MANUS PERFORMANCE 26 JUNI 2010 KUNSTLØA, LUNDE, TELEMARK

Transkript

1 MANUS PERFORMANCE 26 JUNI 2010 KUNSTLØA, LUNDE, TELEMARK SVEINUNG: Hun er kommet et stykke innover i terrenget og setter ned tempoet. På begge sider står de lyse unggranene og ruver i været. Lysløypa strekker seg innover i landskapet, og over bakkekammen, før den svinger videre oppover åsen. Der har de gått sammen flere ganger. Hun tar av på en sti som går i en annen retning. Penkjolen er våt og klistrer seg til lårene. Hjertet dunker hardt i brystet. Hun går sakte bortover stien og prøver å få igjen pusten. Regnet har gitt seg. Hun åpner jakka og blir stående å se seg omkring. Den lilla fargen er tydelig mot alt det grønne. Biene er allerede ute etter regnet og flyr over lyngen. Litt lenger borte står trærne tettere. Hun trår ut av stien. Forsiktig beveger hun seg gjennom lyngen mens hun passer på ikke å komme borti biene som summer langs leggene. Hun går bort til et løvtre og tar tak rundt den smale stammen. Det er som å holde i en kald, kald arm. En arm på et menneske som har vært dårlig kledd ute, mens lufta er blitt kjøligere. Bakken er fuktig, og det blir mørkere idet hun går inn under furutrærne. Fjorårets barnåler ligger rødbrune på bakken. Greinene sveiper over stoffet på regnjakka. Den høye lyden er voldsom i stillheten. Hun stopper og ser seg omkring. Her er det ingen andre. Hun går inn i skogens verden. Den det er fint å bo i utkanten av, eller gå turer inn i. Den en ikke vet hva en kan støte på i, hvis en beveger seg langt nok inn. Hjertet dunker som om det satt i kroppen på en hare. Hun er tørr i munnen. Det fins helt sikkert både vann og åpne plasser, men det kan like godt være at trærne står så tett at hun kan gå seg vill. Hun får lyst til å le. Hun er tørst. Rekker ut tunga og slikker vann av kragen på regnjakka. Hun står sånn og tenker på hva som ville skjedd om hun gikk seg vill. Det kan gå lang tid før noen klarer å finne henne. Hun får bare fortsette. Heller det enn å møte noen. Det må ikke skje. I hvert fall ikke nå. Kanskje er det sånn det har vært hele den tida de har hatt sammen? At hun alltid var på vakt, mens det egentlig ikke var noe å være redd for? Hun ser seg omkring. Hva hvis hun ikke støter på en sjel på flere uker? I skogen kan hun ikke forvente hjelp av noen. Skal hun ha hjelp, må hun gå tilbake samme veien hun kom fra. Men hun kan ikke gå tilbake. Ikke nå. Nå vet alle om forelskelsen hennes. Hva skulle hun gjøre i byen? Rave alene omkring i gatene? Ofte er hun tvunget til å stoppe og gå rundt en stor stein eller ta en ny retning. Noen steder er det for bratt, andre steder vokser buskaset så tett at det er umulig å komme

2 gjennom. Håret henger seg fast i noe. Det lugger. Hun vrir på hodet for å komme seg løs. Noen hårstrå har viklet seg inn i en av greinene på et furutre, og en liten bit av kvisten blir sittende igjen i håret idet hun går videre. Hun ser seg tilbake. I treet henger noen avrevne, lyse hårstrå. Noen kan komme til å finne dem en gang de forviller seg inn hit. Skogen vil ha henne. Holde henne fast og gjemme henne hos seg. Snakke-tenke er det som skjer når du snakker til et annet menneske, men inni ditt eget hode. Tanker og spørsmål du sier inni deg, og svarer på hvis du har lyst. Noen ganger har jenta nesten ikke klart å holde seg alvorlig. Du kan snakke-tenke det utroligste. Ofte ligner det ikke engang noe hun vet om. Som om en annen formulerte ordene. En som er eldre enn det hun er. En som kan ting hun ikke engang har lest om i bøker. Hun vet ikke når hun fanger det opp. Det er som om hun har en innebygd opptaker inni hodet, som får med seg voksnes ord og meninger like godt som det som blir sagt av folk på hennes egen alder. Før ble hun ofte kalt veslevoksen. Det skjer ikke lenger. Jenta er så glad at hun har vanskelig for å sitte stille. Hun har funnet en ny måte å tenke på uten å snakke. Det ligner på snakke-tenke, men det er mye bedre. Det-grorut-av-henne. Hvis hun ikke vil, trenger hun ikke bruke ord i det hele tatt. I stedet lar hun naturen gro ut av seg. Det blir for det meste til forskjellige busker og greiner. Som regel begynner det i hennes eget hode. Men det har hendt at hun har sett store landskap i kroppene på folk. JAN: En eldre mann kommer gående på fortauet på den andre sida av gata. Jenta kjenner det klør i hodebunnen. Etter en liten stund begynner det å gro ut av hodet hennes. Det er en tornebusk. Busken har tre små greiner. På en av greinene gror det ei rose. Mannen ser en annen retning. En masse vann virvles opp fra mannens jakkekrager, før det fortsetter videre over brystet, og brer seg ut over skuldrene. Her snevres vannet sammen og presses ned i et fossefall over magepartiet. Eskene med oldemoras saker står ved siden av skrivebordet. Hvis kvinnen strekker ut beinet, kan hun røre borti dem med foten. Det er for det meste dagbøker og notater, noen fotografier skal det også være. Hun har aldri bedt om disse kassene, men kaste det klarer hun heller ikke. Hun husker en gang for flere år siden, på den tida hun nettopp hadde flytta hjemmefra. Da gikk hun ikke av veien for å hoppe opp i en 2

