Transkript

1 H ø s t av Ole Wille Festen er over. Nettene blir kaldere og mørket kommer tidligere og tidligere - hver eneste dag. Insektene søker inn i husene og flyr som gale rundt lamper og stearinlys. Musene gnager febrilsk, mens vepsene vrir seg i dødskrampe. Flokker av fugler suser over taket flere ganger om dagen i underlige formasjoner før de setter kursen sydover. Våren og sommerens grønne paradis forvandles sakte, men sikkert til gult, oransje og rødt før det gir seg over, blir brunt og faller til jorden uten at noen legger merke til det. Et etter et mister bladene taket, svever umerkelig gjennom underskogen og legger seg til ro for å sovne inn og bli til det de engang ble av. Det skjer ganske umerkelig. Den ene dagen er det fremdeles sommer, den neste er det høst. Så er det litt sommer igjen, før alvoret siger inn over oss. Det er det kjølige draget i luften som etter hvert blir permanent og løvfallet som forteller oss at den er kommet for å bli. Og det er noe vemodig og sukkersøtt trist, særlig ved senhøsten den smaker som overmodne plommer når du er utørst og mett. Det er eimen av alderdom og død som hviler over landskapet. Ingen vet hvem som overlever vinteren. En gammel mann våkner altfor tidlig. Han blir liggende og undre seg over drømmen. Han har drømt om en kjempestor eng med kornaks så langt han kunne se. De stod og vaiet i vinden minst like mange som det fins mennesker på jorden. Det suste og vislet kraftig hver gang et nytt kast fikk stråene til å bøye seg, berøre hverandre og danse i vinden. Langt borte kunne han se en mann som slo stille og ubønnhørlig lot han ljåen legge strå etter strå i bakken.

2 Han strekker seg. Det gjør vondt i ryggen. Han kommer til å tenke på lørdager og søndager da han kunne sove så lenge han ville. Men naturen presser på. Han stavrer seg på bena og går ut på badet. Det er faen meg godt å kunne pisse ordentlig, sier han til seg selv og kommer plutselig på den gangen han var gutt og tenkte at når han kunne fylle overflaten i doen med bobleskum, da var han mann en ordentlig mann! Etterpå blir han stående lenge og betrakte seg selv i speilet. Er det mulig at denne gamle mannen bare for kort tid siden var en gutt? Han barberer seg, tar litt aftershave og blir stående og myse inn i speilet. Bak rynkene ser han fremdeles den han var for lenge siden. Han er gammel, men følelsen og minnene er liksom evigunge. Jeg skulle ikke ha blitt gammel, sier han halvhøyt til seg selv og snur seg mot døren. Han strekker seg for liksom for å få ryggen på plass. Men nå gjør det plutselig vondt i bena også. Før var kroppen noe han aldri tenkte på, den bare virket slik den skulle. Nå er det akkurat som om passe umedgjørlige muskler, sener og nerver fra kvelden før er forvandlet til glødende jernstrenger som krever en ekstraordinær viljestyrke for å tvinges inn i en nogenlunde akseptabel ukomfortabel bevegelighet som gjør det mulig å komme seg gjennom dagen som ligger foran ham. For så å legge seg igjen uten særlige forhåpninger om at i morgen skal bli særlig bedre. Han tar et skritt tilbake, setter seg på dolokket og hviler litt. Det er jo ingenting som haster. Hvem skulle ringe på døra? Kongen eller statsministeren? Han begynner å le og hikste høyt helt til en hostekule tar ham. Herregud så viktig alt annet enn øyeblikket virket for lenge siden? Etter et par kuler til fortsetter han å smile. Han kom på noe rart. Da han var liten pleide han å sitte lenge på do og fantasere om 2 små vesener som bodde i nøkkelhullet og så ned på den store verden som flisene på badegulvet var. Var det ikke