Attribusjon (persepsjon) og symptomer hos narsissister

Transkript

1 Rune Fardal, psykologi student Personlighetsforstyrrelser med hovedvekt på narsissistisk problematikk i relasjon til barn mail: rune@fardal.no Attribusjon (persepsjon) og symptomer hos narsissister 20 Juni, 2011, Oppdatert Med linker: Utskrift : Attribusjon - å tillegge sanseinntrykk mening. Attribusjon handler om hvordan hjernen tillegger sanseintrykk mening for deretter tolke disse gjennom persepsjon. For de fleste er deres attribusjon og persepsjon av sanseinntrykk av en slik karakter at de beskriver verden tilnærmet identisk. Vi kan si at selv om observasjon av sanseinntrykk skjer subjektivt i individet, så er den objektiv i sin attribusjon, i den forstand at den tillegges tilnærmet likt innhold av de fleste. Det må bety at de fleste har utvikler tilnærmet de samme hjernestrukturer for attribusjon og persepsjon. Disse ligger innenfor normalområdet. Deres nevrale prosesser er tilnærmet like. Samfunnets sosialiseringsprosess og våre kulturelle koder og verdier gjør at de fleste innarbeider de samme standarder for tolkningen av sanseinntrykk innenfor den samme kulturelle krets. Noen sanseinntrykk er like fordi de bestemmes av den biologiske utrustning mennesket har. Øyet er typisk i så måte, der fargespekteret oppfattes tilnærmet likt fordi øyets biologiske komponenter oppfatter ulike lysbølger likt og sender det samme signalet til hjernens synsentere. Det samme gjelder smak, berøring og hørselsorganer. Vi kommuniserer fordi vi tillegger språklige utrykk samme innhold, uten det ville ingen forstått hverandre. Vi fremviser oftest de samme følelser fordi vårt emosjonelle apparat er tilnærmet likt utviklet og vi oppfatter konstante størrelser som lys, lyd, berøring og temperatur tilnærmet likt. Når avvik skjer, har det ofte sammenheng med psykologiske, kjemiske og/eller biologiske avvik. Avvik er gjerne knyttet til emosjonelle størrelser. Således oppfatter en narsissist lys og lyder tilnærmet likt, mens emosjoner attribueres mer i tråd med egne egosentriske behov enn andres behov. Der andre veiledes i sin attribusjon av empatistrukturer, veileder Side 1 av 26

2 narsissisten i større grad av primitive angst strukturer som aktiverer primitive psykologiske forsvarsmekanismer. Når dette skjer har det sammenheng med at deres nervestrukturer har vært utsatt for påkjenninger under dannelsen og således koblet opp mer sårbart med betydelige mangler og en skjørere struktur. Fargeblinde opplever farger annerledes grunnet biologiske avvik, deprimerte opplever verden negativt grunnet psykologisk problematikk ofte grunnet i biologiske/kjemiske avvik. For psykotiske er virkeligheten et kaos, stikk motsatt av det autistiske spekter med autisme og asberger syndrom, der behovet for system og forutsigbarhet tipper over i det ekstreme. Sistnevnte med biologiske og psykologiske avvik. Kombinasjon av biologiske, kjemiske og psykologiske problemer og avvik gjør at noens attribusjon avviker fra normalen. Attribusjon er avhengig av de biologiske nervestrukturer som skjelett eller strukturer for disse operasjoner. I og mellom disse strukturer skjer det fysiske (elektriske) og kjemiske prosesser. Barn som i ung alder vokste opp i kronisk stressede omgivelser med omsorgsvikt og overgrep, mangler en rekke av de hjernestrukturer og oppkoblinger som trygge barn utvikler. De har færre tilknytninger mellom nervecellene, færre reseptorproteiner i nervecellenes vegg, og de har færre nerve celler i sentrale deler av hjernen som f.eks. hippocampus. Reduksjoner på opp mot 25% av hippocampus som følge av langvarig kronisk stress er målt. Dette får naturlig nok alvorlige konsekvenser all den tid hippocampus er sentral i innkoding og gjenhenting av hukommelse. De har også forstyrrelser i de kjemiske konsentrasjoner så viktige for mental ballanse. Forskning beskrevet i American Psychiatric Association, 2010:25 av Martin Teicher viser at ord er vel så skadelige som fysisk mishandling: A recent study by brain scientist Martin Teicher, a Boston-area neuroscientist, shows that older children subjected to persistent verbal bullying by their peers or adults at school showed the same kinds of abnormalities as kids who were physically harmed. Han viste at verbal mishandling skadet nerveceller og medførte senere psyksie lidelser. Jo høyere verbal mishandling, jo flere psykiatriske symptomer. Side 2 av 26

