eg var i sorg du såg KLAR MAGASINET

Transkript

1 8.

2 eg fraus men kjende omtanken dine varme meg eg var åleine men kjende at du og eg gikk same veg steg for steg eg sto i storm du stødde meg så eg sto imot eg var i lykkerus då delte eg med deg det som gjorde godt mot gav mot eg var i sorg du let meg grina tårene mine eg stivna du hjalp meg til ikkje å halde inne det som måtte ut du såg eg kjende meg sett Av Oddmund Harsvik 2

3 Dikt Innhold Leder Dikt Omtanke uten baktanke Røde Kors er omtanke satt i system Redaktører som alkohollangere Ønsker du det samme som meg? Brev fra mor Farvell til ekteskapet Å vise omtanke er like viktig som å puste KLAR nr. 8: omtanke Når sant skal ties Fra barnemunn Valgkamp. Ekstrem omtanke for folket 5 på gata Et nytt trappetrinn for Klar-selgerne I morgen blir alt som før Et liv i omtankens tjeneste Rusprotest Småstoff Det handler om å leve Preken Er vi et samfunn som er avhengige av rus? Dikt Filovoffen Aktuelt

4 LEDER: I USA kalles omgangskrets som søker å gi støtte ved å være sympatiske for muliggjørere. Leger og andre fagfolk som jobber med rusavhengige - som jatter med i troen på at de hjelper- kalles for proffesional enabler (proffesjonelle muliggjørere). -Det er viktig å skille mellom empati og sympati, hevdet min gode samarbeidsvenn og pastor i T5 i Arendal, Svein Arild Reiersølmoen, etter Klar-gudsjenesten i Grim kirke. Og han begrunnet det slik: -Det er lett å fyre opp under rusavhengiges grunner for at akkurat de har en grunn til å ruse seg. Hvis vi er enige med dem i at hadde bare de på Nav gitt de mer penger, hadde bare de fått det de vil ha av alt, så oppnår vi sympati, men vi forsterker de som sliter sine sår, deres aggresjon og unnskyldninger ved å understøtte deres tro på at avhengigheten ligger i andres atferd. Empati og omtanke er å ta dem på alvor, få fokuset over på virkeligheten, fortelle på en god måte at sykdommen og avhengigheten ligger hos oss selv, ikke i verden rundt oss. Jeg er helt på linje med Svein Arild i dette. I mitt miljø, der vi rusavhengige forsøker å støtte hverandre til rusfrihet, er tøff kjærlighet en viktig, ærlig og respektfull behandling. Hvis en av oss sklir litt ut, faller tilbake til gamle spor ved å forsøke å unnskylde egosentriskhet og selvmedlidenhet med, men DET skjedde, hadde de sagt det annerledes, hadde bare, hvis, om men, så får vi tilbakemeldinger på det hos våre venner. Jeg sier ofte til selgerne at jeg skulle ønske ordet men ble radert ut av det norske språket. For i dette ordet ligger der så mange bortforklaringer og unnskyldninger. Vi bruker men til å gjøre oss selv spesielle - med spesielle grunner til å ødelegge oss selv. For ikke lenge siden kom jeg i snakk med en av gatas gutter i Arendal. En godt voksen mann i 50-årene som hadde ruset seg siden han var år. Han fortalte at han hadde kontroll på rusbruken sin, men akkurat nå var det så mange problemer i livet hans at han måtte ruse seg. Han understreket imidlertid at han verken var narkoman eller alkoholiker. Ikke slik som de andre som vanker i miljøet. De er hekta, men jeg ruser meg kun for å klare å komme meg igjennom de tunge dagene. Og i dag må jeg ha fordi jeg tok for mye å går. Mannen ble ikke videre sympatisk innstilt overfor meg da jeg sa at det er 13 på dusinet av rusavhengige som har kontroll og som har sine spesielle grunner for å ruse seg. Etter å ha fortalt ham følgende historie fra mitt eget liv, innså han poenget mitt. Etter to uker hjemme fra Nordsjøen og mye festing, ble det litt for tidlig for meg å avslutte festen da Ernst stengte. Sammen med tre andre festkompiser stakk vi med danskeferga. Dette var i begynnelsen på 1980, jeg ar nyskilt og hadde problemer med å få oppfylt samvær med barna. På kontoen hadde jeg kroner, samt at jeg hadde et av Postsparebankens kontantsjekkhefter. Etter en runde i Tyskland og Danmark, kom jeg hjem åtte dager senere. Jeg hadde brukt opp pengene på konto og gjennom bruk av kontantsjekkene hadde jeg overtrukket kontoen såpass mye at jeg ble kalt inn til banksjefen i Postbanken. Han truet med å anmelde saken til politiet hvis jeg ikke dekket overtrekket raskt. Jeg fortalte ham imidlertid at jeg var nyskilt fra ei stein gal kjerring som saboterte samværsretten hver gang jeg skulle ha ungene, og at dette gjorde at det ble for mye festing. Historien min gjorde såpass inntrykk på bankmannen at han gav meg frist til feriepengene kom med å dekke overtrekket. Også mine venner og familie lot seg rive med at mine tragiske begrunnelser får at jeg måtte feste og oppføre meg som en idiot. De vant min sympati, men samtidig forsterket jeg min visshet om at jeg ikke hadde annet valg enn å leve som jeg gjorde. Sympati fikk jeg heller ikke hos en av debattantene i debattpanelet under Protestfestivalens debatt om rusproblematikk. Han mente at mennesker har et medfødt behov for å ruse oss, at vi ikke har noe valg. Da jeg på slutten av debatten - som debattleder - delte ut et lite innlegg til meg selv, gav uttrykk for mine meninger om at vi måtte demme opp for tilsiget av nye rusavhengige. Forsøke å skjerme barna for voksnes rus og dermed gi feil signaler, sprakk det for vedkommende. Han slo fast at vi ikke kan tolerere slike holdninger som det Harsvik har. Når jeg likevel er trygg på at det er viktig at min mening om å skjerme barn og unge kommer frem, så er det fordi jeg er mer opptatt av å gi omtanke og empati enn å høste sympati. Vi har gått gjennom et stortingsvalg der omtanken for velgerne synes grenseløs. Feilen ved denne uttalte omtanken er at kandidatene gir den til oss på bekostning av andre grupper. I valgkampen blir vi delt opp i verdige og uverdige ut fra fargen det er på huden vår, eller troen vår. En slik form for omtanke er det jeg anser som fisking etter sympati. Og denne fiskingen foregår på mange måter. Under et besøk i Fosnavåg, mitt fødested, kom jeg over et intervju med Møre&Romsdals førstekandidat for KrF. I intervjuet var hun innom flere av sine fortrinn som politiker, og hun passet på å uoppfordret gi beskjed om at hun likte et glass vin eller tre. Kristelig folkeparti har så lenge partiet har bestått, hatt avhold fra rusmidler som fundamentet i programmet. Det siste tiåret har imidlertid flere av representantene flørtet med velgerne om at de ikke er sånne fundamentalistiske tørrpinner som ikke tar seg i en fest en gang i blant. Nei, dere. Vi i KrF liker å svinge glasset vi med. Jeg tror KrF tar feil med denne flørten. For en tid tilbake, Da John Lilletun var blant oss, hørte jeg en av landets mest kjente standupkomikere fortelle om en jobb hun hadde gjort på KrFs julebord. De var de morsomste menneskene jeg har hatt stand-up for. De lo og kom selv med vitser. De hadde et festhumør som langt overgikk fulle folks. Jeg mener at det vil være lurt av KrF å lytte til slike signaler. Det å skaffe seg kortsiktig sympati ved å gå fra avhold, omtanken for de som sliter med rus og deres barn, til det populære måteholdet, som for øvrig ingen klarer å gi en skikkelig definisjon på, vil føre til tapt respekt og troverdighet. I dette nummeret har vi også med historien til et voksent barn av foreldre som drikker mye. Hun forteller i E-posten at barndommen medførte psykiske og somatiske sykdommer som voksen. Nei, det er kanskje ikke sympatisk å ha slike holdninger som det jeg har. Snakke om folkerusmiddelet alkohol som rusgift. Synliggjøre ringvirkninger og arvesynden som følger med all type rus. Jeg velger likevel å ta den støyten. Omtanken for de som sliter og deres familier komme foran tapte sympatier. Og det beste er: Jeg ser at folks holdninger endres millimeter for millimeter. Og i denne millimeteren ligger det mye håp. Oddmund Harsvik Ansvarlig redaktør 4

5 munnene deres former seg til rissende nåler de tatoverer ord som ikke er ord men sorgspydspisser og jeg, jeg gjennomhulles av denne fargen som ikke er en farge så synker jeg, fylt av tjære trykksverte fyllepennblekk og skisser av en fortsettelse tegner kullstifter som skyggelegger meg grådig for latteren min, latteren min er en sotflekk ved siden av asken din Skrevet av Nattmanet 5

