å være øremerkede overføringer til å gis som rammetilskudd til kommunene august: Ble det innført: Gratis kjernetid for 4 og 5 åringer, og barn med utsatt skolestart. Ordningen omfattet barn fra familier med lav inntekt, og ga rett til 20 timers gratis oppholdstid i barnehage per uke. En nasjonal ordning som slo fast at ingen familier skal ha utgifter til barnehage som overstiger 6 prosent av familiens samlede inntekt. 11

23 3 Inntektsutvikling I årene mellom 1990 og 2007 opplevde norske husholdninger en vekst i realinntekt på 48 prosent, veksten var spesielt sterk i årene etter tusenårsskiftet. Økningen i inntekt har tilfalt husholdninger i alle deler av inntektsskalaen, men noen typer husholdninger opplevde en større vekst i inntekt enn andre i løpet av disse årene. Den eldre delen av befolkningen, de over 65, var den gruppen som hadde størst vekst i inntekt i den perioden. Gruppen med svakest vekst var enslige under 45 år. Denne gruppen hadde en vekst i inntekt som var lavere enn for eksempel inntektsveksten for par i husholdninger med barn under 7 år. Til tross for denne utviklingen så lå medianinntekten for aleneboere over 65 år lavest (Melby og Vrålstad, 2009). Et spørsmål som stilles er hvordan man skal måle velferden til familier og hvilke indikatorer som skal vektlegges. Ethvert individ og familie er forskjellige, og dermed også deres preferanser. Graden av velferd en opplever er en subjektiv følelse og derfor kan to individer som har tilgang til de samme godene i livet likevel føle forskjellig nivå av velferd. Dette kan være problematisk fordi man ikke kan tallfeste og evaluere objektivt alle faktorer som påvirker graden av velferd i et menneskets liv. Disse hindringene gjør at husholdningens inntekt er sett på som det beste objektive indikatoren på velferd og levekår (Kirkeberg et al., 2003). Senere i denne oppgaven bruker jeg derfor den disponible inntekten etter skatter og overføringer som et målemiddel på økonomisk velferd for de husholdningene jeg skal studere. Ved å bruke disponibel inntekt vil ikke den økonomiske velferden måles ut i fra en husholdnings faktiske forbruk, men ut i fra hvilke muligheter en husholdning har til konsum og økonomisk deltakelse i samfunnet rundt seg (Kirkeberg et al., 2003). Størrelsen på inntekten vil bety noe for husholdningens mulighet til å kjøpe materielle goder og tjenester. Lav inntekt kan sette begrensninger på hva husholdningen kan kjøpe av goder og tjenester, og i verste fall ekskludere husholdninger fra å delta på aktiviteter som anses som vanlige i samfunnet. Økonomiske levekår bygger og på preferanser. En husholdning med høy inntekt vil ha større mulighet til å velge tilpasning ut i fra sine preferanser, for eksempel om en vil foretrekke å øke konsum av varer og tjenester eller heller velger å spare ressurser til senere bruk (Kirkeberg et al., 2003). Siden man ønsker å se på inntektsutviklingen til en husholdning vil det være viktig å ha en klar definisjon på hvilke personer som skal regnes for å være medlem av samme husholdning 12

24 eller familie. En familie er definert som personer som bor i «samme husholdning og båndet til de øvrige husholdningsmedlemmene må enten være ekteskap eller et foreldre-barn forhold. Barn omfatter også adoptiv og stebarn» (NOU 1993:11, s. 23). En husholdning er derfor ikke nødvendigvis en familie. Da «alle personer som bor i samme bolig, regnes som medlemmer i én og samme husholdning» etter (NOU 1993:11, s. 24). De familiære båndene representerer altså skillet mellom disse to definisjonene. 