3 container hvis hun så en, for å sjekke om den kunne inneholde noe av interesse. Møbler, kjøkkenredskaper, praktiske saker. En dag kom hun over et containerlass fullt av bilder, brev og dagbøker. Hun husker ennå følelsen av å miste mening. Det var som om tyngden av kjøttet i kroppen trakk henne mot bakken, og mageinnholdet fortsatte motsatt vei. Nå er det annerledes. Det er ikke så farlig med eskene. Ingenting er evig. Det er noe hun forsøker å lære seg. De sitter på hver sin side av bordet. Jenta holder kniven som om hånda hennes var ei fugleklo. Ikke ei menneskehånd. Ikke ei vakker hånd med lange fingre og nedgnagde negler. Kvinnen følger med på jenta. Jentas knoker er blitt hvite, hånda er knyttet så hardt rundt kniven. Klirr, klirr, klirr. Det smeller i porselenet idet kniven møter tallerkenen. Hun sliter. Når hun skjærer, er det som om det var vedkubber hun slet med å sage over. Når du ser sånn på meg, får du meg til å føle meg som et barn, sier jenta og ser i tallerkenen. De ser på fotografier av dyr. Fotografier de har tatt av hverandre. De ser på hverandres hender, nakker, armer. De ser på bilder fra femtiårene, på bilder enda lenger tilbake i tid. Den tida da europeiske oppdagelsesreisende dro til Vest-Afrika. Guttens ansikt. De fine linjene. Han ser alvorlig ut. Det er noe med kvinnens stemme. Hvordan hun bruker tid på enkelte ord. Hun er høy og ser sterk og lat ut på samme tid. Så er det øynene. Hun ser rett på den hun snakker med, men etter en stund bryter hun av, og så tydelig at det nesten er ekkelt, ser hun et annet sted og fortsetter å snakke som om ingenting har skjedd. Hun legger ikke skjul på det. Hun vet at det å se inn i noens øynene kan være en begynnelse på noe, og at det er tiden det tar som bestemmer om det skal utvikle seg til noe mer, eller ikke. Jenta klarer ikke å forutse noen ting. I stedet glemmer hun seg bort og glor til det gjør vondt i øynene. JAN: Jenta er opptatt av det afrikanske kontinentet. Regnskogen. Dyra. - Det fins ingen ende på den vestlige manns eller kvinnes interesse, verken for det kolonialiserte eller det postkolonialiserte Afrika, sier kvinnen og ser på jenta. Hun forteller at hun har arv i kassevis. - Det er den samme innstillingen vi har til Afrika, som den vi har til oss 3

4 selv, fortsetter hun. Det er ufullstendig og overfladisk. Det finnes ikke ett Afrika. Afrika eksisterer ikke. Afrika er en metafor. Hver og en bringer med seg hva Afrika er. SVEINUNG: Fotografiet er tatt midt på dagen. De ligger på ryggen ved siden av hverandre i gresset, oppspente som digre kristus-imitatorer. Sju fjellgorillaer skutt på kort hold med hagle. Kroppene er intakte med hode og hender. Håndledd, føtter og bryst er surret fast til stokker med reip, så kroppene ikke skal falle i bakken under transport. Kjønnsorganene er dekket til med grønne blader. Gorillaene er blitt fraktet på enkle bårer gjennom den tette skogen. Menn har felt trær og kuttet dem i passe lengder. Stokkene er blitt kilt på plass under dyrene. Det har krevd flere menns styrke å dytte dyrene på plass. Det har vært en lang tur, og nå er reisen over. På sletta, i en sirkel omkring dem, sitter folk og kikker. Hadde det ikke vært for reipene, kan en forestille seg at dyrene sover sin kongesøvn. JAN: Innimellom har jenta holdning som en banan eller et tre som står i vinden og vaier. Ryggen er hul, og der inne et sted gjemmer hun brystene sine. Men ganske ofte, når hun kjenner seg trygg på situasjonen, løfter hun hodet og retter seg opp, og står ved siden av kvinnen, høy og voksen. Hun blir ofte stående en stund i den stillingen, mens hun smiler og fokuserer blikket et sted i horisonten. Men det varer ikke lenge. Med en neglebitt pekefinger fisker hun fram en lyserød tyggegummi fra inne i munnen et sted. Det må visst alltid være en som ligger der, klar til bruk, så hun kan ta den ut når hun trenger den, surre den noen ganger rundt fingertuppen, før hun trykker den lille, myke klumpen et par ganger mot underleppa og putter den tilbake. Det begynner å mørkne. Hun har funnet en ny sti, men det er nok ikke mange mennesker som bruker den. Det ser ut som et gammelt dyretråkk. Hun puster tungt, men forsøker så godt hun kan å følge tråkket. Det begynner å bli vanskeligere å se. Hun er andpusten. Det best å følge stien en stund. Skogen er blitt tettere. Det er kaldere også. De nakne føttene ser selvlysende ut mot den mørke bakken. Hun går bortover og kan ikke la være å tenke på hvordan det ville se ut hvis alt ble stående urørt sånn som her inne. Skogen ville fortsette å bre seg utover, trærne ville vokse seg høyere og kraftigere, og krattene snøre seg sammen. Buskene ville tvinne greinene sine om hverandres. Det samme ville skje under jorda. Det ville bli den sterkestes rett 4