6 Danny Wallace RAK: omtanke uten baktanke Året er 1982, stedet en restaurant i California. Fredsaktivisten og skribenten Ann Herbert rabler ned noen ord på en bordbrikke, ord som skal vise seg å bidra til en etter hvert verdensomspennende ny trend i å utvise omtanke. Ordene på bordbrikken gjorde inntrykk på en annen restaurantgjest, som spredte idéen til andre som igjen spredte den videre. Den smøg seg etter hvert inn i populærkulturen blant annet som tema i filmer, radioprogrammer og sangtekster. Likevel er det ingen tvil om at det er internett som i størst grad har bidratt til å spre budskapet. På bordbrikken var følgende oppfordring skrevet: «Practice random kindness and senseless acts of beauty». Av NATTMANET HVA: Dette er den mest utbredte forklaringen på hvordan RAK-trenden oppsto. RAK står for Random Acts of Kindness, og forkortes noen ganger til RAoK eller RACK. Undertegnede har jaktet på en god norsk oversettelse av begrepet hos både Språkrådet, Riksmålsforbundet og Aftenpostens språkekspert Per Egil Hegge uten å få noen tilfredsstillende forslag. Det nærmeste må være «dagens gode gjerning», men det speiler ikke den opprinnelige betydningen godt nok. Direkte oversatt blir Random Acts of Kindness noe slikt som «tilfeldige vennlige handlinger», men det fenger ikke på samme måten som det engelske uttrykket. I tillegg ser det ut til at det er nettopp betegnelsen RAK som har vunnet frem blant nordmenn som lever ut konseptet, så kanskje er det like greit å lytte til dem. Wikipedia definerer RAK som «en uselvisk handling utført av en eller flere personer som ønsker å enten hjelpe eller oppmuntre et annet menneske (eller i noen tilfeller et dyr). Hensikten er vanligvis bare å lokke frem et smil eller å få vedkommende til å føle seg bedre». Et av de vanligste eksemplene på en RAK er det å betale bompenger også for bilen bak seg i det man betaler for sin egen bompassering. Nå er det vel ikke så mange manuelt betjente veibommer igjen i Norge, men det finnes heldigvis mer enn nok av andre idéer, og etterpå vil jeg liste opp noen favoritter. HVOR: Internasjonalt har begrepet RAK eksistert lenge, og vi finner det igjen i mange ulike kanaler. Flere radioverter har faste innslag med innringerhistorier til inspirasjon eller bare ukentlige oppfordringer til lytterne om å gå ut og spre omtanke i form av RAK. Noen gode eksempler fra filmens verden er det amerikanske dramaet «Pay It Forward» og den fransktyske romantiske komedien «Den fabelaktige Amélie fra Montmartre». I Australia startet det i sommer opp en TV-serie hvor programlederne utfører forskjellige varianter av RAK, og innen litteraturen finnes det både romaner som omhandler temaet samt humorbøker og gavebøker med inspirerende historier fra virkeligheten eller lister over gode forslag. Disse to sistnevnte kategoriene finnes hovedsakelig med engelsk tekst, men er i hvert fall tilgjengelige i norske nettbokhandler. Den mest kjente er kanskje boken som rett og slett heter «Random Acts of Kindness» fra Conari Press. På verdensbasis er den solgt i mer enn eksemplarer. Likevel er det på internett konseptet virkelig har eksplodert i omfang. Ikke bare finnes det en rekke store, internasjonale foreninger med omfattende nettsider, mailinglister, oversikter over forslag i ulike kategorier og nettforum for alle interesserte. Det er også en stor mengde mennesker som skriver om RAK i forskjellige former på sine egne blogger. I Norge ser dette ut til å ha vokst aller mest blant de med kreative hobbyer som kortlaging og strikking. Et typisk eksempel er en hjemmeværende småbarnsmor som bruker noe av fritiden til å strikke (og blogge om det). For å skaffe flest mulig lesere til bloggen kan hun utlove noe som egentlig kalles «blog candy», men som feilaktig ofte omtales som RAK. Hennes «RAK» kan være å sende ut en pakke med strikkeutstyr til en verdi av 200 kroner til vinneren av en trekning. Alle som legger igjen skriftlige kommentarer på bloggen hennes innen en gitt frist er med i denne trekningen. Ofte er det også et krav at de som kommenterer må ha en egen blogg, og at de må skrive om «RAK-trekningen» der. Slik sikrer den opprinnelige bloggeren seg at kommentatorenes lesere også blir gjort oppmerksom på bloggen hennes. Dette opplegget har strengt tatt ikke noe med RAK å gjøre, da det ikke er utøvelse av tilfeldig eller spontan omtanke. Det er vel for den saks skyld neppe utøvelse av omtanke i det hele tatt, snarere en slags byttehandel. HVEM: Mer genuine eksempler på RAK-utøvere finnes det heldigvis flust av. Av de mer spesielle eksemplene har vi den britiske forfatteren og programlederen Danny Wallace. Inspirert av en nylig avdød slektning som hadde mislykkes i å starte en pasifistisk bevegelse satte han i 2002 inn en rubrikkannonse i et magasin. 6

7 «Join me» var det eneste som sto skrevet i annonsen, i tillegg til en oppfordring om å sende inn navn og passfoto til en adresse. Wallace hevder at han på dette tidspunktet ikke hadde videre planer for hva som skulle skje hvis han fikk noen tilhengere, men dette måtte han raskt ta stilling til. Et overveldende antall mennesker tok kontakt, og Wallace besluttet etter hvert at alle skulle utføre en RAK hver fredag. Bevegelsen har vært oppe i minst medlemmer, og i 2009 er det fortsatt liv i den. En annen som har vært til stor inspirasjon for folk over hele verden er australieren med pseudonymet «Juan Mann». I 2004 hadde han en vanskelig periode, men en dag møtte han en vennlig fremmed som ga ham en klem. Dette ble et vendepunkt for Mann, som etter å ha opplevd hvor stor forskjell en klem kan utgjøre besluttet å dele ut «Free hugs» eller «gratis klemmer» på gata. Konseptet har spredt seg via blant annet musikkvideoer, skoleprosjekter og avisartikler, og den første lørdagen etter 30. juni er utropt til uoffisiell «gratis klemmer-dag». Likevel kan man året rundt finne mennesker et eller annet sted på kloden som står på gata med en plakat som frister med gratis klemmer. Dette kunne man for eksempel oppleve under Steinkjermartnan i sommer, da Røde Kors Ungdom Steinkjer stilte opp med dette tilbudet til alle forbipasserende. Det mest kuriøse eksempelet på RAK omhandler en norsk-amerikansk kvinne ved navn Mary Andersen. I 1988 sto nygifte Mary alene på flyplassen i Miami og ventet spent på å reise til mannen sin i Norge. Da hun skulle sjekke inn fikk hun en uventet beskjed om at hun måtte betale 103 dollar i gebyr for å få med bagasjen. Hun hadde ikke penger med seg, og lurte fortvilet på hva hun skulle gjøre. Plutselig hørte hun en rolig og vennlig stemme som tilbød seg å betale. Svært takknemlig tok hun imot tilbudet, og lovet å betale tilbake så snart hun var fremme i Norge. Hun fikk mannens navn og adresse på en lapp, og sendte pengene som lovet. Mannens navn var Barack Obama, i dag president i USA. HVORDAN: Det finnes som nevnt en mengde bøker og nettsider med gode forslag til RAK. For å illustrere at gode gjerninger ikke trenger å koste penger, presenterer jeg her de 15 mest kreative forslagene jeg har funnet som er gratis (eller billige) å utføre: 1. Legg på en tier i et parkometer som holder på å gå ut. 2. Skriv til og takk en tidligere lærer eller andre som har utgjort en forskjell i livet ditt. 3. Skrap is av noen andres bil en kald morgen. 4. Tilby deg å bytte plass med noen lenger bak i køen. 5. Samle ting du ikke har bruk for i en eske, skriv «Gratis» på den og sett den ved en benk i byen. 6. La noen andre få den ledige parkeringsplassen. 7. Skriv en oppmuntrende lapp til postmannen. 8. Tilby en fremmed hjelp med snømåking eller gressklipping. 9. Klipp ut en avisartikkel som vil interessere noen du kjenner og send den til dem. 10. Besøk en som ikke kommer seg ut. 11. Skriv en beskjed til sjefen til en som har ytt god service, hvor du roser den ansatte. 12. Hold paraplyen for noen som skal bære handleposene til bilen. 13. Legg fra deg en god bok du er ferdig med på et sted noen andre kan finne og lese den. 14. Kjøp et ekstra nummer av Klar og gi det tilbake til selgeren. 15. SMIL! 7

8 RØDE KORS ER OMTANKE Røde Kors har som oppgave å avdekke, hindre og lindre nød. Hos oss handler livet om omtanke for andre mennesker. Røde Kors sin personlighet er et raust, uredd og optimistisk medmenneske som er til å stole på. Tekst: LEIF STRØM Foto: TERJE SCHRØDER -Hallo, er det Lølandsmo? -Hallo, ja hva gjelder det? -Jeg ville gjerne snakke med deg om omtanke jeg ringer fra KLAR. -Å, ja det kjenner jeg vent litt jeg skal bare gå opp på en bakketopp her. -Hvor er du? -Jeg er i SydTyskland ved liten by som heter Bermersbach i Schwartzwaldt. Skal vi si neste tirsdag? -Flott skulle tro du var rett i nærheten. -Ja, den teknologien er ikke til å forstå for noen. Nå er det neste tirsdag, og her sitter vi i Arkivet på Vest-Agder Røde Kors sitt hovedkontor. Erik Lølandsmo leder bevegelsen lokalt, og han er ivrig når han skal fortelle oss hva de steller med. -Var du på oppdrag i Tyskland -Nei, jeg var faktisk i bryllup hos en venn, og så tok jeg en liten ferie med det samme. Men jeg har vært mange steder SATT I SYSTEM FRA LUND TIL INDONESIA -Skal vi ta det fra begynnelsen, Lølandsmo. Er du her fra byen? -Ja, jeg er født og oppvokst på Lund. Tok den kjente skoleløypen: Wilds Minde, Oddemarka og Katta. Deretter studerte jeg statsvitenskap i Oslo før jeg tok utviklingssudier på HiA. Det var et meget spennende studium som betydde mye for min utvikling. Vi studerte forskjellige samfunn i sør hvordan industrien er bygd opp, atropologien, byråkratiet, økonomien osv. Vi var på studietur i Indonesia i forbindelse med dette og så på de forskjellige øyene. Her ble vi kjent med mange mennesker og forhold. Apropos teknologi innen kommunikasjon - jeg har faktisk i disse dager blitt oppsporet av mennesker fra Indonesia på Facebook. EN BYDEL I FORANDRING -Var det mer omtanke på Lund på åttitallet enn i dag, tror du? -Ikke akkurat omtanke, tror jeg. Men jeg ser i ettertid at vi var i en brytningstid. Den gang kunne vi leke og spille fotball i gatene. Antall biler parkert i gatene har økt veldig. Lund er dessuten en spennende bydel som ble bebygget av små arbeiderboliger på femtitallet på åttitallet begynte etter hvert folk med akademisk bakgrunn å flytte inn og trengte mer plass. Firemannsboliger ble til for eksempel tomannsboliger eller eneboliger. Det førte til en del hevede øyenbryn og ristende hoder. VEIEN TIL RØDE KORS -Hvordan havnet du i Røde Kors? -Jeg tok en Mastergrad i i ledelse på University of East Anglia. Her møtte jeg folk fra hele verden både Øst- og Sør- Asia, Latin-Amerika, Europa og Amerika. Et utrolig fargerikt fellesskap. Jeg var også et år i Etiopia som lærer i et Norad-støttet prosjekt jeg underviste lokale ungdommer for å hjelpe dem gjennom videregående. Til sammen ledet alle disse studiene og erfaringene til at jeg følte det naturlig søke meg til Røde Kors. Lølandsmoen var ansatt som organisasjonskonsulent i fire år fra 2002 til 2006 siden da har han vært daglig leder. Han mener at kjernen i omtanke er å se andres behov og bidra ut fra det. Men selv om det er viktig å sette seg selv til side, må man heller aldri glemme seg selv. Det kan få alvorlige konsekvenser på sikt. 8

