Kvinners tilgang til arbeidsmarkedet og rett til anstendig arbeid er avgjørende. Mange land har

Transkript

1 High level round table on the implementation of the Beijing Declaration and Platform for Action and the outcomes of the twenty third special session of the General Assembly and its contribution to shaping a gender perspective in the realization of the Millennium Development Goals Denne diskusjonen fant sted 1. mars, og deltakerne fokuserte på å dele nasjonale erfaringer, lessons learned og good practises. Hovedbudskapet som ble formidlet var at handlingsplanen fra Beijing må gjennomføres dersom man skal klare å oppnå tusenårsmålene. Kjønnsperspektivet må bli klarere formulert og behandlet i strategier for å oppnå alle mål på nasjonalt og lokalt nivå. Det er behov for å utvikle bedre mekanismer og verktøy for sikre ansvarlighet av stater og andre interessenter for å fremme likestilling og styrking av kvinners rettigheter i alle sektorer. Utdanning spiller en kritisk rolle i likestillingsarbeidet. God praksis, som for eksempel å avskaffe skolepenger har bedret jenters tilgang til utdanning globalt, spesielt på barnetrinnet. Videregående og universitetsutdanning spiller også en avgjørende rolle når det gjelder å utvide kvinner og jenters muligheter og potensiale. Ikke formell utdanning, herunder yrkesrettet utdanning, er et viktig tillegg til formell utdanning. Deltakerne understreket behovet for å sikre at kvinner og jenters pedagogiske gevinster igjen fører til bedre jobbmuligheter. Retten til kroppslige integritet, herunder seksuell og reproduktiv helse, er grunnleggende for likestilling og kvinners menneskerettigheter. Tusenårsmål 5 er det målet som det har blitt gjort minst fremgang på, og dette krever umiddelbart økte investeringer. Hver dag dør minst 1500 kvinner og tenåringsjenter på grunn av komplikasjoner under svangerskap og fødsel. Nesten alle mødredødsfall kunne ha blitt forebygget gjennom tiltak som gratis mødrehelse programmer, rekruttering av kompetente jordmødre og akutt obstetrisk behandling. Kvinner må selv kunne bestemme avstanden mellom sin barn, og antall barn. Et velfungerende helsevesen er avgjørende for å takle de spesifikke helsemessige behov til kvinner og jenter. I løpet av det siste tiåret har finansiering rettet mot kvinners helse stagnert. Det er anslått at det er nødvendig med 24 milliarder dollar per år for å få til en betydelig redusering av mødredødsfall, et beløp tilsvarende seks dager av globale militære utgifter. Vold mot kvinner er et hinder for gjennomføringen av Handlingsplanen og oppnåelsen av Tusenårsmålene, og innebærer store økonomiske kostnader og personlig lidelse. Handling er nødvendig for å sikre at tiltak for å forebygge og eliminere vold mot kvinner er omfattende, fullt implementert og overvåkes på tvers av alle sektorer, inkludert helse, utdanning og sysselsetting. Kvinners økonomiske kraft er sentralt for gjennomføringen av Handlingsplanen og oppnåelsen av Tusenårsmålene. Likestillingsperspektiver har imidlertid i stor grad blitt ignorert i utformingen av makroøkonomisk politikk, som har ulike virkninger på kvinner og menn. Et skifte i dagens makroøkonomiske politiske rammer og økonomiske strukturer er nødvendig for å sikre kvinners lik tilgang til, og kontroll over økonomiske ressurser. Lovgivning og retningslinjer har blitt vedtatt for å øke kvinners eierskap til produktive ressurser, men implementeringen av disse er derimot fortsatt utilstrekkelig i mange land på grunn av sosiokulturelle normer og kvinners mangel på kunnskap om sine rettigheter. Mens mikrokreditt er fortsatt en viktig fattigdomsreduseringsstrategi, har det ikke vært et tilstrekkelig verktøy for kvinners økonomiske empowerment. Kvinners tilgang til arbeidsmarkedet og rett til anstendig arbeid er avgjørende. Mange land har

