HØRING - REVIDERT STRÅLEVERNFORSKRIFT OG ENDRINGER I STRÅLEVERNLOVEN

Transkript

1 Returadresse: Helsedirektoratet, Pb St. Olavs plass, 0130 Oslo, Norge HDIR Innland Mottakers navn vil bli flettet inn ved ekspedering. Evt. kontaktpersons navn vil også bli flettet inn her. Postboks ØSTERÅS Deres ref.: Vår ref.: 16/ Saksbehandler: Morten Frantze Dato: HØRING - REVIDERT STRÅLEVERNFORSKRIFT OG ENDRINGER I STRÅLEVERNLOVEN Vi viser til brev fra Statens strålevern med referanse 2015/ Helsedirektoratet har følgende høringskommentarer, som i hovedsak gjelder de foreslåtte endringene i bestemmelsene om medisinsk strålebruk, jf. forholdet mellom profesjonsrelaterte kompetansekrav og ervervet dokumenterbar kompetanse. Generelt om forskriftsutkastets kapittel VI Medisinsk strålebruk Helsedirektoratet er generelt positive til endringsforslagene. Vi slutter oss bl.a. til formuleringene i utkastets 39 Berettigelse og 42 Henvisning. Direktoratet oppfatter dette som utdyping og presisering av tilsvarende paragrafer i eksisterende forskrift. Vi viser til korrespondanse mellom Helsedirektoratet (brev av ) og Statens strålevern (Deres saksnummer 12/00093/301) angående røntgenbruk i kommunene. Det blir i denne korrespondansen vist til at røntgenbruk i kommunene må ses som en form for «desentralisert spesialisthelsetjeneste» på linje med dialyse eller andre oppgaver som kan utføres i kommunene i samarbeid med lokal spesialisthelsetjeneste. Strålevernet viser spesielt til bruk av kommunal røntgen i enkel bruddiagnostikk av ekstremiteter. Med moderne apparatur og etablert teleradiologisk kommunikasjon kan en slik desentralisert tjeneste spare pasienter for lange reiser og radiologisk avdeling for unødige pasientkontakter. Slik vi forstår det, er termen «berettigelse» en innarbeidet betegnelse på strålevernområdet. Det kan eventuelt vurderes om det er behov for å gi en mer utdypende forklaring av innholdet i denne termen. Helsedirektoratet vil peke på at det kan være uheldig å knytte funksjoner til spesifiserte yrkesgrupper. Mulighet for en desentralisert tjeneste vil kunne være avhengig av tilgang til personell med adekvat opplæring og kompetanse innenfor det aktuelle behovet. Det er god erfaring med bruk av kommunal radiologi ved enkelte distriktsmedisinske sentre. Ny strålevernforskrift og eventuelle merknader til denne bør utformes slik at den ikke legger hindringer for en fortsatt drift av enkle røntgenundersøkelser i den kommunale helsetjenesten Helsedirektoratet Avdeling miljø og helse Morten Frantze, tlf.: Postboks 7000 St. Olavs plass, 0130 Oslo Besøksadresse: Universitetsgata 2, Oslo Tlf.: Faks: Org.nr.: postmottak@helsedir.no

