INNHOLD. Cover photo: Anssi Kasitonni

Transkript

1 INNHOLD 5: Informasjon / Information 7: Introduksjon / Introduction Cumulus Olympia 9: Anssi Kasitonni 23: Pink Twins 29: Finnish video art 57: SLAGG 65: Støttespillere og partnere / Sponsors and partners 69: Bli medlem i Porsgrunn kunstforening 71: Takk / Credits Cover photo: Anssi Kasitonni 3

2

3 CUMULUS OLYMPIA 16. November December 2013 ARTISTS Anssi Kasitonni (FI) Pink Twins (FI) + new finnish video and media artists CURATORS Laura Köönikä (FI) Tom Hovinbøle (NO) KUNSTHALL GRENLAND ÅPNINGSTIDER Tirsdag fredag kl Lørdag Søndag kl Mandag Stengt KONTAKT Kunsthall Grenland Storgata 164, 3915 Porsgrunn Norway post@kunsthallgrenland.no

4 6Photo: Pink Twins

5 CUMULUS OLYMPIA Våren 2012 reiste en liten delegasjon fra Grenland til Finland, for å møte aktører fra kunstscenen i Helsinki. Dette med bakgrunn i at Kunsthall Grenland ønsker å etablere samt utvikle nettverk med ulike nordiske kunstinstitusjoner og kuratorer. Dagene i Helsinki, resulterte i utstillingsprosjektet med tittelen CUMULUS OLYMPIA. Et mixed media prosjekt som realiseres i samarbeid med AV-arkki (Distribusjonssenter for Finsk mediekunst), FRAME og det finsk norske kulturinstituttet FINNO. Kuratorer for utstillingen er Laura Köönikä (FI) og Tom Hovinbøle (NO). Fra et norsk ståsted kan det virke som om den finske kunstscenen de siste 25 årene har ekspandert fra utkant til sentrum. Finske kunstnere lanseres også internasjonalt i en mye større skala enn kunstnere fra andre nordiske land. Tidlig på 2000-tallet ble bl.a. ung finsk videokunst et begrep på den internasjonale kunstarenaen, noe som også bidro til å øke fokuset på det nordiske som en felles tematisk referanseramme i kunsten. Kunsthall Grenland er stolte over å nå kunne introdusere og presentere kunstnerne Anssi Kasitonni og duoen Pink Twins, sammen med flere utvalgte unge finske mediekunstnere, for et norsk publikum. Andreas Rishovd, Daglig leder Kunsthall Grenland In spring 2013, a small delegation from Kunsthall Grenland went to Finland in order to meet representatives from the art scene in Helsinki. The background for this visit was Kunsthall Grenland s desire to establish and develop a network that embraced various Nordic art institutions and curators. The trip to Helsinki resulted in an exhibition project called CUMULUS OLYMPIA. This mixed media project has grown out of a collaboration between AV-arkki (the Distribution Centre for Finnish Media Art), FRAME and FINNO (the Finnish-Norwegian Cultural Institute). The curators of the exhibition are Laura Köönikkä (FI) and Tom Hovinbøle (NO). Viewed from a Norwegian standpoint, the Finnish art scene would appear to have expanded from periphery to centre over the last 25 years. Finnish artists have also been launched internationally to a much greater extent than artists from other Nordic countries. Early in the 2000s, video art by young Finnish artists became a concept on the international art arena, contributing to an increased focus on the Nordic as a shared thematic reference point in art. Kunsthall Grenland is proud to be able to introduce and present the artists Anssi Kasitonni and the duo Pink Twins, along with several other young Finnish media artists, for a Norwegian audience. Andreas Rishovd, Manager Kunsthall Grenland 7

