marxistleninistisk manifest

Transkript

1 Marxist-leninistiske hefter 7 Utkast til marxistleninistisk manifest 3. utkast november 2001

2 2 Innledning... side 3 Kapitalismens plass i historia... side 4 Vareproduksjonen kapitalismens grunnlag... side 4 Kapitalismen blir imperialisme... side 5 Særtrekk ved kapitalismen i vår tid... side 6 Det imperialistiske Norge... side 9 Det økonomiske fundamentet for norsk kapitalisme... side 9 Staten et redskap for kapitalen... side 11 Staten som instrument for klasseundertrykking... side 11 Statens voldsapparat... side 11 Ideologisk undertrykking... side 12 Kunst og kultur... side 12 Kirke, religion og sport... side 13 Den korporative staten... side 13 Staten som kapitalistisk og administrativ organisator... side 13 Klasser og klassekamp... side 15 Arbeiderklassen den største samfunnsklassen... side 15 Noen viktige nye tendenser... side 16 Småborgerskapet... side 17 Småborgerlige og intellektuelle mellomlag... side 18 Borgerskapet... side 18 Nasjonen og nasjonalstaten... side 20 Undertrykkinga av samene... side 20 Sosialismens historiske erfaringer... side 22 Revolusjon og sosialisme... side 27 Sosialismen proletariatets diktatur... side 29 Sosialismen arbeiderklassens statsmakt... side 29 Kommunismen et samfunn uten stat og klasser... side 30 Det kommunistiske partiet... side 31 Kampen mellom de to linjene i arbeiderbevegelsen... side 33 Småborgerlig sosialisme... side 33 Revisjonismen skifter ham... side 34

3 Innledning 3 En håndfull megakapitalister sitter på formuer som er større enn det samla bruttonasjonalproduktet for hele Afrika barn dør hver dag av sult underernæring. Sjukdommer som var utryddet herjer over hele kloden. Miljøet blir ødelagt og undergravd gjennom forurensning og fri flyt av dyresjukdommer. De mest innbringende virksomhetene i verden er alle uproduktive og menneskefiendtlige: Våpenproduksjon, narkotikaomsetning og sexindustrien. Dette er dagens virkelighet, som blir framstilt som uunngåelige følger av «sivilisasjonen». Men millioner av mennesker, og de blir flere for hver dag som går, innser at dette er løgn og bedrag. Årsaken er imperialismen og det kapitalistiske systemets umettelige jakt på størst mulig profitt. Aldri noensinne i menneskehetens historie har urettferdigheten og utbyttinga vært større og grovere enn i vår tid. Og aldri noensinne i menneskehetens historie har mulighetene til å skape gode og menneskeverdige livsvilkår vært større. Avansert forskning, teknologi og umåtelig arbeidsproduktivitet gir grunnlag for å løse alle ulykkene som rammer jordas mennesker og natur. Mange kan være enige om at denne motsetninga er uholdbar og på sikt umulig. Men de ser ingen utvei, og imperialismens forsvarere forteller oss daglig at noe alternativ til dagens system ikke finnes. Marxist-leninistene sier rett ut at det eneste alternativet er revolusjon og sosialisme. Verdens arbeidere må ta saken i sine hender og trosse makthaverne. Noen mellomløsning finnes ikke. Den kapitalistiske kreftsvulsten må fjernes for at menneskeheten skal bli frisk. Kommunistene er de eneste som har en teori som gjør det mulig å forstå virkeligheten i sin sammenheng. Det er en teori som har praktisk siktemål. For det gjelder ikke bare forstå verden, men å forandre den, som Marx sa.

4 4 Kapitalismens plass i historia Vi lever i kapitalismens epoke, der to hovedklasser står mot hverandre: borgerskapet og proletariatet (arbeiderklassen). I tidligere tider finner vi også den samme inndelinga i fiendtlige klasser: i slavesamfunnet med slaveeiere og slaver, i føydalsamfunnet med jordeiere og livegne. Kapitalismens epoke og det borgerlige samfunnets framvekst var et resultat av flere århundrers kamp mellom det framstormende borgerskapet og det gamle føydalsamfunnet. Etter en lang rekke omveltninger i produksjonsmåter og samfunnsformer endte det med at borgerskapet seira, og det oppsto nye klasser, nye vilkår for undertrykking og dermed også nye former for klassekamp. Den gamle undertrykkinga, der slavenes arbeid blei utnytta direkte i slavesamfunnet, og de føydale jordeiere «Historia om alle samfunn som har bestått til nå, er historia om klassekamper.» Marx/Engels: Det kommunistiske partis manifest tilegna seg fruktene av bøndenes arbeid direkte, blei erstatta av kapitalens utbytting av arbeidere som juridisk sett var frie. Som alle tidligere historiske samfunnsperioder forbereder kapitalismen sin egen undergang. Til forskjell fra tidligere historiske systemer må kapitalismen hele tida revolusjonere produksjonen for å overleve. For hvert framskritt i revolusjoneringa av produksjonen, rokker systemet samtidig ved sine egne grunnvoller. Jo mer produktivkreftene utvikler seg under kapitalismen, jo mer samfunnsmessig produksjonen blir, jo mer reiser det spørsmålet om logikken i at eiendomsretten til det samfunnet skaper skal gå i privatpersoners lommer. Kampen mellom de to systemene kapitalisme og sosialisme er en av de grunnleggende motsigelsene i verden, uavhengig av om det faktisk eksisterer en eller flere reellt sosialistiske stater. Vareproduksjonen kapitalismens grunnlag I før-kapitalistisk tid skjedde mye av produksjonen til eget forbruk, som for eksempel i sjølbergingsjordbruket. Først når et produkt blir brukt som byttemiddel, blir det en vare. Det første varebyttet var direkte, dvs. vare mot vare. Etter hvert ble bestemte varer brukt som allmenne byttemidler, og dermed som verdimål. Til slutt blei metaller, særlig gull og sølv, de generelle byttemidlene som alle andre varene kunne byttes i, og dermed også den generelle verdimåleren. Slik oppsto pengene. Gjennom varebyttet får varen en bytteverdi i tillegg til bruksverdien, som er

