ABRIGO. Norsk bankkonto: SEB Abrigo. En hilsen fra. Rainha Sílvia. Kjære venner og medarbeidere!

Transkript

1 En hilsen fra ABRIGO Rainha Sílvia Norsk bankkonto: SEB Abrigo Kjære venner og medarbeidere! Jeg hadde noen fine ferieuker i Sverige, og Rio de Janeiro kjentes grått og kaldt og hustrig da jeg gikk ut fra flyplassen. Vi har den kaldeste vinteren på 60 år. Dagstemperaturer på 14 grader imponerer kanskje ikke nordmenn, men det innebærer 16 fuktige grader inne. Og det kjennes ubehagelig. Men for all del, jeg synes også at det er overdrevent når jeg møter folk med ullvanter, skjerf og lue med øreklaffer. Den nye paven, Frans, møtte også et kjølig Rio da han kom for å åpne en katolsk ungdomskonferanse i begynnelsen av august. Et kjølig vær ble kompensert av en varm velkomst med unge katolikker fra hele verden, hvorav 120 fra Norge. En elendig organisering, trafikkaos og en diett på junk food hindret ikke ungdommene fra å samles rundt sin nye leder, med stor entusiasme, på Copacabanastranden. Til forskjell fra hans forgjengere ser det ut til at den nye paven kan gi den romerske kirken et menneskelig ansikt. To av pavens uttalelser har satt seg på mitt minne. Med et klart budskap til de prestene som lager vanskeligheter når enslige mødre vil døpe sine barn, sa han «I kirkens øyne fins ingen enslige mødre. Det fins bare mødre.» Han minnet også om at kirken er de kristnes mor, og at «en god mor er sammen med sine barn og lytter til dem. Hun nøyer seg ikke med å omgås dem via brev eller mail.» Det store spørsmålet er nå om pavebesøket skal bli en revitalisering av den katolske kirken i Brasil, som mange håper. Men da holder det ikke med massemøter. Pave Johannes Paulus II første besøk i Brasil 1980 samlet millioner besøkende og ble sett på som høydepunktet i den brasilianske katolikkens historie, men markerer også begynnelsen på en masseovergang til de nyprotestantiske kirkene. De følgende 30 årene mistet den katolske kirken en drøy tredjedel av sine medlemmer. De nye kirkenes fremgang blant de fattige kan i det minste delvis forklares med en økende innsikt om at den romerske kirken ikke har stått på de fattiges side. I det lengste forsvarte prestene slaveriet, for hundre år senere å forberede miitærkuppet 1964, som umiddelbart ble velsignet av et stort sett enig prestedømme. Å gjøre opp med fortiden er en forutsetning for reformer og fornyelse. Man kan spørre seg om de ny kirkene er istand til å lære av de gamles feil. Det er noe som vi ofte og selvkritisk har anledning til å tenke på også i vår egen virksomhet. Vi har enda ikke fått noen passende søker til stillingen som kombinert prest og sosialarbeider, men i løpet av fem presteløse søndager i juni og juli gikk gudstjenestene i Maria Magdalena kirken videre ledet av lekfolk, og jeg kom tilbake til en menighet som hadde blitt inspirert av å ta ansvar. Førskolens

2 sommeravslutning feiret vi med en tradisjonell Johannesfest, som minner om svensk midtsommerfeiring, med stor tilslutning av foreldre og venner. Alle beboere og ansatte var livlig engasjert i å selge saft, smørbrød og kaker og på slutten av dagen var overskuddet på nesten kr 2000,- som ble invistert i en utflukt til Zoologisk hage en solskinns vinterdag. En stor hendelse for mødre og barn. Denne uken har vi gitt oppmerksomhet på 20-årsdagen til en av de uhyggeligste hendelsene i det moderne Brasils historie; massakeren i slumområdet Vigário Geral. I en aksjon drepte maskert politi 20 uskyldige, blant andre en hel