Ninna og Nonna de het, tenker han. Jo, det var det og kanskje kunne det blitt en barnehistorie av det hvis han hadde blitt forfatter også og ikke bare journalist? For i Ninna og Nonnas verden var livet på gulvet et farlig sted det var veier (fugene) og sektorer (fliser) som man burde være forsiktig med og sektorer som kunne romme de mest fantastiske opplevelser og skatter. Av og til tok fantasien Ninna og Nonna med ut på lange reiser som ikke endte før noen i familien banket iltert på døren. Er du ikke ferdig snart? Og slik fortsatte livet. Senere var det sjefen i avisen som maste. Deadline, het det der. Og ironisk nok. Snart er jeg vel også ferdig med livet. Han rister på hodet flere ganger etter hverandre

3 Det er tid for å reise seg. De fleste mennesker gjør dette uten å tenke over det. Men for en gammel mann er det å ligne med et prosjekt. Det skal tenkes mye og lenge før noe skjer. Det skal liksom være en grunn og grunnen denne gangen er tanken på kaffe! Lettere på foten går han over dørstokken forsiktig snur seg mot høyre og går 4 skritt, før han snur seg mot høyre igjen og går 8 skritt til han vet hvor mange de er for han har ufrivillig talt dem i flere år. Så til høyre igjen inn på kjøkkenet. Av og til føler han seg som et stort skip som skal kaie. Målbevisst fyller han vann på kaffetrakteren, kaffe i filterposten og trykker på knappen. Så setter han seg ned på stolen ved bordet og venter. Han hører at det bobler og snart kommer den første duften av kaffe og kiler ham liflig i nesen. Dette er nesten bedre enn kaffe, tenker han, for det er ikke alltid magen hans tåler det! To brødskiver med leverpostei og agurk. Kaffen på termokannen og så kommer dagens andre store prosjekt. Han hører postbilen, presis kvart over ni. Han gleder seg til morgenavisen og kanskje litt spennende reklame? Kroppen begynner å livne til. Luften er klar og ren og virker oppmuntrende. Han rusler bortover veien og hilser på naboen. Jo da, ikke så verst, sier han og rusler videre. Han åpner postkassen som faktisk er ganske full. Masse reklame som han liksom irriterer seg over, men han nyter å lese om alle tingene folk kjøper, men som ikke er verdt noe som helst. Hmm en pakke? Han rusler nedover igjen. Føttene er begynt å gå av seg selv. Han trenger ikke å kommandere dem lengre. Opp trappen og inn på kjøkkenet. Først melk, så kaffe helt til fargen er akkurat slik den skal være, morgenkaffen kan ikke overlates til tilfeldighetene. Smaken er vidunderlig. Han nyter hvert lille sipp helt til et iltert lite stikk i magen forteller ham at brødskivene må ned. Han er ikke så glad i mat lengre. Nå er brødskivene mest til for å tåle kaffen. Og på en måte er også verden et sted han ikke lengre er så altfor glad i. Altfor mange mennesker han kjente er døde eller blitt borte for ham på en eller annen måte

4 Han legger pakken lengst bort til høyre på bordet. Der ligger den godt, gir plass til avisen og sørger for at han ikke glemmer den men, avisen først som alle dager. Molde har tapt 6-1 mot Lyn. Treneren må gå. Ja, er det ikke det han alltid har sagt, uten satsning på lokale krefter og innsatsvilje og med altfor høye lønninger til vannkjemmede bortskjemte drittunger så må det bare gå galt. Med en sterk følelse av selvtilfredshet blar han om til side 2. Så går det slag i slag han fnyser og irriterer seg, og dette skriver de om? Av og til gløtter han opp og ser på pakken. Så leser han videre. Billig bjørkeved? Han noterer seg telefonnummeret før han tar for seg reklamebilagene. Elkjøp, Expert, Bonus, Mega, REMA. Hva er det folk egentlig driver