5 5 grunnlaget for at den blir produsert og eventuelt omsatt. Prisen er pengeuttrykket for verdien, dvs. varens verdi målt i gull eller andre former for penger. Et særtrekk ved kapitalismens utvikling er at stadig flere forbruksartikler blir forvandla til varer som framstilles ved industriproduksjon og omsettes på markedet. Under kapitalismen er også arbeidskrafta en vare. Bruksverdien av varen arbeidskraft er dens evne til å være en kilde til en verdi som er større enn verdien til sjølve arbeidskrafta. Med andre ord. Arbeidskrafta skaper større verdi enn det som er nødvendig for reproduksjon av arbeidskrafta. Det vil si at sjøl om arbeidskrafta som utfører arbeidet, blir betalt, inneholder den ferdige varen også ubetalt arbeid. Grunnen er at arbeideren arbeider mer enn det som er nødvendig for å oppnå lønna, det vil si den prisen det koster å produsere ny arbeidskraft. Dermed inneholder vareprisen en merverdi som kapitalisten tilegner seg, og merverdien er grunnlaget for profitten. For å hevde seg i konkurransen tar kapitalistene også i bruk stadig flere virkemidler for å få omsatt varene på markedet. Etter hvert som kapitalismen utvikler seg og det blir vanskeligere å få realisert varene, blir det bygd opp et kolossalt handelsapparat av mellomledd, markedskonsulenter, reklamefolk, kommisjonærer osv. Handel og bankvirksomheten er uproduktive, men helt nødvendige funksjoner som får stadig større betydning etterhvert som kapitalismen utvikler seg. De fantes lenge før det kapitalistiske systemet oppsto, men da industriproduksjonen vokste fram, blei handelskapital og bankkapital i stor grad servicefunksjoner for industrikapitalisten. I løpet av kapitalismens utvikling, blei behovet for spesialisering stadig større, og de forskjellige funksjonene fikk en mer sjølstendig stilling. Men alle de spesialiserte kapitalistiske funksjonene henter i siste instans sine inntekter fra merverdien som oppstår i produksjonsfasen. Konkurransen mellom kapitalistene i jakten på profitt tvinger borgerskapet hele tida til å øke arbeidets produktivitet ved å forbedre produksjonsmetodene og skjerpe utbyttinga av arbeiderne. Gjennom stadig tilbakevendende kriser blir produksjonen konsentrert i enorme enheter monopoler som dominerer markedet og får stadig større makt i samfunnet som helhet. Kapitalismen blir imperialisme Monopoldannelsen betyr at produksjonsmidlene, arbeidskrafta og de produserte varene blir konsentrert i de største bedriftsenhetene. Industrikapitalen blir generelt konsentrert i monopolene, og innenfor bankvesenet skjer det en tilsvarende konsentrasjon av pengekapitalen. Gjennom sammensmelting av industrikapital og bankkapital oppstår det en finanskapital med ei tidligere ukjent samfunnsmessig makt, som i praksis overtar styringa i de enkelte statene. Denne makta blir etter hvert samla hos et stadig mer begrensa antall av storkapitalister, for ikke å si megakapitalister. I denne kretsen av kapitalistiske ledere

6 6 oppstår det en slags «personalunion», der de forskjellige personene sitter i styrene hos hverandre og samler et stort antall styreverv i sine hender. Mot slutten av det 19. århundret var kapitalismens utvikling kommet i et nytt stadium. Epoken med frikonkurranse blei avløst av imperialismens epoke. Frikonkurranse er grunntrekket til kapitalisme og vareproduksjon allment, og monopol er det stikk motsatte av frikonkurranse. Den skaper storindustri og presser ut småindustrien, erstatter storindustri med enda større industri, og dette fører konsentrasjonen av produksjon og kapital til det punktet der monopolet har vokst fram. Monopolene har vokst fram av frikonkurransen, så de fjerner ikke konkurransen, men eksisterer over og ved siden av den. Ifølge Lenin har imperialismen følgende hovedkjennetegn: 1) Konsentrasjon av produksjonen og kapitalen har skapt monopoler som spiller en avgjørende rolle i det økonomiske livet. 2) Bankkapital og industrikapital smelter sammen og danner finanskapitalen. 3) Kapitaleksport i motsetning til vareeksport får særlig stor betydning. 4) Det oppstår internasjonale monopolforbund av kapitalister som deler verden mellom seg. 5) Den territoriale oppdelinga av verden mellom de kapitalistiske stormaktene er avslutta. Særtrekk ved kapitalismen i vår tid I løpet av forrige århundre økte arbeidernes produktivitet voldsomt, og den nødvendige arbeidstida er blitt tilsvarende mindre. Den sterke produktivitetsøkninga har skapt grunnlag for økt merverditilegnelse og stor innsparing av arbeidskraft. Til sammen har disse faktorene medført en enorm økning av profittmassen, og dermed gitt kapitalen flere tiårs utsettelse i kampen mot den synkende profittraten. Vi lever fortsatt i kapitalismens og imperialismens epoke, men særlig i siste del av det 20. århundret skjedde det store strukturelle og sosiale endringer i verdenssamfunnet De strukturelle endringene gjør at den grunnleggende klassemessige polariseringa mellom borgerskap og proletariat i vår del av verden ikke er så lett å få øye på som for 100 år siden. Men arbeiderklassen er framleis den største klassen i samfunnet, og den får stadig tilsig fra andre befolkningslag, særlig fra småborgerskap og spesialiserte mellomlag. Endringene i samfunnet stiller krav til de revolusjonære om nye metoder og kampformer, men fortsatt er det slik at arbeiderklassen bare har lenkene sine å miste og en verden å vinne gjennom den sosialistiske revolusjonen. Den teknisk-vitenskapelige revolusjonen og utviklinga av kommunikasjonsmidlene har ført til omfattende omstrukturering av produksjonslivet og omfattende endringer på mange områder. Vitenskapen er i seg sjøl blitt en integrert del