6

7 ANSSI KASITONNI

8

9 Photo left and right: Anssi Kasitonni 11

10

11 Photo left and right: Anssi Kasitonni 13

12 ANSSI KASITONNI For noen år siden satt jeg på toget mellom Tampere og Pori i Finland. Den støvete togvognen var halvtom og stille. Jeg kunne ikke unngå å høre betroelsene som ble gitt i telefonen rett bak meg. En jente, som jeg ikke torde snu meg for å se på, la ut for en venninne om hvordan hun hadde truffet en vidunderlig og herlig sprø fyr, som bodde på landet, spilte gitar og gikk med ullsokker. Hun var åpenbart vilt forelsket. Hun fortalte praktisk talt alt hun visste om ham, til venninnen. Etter hvert som de artige små detaljene begynte å danne et større bilde av fyren, tenkte jeg med meg selv: Han må være litt av en sjarmør, men denne galskapen; kunsten han produserer på låven, musikken han skriver, det lille huset han bor i, fikk meg til å lure. Finnes det virkelig slike kreative og originale mennesker i de dype, finske skogene? Rett før hun avsluttet samtalen, sa hun til venninnen: Og vet du hva, han har et skikkelig stilig kunstnernavn: Anssi Kasitonni. På dette tidspunktet (Kasitonni betyr Åtte tusen og hørtes mer ut som kallenavnet på en proffbokser) var jeg nær ved å briste i latter. Jeg syntes nesten synd på den stakkars jenta, for jeg var overbevist om at fyren måtte være et produkt av hennes livlige fantasi. Noen år senere, i 2010, da jeg arbeidet som kurator ved Tampere kunstmuseum og TR1 Kunsthalle I, fikk jeg mulighet til å lage en utstilling med tre anerkjente finske samtidskunstnere. I tillegg til Katja Tukiainen og Jani Leinonen inviterte jeg Anssi Kasitonni. Utstillingen omfattet mange av hans mest sentrale verker, som Alf, Damien Hirst s Skull og Darthwader, og den fikk en varm mottakelse hos publikum. Enda noen år senere spaserer jeg ved siden av Anssi på hjemstedet hans. Det er en strålende klar og temmelig skarp høstmandag i Sahalahti, langt ute på den autentiske finske landsbygda. Den friske luften er fylt av høstens dufter, med et søtlig innslag av hestemøkk. Småjentene har ridetimer langs den samme veien som vi går på, blir jeg fortalt. Vi går inn i en grå trelåve uten innlagt strøm. Det er kaldere inne enn ute. Det er fantastisk å ha mulighet til å se atelieret til en av dagens fremste finske kunstnere, midt i dette nordeuropeiske drømmelandskapet. Kunstverkene, de samme som vises i Kunsthall Grenland, er pakket i bobleplast og ligger rundt omkring i låven. Det bitte lille arbeidsområdet midt i, bygd opp av restmaterialer har klaustrofobiske dimensjoner. Her er det magien utspiller seg. I de senere år har Kasitonni, som ble født i Vilppula i 1978, oppnådd å bli en av Finlands fremste samtidskunstnere. Etter at han ble tildelt prisen Ars Fennica i 2011, har han vært en av de få kunstnerskikkelsene som er kjent ikke bare i kunstnerkretser, men også blant vanlige folk. Kasitonnis kunst har evnen til å sette sammen dagligdagse gjenstander på en merkelig måte som forvandler dem til kunstverk, og til å gjenoppdage fenomener, plukke dem fra hverandre og sette dem sammen på nytt fra en helt annen synsvinkel. Han ser ikke seg selv som en del av den finske kunsthistorien ennå, men håndverket hans vil i det minste bli husket de neste 300 årene eller så, ettersom han 14