2 gjennomført politiske og lovgivningsmessige tiltak for å håndtere diskriminering mot kvinner i arbeidsmarkedet, og kvinners deltagelse i arbeidsmarkedet har økt i de senere årene. Men kvinner fortsetter å være konsentrert i sårbare og lavtlønnede jobber med liten sikkerhet. Yrkesmessig segregering og kjønnsmessig lønnsforskjeller vedvarer i alle deler av verden. Kriger, naturkatastrofer og lignende krisesituasjoner har dypt forskjellige virkninger på kvinner og menn. Alle former for kjønnsbasert vold, særlig seksuell vold kan øke i slike situasjoner og tilgang til helsetjenester, og utdanning kan bli forverret. Effektive tiltak krever at slike forskjeller blir tatt hensyn til i behovsvurderinger og planlegging i kjølvannet av en væpnet konflikt eller krise. Det kreves også likeverdig deltakelse og inkludering av kvinner i beslutningsprosessen. Deltakerne merket seg utilstrekkelig anerkjennelse av, og finansiering for, kvinners behov i postkonflikt og krisesituasjoner. Framgang kan fortsatt ikke måles i tilstrekkelig grad for flere av de kritiske områdene i Handlingsplanen og i Tusenårsmålene på grunn av begrensete eller ikke eksisterende data. Det ble erkjent at til tross for innsatsen for å forbedre innsamling av data aggregert etter kjønn og alder og utvikling av kjønnssensitive indikatorer, er det mange hull som gjenstår. Oppmerksomheten ble trukket til behovet for økte investeringer i datainnsamling og analyse. Konsultative prosesser, solid partnerskap og samarbeid mellom ulike interessenter, inkludert likestillingsdepartementer, parlamentarikere, rettsapparatet, det sivile samfunn, næringslivet og media, er avgjørende for å oppnå likestilling. Deltakerne uthevet at god praksis som dette har resultert i økt implementering og oppfølging av likestilling lover og retningslinjer. Deltakerne anbefalte en rekke tiltak for og fullt ut å gjennomføre Handlingsplanen fra Beijing og for å oppnå Tusenårsmålene, herunder følgende: Prioritere likestilling og myndiggjøring av kvinner i nasjonal politikk, strategier, programmer og tiltak, basert på Handlingsplanen for oppnåelse av alle Tusenårsmålene. Styrke partnerskap mellom ulike interessenter for å sikre bedre koblinger mellom eksisterende politikk, planer og strategier for gjennomføring av Handlingsplanen og oppnåelse av FNs tusenårsmål. Gjennomgå, endre og oppheve alle lover, forskrifter, retningslinjer, arbeidsmetoder og skikker som diskriminerer kvinner, i samsvar med internasjonale menneskerettighets instrumenter, herunder konvensjon om avskaffelse av alle Former for diskriminering mot kvinner, Den internasjonale konvensjon om Økonomiske sosiale og kulturelle rettigheter og relevant ILO konvensjoner. Styrke kapasiteten til nasjonale mekanismer for likestilling og effektivt delta i planlegging, utvikling, implementering og evaluering av alle retningslinjer, programmer og strategier, så vel som i data innsamling og analyse. Få på plass omfattende juridiske og politiske rammer for å forebygge og avskaffe alle former for vold mot kvinner.