7 av produksjonen, den er sjøl blitt en viktig produktivkraft. (Dette har igjenbetydning for når og hvordan merverdien oppstår i den kapitalistiske produksjonsprosessen.) Det sammensatte arbeidet, dvs. arbeid som produserer større verdi enn det enkle arbeid, får økt betydning for kapitalen. Samtidig har utbyttinga blitt skjerpa, og mange tidligere landevinninger er i ferd med å gå tapt for arbeiderklassen. Kløfta mellom rike og fattige og mellom rike og fattige land har aldri vært større, og den vokser i rasende tempo. Et lite fåtall av styrtrike megakapitalister tilegner seg en stadig større del av rikdommen i verden, mens nye millioner kastes ut i fattigdom, arbeidsløshet og sosial nød hvert år, og miljøkatastrofenes antall og omfang øker. Kapitaleksporten er et hovedkjennetegn på den imperialistiske epoken. Den blir etterhvert viktigere enn vareeksporten. I siste halvdel av åttiåra økte verdistrømmen av målbare direkte investeringer tre ganger raskere enn varebyttet i verden. Opp mot 90 prosent av denne kapitalflommen er blitt brukt til oppkjøp og sammenslåinger, altså til kapitalkonsentrasjon og monopolisering. 85 prosent av investeringene går mellom de økonomiske sentrene USA, Europa og Japan. På grunn av sine enorme ressurser, utplyndring og effektivitet, har de imperialistiske konsernene enorm makt over hele samfunnsutviklinga. De kan stoppe produksjonen for å tvinge prisene opp, de kan gjennom patentkontroll begrense utviklinga av ny teknologi, eller de kan reservere teknologien til den lukrative våpenproduksjonen. De prøver å hindre at arbeiderklassen organiserer seg, og bruker alle midler for å svekke eller knuse kampvillige fagforeninger og klassebevegelser. Verdensdeler blir delt mellom monopolene både økonomisk og geografisk. Monopolene kjenner ikke til landegrenser og forlanger fri og uhindret adgang til alle markeder og tilsidesetting av nasjonalstatenes hittil suverene rettigheter. Imperialistene forbeholder imidlertid prinsippet om den nasjonale suvereniteten for sin egen del, og skjermer «sine» hjemmemarkeder. For USA er NATO et viktig redskap for å sikre dette hegemoniet, samtidig som Tyskland og Frankrike og andre vesteuropeiske land prøver å fremme sine egne interesser gjennom EU og EUs militære grein. Sovjetunionens sammenbrudd har åpent nye muligheter for økonomiske erobringer og militærpolitiske allianser. Kina har blitt en konkurrent i kampen om markeder, råstoffer og interessesfærer. Japan har gjennomlevd et langvarig økonomisk tilbakeslag, men dominerer fortsatt hele den asiatiske økonomien, og har verdens nest største økonomi. Finanskapitalen kontrollerer ikke bare økonomien, men også det politiske livet, sjøl i verdens mest «demokratiske» stater. I våre dager er dette særlig tydelig; de borgerlige parlamentene og regjeringene sørger for at den nasjonale lovgivninga også formelt er underordnet monopolenes interesser i form av internasjonale og regionale avtaler og traktater (jfr. EU, EØS, WTO, NAFTA). Sammenbruddet for de østeuropeiske landa ga imperialismen mer armslag og 7

8 8 nye muligheter på verdensbasis. «Globalisering» er slagordet for den perioden av kapitalismens utvikling som vi er inne i nå. Det er et uttrykk for at borgerskapet tar sikte på å fjerne de siste eksisterende skrankene for kapitalens verdensherredømme og for arbeiderklassen og andre utbytta klassers motstand mot undertrykkinga. Men trass i alle strukturendringer er kapitalismens grunnleggende vesen det samme. «Globalisering» er bare et alias for imperialismen, som forsøker å kamuflere sine hensikter for folkene og framstille sin brutale verdensoffensiv som framskrittsvennlig og sivilisert. Imperialismen er årsak til alle store motsetninger i verden, også mellom de imperialistiske statene innbyrdes. Den kapitalistiske konkurransekampen mellom de imperialistiske landa arter seg som rivalisering om nye avsetningsmarkeder for sine produkter, jakten på råvarer, og utvikling av nye produkter som gir teknologisk forsprang og ekstraprofitt. De jakter på billig arbeidskraft, jord og råvarer. Etterhvert som denne konkurransen tiltar, utløser den militære konflikter mellom de imperialistiske landene og blokkene. Samtidig som kampen de imperialistiske stormaktene imellom skjerpes og blir mer aggressiv, forener imperialistene sine krefter imot folkene og revolusjonen. De fattige landa og folk som i sin tid ble kolonialisert av en håndfull imperialistiske makter, er fortsatt tross at de har vunnet formell uavhengighet underlagt imperialistene økonomisk og politisk. Imperialismen har gjort den nasjonale undertrykkinga og den økonomiske utbyttinga internasjonal.

