HISTORIE. Her ser vi på tauverkets historie.

Transkript

1 HISTORIE Tauverkets historie: Verdens første Om serien Når vi ferdes i båt langs kysten, omgir vi oss med en rekke ting som vi er ganske avhengige av. Deres eksistens virker kanskje som en selvfølge men faktisk gjemmer det seg i hvert enkelt tilfelle en historie bak: En gang har det vært noen som har hatt gode ideer, som har testet, utviklet, tenkt, og jobbet hardt, for å virkeliggjøre sine visjoner om et bedre båtliv. Det kan dreie seg om seilertøy, tauverk, kompass, påhengsmotorer, eller helt andre ting. Felles for dem alle er at de bidrar til sikrere, mer effektive, og mer tilgjengelige maritime opplevelser. Resultatene nyter vi alle hver eneste sommer. Historiene bak dem forteller vi her i Båtliv. Her ser vi på tauverkets historie. Pyramidene var ikke blitt bygget, og seilskipenes oppdagelse av andre kontinenter hadde ikke vært mulige. I år har tauverk vært menneskets viktigste redskap. Men først de siste 50 årene er det for alvor skjedd en endring i den måten man lager tau på. Her er historien. AV: ØYVIND BORDAL FOR SJØENS FOLK var det tauverk som bokstavelig talt holdt sammen på verden. For seilbåtfolket er det stadig sånn. Til høyre den nye verdens tau en dobbeltflettet line med et tredje, friksjonsfremmende lag i midten. 86 Båtliv :

2 verktøy T auverkets historie er like lang som menneskeheten. Tauet er kanskje det første stykke verktøy overhodet, skapt av mennesker. Noenlunde samtidig med at vi begynte å gå på to ben, begynte vi også å gå på jakt, bygge hytter, flytte rundt på tunge ting osv. Og til alt det var det smart å bruke tau. Man regner med at det først har været snakk om naturlige stykker plantefiber, som for eksempel lianer, og at man etter hvert har funnet på å tvinne flere stykker sammen, for å få lengre og sterkere stykker. Det eldste vitnesbyrdet om et sånt tau er mer enn år gammelt! Vridning stort problem Tauverk må være den oppfinnelsen, som har vært framstilt i samme form lengst. De treslåtte hampetauene fra før vår tidsregning var faktisk stort sett enerådende, helt fram til 1950-årene. En flettet line (hvor man flettet mange kordeler sammen i stedet for at «slå» eller vri dem) hadde imidlertid vært i bruk i mindre omfang, og etter sigende skal kineserne ha håndlaget en flettet line helt tilbake i historisk tid. Men det var komplisert og tidkrevende, og ideen fikk ikke noen utbredelse av betydning. Poenget med flettede tau er primært at det ikke vrir seg. Det «balanserer» bedre, i og med at det alltid er tråder som vil motarbeide tendenser til vridning. Tauverk som vrir seg kan faktisk skape alvorlige problemer når det klumper seg sammen i det velkjente virvar, og fallskjermhoppere er et godt eksempel på folk som veldig nødig vil oppleve at linene er i uorden. Andre verdenskrig brakte plasten Derfor var det logisk at de mange fallskjermtroppene under andre verdenskrig var de første som fikk levert industrielt produserte, flettede liner i syntetisk materiale. I 1930-årene kom de første eksperimentene med syntetiske materialer. Og under andre verdenskrig videreutviklet og utnyttet man de nye syntetiske plasttypene på mange felter. Fibere av nylon, polyester, og polypropylen råtner ikke opp. De er sterke, smidige, og relativt UV-bestandige perfekte til tau. Til seilbåter fungerte de treslåtte, syntetiske tauene ikke til annet enn som fortøyninger og ankerliner. De vred seg, satte seg fast i blokkene, og over tid rettet kordelene seg mer og mer ut, så kordelene i tauverket skilte lag. Dessuten var tauene