13 vant en skulpturkonkurranse i byen Joensuu. Skulpturen The most unknown poet of Finland er en hyllest til alle poeter som drømmer om å få utgitt diktene sine. Denne mystiske skulpturen i kobber oppsummerer det essensielle i kasitonnismen : Det du drømmer om, er nesten der bare få det til å skje! Dette var historien om hvordan jeg ble kjent med Anssi Kasitonni og hans kone, kunstneren Maria Stereo som satt bak meg på toget. Etter å ha samarbeidet med Anssi Kasitonni, måtte jeg innrømme at denne typen kunstner virkelig finnes. Paret bor midt i skogen, skaper kunst med lidenskap og formidler sitt syn på verden gjennom kunstverkene. Disse herlig sprø kunstnerne slipper fantasien løs og gir iblant oss, publikum, en mulighet til å ta del i deres verden eller gir oss i hvert fall et innblikk i den gjennom en utstilling. Laura Köönikä kurator Photo: Anssi Kasitonni 15

14 Some years ago I sat in a train between Tampere and Pori. The dusty train cart was half empty and quiet. It was hard to avoid hearing a confession told on the phone, right behind me. A girl, I didn t dare to look at, was telling her friend how she had met a wonderful and crazy boy, who lives in the country, plays a guitar and wears wollen socks. She was obiously, without a doubt, madly in love with him. She told pretty much every single detail about him to her friend. As the funny little details started to paint a big picture of the guy, I thought to myself: he must be a real charmer but the crazyness; making art in a barn, creating music, living in a little house, made me doubt: do this sort of creative and independent people really exist in the woods of Finland? As she was about to end the call: she said to her friend, guess what: he has a great artist name: Anssi Kasitonni. At this point (Kasitonni means Eight thousand, sounded more like a boxers nickname to me), I nearly started to laugh and felt almost sorry for the poor girl as I thought that the guy must be the creation of a really good imagination. Years later, in 2010, working as the curator at the Tampere art museum and TR1 Kunsthalle I was given the opportunity to make an exhibition with three commendable contemporary Finnish artists. Togehter with the artists Katja Tukiainen and Jani Leinonen I invited Anssi Kasitonni. The show featured many of his key-works Alf, Damien Hirst s Skull, Darthwader and it was warmly embrased by the audience. Another few years forward and I m walking next to Anssi at his residence. It s a shiny and almost brisky autumn Monday, in Sahalahti, in the middle of authentic Finnish countryside. Air is filled with autumn s scents and fresh air, with a hint of sweet smell of horse manure. The little girls practice how to ride a horse on the same road that we are walking now I hear. We walk into a grey, wooden barn with no electricity. Inside it s even colder. Having the opportunity to see one of the leading Finnish artist s studio in the middle of this Northern European dream is fantastic. The art works, same ones as seen at Kunsthalle Grenland, Norway are laying around on top of bubblewrap in the barn. The tiny, little work space in the middle of the barn, made out of leftover material - is claustrophobically small. Here is where the magic happens. During the past few years Kasitonni who was born in Vilppula, in 1978 has been gaining a position of being one of the leading contemporary artists in Finland. After he won the Ars Fennica prize in 2011, he has been one of those few art characters who is known not only by the art crowd but also by the common man. Kasitonni s art has the ability to combine the strange world of simple object but transforming them to art works, or refinding about phenomena and tearing it to pieces and then reshaping it again with a totally new angle. He doesn t consinder himself as part of Finnish art history yet, but at least he s craftmanship will be remembered for the next 300 years or so as he won a sculpture competision in the City of Joensuu. The sculpture The most unknown poet of 16

15 Finland is an ode to all the poets who dream of publishing their poems. This mysterious sculpture made out of copper, summarises the true Kasitonnism :what you dream of is nearly there - just make it happen! This is how I got to know Anssi Kasitonni and his wife, artist Maria Stereo - who sat in the train behind me. After collaborating with Anssi Kasitonni, I had to admit that this type of artists do exist. They live in the middle of the forest, create art passionately and pass their visions of the world through their creations. These positively crazy artists let their imagination run free and sometimes give us, the audience an opportunity to share their world or to see a part of it in an exhibition. Laura Köönikä curator Photo: Anssi Kasitonni 17