3 it looks as if peer verbal abuse can lead to damage in the corpus callosum, and corpus callosum damage in turn can increase the risk that young people will experience psychological problems. Tilsvarende fant psykolog Tracy Vaillancourt, Ottawa: cortisol may, in fact, underlie many of the adverse effects of bullying: It can weaken the functioning of the immune system, and at high levels can damage and even kill neurons in the hippocampus, potentially leading to memory problems that could make academics more difficult. Indeed, Vaillancourt has already found that teens who are bullied perform worse on tests of verbal memory than their peers. One of her next studies involves trying to get at this question directly: She will be putting some of her subjects, now ages 16 and 17, into an MRI machine to look for evidence of damage to the hippocampus. Just as we know physical abuse by adults creates lasting damage in children, it s becoming clearer that verbal or emotional abuse by a child s peers is enough to create lasting, measurable damage in a child even as she or he grows older. Dette fører med seg at de med en utrygg tilknytningstil attribuerer sanseinntrykk annerledes enn de med en trygg tilknytningstil. De med reduserte strukturer opplever reduksjoner i evne til å håndtere stress. Psykopater kan ikke føle empati fordi de har klare mangler i hjernens empatiske strukturer. Samtidig er denne form for empatimangel klart forskjellig fra den empatimangel vi ser ved autismespekteret. Autister vet bare ikke at de krenker andre, man kan på mange måter si at de egentlig sier sannheten rett ut, uten å ta høyde for at den kan såre. De forstår ikke at de har såret noen når de har beskrevet noen slik de faktisk er, de beskriver bare det de ser uten å korrigere for empati. Psykopater derimot vet hva de gjør. Dette fører til psykologisk problematikk så tydelig for deres adferd. Som en følge av dette vil den subjektive virkelighet variere fra den friske til den psykisk syke. I motsetning til både den sosiale virkelighet, som er lik for alle medlemmer i et samfunn, og den materielle virkelighet som eksisterer uavhengig av mennesket, varierer den subjektive virkelighet proporsjonalt med alvorligheten av psykisk problematikk. Jo alvorligere psykisk problematikk, jo større avvik er det mellom individets attribusjon og den objektive virkelighet slik normale attribuerer. Psykologiske problemer slik vi ser det ved narsissister handler ikke om skader ved intellektet, IQ, men om skader knyttet til den emosjonelle intelligens, EQ. De mangler strukturer for emosjoner knyttet mot den ytre verden. En underutviklet empati kombinert med en overutviklet egosentrisk holdning skaper deres problemer. Deres emosjoner for egen selvfølelse er hypersårbar, samtidig som empati for andre er fraværende. Kort sagt ekstremt egosentriske. Attribusjon bidrar til hvordan vi tolker oss selv og våre omgivelser. Det er et viktig menneskelig trekk å søke mening i egen og andes adferd. Når verden blir uforståelig blir den uforutsigbar, utrygg og truende. det er forvirrende å sanse inntrykk vi ikke klarer tillegge en kjent kategori. Holdninger og verdier virker inn på attribusjonen. Forståelsen av andre og deres intensjon bygger på attribusjonsprosessen. Uten mulighet til å forutsi, Side 3 av 26

4 oppleves vår virkelighet usikker. Vi sammenligner hele tiden våre forventninger om hva som skal skje, med hva som faktisk skjer. Mønsteret for disse forventningene er spesifikt for den enkelte person. Når vi ikke klarer plassere det som skjer i kjente og forståelige kategorier, blir vårt verdensbilde forstyrret og utrygt. Det vi ike forstår, skaper angst. Dette mønsteret bygger på og er utviklet på grunnlag av individets subjektive livsopplevelser og derigjennom forventninger. Den som er utsatt for traumer og omsorgsvikt har et annet nervemønster enn den som har en trygg tilknytningstil. Èn observatørs beskrivelse er således ikke alltid den samme som en annen observatørs beskrivelse av den samme hendelse. Opplevelsen av den samme hendelsen kan attribueres ulikt. Ikke fordi sanseintrykket er forskjellig, men fordi attribusjonsprosessen og persepsjonen er det. Det nervesystemet som skal tolke sanseintrykk er forskjellig. De som bærer på en traumatisk balast drar denne inn i attribusjons- og persepsjonsprosessen. De farges av den enkeltes livshistorie, hukommelsen, som egentlig er summen av de nervestrukturer individets opplevelser og læring har skapt. Den som er vant til å være i båt opplever store bølger annerledes enn den som aldri har vært på sjøen. De har kognitive strukturer for å forstå det de opplever. Den båtvante har utviklet nervestrukturer (læring) som gjenkjenner slike inntrykk, de utgjør ikke noe ukjent eller truende, de vet av erfaring at de behersker dette miljøet. Den som er trygg på seg selv og den situasjonen man er i, opplever kritikk annerledes enn den som har dårlig selvfølelse og/eller er utrygg på den situasjonen man er i. Den som har vokst opp med krenkelser av eget selvbilde slik barn av narsissister/psykopater er, tolker livets utfordringer annerledes enn den som har en trygg oppvekst. Dette er egentlig helt elementær læringsteori. Den som skal lære å svømme utvikler i realiteten et mønster og struktur i nervesystemet som koordinerer de nødvendige muskelbevegelser. Noe læring medfører at visse muskelgrupper utvikles spesielt. Dette har man sett ved for eksempel personer som tidlig begymte spille fiolin. De har spesielt utviklede nervestrukturer i de deler av hjernen som behandler fingrenes motoriske bevegelser. Det samme har man funnet ved Londons taxisjåfører, de har velutviklede kognitive kart. Det samme prinsipp gjelder for emosjoner og empati. Den som vokser opp i et dysfunksjonellt miljø, har lært (fått nervestrukturer) noe annet enn den som vokser opp med empatiske omsorgspersoner. Miljøpåvirkningen er med på å bestemme nervesystemets utforming. Det er et ikke underlig at mens narsissister og psykopater har underutviklede empatistrukturer, (evne til å se andre fra innsiden) så har de til gjengjeld overutviklede strukturer som reagerer på angst og krenkelse av eget Selvbilde. De viser ingen forståelse for andres emosjoner, samtidig som de er overfølsomme for egne! Ved fødsel har et barn flere nerveceller enn det har når det er 10 år. Mange nerveceller er spesialiserte. De som ikke blir tatt i bruk fordi barnet ikke opplever miljøer der de blir benyttet, forsvinner. De som blir tatt i bruk, utvikler koblinger til andre nerveceller. En enkelt nervecelle kan koble seg til 1000 vis av andre. De fleste har strukturer for empati når de blir født, men disse trenger kobles opp mot hverandre og få en økt kvalitet for å fungere på riktig måte. Side 4 av 26