med? Spiser, ser på kjempe-tver og bare surrer rundt med mobiltelefoner som har minst like mange funksjoner som superkniven til Johannes. Det kvekker i ham. Johannes ja, tenker han og lyser opp. Nå er det lenge siden han har gitt lyd fra seg. Alle var misunnelige på Johannes som fikk kniven over alle kniver på 12 års dagen. Han også hadde sett på den med lengtende blikk. Jeg skal testamentere den til deg, hadde Johannes sagt og smilt. For du er jo bestevennen min. Den gangen var det kniven som åpnet døren til den voksne verden. Piler og bue, spyd, fiskestenger, barhytter, gjøre opp fisk, steke fisk eller lage seljefløyter om våren men kniven til Johannes kunne så mye mer. Den hadde brusåpner, fil, neglerenser, skrujern, pinsett, syl et stort knivblad til grovarbeid og et mindre til finarbeid. Vi andre hadde stort sett bare helt like speiderkniver. Skaftet på hans egen kniv var speiderblå og bladet var ikke særlig kvast, men den dugde. I høyre hjørne av bordet ligger pakken fremdeles og kikker på ham. Han griper etter den, men kjenner plutselig at naturen vil noe mer og fort. Han går raskt ut på do og blir sittende lenge og fornøyd. A fairly heavy load - igjen! Han husker godt første gangen han leste at dette var et av de store sunnhetstegnene, særlig når man blir eldre. Men så var det avslutningen. Han undrer seg over om armene hans er blitt enda kortere, rompa større, eller kroppen bare stivere eller alt på en gang. Han tar papiret som han alltid har gjort, bretter det slik han alltid har gjort og strekker seg så langt han kan bare litt til, bare litt til og så bitte litt til heldigvis det gikk i dag også. Så vasker han hendene og går tilbake på kjøkkenet

5 Han fyller opp kaffekoppen igjen og rusler ut på verandaen. Sola varmer ordentlig i dag og han går litt rundt på gresset, før han setter seg og slapper av på benken. Det er såpass varmt at han glemmer seg selv og slumrer, men plutselig vekker pakken ham igjen. Kanskje skulle han åpnet den med en gang? Det er noe med uventende pakker som ikke er helt bra. Kanskje det er en premie som han ikke vet om? Kanskje er det dårlige nyheter? Nei, nå får det bare stå til. Han går gjennom stuene og inn på kjøkkenet. Han åpner pakken. Den inneholder et brev og en liten gjenstand som er pakket inn i silkepapir. Han tar i papiret og ut faller en rød lommekniv. Han tar den i hånden. Fargen er falmet og skaftet er nesten brunrødt. Han leser brevet sakte. Av og til må han stoppe opp og trekke pusten. Han kjenner at ansiktet begynner å bevege seg, en bølge skyller gjennom kroppen hans og noe presser på i øyekrokene, han begynner å puste raskere blikket er sløret og noe tungt og vått renner ned over kinnene og inn i munnen. Han knuger seg fast til kniven og blir sittende stille i flere minutter. Så renner det mer kaldt og vått over haken hans på venstre side på høyre side blir det fuktig og salt i den ellers så tørre munnen hans. Alt tar slik tid når man er gammel og alt er så annerledes. En vemodig følelse fyller brystet, men først da han reiser seg opp, går ut i gangen og ser seg i speilet, forstår han at han har grått. Han rister på hodet som for å klare hjernen. Nå eller aldri, tenker han og ser opp! Så åpner han skuffer og skap han ikke har gjort på flere år. Han tar på seg genser og anorakk, vindbukse, støvler og går oppover veien. Det er noe som liksom bærer ham og føttene fungerer som de gjorde for flere år siden. Han stopper ved begynnelsen av parkeringsplassen og ser bortover. En gang for lenge siden var det skog, en liten vei inn og ved fossen i enden av veien stod saga. Forlatt for mange tiår siden, men for en farlig og spennende lekeplass for unger! Strengt forbudt selvsagt, men den gangen ante ikke foreldre at ungene holdt på å dette eller datt utfor eller ned fra noe minst en gang om dagen. Langs elva vokste det seljekratt og selje kan bli gode piler han tok fram kniven og skar av et godt emne. Raskt ble skuddet omgjort til en pil med spiss og kløvet bakdel. Johannes og han festet spiker til spissen og ble jegere, i hvert fall i fantasien