16

17 Photo left and right: Anssi Kasitonni 19

18

19 Photo left and right: Anssi Kasitonni 21

20

21 PINK TWINS

22

23 Photo: Pink Twins PINK TWINS Pink Twins er en duo bestående av brødrene Juha (1978) and Vesa (1974) Vehviläinen, som siden 1997 har opptrådt med sin live miks av visuell projisert bildekunst og elektronisk musikk. Duoen har opptrådt over hele verden, på festivaler og i gallerisettinger. De har også utgitt en rekke plate- og videoutgivelser. Musikken er basert på improvisert prosessering av konkret lyd, støy og musikalske fragmenter. Denne trigger bilder og visuelle mønstre som skaper hyperaktive og stadig endrede projeksjoner med ekstremt detaljerte opplevelser av tid og rom. Under Cumulus Olympia deltar brødreparet med et nytt videoverk i Kunsthallen. Tittelen på utstillingsverkene er 2X2 og desember holder de også en konsert i Ælvespeilet (se side 63).

24

25 Photo: Pink Twins Pink Twins is a duo of visual artists and electronic musicians, consisting of the brothers Juha (b.1978) and Vesa (b.1974) Vehviläinen. They have played active as Pink Twins since 1997, performing audiovisual live shows through Europe, Americas, Asia and Australia in both regular concerts and gallery settings. They have also released a number of recordings and videocollections. The music is based on improvised live sound processing of concrete and electronic sounds, noises and musical elements. This triggers images and visual patterns creating a hyperactive, constantly changing and extremely detailed experience of time and space. During Cumulus Olympia the brothers will present a new video piece as part of the exhibition. The titles for the exhibited videos are 2X and 360. December 7th they will also perform live at Ælvespeilet (see page 63).

26

27 FINNISH VIDEO ART

28 FINSK VIDEOKUNST OG KUNSTEN Å SE MED LÅNTE ØYNE Helsinki, januar På et hotellrom i fjerde etasje av Cumulus Olympia. I en litt pregløs del av byen, en tyve minutters gåtur utenfor sentrum. Mens jeg kler på meg for å gå ut, tenker jeg over mine forestillinger om Finland. Hoppsport og Matti Nykänens triste skjebne. Lakris og finsk tango. Den finske tristessen. Som ble og er et begrep for de som husker 1970-tallet «finsk fjernsynsteater». Ikke et positivt ladet begrep. Sauna-dramatikk. Fulle menn og deprimerte kvinnfolk. Tause stirret de mutt på noe på den andre siden av veggen mens snøen og kulden la seg som veisalt på sjelene deres. Som vi led oss gjennom i en tid av historien da vi bare hadde én statskanal på fjernsynet. Men var det virkelig så ille? Så humorløst? Men også barne-tv. Dukkefilm med Mummitrollet. Med norsk fortellerstemme. Hvem husker vel at i den første boken om Mummitrollet, flykter mummi-familien fra en komet som truer med å utslette dem og hele den verden de kommer fra? Når japanerne kjøpte rettighetene til mummi-sagaen gjorde de det samme Disney-maskineriet gjør med alt de fjernet alt som er trist og skummelt og vanskelig. Fins det egentlig en mer skremmende og trist skapning i verdens litteraturhistorie enn Hufsa? Trenger vi ikke av og til å bli skremt for å se verden for det den er? Men hva vet jeg egentlig om Finland? spør jeg meg selv i det jeg legger hånden på dørklinken. Rent bortsett fra klisjeene. Sauna. Eller badstue, som vi sier på norsk. Det betyr egentlig ikke det samme. Den ligger like borte i gangen for rommet vårt på hotell Cumulus Olympia i Helsinki. Som har gitt denne utstillingen dens navn. Et sted å drikke vodka. Tenkte jeg håpefullt. Men den er fremdeles stengt. Kun åpen på kveldstid. Et lite sted i Helsinki. En liten by som har gjort seg stor i verden. Med arkitektur og design som har gjort skole av seg. Marimekko. Arabia. Alto. Små og store. Vinterkrigen mot Sovjetunionen. Lille Finland stod imot storebror, mens vi i Norge forsikret alle som gadd høre om vår nøytralitet. «De tusen sjøers land» faktisk er det hele av dem. Og enda flere trær. Man kan sitte ved breddene og høre suset av Sibelius over tretoppene. Og nyte innbakt abbor på restauranten Salve, kneipa nede på havna i Helsinki, som jeg skal. Etterfulgt av et glass Minttu, en mintschnaps som hjelper magen med det feite tilbehøret. De spiser ikke saltvannsfisk fra Østersjøen, den er forurenset av industrien fra Russland og de baltiske landene. I Norge spiser vi ikke abbor, ferskvannsfisken som smaker fortreffelig med smør og løk. Men vi sjekker oppdateringer på mobiltelefonene våre under middagen. Nokia. Som egentlig var dekkprodusent. Nokian. Og fremdeles er lokomotivet i Finsk økonomi og stolt sponsoer av dere selvfølelse. Før kvelden skal fortsette på Moskva bar. Full av turister, som jeg og oss, som har nostalgiske følelser for den finske tristessen vi følte på kroppen gjennom de slitte filmklubb-kopiene av filmene til Aki og Mika Kaurismäki vi så da vi var studenter. Vi trodde dét var Finland. Vi trodde feil. 30