9 9

10 DE RS TANKE TT I TEM OMTANKE SATT I SYSTEM -Omtanke blir oftest praktisert i nære relasjoner mest innen familien. Røde Kors har satt omtanke i system. Dermed kan mennesker som ønsker det bruke sin omtanke på mennesker som trenger det. Det gjør godt både for den som gir og den som får. -Det var virkelig gøy å komme hjem fra sommerferien og åpne mailboksen min. Den var full av meldinger fra mennesker som ville melde seg som frivillige noen ville hjelpe eldre, noen barn, andre mennesker som lider, flyktninger og så videre. Det virker som om det er et sug i samfunnet for å gjøre noe for andre. DER DET ER BEHOV DER ER RØDE KORS -Hva gjør Røde Kors her lokalt? -Vi er engasjert på en rekke felter og ser stadig endrede behov. Lokalforeningen har blant annet et prosjekt vi kaller vitnestøtte. Å være vite og stå frem i en rettssak kan for mange være en tøff opplevelse. Det er et stort behov for støtte det har vært mange alvorlige rettssaker både i Kristiansand og Arendal i den senere tid. Aktiviteten er et eksempel på et avdekket behov, og som viser hvordan Røde Kors setter omtanke i system. -Vi har en gruppe som opererer som visitor i fengslene. Vi har besøkstjeneste for eldre både på sentra og i private hjem. Det er mange eldre som blir overlatt til seg selv. De setter pris på en å snakke med. -Vi opererer også som døråpnere for mennesker som av forskjellige grunner har falt utenfor sosiale nettverk. De kan trenge både samvær med andre og aktivitet. Vi samarbeider med Kystlaget om noen aktivteter på Bragdøya og samler deltagerne til et godt måltid mat -Barna har egne aktivitetsgrupper- vi arrangerer egen ferieleir for barn som aldri får reist på ferie: Ferie for alle. Denne leieren er blitt så populær at vi dessverre må si nei til en del av plassmangel. Vi har ikke glemt rusmisbrukerne som vi også jobber for og heller ikke innvandrerne. Det pågår prosjekter hele tiden. -Vi må for all del ikke glemme våre frivillige i hjelpekorpsene. De er kanskje mest synlige på vinterstid i fjellet, men deltar også i leteaksjoner ellers i året og gjør en stor innsats. PROSJEKT BOSNIA -Er Vest-Agder Røde Kors engasjert utenlands også? -Ja, blant annet i Bosnia hvor vi har bidratt til å styrke det lokale Røde Kors. Arbeidet har rettet seg mye mot ungdom. Det er utrolig spennende å se hvordan de har tatt til seg det vi har lært dem og setter det ut i praksis. Bosnia er jo et urolig hjørne av Europa, og mye ille har skjedd. Røde Kors har stor betydning i kriger og konflikter. -En vi samarbeidet med bodde en kilometer fra frontlinjen under krigen på nittitallet, og der ble det opprettet en fangeleier. Han gikk til lederen av leieren og forlangte at Røde Kors fikk komme inn i leieren. Han sa det sto i Genevekonvensjonen at vi hadde rett til komme inn i leieren. Etter mye om og men ga lederen seg og de fikk komme inn med ullpledd og helsepersonell. Men det viktigste var Røde Kors meldingene til og fra kjente og kjære. Dette var også av betydning under konflikten på Sri Lanka nå nylig familier i Norge og andre steder fikk Røde Kors meldinger fra sine kjære. NYE UTFORDRINGER -Vi står aldri stille. Vi ser stadig nye behov hvor vi kan utøve omtanke. Se bare på mindreårige asylsøkere de som har fått opphold her. Myndighetene kan legge forholdene til rette med bolig, skole et trygdesystem og så videre. Men i stor grad blir de derfra overlatt til seg selv. Disse ungdommene har behov for å møte norske ungdommer snakke og føle på hvordan samfunnet vårt fungerer lære om praktiske ting og følelser. -Flyktningeguiden vår fungerer meget bra her kobler vi flyktningene til en norsk innbygger. De møtes en gang i uken og prater om likt og ulikt. Dette kan pågå et år eller lenger. Flyktningen får informasjon om Norge og en norsk mann eller kvinne får innsikt i en annens kulturbakgrunn og livssituasjon. -Vi ser verken hudfarge, nasjonalitet eller religiøs tilhørighet. Vi er en nøytral organisasjon som kun ser på mennesket og dets behov. Kan vi hjelpe så gjør vi det alltid. 10

11 Redaktører som alkohollangere Det er forbud mot alkoholreklame i Norge. Dette omgår media ved å kalle sine alkoholspalter for forbrukerinformasjon. Men hvis det er slik at folket trenger å lære om hvilke viner de skal drikke, så må redaktørene ta konsekvensen og også informere forbrukerne om tobakk og snus. Eller? Av ODDMUND HARSVIK Det er skummelt å lese helgemagasinene til de store riks- og regionsavisene. På nyhetssidene får vi innblikk i politiets innsats for å bekjempe fyllevolden i helgene, i magasinbiten får vinjournalister boltre seg med reklame om det ene vinmerket etter det andre. Og vinmonopolet omsetter i takt med terningkastene. Jeg har intervjuet to redaktører i Fædrelandvennen om temaet. Spurt om hvorfor de ikke gir tobakk og snus samme informasjonsfokus som alkohol? Avgåtte redaktør, Finn Holmer-Hoven, mente at det ikke var helt det samme med nikotin som med alkohol. Jeg kan ikke se for meg nytteverdien av at vi skal omtale hvilke sigarettmerker folk skal patte på ved matbordet, argumenterte han. -Men folk liker jo en røyk etter middagen, forsøkte jeg meg. Heller ikke nåværende redaktør, Hans Christian Vadseth, er villig til å se problematikken. -Er det ikke like viktig å få frem hvilke tobakksmerke som smaker best, som det er å få frem hvilke vinmerke som anses ha best kvalitet? -For meg er det ikke det, svarer Vadseth, og han avslører dermed at hans personlige mening som styrer avisens politikk på dette. -Selv om skadevirkninger på helse er like store ved bruk av alkohol som tobakk? - Vi får nok ikke noen tobakksspalte her i avisen, svarer han bestemt! Og for og være helt ærlig, jeg er glad for at Vadseth ikke vil drive snikreklame for tobakk, slik han gjør for alkohol. Men det betyr også at han bedriver hyklerisk horeri til fordel for alkoholbransjen. Det er iallefall ingen logikk bak forskjellsbehandlingen. Ca 180 døde av overdoser narkotika i fjor. Ca 750 døde av overdoser alkohol, i tillegg til alle som døde av alkoholskader og omkom som følge av å ha kjørt eller blitt utsatt for noen som har ført motorkjøretøy i rusa tilstand. Det er forbud mot å drive alkoholreklame i Norge. Alkoholprodusenter og importerer bruker hundrevis av millioner kroner hvert år på å få sine merker omtakt i avisenes alkoholspalter. Vadseth&co kjenner skadevirkningene av alkoholbruk, likefullt spriker de med avissidene sine og gir spalteplass. Jeg tror avisene på sikt vil tjene på at redaktørene trekker ned miniskjørtene og stenger tilgjengeligheten til spaltene. 11

12 Den sterkeste følelsen da jeg begynte i Anonyme Alkoholikere var frykt. En frykt jeg kamuflerte for meg selv ved å se etter svakheter, ulikheter og dumheter ved de jeg møtte på møtene. Riktignok sa munnen min at jeg er alkoholiker, men erkjennelsen hadde liten dybde det var helst noe jeg sa for ikke å skille meg ut. For jeg var også redd for å bli synlig, engstelig for å bli tilsnakket så å si satt helst for meg selv og pinte meg gjennom møtene. Programmet lyttet jeg fjernt til, - herregud, innbiller de seg at jeg trenger å lære noe, jeg som har lest så mye, og har så mange betydningsfulle venner som ikke er alkoholikere, jeg som er kunstner og har søkt sjelens dybde i så mange sammenhenger, til og med i glasset skulle lissom jeg behøve å lære noe om meg selv, om moral, om etikk, om tro og livsholdning. Nei, - sånt angikk kanskje andre, men ikke meg. Min uvilje til tross, - jeg fikk venner, møtte herlige mennesker som hadde vidsyn, innsyn og toleranse som rørte ved staheten og egensindigheten min. Hva var det de hadde sett eller hørt som hadde påvirket dem både til et godt edruskap og til en menneskelighet og godhet jeg ikke hadde møtt før verken i familien eller andre steder. De påstod at 12-trinnsprogrammet hadde åpnet dører for dem riktignok hadde det ikke vært lett for dem heller, men villighet til å lytte, åpenhet og ærlighet hadde sprengt en del lenker til fortiden, til bitterheten over å være alkoholiker, og alt dette hadde fjernet hat og ergrelser over ikke å bli forstått på egne premisser av venner, familie og kanskje arbeidskolleger. Programmet hadde forandret dem, sa de. De sa det tok tid kanskje år men ikke gå for fort frem, sa de ta en dag av gangen. 12

13 Dette brevet fikk jeg for noen år siden. Hennes sønn kom inn i militæret året etter. Han fullførte tjenesten og var rusfri da han kom hjem. Første natten han var hjemme, fikk han for seg at han ville belønne seg selv med en dose. Siden han hadde vært borte så lenge fra rus, ble denne brukerdosen hans siste. Moren fant ham død i sengen neste morgen. Jeg tar med morens brev - et brev hun skrev to år før sønnen døde av en overdose - fordi hun beskriver de profesjonelle muliggjørerne på en god måte. Brev fra en mor En mor til en rusavhengig sønn, kjenner seg igjen i andre foreldres kamp mot et såkalt hjelpeapparat som blir de rusavhengiges beste medhjelpere til å fortsette kjøret fremfor å motivere dem til et rusfritt liv ved å sette grenser og samarbeide med foreldrene. Les hennes sterke meninger i et brev til Harsvik Media Hei Oddmund Harsvik. Takk for dine artikler om rusproblemer, som jeg kjenner meg igjen i. Jeg har vel mye jeg kunne ha sagt både om rus med alkohol og narkotika, men det blir mest refleksjoner. En ting er imidlertid sikkert; opplegget med ungdom er i all fall "høl i hue". Da jeg selv ikke lenger orket presset/stria med min egen sønn og kontaktet barnevernet - som var eneste innstans jeg da så noen mulighet til å oppnå kontakt med - fikk jeg øyeblikkelig hjelp og min sønn ble umiddelbart sendt langt til fjells. Så langt så bra, bortsett fra at min sønn "hatet" meg! Men da han kom til sivilisasjonen igjen - hadde han fått tenkt seg om - og fant ut at kanskje hadde han vært død hvis jeg ikke hadde gjort det. (han har en enorm dødsangst) Så ble det jo institusjon og problemene akselererte ganske fort. Mange feil ble begått - først og fremst fordi gutten skulle selv bestemme hva han skulle/skulle ikke gjøre!! Jeg mener; har disse narkomane ungene evnen til å bestemme over seg selv - ta vare på deg selv - så er ikke behovet for barnevern tilstede! Han fikk oppnevnt advokat til å ivareta sine interesser! Hva var det jeg prøvde på da? Hva kostet dette? Selv gutten lo av hele opplegget!! En annen sak er jo at når de stuer disse sammen på institusjon - så greier de ikke integrere seg med andre ungdommer - og de leter etter veier å få tak i stoff. Det er konkurranse nærmest om å få til mest. Så stikker vi av da og tar en fest, fordi det ikke er lov å straffe noen. Rettigheter skal jo alle ha - dessuten blir det jo ingen konsekvenser av slikt, er holdningen til våre narkomane barn. Tvinge de til positivt arbeid - det kan man jo ikke, da får jo menneskeverdet en knekk. I dag opplever jeg det samme som moren med den blakke sønnen, som du skrev en artikkel om. Min også får penger som skulle gå til mat, men den maten han har i huset har jeg betalt! Når dette skjer gang på gang og ingen tar affære, hva kan man gjøre når man ikke har noen utøvende myndighet - verken på sosialen eller barnevernet - for regler og paragrafer er viktigere enn å prøve å få noen på rett kjøl! Skal det fungere slik det er planlagt må enten sosialkuratoren handle for dem der det ikke er mulig "å krite" eller det er mulig å handle med kuponger som går på mat. Penger kan de i alle fall ikke ha! Jeg har gjort noen tester, om min sønn får 200 eller 2000 krone, spiller ingen rolle. De blir akkurat like fort borte, men med 2000 blir rusen lenger eller den kan gå til flere. Myndighetene får vel fortsette å klappe dem på skulderen og si snill gutt/jente. -Det er jo ikke noe avskrekkende i å være sosialklient eller rusmisbruker. Der får du jo alt du trenger uten å gjøre noe for det, mener våre narkomane barn. At vi selv gidder jobbe og streve du? Med vennlig hilsen Eva 13