3.1 Hva ligger i inntektsbegrepet? Inntektsstatistikken til Statistisk sentralbyrå bygger på opplysninger om skattepliktig inntekt som hentes i fra skatteligningen. Men ved bruk av inntekt som levekårsindikator er ikke dette tilstrekkelig dersom en kun tar hensyn til inntekten som framgår av selvangivelsene. Mange mottar inntekt som har betydning for husholdningens velferd, men som ikke beskattes. Dette kan være inntekt i form av barnetrygd, kontantstøtte, sosialhjelp, bostøtte også videre (Kirkeberg et al., 2003). Mange husholdninger vil derfor ha en form for inntekt utover den skattepliktige. Selv om inntekt er en viktig indikator på velferden til husholdningene, fanger det ikke opp alle aspektene ved husholdningens økonomiske velferd. Siden inntektsstatistikken kun omfatter kontantinntekt, vil det være flere faktorer som vil påvirke økonomiske velferd som det ikke tas hensyn til. For eksempel vil man ikke finne noen opplysninger i registerstatistikken om verdien av offentlige tjenester, ulønnet arbeid i hjemmet, verdien av å eie bolig kontra å være på leiemarkedet, verdien av å ta ut fritid i stede for lønnet arbeid og lignende (Kirkeberg et al., 2003). Dette er noen eksempler på tjenester hvor verdien av å motta slike tjenestene kan oppfattes subjektivt og dermed være av ulik verdi for husholdningene. For å måle de økonomiske ressursene til husholdning, er det gjengs oppfatning at inntekt etter skatt er det inntektsbegrepet gir det beste målet på økonomisk velferd. Husholdningens inntekt etter skatt består av inntekt i form av kapitalinntekter, yrkesinntekter og overføringer, fratrukket skatt og eventuelle overføringer ut av husholdningen. I Kirkeberg et al. (2003) er det gitt en oversikt over hva de forskjellige inntektsbegrepene som tilsammen danner inntektsstatistikken inneholder. Lønnsinntekten består av lønn, ytelser som disponering av bil og sykepenger fra arbeidsgiver og folketrygden samt honorarer også videre. Kapitalinntekten omfatter aksjeutbytte, 13

25 renteinntekter, netto realisasjonsgevinst og andre kapitalinntekter som for eksempel leieinntekter. Begrepet næringsinntekt er inntekt fra næringsvirksomhet før fondsavsetninger. «men etter av og nedskrivinger og fradrag for driftsutgifter og skattemessige underskudd i næringen» (Kirkeberg et al., 2003, s. 8). Næringsvirksomheten omfatter også skattepliktige sykepenger. Når det kommer til overføringer inn til husholdningen, vil disse overføringene avhenge av karakteristikker og sammensettingen til husholdningen. Eksempler på overføringer som regnes med i inntektsstatistikken er barnetrygd, kontantstøtte, bostøtte, forsørgerfradrag, stønader til enslige forsørgere, engangsstønad ved fødsel, utdanningsstipend fra Statens Lånekasse for utdanning, arbeidsledighetstrygd, legater, underholdsbidrag, andre skattefrie inntekter og skattepliktige pensjoner fra folketrygden. Pensjoner fra folketrygden omfatter utbetalinger av attføringspenger, barnepensjon, overgangsstønader, alders -, uføre -, og etterlattepensjon (Kirkeberg et al., 2003). Overføringer kan også gå motsatt vei, altså betales ut som en kostnad fra husholdningen. Eksempler på slike negative overføringer vil være pliktig underholdsbidrag, innskudd til offentlige og private pensjonsordninger og lignende. Det finnes innvendinger mot å bruke inntekt etter skatt som indikator på velferd. Det er argumentert at inntekt etter skatt ikke beskriver like godt levestandarden til alle grupper (Kirkeberg et al., 2003). I tidligere litteratur har man utelukket boliginntekter i inntektsbegrepet og åpner dermed ikke for å gjøre fradrag for renteutgifter ved skattelegging av inntekt. Dette kan være problematisk fordi mange husholdninger bruker en vesentlig andel av sin inntekt på å betale