5 Man kan sammenligne det med å sette en datamaskin i hvert hus. Inntill det strekkes kabler mellom de enkelte datamaskiner/hus, er de ikke til mye nytte. Dersom så linjene som strekkes ikke klarer overføre særlige datamengder, sier vi nettet er tregt, noe som medfører at sider ikke kan lastes eller kommer veldig tregt. Om det legges optiske fiberkabler med høy kapasitet vil kommunikasjonen mellom disse maskiner bli langt bedre. Vi ser nøyaktig det samme prinsipp i hjernens nervestrukturer. Små barn er født med en rekke nerveceller som dels har koblinger seg imellom. Imidlertid går beskjeder mellom disse nerveceller sakte intill barnets nerveceller utvikler et isolasjonslag (myelinlag) rundt viktige nervetråder. Da øker både evne til koordinering og bevegelse. De ukontrollerte bevegelser ved MS (multippel sklerose) skyldes nettopp at nervecellenes fettlag (myelinlag,isolasjon) blir brutt ned. Innformasjonstrømmen av signaler mellom nervecellene går saktere. Dersom miljøet ikke er av en slik karakter at empati blir lært/opplevd, så utvikles heller ikke disse strukturer i tilstrekkelig grad. Baron-Cohen (2011) beskriver disse kompliserte strukturer i boken Sero degrees of empathy. Den som har utviklet de nødvendige nervestrukturer for de sanseinntrykk man mottar, har et apparat for å attribuere disse sansesignaler. For denne vil verden ikke virke verken truende eller vanskelig. De har et nervesystem til å forstå og behandle hva de sanser. De har et velutviklet nervesystem med kapasitet til å behandle sanseinntrykk, også de emosjonelt truende. Det skal derfor svært mye til før de får problemer. Visse nervestrukturer må utvikles og aktiveres innen visse tidsrom, ellers lukkes muligheten for at disse kan utvikles. Språk synes være et eksempel, empati et annet. Andre kan utvikles gjennom et livsløp. Vi sier det er visse kritiske faser et utviklingsvindu er åpent. Tilsvarende er det for en del evner sensitive perioder der vi har lettere for å lære. For et barn er det lettere å lære for eksempel et andrespråk enn det er for en godt voksen. Barnet trenger ikke bruke så mye resuser som en voksen. I voksen alder kan det læres, men det krever større resurser. Slik har man sett individer som er født blinde, men som i voksen alder gjennom opperasjon har fått tilbake synet, ikke forstår hve de ser, fordi de ikke har utviklet nervestrukturer for å attribuere de sanseinntrykk de mottar. De synes også bare i liten grad evne lære seg til å forstå hva de ser. Forsøk har for eksempel vist at kattunger som vokser opp i mørke og som noen timer får se lodrette streker, ikke ser vannrette streker når de utsettes for slike. De har ikke utviklet nerveceller for å registrere slike sansestimuli. For den som ikke har utviklet slike strukturer vil sanseinntrykk virke mer utfordrende. Det blir som når for mange skal sjekke inn på en flyplass med for liten kapasitet i innsjekkingen, det skaper kø og økt irritasjon og stress. Til slutt tipper det over for noen og aggresjon blir resultatet. Slik synes det også være for de med mangler ved utviklingen av hjernens nervesystem. De mangler både struktur og kapasitet til å håndtere stressfyllte sanseinntrykk. De har ganske enklet ikke lært det. I tillegg er deres terskler for når inntrykk oppleves som stress betydelig lavere, de har lavere terskler for krenkelser. Side 5 av 26

6 En krenkelse kan forstås som en kjemisk uballanse, som skaper en følelse vi kaller mindreverdighet, en følelse som utfordrer vårt selvbilde, som igjen er en kjemisk ballanse i visse deler av nervecellene. Slik abstinens er fraværet av stoffer kroppen har vendt seg til, slik er krenkelse fravær av kjemiske stoffer som sørger for homeostatisk ballanse. Å være tørst er et utrykk for underskudd på vann i kroppens celler. Å føle krenkelse er i realiteten økt angst knyttet til vårt selvbilde. For lite serotonin fører til depresjon, for mye dopamin fører til hyperaktivitet! Biologisk handler det om konsentrasjoner av kjemikalier (nevrotansmittere som serotonin, dopamin og noradrenalin mfl) som ikke har tilstrekkelige reseptorer (proteiner i nervecelleveggen) for å bli behandlet eller hvis konsentrasjoner er i uballanse. Det blir for høye/lave konsentrasjoner av nevrotransmittere og hormoner (eks kortisol, adrenalin) som så skaper uballanse, med medfølgende avvikende adferd. Utsatt for stress og påkjenninger fremstår psykisk sykes adferd som rigid og lite tilpasningsdyktig. Det som nettopp kjennetegner den velutviklede hjerne er en mer moden respons på stress. Modenhet forutsetter velutviklede nervestrukturer, strukturer i kjemisk ballanse. En slik hjerne evner håndtere de konsentrasjoner av nevrotransmittere og hormoner som ulike tilstander skaper. De håndterer stress rasjonelt. I tråd med at vi prøver forstå og gi mening til den verden vi lever i, vil psykisk syke måtte bruke mye større resurser i attribusjonsprosessen som leder frem til persepsjon. Freud beskrev dette som psykisk energi. I tillegg preges deres attribusjon og persepsjon av rigide fastlåste mønstre med stor sårbarhet for stress og krenkelser. Den med en trygg tilknytningstil vil i større grad ha automatisert flere av de opplevelser som oppleves utfordrende. Den psykisk sykes strukturer vil måtte behandle mer av de utfordrende inntrykk manuelt, grunnet mangler i de emosjonelle strukturer, noe som igjen medfører økt stressbelastningen. Men også psykisk syke automatiserer, noe som vanskeliggjør terapi. Deres nærmest rigide og automatiske reaksjoner viser dette. Når attribusjonen gir ukorrekt informasjon har dette ofte sin bakgrunn i psykisk problematikk. Den deprimerte attribuerer et barns gråt eller utfordring annerledes enn en normal. Den normale opplever ikke slikt stress så fort som trussel mot eget selvbilde, fordi dette er bedre forankret i virkeligheten. Deres økte egosentrisitet, reduserte empati og større sårbarhet får dem til å reagere på en måte som kan være skadelig for barns utvikling. Årsaken ligger i problemer med attribusjon, hvordan de tillegger sanseinntrykk mening. Et spedbarn som gråter vil av en normal ikke oppfattes å gjøre dette fordi det vil plage den voksne. For en psykisk syk attribueres slik barnegråt raskere til deres selvbilde. Kommentarer som Den ungen griner bare for å plage meg, er typisk. De attribuerer barnets gråt til dem selv, mens barnet prøver utrykke egne behov. Narsissister klarer ikke se barnet som selvstendig individ, men som et objekt tilhørende deres egen identitet, en del av dem selv. De vil ha snille barn som de kan speile seg i. Normale lar barnet speile seg i den voksne! En person med utrygg tilknytningstil attribuerer annerledes enn en person med trygg tilknytningstil. Attribusjonen synes være avhengig av kvaliteten på omsorgen i oppvekstmiljøet. Attribusjon er en måte å forklare hvordan psykiske problemer utvikles. Et feilaktig attribusjonsmønster fører til at virkeligheten i større grad tilpasses individet (assimileres) i stedet for at individet tilpasser seg virkeligheten (akkomoderes). Noen Side 6 av 26