14 Et farvel til ekteskapet Nina Karin Monsens kritikk av den nye ekteskapsloven er velberettiget, men konklusjonene strander på hennes egen småborgerlighet. JØRN KLØVFJELL MJELVA HAFRSFJORD I bunn og grunn er den nye ekteskapsloven et forsøk på å overføre et såkalt «normalt», heterofilt kjønnsrollemønster over på homofile par, og loven strander følgelig på sin egen urimelighet. Istedenfor å innse at ekteskapet i dag er overflødiggjort av prevensjonsmiddel og velferdsstat, prøver vi i vår kristen-konservative småborgerlighet å tilpasse ekteskapet samtidens krav. Vi antar at parekteskapet som rammen rundt familielivet er naturgitt, til tross for at dagens samlivsformer, med eneforsørgere og samboerskap, sier noe annet. Og nå skal altså homofile presses inn i den samme rammen; jeg tolker dette som at ekteskapet har utspilt sin religiøse funksjon. Og nei, kristendommen åpner ikke opp for homofilt ekteskap da fariseerne spurte Jesus om en mann skal ha rett til å skille seg fra sin kone, svarte Jesus at «...fra begynnelsen av, ved skapelsen, skapte Gud dem til mann og kvinne. Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor, og de to skal være ett. Så er de ikke lenger to; deres liv er ett. Det som altså Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille». For tiden er det svært så populært å tolke ting ut av virkeligheten. Dette er imidlertid bare det endelige bruddet; man kan allerede merke ekteskapets svekkede bånd til kristendommen ved stiftelsen av det borgerlige ekteskap. Spørsmålet er hvorfor ikke ekteskapet ble skrinlagt allerede da, og svaret må bli at det hadde tre forskjellige funksjoner: 1. den religiøse, som jeg allerede har vist ugyldig i dag; 2. som ramme rundt barneproduksjon og barneoppdragelse; 3. den arverettsmessige. I tillegg antok man at ekteskapet var den «naturlige» samlivsform, ettersom det sto så sterkt i den kristne tradisjon. Jeg skal behandle de to videre punkter mer utførlig i senere avsnitt, men først vil jeg avkrefte myten om ekteskapet som naturgitt. Om vi studerer ursamfunn, vil vi nemlig se at omtrent alle tenkelige samlivsformer har vært brukt: Paring i fleng, gruppe-ekteskap, eneforsørgerskap og parekteskap er bare noen av de mange konstellasjonene som kan finnes. Med «paring i fleng» menes her en samlivsform der både sodomittiske og incestuelle innslag er mulige, mens gruppe-ekteskapet er mer restriktivt. I boken «Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse» viser Friedrich Engels hvorledes utviklingen av samlivsformer i hovedsak skyldes enten biologi som når man forbyr incestuelle forhold eller endring i samfunnsstrukturen. Eksempelvis innebærer en overgang fra gruppe-ekteskap til parekteskap at morsretten blir erstattet med farsrett matriarkat med patriarkat. Årsaken er at parekteskapet gir en kontroll av barneproduksjonen, slik at man kan spore slekten langs farslinjen. Før parekteskapet ville farsskapet være så usikkert, at man snarere sporet slekten langs morslinjen. Overgangen ble nødvendiggjort av mannens økte forsørgerrolle som følge av forbedret økonomi. Innføringen av parekteskapet innebar at kvinnenes stilling ble svakere til fordel for mennenes. Imidlertid skulle kvinnen i mellomfasen mellom gruppe-ekteskapet og parekteskapet, paringsekteskapet, nyte en større frihet. Derfor kunne kvinnen snakke fritt om barn født utenfor ekteskapet, som Agassiz beretter i «A Journey in Brazil» fra 1886: «Barna... kjenner ofte sin egen mor, for all omsorg og alt ansvar hviler på henne. Om faren vet de ingen ting. Det synes heller aldri å falle kvinnen inn at hun eller hennes barn skal ha noe som helst krav på ham». Så mye for Monsens snakk om ungenes naturgitte rett til en far, og det heterofile parekteskap som den «naturlige» samlivsform. Om vi overfører Engels teori til dagens forhold, kan vi se at idet parekteskapet mister sine tre hovedfunksjoner, så er det også på tide å forkaste ekteskapet som en institusjon. Vi har allerede vist at den religiøse funksjon er borte, og kan derfor gå over til å snakke om ekteskapets funksjon som rammen rundt barneproduksjon og barneoppdragelse. Det er et ubestridelig faktum at utviklingen av prevensjonsmidler har overflødiggjort ekteskapet som eneste kontroll over barneproduksjonen. I det rike Vesten er det nesten et større problem at det er for mye kontroll, idet det blir uforholdsmessig flere eldre enn unge i et land. I et isolert samfunn (dvs. ingen innvandring eller utvandring) kan vi regne to barn per familie for at innbyggertallet skal holdes stabilt, en fødselsrate som ligger langt over den vi ser i europeiske land. For barneoppdragelses del er ekteskapets funksjon viktigere, men om vi kun tar for oss Norge, viser det seg at også denne dimensjonen er overflødiggjort. Både kvinner og menn har stort sett økonomi 14

15 til å fungere som eneforsørgere, og velferdsstaten bidrar med viktige institusjoner som barnehage og skole, som sikrer at omsorgsbyrden ikke kun hviler på den enkelte familie. Det institusjonaliserte ekteskap trengs altså heller ikke som en ramme rundt familielivet. Når det gjelder ekteskapets juridiske og arverettsmessige funksjon, er det egentlig ikke stort å innvende. Det eneste måtte være å uttrykke det absurde i at ekteskapet skulle være redusert til en pengesak. Idet vi legger til at ekteskapets rettslige funksjon kunne omgåes ved å endre arveretten og annet lovverk tilknyttet eiendom, ser vi at også ekteskapets juridiske funksjon faller fra. Det institusjonaliserte parekteskap har utspilt sin rolle i dagens samfunn. Det blir derfor absurd å forsøke å endre det for å presse de homofile innenfor disse småborgerlige rammer. Det eneste gledelige ved den nye ekteskapsloven er at den peker mot en framtid der ekteskapet som sådan er oppløst. Vi behøver ikke å frykte en slik oppløsning, slik Monsen gjør; den er en naturlig følge av samfunnets og kulturens utvikling. Før parekteskapet ville farsskapet være så usikkert, at man snarere sporet slekten langs morslinjen. Overgangen ble nødvendiggjort av mannens økte forsørgerrolle som følge av forbedret økonomi. 15

16 16

17 Å vi like vikt Åvise omtanke er like viktig som å puste Vi kan dele begrepet omtanke i to på systemnivå handler det om å ivareta hjelpeløse mennesker hjelpe dem inn i fellesskapet. Som enkeltmenneske gjelder det å lytte, være til stede og bry seg ja, være et medmenneske. Det fine ved å vise omtanke er at du selv også vokser på det. Tekst: LEIF STRØM Foto: TERJE SCHRØDER Inger Turid Tonstad gikk fra å være jurist og offentlig byråkrat til en humanitær organisasjon: Redd Barna. Hun har ikke angret et sekund. Det var et verdivalg plutselig betydde inntekten langt mindre enn innholdet i engasjementet. Redd Barna bygger på FN s Barnekonvensjon at alle barn har samme rett til en sunn og trygg oppvekst. -Dette er det mest radikale politiske dokumentet som finnes! utbryter Inger Turid, og viser frem barnekonvensjonen. - Her er det ettertrykkelig slått fast at alt vi gjør i barnesammenheng skal være til barnets beste. Det er vel omtanke i praksis. OMTANKENS HUS? Redd Barna holder til i Skrekkens Hus eller Arkivet i Kristiansand. Her deler de hus med både FN, Røde Kors, Amnesty og flere andre. Kanskje på tide å omdøpe det til Omtankens Hus? Krig er den ytterste negative konsekvens av mangel på omtanke. -Jeg er enogseksti år, sier Inger Turid uoppfordret. Det er en flott alder. Jeg er glad for at jeg er gammel nok til å ha den erfaringen som trengs for å ha en oversikt over livet. Alt er ikke alltid så ille som det ser ut til. STERKE MINNER Inger Turid ble født i Gyland langt vest i Vest-Agder og vokste opp på et nybruk på femtitallet. -Vi bodde så langt i utkanten at vi var avhengige av samhold både praktisk og menneskelig. Det var et fint og trygt miljø å vokse opp i, og en nyttig erfaring og bygge livet på. Jeg gikk på Mydland skole som var todelt. Jeg har et sterkt minne fra skoletiden. En gutt med Down syndrom. Han hjalp sin mor som var fysisk handikappet og fungerte helt greit på skolen. En morgen kom han tidligere enn alle andre og fordelte sukkertøy blant elevene i klassen: Tre sukkertøy til den han likte best, to til de han likte nest best, ett til de han kunne akseptere og ingen til de han ikke likte. Det ga et 17