glatte og uhåndterlige, og knuter og spleisinger holdt ikke så godt. Man ville også gjerne beskytte tauene mod slitasje. Alt i alt: Det var bruk for en ny type tau. Og for første gang i historien var det også mulig å gjøre noe med det. 50-årenes dobbeltflettede line Den dobbeltflettede linen var en helt ny type tau, bestående av en strømpe, flettet av kunstfibere. Inne i strømpen var det en kjerne, også den flettet av kunstfibere derav navnet dobbeltflettet. Linen var smidig, veldig sterk, den råtnet ikke, og den motsto slitasje. Nesten hele styrken lå i kjernen. Strømpens funksjon var først og fremst å beskytte kjernen. Og frem for alt: Dette tauet vred seg ikke. Og det er først her, midt i 50-årene, at den moderne æra i tauverkets historie begynte for alvor. Siden er stort sett alle tenkelige former for måter å utforme og kombinere kjernen og strømpen blitt prøvd, og så snart de nye fibertypene som kevlar og spectra dukket opp på markedet i 80-årene ble disse populære. I bransjen regner man nå med at den gode gamle stålwiren i stående rigg snart vil bli skiftet ut med moderne, ekstremt strekkstabil line. På de superraske trimaranene og katamaranene består stag og vant allerede nå av tau i stedet for wire. Og siste skudd på stammen er tauverk hvor kjerne og strømpe integreres, sånn at de ikke skiller lag ved høy belastning. Egypternes tauverksindustri Stort sett alle lange typer fibere har vært utprøvd opp gjennom historien, men mange steder i verden endte med å finne ut at Båtliv :

3 PÅ EN FULLRIGGER finnes det tauverk noenlunde svarende til distansen Oslo - Halden. hamp var best. Allerede i antikken eksperimenterte man med alt mulig annet: Palmeblader, gress, papyrus, lær, hår fra forskjellige dyr, og mye annet rart. Og allerede den gangen var det et utviklet håndverk å lage tau. De første desiderte verktøyene til produksjon av tauverk, er funnet i Egypt. Ca år f. Kr. hadde egypterne en systematisk, høyt utviklet tauverksindustri, som primært benyttet sjøgress som råmateriale. Tauverket skulle være ekstremt sterkt steinblokkene i Gizapyramiden veier gjennomsnittlig 2,5 tonn, og mange av dem er mye tyngere. Det var altså kraftig tauverk som skulle til, for at pyramidene skulle kunne bygges! DET ER IKKE så vanskelig at forstå at sjømenn la vekt på å passe tauverket ordentlig. De hadde en temmelig stor personlig interesse i at det holdt Hamp fra Kina Den andre tidlige, høyt utviklede sivilisasjonen vi kjenner kineserne begynte å lage hampetau ca f. Kr. Det var faktisk derfra, at ideen spredte seg, etter hvert som kinesernes skip nådde havner andre steder i verden. Når europeernes skip senere begynte å innta verdenshavene, var det jo nettopp på bakgrunn av at de hadde ordentlig tauverk. Skipene ville ikke engang kunne forlate havnen, hvis det ikke var for de mange kilometerne med tau, som gjorde det til et effektivt transportmiddel på havet. For å skape en velfungerende rigg skal det ordentlig lange tau til, som ikke bare er sterke, men som også har en ensartet tykkelse hele veien. Ellers kan de ikke passere gjennom blokkene, og dermed kan man ikke håndtere belastningene i riggen. Sånn var det for vikingene, og sånn var det også senere, på 14- og 1500 tallet, da europeiske skip seilte ut i verden. Oslo til Halden Man ble altså nødt til å lage lange tau i store mengder. På slutten av 1600-tallet sa man i Christiania, at hvis man plukket alt tauverket av et orlogsskip, ville det nå fra Akerhus og hele veien til Frederikssten festning i Halden! Om bord på skipene holdt tauverket bare i to sesonger. Så skulle alt sammen skiftes. Først sent i middelalderen kom de første egentlige produksjonsanleg- SPINNERI: Først ble fiberne spunnet til tråder. Så ble trådene slått til kordeler. Og til sist ble kordelene nesten alltid tre slått til tauverk. Her tyske Gleisteins spinneri, Båtliv :