3 Sørge for at økonomiske stimulerings pakker, inkludert offentlige arbeidsplassprogrammer, investeringer for teknologisk oppgradering og grønn energi, er kjønnssensitive og skaper arbeidsplasser for kvinner. Utvide velferdstiltak og opphev ulikhetene mellom kvinner og menns tilgang til dette, og utforske mulighetene for å etablere en global sosialtjeneste. Panel discussion on Linkages between implementation of the Beijing Platform for Action and the achievement of the Millennium Development Goals Paneldeltakerne hevdet at kjønnsperspektivet ikke er godt nok integrert i de strategier og planer som er satt for å nå Tusenårsmålene og denne mangelen er en medvirkende faktor i den ujevne og langsomme prosessen med å realisere mange av målene. Det er derfor et voksende behov for økt oppmerksomhet på lessons learned og lovende praksiser i implementeringen av Handlingsplanen i forskjellige land, da disse kan bidra til å minske forskjeller, justere politikk og identifisere konkrete tiltak for å akselerere utviklingen. En viktig lærdom som har kommet fra gjennomføringen av Handlingsplanen er nødvendigheten av et progressivt miljø i kampen for likestilling. Dette gjelder særlig kjønnssensitiv politikkutforming og lovgivning, sterke nasjonale mekanismer for likestilling og bruken av målrettede ressurser. Betydningen av et slikt miljø har blitt demonstrert av det økende antall av land som har implementert sterkere politiske rammer, nasjonale handlingsplaner, og bedre lovgivning for å fremme likestilling og styrke kvinners rettigheter. Positive resultater er oppnådd gjennom endringer i lover og skikker som er diskriminerende mot kvinner, kvoter, og innføring av andre midlertidige tiltak for å øke kvinners deltakelse i beslutningsprosesser. Internasjonale menneskerettighetsstandarer og instrumenter for overvåking av disse er viktig for å ansvarliggjøre stater. Konvensjon om avskaffelse av alle former for diskriminering mot kvinner har vært, og er fortsatt viktig for den praktiske realisering av likestilling og kvinners rettigheter. Andre internasjonale menneskerettigheter instrumenter, slik som den Internasjonal konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og ILOs konvensjoner gir veiledning i å sikre økonomiske og sosiale rettigheter for kvinner og må tjene som grunnlag for å formulere relevante retningslinjer og strategier. Mens viktige fremskritt for kvinner er oppnådd globalt, har finansieringskrisen, samt klimaendringer hatt en negativ innvirkning på framdriften, og har også ført til betydelige tilbakeslag i å oppnå flere av tusenårsmålene, inkludert de som er knyttet til fattigdom sult, helse og anstendig arbeid. Disse erfaringene bør føre til en orientering mot et mer individsentrert politisk rammeverk som kan styrke gjennomføringen av Handlingsplanen og akselerere oppnåelsen av Tusenårsmålene. Siden likestilling og kvinners myndiggjøring er et delt ansvar, er det nødvendig med en større innsats for å støtte utviklingsland for å oppnå de internasjonalt vedtatte likestillingsmål og forpliktelser, blant annet gjennom økonomisk og teknisk assistanse. Selv om mange utviklings og fattigdomsreduksjonsstrategier fortsatt ikke tar tilstrekkelig høyde for kvinner og jenters behov og problemer, øker arbeidet med å få på plass kjønnssensitive nasjonale

4 utviklingsstrategier. Utviklingssamarbeidet bør i økende grad integrere kjønns og likestillingsperspektivet. En rekke kritiske intervensjoner og handlinger er tilgjengelig og bør benyttes for å håndtere fattigdom blant kvinner, og å støtte deres økonomiske empowerment; full sysselsetting og generering av anstendig arbeidet bør være det primære målet for makroøkonomisk politikk, sikre kvinners kontroll over og lik tilgang til økonomiske og finansielle ressurser, sikre universell tilgang til rimelig mat, og ta opp tidligere politiske forsømmelser i forhold til landbruks sektoren, særlig i forhold til kvinnelige bønder. Handlinger bør også settes i gang for å sikre utvikling og finansiering av universelle og kjønnssensitive sosialbeskyttelse og forsikring systemer. Samarbeid og partnerskap mellom alle aktører, inkludert sivilt samfunn og kvinneorganisasjoner, bør styrkes. Siden kvinner på grasrotnivået ofte ikke drar nytte av store utviklingstiltak, er det nødvendig å identifisere og sette på