renter på lån. Dermed vil man i slike tilfeller kunne overvurdere inntekten husholdningen har til disposisjon. Argumentet for å se bort i fra renteutgiftene er at man ikke har tilsvarende opplysninger om den reelle boliginntekten husholdningen har. De fleste lån blir tatt opp med sikte på å kjøpe bolig, og det bør derfor være en symmetri mellom de utgiftene en har og avkastningen en vil få ved å eie egen bolig. Det skal derfor beregnes inntekt fra bolig tilsvarende det en hadde fått ved å leie den ut, fratrukket utgifter som for eksempel renter. Dette er derimot vanskelig i praksis da det ikke er noe register for boliginntekter. Man kan finne anslag om boliginntekt i fra ligningsverdier, men disse er gjerne lavere enn den faktiske verdien. Med bakgrunn i disse forholdene er det besluttet om å utelukke boliginntekter fra inntektsbegrepet og dermed ikke gjøre fradrag for renteutgifter (Kirkeberg et al., 2003). Dette betyr i praksis at den økonomiske velferden i noen grad vil være undervurdert for husholdninger med delvis eller helt nedbetalt bolig. 14

26 Å fastslå formuen til husholdninger kan og være vanskelig, og opplysninger fra skattelikningene kan bidra til å tegne et feil bilde av formuen man besitter. Mye av dette skyldes at svært mange husholdninger innehar formue i form av bolig. Likningsverdien av bolig blir i mange tilfeller satt lavere enn boligens omsetningsverdi, noe som gir utslag i at realkapitalen blir satt for lavt. Dermed kan dette medføre at familier som eier bolig har en lavere formue på papiret enn det som egentlig er tilfellet (Kirkeberg et al., 2003). Ved å se på personbeskatningen blir alminnelig inntekt brukt som skattegrunnlag for fellesskatt til staten og inntektsskatt til kommune og fylkeskommune. Den alminnelige inntekten vil si summen av lønnsinntekt, næringsinntekt, ytelser fra folketrygden og andre pensjons- og forsikringsordninger. Beskatning på den type inntekt skal beregnes ut i fra den alminnelige inntekten fratrukket personfradrag som «er et fribeløp ved beregning av skatt på alminnelig inntekt» (Skatteetaten, 2016c), som i praksis vil si at man lignes enten i skatteklasse 1 eller 2. I tillegg til dette kommer andre typer særfradrag i inntekt som man kan være berettiget til. Det er verdt å bemerke seg at det er visse typer inntekt er skattefrie og dermed ikke skal regnes inn den alminnelige inntekten. Dette gjelder personinntekt i form av barnetrygd, kontantstøtte, Stipend fra Statens lånekasse for utdanning, bostønad fra Husbanken og diverse ytelser fra folketrygden (Kirkeberg et al,. 2003). 3.2 Hvordan sammenligne ulike husholdninger? Det er ikke rett frem å sammenligne den økonomiske velferden til husholdninger som er av ulik størrelse og sammensetting. For å løse slike problemer brukes ofte en metode hvor en beregner husholdningens inntekt etter skatt per forbruksenhet. Dette gjøres ved å dele husholdningens samlet inntekt etter skatt med summen av husholdningsmedlemmenes forbruksenheter (Kirkeberg et al., 2003). Husholdningens inntekt blir da transformert til inntekt for en referansehusholdning med samme velferd som den opprinnelige husholdningen. Dette åpner opp for å sammenligne den økonomiske velferden til ulike husholdninger ved å beregne inntekt etter skatt per forbruksenhet og sammenligne referansehusholdningene. Forbruksenhetene beregnes ut i fra hvilken ekvivalensskala man velger å benytte seg av. Ved å bruke ekvivalensskalaer tar man hensyn til stordriftsfordelene som kommer av å bo i en større husholdning, men i hvor stor grad stordriftsfordelen vektlegges vil avhenge av valg av ekvivalensskala. Man antar at det er stordriftsfordeler i større husholdninger i den forstand at det er billigere for flere personer å leve innad i samme husholdning enn at de samme 15