9 Det imperialistiske Norge 9 Det unge norske borgerskapet kunne støtte seg på den sterke, folkelige og nasjonale bevegelsen som muliggjorde den nasjonale uavhengigheten først med Grunnloven i 1814, siden med den endelige løsrivelsen fra Sverige i Disse progressive historiske skrittene ble understøttet av internasjonale stormaktskonflikter og stormaktsinteresser. Gjennom hele si korte levetid som sjølstendig stat har Norge levd i imperialistisk lykke som haleheng til ei ledende stormakt: Først Storbritannia, siden USA. Gjennom en lang periode var skipsfarten den norske kapitalens inngangsbillett til imperialismen. Etter 2. verdenskrig spilte skipsrederkapitalen en vesentlig rolle i Gerhardsen regjeringas gjenreisingspolitikk, og blei sikra en særstilling som ga enorme profitter til rederne. Som transportspesialist trengte det sjølstendige lille Norge den politiske støtten fra stormakta Storbritannia den ledende imperialistmakta, og i 1905 fadder til den norske uavhengigheten som nettopp skipsfarten hadde gjort nødvendig. Da USA etter 2. verdenskrig overtok som verdens ledende imperialistmakt, og førte an i omorganiseringa av den kapitalistiske verdenshandelen, særlig når det gjaldt de tidligere kolonilanda, valgte det norske borgerskapet en ny beskytter (og et nytt vern mot de sterke revolusjonære og sosialistiske strømningene i eget folk etter seieren over nazismen). Det økonomiske fundamentet for norsk kapitalisme Utvinning og eksport av råvarer, tømmer i skogen og fisk i havet, var sammen med skipsfarten det økonomiske fundamentet for den norske kapitalismens framvekst. Den nye industrialiseringsbølgen etter 2. verdenskrig var særlig prega av satsing på tungindustri. Innen bearbeidingsindustrien (f.eks. sko-, teko- og næringsmiddelproduksjon, og til dels skipsbygging) blei norske enheter snart for små. Da krisa kom på 70-tallet, var det oljevirksomheten, en ny råstoffproduksjon, som redda Norge fra de verste virkningene. Siden har olje- og gassproduksjonen mer og mer dominert norsk økonomi og eksportindustri, i den grad at Norge er verdens nest største oljeeksportør. Også oppdrettsnæringa har spilt en voksende rolle for norsk eksportvirksomhet. At Norge er et lite land, med hovedsakelig små enheter i industrien, og dessuten sterkt avhengig av råstoffproduksjon, betyr ikke at Norge ikke er imperialistisk. I forhold til innbyggertallet er Norge sannsynligvis verdens rikeste imperialistmakt. Kapitaleksporten har spilt en stadig større rolle, og har regelrett eksplodert i siste del av det 20. århundret. Den olje- og energirelaterte virksomheten har handlet raskt i takt med avreguleringa av så godt som alle tidligere restriksjoner og konsesjonsvilkår. Mange norske bedrifter legger ned produksjonsenheter hjemme og flytter til andre land der arbeidskrafta er billigere og rammevilkåra gunstige for kapitalen. Norske Skog er bare ett eksempel på selskaper som

10 10 har bygd seg opp til gigantiske transnasjonale monopoler. I tillegg er staten sjøl blitt en aktiv eksportør av kapital, først og fremst gjennom oljefondet som brukes til kjøp av utenlandske aksjer og obligasjoner. Også gjennom Verdensbanken og IMF deltar Norge aktivt i å stramme grepet om den tredje verden og tvinge igjennom den økte forarminga av de avhengige landa, noe som gjør det mulig å opprettholde profittene i den industrialiserte verden. Hand i hand med kapitaleksporten skjer det en økt eksport av høyteknologi. Den økonomiske posisjoneringa blir med nødvendighet fulgt av en politisk. Norsk politikk lar seg bare forstå sett i lys av det norske borgerskapets imperialistiske ambisjoner, som tvinger det til å opptre som vedheng til større imperialistiske stater og blokker, og til å manøvrere i spenningsfeltet mellom USA og EU. EØS-avtalen er det viktigste rammeverket som skal gi politisk «legitimitet» til den sjølforsterkende monopoliseringa og nyliberalismen, privatisering av folkets eiendom og suverenitetsmessig underkastelse for EU. Den kraftige folkelige motstanden mot EU er samtidig et viktig hinder for at monopolborgerskapet kan gjennomføre sine imperialistiske ambisjoner i det tempoet de ønsker. Oljevirksomheten og statsfinansene har gjort det norske borgerskapet i stand til å opptre med imperialistisk pondus og styrke i en rekke sammenhenger. At Norge samtidig er en imperialistisk lillebror og et haleheng til større imperialistiske makter og konstellasjoner, endrer ikke ved dette. For å forsvare og utvide sin imperialistiske interessesfære, er borgerskapet blitt særlig aktiv på utenrikspolitikkens område, både som «fredsmekler» og som krigernasjon i flerspann med NATO og EU. Militærutgiftene er stadig en av de største postene på statsbudsjettet. I takt med at det norske borgerskapet regner med at det må «forsvare» sine imperialistiske erobringer og interessesfærer utenlands, som hovedregel i samarbeid med NATO eller EU-hæren, vil det kvitte seg med den tungvinte vernepliktshæren. Vanlig arbeiderungdom er upålitelige til imperialistiske operasjoner utenlands. I stedet skal det satses voldsomme summer på enda mer avansert krigsmateriell og på profesjonelle leiesoldater. Også på dette området er borgerskapet «plaget» av kraftig folkelig motstand mot nedbygging av den gamle vernepliktshæren. Denne motstanden gjør seg også gjeldende blant betydelige deler av yrkesbefalet.

11 Staten et redskap for kapitalen 11 Under imperialismen får den kapitalistiske staten en enda viktigere rolle enn før. Fra barnsben av lærer vi at staten er oss, altså folket, helt uavhengig av klasser. Karl Marx avkledte denne myten da han i sin Kritikk av Gotha-programmet tilbakeviste forestillinga om den «frie staten» og påstandene om at denne såkalte frie staten er overordnet samfunnet. Men den dag i dag råder det mye forvirring, også langt inn på venstresida, om hva staten egentlig er og om hvordan arbeiderklassen og de revolusjonære må forholde seg til den. Staten som instrument for klasseundertrykking Staten har ikke alltid eksistert, den eksisterte ikke før menneskene ble delt inn i klasser og det oppsto eiendomsrett. Staten har alltid vært og vil så lenge den består alltid være et instrument for den herskende klassen. Staten er en maskin til å opprettholde en klasses herredømme over en annen. (Lenin) Under alle de samfunnsforholda som har eksistert fram til i dag hvis vi ser bort fra sosialismen har staten vært et redskap for et mindretall, altså der den herskende klassen utgjør et lite mindretall, ja til dels et mikroskopisk mindretall av befolkningen. Dette gjelder også slavesamfunnet, føydalismen og kapitalismen. Når det i dag snakkes om demokrati og republikk så er spørsmålet en alltid må stille seg: Demokrati for hvem? I slavesamfunnet kunne grekerne snakke om demokrati; det gjorde jo også amerikanerne for 100 til 200 år sida, men det var demokrati for slaveeierne og eiendomsbesitterne. Selvfølgelig ikke for slavene. Og sånn har det vært gjennom hele historia. Slik er det også i dag, bare mer fordekt. I det borgerlige demokratiet under kapitalismen slik vi kjenner det, er det allmenn stemmerett, men i virkeligheten er det slik som Marx beskrev det: at parlamentarismen er et system der arbeiderne kan gå til valgurnene og stemme over hvem som skal undertrykke dem de neste 4 åra, det vil si administrere staten og den kapitalistiske utbyttinga. Statens voldsapparat Voldsapparatet er kjerna i statens makt og undertrykkingsapparat. Statens voldsapparat består i hovedsak av politi, militærapparatet, paramilitære grupper, domstoler og fengsler. Det er helt avgjørende for at det den herskende klassen skal beholde statsmakta og sikre eiendomsretten og utbyttinga av mennesker. Fra vårt eget land er det nok å nevne Menstadslaget i 1931, der staten satte inn statspoliti, hæren og marinen mot et tusentalls arbeidere som var i kamp mot arbeidskjøperen, Norsk Hydro. Men også fra nyere tid kjenner vi til at staten har satt inn politi mot streikende arbeidere. Det er også holdt NATO-øvelser i å slå ned streikende arbeidere med