plass mekanismer for å sikre at kvinners stemmer blir hørt i beslutningsprosesser og i programutvikling. Sosial dialog er et annet viktig aspekt for å fremme like muligheter for kvinner og menn. Tilgjengeligheten av troverdige og pålitelige data og utvikling av kjønnssensitive indikatorer, kan også bidra til å styrke ansvarlighet for gjennomføring av likestillingsvedtak, blant annet gjennom bedre overvåking og evaluering. Arbeidet med å styrke nasjonal kapasitet for å samle inn og analysere kjønns og alders spesifikke data og å utvikle kjønnssensitive indikatorer bør styrkes. Sivilt samfunn og media fortsetter å spille en viktig rolle i å holde regjeringer ansvarlig for forpliktelser som er gjort på likestilling og kvinners rettigheter. De spiller en viktig rolle i å holde befolkningen informert om nivået på fremgang eller mangelen på dem gjort av deres regjeringer i gjennomføringen av likestillingstiltak. Panel discussion on Women s economic empowerment in the context of the global economic and financial crisis Paneldeltakerne sa at det i en stadig økende grad blir erkjent at kvinners økonomiske handlefrihet (empowerment) er nødvendig for rettferdig og bærekraftig økonomisk vekst og utvikling. Til tross for betydelig fremgang på mange områder av kvinners økonomiske empowerment gjennom utdanning og arbeid, vedvarer en dypt forskanset kjønnsdiskriminering som følge av diskriminerende normer og praksiser. Selv når like muligheter er gitt for kvinner og menn, kan utfallet bli annerledes. Fremming av likestilling i utdanning og helse, for eksempel, fører ikke nødvendigvis til et rettferdig/likt utfall for kvinner og menn i arbeidsmarkedet. Kvinners deltakelse i arbeidsmarkedet er avgjørende for deres økonomiske empowerment. De siste årene har kvinners adgang til arbeidsmarkedet økt, men det ble uttrykt bekymring over deres lave lønninger, sårbare sysselsetting og mangel på sosial beskyttelse. Kjønnet lønnsforskjeller og yrkesmessig segregering vedvarer, og kvinner er overrepresentert i deltidsarbeid. Anvendelsen av prinsippet om lik lønn for arbeid av lik verdi er avgjørende for å fremme anstendig arbeid for kvinner.

5 I mange land har kvinners økte deltakelse i arbeidsmarkedet ikke blitt ledsaget av en økning i menns deltakelse i ubetalt arbeid. Kvinner, spesielt i utviklingsland, må bruke for mange timer på husarbeid, noe som hindrer dem fra å delta i andre samfunnsnyttige utviklingsaktiviteter. Verdien og kostnadene ved ulønnet arbeid bør bli anerkjent og verdsatt av alle interessenter. Tilgang til land og bolig er avgjørende for kvinners livsopphold og økonomiske uavhengighet. Kjønnsdiskriminering i forholdt til eiendomsrett vedvarer på grunn av diskriminerende arvelover og tradisjonelle normer og praksiser. Reformer av eiendomslover kan være medvirkende til å garantere kvinners rett til land, og kjønnssensitive landregistreringsprosesser bør utvides. Selv når kvinner får lovfestet rett til land, må de ofte gi bor sine rettigheter til sine mannlige slektninger siden land tradisjonelt overføres gjennom patrilineære linjer. Det må prioriteres å styrke kvinners kunnskap om sine rettigheter, i tillegg til en sterkere håndhevelse av lover og politikk for å sikre kvinners lik tilgang til og kontroll over økonomiske ressurser. Finanskrisa er et produkt av den deregulerte finanssektoren som fokuserte på profittmaksimering på bekostning av mennesker. Den vekten som ble lagt på lav inflasjon og økonomisk balanse har ikke levert en sterk og vedvarende økonomisk vekst. Forsømmelse av innenlandsk etterspørsel og avhengighet av eksport har gjort utviklingsland sårbare for markedssvingninger og skapt et miljø som ikke bidrar til kvinners økonomiske empowerment. Finanskrisa gir en mulighet til å gjennomføre og styrke kjønnssensitive programmer og strategier. Økonomisk politikk og planprosesser bør ta systematiske hensyn til kvinner og jenters prioriteringer og behov for å fremme en rettferdig fordeling av ressurser. Økonomisk politikk bør fokusere på sysselsetting og økonomisk vekst som kommer alle kvinner og menn til gode. Kvinner bør bli sett på som agenter for endring som svar på krisen. En ekspansiv finanspolitikk kan lindre de negative virkningene av finanskrisa på kvinner og menn. Finanspolitikk bør prioritere investeringer i utvikling, utdanning, helse