18 støkk i klassen og var en god læring for oss elever for å forstå hvordan vi verdsatte hverandre. Jeg fikk for øvrig to sukkertøy og var ganske fornøyd med det. -I skoletiden, da jeg var syv år, ble jeg tatt i min første løgn. Det var ikke så vanlig med appelsiner på femtitallet, og en dag fikk jeg en og skulle ta den med på skolen. Hjemme var det vanlig at vi delte godene, og da jeg kom hjem spurte mamma om jeg hadde delt appelsinen med noen. Ja, svarte jeg - jeg delte med en medelev med et handicap. Imidlertid hadde min søster sett at jeg hadde mesket meg med appelsinen helt alene og jeg ble umiddelbart avslørt. Det var et sjokk for meg og bli tatt i å lyve og forsøke å gjøre meg bedre enn jeg var. Min mor forsto at jeg tok det tungt innover meg, og sa ikke mer. BY OG LAND IKKE ALLTID HAND I HAND Inger Turid tok realskolen i Flekkefjord skolen var god, men preget av by og land. Noen oppfattet seg som mer urbane enn de fra landet og følte seg litt overordnet. Hun kjente litt på dette med å føle seg underlegen grunnet ytre forhold dialekt, kafé og andre småting. Det var god læring. Man lærte å forstå dette med ytre manifestasjoner. -Vi følte oss ikke personlig underlegne det hele handlet om ytre forhold. Da var det helt annerledes på Hornes Landsgymnas. Her var bygdefolk i sentrum. Gode lærere og god skole. Her trivdes jeg virkelig. e omtanke er g som å puste FRA AGRONOM TIL JURIST Jeg tok så agronomutdannelse i Oslo på Vinter landbruksskole. Interessefeltet mitt var imidlertid samfunn, og skjønte at der mennesker møtes finnes det regelverk. Jeg forsto at jus med sosialrett som spesialfelt passet for meg. Jeg ville ikke bli advokat men jurist som stelte med barnevernloven, sosial omsorg osv. Jeg endte opp i Trygderetten. Her hadde jeg ansvar for å behandle anker fra de som hadde fått avslag på trygd. Jeg var ansatt for å ta vare på den enkeltes rettigheter det besto blant annet i å lytte. Jeg var alltid grundig når jeg satte med inn i den andre parts argumenter. EN EKTE BYRÅKRAT Etter hvert vendte Inger Turid nesen sydover. Det blir for langt å komme inn på her, men hun begynte i administrasjonen på Eg psykiatriske sykehus, deretter hos sykehussjefen i Vest-Agder. Saksfeltet var psykiatri og helsevern for psykisk utviklingshemmede. Inger Turid hadde ansvar for planlegging og drift av institusjoner. Hun var og helse- og sosialsjef i Vennesla kommune i fem år Det var en spennende tid arbeidsløsheten økt på og gikk brått oppover. Etter hvert ble hun fylkesarbeidssjef i Vest-Agder og jobbet med organisering av arbeidsmarkedspolitikken. -Så ble jeg femti og jeg begynte å tenke: Skal jeg være byråkrat resten av mitt liv? Da jobben som leder av Redd Barna dukket opp ga svaret nesten seg selv jeg hoppet av byråkratkarusellen og ble humanitær arbeider. Hva gjør Redd Barna i Kristiansand? -Alt vi gjør bygger på FN s barnekonvensjon som handler om barnas rettigheter. Det innebærer et omfattende informasjonsarbeide overfor alt fra barnehage- til universitetsnivå. Vi informerer om konsekvensene når rettighetene ikke oppfylles og de kan være alvorlige. -Redd Barna er en medlemsstyrt organisasjon. Min jobb er bla å støtte opp om medlemmenes frivillige arbeid og det regionale organisasjonsarbeide. Vi organiserer blant annet treff mellom innvandrerungdom og norske ungdommer. Mange med innvandrer bakgrunn kan være ensomme og i villrede fordi de mangler nettverk. Vi trenger flere ungdommer til dette arbeidet. Vi har mange tilbud innen kultur her i byen, men for lite med fellesskap for barn og ungdom. Det er sagt at kultur er summen av de væremåter, ferdigheter og oppfatninger man tilegner seg som medlem av et samfunn. Med andre ord man må være sammen med andre. Hva er omtanke etter din mening? - Jeg mener at det å vise omtanke er like viktig som å puste. Er man bare opptatt av seg selv blir verden veldig liten. Det fine med omtanke er at det genererer energi du vokser selv også. Faktisk vil jeg si den som viser omtanke får vel så stor gevinst som den som får omtanke. -På systemnivå er omtanke å ivareta hjelpeløshet, og på det grunnlaget fremme utviklingen av hvert menneskes iboende muligheter. Det gjelder enten man bare makter å koke poteter eller er rakettforsker. Mennesket er et sosialt vesen. Fellesskapet er en bekreftelse på at man er menneske. Ved å delta i fellesskapet kan man også takle det vonde. Hvis et menneske ikke kan delta i fellesskapet på sine vilkår har det det ikke godt. -Omtanke som enkeltmenneske er å se og lytte til medmennesker du møter. Bekrefte at de er det de er. Det å bli sett og godtatt er noe av det viktigste i et menneskes liv. Når noen lider skal man selvfølgelig bistå, gi støtte, nærhet og praktisk hjelp. Men da går vi vel mer over i omsorgsrollen. Omtanken ligger i forkant av omsorgen. BARN HJELPER BARN -Jeg er veldig opptatt av barn som hjelper barn. Størrelsen på beløpene de skaffer er ikke så viktig. Små basarer satt i gang av små barn er like spennende og viktig som store messer. Jeg synes alle tiltak er helt fantastisk å følge med på. Barna aktiviserer seg i humanitært arbeide de øver seg på omtanke. Det kan komme godt med når de vokser opp. Vi trenger flere mennesker med omtanke i dette landet byråkrater har vi nok av! 18

19 19

20 20

21 Når sant skal ties Når en sannhet kommer innenfra og en annen kommer utenfra vil en, der de to møtes, ha en mulighet til å se seg selv. Arvid Bergstøl Når rusdemonen er i huset er det viktig å passe kjeften og gjøre som godt oppdradde sørlendinger skal, nemlig gå stille i dørene og passe på at ikke demonen blir opphisset. Ikke vis hva du tenker, ikke føl, ikke se, ikke lytt, ikke minn han på noe, ikke kritiser eller irriter og ikke si at du også betyr noe, men gjør deg usynlig som et null rundt et null. Da må det vel bli bra? Det er noen som har det slik, - mer eller mindre. Er det mer typisk for oss sørlendinger enn de fra andre landsdeler å være milde og forsagte selv om vi freser innvendig. Er det fordi vi er godt oppdradd, - at vi er flinkere til å holde kjeft og vise ei maske som smiler løgnaktig og glatt: Nei da alt er bare bra. Når vi er sinte freser vi æ kan`ke si æ lier det derre noe særlig! I hvert fall er det sånn østlendingen ser oss. Hysj, vær stille, pappa sover, - pappa er trøtt. Nei, vi snakker ikke om sånt i vår familie. I vår familie lyver vi så det renner av oss selv om hele ræva henger ute. Det er kanskje et gode å være flegmatisk, for her på Sørlandet vil vi ikke ha noen innblanding. Vi har det bare bra, her skal sant ties! Hvorfor ikke dele noen tårer, bare la et par renne langs nesa. Det er godt å kjenne at de er der, de er varme og behagelige, de smaker salt. Tårene gjør ikke vondt, det er smertene i brystet som er vonde. De som drar deg ned og stenger deg inne i det du ikke har sagt. For enkelte spirer det alltid en liten glede i smerten, det gir en paradoksal trygghet å ha det for jævli. Kanskje dø tidlig? Men vil det komme noen i begravelsen, tro? Tell de sikre, de som bør og må komme. Men en kan jo ikke vite? For Jonas vil sikkert ikke komme, tenker jeg surt. Vil nok prioritere annerledes den dagen, kjenner jeg han rett. Kjerringa hans kommer, for hun er så nysgjerrig. Kanskje klubben jeg har vært med i sender en representant, - jeg var jo for pokker aktiv i flere år, så en blomst kan de vel sende? Men har jeg egentlig noen venner igjen? De fleste er jo under torva. Jeg hadde mange før, noen jeg følte både nærhet og hengivenhet for. Jeg kom i hvert fall til å gå i deres begravelse, sier jeg irritert ut i luften. Jaja, da blir vel arrangementet billig og enkelt. Uten solosang og levende musikk. Lurer på om noen vil si noe? Nei, helst ikke. Det vil ikke gjøre seg i kirken med bitre kommentarer, - men de som føler sånn holder seg sikkert borte allikevel. Helst ville jeg valgt å ligge på den gamle kirkegården, men Oddernes er heller ikke å forakte tror jeg. Kanskje kan jeg få plass i nærheten av min gamle venn Leif Andersen? Min gamle venn som døde så ung, men som klarte å gi meg et livslangt minne om godhet, om tro og håp, om mildhet, nesten forsagthet. Han var litt tørr, men for meg var han skinnende. I nærheten av Leif kunne jeg godt bli begravd. Han har i hvert fall lang erfaring som lik. Det er minst 30 år siden han døde av hjerteinfarkt etter en hard treningsøkt i Donns oldboyslag. Han var forfengelig, en muskuløs kropp og en dannet opptreden var Leifs ideal. Ingen bukket mer kongelig korrekt enn Leif, når han presenterte seg og ønsket gamle og nye kunder velkommen til firmaets julebord. Andersen, kontorsjef, sa han. Litt senere på kvelden kunne han med et edru blikk akseptere at enkelte rørebøtter begynte å kalle ham for Leif. Han var som regel den eneste som dagen etter husket alt som hadde foregått på julebordet og det tok flere dager før han sluttet å se bebreidende på meg. Det hendte, oftere enn jeg likte, at han ba om en liten prat i enrom. I all fortrolighet rådet han meg til å slutte å drikke. Nesten bønnfallende overså han mine hånlige smil. Saktmodig skildret han min oppførsel. Nevnte antall drinker jeg hadde konsumert. Hvordan jeg hadde skjelt ut den ene kunden etter den andre. Faen, tenkte jeg hvorfor overdriver du? Men Leif kunne tillate seg mer enn andre jeg kjente. Han gjorde det så saktmodig, stille og presist, tørt og nøyaktig. Jeg minnes Leif med stille glede, lengsel og savn. Ved siden av ham kunne jeg gjerne bli begravd. Han ville sikkert komme med mange gode kirkegårdsråd og presentere meg for flere av de som har ligget der en stund. Gjøre det med et elegant knekk i ryggen. Hils på Arvid, ville han si, et nytt hyggelig lik. En gang var han tegner. Jo jeg tror det kunne være hyggelig å bli begravd ved siden av Leif. I hvert fall ville han være et lik jeg kunne stole på og føle meg trygg sammen med. På hans stein står det ikke Forh. Kontorsjef. Han har unngått det. Heldigvis. Men innerst inne tror jeg han var forfengelig nok til å ha gjort det hvis han hadde vært alene om gravskriften. Jeg tror til og med han ville valgt en stein som bøyde seg servilt fremover som om den ville si: Tilgi at jeg døde så fort. Leif var kontorsjef og en grå eminense på byråets overdådige julebord hvor vi kunne være mer enn femti fulle personer. Men ikke Leif. Han holdt seg til karamellpudding og selters og bebreidende blikk i retning av sine sjefer. Etter eget ønske sluttet han kort etter et av julebordene. Kom ydmyk og fortalte at firmaet ikke hadde råd til å ha ham ansatt, og at han under slike omstendigheter hadde søkt en annen stilling som han nå hadde fått, og han ønsket å slutte snarest. Jo fortere jeg slutter, jo bedre er det for firmaet, sa han. Han ble distriktssjef i et lite forsikringsselskap som egentlig bare hadde en stor kunde, - Agder Elektrisitetsverk. I god tid før jul, - helst tidlig på høsten, fikk han meg til å lage en fin invitasjon til direktøren i Agder Elektrisitetsverk med tekst: NN forsikring ved distriktssjef Leif Andersen har herved den glede å invitere Dem til julebord 12. desember kl på Hotel Caledonien, hersteds. Deres svar utbees. En tid senere kom Leif alltid og viste meg direktørens skriftlige takk og at han så frem til begivenheten med glede og takknemlighet. Og kl desember stod Leif i resepsjonen på Hotel Caledonien, knakk elegant i ryggen, hånden utstrakt og med et skrått bedende blikk til direktøren: Velkommen! Deretter gikk de til bords og Leif trakterte direktøren med alt han ønsket, selv om blikket hadde en tendens til å bli bebreidende når han så direktøren tok både rødvin, akevitt, portvin, konjakk og likør, mens han selv holdt seg til svineribba og karamellpuddingen og selters både til maten og kaffen. Leif var et fint menneske, han sa fra. Det var bare det at jeg ikke lyttet. Min rusdemon tvang meg til å smile og lyve til livet. Kanskje må jeg leve litt lenger. Skaffe meg flere venner som jeg kan håpe vil komme og uttrykke sitt savn den dagen jeg skal under torva. Står der begremmet med hatten, luen eller ingen ting i follede hender når kisten senkes. Etterpå skynder de seg til bilene, smiler og sier ha det bra til felles kjente, kaster seg inn i trafikken og går tilbake til sine egne liv. 21