6 Han lukker øynene og der var de alle sammen, alle vennene. Og i spissen, Johannes med den knallrøde kniven kniven over alle kniver. Dette lille mirakel av et verktøy som var kniv, skrujern, brusopptrekker, syl, neglefil og mye, mye - mye mer på en gang. Johannes var både elsket og hatet. For det var han som fant på alt det ulovelige og spennende, men alltid den som var borte da de ble tatt og straffen ble utdelt. Og det var selvsagt Johannes som fant på at de skulle til toppen av verden! Han ble oppildnet av tanken. En stemme inne i ham sa nei du er for gammel. En annen stemme sa, hvorfor ikke ja? For hvem bryr seg og du skal jo snart dø allikevel? Før han visste ordet av det stod han øverst på Kvam, like ovenfor vanntårnet, det alle stier begynner og slutter. Ok, Johannes men vi tar den lille runden, sa han stille for seg selv. Den var opp til Meken, over til Kringstadsetra og hjem igjen langs veien ned til Kringstad. Han gikk ned til elva for å drikke litt ved broa. Det smakte vidunderlig. Så gikk han sakte men målbevisst opp mot Meken. Hver lille sti var så inderlig kjent, han kunne huske den gangen røttene til en furu lå under jorden og så vidt var synlige nå lå de ute i det åpne som stigbrett døde og harde, men faste og brukbare for en gammel mann på tur. Det var faktisk kortere til Meken enn han hadde trodd. Men innimellom måtte han stoppe opp og puste for det var akkurat som om lungene hans var blitt så små til to bittesmå pustebelger som arbeidet febrilsk. De pep og hikstet som to ynkelige fugleunger der store ballonger før hadde båret ham til topps uten å tenke engang. Hjertet banket, svetten silte og han måtte sette seg. Han så utover landskapet elva fløt stille fra Meken og han husket alle fisketurene. Han reiste seg og gikk noen skritt utenfor stien jaggu, der var den gitt! En råtten, gammel rognetrøe med sen og en rusten angel med mothakene som fikk marken til å sitte godt på. Han fikk 2 ganske store ørreter sammen med Johannes i den største kulpen en sommerdag for lenge siden. Han kunne ennå huske hvordan de sprellet for livet for å komme av kroken da han kastet dem opp på bakken bak kulpen. Men biter de først på denne kroken, så sitter de fast, husket han at Johannes hadde sagt da de kjøpte dem første gangen på Fiskevegn. Hvor ble det av Fiskevegn, tenkte han. Nedlagt? Jo, det må være mange år siden

7 Han satte seg ned med kniven i den ene hånden og den råtne fiskestanga i den andre og mimret. Det er så underlig å tenke på mennesker du har hatt så mye liv sammen med... da han passerte Mekvannet og så ut over den blågrønne overflaten kom han til å tenke på den høsten de bygde fiskefeller de fanget en masse fisk gjennom å bygge sinnrike kanaler for store gyteferdige ørreter som kom opp fra Mekvannet hver høst. Han husker hvor stolte de var da de kom hjem med flere kilo ørret! Han løftet blikket et sekund. Jo, det var jo i myra på oversida nedenfor hytta til han som visstnok drakk seg i hjel at de gravde fram en masse tomflasker som de slet og bar hjem og fikk 138 kroner for til sammen etter 7 turer med ryggsekk. En formue. V