og infrastruktur. Finanskrisa bør ikke brukes som en unnskyldning for å redusere bevilgningene som kan være til nytte kvinner. Økonomiske ressurser for å fremme likestilling kan genereres gjennom en reduksjon i militære utgifter, noe som er anslått til å være på 1464 milliarder dollar i 2008, et beløp som tilsvarer over 24 år med ytterligere bistand som er nødvendig for å nå tusenårsmålene innen Som svar på krisen har en rekke regjeringer innført garantiordninger innenfor sysselsetting, økt antall offentlige tjenestemenn og startet mat for arbeid programmer for å skape flere arbeidsplasser. Slike programmer må forsikre seg om at de skaper arbeidsplasser for kvinner, omfatter opplæring og tilbyr barnehageplasser. Det bør også fokuseres på de kvinnedominerte sektorene av økonomien som en motvekt til økningen av arbeidsplasser innenfor byggebransjen. Investeringer i den sosiale sektor fremmer ikke bare kvinners empowerment, men lønner seg også økonomisk. Rapporter som ble lagt frem under CSW viser at prosjekter som fokuserer på unge barns utvikling og hjemmebasert omsorg har en sterkere positiv innvirkning på sysselsetting, inntekt og pro fattigdoms vekst enn infrastrukturprosjekter. Kvinner er fortsatt i stor grad fraværende fra beslutningsprosesser, særlig innenfor i den økonomiske sektoren, noe som har implikasjoner for fordeling av ressurser. Kvinner i lederstillinger kan tjene som rollemodeller for å motivere unge kvinner til å søke muligheter i alle sektorer og nivåer i

6 arbeidsmarkedet. Kvotering har vært effektivt i både offentlig og privat sektor med å motvirke underrepresentasjonen av kvinner i politiske og økonomiske roller, for eksempel som medlemmer av styrene i bedrifter. Ytterligere tiltak er nødvendig for å sikre en effektiv innføring av kvoter og andre midlertidige spesielle tiltak for å øke kvinners deltakelse i beslutningsprosesser. Partnerskap mellom ulike interessenter har vært medvirkende til å fremme likestilling og kvinners empowerment. Koordinering og samarbeid mellom økonomiske og sosiale beslutningstakere har bidratt med innarbeidelsen av samfunnsmessige prioriteringer i utformingen av økonomisk politikk. Partnerskap med det sivile samfunn, inkludert kvinneorganisasjoner, som jobber for kvinners økonomisk handlefrihet og å øke bevisstheten blant kvinner om deres rettigheter er nødvendig, og bør bli forbedret. Samarbeid mellom privat og offentlig sektor for å skape arbeidsplasser for kvinner bør utvides og styrkes for å fremme kvinners økonomiske empowerment. Fagforeninger bør spille en aktiv rolle i å bedre arbeidsforholdene for kvinner i arbeidsmarkedet. Panel discussion on Implementing the internationally agreed development goals and commitments in regard to gender equality and the empowerment of women contribution to the 2010 Annual Ministerial Review of the Economic and Social Council Under ECOSOCs årlige ministermøte i juli vil det fokuseres på temaet "Implementering av de internasjonalt vedtatte mål og forpliktelser i forhold til likestilling og styrking av kvinners rettigheter". I den forbindelse ble det under Kvinnekommisjonens møte arrangert en ekspertpaneldebatt den 9. mars 2010 for å komme med anbefalinger til dette møtet. Paneldeltagerne tok opp flere aktuelle trender og nye spørsmål innenfor det internasjonale økonomiske rammeverket som er av interesse for å fremme og sikre bærekraftig utvikling, og for å oppnå mål om likestilling og empowerment av kvinner. Mens globaliseringen gir mange muligheter til å øke den økonomiske empowerment av kvinner, anbefales særlig konkrete tiltak for å øke mulighetene til internasjonal handel for kvinnelige entreprenører i utviklingsland. Internasjonal og nasjonal makroøkonomisk politikk bør fremme deltakelse av kvinner som fullverdige partnere i utvikling. Kvinner utgjør en minoritet i de fleste nasjonale, regionale og globale beslutningsorganer på alle nivåer. Hastetiltak er nødvendige for å endre dette. En rekke innovative strategier og gode praksiser er tilgjengelige for å øke kvinners deltakelse i alle deler av beslutningsprosessene. Kvoter og andre midlertidige tiltak, som reserverte seter i parlament og regjeringer har spilt en betydelig rolle i å øke antall kvinner i det offentlige liv i en rekke land. Disse tiltakene har ofte vært supplert med bevissthetsgjøringskampanjer om kvinners likeverdige deltakelse i det offentlige liv, ledertrening, etterspørselsdrevet kapasitetsbygging, og transparente valgsystemer. For at disse strategiene skal være effektive trenger de å bli stimulert gjennom politisk støtte og ved fjerningen av diskriminerende lover og praksiser som hindrer kvinners muligheter til å delta i beslutningsprosesser. Paneldeltagerne uttrykte en særlig bekymring for kvinners påfallende fravær i formelle fredsprosesser. Som en konsekvens av dette blir kvinner og jenters behov og prioriteringer oversett i