7 ganger må man forandre og korrigere sitt syn på ting fordi man innser at ens oppfatning ikke er riktig når nye bevis blir tilgjengelig. En gang trodde man jorden var flat, men da ugjendrivelige bevis for dens runde form ble fremlagt, måtte man akkomodere den nye kunnskapen, nervesystemet måtte tilpasses nye kunnskap. Slik de religiøse motsatte seg slik ny kunnskap, (fordi det ikke passet inn i deres virkelighetsbilde) slik motsetter narsissister seg forandring av sine oppfattelser av virkeligheten. Metaforisk kan det sammenlignes med at man oppdaterer software for datamaskiner. Det er i realiteten en form for akkomodasjonsprosess, ved at feil korrigeres og forbedringer implementeres. Attribusjonsprosessen blir mer primitiv og refleksartet når den virkelighet man opplever styres av mer eller mindre ubevist angst og frykt. Ofte kan det være vanskelig nok for friske og forandre på eksisterende virkelighetsforståelser. Religion er typisk i så måte. Noen er så fastlåste i hvordan virkeligheten er at de dreper for å bevare sin tro. Å innrømme at virkeligheten ikke er slik man er lært opp til å tro, vil rasere hele deres identitet, selvbilde og Selv. Angst Angst gjør at inntrykk assimileres til forvrengte og rigide virkelighetsforståelser, i stedet for at en feilaktig virkelighetsforståelse akkomoderes den objektive virkelighet. Korreksjonen av åpenbare feilattribusjoner skjer ikke fordi de utfordrer et fastlåst og rigid nervenettverk som utgjør individets virkelighetsforståelse. Gruppetenkningens irrasjonale dynamikk er typisk i så måte. I stedet for å forandre på uhensiktsmessige forståelser, (akkomodasjon) blir sanseinntrykk forvrengt for å tilpasse seg en irrasjonell virkelighetsoppfatning gjennom assimilasjon. For psykisk syke er det bedre med logiske brudd enn angst! Dersom en attribusjon oppleves svært truende på et virkelighetsbilde, blir den tilpasset (eks. benektet) det forvrengte virkelighetsbildet heller enn å forandre på virkelighetsbildet. Dette er dissonansteori i praksis, en teori om psykologisk spenning. På denne måten sementeres en forståelse av virkeligheten som avviker radikalt fra det normale oppfatter. Når virkeligheten styres mer av behovet for å unngå krenkelse (psykologisk spenning, angst) av et ødelagt selvbilde (selvoppfatning, emosjoner), blir den kognitive rasjonalitet overstyrt. I følge dissonansteorien (Festinger, 1959), er det 2 måter å redusere psykisk spenning, dissonans. Enten endre adferd eller retferdiggjøre vår adferd: 1. Endret adferd a. Så den blir slik vi tenker, forestiller oss (kognisjon) 2. Rettferdiggjøre vår adferd a. Ved å endre hva vi tenker, tror, slik at kognisjon blir lik vår adferd, eller b. Ved komme med en ny tanke som er i tråd med adferden. Pkt 2 handler om å endre holdning, enten ved å endre vår oppfatning (hva vi tror, tenker) eller ved å bringe inn en ny tanke. Festingers arbeid med en dommedagsekt viste at da spådommen ikke slo til så mistet de fleste troen (forandret adferd), mens en liten kjerne la til en ny tanke: De mente at gud sparte verden på grunn av deres tro. Dermed ble troen igjen forenlig med adferden. Side 7 av 26

8 Å kritisere en narsissist med sitt grandiose selvbilde vil føre til dissonans hos narsissisten. Dette løser de ved å rettferdiggjøre sin adferd gjennom å benekte virkeligheten slik den kan dokumenteres. De ender opp i en magisk tenkning, de endrer kognisjonen gjennom psykologiske forsvarsmekanismer som: - Benekting, fjerner virkeligheten - Splitting, skiller ut det truende - Projeksjon, flytter det truende over på andre - Manipulasjon, for å bedra omgivelsene - osv For en narsissistisk mor å få høre at hennes adferd er skadelig for barnet, og at det har bedre av å bo med sin far, vil rassere hele hennes virkelighetsoppfatning av sin falske grandiose selvoppfatning. Hvordan kan noen tro at jeg som er mer perfekt enn noen, ikke kan ta meg av barnet? Sannheten er at de ikke en gang klarer ta vare på seg selv uten å snylte på andre. Disse negative og irrasjonelle strukturer blir automatisert, noe som gjør det vanskeligere å rette på dem senere. De inntrer ubevisst. Hukommelsespor som inneholder angst og negative emosjoner er ofte vanskelige og forandre på fordi de er koblet til emosjoner rundt selvbildet. Og med et ødelagt selvbilde konstreres et falskt, grandiost, men ekstremt sårbart. Årsaken ligger i at de berører viktige primitive strukturer for overlevelse og således prioriteres før mindre viktige strukturer. Det gjør dem dessverre mer motstandsdyktige mot forandring. Terapi blir vanskelig. Terapiprosesser handler nettopp ofte om å forandre på slike negative og forstyrrede strukturer. Hos narsissister har det vist seg at dette er tilnærmet umulig. Dissinansfrykten overstyrer fornuften. Det finnes derfor ingen fungerende terapi mot narsissistisk forstyrrelse, bare psykofarmaka som sløver adferd. Det sier noe om hvor fastlåste disse strukturer er, eller sagt på en annen måte, hvilken viktighet de tillegges av individets egne nettverk. Attribusjonsprosessen ved psykologisk problematikk inneholder elementer som gjør virkeligheten mindre angstfylt, selv om det fører til at virkeligheten blir forvrengt. Stressreduksjon blir viktigere enn rasjonell adferd. Bedre å benekte virkeligheten, enn å innrømme at man lever på en livsløgn (falskt selv)! Slik oppstår irrasjonelle og ulogiske handlinger og adferd. Personens subjektive virkelighet beskytter et ødelagt selvbilde og frykten for angsten/dissonansen fra tidligere bevisste og ubevisste livsopplevelser. Til slutt blir dette irrasjonelle mønster så automatisert at det blir umulig å forandre på uten at man også må innrømme at hele ens virkelighet er bygget på magisk tenkning og fantasi. For en del psykisk syke mennesker er dette fullstendig umulig å forholde seg til, det ville ført til det komplette psykologiske sammenbrudd. Og forholde seg til dette krever et visst nivå av selvinnsikt, noe som ofte er det første som forsvinner ved psykologisk problematikk. Ofte kan man se hvordan emosjoner påvirker slik irrasjonell adferd og overstyrer den mer kognitive og rasjonelle adferd. Emosjonell logikk er forskjellig fra kognitiv logikk. Den emosjonelle logikk kan inneholde selvmotsigelser individet ikke kan redegjøre for. Kroppen kan huske ting vår kognisjon ikke har lagret eller fortrengt. Overgrepet barnet opplevde før det fikk språk er lagret som negative emosjoner, men ikke kognitivt. Barnet mangler Side 8 av 26

