Ungdommer i Røde Kors Flyktningeguide. Hvordan kommuniserer de?

Transkript

1 SEVU Ungdommer i Røde Kors Flyktningeguide Hvordan kommuniserer de? Gabriel Ernesto Romero Semesteroppgave våren 2007 Norge som innvandringsland 2/ etnisitet, kjønn og kommunikasjon SEVU -UiB Veileder: Marie Mandt

2 INNLEDNING...2 PROBLEMSTILLING...3 VALG AV METODE...4 Kvalitativ intervjumetode...5 Ulemper ved kvalitativ metode...5 Fordeler ved kvalitativ metode...5 TEORETISKE AVGRENSNINGER...6 Kultur...6 Kulturidentitet...7 Interkulturell kommunikasjon...7 Språk...8 ANALYSE AV MATERIALET...10 Det første møtet...10 Kultur kulturidentitet...11 Interkulturell kommunikasjon...12 KONKLUSJON...13 LITTERATURLISTE...15 VEDLEGG Spørsmål til informantene:

3 INNLEDNING Et nytt land, ny kultur, et nytt språk, en ny hverdag, nye forventninger, nye krav og nye muligheter. Det er hverdagen for mange flyktninger som kommer til Norge. Når man er nyinnflyttet er det ofte vanskelig å komme i kontakt med lokalbefolkningen. Som nyinnflyttet er det også ofte vanskelig å finne frem i kommunens tilbud og i lokalmiljøet. Røde Kors ønsket å gjøre noe med den manglende kontakten mellom nye og etablerte innbyggere, og startet i 1999 aktiviteten Flyktningeguide. Aktiviteten skjer ved at en flyktning kobles sammen med en frivillig flyktningeguide. Flyktningeguiden fungerer som en veiviser inn i det norske samfunnet, og kan f.eks vise de aktiviteter og tilbud som finnes i kommunen. Flyktningeguiden og flyktningen kobles sammen på grunnlag av likhet, de skal ha noe til felles. Det kan være interesser, yrke eller bakgrunn. Flyktningeguiden og flyktningen bygger i fellesskap opp sosiale nettverk. Kommunikasjonen mellom dem er på norsk, og på denne måten får flyktningen en bedre kjennskap til det norske språket og en mulighet til å kommunisere utenfor klasserommet. I fellesskap kan flyktningen og guiden gjøre hva de ønsker; det kan være å gå tur, utøve idrett eller gå på kafé. De kan snakke om norske tradisjoner eller flyktningens tradisjoner. For det er like viktig at guiden lærer om flyktningens bakgrunn og kultur som at flyktningen lærer om den norske. Gjennom å kommunisere kan man lettere forstå hverandre. I felleskap fremmes integrering, og veien inn i det norske samfunnet går gjennom menneskene som bor her. Flyktningeguide har så langt vært et vellykket frivillighetsprosjekt i Norge, i alle fall når det er snakk om integrering av flyktninger. Svært mange av flyktningene som har vært innom prosjektet, har fått hjelp til å gå videre på skole eller få kontakt med arbeidslivet og samtlige er blitt bedre kjent med det norske samfunnet. Siden 2001 har jeg jobbet som leder i Røde Kors Flyktningeguide. Først i Rogaland, der jeg gjennom distriktskontoret samarbeidet med 8 kommuner. Fra 2003 har jeg vært leder for tilsvarende aktivitet i Røde Kors Vest-Agder. Begge steder var jeg ansvarlig for oppstart av flyktningeguide-aktiviteten. Som leder har jeg bl.a. ansvar for markedsføring, rådgivning, koordinering, rekruttering, kursing og kobling av flyktninger og guider. Jeg samarbeider også med offentlige kommunale instanser som flyktningetjeneste og voksenopplæring. Arbeidet er svært interessant og spennende og jeg har sett hvor stor betydning en god kommunikasjon har mellom mennesker fra forskjellige kulturer. 2