7 fredsavtaler, på donor konferanser, i juridiske reformer og i politikk og programutvikling, noe som kan hindre etablering av en varig fred og være et hinder for utvikling. Konkrete tiltak er nødvendig for å styrke rollen til og involveringen av kvinner som sentrale aktører i alle stadier av fredsprosessen. Bedre strategier og mekanismer er nødvendig for å styrke samarbeidet, koordineringen og partnerskapet mellom ulike interessenter, herunder regjeringer, det sivile samfunn og internasjonale aktører for en effektiv gjennomføring av Sikkerhetsrådets resolusjoner relatert til kvinner, fred og sikkerhet (1325 osv.) Opplæring, informasjonsdeling og muligheter for kvinnegrupper til å utveksle erfaringer, blant annet på lokalt nivå, for å styrke deres effektive deltakelse i alle faser av fredsprosesser bør bli systematisk gjennomført. Konkrete tiltak er nødvendig for å innlemme internasjonale normer og standarder som fremmer beskyttelse av kvinners rettigheter i nasjonale lovgivninger. Kvinners like rettigheter og forbud mot diskriminering på grunnlag av kjønn inngår i mange nasjonale grunnlover. Lover og forskrifter er på plass på en rekke områder, inkludert de som vedrører kvinners like rettigheter til å bruke, eie og arve eiendom. Men sameksistensen av flere juridiske systemer i noen land fortsetter å hindre en effektiv implementering av internasjonale forpliktelser. Paneldeltagerne foreslo en rekke tiltak for å rette opp dette, for eksempel opplæringsprogrammer for offentlige tjenestemenn, advokater og politi, nasjonale kampanjer for å øke bevisstheten om, og støtte opp om kvinners menneskerettigheter, og kampanjer rettet mot kvinner for å øke bevisstheten om deres rettigheter. Panel discussion on "The evolving status and role of national mechanisms for gender equality" Nasjonale mekanismer er sentrale aktører i å fremme likestilling og styrke kvinners posisjon i samfunnet. Siden den 4. verdenskonferansen om kvinner, har det vært en økende differensiering og multiplisering av nasjonale mekanismer for likestilling, på ulike nivåer og grener av regjeringen så vel som utenfor regjeringen. Dette økte mangfold av nasjonale mekanismer for likestilling har også resultert i en større bredde av mandater, roller, funksjoner og omfang av arbeidet. Gitt dette voksende mangfoldet, er det behov for en bedre forståelse av funksjonen til disse mekanismene og deres muligheter for å skape bedre synergier, og økt samarbeid for på denne måten å få større innflytelse. Nasjonale mekanismer for likestilling fortsetter å møte begrensninger og utfordringer i gjennomføringen av sine mandater, herunder manglende menneskelige og økonomiske ressurser. I noen tilfeller er nasjonale mekanismer marginalisert innenfor den statlige strukturen og er gjenstand for hyppige endringer i organisatoriske innstillinger. Kapasiteten for koordinering, oppfølging og ansvarlighet er fortsatt svak, og mangel på politisk støtte begrenser også deres effektivitet. Parlamentarisk komiteer kan spille en ledende rolle i å fremme likestilling og styrke kvinners rolle, særlig ved å arbeide for likestillingslovgivning, føre tilsyn med gjennomføringen, og sikre at kjønnsperspektivet er systematisk integrert i all lovgivning. Samarbeid blant kvinnelige parlamentarikere fra ulike politiske partier har også bidratt til bedre resultater for kvinner generelt. Gode relasjoner mellom parlamentariske komiteer og det nasjonale maskineriet i regjeringen er nødvendig for å effektivt akselerere parlamentariske tiltak for likestilling og kvinners empowerment. Mens alle parlamentarikere har ansvar for å fremme likestilling mellom kjønnene, har en økning av antall kvinner parlamentarikere vist seg å føre til bedre resultat for kvinner.