9 ordene, men beholdt emosjonene. De strukturer i nervesystemet barnet da utviklet blir automatisert og forsterket i det samme dysfunksjonelle oppvekstmiljø. Større barn ender opp med å føle angst i gitte situasjoner, men forstår ikke årsaken, som ligger skjult i hjernens attribusjon og tolkning av de sanseinntrykk som tidlig ble dannet under mishandlingen. Og mishandling behøver ikke være fysisk, den er like skadelig som verbal! Dersom et spedbarn blir liggende ofte hjemme alene og gråte fordi omsorgspersonen går på kjøpesenter, vil barnet utvikle nervesystem for disse opplevelser. Det lærer at dets behov for mat og stell neglisjeres. Slikt skaper stress. Når det så senere opplever neglisjering av sine behov, trer disse nervestrukturer inn og igjenskaper den angst de opplevde som spedbarn, men som de ikke lagret språklig. Dermed har de den emosjonelle følelse, og de har sansestimuli knyttet til denne følelsen (lys, temperatur, lyd, farger, lukt osv) men ikke ord for å beskrive den. Emosjonelle systemer utvikles før språk. Senere kan alvorlige belastninger fortrenges fra den kognitive bevissthet, og bare eksistere i den emosjonelle bevissthet. Individet har ikke ord for å beskrive den emosjonelle smerten overgrepet utgjorde, men det kan gjenkjenne situasjonelle inntrykk som lukt, farger, smak, berøring og lyder. Dermed kan like eller lignende sanseopplevelser frembringe de samme emosjoner. "Uspesifisert angst" kalles ofte frykten for slike uforståelige emosjoner. - Hvorfor følte kvinnen slikt ubehag over berøringen av sin nakke? Er det kroppens emosjonelle hukommelse av overgriperens hender da hun ble tvunget til oralseks? - Hvorfor satte kvinnen i et hyl under samleiet med sin nye mann? Var det rommets likhet med der hennes far forgrep seg på henne som liten? - Hvorfor skaper svømming angst hos noen voksne? Er det barndommens minnet om da de fikk hodet under vann? Logiske feilslutninger Kjernen i rasjonalitet er fraværet av logiske feilslutninger og motsigelser. Irrasjonalitet blir da tilstedeværelsen av logisk brist og selvmotsigelser. Narsissistister preges typisk av logiske brudd i argumentasjonen, når de kommer under stress. Adferd og reaksjon synes ofte tilpasset andre forhold enn den konkrete situasjon. Det er tydelig at de forsvarer underliggende psykiske strukturer. Det kan være viktigere å tro man ha rett, en å ha rett. Selvmotsigende påstander er typisk. Eksempler fra en barnefordelingsak der den narsissistiske moren under trusselen om at barnet ble flyttet til far, samtidig: - påsto at far arbeidet mye (når hun skulle gi inntrykk av at far hadde lite kontakt med barnet) og at far ikke ville arbeide (når hun ville gi inntrykk av at hun forsørger partene). Dette til tross for at hun selv erkjente å være trygdet og uten arbeid i samlivet! Side 9 av 26

10 - påsto at parret levde på hennes lønn i samlivet, samtidig som hun i brev til ligningskontoret skrev at hun ikke hadde vært i arbeid (psykisk syk)! - påsto at far var psykopat, samtidig som hun sendte brev til UDI og ba dem kaste fars nye kone ut av landet slik at hun kunne få far tilbake! I brev til far beskrev hun den gode tiden med far som hun savnet! - påsto at hun hadde god psykisk helse (til tross for at hun var trygdet nettopp for psykisk sykdom) samtidig som hun påsto at far ikke tok hensyn til henne, da han måtte forstå at hun hadde dårlig psykisk helse! Det er i disse små detaljene den narsissistiske struktur avsløres. De står ikke med et stort skilt på brystet der det står Jeg er narsissist, det er ikke i makroadferden disse avsløres. De er ikke uinteligente. Det er i mikroadferden de avsløres. I de små dagligdagse adferdstrekk de ikke har et bevisst forhold og kontroll over. De store linjene klarer de kontrollere, mens hverdagnes utallige detaljer avslører. Slike åpenbare selvmotsigelser og logiske brudd viser at slike personers påstander er fullstendig løsrevet fra virkeligheten og kun et utrykk for å dekke subjektive primærbehov der og da, fullstendig løsrevet fra den store sammenheng. Løsrevet fra helheten kan deres enkeltutrykk virke logiske, men sett i sammenheng er de fullstendig ulogiske. Man kan påstå seg være psykisk frisk, man kan påstå seg være psykisk syk, men man kan ikke samtidig påstå både være psykisk frisk og psykisk frisk. Det er først når man ser hele bildet at man kan avsløre slik adferd! Sakkyndige som oberverer slike får ikke hele bildet, de ser bare halvparten. Gjennom splitting fremviser de bare den grandiose siden. Den andre halvparten, den virkelige, beskrives av ex.partner, men denne regnes som innhabil.. Om man ikke følger med på hva de faktisk sier er det lett å bli manipulert. Ingen forventer nemlig en så åpenbar irrasjonell adferd. Barnevern, mange sakkyndige psykologer og dommere mangler grunnleggense kunnskap om denne typen irrasjonalitet og søker rasjonelle forklaringer på det irrasjonelle - hun tok antagelig feil - kanskje omgivelsene misforsto - hun har nok ment noe annet.. osv. Konkrete saker viser at selv om dette avsløres, så vill ikke slike instanser forstå det irrasjonelle. Det strider åpenbart mot hva man forventer. Når man sammenligner enkeltcase med gruppeadferd, må det gå galt. Behovet for å opprettholde selvfølelsen er viktigere enn å være rasjonell. Jo større belastning og stress slike opplever, jo mer irrasjonell blir adferden. Den psykotiske er selve manifestasjonen av det irrasjonelle. Løgnen blir en del av den narsissistiske personligheten. De tror virkelig på hva de selv påstår, noe reaksjonen på kritikk av slik adferd viser. De evner rett og slett ikke se det irrasjonelle i egen adferd. For dem er en slik adferd et utrykk for deres selvbilde. Side 10 av 26