29 Det er noe med den finske mentaliteten. Mener vi å vite noe om. Tenker jeg mens jeg åpner døren. Vi har forestillinger om mutte mennesker som ikke kommuniserer. Men finnene kommuniserer. I og med alt de gjør. Finnene er ute i verden. Mye mer enn vi er. Vi er der som tilskuere. Jeg er det. Finske kunstnere virker der, de er kjent over hele verden. Siden årtusenskiftet har «Finsk videokunst» blitt et begrep. Et positivt ladet begrep. Finsk videokunst vises på store museer i New York, i Berlin, i Tokyo. Finske kunstnere vinner priser og har soloutstillinger på Tate Modern. De er gjenstand for store mønstringer på biennaler i Venezia, Sydney, Köln og Barcelona. Men hvorfor er finsk videokunst blitt så stort? Tenker jeg mens jeg går ut i gangen en sen ettermiddag i januar Hvorfor har finsk video- og mediakunst siden slutten av 1980-tallet markert seg som en av de mest innovative bevegelsene innenfor sjangeren internasjonalt? Jeg må spørre noen om dette, tenker jeg, se filmene. Fordi den er kunstnerisk utfordrende, leken, original og morsom, er svaret. Faktisk morsom. Eller vittig. Og tankevekkende. Poengtert, kunnskapsfull. Teknisk dyktig. Den leker med formuttrykk på en måte ingen hadde sett i nordisk film- og videokunst før. Og verden svarte med å invitere finske kunstnere ut for å leke med seg. Til de største museene og galleriene. Og et nytt begrep oppstod. Og med det, en ny forestilling. Om en ny og annerledes måte å se ting på. Finsk videokunst har et fødselsår, blir jeg senere klar over. I 1982 lagde Turppi-gruppen de første videokunst-arbeidene ved kunstsymposiet i Lehtimäki, som hadde et sterkt fokus på miljø og økologi. Ikke overraskende er finsk videokunst nært knyttet til naturen til den faktiske naturen, og til forestillingene og mytene om naturen og dens krefter og energier. Og dens forhold til teknologien. Tematikker som gjennomsyrer mange kunstneres verk selv i dag. Men det første verket fra 1982 hadde også en historie, blir jeg senere klar over. Som begynner på 1930-tallet, med filmeksperimenter, som også blusset opp igjen på 1960-tallet. Finnene eksperimenterer med filmkunsten mens en nasjonalisert norsk filmindustri skulle finansiere byggingen av norske kulturhus og sykehjem. På 1970-tallet var det eksperimenteringer med videoteknikken i Finland som en del av en internasjonal, avantgardistisk bevegelse knyttet til kontekstkunsten, som i en periode fikk et ustøtt fotfeste i finsk kunst. Men ingen videokunst, som sådan, og jeg lukker døren bak meg. På midten av 1980-tallet dukket det så opp en rekke videogrupper rundt om i Finland. De begynte å arrangere festivaler og bygde opp nettverk for visninger. Fra 1985 kunne man studere videokunst på Kunstakademiet i Helsinki. Kunstnere samlet seg i grupper og institusjoner. På slutten av 1980-tallet oppstod de første distribusjonssenterne. (Se mer om AV-Arkki i egen tekst). De var rettet mot et internasjonalt marked. Finske kunstnere fikk arbeidene gjort tilgjengelig for utenlandske visningsarenaer. Selv i dag fins det ikke en eneste norsk institusjon som fronter norsk videokunst internasjonalt, og ikke en eneste videobase som gjør norske arbeider tilgjengelige for kurator- eller visningsvirksomhet. 31