12 12 både norske og spesielt amerikanske og engelske militære styrker på norsk jord. Sjøl den mest demokratiske staten har unntakslover som med ett slag opphever alle demokratiske rettigheter når makthaverne føler seg truet. I Norge har vi for eksempel Beredskapslovene av 1950, som er lover for fascistisk styre i tilfelle av «krise» eller krig. For kommunistene er det prinsipielt umulig å støtte den borgerlige statens voldsapparat, for eksempel ved å stemme for militærbevilgninger. Lenin var tindrende klar i dette spørsmålet: «Derfor, «ikke et øre, ikke en mann», til den stående hæren, men heller ikke til borgermilitsen, sjøl i land som De forente stater, Sveits eller Norge, osv.» (Den proletariske revolusjonens militærprogram.) Det er verd å merke seg at dette utsagnet fra Lenin i 1916 skjedde da nettopp disse tre landa ble regna som de mest demokratiske og «minst imperialistiske» i hele den kapitalistiske verden. Ideologisk undertrykking Helst vil borgerskapet sikre sosial ro og stabilitet med fredelige midler, og holder derfor voldsapparatet i bakhånd. Den demokratiske maska blir først kastet av når borgerskapet ikke ser noen annen utvei for å opprettholde sitt klasseherredømme. Historia har lært at produksjonen og utbyttinga foregår mest smidig under den borgerlig-demokratiske styreformen, gjerne med sosialdemokratiet ved roret. Den ideologiske undertrykkinga spiller derfor en stadig viktigere rolle, og har også blitt mer og mer raffinert. Ett av de viktigste redskapene her er skolen. Barna skal fra de er små indoktrineres i den borgerlige oppfatninga av samfunnet, og dette fortsetter i hele utdanningssystemet fra barnehage til universitet. Stikkord kan være den obligatoriske skjønnmalinga av det borgerlige demokratiet der klassekampen angivelig er avblåst, kristendomsundervisning, bakvasking av sosialismen og kommunismen. Parlamentarismen og partisystemet har i et par hundre år vært et vellykket folkebedrag gjennom at folket med jamne mellomrom får lov til å velge mellom et knippe av forskjellige borgerlige partier, noen av dem tilmed «radikale». Dette folkebedraget er imidlertid i ferd med å miste sin effekt i nær sagt alle utvikla kapitalistiske land, og folket snur i økende grad ryggen til det parlamentariske sirkuset, noe som avspeiler seg i stadig synkende valgdeltakelse. Det borgerlige mediemonopolet er totalt, trass i det tilsynelatende «mangfoldet» av statlig og privatstyrt nyhetsformidling kombinert med fordummende og amerikanisert underholdnings-tv. Norske og utenlandske kapitalgrupper kontrollerer på samme måte alt som teller av aviser, ukeblader og magasiner. Kunst og kultur Den herskende kulturen er alltid den herskende klassens kultur. Det er borgerlige ideer som rår hele den kunsneriske og kulturelle arenaen. Også kunsten antar vareform, og kunst og kultur som bidrar til individualisering, mystifisering og

13 13 abstraksjon fra virkeligheten blir belønnet og oppmuntret. Former for folkelig motkultur vil alltid finnes, og gjør det fortsatt. I Norge var det en kraftig oppblomstring av progressiv og nasjonal kultur i 70-åra. Denne oppblomstringa hadde nær sammenheng med oppsvinget for den revolusjonære bevegelsen. Siden 80-tallet har både den progressive motkulturen og den revolusjonære bevegelsen vært nede i en bølgedal. Kirke, religion og sport Kirken og religionen spiller fortsatt en viss rolle i den ideologiske undertrykkinga av arbeiderklassen og folket. Sporten har på mange måter tatt over rolla til kirken, mens begge deler, og særlig idretten, er i ferd med å utvikles til kapitalistisk storindustri. Før skulle arbeiderne tvinges til kirken på søndager, mens idrettsarenaer og sports-tv har overtatt i dag, et typisk eksempel på at det hjelper å gi folket brød og sirkus (idrett). Masseidretten spiller fortsatt en viktig rolle for folkehelsa og for ungdommen, men den er under sterkt press, i takt med elitedyrkinga og kommersialiseringa som gjør seg gjeldende innen idretten. Den korporative staten Det moderne klassesamarbeidet er en viktig del av undertrykkinga av arbeiderklassen. Et resultat av det høyt utvikla klassesamarbeidet har i Norge vært det vi kaller den korporative staten. I Italia under Mussolini ble det under fascismen forsøkt å oppheve motsetningene mellom arbeid og kapital med makt, mens det moderne klassesamarbeidet i Norge har fått dette til gjennom et «frivillig» samarbeid mellom partene og staten. Denne utviklinga startet i Norge allerede med det store klassekompromisset i midten av 30-åra. Arbeidstvistloven med avstemningsregler og koplingsbestemmelser kom i 1934 og hovedavtalen mellom LO og NAF i Denne politikken har fortsatt gjennom hele etterkrigstida og pågår for fullt i dag. Staten som kapitalistisk og administrativ organisator I tillegg til å være en undertrykkingsmaskin for den herskende klassen har staten dessuten under alle samfunnssystemer oppgaver som administrator av samfunnsmessige oppgaver. Eksempler her er i tillegg til voldsapparatet med militære styrker, ordensmakt og politi oppgaver som infrastruktur, vei og jernbane, post og telekommunikasjon, skole og utdanning og ikke minst offentlig forvaltning. Staten er dessuten forvalter av «fellesformuen», oljefondet, som blir plassert i aksjer og obligasjoner til fordel for kapitalistklassen, og forvaltet slik at det ikke under noen omstendigheter skal komme norske arbeidsfolk til gode. I våre dager, der slagorda er «deregulering» og «privatisering», kan det se ut som om statens rolle på noen områder blir redusert. Men staten handler til enhver tid på borgerskapets vegne, det vil si at også statlig infrastruktur blir solgt ut til private