11 Alle reagerer vi på stress, men narsissisters reaksjonsmønster er spesielt, emosjonelt og primitivt. De synes ikke ha noe buffer å gå på. Det kan virke som om kritikk fra andre treffer direkte på en nerve, nesten som ising i en tann. Det er ingen beskyttelse som bearbeider sanseintrykket, det går ikke via høyere hjernesentere som behandler dette kognitivt. Adferden synes emosjonelt styrt og trigget. Dypere og mer primitive deler av hjernen har kontroll. Hos dem går oppgaven med å beskytte et sårbart Selv og en falsk grandiositet foran alt. De styres av emosjoner og ikke den rasjonelle tanke. Frykten for opplevelsen av barndommens angst overstyrer alt. Deres lave terskel for krenkelser, manglende empati, overdrevne egosentriske adferd og oppblåste grandiositet skaper en respons på det de opplever som trusler, som er primitiv i sin form. Jo mer deres ødelagte selvfølelse trues jo mer irrasjonell blir adferden. Jo verre blir det narsissistiske raseri. Covert narsissister med sin blyge, tilbaketrukne, deffensive adferd kan eksplodere i et intenst raseri når de føler seg stresset. Deres attribusjonsmønster er ulikt de fleste andre psykisk forstyrrede mennesker. Bare psykopater og borderline har et reaksjonsmønster som kan minne om dette. Borderline skiller seg imidlertid på en større ustabilitet og mindre fokus på grandiositet mens psykopaten, på det totale fravær av angst og nevrotisk problematikk og den ofte instrumentelle vold, vold for voldens skyld. Anders Behring Breivik s massemord på Utøya og bombe I Oslo er et typisk utrykk for slik adferd. Slik adferd overgår vanlig virkelighetsforståelse. Slik mange fagetater ikke kan fatte at narsissister kan være så manipulative som det ofre for slike forteller, slik kan folk flest heller ikke fatte Breiviks motivasjon for så fullstendig meningsløse handlinger. Kraften i deres psykiske forsvar er proporsjonal med graden av forstyrrelsen. Jo mer forstyrret (covert narsissisme), jo kraftigere er det psykologiske forsvars bruk av primitive og umodne psykologiske forsvarsmekanismer. Splitting, projeksjon og benektelser er typisk. Deres manglende selvinnsikt bidrar til den ofte ulogiske argumentasjon de benytter. De attribuerer ikke som normale, fordi deres utgangspunkt består av svekkede og skadede nervestrukturer hvis aktivering og innhold ofte fremstår irrasjonelt. Deres irrasjonelle og ulogiske adferd gjenspeiler de indre biologiske prosesser og psykologiske forstyrrelser. Deres ofte magiske tenkning fremstår fullstendig irrasjonelt på normal logikk når de utsettes for psykologisk press. Når så dette påpekes opplever de seg "krenket", fordi en slik logisk virkelighetsoppfatning ikke stemmer med deres forvrengte attribusjoner. Det går på selvfølelsen løs. Det er helt tydelig at de ikke selv oppfatter sine egne logiske brudd, for når de konfronteres med disse, eksploderer de i narsissistisk raseri, som om de er krenket. Hvordan kan du tro noe slikt om meg? Følelsen av berettigelse og falskt Selv fører til slik selvoppfatning. Når kjerneselvet og dermed selvfølelsen er ødelagt eller skadet og preges av et falskt, kunstig grandiost selvbilde vil alt oppleves som en krenkelse. Når selvforståelsen styres av en ekstremt egosentrisk tenkning uten evne til empati blir attribusjonen deretter. Det er ikke rart at persepsjonen og virkelighetsforståelsen svikter så fundamentalt som den gjør under belastning. Den ubevisste emosjonelle angsten overstyrer den rasjonelle kognisjon, det nytter ikke snakke logikk med noen som ikke har nervestrukturer til å forstå hva man Side 11 av 26