22 Fra barnemunn Inni hodet er det celler. Jeg tror de heter hjerneceller eller sædceller eller noe sånt, Tone 6.år. Bak pannen ligger hjernen på lur, Trond 6 år. Egentlig er hjernen et kålhode, Eva 5 år. Appelsiner har ikke skjelett, men det har maur, Tone 4 år. Jeg har funnet et harepusskjelett som hadde ramla ut av kroppen på en kanin. Jeg tror det var et pappaskjelett, for det var ganske vissent og kjedelig, Jan 6 år. Hvis man blir redd, kan man få frostskader i hodebunnen, Linda 4 år. Den huden som hodet er dekket med kalles hudkommelse, Mads 4 år. Dersom huden løsner, drysser de forskjellige delene ut, og da vet man ikke hvordan man skal feste dem igjen, Mads 4 år. Negre har sort hud, men det er ikke pent å si høyt, Toril 6 år. Noen mennesker har appelsinhud. Det er særlig arabere og utvandrere, Adam 6 år. Dyr får avkom, mens mennesker får avleggere, Lise 5 år. Det som er forskjellen på mennesker og dyr er at når grisen er passe feit, så blir den spist, Trond 7 år. Mammaen min er i hvertfall veldig pen, for hun har så veldig lange pupper, Eva 8 år. Fregner er pygmeer som sitter i det øverste hudlaget, Mia 5 år. Gamle folk har bølger i ansiktet, Leig 6 år. Gamle mennesker har kroniske kropper som aldri blir friske, Espen 6 år. Kroppspråk er når man promper, Thomas 5 år. Mange damer slanker seg for å få en figur, Nina 5 år. De som slanker seg er på evig jakt etter tomme kalorier, Anja 5 år. Det er viktig å være glad i kroppen sin, selv om den ser ut som en sylteklump, Hildur, 7 år. Hvis du vil bli tynn i en fei, kan du bare gå til legen og bli støvsuget, Janet 5 år. Hvis kroppen så mye som lukter på en fluesopp, så dør den, Olaf 5 år. Romvesener bor like i nærheten av gud men jeg tror ikke de er omgangsvenner for å si det sånn. Pia 6 år Musklene er noen slags nakkekoteletter som vi har i armene. Sindre 6 år Onkelen min gikk ned tretti kilowatt. Etter det måtte han operere bort forhuden. Christer 7 år De mest hovne mennesker er de som har allergi. Tora 7 år Antioksidanter er sånne som alltid går i tog i gatene og roper store, veldig sinte ord. Christian 7 år Når man dør er det akkurat som å forlate en skrothaug. Halvdan 6 år Kroppsvæske kan være laget av stoff eller skinn. Det kommer helt an på prisen. Det finnes også skuldervæsker. Thilde 7 år Kroppsvæske er noe man bruker når man vasker seg, for at ikke bakteriene skal informere seg. Olav Hermund 7 år Et øyeeple er når man plutselig får øye på et eple, nesten uten å vite det. Nina 7 år Indre verdier betyr at man har vært så uheldig å svelge en tikroning. Ole Adreas 6 år Morfar mistet jobben sin fordi de ga ham opp der han jobbet. Men nå er han omskjært til snekker. Adrian 7 år Suspendert er en måte å gå på. En veldig fin måte som rike folk gikk på i gamle dager. Det er det samme som å spankulere. Jonathan 8 år Høner suspenderer, fordi de trekker beina etter seg på grunn av at de har hoftekam på hodet. Anna Maria 7 år Det finnes hjernedøde dyr, sånne som består av bare en sædcelle. De bor ofte i vannet. Jeg har hatt dem rundt anklene når jeg bader. Ella 7 år For ikke å snakke om hai. De er finske på ryggen. Liv Mira 6 år 22

23 23

24 Valgkamp: Ekstrem omtanke for folket? Odd Volden I Det er ikke mye som føles så uinteressant som en valgkamp dagen derpå. Alle løfter og frierier til velgerne erstattes umiddelbart av kamp om posisjoner, taburetter og komitéer. Vi velgere, som var så viktige under valgkampen, er igjen redusert til passive tilskuere. En viktig fotballkamp kan sees om og om igjen etter at dommerens fløyte har gått. En konsert kan selges og sees omatt og omattatt - bare tenk på filmen om Woodstock-festivalen eller filmen om The Bands avskjedskonsert. Men hvem gidder vel å se på gamle valgkampdebatter? Det er egentlig litt synd at det er slik. For politikerne er så umåtelig omtenksomme i valgkampen: De vil så inderlig gjerne se oss og høre på oss og snakke med oss. De er riktignok ikke like omtenksomme overfor alle mennesker. Noen politikere og politiske miljøer har dessverre en lei tendens til å la sin omtanke for noen mennesker gå ut over andre mennesker: Asylsøkere, straffedømte, enslige mødre, samer, sosialklienter og uføretrygdede møter gjerne løftede pekefingre og skeive ord. Reduksjonistiske journalister, ukritiske privatbilister, hensynsløse mosjonister, selvopptatte kunstnere, tanketomme toppidrettsutøvere og folk som tror det holder å lese VG og Se og Hør slipper alltid unna. Men der er likevel mye omtenksomhet ute og går i de sensommerukene valgkampen raser. Vi burde kanskje holde mer fast på denne omtanken. Vi burde kanskje utnytte den bedre. Og for at det ikke bare skal bli med snakket, slik det jo unektelig hender at det gjør når det dreier seg om politikk, bringer jeg derfor et referat fra valgmøtet om psykisk helse som ble avholdt på Universitetet i Agder i Kristiansand 27. august i år. Når vi forhåpentligvis samles til ny debatt om psykisk helse, rus og fattigdom før kommune- og fylkestingsvalget om to år, er det bare å ta med denne utgaven av KLAR og sjekke om politikernes plutselige omtanke for velgerne noen uker i 2009 varte lenger enn til valgnatta. II Men først noen av utfordringene politikerne ble presentert for: Gi oss tjenester på ett nivå. Vi som har psykiske lidelser har det til felles at vi sliter med kommunikasjonen. Henvisninger hit og dit er ofte en dårlig idé for oss. Tvangen vil ikke gå ned så lenge de som har mest faglig makt får lov til å virke utelukkende inne i institusjonene. Behandlingskriteriet i psykisk helsevernloven misbrukes når sykehuslegene ikke viser interesse for pasientene når de ikke er i institusjon. Politikerne må vise større interesse for velferden til mennesker med alvorlige psykiske lidelser. Mennesker som er langtidsinnlagt har et mer fattigslig tilbud enn noensinne. Noen av rommene på sykehuset minner fortsatt mer om Romania anno 1990 enn Norge i Psykisk helse er like sentralt som fysisk helse. Det skal derfor ikke lenger være slik at vi som ønsker og trenger å gjøre psykisk helse til et tema i hverdagen skal føle skam over det. Vi må snu dette trill rundt: det skal ikke lenger være mulig å få en lederstilling noe sted uten at søkerne kan dokumentere at de er like opptatt av egen og andres psykiske helse som av idrett og fysisk helse. Framtidas ledere må derfor kjenne psykisk helse-feltet like godt som de kjenner Spicheren, Sør Arena og Sesilåmi. Sponsormidler må rettes inn mot psykisk helse-feltet like selvfølgelig som mot idrett og kultur. Vi skal ikke ha flere bortgjemte tjenester. Vi skal ha moderne psykisk helse-sentra i alle barnehager, på alle skoler, på universiteter og høgskoler, på alle arbeidsplasser og i alle lokalsamfunn. Psykisk helse skal 24

25 ha et positivt fortegn, det skal være noe alle kan snakke om, det skal knyttes til kultur, eksistens, mening, variasjon og utfoldelse i like stor grad som fysisk helse. For mange mennesker med psykiske lidelser vil det være en katastrofe dersom muligheten til den tryggheten en varig uførepensjon gir faller bort. Mange av oss er blitt syke nettopp av at vi har tatt for mye ansvar og at vi aldri har hatt et forutsigbart liv, der vi selv kan bygge oss opp i det tempoet vi trenger. Trusselen om stadige forandringer utenfra, vil fungere kontraproduktivt og destruktivt for mange av oss. III Da er det på tide å gi ordet til politikerne: Anne Margrethe Larsen (V): Det må bli like selvfølgelig med lavterskeltilbud for psykiske lidelser som somatiske lidelser. Vi vil ha flere helsesøstre på skolene og kompetansehopp for sykepleiere i kommunene. Vi går inn for borgerlønn. Vi må behandle rusavhengighet, ikke rusmisbrukere. Brukermedvirkning og brukerstyring må nå bli en realitet. Vidar Kleppe (D): Vi må lytte til de brukerne og de familiene som har problemer. Det trist å se hvor mange som blir neddopet. Vi må skreddersy tjenester til den enkelte bruker. Hovedproblemet er ikke mangel på fagfolk. Henning Skumsvoll (FrP): Vi går for stykkprisfinansiering, private tjenestetilbydere, økning i kapasiteten på døgnplasser og satsing på tjenester til barn og unge. Vi er ikke i mot eksperter. Vi trenger flere stillinger. Thor Engemyhr (SV): Vi må fortsette løftet for psykiatrien. Psykisk helsevern har tradisjonelt vært et lavstatusområde. Depresjon er den lidelsen som koster samfunnet mest. Forebygging er viktig. Vi må både ha mer fagfolk, helst i heltidsstillinger, og mer brukermedvirkning, ikke minst sterkere satsing på individuell plan. Dagrunn Eriksen (KrF): For mye av tjenestene er lagt opp etter mønster av somatikken. Vi kjenner engstelse over at det ikke lenger er øremerkede tilskudd til psykisk helse. Vi ønsker flere akutt-team og ambulerende team, ventelistegarantier, mer fleksibilitet og lavterskeltiltak som Inn på tunet. Vi må ha fagfolk, det er tross alt sykdom vi snakker om! Venstres forslag om borgerlønn har noen fascinerende sider. Kari Henriksen (Ap): Alle skal med. Mye psykisk lidelse er reaksjoner på for store belastninger. Vi må jobbe på holdningssida. Gjennom samhandlingsreformen vil vi oppnå bedre samarbeid mellom stat og kommune. Vi har ikke nok fagfolk. Vi ønsker samarbeid med interesseorganisasjonene. Vi ønsker ikke private løsninger, men godt samarbeid med ideelle organisasjoner. Peter Gitmark (H): Vi må ikke stoppe satsingen på psykisk helse. En sjettedel av befolkningen har til enhver tid en psykisk lidelse. Vi må både bygge ut gode lavterskeltilbud og skaffe mer fagkompetanse.vi må bruke kunnskapene og ressursene som brukere og pårørende sitter inne med. Vi trenger mer skreddersøm. Det brukes hvert år 800 millioner på eksterne konsulenter. Vi må ha flere private institusjoner. Det må lønne seg å arbeide. IV Det er lett å irritere seg over politikere, både under valgkampen og ellers. Det er prisen de og vi må betale når all kommunikasjon skal være enkel og effektiv. Det er lettere å ha sympati, for ikke å si omtanke, for politikere når de ikke sitter isolert i et tv-studio eller på annet vis er langt borte fra oss. Ja, når de sitter fem meter fra oss i et auditorium og forteller om egne problemer, om egne erfaringer fra arbeid på psykisk helsefeltet eller om ektefeller som arbeider på psykiatriske institusjoner, så kommer de plutselig veldig mye nærmere. Men vi må nok fortsette å gjete dem. Kanskje burde vi innføre en ordning med mellomvalgkamp? Den første uka i september de årene det ikke er valg kunne kanskje vært brukt til å minne politikerne om valgkampløftene fra i fjor? Da kunne vi kanskje også fått vite om Klinikk for psykisk helse ved SSHF har fått tilbake de 30 millionene som somatikken visstnok har lånt av dem? 25