4 PROBLEMSTILLING Jeg formulerer min problemstilling basert på arbeidet mitt i Røde Kors Flyktningeguide. I min semesteroppgave avgrenser jeg til utenlandske ungdomsjenter i møte med norske ungdomsjenter. Det har vist seg å være utfordrende for enkelte ungdommer å opprettholde kontaktene gjennom hele perioden. Jeg ønsker derfor å for mer kunnskap om hvordan de unge kommuniserer, slik at jeg lettere kan bidra med konstruktiv oppfølging. Da intervjuene skulle finne sted, var det jenter som hadde anledning til å være informanter. På grunn av manglende kjennskap til for eksempel språk og sosiale samværsformer, vil migranten oppleve sin situasjon som uoversiktlig, og relativt utrygg. En blir travelt opptatt med å lære et nytt språk, finne måter å opprette nye sosiale sammenhenger, og finne nye venner. (Hegen/Quereshi 1996:33) Noen av mine brukere er utenlandske ungdomsjenter som benytter seg av dette tilbudet som en mulighet til å få kontakt med norsk ungdom. På denne måten får de også praktisere språk og lære seg de uformelle reglene, slik Hegen/Quereshi beskriver i sitatet over. Det vil derfor være nyttig i min funksjon som veileder å finne ut hva som fremmer og eventuelt hindrer en god kommunikasjon i denne aldersgruppen. Dette vil være en god erfaring for meg å ta med i det videre arbeidet når jeg skal informere og kurse nye frivillige, både guider og flyktninger. En utfordring i prosjektet er at både flyktninger og guider lærer av hverandre samtidig som de har ulike ferdigheter på et felles språk (norsk) og har forskjellig kulturell bakgrunn. Et viktig spørsmål blir da hvordan man kan tilrettelegge for god kommunikasjon. Problemstillingen i denne oppgaven blir derfor: "Hvordan er kommunikasjon mulig mellom guide og flyktning når etnisitet, kultur og språk er forskjellig?" Det er viktig for meg å finne ut hva som har betydning for kommunikasjonen når to mennesker treffes for å lære av hverandre på tross av at språkferdigheten på norsk mellom de to er forskjellig. I min undersøkelse vil jeg fokusere på hvilke elementer i kommunikasjonen mellom flyktningeguiden og flyktningen som er med på å skape relasjoner, kontakt og respekt. Jeg vil også se på om det finnes felles identitet uansett forkjellig etnisitet i en gruppe bestående av norske og utenlandske ungdomsjenter. 3

5 VALG AV METODE Hvor mange intervjupersoner trenger jeg? Hvis målet er å forstå hvordan en bestemt person opplever verden, er det tilstrekkelig med denne ene intervjupersonen. En vanlig kritikk av intervjustudier er at funnene ikke er generaliserbare ettersom de involverer for få personer. (Kvale 1997:58-59) For å belyse problemstillingen har jeg valgt å intervjue 6 informanter, tre flyktninger og deres guider. De fleste flyktninger ønsker å praktisere det norske språket og å forbedre den kommunikative kompetansen, slik at man kan komme i en bedre forståelse med sine omgivelser. Man må imidlertid være klar over at når man bruker et kvalitativt intervju, får man fram informantens subjektive mening. Det betyr at man ikke nødvendigvis kan generalisere den informasjonen man får, slik som Kvale påpeker. Utvalget av informanter er seks personer: 3 norske og 3 utenlandske jenter i alderen 17 til 25 år, der gjennomsnittsalderen er 19,3 år. De 3 norske jentene er flyktningeguider til de 3 utenlandske jentene. Alle de 3 utenlandske jentene går på Kristiansand Voksenopplæring. Alle informantene er medlemmer av en aktivitetsgruppe der de møtes månedlig for å gjøre ting sammen. Jeg har valgt å anonymisere informantene, og kaller flyktningene for F1, F2 og F3 og guidene for G1, G2 og G3. F1 er 19 år og kommer fra Kambodsja. Hun har bodd 3 år i Norge sammen med sin familie. G1 er 21 år og kommer fra Kristiansand. Hun studerer til sosionom og bor på hybel. F2 er en 17 år gammel palestiner fra Syria. Hun har bodd 1 år i Norge sammen med sin mor og sine søsken. G2 er 17 år fra Kristiansand. Hun går på videregående skole og bor hjemme hos foreldrene. F3 er 17 år gammel og kommer fra Somalia. Hun har bodd 2 år i Norge og bor i et kollektiv for enslige mindreårige flyktninger. G3 er 25 år og kommer fra Arendal. Hun studerer statsvitenskap og bor på hybel. Alle intervjuene ble gjort individuelt. Alle informantene ble stilt mer eller mindre de samme spørsmålene 1, dog med noe fleksibilitet, og de ble stilt på samme måte. Det var til dels stor forskjell på hvor mye den enkelte svarte. Intervjuene varte i gjennomsnitt mellom 1 og 2 timer og de fleste ble gjennomført på et kontor hos Vest-Agder Røde Kors. Ett intervju ble foretatt hjemme hos informanten. Under intervjuene følte jeg at det var tillit og åpenhet mellom informanter og intervjuer. 1 Spørsmål til informanter, vedlegg 1. 4