12 snakker om, eller der denne struktur er så sårbar at den umiddelbart aktiverer umodne psykologiske forsvarsmekanismer. Det blir som å sende beskjeder i et nettverk uten kapasitet. Behovet for å beskytte restene av et ødelagt Selv og en identitet bygget på ytre objekter, overstyrer fornuftens rasjonalitet. Løgner blir ingen hindring for den som ikke har empati, logiske brudd og selvmotsigelser blir ikke et problem for den som mangler evnen til selvinnsikt. Det viktigste blir å dekke primitive psykologiske behov. Når skyldfølelsen ikke kan bearbeides internt må dens årsaker projiserer ut og mangel på empati gjør det enklere enn å utfordre sin egen angst. Det som er galt og negativt attribueres til ytre faktorer, det fjerner egen skyld og dermed reduseres den indre skammen som truer det grandiose falske selv! Og nettopp skammen, er narsissistens akilleshel, den truer deres falske grandiose selvbilde. Symptomer - årsak til attribusjonsproblemer Det er viktig å være oppmerksom på at de samme psykiske symptomer kan ha forskjellig betydning og årsak for forskjellige mennesker, slik at sammenhengen mellom symptom, betydning og årsak er ulik fra et individ til et annet. Det kompliserer forståelse og det vanskeliggjør en enhetlig teori for forståelse. For noen er et symptom et utrykk for en underliggende problematikk, for noen tar symptomet kontroll, for andre er et symptom et maktmiddel. Det er en type maktmiddel som er defensiv og indirekte av natur. Et symptom kan være en måte å ta kontroll over situasjonen på: Se så dårlig jeg er, du må ta hensyn til meg! Slik kan noen kontrollere mellomenneskelig kommunikasjon. Slik kan fremsatte forventninger bli et middel til kontroll av andre. Andre blir så opphengt i å innfri disse forventninger at de mister overblikket. Om forventningene skulle blitt innfridd, vil det ikke ha noen betydning, fordi det viktigste for maktmennesket er å holde offeret okkupert, slik at det ikke utgjør noen trussel. En slik bruk av forventninger reduserer offerets selvfølelse, ved at de enten aldri kan innfries eller at de ikke oppnår aksept når de innfries. Depresjon Depresjon er en symptomlidelse som kan ha ulik opprinnelse hos ulike individer. Samme påvirkning kan med andre ord føre til ulik reaksjon hos ulike individer som følge av individets subjektive motstandskraft og utrustning til å tåle og håndtere psykisk belastning. Det er viktig å forstå at depresjon i seg selv ikke er en sykdom, men et symptom på en underliggende psykisk problematikk. Slik feber et et utrykk for innfeksjon i kroppen, slik er depresiv adferd et utrykk for psykisk belastning på hjernens strukturer. Depresjonsadferd er den synlige del av en underliggende psykisk problematikk knyttet til individets selvbilde. Depresjon er således det synlige utrykk når selvbildet og selvfølelse er utsatt for psykisk belastning. Den underliggende årsak til depesjonen gjør at personen foretar en systematisk negativ fortolkning av informasjon. Unntaket er narsissistisk depresjon der personen som gjerne har en depressiv diagnose, kan fremstå som alt annet enn deprimert om de observeres! Side 12 av 26

13 Tvert imot er det ikke måte på til fungering i slike siuasjoner. Det er her den manipulative personlighet avsløres rett foran øynene på observatøren, som ikke forstår hva Han/hun faktisk er vitne til, fordi den reelle adferd, den barnet utsettes for aldri er synlig ved observasjon. Derfor beskriver en expartner et helt annet bilde av personen enn det personen selv gjør. Mange sakkyndige psykologer synes ha liten forståelse for dette. De verken ser eller forstår depressive omsorgspersoners negative påvirkning på barn. De tenker tradisjonelt på pasienten og ikke på dennes offre. Barn tar skade av å vokse opp med en depressiv person. Særlig der narsissistisk problematikk er til stede! Narsissistisk depresjon - Mens vanlig deprimerte attribuerer sine feil til indre faktorer, (de har redusert tro på egen mestring), vil den narsissistisk deprimerte attribuere dette til ytre faktorer, de andre har skylden! Det projiseres ut. - Vanlig deprimerte vil i tillegg attribuere sine feil som stabile ved seg selv, Jeg er slik, mens narsissister vil attribuere feil som ustabile, uflaks, bare midlertidig, Dessuten var det NN sin feil! - Vanlig deprimerte har ikke noe grandiost Selv å forsvare, deres adferd springer ut fra et normalt Selv de ikke føler strekker til. Narsissister har et grandiost selv å forsvare, deres adferd springer ut fra et falskt Selv. - Tilsvarende vil normalt deprimerte forklare nederlag med indre faktorer, mens den narsissistisk deprimerte vil forklare nederlag med ytre faktorer. Jeg har ikke skyld i problemer de projiseres ut på andre. Som Passer og Smith (2008:626) også beskriver "...depressed people...taking to little credit for successes and too much credit for failures..." er dette typisk for melankolsk depresjon, men ikke særlig typisk for narsissistisk adferd. Narsissister tar for stor kreditt for suksess og for lite kreditt for feil. - Den deprimertes selvfølelse er ekstremt lav (den bygger på det reelle Selv), den narsissistisk deprimerte har ekstremt høy selvfølelse (den bygger på det falske Selv). - Den deprimerte fremstår som pessimistisk, den narsissistisk deprimerte fremstår med en beskrivelse av egen fungering langt over gjennomsnittet. Utrykk som "Min omsorgsevne er langt over gjennomsnittet" fra en deprimert narsissistisk er typisk! - Mens vanlig deprimerte (melankolske) fremviser et negativt selvbilde (jeg duger ikke), fremviser narsissisten sin falske grandiositet (jeg duger meget godt). - Mens den virkelig deprimerte anklager seg selv (jeg mestrer ikke), anklager narsissisten alle andre (projeksjon- dere mestrer ikke). - Mens den deprimerte vender aggresjonen mot seg selv (jeg vil dø), vender narsissisten aggresjonen (det narsissistiske raseri) mot de som krenker/truer Selvet eller det investerte objekt/ide (hevn, hat, misunnelse). - Mens deprimerte har sterkt redusert evne til positiv bias, har narsissisten overdrevet positivitets bias. Side 13 av 26