familie på åtte personer, pinsemenighetsmedlemmer. Mye har endret seg, men fortsatt er volden nær. Jeg ble minnet på dette da jeg i går passerte kirkegården i nærheten av Abrigo. Jeg så fire kister som ble båret den korte veien fra kapellet. De døde var gutter, den eldste hadde akkurat fylt 17 år. I forgårs kom de som vanlig hjem fra skolen, spilte fotball en stund og frem mot kvelden gikk de opp mot torget for å tjene noen penger, som selvutnevnte parkeringsvakter, en aktivitet som går an å kombinere med oppdraget som løpegutt i narkotikahandelen. I ellevetiden ble de lokket inn i en bil, kjørt bort til en utkant av byen, tvunget ned på kne og henrettet. Om det skjedde på ordre fra en konkurrenrende bande eller av politet kommer vi aldri til å få vite. Det trengs ingen fantasi for å forstå at de kom fra fattige hjem, uten papirer, og mødre med lange arbeidsdager med dårlig lønn som rengjøringshjelp. De gikk på skoler med dårlig utdannede lærere, levde i et samfunn der politiet oppfattes som, og iblant også er, kriminelle. Og der kriminelle blir helter. Jeg så alle disse ungdommene, trassig og tårevåt tittet jeg på kistene og tenkte; Hvilke beslutninger tar de? Hvilke muligheter har de? Og hvilke forbilder? Korrupte politikere, politi som forulemper, og prester mer interessert i å samle inn penger enn å snakke om fremtiden. Trist og håpløst, kan man tenke iblant. Men akkurat i dag, da jeg satte meg ved mitt skrivebord på Abrigo, åpnet døren seg og et par ungdommer kom inn i rommet. «jo pastor, det er slik at vi snart er ferdig med skolen og nå har vi hørt om en teknisk utdanning, og om vi kan få hjelp.» Og joda, norske bedrifter gir stipender, og vi kan hjelpe med busspenger, og ikke minst med kontroll av oppmøte og resultat. Kriminaliteten møter vi på ulike vis. De siste månedene har vi ikke behøvd å kjøpe basismat som ris, svarte bønner, pasta og tørket kjøtt. Den lokale domstolen har bestemt at mindre bøter, som feilparkering eller forsøpling, skal heller gis som mat til Abrigo. De bøtelagte skal selv levere varene. Møtene med våre nye levereandører har ledet til interessante samtaler. Det svir i lommeboken, har noen sagt, men det kjennes bedre når man selv kan se at bøtene kommer til nytte. Og slik er det. Vi lever av de mange, ikke store, gavene. En hundrelapp i måneden gjør en forskjell for oss. Rio de Janeiro, den 29 august 2013 med mange hilsener Stefan Martinsson Vi vil en frihet som gir kraft og styrke, som lar oss være det vi innerst er Juliana, 19 år: Da jeg var seks år ble min søster og jeg hentet av politiet. Aline er to år eldre, men jeg ser på henne som min lillesøster fordi hun er annerledes. Ja mentalt altså. Vi skulle bli hentet av barnevernet, men de hadde ingen bil.

3 Eller kanskje turde de ikke å komme hjem til oss. Området der vi bor ansees som farlig så de sendte tre politimenn for å hente oss. Aline ble hysterisk og klamret seg fast til mamma som sto og stirret fraværende som hun pleide å gjøre. En av politimennene slet henne løs. Selv gikk jeg og satte meg i politibilen og holdt hendene for ørene for å slippe å høre på alt bråket. Pappa var full som vanlig, og skrek og gjorde motstand. Politiet slo ham. Det siste jeg så før bilen kjørte var at han lå på bakken, blodig. To år senere fikk jeg høre at han var død.» «I løpet av en samtale på sosialkontoret for noen år siden la jeg merke til at min personlige journal lå på bordet. Da sosialarbeideren gikk ut passet jeg på å lese den. Der sto det at barnevernet