27 personene lever adskilt. En husholdning bestående av to personer trenger ikke dobbelt så stort boareal, utgifter til strøm og mat sammenlignet med en husholdning bestående av en enslig person. En husholdning med to personer må derfor ikke ha en dobbel så stor inntekt sammenlignet med individet i enehusholdningen sin inntekt for å oppnå den samme økonomiske velferden (Brekke og Aaberge, 1998). Konsumet trenger dermed ikke å vokse proporsjonalt med antall medlemmer i husholdningen grunnet antakelsen om stordriftsfordeler i konsum. Ved å bruke ekvivalensskalaer tar man hensyn til nettopp dette. Ekvivalensskalaer tar hensyn at husholdninger består av ulikt antall medlemmer og ulikheter i sammensettingen av voksne og barn i husholdningene. Det finnes flere ekvivalentskalaer en kan benytte for å sammenligne husholdningene, de mest brukte blant OECD sine medlemsland er OECDs ekvivalensskala, modifisert OECD skala og kvadratrotskalaen (OECD, 2013). Den modifiserte OECD-skalaen ble utviklet og tatt i bruk av EUROstat på 90-tallet. I tillegg til disse ekvivalentskalaene har EU utviklet sin egen ekvivalensskala (Kirkeberg et al., 2003) OECD (2013) har beskrevet forskjellen ved å bruke ulike typer ekvivalensskalaer. De ulike typene som er benyttet skiller seg gjerne fra hverandre i hvor komplekse og detaljerte de er. Men likhetene mellom de forskjellige ekvivalensskalaene er at de anerkjenner stordriftsfordelene i en husholdning og at sammensettingen av mennesker har betydning for det samlede konsumet til en husholdning. De forskjellige ekvivalensskalaene antar at barn har et lavere samlet konsum enn voksne. For eksempel vektlegger den modifiserte OECD-skalaen 1 til husholdningens første voksne, 0,5 for de resterende voksne i husholdningen og 0,3 for hvert barn. Verdiene som blir brukt, skiller denne skalaen fra den opprinnelige OECD-skalaen hvor man opererte med 0,7 for andre voksne i husholdningen og 0,5 for hvert barn. EU sin ekvivalensskala opererer med 1 for første voksen, 0,5 for andre voksne i husholdningen og 0,3 for barn. I tillegg har man også bruk kvadratrotskalaen hvor man deler husholdningens samlede inntekt med kvadratroten av husholdningens størrelse. Betydningen av å bruke ekvivalensskalaer er viktig når en sammenligner husholdninger med ulik sammensetting. Dersom samme husholdninger blir sammenlignet over tid, er bruken av slike ekvivalensskalaer overflødig for å kunne vurdere husholdningenes velferd. Dette gjelder dersom sammensettingen og antall personer i husholdningen ikke endres i løpet av de årene som sammenlignes. 16

28 3.3 Barnefamiliers inntektsutvikling I årene mellom 1990 og 2004 hadde norske husholdninger en økning i inntekt etter skatt. Denne økningen tilsvarte en 27 prosent økning i medianinntekten målt i faste priser (Strøm et al., 2006). Husholdninger er et vidt omfavnende begrep og inntektsveksten til husholdningene avhenger av flere faktorer som for eksempel alder på husholdningsmedlemmene, om man bor alene eller ei, hvilke overføringer og stønader en har krav på. Det er derfor vanlig å dele husholdningsbegrepet inn i grupper etter størrelse og sammensetting når man studerer inntektsutviklingen. Barnefamilier kan studeres som en egen gruppe og sammenlignes opp mot andre typer husholdninger i befolkningen som ikke har barn. Man kan også studere inntektsutviklingen og fordelingen for forskjellige typer husholdninger innad blant barnefamilier. Barnefamiliene kan deles opp etter om husholdningen har en enslig eller to forsørgere, antall