2 Vi tror at vektlegging av systematisk læring av uhell og uønskede hendelser er meget vesentlig, og vil derfor støtte forslaget til ordlyd i 55. Erfaring tilsier at det gir bedre resultater å vektlegge pedagogikk fremfor sanksjoner. Pedagogisk tilnærming bør imidlertid bygge på og overflødiggjør derfor ikke - systematisk dokumentasjon av avvik og tiltak. Forholdet til regelverket om medisinsk utstyr Helsedirektoratet forvalter lov og forskrift om medisinsk utstyr og dessuten forskrift om håndtering av medisinsk utstyr. Slik vi ser det, vil ikke de foreslåtte endringene i strålevernforskriften være i motstrid med kravene som stilles i forskrift om håndtering av medisinsk utstyr. Håndteringsforskriften gjelder for helse- og omsorgstjenestens håndtering av medisinsk utstyr og enhver offentlig og privat virksomhets håndtering av elektromedisinsk utstyr. Formålet med forskriften er å sikre at medisinsk utstyr til enhver tid er sikkert, vedlikeholdes korrekt og brukes forsvarlig. Det stilles konkrete krav til anskaffelse, opplæring, plassering/tilkobling, bruk, vedlikehold/reparasjoner, oppbevaring/lagring og kassasjon av medisinsk utstyr. I tillegg omfattes også meldeplikten for uønskede hendelser hos virksomhet (bruker). Første ledd i gjeldende strålevernforskrift 48, om kvalitetskontroll mv av apparatur, lyder slik: «Apparatur for medisinsk strålebruk skal, så langt kravene er relevante for slik apparatur, oppfylle de krav som fremkommer av lov 12. januar 1995 nr. 6 om medisinsk utstyr, og forskrifter gitt i medhold av loven. Dette omfatter blant annet krav om CE-merking.» Dette er etter hva vi kan se, strøket i høringsforslaget. Vi har forståelse for at man lovteknisk ønsker å begrense lov- og forskriftshenvisninger, selv om de kan avhjelpe regelverkets fragmentariske struktur. Dersom det skal utarbeides veiledning/merknader til ny 53 om utstyr, kvalitetssikring og kvalitetskontroll, mener vi det er gode grunner for å henvise til regelverket om medisinsk utstyr (veiledning til pliktsubjektene). Nærmere om forholdet mellom profesjonsrelaterte kompetansekrav og ervervet dokumenterbar kompetanse ( 47-48) Vi ser at det i noen tilfeller vil være nødvendig å definere kompetansen ved profesjon. Imidlertid ber vi om at forskriftsutkastet gjennomgås med tanke på om man i enda større grad enn nå kan bruke nivå (bachelor, master etc) og kompetanseområder for å definere kompetansekrav. Formuleringen i 48 d) er et godt eksempel på dette. 48 a) kan omformuleres som følger: a) røntgen- og MR-apparatur er personell med helsefaglig utdanning på minimum bachelornivå med kompetanse innen radiografi (radiograf eller tilsvarende) relevant legespesialist eller tannlegespesialist i kjeve- og ansiktsradiologi. Røntgenapparatur i kiropraktorvirksomhet kan betjenes av kiropraktor med kompetanse i bruk av relevant utstyr. Krav til spesialistgodkjenning for leger gjelder ikke for enkel røntgenapparatur Vi er usikre på hva siste kulepunkt betyr. Et viktig argument for ikke-profesjonsrelaterte kompetansekrav er fleksibilitet for arbeidsgiver til å bruke realkompetansen hos ansatte på best mulig måte, innenfor forsvarlighetskravet stilt i - 2 -