6 Intervjuene klassifiserte jeg etterpå tematisk for lettere å kunne sammenligne utsagnene. Dette er gjort uavhengig av hvem som har kommet med utsagnet. Kvalitativ intervjumetode Jeg bestemte meg for å bruke den kvalitative intervjuformen som Sigmund Grønmo kaller et uformelt intervju, fordi det er en åpen samtaleform som kan gi innsikt og opplysninger i forhold til problemstillingen. "...samtaler mellom intervjueren og de ulike respondentene. Verken spørsmålene eller svaralternativene er fastlagt på forhånd. Intervjueren benytter vanligvis en intervjuguide, som gir generelle retningslinjer for gjennomføringen og styringen av samtalene." (Grønmo 2004:127). Kjennetegnet ved å bruke kvalitativ metode er at man konsentrerer seg om noen få intervjuobjekter, og undersøker disse svært grundig; i motsetning til kvantitativ metode der man undersøker flest mulig. Ulemper ved kvalitativ metode På grunn av begrenset utvalg kan man ikke trekke generaliserbare slutninger. Det er også en fare for at intervjuobjektene ikke er sikret anonymitet og at resultatet vil være påvirket av den individuelle forsker og dennes subjektive rolle. I mitt tilfelle kan dobbeltrolle som prosjektleder og som intervjuer føre til at informantene for eksempel ikke ønsker å si noe som oppfattes negativ om denne aktiviteten. Kjønnsforskjellen kan også føre til at jeg som mann ikke får innblikk i de unge jentenes innester tanker. På den annen side tror jeg aldersforskjellen mellom oss, og det at de allerede kjenner meg, hjelper meg til å få ut den informasjonen jeg ønsker. Den kvalitative metoden er ofte også tids- og ressurskrevende, derfor er antall informanter begrenset i denne oppgaven. Fordeler ved kvalitativ metode Intervjuobjektene får mulighet til å utdype sine meninger. Man kan få avstemt en ide med noen nøkkelpersoner tidlig i en prosess. Ved kvalitativ metode har man også mulighet til å komme med oppfølgingsspørsmål både fra intervjuer og intervjuobjekt. 5