barn, hvor gamle de er, hvor sterk tilknytning husholdningen har til arbeidslivet også videre. Statistisk sentralbyrå har i publikasjonen til Kirkeberg et al. (2003) gitt en beskrivelse på hvordan inntektsutviklingen til norske barnefamilier har vært fra 1990 fram til Denne artikkelen gir oversikt over utviklingen innad blant barnefamiliene og en sammenligning med husholdninger uten barn under 18 år. Ved hjelp av OECD skalaen og kvadratrotskalaen har de kommet fram til utviklingen i husholdningsinntekt etter skatt per forbruksenhet og delt barnefamiliene inn i undergrupper. De beskrev en positiv inntektsutvikling for mange barnefamilier, men det er fremdeles forskjeller i inntekt per forbruksenhet. Enslige forsørgere med barn mellom 0 og 17 år har en vesentlig lavere inntekt per forbruksenhet enn par med barn, og tallene viser at denne gruppen samlet har opplevd et fall i inntekt per forbruksenheter i løpet av disse 10 årene. Dette gjelder ved bruk av begge skalaene, selv om inntekten er beregnet noe høyere ved bruk av OECD sin skala. Forskjellene ved bruk av forskjellige skalaer ble illustrert i denne rapporten. Par med barn mellom 0 og 17 år hadde en relativ liten endring i inntektsnivået i løpet av disse årene, med en vekst fra 97 prosent til 99 prosent av inntektsnivået til alle husholdninger, altså kun en marginal lavere inntekt per forbruksenhet enn gjennomsnittet for alle husholdninger. Men bildet forandret seg dersom man gjorde de samme beregningene ved hjelp av kvadratrotskalaen som vektlegger stordriftsfordeler i større grad. Ved bruk av kvadratrotskalaen fant de at parhusholdninger med barn hadde en inntekt per forbruksenhet som lå over inntektsnivået til alle husholdninger (Kirkeberg et al., 2003). 17

29 Barnefamilier mottar ulike former for støtte fra det offentlige gjennom skattesystemet, offentlige tjenester og kontantoverføringer for å redusere forskjellene i levekår mellom ulike typehusholdninger og redusere forskjeller over livsløpet. Størrelsene på disse overføringene vil avhenge av antall barn i familien og alderen på disse barna. Det er en tendens til at barnehusholdningenes inntekt er større jo eldre det yngste barnet i husholdninger er. I barnehusholdningene med yngre barn utgjorde offentlige overføringene en større andel av den samlede inntekten enn i familier med eldre barn (Kirkeberg et al., 2003). Gjennom 90-tallet utgjorde offentlige overføringer rundt 10 prosent av inntekten til familier med barn under 5 år, mens for familier med eldre barn utgjorde tilsvarende overføringene rundt 8 prosent av inntekten. Barnetrygden var den viktigste overføringen til barnefamiliene i denne perioden, men falt i prosentvis andel av inntekt i Barnetrygden var en mindre viktig overføring i samme periode for familiene med eldre barn. Til sammenligning utgjorde kontantstøtten som ble innført fra 1998 rundt 3 prosent av inntekten til familiene med barn mellom 0 og 3 år. Andre overføringer som pensjoner, bostøtte og sosialhjelp var av liten betydning for barnefamiliene i denne perioden (Kirkeberg et al., 2003). I artikkelen ble det og funnet en negativ sammenheng mellom antall barn i husholdningen og husholdningsinntekten per forbruksenhet. Dette gjaldt både i husholdninger med enslige forsørgere og i parhusholdninger. Forsørgers yrkestilknytning vil og ha betydning for husholdningenes inntekt. Lønnsinntekten utgjør en vesentlig del av husholdningenes samlede inntekt og en svakere yrkestilknytning for en eller begge av forsørgerne vil påvirke den samlede husholdningsinntekten i stor grad. Yrkesinntekt var den viktigste formen for inntektskilde for barnefamiliene gjennom 