4 GLEISTEIN TAUVERKSFABRIKK, Tyskland. Lange bygninger til lange tau I DAG OVERTAR moderne kunstfibertau flere og flere oppgaver, som for eksempel stående rigg. Her sjakler av tau! TRESLÅTT TAU snor seg simpelthen fra hverandre og blir ødelagt, hvis det ikke er ordentlig taklet her den gode, gamle metoden med taklegarn, som blir sydd og surret rundt tampen. gene i Europa - repslagerbanene. Det var lange baner, forsynt med en krok i hver ende, hvor man kunne stå og dreie kordelene rundt og rundt. Prosessen TAUVERK ble håndlaget helt fram til sist på 1700-tallet, når dampmaskinene overtok mye manuelt arbeid. var tredelt: Først ble fiber spunnet til tråder. Så ble trådene «slått», eller vridd, til kordeler. Og til sist ble kordelene slått til tau. Kordelene var vridd den ene veien, og selve tauet den andre veien det hjalp med å holde sammen på tauet. Repslagerbanene var gjerne 300 fot, og en full lengde ble kalt en kabel. Derav opprinnelsen til begrepet kabellengde. Leonardo Da Vinci designet faktisk en maskin til produksjon av tauverk, men den fikk samme skjebne som så mange andre ting han fant på det var ennå ikke teknologi til å bygge den. Allikevel har man tilsynelatende vært temmelig fikse på fingrene når det gjaldt tauverk Albert-tau Mot slutten av 1700-tallet dukket det opp dampdrevne, uhyrlige maskiner i mange avskygninger. Dermed kom også de første maskinene til produksjon av tauverk. Men selve tauverket endret seg ikke man brukte hamp, manila, jute, sisal - altså plantefibere - i en tre- eller fireslått utgave. De ble impregnert i tjære eller parafin, for å forsinke den råtningsprosessen som allikevel alltid endte med å ta livet av tauverket etter få års bruk. Først midt på 1800-tallet fant man på å bruke jerntråd i stedet. Først ute var William Albert, leder av en sølvmine i Harz i Tyskland. Nede i minene var det så fuktig at tauverket råtnet vekk på måneder. Albert prøvde derfor å slå tauverk av jerntråder, manuelt og på nøyaktig samme måten som man laget tau. Resultatet var verdens første wire. De såkalte Albert-tauene spredte seg fort, og i England forsto man at skipsfarten kunne få stor fornøyelse av ideen. Snart var det stående rigg av wire på de fleste skip, og man erstattet tauverk av plantefiber med stålwire overalt hvor det var mulig. EN SÅKALT «MANILAKABEL», laget til tunge trekk. I DAG SKAL TAUVERK tåle mange tonns belastning, uten overhodet å gi seg. Utvikling av moderne tauverk er derfor en høyteknologisk affære. Ombord på en Formula 60 trimaran er tauverkets kvalitet viktig for båtens seilegenskaper. Båtliv :

5 Kjapt om tau DETALJEARBEID: Tauproduksjon er en nøysommelig prosess. Først tvinnes fibrene som så flettes til kjerne og strømpe. Her flettes strømpen rundt kjernen. Til fortøyning skal du velge tau som strekker seg, og til rigging skal du ha tau som ikke strekker seg. Her er en rask innføring om tau. AV: AXEL NISSEN-LIE Tau er ferskvare, men noen typer tau holder bedre enn andre. På grunn av dårlig holdbarhet er naturtau forsvunnet fra båter. På skutene måtte man skifte alt tau annet hvert år. Sollys er i dag tauets værste fiende, men også smuss og saltkrystaller sliter fiberne i stykker. Selv om tauet ser bra ut kan det ha bare en brøkdel av den opprinnelige