8 Noen nasjonale menneskerettighetsgrupper tar i økende grad en aktiv del i å fremme likestilling og kvinners rettigheter, og nasjonale mekanismer bør søke muligheter for større samarbeid med slike grupper Mens nasjonale mekanismer fortsetter å støtte bruken av en mainstreamingsstrategi, er denne strategien i seg selv fortsatt ikke tilstrekkelig forstått og dens transformative kvalitet kan dermed ikke fullt ut realiseres. Nasjonale mekanismene bør spille en mye sterkere rolle som analytikere av politikk og som kilde til kunnskap og kompetanse for ulike deler av regjeringen, snarere enn som en tjenesteleverandør. De bør vurdere likestillingsimplikasjonene av nasjonal politikk og strategier, inkludert fattigdomsbekjempelse og utviklingsprogrammer, og gi veiledning og råd til forskjellige departementer og offentlige organer. Plasseringen av det nasjonale maskineriet i regjering bør være slik at de kan delta i beslutningsprosessene og bidra til å forme alle retningslinjer. Erfaring viser at nasjonale mekanismer for likestilling bør være involvert i planlegging av nasjonale budsjett, men at Finansdepartementet må ta den ledende rolle i å sikre effektiv bruk av kjønnsresponsiv budsjettering, for eksempel ved utstedelse av relevante budsjett dekreter. Prioritet bør derfor gis til å bygge kapasitet og teknisk ekspertise av departementets ansatte. Pilotprosjekter i en rekke land, der kjønnsbudsjettering i utgangspunktet bare blir implementert i visse departementer, er med på å gi viktig innsikt og bidra til økt bruk av dette verktøyet. Det finnes også noen erfaringer med tildeling av en viss prosent av statsbudsjettet til å fremme likestilling, selv om slike tiltak ikke har blitt vurdert for effekt og effektivitet. Ikke statlige organisasjoner spiller også en viktig rolle med å promotere bruken av kjønns responsiv budsjettering. Samarbeid og koordinering mellom nasjonale mekanismer og flere interessenter, inkludert aktører fra sivilt samfunn, frivillige organisasjoner og kvinne og menneskerettighets grupper, så vel som privat sektor, er viktig for å fremme likestilling og kvinners rettigheter, særlig i lys av det økende mangfold av relevante mekanismer. Økt innsats er nødvendig for å styrke kapasiteten til koordinering på nasjonalt nivå, og for å styrke bånd til kvinnebevegelsen, spesielt unge kvinner og den neste generasjonen av ledere. Forbedret samhandling med samarbeidspartnere, regionale og internasjonale nettverk og akademia til støtte for likestilling er nødvendig. Menns rolle som forkjempere for likestilling bør også bli ytterligere vektlagt. Økt tilgjengelighet av forskning, kjønnssegregert data og kjønnssensitive indikatorer kan føre til en stor forbedring av en målrettet politikkutforming og gjennomføring, samt en effektiv overvåking og evaluering. Mens noen fremskritt er gjort, trengs det en større innsats på dette området, spesielt i forhold til å vurdere bruken av mainstreamingsstrategien. Nasjonale maskinerier bør oppfordre til innsamling av slike data og informasjon, og bør jobbe tettere med nasjonale statistiske kontorer i utviklingen av metoder. Den nylige etableringen av enheter som studerer likestilling i en rekke land, også på regionalt nivå, bidrar til større åpenhet og bedre formidling av kjønnsspesifikk informasjon. Dette arbeidet bør videreføres og utvides.