30 Utover på 1990-tallet grep stadig flere finske kunstnere etter nærmeste videokamera, som et tillegg/en forlengelse til det konvensjonelle maleriet/skulpturen/installasjonen. Og på begynnelsen av årtusenet var finsk videokunst etablert i verdens kunst. Som et begrep og en forestilling. Jeg synes det er fint å vite at unge kunstnere fikk stå på skuldrene til eldre kollegaer. Internasjonale gallerier saumfarte de finske kunstmiljøene på jakt etter den neste, unge stjernen. Nasjonalt ble det avholdt festivaler, symposier og workshops. I dag kan du studere videokunst på nesten alle finske universiteter og høyskoler. Folk kommer for å se verkene på utstillinger. De utgis på DVD og er tilgjengelig på nettet. Jeg har flere finske videoverk enn norske filmer til sammen i min samling. Videokunst i Finland er blitt en måte å etablere seg på, en måte å oppnå et gjennombrudd på. Videokunst i Finland var og er kult. Man kunne og kan gjøre hva man vil. Og man gjør det på et kunstnerisk nivå som man finner maken til få andre steder. Finsk videokunst anerkjennes for sine kunstneriske kvaliteter. Det er derfor jeg er her i Helsinki, på vei inn i hotellheisen, på vei til middag. I dette utvalget som vises som en del av utstillingen Cumulus Olympia, fokuseres det særlig på yngre kunstnere og nye verk, for å vise et snitt av den store bredden. Mange av arbeidene er tidligere ikke vist utenfor Finland, fordi de er helt nye. Men kunstnerne som presenteres er i mange tilfeller godt kjent. Hannaleena Heiska, Jani Rusica, Elena Näsänen, Henna-Riikka Halonen, Martta Tuomaala og Mikko Keskiivari, Jan Ijäs, kollektivet IC-98, Sami Sänpäkkilä og Pilvi Takala. I tillegg kommer selvsagt brødreparet Juha and Vesa Vehviläinen som Pink Twins og Anssi Kasitonni, hovedutstilleren. Det er en samling kunstnere som behandler videokunst som en like selvsagt del av sitt virke som maleriet, grafikk, fotografiet, installasjonen eller annen kunstnerisk utfoldelse. De gir oss kortfilmer der de leker med fortellergrep. Eksperimentelle dokumentarer. Sosialpolitiske statements. Formalistiske utprøvninger. Animasjon. Reflekterende observasjoner og undrende provokasjoner. Verk som minner mistenkelig om musikkvideoer. Og hjemmelagede sci-fi epos. Som jeg humrer over i det jeg stiger ut av heisen og går inn i foajeen. Resepsjonsiten hilser på meg. Ikke et mutt nikk, men et blidt smil. Felles for dem alle er at de har en lekenhet i alt alvoret. Et blikk på verden som viser at de lever i den, den er ikke bare noe de observerer. Som jeg. De har en formidable evne til å kombinere sjangere, uttrykk, kulturelle og populære referanser med nasjonale mytologier. Verden er til og også likevel bare et symbol. Med en sans for å bevare det 32