14 14 kapitalister hvis det er dette som i øyeblikket best tjener de felleskapitalistiske interessene, enten en snakker om kortsiktig profitt eller andre effekter som undergraving av lønnsvilkår og arbeidsforhold. Og omvendt: Straks den private monopolkapitalen støter på vanskeligheter og blir påført vesentlige tap på disse områdene, står den borgerlige staten parat til å bruke arbeidernes skattepenger til gjenkjøp for å redde privatkapitalen ut av vanskelighetene, slik det f.eks. har skjedd under bankkrisene. Staten sørger gjennom skattelovgivning, investeringsregler osv. også for å omfordele profitten og utbyttingsmulighetene mellom de forskjellige kapitalistgruppene, og alltid til størst fordel for monopolkapitalen. Kommunistene vil ofte støtte krav om at staten griper inn for å redde for eksempel arbeidsplasser fra konkurs og nedlegging. Det gjør kommunistene ut fra en konkret vurdering av det enkelte tilfellet, og ikke på grunn av en allmenn støtte til statlig eierskap. De mest ekstreme høyrekreftene og sosialdemokratene omtaler ofte statlig overtakelse av eiendom som «sosialisering». Men under kapitalismen er det ingenting «sosialistisk» ved at den kapitalistiske staten eier en bedrift i stedet for et privat aksjeselskap. Forskjellen består ikke i annhet enn at det noen ganger vil være lettere å utøve folkelig press mot statens politikere og byråkrater enn det vil være mot private, spesielt utenlandske, eiere og investorer.

15 Klasser og klassekamp 15 Kampen mellom forskjellige og uforenlige klasseinteresser gjennomsyrer hele samfunnslivet i alle kapitalistiske stater. Arbeiderklassen den største samfunnsklassen Arbeiderklassen (eller proletariatet) er den største samfunnsklassen i alle moderne kapitalistiske samfunn. Felles for de som tilhører arbeiderklassen er at - de er fratatt enhver eiendomsog råderett over produksjonsmidlene, - de er tvunget til å selge arbeidskrafta si som en vare, - de direkte eller indirekte blir utbytta av kapitalen, og at - de står for brorparten av all produksjon, foredling, transport og realisering av verdiene i samfunnet. «Av alle klasser som i dag står mot borgerskapet, er bare proletariatet en virkelig revolusjonær klasse. De øvrige klassene sjukner hen og går under stilt overfor storindustrien, proletariatet er dens eget kjerneprodukt». Marx/Engels, Manifestet Arbeidsorganiseringa skapte en klasseidentitet og en sterk organisasjonsbevissthet som historisk har dannet grunnlaget for at arbeiderne har organisert seg som klasse. Industriarbeiderne er de viktigste produsentene av verdi og merverdi i samfunnet, og også den best organiserte og mest fagforeningsbevisste delen av arbeiderklassen. Sjøl om de er blitt færre i vårt og andre utvikla kapitalistiske land, står industriarbeiderne i en særstilling. Det er nettopp verdiskapninga i industrien og utnyttelsen av naturressurser (olje, gass, bergverk, fiske og jordbruk), som har gjort det mulig å bruke en voksende andel av bruttonasjonalproduktet på den ikke-materielle eller uproduktive sektoren. Dermed «forsørger» den materielle sektoren flere og flere mennesker i den ikke-produktive sektoren. Den industriskapte merverdien er blitt større, og blir i voksende grad brukt til å gjøre de mange (produktive såvel som uproduktive) distribusjons- og omsetningsleddene mer effektive. Disse leddene krever på sin side flere ansatte, som skal sørge for at varenes verdi blir realisert hurtigere og i større omfang enn før. Jo raskere varene blir omsatt i pengeform, jo hurtigere kan profitten skytes inn i ny produktiv virksomhet (reinvesteres). Effektivitetsjaget øker også behovet for raskere reproduksjon av arbeidskrafta.