for vinmonopolet var det de så etter. Hvis det stod en V i bunnen av flaska, var den verdt 1 krone! Hvis ikke ble den stukket ned i myra igjen. Og det var vinteren 68 at naboen gikk gjennom isen og holdt på å drukne. Hodet er som scene, der hvert skritt får nye minner til å folde seg ut. Han ser utover landskapet. Mekvannet ligger der, litt mindre enn det var for 60 år siden, men vannliljer, strå, bjørk og store furutrær får ham til å lengte. For et vidunderlig sted på jorden... Han løfter blikket og får øye på en ørn. Den seiler over åsen bak Mekvannet. Han begynner å drømme om å være ørn tenk å kunne være på toppen av verden hele tiden å, ja der kom det igjen på toppen av verden. Han bestemte seg brått. Nei, ikke Kringstadsetra, men Langvannet. Veien oppover var tung, men så fylt av minner og gleder at det nesten gikk av seg selv. Ved Tormoden stoppet han og tenkte. At vi torde? Unnarennet i bakken var så bratt at hoppet du 5 meter, ja så ble det over 20 før du tok bakken igjen. Nedover det er noe besnærende med nedoverbakker. Alt er lettere, hvis det ikke er for bratt da. Du lar bare tyngdekraften gjøre jobben sin. Langvannet Ørnehammeren, Julaksla, Arsdalsheia og heiene bak Langvannet. Hvem var det som fant på disse navnene engang? Han lot blikket vandre rundt og rundt. Så var det liksom som om noen prikket ham på skulderen. Å er det deg Johannes? Jo da, jeg ser Aandahlsetra og Løvenskaret

8 Ved Langvanndemningen stopper han igjen. Nok en mulighet til å bakke ut. Ta til venstre og så er Kringstadsetra der og så rett hjem. Nei, veien gikk videre, langs Langvannet og hver meter inneholdt minner. Ikke bare minner der, men tidligere minner som hadde dukket opp akkurat der og da mange år før. Den røde hytta var ramlet ned og råtnet det var her han hadde sittet og tenkt på Louise i flere timer søndagen i august da hun dro tilbake til Sverige. Tenk å finne seg en kjæreste, som du ikke kan glemme, og som bare var her av og til, en sommer i ny og ne mens alle de andre hadde en i byen. Han smilte inne i seg og tenkte på hårlokken som lå i skuffen der passet hans og alle de personlige papirene lå. Det skulle bare Åse ha visst, lo han inne i seg at den ligger der fremdeles. Han ble trist av å tenke på Åse. Tenk at hun reiste sin vei etter 37 år? Det går ikke an. Men hun gjorde det. Og nå levde hun i Oslo, der begge barna også bodde. Eller barn, han husker dem mest som barn nå er de jo langt over 40 begge to. Han smilte litt sørgmodig inne i seg. Det var liksom noe uvirkelig med måten de forsøkte å være familie på eller måten de lot som om de var glade for å se hverandre de siste årene - og sjeldnere og sjeldnere ble det. Han kunne ha dratt til Oslo oftere, men det var noe med en dårlig rygg, den lange reisen og engstelsen over trafikken og vrimmelen av ukjente mennesker som bød ham i mot. Så han ble mer og mer alene og de lot ham være det. Og sakte men sikkert ble de som var så nære en gang, mer og mer fremmede for hverandre. Høydepunktet en eller to ganger i året var når Johannes ringte og sa at han kom. Det var noe så ufattelig herlig og uforutsigbart over ham. Han kunne ringe tidlig om morgenen og være der om ettermiddagen. Han kunne ringe lillejulaften og ankomme på selve julekvelden med sekken full av dyre gaver. Han kunne komme når som helst og det var dette som var så latterlig riktig i hans verden der alt skulle passe inn, være planlagt og avtalt flere uker i forveien. Åse likte ikke Johannes og skjønte aldri hvor viktige disse små øyeblikkene i tilværelsen var for ham. Det er jo bare noen få dager i året, hadde han sagt gang på gang. Jammen herregud, kan han ikke bare gi beskjed god tid i forveien som alle andre, sa hun