3 helsepersonelloven 4. Videre er tverrfaglige team blitt en foretrukket arbeidsform både nasjonalt og internasjonalt, noe som gjør det mindre nødvendig å definere profesjonsspesifikke kompetanser. Helsedirektoratet viser til følgende dokumenter/arbeider der forholdet mellom profesjonsspesifikke og ervervet dokumenterbar kompetanse er omtalt: 1. Oppgavedeling i spesialisthelsetjenesten (3 publikasjoner): %2Eno%2F Oppdrag fra HOD som bygger på Støres 10 «bud» i sykehustalen 2013: «For det tredje: Vi vil ha bedre oppgavedeling mellom de som jobber ved sykehusene. Sykehusene har mange profesjoner. De bidrar med sin kompetanse, noen ganger er kompetansen unik for profesjonen, andre ganger ikke. I moderne pasientbehandling må yrkesgruppene i økende grad samarbeide tettere og på tvers og i team. Vi har for eksempel åpnet for at sykepleiere kan lede poliklinikker. Det er en mulighet enda flere sykehus bør se nærmere på. Det trengs en ny mentalitet for hvordan vi innretter oss for å løse oppgavene. Det viktige er at pasientbehandlingen kan gjennomføres på en forsvarlig måte og med høy kvalitet. For eksempel tror jeg at helsefagarbeidere kan utføre flere oppgaver enn i dag. Det samme kan sykepleiere, radiografer og andre høyskolegrupper. Planer for å utvikle personellets kompetanse er viktig for alle virksomheter også sykehusene. Alle virksomheter bør ha oversikt over behovet, og en plan for kompetanseutvikling. Dette krever god og fleksibel ledelse, og tett samarbeid mellom ledelse og ansatte på sykehusene. Noen får det til i dag. Flere bør gå i denne retningen. Vi vil vurdere presise signaler for å bidra til det.» 2. Strategi for persontilpasset medisin: Eks s. 56 der vi har gitt følgende begrunnelse: «Det følger av helsepersonelloven, spesialisthelsetjenesteloven og helse- og omsorgstjenesteloven at arbeidsgiver er ansvarlig for å organisere tjenestene slik at helsepersonellet er i stand til å overholde sine lovpålagte plikter, herunder har tilstrekkelig kompetanse tilpasset oppgavene de skal utføre. For å kunne utnytte eksisterende personellressurser effektivt bør ikke den genetiske veiledningen knyttes til én bestemt personellgruppe, men i stedet kunne utføres av flere personellgrupper, forutsatt tilstrekkelig opplæring. Nasjonale kompetansestandarder og standardisert opplæringsmateriell i tråd med disse, kan ivareta kvalitet, forsvarlighet og pasientsikkerhet og bidra til at pasienter, uavhengig av bosted, kan få et mer ensartet tilbud om genetisk veiledning.» 3. Nasjonalt personellbilde: Eks kap. 7 der vi drøfter autorisasjon- og godkjenningsordningene og hvordan man kan opprettholde og videreutvikle kompetanse. 4. Helsepersonelloven: Norge har en profesjonsnøytral helsepersonellov der forsvarlighetsprinsippet og - 3 -

4 pasientsikkerhet er ivaretatt. Helsepersonelloven åpner for å fordele oppgaver på tvers av profesjonsgrenser så fremt forsvarlighet, kvalitet og pasientsikkerhet er i varetatt. Helsepersonell er forpliktet til å sørge for at oppgavene løses mest mulig hensiktsmessig og ressursbesparende. 4. Forsvarlighet «Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig. Helsepersonell skal innrette seg etter sine faglige kvalifikasjoner, og skal innhente bistand eller henvise pasienter videre der dette er nødvendig og mulig. Dersom pasientens behov tilsier det, skal yrkesutøvelsen skje ved samarbeid og samhandling med annet kvalifisert personell...» 5. Bruk av medhjelpere (første ledd) «Helsepersonell kan i sin virksomhet overlate bestemte oppgaver til annet personell hvis det er forsvarlig ut fra oppgavens art, personellets kvalifikasjoner og den oppfølgning som gis. Medhjelpere er underlagt helsepersonells kontroll og tilsyn.» 6. Ressursbruk «Helsepersonell skal sørge for at helsehjelpen ikke påfører pasienter, helseinstitusjon, trygden eller andre unødvendig tidstap eller utgift.» Annet Vi merker oss spesielt at forskriften med ett unntak foreslås gjort gjeldende for Svalbard og Jan Mayen mv. Dette er godt grunngitt i høringsnotatet jf. Bård Olsens mail Vi stiller oss litt spørrende til at en varslingsordning for ulykker og unormale hendelser (forskriftsutkastets 20) kan ha en skriftlig meldefrist på tre virkedager. Vi går ut fra at etablert praksis er umiddelbar muntlig varsling til Strålevernet, jf. formuleringen «(v)irksomheten skal straks varsle..». På side 5 (annet avsnitt) og side 18 (tredje avsnitt) i høringsnotatet er det vist til «nasjonalt system for innføring av nye metoder». Til orientering ble systemets navn endret til «Nye metoder» (fra november 2015) som er gjeldende term. Vennlig hilsen Linda Granlund e.f. divisjonsdirektør Jakob Linhave avdelingsdirektør Dokumentet er godkjent elektronisk - 4 -

5 - 5 -