5 blant røttene, til de slutt dannet kjempestore floker. Ingen mennesker ville komme inn i en sånn skog. Det ville blitt uframkommelig. Umulig å bevege seg. Men ingen ville bekymre seg over det, fordi ingen skulle noensinne gå i en sånn skog. Hun stopper opp, og blir stående en stund litt foroverbøyd til pusten går roligere. Så retter hun ryggen og fyller lungene. - Ingen skal gå her mer! Hun roper så høyt hun kan. Lyden forsvinner inn mellom trærne. Noen fugler skriker et stykke unna, ellers er det stille. Hun fortsetter å gå mens hun forsøker å puste rolig. Innimellom kjenner hun en kilende iling løpe over ryggen. Men langsomt trekkes den kjølige lufta ned i lungene, og på en måte gjør kulda henne klarere. Et stykke lenger framme har et digert tre falt overende og blitt liggende tvers over stien. Røttene spriker til alle kanter. Steinene har kilt seg fast mellom de forskjellige armene, og en slags rød jord og noe som ser ut som tjukk, grå leire, er dratt med opp da rota løsna fra bakken. Hun trekker opp kjolen og lager en rull av stoffet som hun knytter i siden av hofta. Så slenger hun beinet over trestammen og setter seg på den, før hun aker ned på den andre siden. På den andre siden av treet blir stien utydelig. Lenger borte ser det ut som om den forsvinner helt. Hun setter seg på huk. Det beste hun kan gjøre, er å føle seg fram med føttene, tenker hun, reiser seg og går videre. Lenger framme blir det virkelig tett. Trær og busker sitter fast i hverandre som om det er meningen at folk og dyr skal bli sittende fast her inne. Det blir mer og mer gjengrodd og hun må bruke alle kreftene hun har, til å arbeide med å holde greinene unna. De våte kvistene sveiper over ansiktet og lager klebrige striper mot huden. Hun huker seg sammen og gjør seg liten, og sånn sammenbøyd manøvrerer hun seg sakte framover, stykke for stykke. Med ett åpner skogen seg over henne så himmelen kommer til syne. Lyset nesten blender henne i øynene, og hun blir stående og måpe. Det er en liten, åpen plass. Månen er på vei opp. En lysende halvkule synes over skylaget, og det sterke, hvite lyset strekker seg ned mellom trekronene. Det jævla krattet. Hun presser unna noe hun håper er de siste greinene på en lang, lang stund, og etter et par vaklende skritt er hun ute på plassen. Hun er omgitt av en vegg av trær, og nå når hun endelig står her, er det allerede vanskelig å se hvor hun kom fra. Dødstrøtt leter hun seg fram til et flatt underlag og legger seg på bakken. Det lukter jord og tørre blader. Her vil hun ligge. Her hvor høstløvet har samlet seg og bladene er myke under kroppen. Ligge inntil dette visne, døde løvet. Øyelokkene er tunge, og det svir i øynene. Hun ligger stille og hører på 5

6 lydene, er borte et øyeblikk, hun sover nesten. Det suser i tretoppene, og hun kan høre fuglesang ikke langt unna. Kroppen er så tung. Hun har ikke kjent seg så rolig på lenge. Hun vekkes opp av at det stikker i nakken. En mygg har satt brodden i henne. Hun myser, kan ikke se den, men hører den flyr av sted. Hun snur seg og ser den lille insektkroppen fly av gårde, tungt lastet med blodet sitt. Hun kan ikke la være å tenke at det er godt å bli kvitt det. Hun snur seg over på siden. Ved siden av henne står noen små, gule blomster, som ikke er avblomstret. Hun lar øynene gli igjen. Noe som kjennes som en maur eller en bille, kravler oppover låret hennes, og hun lar den bare være. Etter en stund kjennes den ikke lenger. Pusten går rolig, ikke noe harehjerte eller plutselige rykk i kroppen lenger. Hun trekker føttene innunder seg og drar kjolen over beina. Hun skal være i denne skogen til hun blir gammel, tenker hun. Hun kan ikke la være å smile av det. Innimellom kunne hun beveget seg ut av den, kikket på menneskene som bor i husene sine, sett på lyset i vinduene deres, men det skulle være alt. 6