9 Hver gang han syntes livet begynte å bli vel kjedelig, tenkte han på Johannes og plutselig kunne han ringe. Out of the blue, som den ELO plata som ungene spilte om og om igjen i 70 åra. Og så satt de der, ved vinduet vendt mot syd og plutselig var livet en fest igjen. Han husket altfor mange herlige lørdager med champagne til lunsj. Hvitvin utover ettermiddagen. Så et lett måltid med rosevin. Senere en biff eller wok og Campo Viejo. Johannes forsøkte å lære ham hvordan det skulle uttales, men han lærte det aldri og Johannes lo av alle hans hark, host og forsøk på å si noe så enkelt som Campo Viejo reserva? Nei, vi går for Grand Reserva, sa Johannes alltid. Og så var det kaffe og cognac og så mer rødvin. Du skjønner, sa han. Det er med vin som med naturen champagnen er morgenfrisk som bekken fra Arsdalsheia, hvitvinen som Langvannet om formiddagen, Rosevinen som Mekvannet i sol og rødvinen som Mekelva i kveldssol eller whatever? Og så lo de begge godt. Og så alle historiene. Johannes var tilsynelatende enten styrtrik eller lutfattig. Han hadde prosjekter på gang og på en eller annen merkverdig måte klarte han å komme ned på alle fire som en katt - i hvert fall innimellom. Som en bakgårdskatt, sa Åse alltid og fnyste. Og hver gang Åse brakte ordet fornuft på banen, svarte han jammen vi dør jo ikke i hvert fall ikke nå. Så hvorfor ikke være på hugget og gripe sjansen når du kan? Trygghet er ikke alt her i verden, sa han og Åse fnyste igjen

10 Men fargen på rødvinen skal være lik fargen på kniven som den hadde blitt etter hvert som den ble eldre, sa han alltid. Mursteinsrød. Mursteinsrød hadde alltid siden den første gangen vært en av tommelfingerreglene når han kjøper rødvin. Og eik og kanskje en anelse tobakk. For Johannes røyket Eventyrblanding den beste tobakk som fins. Han så alltid ned på folk med ferdigsigaretter. De er som sauer og kyr som står inne hele året og må nøye seg med tørt høy istedenfor friskt og fuktig gress. Han kunne virkelig lage rullings det var nesten en fryd å se hvordan han kjippet ut et papir, fylte det med tobakk, rullet som han aldri hadde gjort noe annet i livet og tilslutt slisset, som han kalte det, limranden lett over tungen. Kaliber 8 mm og lett gjennomtrekk. Innimellom snek han seg til å måle og hver gang var det faktisk 8 mm. Sigarettene var myke, levende, pustet lett og smakte særdeles godt de var rullet nesten like profesjonelt som kubanske sigarer. Johannes la sjelen sin i tobakken. Fersk og var den ikke fersk nok, så ble den lagt i en pose med noen potetskiver. Derfor var tobakken hans alltid levende og akkurat passe tørr og fuktig på en gang. Og hver gang han hadde et større prosjekt på gang, trillet sigarettene rundt i hånden hans. Første gang han la merke til det trodde han ikke sine egne øyne. Sigaretten for fra finger til finger først inne i hånden og så utenpå og så mellom fingrene igjen, før han plasserte den elegant mellom langfinger og pekefinger og tok et dypt trekk og sa denne gangen kommer jeg til å lykkes og da er jeg på toppen av verden igjen, min venn! Bare vent til neste gang vi møtes. En høy klang vekker ham til livet igjen. En flokk med sauer kommer bortover veien fra Aandahlsetra. Han undrer seg over hva de opplever når de ser ham. Han river av en stor dusk med gress og holder den opp. Til hans store forbauselse kommer en av dem bort og gnafser i seg hele greia. Han river av en dott til og flere kommer. De må være vant til mennesker tenker han. En av sauene begynner å dytte på sekken og han sier stille okei! Så du tror det er noe godt der? Han stryker den over hodet og nakken. Det er godt å kjenne et annet levende vesen så nære. Han klør sauen og den ser ut til å like det. Så trekker den seg tilbake. Det er lenge siden han har tatt på noen, tenker han vemodig. Hvorfor hadde han ikke skaffet seg en hund? Det ble bare med tanken, som med så mange andre ting han innerst inne hadde lyst på i livet