26 5 PÅ Elisabeth, Vegårdshei -Det å bry seg om, er vel omtanke, i motsetning til det å bry seg med, der vi bare er nysgjerrige. Det å se mennesker, uavhengig av sosial status er viktig. Vi ønsker alle å være noe for noen, og å vise mennesker at de betyr noe for meg, er en flott omtanke, synes nå jeg, sier siste-årsvernepleierstudenten. Ingunn, Tvedestrand I likehet med Elisabeth er også hun student for tredje og siste år ved vernepleierutdannelsen. Hun beskriver sin definisjon på omtanke slik: -Det å våge å være tilstede for andre, våge å vise engasjement for de vanskelige problemene andre sliter med, er èn form for omtanke. Ellers er vel den hverdagslige omtanken, der vi ser hverandre og gir uttrykk for at vi er der hvis noen trenger oss. Oddvar, Arendal -Det å våge å være ærl som sliter med probl omtanke. Det enklest med, si hva den som Å fortelle vedkomme som står på utsiden a det, er ekte og engasj likegyldig jatting som under aggresjonen m 26

27 GATA Hvordan oppfatter du begrepet omtanke? Dette spør vi fem på byen om Anton, Kristiansand Knut, Sunnhordaland ige med mennesker emer, er en form for e er ofte bare å jatte sliter ønsker å høre. nde hvordan jeg v problemene ser ert omtanke. Ikke ofte nører opp ot omgivelsene. -Det må være å ta hensyn til andres følelser. Forsøke å være varsom med ikke tråkke over streken i eksempelvis debatter, vise respekt for hverandre. Et eksempel er at vi ofte under diskusjoner ønsker å skåre billige poenger, mange ganger på andres bekostning. Det er mangel på omtanke. Omtanke er å vise klokhet. Mangel på omtanke er dumhet, ikke ondskap, mener jeg. Det å kunne løse ligninger og kjemiske formler, har sin nytteverdi. Men som mennesker lever vi i forhold til hverandre. Da er det fint at de fleste av oss har evnen til å ta hensyn 27

28 Ett nytt trappetrinn opp for Klar-selgerne Under et selgermøte i Klar stilte Steinar J. Olsen, gründeren bak Stormberg opp for å snakke om bedriftens etiske retningslinjer og om engasjementet for de som sliter. Etter møtet ble det avtalt at Klar-selgere som er klare for å gå enda et skritt, kan få hospitere hos Stormberg. A ODDMUND HARSVIK Det ble et engasjerende selgermøte. Først var det ris og ros til hverandre i en intern halvtime før Steinar J. Olsen kom for å forelese. Det ble spist pizza så det holdt for selgerne. Mette og konsentrerte lente de seg tilbake og lyttet til en engasjerende forelesning fra Stormberg-gründeren. Spørsmål ble stilt, og svar ble gitt. SAMARBEID MELLOM FLERE Da vi kom til spørsmålet om hospitering i det ordinære arbeidslivet, ble konsentrasjonen om mulig enda større. Steinar J. Olsen gikk straks med på å få til en slik avtale. Men var klar på at dette måtte være et samarbeid mellom Stormberg, Nav og Klar. En av selgerne lurte på om det var mulig å få til lignende avtaler med andre bedrifter også. -Stormberg har jo ikke mulighet til å ta inn alle, og det er ikke alle av oss som har kompetanse til de jobbene de tilbyr? RINGVIRKNINGER Vi regner med at når Stormberg har bidratt til at selgerne kan få vise at de også er en resurs for det ordinære arbeidsmarkedet, så vil også andre bedrifter gå inn i en slik avtale med Klar. Det er flott at vi har bedriftsledere i dette landet som engasjerer seg i å få dratt med alle, også de som resten av samfunnet har gitt opp. På vegne av selgerne og samfunnet, takker jeg Steinar J. Olsen for engasjementet. 28

29 Da vi kom til spørsmålet om hospitering i det ordinære arbeidslivet, ble konsentrasjonen om mulig enda større. 29

30 Det er lenge siden jeg skrev dette. Og skrev det vel helst for meg selv, men da Klar kom fikk jeg litt følelsen av at det kunne passe der. Så jeg sender det, så har jeg i alle fall gjort det. Har vel ikke akkurat vokst opp i et ekstremt alkoholisert hjem, men med en av foreldrene som i perioder var ganske ille. Men ikke ovenfor meg - trodde de i alle fall, men barn får jo med seg det meste. Forfatteren ønsker ikke å fremstå med navn Skrevet av voksent barn til foreldre som drikker mye, Arendal. I morgen blir alt som før En liten pike sitter stille i bunnen av dobbelsengen. Det er mørkt i rommet. Hun klamrer seg til de hvite sprinklene, og to forskremte øyne stirrer ut på de to personene i stua. De små hendene strammer seg rundt de hvite sprinklene, og de små neglene blir hvite. Det kommer ingen tårer. Ingen tårer i det den ene personen tar tak i den andre og slenger den over på den andre siden av rommet. Den lille piken lukker øynene og gjemmer ansiktet ned i sengetøyet. I morgen er alt som før. I morgen er alt som før, sier den lille piken til seg selv. Det lyse håret faller over ansiktet hennes i det hun løfter øynene og ser ut i rommet. Det kommer fremdeles ingen tårer. Ingen tårer når hun hører den ene personen skrike og kommer seg ut av hendene til den andre. Hun kommer nærmere soverommet. Ber den lille piken legge seg godt under dynen. Den lille piken legger seg lydig ned, men vet at hun ikke vil få sove. Hun kjenner hjertet sitt slå. Hvis hun lukker øynene kan hun late som om det er en fin melodi. Hennes egen melodi. Hun nynner lavt. Holder for øynene. Vil presse bildene ut av hodet, men de kommer ingen vei. De bare er der. De beveger seg ikke. Bare ligger som er tykt teppet over pannen hennes. Da kjenner hun en lite våt elv på det ene kinnet. Hun nynner høyere. Vil ikke gråte. Vil ikke føle. Samtidig er det godt. Godt at hun kan la det renne ut. Teppet over pannen slipper taket og bildene forsvinner. Hun slutter å nynne. Den lille piken sover, men hjerte slår like fort. Den lille piken våkner. Sprinklene i sengen er borte. Det er ingen person ved siden av henne. Hun er i kjelleren. Hun bretter dynene til siden og tar de første tunge skrittene ut på gulvet. Hun vet hva som venter henne, men vil ikke. Vil ikke se det hun ser når hun går opp trappen. Det øynene hennes ser gjør ikke lengre inntrykk. Møbler er veltet. En dør er knust. Et menneske puster tungt og stønner i det ene rommet. Lyden skjærer seg inn i hodet hennes. En flaske ligger knust i stua. Små dråpen har lagt seg stille på gulvet. Hun sklir i dem. Kjenner lukten presse seg inn i nesen. Den lille piken kler seg. Går ut på trappa og lukker døra forsiktig bak seg. Etter noen timer kan hun komme tilbake og da alt er som før. Da vil alt være som før. Den lille piken kommer tilbake. Hun trekker pusten i det hun tar de første stegene opp trappen mot døra. Døra er stor. Hun er liten. Bildene flyr rundt i hodet hennes. Det er kaos. Det er ikke bare vonde minner, men hvorfor er det alltid dem som kommer frem? Døra er nærmere. Hvordan blir det denne gangen? Er det hun som må passe på at de to personene ikke sier vonde ord til hverandre? Er det hun som må fortelle dem hva de skal gjøre? Er det hun som må ta valgene? Den lille piken ringer på. To personer møter henne i døren. De klemmer. Hun kjenner at hun er glad i dem, men hvorfor gjør alt så vondt. De setter seg stille ned i stuen. Det er det samme hver gang. De samme vonde minnene, og de samme følelsene av dårlig samvittighet som sliter i henne. Hun vil være alene. Få samle seg. Kvelden kommer. En person går og legger seg. En annen person tar frem glasset. Den lille piken er blitt stor. Den lille piken er blitt voksen. Likevel. Det siste hun tenker før hun lukker kjellertrappa bak seg er: I morgen blir alt som før. I morgen blir alt som før. 30

31 31

32 Et liv i omtankens tjeneste Omtanke i nærmiljøet er første punkt på Sanitetskvinnenes webside. Uten penger og initiativ fra den lokale sanitetsforeningen ville det neppe vært reist eller drevet lindrende enhet ved Sørlandets sykehus. De viser også omtanke i praksis ved sykehusets kreftavdeling, innen psykiatrien, for barn og eldre i byen. Av LEIF STRØM Foto: TOR ERIK SCHRØDER Midt i alle disse aktivitetene sitter Wenche Tronstad - leder av lokalavdelingen i Kristiansand. Hun har gått gradene i foreningen, og har aldri vært i tvil om at hun drev med det rette. Hun har vært sanitetskvinne nesten siden hun var i tenåring tidlig på sekstitallet. NESTEN KANADIER -Ja, jeg startet tidlig og har holdt det gående i snart 50 år. Den gangen bodde jeg til og fra i Vancouver i Canada. Far ville emigrere dit, så hele familie dro over i Jeg var eldst av tre søstre og måtte veilede de andre på skolen. Jeg var den eneste som kunne engelsk, så det var litt tøft til å begynne med. Jeg var sytten år og begynte å jobbe i bank. Jeg forlovet meg med Jon Tronstad, og vi dro til Norge i 1960 for å gifte oss. Vi skulle også ta over hans families forretning på Møllevannsveien. Senere leide vi ut butikken og dro tilbake til Canada. Jeg fortsatte i banken, mens mannen min startet som eiendomsmegler. Så fikk han tilbud om jobb i Sons of Norway. En pussighet der var at de intervjuet meg før de ga han jobben. De ville vite om jeg var komfortabel med all reisingen jobben ville innebære. Det var jeg. -I 1973 kom vi tilbake til Norge for godt, og tok over forretningen igjen. Etter hvert åpnet vi Tronstad kolonial på Grim Torg (som i dag heter Meny) vi drev også to MM-forretninger i Mandal og én her i byen samt Honny på Lund. I 1992 solgte vi oss ut av alt for å få mer tid til å gjøre andre ting som å reise. Jeg var hele tiden aktiv i Sanitetsforeningen og engasjementet har bare blitt større med årene. I psykiatrien kunne vi gjøre en god jobb -Hva fikk deg egentlig til å begynne -Det var satsingen innen psykiatrien jeg har alltid vært interessert og engasjert i mellommenneskelig forhold. Sanitetsforeningen eide og drev den gang Solvang psykiatriske sykehus. Her følte jeg vi kunne gjøre en skikkelig jobb og var aktivt med fra første stund. Ellers syntes jeg arbeidet foreningen gjorde for barn og eldre var flott og engasjerende. Saniteten (kjært barn har mange navn) eide Solvang psykiatriske sykehus helt frem til Da overtok Sørlandet sykehus som i dag driver det som Distriktpsykiatrisk senter (DPS). Men vi er fremdeles med. Vi har bygget et aktivitetssenter der, og åtte av de seksten leilighetene som er knyttet til sykehuset. Alt vi har gjort og fremdeles gjør for psykiatrien vil jeg betegne som omtanke i nærmiljøet. -Dere bor flott her? -Ja, vi trives her i Østre Strandgate 13 og 15. Nummer 13 kjøpte vi så tidlig som i 1958, mens nummer 15 ble vårt i Her er det hovedkontor og massevis av aktiviteter hele tiden - både for eldre og barn. Mange av medlemmene våre er virkelig store bidragsytere til ideen om omtanke i nærmiljøet de produserer ting hele året til messer og andre arrangementer. Alt til inntekt for gode formål. Det strikkes votter, sokker, luer og andre plagg det lages fastelavensris og maiblomster - og tenk dette skjer også i alle de andre 1200 lokalforeningene vi har over hele landet! STOLT MOTTAGER AV STABUKKPRISEN -Du fikk stabukkprisen i sin tid hva var historien bak det? -Det var i forbindelse Lindrende avdeling på Sørlandet sykehus. Vi hadde mottatt en stor arv etter Eli Langfelth Hansen. Hun ville at pengene skulle brukes på foreningens arbeid for eldre. Hva skulle vi prioritere? Etter hvert sto det mellom å gjøre noe for bydelene eller sykehuset. Da oversykepleier Laila Ugland foreslo et tiltak for de aller svakeste de som var døende ble valget enkelt. Jeg hadde mistet min mann i kreft noen år tidligere, og opplevde at han fikk en lite verdig behandling mot slutten. Flere andre av våre medlemmer hadde opplevd det samme, derfor fikk Laila Uglands utspill god respons hos oss. -Vi ønsket å skille avdelingen helt ut fra sykehuset og ha en beroligende utsikt mot det grønne arealet bak selve sykehuset. Vi bevilget 10 millioner kroner til tiltaket. Men totalprisen ville bli 28 millioner. Da kom Oddmund Vallevik og hans stiftelse Sykehuset i våre hender på banen. De organiserte en innsamling som innbrakte nye 10 millioner. Da sykehuset selv bidro med de siste åtte millionene, var byggingen i gang. -Avdelingen sto ferdig 17. desember Alle ansatte var på plass, og alt så ut til å være fryd og gammen. Jeg husker den dagen som det skulle vært i dag. Ut av det blå erklærte sykehusdirektøren at avdelingen ikke kunne åpnes. De hadde ikke penger til driften! -Alle de ansatte, og vi som hadde finansiert tiltaket, var i sjokk. Det var da jeg sa at vi holder tilbake fem millioner av det vi har bevilget. Det sto jeg på. De fikk ikke resten av pengene før hele avdelingen åpnet i april Det ga meg stabukkprisen. 32