31 levende bildets verdi i seg selv i det visuelt eklektiske. Og de er befriende fri for all selvgranskende narsissisme. Ute på fortauet ser jeg at mørket har senket seg over byen, det er kaldt og sne i luften. Jeg begynner å gå mot sentrum, mens jeg tenker over at videoens styrke som medium er dens evne til å fungere på en rekke ulike plattformer og kanaler. Som projeksjon, i en kinosal, på fjernsynet, på offentlige skjermer og ikke minst via nettets streamingtjenester. På datamaskiner og mobile enheter. Den er kostløs å distribuere. Finnene har forstått dette. AV-arkkis arkiv teller over 1500 titler, der for hvem som vil se. Og med stadig flere aktive visningsplattformer transformeres hva publikum vil se. Levende bilder infiltrerer vår forståelse av verden rundt oss, på godt og vondt. De oppløser og binder sammen. For kunstnerne betyr mulighetene i/til videoformatet at de kan jobbe mellom ulike sjangre, tradisjoner, land. OM AV-ARKKI AV-arkki er det finske sentret for mediakunst. Over 170 medlemmer er knyttet til instituttet, som ble stiftet i Hensikten er å distribuere finsk videoog mediakunst, til festivaler, museer og gallerier i Finland og internasjonalt. Sentret står bak mye av den finske kunstscenens suksesser internasjonalt, med sitt arbeid for å promotere sine medlemmers kunstneriske virke. Det står også for en rekke utgivelser på DVD og bøker, samt gjør samlingen på nær 1500 finske videokunst-verk tilgjengelig gjennom sin nettside: I det jeg krysser veien på vei inn mot sentrum av denne lille byen som har gjort seg så stor i en stadig mindre verden og innbakt abbor på Salve, tenker jeg at en umistelig fordel med videokunsten fra dette landet med det rare og uforståelige språket er at den viser meg at i de fleste tilfeller holder det lenge bare det å kunne se. Tom Hovinbøle Kurator 33

32 FINNISH VIDEO ART AND THE ART OF LOOKING WITH BORROWED EYES Helsinki, January In a hotel room on the fifth floor of Cumulus Olympia. In a somewhat indistinct part of the city, a twenty minutes walk outside the city centre. As I get dressed to leave my room I reflect upon my conceptions about Finland. Finnish ski jumpers and the sad saga of Matti Nykänen. Liquorice and Finnish tango. The Finnish tristesse. That became and is a term for those who remembers the 1970s Finnish television drama. A term with no positive connotations. Sauna drama. Drunk men and depressed women. Silently they stared blankly at something on the other side of the wall as the snow and coldness poured down as road salt on their soul. That you suffered through during a time of history when we had only one state-controlled television channel. But was it really that bad? Void of all humour? But also the children s show. Puppet films with The Mommins. With a Norwegian narrator voice. Who now recalls that in the very first book about the Mommins they try to escape a comet threatening to destroy them and their world? When the Japanese bought the rights to the Mommin saga they did the same as the Disney machine do with everything they removed everything sad, scary and difficult. Is there any scarier or sadder creature in world literature than The Groke? Do we not sometimes need to be scared to see the world for what it is? But what do I really know about Finland? I ask myself as my hand touch the doorknob. Except for all the clichés? The Sauna. Or the badstue, as we say in Norwegian. It doesn t really mean the same thing. Its situated just down the hall from our room at the Cumulus Olympia in Helsinki. That has given this exhibition its name. A place for drinking vodka. I hopefully thought. But it is still closed. Only open during the evening. A small place in Helsinki. A small city that made itself big in the world. With design and architecture that created schools. Marimekko. Arabia. Alto. Small and big. The winter war against the Soviets. A small nation standing up to the big Empire, whilst we in Norway ranted on about our neutrality. «The land of the Thousand lakes» actually there are of them. And even more threes. You can sit on the shore and listen to the soft echo of Sibelius coming over the three tops. And enjoy a baked perch at Selva, the quaint little restaurant down by the harbour. That s my plan for the evening. Followed by a shot of Minttu, the mint schnapps that has a soothing effect on the digestion after all the fatty food. They don t eat salt-water fish from the Baltic Sea in Finland. It is polluted by the industry in Russia and the Baltic nations. In Norway we hardly eat perch, the fresh-water fish that tastes so delicious with butter and onions. But we check up on our messages on our cellular phones during dinner. Nokia. That started out as a tyre manufacturer. Nokian. And still is the locomotive for the Finnish economy and proud sponsor of their self regard. Before the evening continues at Bar Moskva. Full of tourists, like me and we, who like us have the same nostalgic emotions fed by the scratched cinematheque copies of the films by Aki and Mika Kaurismäki seen as students. We believed that to be Finland. What we believed was wrong. 34