7 TEORETISKE AVGRENSNINGER Jeg vil i oppaven konsentrere meg om kultur, kulturidentitet og interkulturell kommunikasjon. Dette vil være de teoretiske og begrepsmessige avgrensningene som etter min mening er naturlig relatert til kommunikasjon mellom flyktning og guide. Kultur Kultur er den komplekse helhet som består av kunnskaper, trosformer, kunst, moral, jus og skikker, foruten alle de øvrige ferdigheter og vaner et menneske har tilegnet seg som medlem av et samfunn. Dette er en mer tradisjonell definisjon av kultur. Selve ordet kommer fra de latinske ordene colere eller cultura, som betyr å «dyrke», «bearbeide» eller «kultivere». På et generelt plan kan vi si at alt som er lært er kulturelt, mens alt som er medfødt er naturlig. (Eriksen 3. utg. 2004:37) Thomas Hylland Eriksen definerer kultur på en ny måte. Han mener at felles kultur er det som muliggjør kommunikasjon:.. hvis jeg kan kommunisere greit med en annen person har vi noen felles elementer av kultur. (Eriksen/Sørheim 2001) Det finnes selvfølgelig kulturforskjeller; for kultur er kunnskap og mennesker er forskjellige. Vi har alle vår egen unike bagasje av kunnskap og erfaringer med oss, og det setter sitt preg på oss. På den ene siden ser vi på kultur som noe med en overveldende detaljrikdom, noe veldig intrikat som den kompetente etnografen må vise at hun mestrer. På den andre siden hyller vi et dristighetsideal i bruken av abstraksjoner, på jakt etter den underliggende essensen i dette materialet. (Bart 1991:106) Dette kan jeg oppsummere i bildet nedenfor: 6

8 Kulturidentitet Etnisitet er ikke noe man er født med, ikke noe som er naturlig. Det er noe som kan konstrueres for å gi tilhørighet eller ekskludering i forhold til en gruppe. Det kan f. eks. handle om sosiale og kulturelle skillelinjer. Tilhørighet ligger nært opp til identitet. Identitet kommer fra latin idem «det samme» og refererer til aspekter ved en person (eller et fenomen) som antas å være mer bestandig eller uforanderlig over tid. "Et individ kan identifisere seg med ulike "grupper" avhengig av situasjonen og sammenhengen (konteksten), for eksempel kjønn, slekt/klan, generasjon, yrkeskategori og klasse" (Ytrehus ) Identitet er det et menneske identifiserer seg med, det man ser seg selv som identisk med. Det som er identisk med seg selv og derfor er gjenkjennelig som "meg". Dersom vi med "meg" mener en enkeltperson, et individ, så har individet en unik, psykologisk identitet, mens hvis vi mener et "oss" - en vennegjeng, en by, en familie, en minoritet, en nasjon - så har gruppen en felles identitet. Medlemmene i gruppen er blitt enige med seg selv om at de er en gruppe, at de har noe felles, i kraft av at de alle for eksempel er norske, eller alle er frivillige i Røde Kors, eller at alle tilhører familien Pedersen, som Ytrehus fastslår og vises i figuren nedenfor: Interkulturell kommunikasjon (Fra latin: communicare, gjøre i fellesskap ) Kommunikasjon kan defineres som det å overføre signaler fra en person til en annen når hensikten er å frembringe forståelse, en bestemt mening eller en bestemt respons hos den andre. Responsen trenger ikke bare være muntlig, men kan også være bestemte tegn eller uttrykk, eller en bestemt atferd. Neegaard (1998) mener at begge parter må ha en felles kode, en viss felles erfaring eller en felles opplevelse for å oppnå felles forståelse. 7

9 Prosessene kan vi se veldig klart i den klassiske kommunikasjonsmodellen fra Dahl slik: Prosessmodell (Dahl 2001:38) Dette er grunnleggende i all kontakt mellom mennesker, både innenfor kulturelle fellesskap og mellom mennesker med ulik bakgrunn. Norge er et flerkulturelt samfunn. Folk flytter stadig mer, både innenlands og mellom ulike land, og kulturelle strømninger fra hele verden preger folks hverdag. Det er derfor ikke bare en lineær kommunikasjon mellom mennesker som kan påvirke en god kommunikasjon. Det er mer hva som ligger i ord og mening, og hvordan en slik mottakelse av informasjon tolkes i mottakers mentale referanseramme. Ogden og Richards trekantmodell kan hjelpe oss å se dette: Figur 2.4 Ogden og Richards trekantmodell (Dahl 2001:42) Språk Kommunikasjon mellom mennesker kan utvikle seg fra nonverbal til verbal. Vi kan se på språk som en sum av tegn og symboler, og det er noe som mennesker lærer i samhandling 8