33 33

34 FRIVILLIGE OVER HELE BYEN -Har dere bidratt med noe etter åpningen? -Selvfølgelig vi har til enhver tid 15 frivillige på plass noen leser for pasientene, går turer med dem er til stede for de som trenger det. Vi deler jobben med Odd Fellow og synes det er tilfredsstillende arbeide. Vi har også jevnt over 30 frivillige på kreftavdelingen som bidrar med matlaging og tilstedeværelse. -Vi har en omfattende virksomhet og driver blant annet Kløvertun som består av førtitre omsorgsleiligheter og tjuetre seniorleiligheter. Vi har bygget om Klinikk for nærvøse til rehabiliteringsklinikk den sto ferdig i 2008 og leies nå ut til kommunen. Vi driver et aktivitetssenter for beboerne med fotpleie, hårpleie, varmtvannsbasseng og så videre. Vi har frivillige som hjelper beboerne med det meste. -Vi støtter forskning på en rekke områder: Revmatisme, kreft, psykiske lidelser, osteoporose, kvinneforskning ja, det vil gå for langt å ramse opp alt her. Vi støtter dessuten Sound of Happiness, bidro sterkt til starten av Livsglede for eldre og støtter Kirkens Bymisjon og flere. OMTANKE PÅ TIMEPLANEN -Og du midt oppe i det hele, hva tenker du om temaet omtanke? -Jeg er stolt av å være med på en forening som har omtanke på timeplanen hver dag både her i nærmiljøet, i resten av Norge og i utlandet. Personlig er jeg engasjert i et prosjekt i Etiopia. Jeg har vært der og skal ned igjen. Her har vi på kort tid fått 1300 kvinner som medlemmer. Vi arbeider med å bygge opp nettverk slik at kvinner og barn lærer å forbedre sine levevilkår lærer å ta vare på seg selv. Mange har ikke vann eller de enkleste sanitæropplegg. Her har vi virkelig en stor jobb å gjøre. -Omtanke er å bry seg om mennesker. Jeg har omtanke for våre medlemmer og alle som kommer hit mange enslige får en plass å gå til vi har møter, går turer, arrangerer torskemiddager. Omtanke er å ta vare på hverandre, ta en telefon i stedet for å ti stille. Omsorgsberedskapsgruppene til Sanitetsforeningen tar ansvar for hus, mat og omsorg ved ulykker, kriser og katastrofer i Norge. -Akkurat nå er vi opptatt av å forebygge en mulig pandemi og svineinfluensa. Vi sprer informasjon om nødvendigheten av renslighet håndvask og så videre. Som du forstår vi prøver hver dag og i det lengste å leve opp til vårt mantra: Omtanke i nærmiljøet. 34

35 Åh - gjør det? Selv syns vi at vi får drikke altfor lite alkohol her på berget og at det er for mange restriksjoner for vår festetrang. Vi er som sinte uvitende unger som syns at deres egne foreldre er de strengeste i hele verden. Vet vi ikke vårt eget beste, kanskje? En debattant som var for frigivelse av det meste, mente vi måtte finne en måte å redusere skadene på. Ja, den enkleste og beste måten å gjøre det, er faktisk å bruke mindre rus. En annen i panelet -selv narkoman, mente at rus er vår verste fiende og at narkotikapolitikken var spilt fallitt. Skal vi da lære å bli venn med vår verste fiende? Det blir feil å hevde at det også er positive sider ved rus i en slik sammenheng. Hvis jeg lever sammen med et menneske som slår meg gul og blå, skal jeg da oppfordres til å fortsette å bo sammen med det, fordi det også har noen gode sider... og dessuten er der noen som liker å bli slått, liksom..! Nei, vi oppfordres ikke til å bli venn med vår fiende i en slik livssituasjon, heldigvis. Når det gjelder rusmidler derimot, virker det slik. Vi som har lært å sky vår verste fiende, rusen, blir hånet når vi hevder at det beste er å ta helt avstand fra den. Vi blir beskyldt for ikke å ha forståelse for andres problemer og lyster. Sannheten er helt motsatt. Vi skjønner nemlig så altfor godt hvor ille den rusavhengige har det. Når vi da har fått erfare at det mot alle odds gikk an å få et helt rusfritt liv, så må vi få lov å bli trodd på det. Det er denne opplevelsen som er drivkraften til å jobbe for at andre mennesker som vi ser lever i elendighet, skal få kraft til å gjøre det samme. I stedet så hevdes det fra det offentlige og enkelte brukerorganisasjoner, i ren Jantelov- stil, at: Du må ikke tro du er noe. Du er nødt til å medisineres resten av livet. Du klarer deg ikke uten rus i kroppen. Du må huske du er et svakt menneske. Du er avhengig av stimuli og vil alltid være det. Det er farlig å kutte ut alt, du kan dø av det osv. osv. Ja, det er sant. Det føles slik det første året. Det blir verre og verre en periode. Man blir galere og galere i huet og følelsene forteller at: Jeg klarer meg ikke uten noe å roe meg på... Jeg bare må ha det. Sannheten er at kroppen er et fantastisk maskineri med stor evne til å reparere seg selv. Det er vi mange levende eksempler på. Mange, men dessverre likevel altfor få. De fleste får ikke anledning til å ta tiden til hjelp og oppleve at når kroppen er renset for all rus, så begynner oppturen. Det har snudd, det går endelig bedre og bedre. Skader, sår og arr kommer vi alltid til å ha, men hvem har ikke det. Slik er det å være menneske. Derfor blir det feil når redaktør av Gatemagasinet Klar, Oddmund Harsvik selv tørrlagt alkoholiker, blir beskyldt for å ha en dårlig holdning til sine medmennesker. Det ble han nemlig som debattleder denne kvelden mens legemiddelselskap ved hjelp av kynisk markedsføring, bruker de samme menneskene til å tjene seg styrtrike på livslang medisinering. De lurer ikke bare den rusavhengige, men også det offentlige til å gjøre seg avhengig av deres tjenester. Dette er ingen hemmelighet, verken blant klient eller ansatt. Man lar seg friste av lettvinte løsninger til fordel for tidkrevende innsats på forebygging og ettervern. Man skal være temmelig klar i hodet for å avsløre retorikken til dette maktapparatet. Så hvorfor ikke høre på oss som etter mangeårig turbulent liv, endelig har landet oppreist, med begge bena på jorden. Heldigvis finnes det ennå frivillige som holder ut med å gi av sin tid, for et bedre liv blant sine rusvenner. Det fortjener de ikke ris, men ros for! Tonnie Lindeland. RUS-PROTEST Det var full sal og mange meninger da Protestfestivalen arrangerte rusdebatt på Hotell Norge mandag 7.september. En utenlandsk deltager blant publikum mente vi drakk så mye i dette landet. 35

36 Naboer Naboen: Har du en flaskeåpner? Ektemannen: men hun er ikke hjemme akkurat nå. Høy moral Jeg vet ikke noe mer anstendig enn Strøm og frue. Ikke drikker de, ikke røyker de, ikke banner de, ikke spiller de kort eller går på travbane og den slags, og barna sine har de adoptert! Sa gamle frøken Olsen. Værforhold En hybelboer var innom husverten og klaget: Det regner tvers gjennom taket! Hvor lenge skal jeg fortsette å ha det slik? sa han. Sannelig om jeg vet, svarte verten, jeg er ingen meterolog. 36

37 Avtalebrudd Jeg sa jo til deg sist du var her at jeg ikke ville se deg her mer! Husker du ikke at vi ble enige om det? sa dommeren i spøkefullt alvor til den tiltalte. Stemmer det, dommer. Det sa jeg til politiet også, men de ville ikke tro meg, svarte tiltalte. Stortingsrepresentanter i mellom Hva var det du sa i atomkraftdebatten? I grunnen ingen ting. Ja, det vet jeg. Men hvordan ordla du deg? Gravplass Kirkegården var blitt for liten, og et kommuneutvalg var på befaring for å finne ut hvor den best kunne utvides. Så viste det seg at den eneste muligheten i terrenget var ei eng som bestod av bare leire. Så det ble en del diskusjon om det å ha graver i bare leire. Da sa han Teodor Snipen: Ja, det vil æ nå ha sagt. Den av oss som må ligge fem fot under denne blåleira, kan det ikke ble noen oppstandelse for! Jubilering Det var et musikkorps som ville vise en av sine medlemmer oppmerksomhet den dagen han fylte seksti år og dirigenten hadde innkalt alle mann. Så møtte de opp foran jubilantens hjem og satte i gang med hylningsmarsj, enda det var midtvinters, vind og tjue minus. Men de spilte både den marsjen og en til uten at jubilanten viste seg. Da var dirigenten blitt passelig ergerlig, slo floke og utbrøt: Å blir det av gamlingen? Da kom det stillferdig fra bakerste rekke: Æ står her og blåser tuba, æ! 37