16 16 I den moderne imperialismens «globaliserte» tidsalder hører det også med til bildet at industriarbeiderklassen ikke blir mindre i verdensmålestokk. Nedbemanning og utflytting av industriproduksjon skjer i hovedsak i Europa, USA og Japan. Derimot vokser tallet på industriarbeidere i folkerike land som Kina, Korea, Indonesia, Brasil og deler av Afrika. Noen viktige nye tendenser Nye yrkesgrupper oppstår og gamle forsvinner. Den direkte merverdiproduserende delen av arbeiderklassen er blitt forholdsmessig mindre, mens tjeneste- og servicesektoren har økt dramatisk. Det er en følge av at den industriskapte varemengden og dermed også merverdien er blitt forholdsmessig større, slik at merverdien i økende grad kan og må bli brukt til å styrke distribusjons-og omsetningsleddene. Dette er en opplagt følge av den teknologiskvitenskapelige revolusjon, som på ingen måte opphever proletariatet som klasse. Det er riktigere å si at den gjør flere enn før til proletarer. Marx understreket kraftig at proletariatet er i stadig utvikling og forandrer sin sammensetning: «I samme grad som bursjoasiet, dvs. kapitalen, utvikler seg, i samme grad utvikler proletariatet seg, de moderne arbeiderne som bare lever så lenge de finner arbeid og som bare finner arbeid så lenge deres arbeid øker kapitalen.» ( Marx/ Engels. Manifestet) Kapitalens offensiv rammer alle arbeidere og vanlige ansatte i alle sektorer, og kan bare bli slått tilbake ved at arbeiderne gjenoppdager sin klassesamhørighet og identitet på tvers av sektor-, fag- bransje- og kjønnsskiller. Denne prosessen er i hurtig utvikling. I dag er det i økende grad de delene av klassen med liten grad av spesialisering som markerer størst kampvilje og ivaretar klassens felles interesser. Inntil videre savner de industriarbeidernes organisasjonserfaring og kollektive disiplin. Det foregår en prosess hvor den gamle klassemessige kamporganiseringa tar nye former i tråd med klassens endra sammensetning. Transportarbeiderne har stått i spissen når det gjelder å overføre industriproletariatets klasseorganisering og - bevissthet til den ufaglærte sektoren, som også omfatter f.eks., hotell- og restaurantarbeidere, lavere helsepersonell butikkarbeidere osv. Disse gruppene representerer ofte den faglige opposisjonen innafor LO (og YS). Kvinnenes inntog i arbeiderklassen som yrkesaktive, og ikke som «arbeiderhustruer», er en viktig del av denne prosessen. Deltidsarbeidet øker i omfang, spesielt blant kvinner og ungdom. Dette er ledd i den såkalte fleksibiliseringa, og gjør det praktisk vanskeligere å skape felles bevissthet og sterke, faglige organisasjoner i bransjene dette gjelder. Over halvparten innenfor salgs- og serviceyrker (inkl. butikkmedarbeidere), arbeider deltid. Butikkmedarbeider var det vanligste yrket i 1999, med sysselsatte (Arbeidskraftundersøkelsen).

17 17 De utbrente og uføretrygda har aldri vært flere enn nå. Du er attraktiv for kapitalen så lenge du er mellom 20 og 45 år. Under den moderne turbokapitalismen blir folk blir fysisk og psykisk nedslitt lenge før de når pensjonsalderen. Vi har fått et enormt «trygdeproletariat» som blir henvist til å leve på stadig dårligere pensjons- og trygdeytelser. «Hele samfunnet deler seg mer og mer i to store fiendtlige leirer, to klasser som står direkte mot hverandre: borgerskap og proletariat.» (Marx) Proletariatet får stadig tilsig fra andre befolkningslag: Fra de som blir ruinert i konkurransen med storkapitalen (f.eks. bønder og småkjøpmenn), men etter hvert også fra spesialiserte «mellomlag» som ingeniører og teknikere. De som for bare et tiår eller to tilbake var privilegerte og etterspurte spesialister, opplever ofte at fagområdet deres gradvis er blitt «alminneliggjort» og automatisert, og at de er redusert til alminnelige funksjonærer. Også innafor handel-, kontor og servicenæringer skjer det en stadig automatisering og industrialisering. Flertallet av de ansatte får en økonomisk og sosial stilling som bringer dem stadig nærmere, og gradvis integrerer dem i arbeiderklassen. Dette betyr på den ene sida at mange grupper er mer tilbøyelige enn før til å ta parti for arbeiderklassen i den pågående klassekampen. På den andre sida vil dette tilsiget stadig bringe med seg småborgerlig ideologi og reformistiske illusjoner inn i arbeiderklassen. Småborgerskapet Småborgerskapet består av høyst ulike grupper og sjikt som både er etterlevninger fra føydale forhold og biprodukter av den moderne kapitalismen. Det tradisjonelle småborgerskapet består av bønder, fiskere, kjøpmenn, håndverkere og andre. som sjøl eier og jobber med sine produksjonsmidler og i liten grad utbytter andres arbeidskraft. Den samfunnsmessige stillinga der småborgeren er både eier og arbeider på samme tid, gjør at han også er splitta i forhold til klassekampen og «vakler» mellom de to hovedklassene. Som eier solidariserer småborgeren seg med borgerklassen i forsvaret av den private eiendomsretten og den borgerlige samfunnsorden. På den andre sida havner småborgeren lett i konflikt med storkapitalen, særlig bankene, handelskapitalen og næringsmonopolene, som hele tida holder trusselen om ruin og proletarisering over hodet på ham. Dette trekker småborgeren nærmere arbeiderklassen. Småborgerskapet «synker gradvis ned i proletariatet» (Marx) som følge av den kapitalistiske konkurransen. Det er nok å se på statistikken over nedlagte gårdsbruk i Norge (3.000 årlig) eller hvordan de store varekjedene i løpet av to tiår helt har fortrengt småbutikkene. Halvproletariatet er en del av småborgerskapet som allerede har ett bein i arbeiderklassen. Dette dreier seg i hovedsak om sesongfiskere og småbrukere som ikke kan livnære seg av egen næring aleine, og er nødt til å selge arbeidskrafta si i