10 mellom og med andre mennesker og sine omgivelser. Dette innebærer at den språkbruken avsenderen velger kan påvirke oppfatningen mottakeren får av budskapet. Dette gjelder også hvordan inntrykkene struktureres. I all språkbruk har vi valget mellom flere tilgjengelige uttrykksmåter, og de som skal tolke har det på samme måte. De skal avkode budskapet og det kan skape problemer. Både inn- og avkoding kan være vanskelig når begge språkbrukerne har forskjellig referanseramme. I sin beskrivelse om læring av nye språk, sier Dahl: "Å lære et nytt eller fremmed språk er å starte opp helt på nytt. Vi er nødt til ikke bare forstå, men kaste oss utpå og utrykke oss på språk som er annerledes bygd opp, med andre lyder og andre måter å se omgivelsene på; språket er knyttet til et helt annet kulturelt kompleks et helt annet meningsunivers." (Dahl 2001: 82) Mange har vel erfart at det første møtet mellom mennesker fra forskjellige steder i verden preges av nonverbal kommunikasjon, som Loona sier: ". Er det viktig å huske at språk er ikke det samme som tale. Både dyr og mennesker har evne til å kommunisere ved å gestikulere, for eksempel ved å bruke tegn." (Sørheim/Loona 2001) Etter hvert brukes mer og mer verbal kommunikasjon, da man tilegner seg ferdigheter på et felles språk både innenfor formidling og avkoding. Kommunikasjon mellom mennesker fra de forskjellige deler av verden kalles "interkulturell kommunikasjon". I følge Dahl er dette en prosess mellom mennesker som: "1 oppfatter seg som representanter for kulturelle fellesskap så forskjellige at deres tilskriving av mening påvirkes. 2 representerer ulike kulturelle fellesskap som er så forskjellige at deres tilskriving av mening påvirkes." (Dahl 2004:78) Dette er det teoretiske grunnlaget for videre analyse og drøfting i forhold til min problemstilling om hvordan guide og flyktning kommuniserer. Teoriene hjelper meg å belyse hvordan kommunikasjonen er mellom mennesker med forskjellig kultur og med norsk som felles språkkanal. 9

11 ANALYSE AV MATERIALET I min oppgave har jeg formulert problemstillingen: "Hvordan er kommunikasjon mulig mellom guide og flyktning når etnisitet, kultur og språk er forskjellig?" I møtene mellom flyktning og flyktningeguide spiller språket en stor rolle i kommunikasjonen. Det er imidlertid stor nivåforskjell i beherskelsen av det felles verbale språket (norsk). Den ene parten behersker dette 100 %, mens den andre parten er mer eller mindre nybegynner i språket. En del av hensikten med møtene er nettopp at flyktningen skal lære å beherske det norske språket bedre. Etnisitet synes i liten grad å være relevant. Begge parter vet at nasjonalitet og morsmål er forskjellig, noe som ikke oppleves som et hinder. Utgangspunktet for å treffes er jo nettopp denne forskjellen, og begge parter er innstilt på å bli kjent og å lære mer av og om hverandre. Derfor blir identitet, som er en del av etnisitet, her et felles element for å fremme kommunikasjon mellom partene. Det første møtet Gjennom intervjuene kommer det frem at den nonverbale kommunikasjonen er veldig viktig i det første møtet mellom flyktning og guide. Som G1 sier:...at man ser på øynene og viser interesse, og hører på. G1 Dette finner vi igjen hos Dahl:..spiller det nonverbale en viktig rolle i interkulturell kommunikasjon. (Dahl 2001). I noen kulturer, som i F2s, er det høflig å ikke se en eldre person direkte i øynene. "Hun har også veldig respekt for folk. Hun hilser med hodet bøyd. Jeg har sagt at i Norge ser man folk i øynene for hun ser nesten aldri folk i øynene." G3 Her ser vi at det er kulturforskjeller i den nonverbale kommunikasjonen mellom G3 og F2. De uskrevne reglene og normene er synlige og forskjellige, noe som krever åpenhet mellom partene. I det første møtet mellom guide og flyktning opplever flyktningen i noen tilfeller også et møte med en ukjent dialekt. Jeg lærer bokmål på skolen, og snakker bare somalisk med venninnene mine. F3. 10