11 Lengre fremme står Gjerdehytta. Den står der som den har gjort i hundre år og er lik seg selv. Bare at det ikke er noen der. Slåene er for vinduene, dørene er låst, men blåbærlyng omkranser den som den gjorde for 60 år siden. Lindetrærne som var små er blitt kjempestore og gamle de også. Men veden utenfor skjulet er råtten, taket henger litt på skakke og alt som minner av menneskeliv er borte. Det er nok lenge siden noen var her. Hvor ble de av alle sammen sukker han? Pål, Dagfinn, Øyvind, Sissel, Marit, Bjørn, Wenche, Bodil, Knut-Gunnar, Kjetil, Nina, Magne, Kjartan, Geir, Sidsel, Bertil, Inge, Sonja Louise Kari, Bjørg, Iver Bernt, Edmund, Hans Petter, Per, Liv og alle de andre som var så nære den gangen det var vår og sommer? Det hvisler i luften og han løfter blikket det er ettermiddag og en Lom suser over ham. Den runder enden av Langvannet før den seiler tilbake, nedover og lander som han har sett den gjøre mange ganger før. Det er noe majestetisk over Lomen halsen stiger liksom opp av vannet i en perfekt avrundet bue. Den som synes grått og sort er kjedelig, burde se på Lomen. Og stripene er så flotte hvis jeg hadde vært en fugl, skulle jeg vært Lom, tenkte ham eller ørn, eller aller helst begge deler. Lomen dukker for å fiske og han tenker på da de var en hel kameratflokk på hytta. Den gangen de fikk masse fisk på stang og da Harry dro garnet med 28 store ørreter en tidlig søndagsmorgen i september. Tenk at fisk kunne smake så godt? Veien mot Aandahlsetra var lett å gå, for den er nygruset, går bare nedover og som skapt for en gammel mann på tur. Tilbake? Nei, det fikk briste eller bære, som Johannes alltid sa. Han lo høyt da han husket hvordan Johannes jagde sauene foran seg for mange år siden og at de måtte flykte oppover i Løvenskaret for å unnslippe den illsinte sauebonden fra Fræna. Dette er selve manndomsprøven, sa Johannes for mange år siden. Og han visste hva han snakket om våt myr og bratte heng. Men Løvenskaret var veien til toppen av verden og alle muligheters stier hvis vi bare kom oss opp dit, så så vi storhavet og nesten hele veien til Kristiansund. Og på toppen, gikk stien til venstre mot Storfjellet, Kongen og Valletua. Bronse, sølv og gull! Da hadde vi ikke bare vært på toppen av verden, men også beseiret alt som kunne beseires av topper og kunne skryte av det i flere måneder etterpå! Gikk dere helt til Valletua, sa folk anerkjennende - den gangen folk gikk på tur

12 Han prøvde å holde tankene fast ved toppen av verden. Oftere og oftere måtte han stoppe og hvile, selv om kroppen faktisk var både mykere og mer levende enn han hadde opplevd på lenge. Det ble lettere når han brukte hukommelsen og minnene for bekken oppover var ganske spennende den gikk i kriker og kroker, små og store fall og innimellom noen merkelig kulper. Der har vi sittet og der har vi drukket vann, tenkte han. Så snur han seg. Jøss er jeg kommet så langt? For der ute lå Ormen Lange og Hustadvika og veien mot Island,, Amerika og uendeligheten. Han går baklengs et stykke det gjør vondt i brystet, små stikk har utviklet seg til et vedvarende press og en ulmende