hadde grepet inn etter en anmeldelse fra en nabo som hadde påstått at vi var utsatt for omsorgssvikt og overgrep. Pappa og den naboen kranglet alltid med hverandre så anmeldelsen var nok en hevn. Men klart at vi var utsatt for overgrep. Mamma kunne ikke engang ta vare på seg selv og pappa levde av hjemmebrent. Jeg husker ikke at vi ble utsatt for overgrep. Men det er jo ikke alt man husker.» «Først ble vi kjørt til et hjem for gatebarn. En vakt viste oss til en sovesal med mange senger. Jeg og Aline måtte dele en seng. Det gjorde ingenting. Vi var vant med å sove på en madrass på gulvet. Og det var alltid mat der, noe som manglet hjemme. Aline gråt mye og lengtet etter mamma. Det gjorde ikke jeg. Jeg var glad for at de hentet oss. Senere kom vi til det katolske barnehjemmet. Du har vel vært der?» Jeg nikker. Et mønsterbarnehjem oppført av tyske penger. Tanken er at barna skal få en familiefølelse. De er oppdelt i grupper med en husfar eller husmor. Alessandras barn, sier jeg, de bodde der til man fant en familie som adopterte dem. Vi bodde i samme hus, sier Juliana. Jeg var barnevakt til dem manga ganger. Ved mitt besøk beskrev lederen virksomheten med ord som Hjem og Familie. Jeg merker at Juliana ikke gjør det. Når jeg spør henne ser hun bort. «Det var forferdelig, sier hun, spesielt de siste årene, etter at den tyske presten sluttet. Han ble syk, tror jeg. Senere ble alt i uorden, dårlig mat og juling for den minste lille ting. Personalet visste hvordan de skulle mishandle oss uten å etterlate merker. De fleste av oss gikk på skolen og lærerne fikk ingen mistanke. Vi turde selvfølgelig ikke å fortelle noe, for vi var redde for å bli straffet. Jeg er stor og sterk og slapp mildere unna, men min søster måtte ta imot straffer de ikke våget å gi meg.» «Det var mange ansatte der» sa jeg, «både sykepleiere og psykolog, var det ingen som protesterte?» «Jo, men noen ble oppsagt og andre ble skremt til stillhet. Da styret kom på inspeksjon noen ganger i året var vi alltid velkledde, det ble servert god mat, vi måtte ta imot gaver og fikk høre hvor takknemlige vi burde være.» «Da jeg var 16 år, rømte jeg. Hjemmet har egen skolebuss og en dag fikk jeg sjåføren til å slippe meg av på vei til skolen. Jeg gikk til barnevernkontoret. En av tjenestemennene ringte til domstolen. Dommeren innkalte allerede neste dag til et lukket møte på barnehjemmet, med opplysning om at det var en sensitiv sak. Jeg var der sammen med en barnevernspedagog. Alle barn og ungdommer fortalte om mishandling og noen av de ansatte bekreftet det. I styret er det politikere og andre kjente folk og de ble redde for skandale og gjorde en avtale med dommeren. Flere av de ansatte ble oppsagt, men saken ble hysjet ned og ingen ble straffet. En tidligere ansatt la merke til hvilke sinte blikk som ble rettet mot meg og hvisket at jeg kunne bo hos henne inntil videre. Min søster ville hjem til vår mor som hun ikke hadde truffet på seks år og fortsatt savnet. Du kan jo forestille deg hvordan de begge har det nå! De bor på nåde i et fraflyttet hus og overlever med å tigge. Jeg besøkte dem en gang. Det var sørgeli gå se hvordan de bor.» Da jeg kom til barnehjemmet trodde jeg at jeg endelig var fri for skittenhet og sult, men jeg ble istedet redd. Da jeg forlot barnehjemmet tenkte jeg at friheten må være å få en riktig snill familie. Etter noen måneder møtte jeg en gutt på internett, som heter Jackson. Han er 27 år, jobber i et supermarked og bor hos sin mor, som er enke.