12 Når flyktninger kommer til Norge få de mulighet til å lære seg norsk, og når de får en flyktningeguide får de også muligheten til å praktisere språket og lære å kjenne forskjellige dialekter. Dette er en av nøklene til integrering. Som Loona sier: "Det hevdes ofte at gode norskkunnskaper er nøkkelen til integrering av innvandrere. Men det omvendte er kanskje enda viktigere det vil si at integrering kanskje er nøkkelen til utvikling av gode norskkunnskaper hos innvandrere." (Sørheim/Loona: 2001:226) I begynnelsen ble det litt problemer, men hele tiden er det en utfordring hvis samtalen blir mer dyp og det er vanskelig språk. G1 Uttalelsen til G1 viser at det er støy i kommunikasjonen mellom avsender guide/flyktning og mottaker flyktning/guide. Dette er på grunn av at språket, som er en kanal mellom partene, ikke er på samme nivå hos avsender og mottaker. (Prosessmodell, Dahl 2001). Mens kommunikasjonen utvikler seg mellom partene ser man også at elementer av felles kultur blant ungdomsjentene kan være til hjelp. Den identiteten er gjennom den synlige delen av kulturen da den er del av et kulturfelleskap. Kultur kulturidentitet Hvis man har noen felles elementer i sin kultur og identitet, er utgangspunktet for kommunikasjon sterkere til stede, mener Eriksen, slik jeg allerede har referert på s. 5. I min oppgave er alder og kjønn felles elementer av identitet, noe som gjør det lettere å etablere et fellesskap. Hun har ikke så lyst til å treffe mine venner. Jeg tror hun er utrygg på andre. Men hun er blitt trygg på meg. G3 Sitatet over gjenspeiler Quereshis teori (1996) om utrygghet i forhold til et samfunn og i forhold til egen identitet. G2 ga uttrykk for at de begge to er ungdommer og har ting felles. Begge er interessert i musikk, klær, gå på byen og snakke om gutter. Alder og kjønn i tillegg til interessene gjør begge at de identifiserer seg med hverandre. (Ytrehus, s.5) Slik jentene opplever det lærer man av hverandre når man treffer hverandre: 11

13 Jeg lærte også om norsk kultur og om hvordan man må passe på seg selv. F1 Jeg syns hun har en styrke som jeg ikke har, hun er voksen i to land og jeg bare i ett. G2 Interkulturell kommunikasjon Etter at guide og flyktning har truffet hverandre noen ganger blir kommunikasjonen lettere. Begge parter har utviklet seg, både som avsender og som mottaker. Den ene parten har lært å utrykke ordene bedre og forstå dialekt, mens den andre parten har forstått at språknivået må senkes. De har begge fått mer erfaring i å tolke sin partner. Det har imidlertid vært enkelte misforståelser. "Kanskje ikke misforståelser, men hun har kommet for sent uten at hun gir beskjed om det. Hun kommer kanskje 15 minutter for sent. Men da har jeg sagt fra at hvis vi har en avtale kl. fem og hun ikke kan komme akkurat da, så må hun ringe meg og gi beskjed. Etter det har hun alltid gitt beskjed hvis hun var litt sen."g3 Uttalelsen viser at mottatt budskap kan være forskjellig fra det avsenderen hadde ment. Mottakeren tolker en melding ut fra sine egne forutsetninger basert på tidligere opplevelser og erfaringer. Avtalen var kanskje at de skulle møtes kl I Norge, og altså for de norske guidene, betyr dette at man skal være på møtestedet kl For F3 innebærer kanskje avtalen at hun skal møte G3 på møtestedet en eller annen gang mellom kl og 18.00, slik det er vanlig i Somalia. I de første møtene så vi at nonverbal kommunikasjon var en viktig del av kommunikasjonen mellom guide og flyktning (s.10). I tillegg var kommunikasjonen til dels preget av støy, slik det fremkommer i Dahls prosessmodell s.3. Etter hvert som jentene ble bedre kjent med hverandre avtok imidlertid støyen. Slik utsagnene nedenfor illustrerer, lærte jentene å tilpasse seg hverandres språknivå: Hun har blitt mye bedre i norsk, og det fungerer veldig fint. Det er toveis kommunikasjon og vi sender meldinger til hverandre. Det er blitt mye bedre. G3. Hun snakker litt fort. Vi forstår hverandre bedre nå. F1... nå blir mye lettere å forstå S. Men noen ganger er det vanskelig for henne å forstå meg. Vi prøver å forklare hverandre med andre ord hvis vi to ikke forstår. F3 12