bruddstyrken. Polyestertau har best holdbarhet, men bør skiftes ut etter minst 10 år selv om det ikke er synlig slitt. ENKELT- FLETTET TAU av polyamid som er hult i midten. Gir god strekkevne, men dårligere slitestyrke. Tau for fortøyning Polyester- og polyamidtau er sterkest, mest holdbart, og blir brukt som materiale i de beste fortøyningstauene. Polyestertau for fortøyning er flettet på en annen måte enn polyester-fall som brukes til å heise seil med, slik at de er mer elastiske. Polyamid (nylon) er mer elastisk enn polyester, men mister sin elastitet over tid. De billigste tauene er laget av en tredje kvalitet - polypropylen. Disse tauene er lett og flyter, men har dårligere holdbarhet. Sollyset tar knekken på slikt tau i løpet av noen sesonger. Mørk farge øker levetiden, og et sort polypropylentau kan leve opp til seks år. Tau for rigg I riggen er det ideelt å ha et så dødt tau som mulig. Polyestertau er billig og har god holdbarhet, men strekker seg mer enn de moderne avanserte tauene. På et storseilskjøte blir belastningen fordelt gjennom utvekslingen, og med kort avstand mellom blokkene, er det begrenset hvor mye tauet faktisk kan strekke seg. Har du dacronseil kan også polyester fungere som fall fordi seilet strekker seg mer enn fallet, men har du mer avanserte seil må du også ha mer strekkfaste fall/riggtau, ellers vil du ikke få noe glede av den kostbare seilgarderoben. Da er det Dyneema og Vectran som gjelder. Slått og flettet tau Slått tauverk består av tre eller fire kordeller som er tvunnet Treslått tau i nostaligsk utseende. Dette ser ut som hamp, men er laget i polypropylen og brukes i trebåter og skip. DOBBELTFLETTET TAU består av en kjerne med strømpe rundt. Tauet har både kjerne og stømpe i polyester. til et rep. I fritidsbåter er 3-slått det mest vanlige. Slått tauverk er billigere enn flettet, har stor fleksibilitet, er slitesterkt og lett å spleise. 3-slått tau brukes i all hovedsak til fortøyning og ankring. Tradisjonelt har flettet tau vært nesten dobbelt så dyrt som 3-slått og ble stort sett brukt til fall, skjøter og trimmeliner. I dag produseres flettet tau i en helt annen målestokk og ligger nå bare mellom 20 og 30 prosent over i pris. Det er to typer flettet tauverk: Enkelt- og dobbeltflettet. Enkeltflettet er hult i midten, mens dobbeltflettet har en flettet kjerne med en strømpe utenpå. Det er den flettede kjernen som skal bære belastningen, mens strømpen beskytter innmaten mot sollys og slitasje og gjør linen lettere og bedre å holde i. Enkeltflettet tau gir god strekkevne, men dårlig slitestyrke. Flettet tauverk har større slitestyrke enn 3-slått tau, er mer fleksibelt, og har i noen tilfeller også større bruddstyrke. Tau i stedet for kjetting Det finnes ankertau med blyperler i kjernen. Disse ankerlinene leveres i ferdige lengder med en rustfritt kaus i enden. Fordelen med de nye linene med innlagt bly er at man slipper den uhåndterlige kjettingen, axel@seilas.no Tips: Vask tauverket etter hver sesong, for hånd i balje. Unngå maskinvask, det sliter på fibrene. Milo er det beste vaskemidlet. Ved å vaske tauet får man fjernet saltkrystallene, som har skarpe kanter og sliter på fibrene. Rett ut tvister i tauet et par ganger hver sesong. Slipp tauet ut bak båten under seilas så det får rettet seg ut. Belast ikke tauverket mer enn 50 prosent av maksbelastningen. Kveil alltid opp slått treverk i riktig retning, dvs. «høyreslått» medsols. Bruk alltid rykkdempere på fortøyningstauet. Oppkveilet tau skal alltid henges fritt eller legges i godt ventilerte rom. 90 Båtliv :