33 There is something about the Finnish mentality. We like to think we know it. I think to myself as I open the door. We have these images of silent people unable to communicate properly. But the Finns communicate. In and with everything they do. The Finns are in the World. Much more than we are. We are there as spectators. I am. Finnish artists work in it; they are known in it for what they do. Since the turn of the Millennium «Finnish Video Art» have become a term on its own. A term with positive connotations. Finnish video art is screened at the large museums in New York, in Berlin, in Tokyo. Finnish artists win prizes and have solo exhibitions at Tate Modern. They are the presented in large programmes at the biennales in Venice, Cologne, Sydney and Barcelona. But why has Finnish video art become such a great thing? I ask my self as I walk into the hallway of my hotel in Helsinki a late afternoon in January How come Finnish video and media art since the end of the 1980 s have become one of the most innovative movements in the genre internationally? I will have to ask someone, I say to my self, and watch the films. Because it is artistically challenging, playful, original and funny, is the answer. Actually funny. Or witty. And thought provoking. To the point and educated. Technically gifted. It plays around with forms and modes of expressions in a way that none of the other Nordic countries could match. And the world responded by inviting the artists out to play. In the biggest museums and galleries. And a new term was born. And with that a new conception. About a new and different way to look at things. Finnish video art has a birth year, I later learned. In 1982 the art group Turppi made the first video art piece at a symposium in Lehtimäki, which had a strong focus upon nature and ecological awareness. Not surprisingly, the basis of Finnish video art is closely related to nature to the actual nature, and to the conceptions and myths about nature, its powers and energies. And its relationship with technology. Elements transfusing the works of many artists even today. But the first work made in 1982 also has a history, I later learned. Beginning with the cinematic experiments in Finland in the 1930 s that would bloom again in the 1960 s. The Finns experimented with the art of film when a nationalized Norwegian film industry was financing the building of cultural centres and old peoples homes. In the 1970 s there were experiments with the video format in Finland, as it became part in an international avant-garde movement of conceptual art that for a brief moment planted its tender roots in the Finnish art world. But it did not result in video art, as such, and I close the door behind me. In the middle of the 1980 s a number of video groups popped up around the country. They started arranging festivals and building up networks for screenings. From 1985 you could study video art at the Academy of Art in Helsinki. Artists began to cluster in groups and institutions. At the end of the 1980 s the first distribution institutions came about. (Read more about AV-arkki in the following text.) They were directed towards an international market. Finnish artists suddenly had their works made available to foreign exhibitors. Even today there are not even one institution dedicated to promoting Norwegian video art to an international market, and not one video archive making the works available for curators or exhibitors. Going into the 1990 s Finnish artists increasingly reached for a video camera as a mode of expression and as a supplement/ an addition to conventional painting/sculpture/installation works. And at the beginning of the new millennium Finnish video art was established in the art world. As a term and a 35