14 I en interkulturell kommunikasjon er det imidlertid ikke bare den lineære kommunikasjonen man må være oppmerksom på. Man må også være oppmerksom på hva den enkelte legger i meningen av de ordene... noen ganger sier hun til meg: jeg savner deg. Men som til mine nærmeste venner sier vi ikke det til hverandre. Så jeg prøver å forstå hva hun tenker eller mener, da jeg ikke føler henne som nær familie. Men kanskje hun opplever meg nærmere enn jeg opplever henne. G1 Her kan man tenke på Oden og Richards trekantmodell (s 6) hvordan det i mange tilfeller ikke bare er å lære seg et nytt språk (norsk), som en verbal kanal i lineær kommunikasjon. Når vi setter ordet savne inn i trekantmodellen ser vi at bokstavene utgjør symbolet, selve ordet savne er referenten og meningen av ordet er referansen. Savne har en annen betydning for G1 enn for F1. For G1 kunne ordet heller vært erstattet med det er lenge siden sist. Dette fordi hun er en norsk ungdomsjente som bor alene og som bruker ordet savne bare i forbindelse med nær familie og nære venner. F1 er i en læreprosess når det gjelder det norske språket. For henne har ordet kanskje en annen referanse, eller hun oppfatter G1 som en nær venn, og at savnet da har vært reelt. Tegnmodellen kan være nyttig teori om hvordan vi gir navn til ting i våre omgivelser og hvordan vi danner oss mentale forestillinger som vi kan bruke til å tenke med. (Dahl 2001:43) KONKLUSJON I min oppgave har jeg funnet at kommunikasjonen mellom guide og flyktning krever at begge parter har et ønske om å lære av hverandre. Jeg synes det er positivt at G1 opplever at hun har noe å lære av en person som har vokst opp i to land. Informantene fremhever hvor viktig det nonverbale er for kommunikasjonen. Det var en positiv overraskelse at informantene var så bevisst denne siden ved kommunikasjonen. De fremhever også hvor viktig det er å tilpasse taletempo og ordforråd. På skolen lærer innvandrere norsk bokmål og er ikke vant til dialekt. Utenfor klasserommet møter man imidlertid ulike dialekter, som i begynnelsen kan være vanskelige å forstå. En av guidene har erfart at dialekt er en hindring, og hun anbefaler derfor å ikke bruke dialekt i første fase. Jo bedre de blir kjent, jo lettere er det å forstå hverandre. En annen hindring som informantene belyser er å snakke for fort og å bruke avansert ordforråd. Dette blir det viktig for en 13