4 Bare etter noen måneder oppdaget jeg at jeg var gravid. Jeg flyttet hjem til ham, men forsto snart at Jackson ikke ville ta ansvar for noe. Han snakket mye om fremtiden og om å bygge et hus til oss, men egentlig ville han bo hos sin mor og bli passet på og drikke øl med sine venner. Jackson var helt imot at jeg skulle fortsette på skolen. Han sa at han aldri skulle tillate sin kone å skaffe seg en bedre utdanning eller høyere lønn enn han selv, og jeg fikk absolutt ikke lov til å spille fotball, som er min store interesse. Fordi han ikke hadde noen ambisjoner på egne vegne, innså jeg at dette ikke skulle fungere. Jeg ville ha noe mer. Jeg kjente til Abrigo og søkte meg hit. Min sønn Artur ble født i august, og han er veldig søt, selv om han ligner på sin far. Jeg fortsetter med siste året på gymnaset og har kommet inn på et fotballag for jenter. Det ser jeg fram imot. Gleisiane, 19 år Min mor var alkoholiker, og jeg vet ikke hvem som var min pappa. Det visste nok ikke min mor heller. Det var alltid mange menn som kom og gikk. Huset vi bodde i manglet stort sett alt. Det var ikke engang vindusruter, bare åpninger som vi tettet med kluter når det var kaldt og regnet. Vi tenkte ikke så mye på det, vi visste jo ikke at man kunne ha det annerledes. På TV så vi hvordan de rike bodde, men det var like uvirkelig som et hvilket som helst eventyr. Mamma døde da jeg var syv år, og etter det levde jeg og min søster, som er åtte år eldre, alene. Det ble som det ble, vi overlevde. Jeg er 160 cm og veier 40 kg. Underernæring sa legen som undersøkte meg da jeg ventet João Gabriel. Ikke mye å gjøre med det. Jeg gikk på skolen så lenge jeg hadde mulighet og klarte å begynne i syvende klasse. Det var ikke først og fremst fagene som fikk meg til skolen, jeg syntes det var deilig å tilbringe dagen i et hus som det ikke regnet inn i. Ofte delte medelevene mine skolematen sin med meg. Da jeg var 14 sluttet jeg på skolen. Min søster flyttet sammen med sin kjæreste, og huset holdt på å falle ned og jeg kunne under noen omstendighet bo der alene. Jeg dro derfra med en drøm om frihet og et bedre liv. Men det ble vaskejobb i bytte med mat og husvære. Slik var det i flere år. Men så hendte det noe. Det kom en ny prest til den kirken som heter Livets Vann. Du vet hvilken jeg mener? Den der store bygningen bak supermarkedet? Og det ble en stor vekkelse og mange ungdommer gikk dit om kveldene. Flávio prekte i timevis, og folk fikk drevet ut demoner og talte i tunger og mange ble frelst. En kveld så pastor Flávio bare på meg, og så sa han at jeg var utvalgt til å følge ham. Han ser veldig bra ut, og det kan jo ingen påstå at jeg gjør. Folk syntes, så klart, at det var rart at han valgte meg, og en del kvinner ble misunnelige. Selv var jeg ikke det minste forelsket i ham, men det var ikke mulig å si nei. Og så flyttet jeg inn i hans hus som lå langt fra kirken. Det gikk ikke mer enn noen dager før jeg innså hva Flávio drev på med. Bak fasaden som prest og en ordentlig gift mann var han involvert i narkotikahandel og var sammen med noen ubehagelige menn. Snakk om dårlig omgangskrets!! Da jeg stilte ham til veggs slo han meg. Jeg holdt ut i to måneder, men samme dag som jeg forsto at jeg var gravid brøt jeg opp uten å si noe. Jeg fant en vaskejobb i en annen kommune, og møtte en mann som jeg var mye sammen med. Han lovte å registrere barnet i sitt navn. I slutten av mars kom jeg til Abrigo og to måneder senere ble João Gabriel født. Den siste tiden har jeg tenkt mye på fremtiden. Jeg har alltid fått høre at folk synes så synd på meg. De mener det godt, men det har hindret meg i å se hva jeg selv kan klare. Da jeg kom hit ville jeg først ikke høre tale om å gå på skolen. Gi meg arbeid, sa jeg. Men nå er jeg tilbake på

5 skolen og det går bra. Forrige uke ble jeg oppsøkt av Flávio, som har regnet ut at han er João Gabriels far. Han sier at han er frelst på ordentlig nå og skal snart begynne å misjonere. Han vil at vi skal begynne på nytt. Jeg svarte, at han kunne begynne med å vise sin tro i gjerninger og senere kan vi diskutere farsskap, men ikke giftemål og ekteskap. Jeg vil endelig bli fri til å gjøre noe ut av mitt liv, for min egen og for João Gabriels skyld. (Juliana og Gleisiane har lest gjennom og godkjent sine historier) oversettelse ved Berit Aasen PS Legg merke til at vi har ny mailadresse: info@abrigo.se Abrigo Rainha Sílvia bankkonto SEB info@abrigo.se Abrigo www. abrigo.se