90-tallet, og stod for rundt 80 prosent av inntekten til barnehusholdningene. I likhet med hva en skulle anta ut i fra at yrkesdeltakelsen for kvinner utenfor hjemmet har økt, økte også andelen av familier med to yrkesinntekter i løpet av disse ti årene. Dette gjaldt også for familiene med de yngste barna (Kirkeberg et al., 2003). For norske husholdninger er yrkesinntekt den viktigste formen for inntekt. For barnefamilier med eneforsørgere var bildet riktignok litt annerledes. Yrkesinntektene i disse familiene var langt mindre viktig enn det som ble observert for husholdninger med to forsørgere. Blant disse husholdningene ble det likevel observert en økende yrkesdeltakelse gjennom 90-tallet, men yrkesdeltakelsen blant enslige forsørgere faller med antall barn. Sammenligning av barnefamiliene i 2000 viste at familier som bestod enslige med barn mellom 0 og 3 år var de 18

30 barnefamiliene med lavest yrkesinntekt og for disse familiene var overføringer den viktigste formen for inntekt. Dette gjaldt spesielt enslige forsørgere med flere barn mellom 0 og 16 år, da disse typer husholdninger mottok flere overføringer som barnebidrag og underholdningsbidrag. Det samme gjaldt også for enslige forsørgere med barn mellom 4 og 5 år. For andre typer barnehusholdninger var yrkesinntekten den viktigste formen for inntekt til familien (Kirkeberg et al., 2003). Ved å dele barnefamiliene inn i desilgrupper, det vil si å dele alle barn under 18 år inn i 10 like store grupper hvor de er sortert etter størrelsen på husholdningens inntekt etter skatt per forbruksenhet, kan man si noe om inntektsfordelingen blant alle barnehusholdningene. Desilgruppene blir nummerert med tallene 1 til 10, der gruppe 1 er de barna med lavest husholdningsinntekt etter skatt per forbruksenhet. Tanken bak dette er at dersom inntekten hadde vært helt likt fordelt blant gruppene så ville hver gruppe ha hatt en andel på 10 prosent hver av totalinntektene. Tabell 3.1 i Kirkeberg et al. (2003) viste at samtlige desilgrupper har hatt en positiv utvikling i gjennomsnittsinntekten og at samtlige grupper hadde en realvekst i inntekt. Men tabellen viste også at 90-tallet bidro til økte økonomiske forskjeller. Høyinntektsgruppen disponerte 23,6 prosent av inntekten i 2000 mot 4,3 prosent blant de i gruppe 1, gruppen med lavest inntekt. I 1990 var tilsvarende tall 18,2 prosent mot 4,6 prosent. En av grunnene til den høye veksten blant høyinntektsfamiliene skyldes økt kapitalinntekt i denne perioden. Økte aksjeutbytte og betalinger tilfalt i hovedsak husholdninger med de høyeste inntektene. Men selv om ulikhetene blant gruppene økte, opplevde alle gruppene vekst i inntekt. Kirkeberg et al. (2003) viste også inntektskomponentene til barnefamiliene i de forskjellige desilene. Overføringer er en betydelig inntekt for familiene i det laveste desilet, mens yrkesinntekten blir gradvis viktigere for familiene med høyere inntekt, og står for rundt 90 prosent av den samlede inntekten i desilgruppene 6-9. For gruppe 10, hvor husholdningsinntekten er høyest, er det observert et skarp fall i yrkesinntekten som andel av samlet inntekt. I denne gruppen utgjør yrkesinntekten en mindre andel av totalinntekten, rundt 70 prosent, men med kapitalinntekten desto viktigere på rundt 28 prosent. En del av offentlige tjenester som blir gitt til barnefamilier, kommer i form av kontante overføringer i andre europeiske land. Ut i fra inntektsdefinisjonen som er lagt til grunn, vil derfor verdien av offentlige tjenester som barnefamiliene mottar ikke bli inkludert i regnestykke. Derfor er det grunn til å anta at valg av virkemidler som blir brukt i barne- og 19