15 koordinator å understreke for nye guider. De har ikke fagkunnskap om tilegnelse av et nytt språk, og slik informasjon er derfor ikke en selvfølgelig for dem. En av guidene forteller om misforståelser når det gjelder tidspunkt for å møtes. Dette viser at man må være veldig konkret i det man sier og passe på at man får bekreftelse. I kommunikasjon med individer som kommer til et nytt land og må lære seg et nytt språk er det viktig at de som melder seg frivillig som flyktningeguider har forståelse og empati for den personen som kommer. Man må ikke bruke kompliserte ord og uttrykk, men mer basisspråk. I tillegg må man få innsikt i at både språklige og kulturelle uttrykk kan ha forskjellig mening for guide og flyktning. Slik som for eksempel Jeg savner deg. Dette vil være et viktig punkt i informasjonen til nye frivillige. Når man kommuniserer med mennesker som er i en læreprosess når det gjelder norsk, er det også viktig at begge parter gir tilbakemelding dersom det er noe i kommunikasjonen de ikke forstår. For å kunne etablere sosiale relasjoner og for å ikke misforstå, må man i tillegg kunne beherske og forstå den nonverbale kommunikasjonen. Jeg synes det er interessant at nettopp den nonverbale kommunikasjonen ble fremhevet som viktig av informantene. På min arbeidsplass har vi temamøter hver måned, og det ville da være naturlig å legge fram det som jeg lært i arbeidet med denne oppgaven, både til kolleger og til andre samarbeidspartnere. Informasjon til frivillige har alltid vært en stor del av mitt daglige virke, og gjennom dette studiet har jeg fått mer innsikt i hva som kan hindre eller fremme kommunikasjon. Det har også vært pekt på at til tross for ulike språk og kulturforskjeller, så viser all erfaring at interkulturell kommunikasjon ikke er umulig, bare mer eller mindre vanskelig. (Dahl 2001:92). Ja, interkulturell kommunikasjon kan være vanskelig, men som Dahl sier, så er det ikke umulig. Dette er også min personlige erfaring. Mennesker må treffes hvis man vil lære av hverandre. Kontakt skaper kommunikasjon. 14

16 LITTERATURLISTE Dahl,Øyvind (2001) Møter mellom mennesker, Interkulturell kommunikasjon. Gyldendal 2001 Fossåskaret, Erik, Otto Laurits Fuglestad og Tor Halfdan Aase (1997): Metodisk feltarbeid. Produksjon og tolkning av kvalitativ data. Universitetsforslaget Grønmo, Sigmund (2004): Samfunnsviteskapelige metoder. Bergen Fagbokforlag Hagen, Gerd og Naushad Ali Queresh (1996) Etnisitet i sosialt arbeid. Prosesser og faser i forbindelse med migrasjonen. Kpt. 2., Steinar Kvale (1997) Det kvalitative forskningsintervju. Ad notam Gyldendal Loona, Sunil: (2001) Tospråklighet. i Thomas Hylland Eriksen Flerkulturell forståelse. Universitetsforlaget Skytte, Marianne (2001): Språk og identitet i Etniske minoritetsfamilier og sosialt arbeid, Gyldendal, s Neegaard, Gunnar (1998): Flerkulturell håndbok. Kommuneforlaget a.s., Oslo Stortingsmelding nr. 17, Asyl- og flyktningpolitikken i Norge. 7. (2001) 15

17 VEDLEGG 1 Spørsmål til informantene: 1. Hva gjør dere når dere er sammen? 2. Hva synes du var det kjekkeste dere har gjort sammen? 3. Hvem bestemmer hva dere skal gjøre? 4. Hvordan ble bestemmelsen tatt? 5. Har dere misforstått hverandre noen ganger? Hva skjedde da? Ble misforståelsen oppklart? 6. Har du et råd for de som blir guide for første gang? Har du et råd for ungdommer som skal få en guide? 7. Har du merket språklig utvikling hos flyktning? Har du merket at guiden forstår deg bedre etter hvert? 8. Merker du at du kommuniserer med flyktningen på en annen måte enn med andre nordmenn? 9. Merker du at du kommuniserer på annen måte enn før? a.) Er du mer oppmerksom på nonverbal kommunikasjon? b.) Bruker du bevisst korte setninger? 16