18 18 deler av året. Kystfiskere og småbønder har lenge fått sine lønns- og levevilkår forverra, ofte til et nivå som ligger under arbeidernes. Dette laget er proletariatets umiddelbare allierte. Kapitalismen frambringer stadig nye, småborgerlige lag som fyller nisjer i samfunnsøkonomien som midlertidig er av mindre interesse for storkapitalen, eller som kapitalistene ser seg tjent med som ledd i å frigjøre likvide midler og vri seg unna sosialt ansvar og lovreguleringer. Det finnes et stort lag av såkalte «selvstendig næringsdrivende», særlig i de større byene. Talla dekker over at en betydelig del av disse «sjølstendige» reellt tilhører arbeiderklassen, som følge av diverse fiffige varianter av kontraktørsystemet. I bygg og anlegg, og ikke minst innen varehandel og transport (f.eks. budbilfirmaene), er «forretningskonseptet» basert på at butikkbestyrere, sjåfører osv. er tilknytta virksomheten som sjølstendige dermed slipper morselskapet å svare for arbeidsgiveravgift, sjukeforsikring osv. Disse sjiktene har det meste til felles med arbeiderklassen, men de tvinges altså til å operere som småborgere i økonomisk forstand. En gunstig «bieffekt» for kapitalen er at slike fenomener splitter arbeidsfolk ytterligere og er nyttige elementer i fagforeningsknusinga. Småborgerlige og intellektuelle mellomlag Ingen mennesker står «over» eller «utenfor» samfunnsklassene og klassekampen. Men det finnes glidende overganger mellom klassene, og det finnes etterhvert store sjikt som ikke inngår direkte i den ene eller den andre klassen i økonomisk forstand, fordi de ikke har noe sjølstendig forhold til produksjonsmidlene. Funksjonene til de intellektuelle laga er grovt sett a) formidling av borgerskapets ideologi og b) høyning av den kapitalistiske produktiviteten gjennom organisering og vitenskapelig forskning. Noen av dem er integrerte deler av borgerklassen (f.eks. dommere, adm. direktører). De fleste er sterkt prega av småborgerlig tenkning og livsstil (forskere, journalister, lærere, kunstnere). De intellektuelle småborgerlige sjiktene vokser under kapitalismen, og arbeider på sida av den kapitalistiske produksjons-, distribusjons- og sirkulasjonssfæren. Etterhvert som kapitalismen forvandler enda flere mellommenneskelige relasjoner til reine varer for kjøp og salg, dukker det stadig opp nye, total uproduktive og svært forskjellige sjikt og grupper: Alt fra «seriøse» torpedoer til «hodejegerkonsulenter» og profesjonelle idrettsutøvere. Borgerskapet I motsetning til alle tidligere herskerklassen i historien, foretrekker det moderne borgerskapet å herske gjennom sitt parlamentariske demokrati, der lov og rett «i prinsippet» er likt for alle. Bare når det føler klasseherredømmet sitt truet, tyr borgerskapet til det åpne borgerlige klassediktaturet (fascisme). Borgerskapet består av et lite mindretall som har eiendoms- eller råderett over

19 produksjonsmidlene og som lever av merverdien som arbeiderklassen skaper. Borgerskapet tar ikke sjøl del i produktivt arbeid, men lever av å utbytte (og organisere utbyttinga av) andres arbeidskraft. Det utøver sin kontroll og får sin profitt gjennom aksjer, fond, banker og den borgerlige staten. Høytlønte disponenter og funksjonærer i privat og statlig virksomhet og i de ulike næringspolitiske eller faglige sammenslutningene og organene hører også til borgerklassen. De er privat- eller statskapitalisters forlenga arm og administratorer, og de har lønnsforhold, sosial status og omgangskrets osv. som gjør dem til integrerte deler av borgerskapet. Kjerna og den dominerende krafta innen borgerskapet er det private og statlige monopolborgerskapet. Gjennom utviklinga av statsmonopolkapitalismen har det også oppstått et eget byråkratborgerskap, som tilraner merverdi på den statlige felleskapitalistens vegne. Privatiseringsoffensiven i de gamle statsselskapene og kravet om «høyere offentlige lederlønninger» er i ferd med helt å utviske forskjellene mellom disse to delene av monopolborgerskapet. Privatkapitalistiske storinvestorer og nøkkelpersoner i statsforvaltninga og store interesseorganisasjoner sitter i hverandres styrer. Lederne i statsforvaltninga og toppsjiktet i LO og YS hører til denne gruppa. En ny og aggressiv fløy av «oppkomlinger» blant borgerskapet har brutt med de etablerte og «distingverte» tradisjoner, og demonstrerer sin rikdom og kapitalistiske kynisme uten blygsel. I fellesskap gir denne «gutteklubben» retningslinjer til regjeringa og de politiske partiene. Dette finanskapitalens runde bord er maktas sentrum i Norge. Ved siden av monopolborgerskapet fins det en etter forholdene stor ikkemonopolistisk del av borgerskapet, ettersom Norge består av en høy andel små og mellomstore bedrifter. På tross av indre uoverensstemmelser, tenderer borgerklassen som helhet til å forene seg mot arbeiderklassen. 19

20 20 Nasjonen og nasjonalstaten var en forutsetning for borgerskapets framvekst og konsolidering som klasse. Derfor framsto det opprinnelig som nasjonens forsvarer. I dag er borgerskapet nasjonens verste fiende, og er når som helst villig til å selge ut sjølråderett og nasjonale ressurser. Samtidig er det aktivt og aggressivt når det gjelder å undergrave den nasjonale sjølråderetten og røve nasjonale ressurser fra andre folk og nasjoner, spesielt i de fattige landa. Et imperialistisk borgerskap kan ikke være nasjonalt. Så lenge borgerskapet som helhet er mest opptatt av å utvikle og verne om sitt eget hjemmemarked, har det fortsatt ei nasjonal side. Men det er flere mannsaldre siden storborgerskapet i utvikla kapitalistiske land (som Norge) satte de nasjonale interessene i forgrunnen. At borgerklassen i stor grad havnet på riktig side under den tyske okkupasjonen, skyldtes mest av alt skipsfarten og at de viktigste handelsveiene den gang gikk via England, ikke Tyskland. Noe som ikke hindret norske kapitalister i å «holde hjulene i gang» for den tyske krigsmaskinen. Straks etter krigen pantsatte det samme borgerskapet Norges uavhengighet til NATO og USA. Det norske borgerskapet er både unasjonalt og antinasjonalt. Det blåser i norsk suverenitet, og kjemper i enda høyere grad for å frata verdens undertrykte land og folk sin uavhengighet, for eksempel gjennom slavebindende handelsavtaler i regi av WTO. Borgerskapet vifter fortsatt med den «nasjonale» fana når det tjener dets interesser. For å dekke over sitt eget nasjonale forræderi, slår borgerklassen på den sjåvinistiske stortromma når det gjelder internasjonale idrettsstevner, eller i internasjonale krisesituasjoner (som under NATO-krigene mot Irak i 1991, Jugoslavia/Kosova i 1999 og Afghanistan 2001). Disse krisene og krigene har tydelig vist hvordan borgerskapet maner fram sjåvinisme og rasisme både i forhold til andre nasjoner og stater og overfor nasjonale mindretall innafor statens egne grenser.