følelse begynner å innfinne seg. Klarer han dette? For nå er det for sent å snu. Veien tilbake er minst like lang og tung som veien fram. De siste 200 meter virker som timer men så er han der på toppen av verden - igjen. Han setter seg akkurat der de satt den gangen Johannes briljerte med knivens utallige egenskaper. Han holdt den i hånden og følelsen var den samme bare fargen var litt blassere og verktøyene var ikke så enkle å få ut som den gangen. Mye skitt og lort hadde trengt seg inn og gjort den treg og mindre brukbar. Den hadde blitt gammel, den også. Han ruslet videre oppover det var en lettelse å vite at nå bar det hjemover, men kreftene svant steg for steg. Han måtte hvile oftere og oftere. Ved Tjønnane ble han sittende lenge, men minnene bare fortsatte å komme og komme, mens han gispet etter luft. Det var her han og Louise og hunden hennes badet, mens han fremdeles håpet at det kunne bli noe mer mellom dem. Og det var her han hadde gått og gledet seg etter å se utover Arsdalsheia over mot Varden og Molde og velge den veien som var morsomst hjemover utallige ganger. Hvor ofte hadde han ikke liksom danset nedover bakker, myrer, berg og stier?

13 Nå var hjemover det eneste som stod i hodet på ham. Han var alene og begynte å bli redd. Kveldsmørket begynte å sige innover landskapet og han forstod at han hadde tatt seg vann over hodet. Sjansen for at det skulle komme noen var nesten lik null. Sikten ble dårligere og han visste ikke om det var svette, tårer eller mørket som sløret blikket hans mest. Han gikk på kryss og tvers, lette etter veier som han klarte å gå, men altfor ofte møtte han plutselig glatte berg, dype søkk og måtte gå litt tilbake og bortover, før han fant noe som lignet en sti. Av og til falt han og lå lenge i myr og søle. Men han kom seg opp igjen og gikk videre. Så mistet han den ene støvelen et sted, den bare satte seg fast i myra og var umulig å få opp igjen. I begynnelsen kunne han merke kulden som våt og isende, senere begynte den å brenne, men etter hvert kjente han ingenting. Fra nå av handlet alt bare om å gå. Hvert skritt var en lidelse. Hver gang han så opp, var det mørkere og landskapet som i over 70 år hadde vært hans venn, virket mer og mer fiendtlig. Endelig var han ved Lilletjønnet nedenfor Tåkeheia. Han husket lite eller ingenting av veien ned Arsdalsheia. Det hadde begynt å blåse og regne. Anorakken var søkkvåt. Han frøs over hele kroppen og ba til gud om at han måtte komme hjem i live. Han sjanglet videre over flata og ned mot den gamle setra. Det var her han og Johannes hadde gjemt seg for været i flere timer for nesten 60 år siden. På veien ned bratta kom stormkastene. Han måtte nesten krype nedover. Sokken var revet i stykker og han blødde på foten. Han kravlet over bekken og fant ly bak den nedfalne bygningen og satte seg. Han hev etter pusten og hjertet slo som en damphammer. Etter hvert stilnet det og begynte å slå som en gammel bestefarsklokke av og til hoppet det liksom over et tikk, men heldigvis kom det et - takk. Smerten i brystet var nesten uutholdelig. Han tok fram brevet og forsøkte å lese det igjen. Det var blitt altfor mørkt, men han visste jo hva som stod der. Det hadde bare vært så godt å se håndskriften til Johannes en gang til. Han satt lenge og så ut i luften før hodet falt framover. Den blanke issen hans lyste i mørket. Det siste bladet fra bjørka han lente seg inntil løsnet og blåste ned i fanget. I samme øyeblikk falt kniven ut av hendene hans og ned på bakken. Regndråpene falt langsommere. De var blitt til sludd og noen timer senere snødde det tett