14 - Mens deprimerte har redusert self serving-bias (se seg selv som bedre enn andre), har narsissisten overdrevet self serving bias. - Ved trusler mot selvbildet fremstår den deprimerte melankolsk, mens narsissisten fremstår mer perfekt enn dyden! - Den vanlig deprimerte mottar hjelp, den narsissistiske "feiler det ingenting"! - De fleste depresjoner er periodiske, måneder eller et par år, untatt dystymi, narsissistisk "depresjon" er mer en varig personlighet, som følger av kronisk stress i tidlig barndom og fortsetter livet ut. - Melankolsk depresjon handler om at den deprimerte svikter seg selv og andre, narsissistisk depresjon handler om at andre svikter narsissisten. - Depresjoner kan komme og gå, men man forblir en narsissist! - Ved normal melankolsk depresjon fremstår personens ytre i tråd med hvordan de selv faktisk føler seg, de gir utrykk utad for den indre følelse, det er konsistens mellom indre følelse og ytre adferd. Narsissistisk deprimerte derimot, har en yttre fasade av veltilpassethet, som som ikke samsvarer med deres indre psykiske tilstand. - Narsissistisk depresjon kommer fra manglende ytre anerkjennelse, melankolsk depresjon kommer fra manglende indre anerkjennelse. - Symptomene kan observeres som like, men årsak er ulik. Narsissistisk depresjon er antagelig mer knyttet mot skam, enn den mer melankolske depresjon. Skam er en følelse i relasjon til andre. - Melankoli handler mer om tristhet, nedstemthet og opplevelsen av at en selv ikke mestrer. Den melankolsk deprimerte er ikke så opptatt av sitt reduserte selvbilde i relasjon til andre, de tenker mer: Hvordan skal jeg klare dette? De forholder seg til sitt virkelige Selv. Det handler mer om en egen indre standard enn en ytre standard. - Den narsissistiske depresjon derimot handler mer om angsten for skammen de opplever i relasjon til andre. Hva vil andre si om jeg ikke lever opp til mitt kunstige grandiose selvbilde? Ikke rart de fremstår deprimerte. Spørsmålet er om dette er depresjon? Det handler om en magisk ytre standard. Depresjonen man ser hos normale er derfor fundamentalt forskjellig fra det man ser hos narsissistisk pregede mennesker. Konkrete saker har vist at leger, psykologer og barnevern ikke har kunnskap til å skille disse. Derfor kan barn i barnefordelingsaker risikere å bli sendt til den minst egnede av foreldrene! Et annet vesentlig momment som skiller vanlig depresjon fra narsissistisk depresjon er det som kalles depressiv realisme. Dette er en tilstand der deprimerte faktisk tolker sin situasjon mer realistisk enn ikke deprimerte. De er mindre påvirket av positivitetsbias enn friske faktisk er. Er det noe en narsissist ikke evner, så er det nettopp å fremvise en realistisk selvoppfatning, det typiske for dem er nettopp overdrevet positivitets bias. De feiler ingenting i egne øyne (i allefall ihht hva de tilkjennegir utad). Depresiv realisme brukes om de med en moderat depresjon, de ikke-deprimerte ser ting på en positiv måte mens de alvorlig deprimerte ser ting i et negativt lys. I over 100 studier Side 14 av 26

15 med over deltagere, har deprimerte mer enn ikke-deprimerte vist tendens til å fremvise en negativ forklaringstil (Meyers, 2009:108). Hos narsissister eksisterer ikke en slik negativ forklaringstil. Det er derfor en betydelig grunnleggende forskjell på vanlig depresjon og narsissistisk depresjon. Når sakkyndige ikke klarer se denne forskjell kan et barn i en barnefordelingsak havne hos den narsissistisk deprimerte, fordi terapeuter tenker at de kan klare omsorgen om de får litt hjelp! De tolker i realiteten narsissistisk adferd som vanlig depresjon. Er narsissister egentlig deprimerte? På bakgrunn av dette kan det være all grunn til å vurdere om den depresjon (depressive trekk) man tilsynelatende ser ved narsissister egentlig er depresjon, eller om det er slik psykolog Sondre Risholm Liverud skriver : Disse personene [covert narsissister] er ikke så lett å diagnostisere og deres forlegne fremtoning forveksles ofte med et depressivt symptombilde. Hovland skriver i tidskrift for Norsk Psykologforening (2007:879) at: "Oppsummert fremstår dermed en grunnleggende overbevisning om egen utilstrekkelighet eller sviktende mestringsevne som en mulig fellesnevner i opplevelsen av angst og depresjon." Men en narsissist tilkjennegir ingen slik svikt utad overhodet! Tvertimot skriver Millon (1996:398) i Disorders of personality, DSM-IV and Beyond, om narsissister at :.. de kan tilsynelatende virke deprimerte ved en overflatisk undersøkelse, men faktum er at de er ulmende med påtvunget sinne og hevngjerrig bitterhet. og videre..den episodiske depresjon som Kohut finner så karateristisk for narsissistisk skadde personer blir ikke sett på som en virkelig depresjon av Kernberg i det hel tatt. Isteden legger Kernberg til grunn at når narsissister føler seg alvorlig skuffede eller forlatte, kan de virke deprimerte ved en overflatisk eksaminasjon, mens de i realiteten koker av innestengt sinne og hatefull bitterhet/fiendtlighet. Flere klinikere og teoretikere (Gabbard, 1990; Masterson, 1993; Curtis, 1994) har observert at det i klinisk praksis kan skje at pasienter som lider av en narsissistisk lidelse feildiagnostiseres. Det som oppfattes som depressive trekk skjuler en mer alvorlig sky, missunnelige, hatpregede og hevngjerrige personlighet, narsissisten. Slike alvorlige feil har jeg selv sett flere norske psykologer (bla psykolog Eli Hallaråker og Magne Furevik, Bergen) begå når de har gitt omsorgen for barn til såkalt deprimerte narsissister istedenfor den friske og normale forelder fordi de ikke har hatt kunnskap om narsissistisk problematikk. I slike saker har det vist seg at barnet blir emosjonelt skadet. Immunsviktsykdommer som diabetes1 utvikles som følge av slikt kronisk stress slike barn lever under, uten at verken barnevern eller sakkyndige psykologer forstår dette. Side 15 av 26

16 En må huske at depresjon egentlig handler om en opplevelse av egen utilstrekkelighet ovenfor de utfordringer individet utsettes for. Narsissister, og særlig covert narsissister tilkjennegir ikke på noen måte at de ikke mestrer livets utfordringer, tvert imot, de fremstiller seg som svært velfungerende, helt løsrevet fra sine faktiske evner! For narsissister er det derfor et avvik mellom hvordan de egentlig føler seg og hvordan de viser dette utad. For melankolsk deprimerte ser man ikke dette avviket. ders adferd av nedstemthet er slik de føler seg innvendig. Når belastningen hos normale blir for stor, utvikles depressive symptomer. Men som vist over beskriver narsissister og kanskje særlig covert narsissister seg slett ikke som deprimerte, de fremviser heller ikke de typiske trekk man forventer finne ved depresjon, som kritikk mot seg selv. Tvert imot fremstår de med en adferd fjern fra depresjon. Covert narsissisters nedstemthet ligner, men synes ikke være et vanlig utrykk for depresjon. Det kompliserer bildet at slik de fremstiller seg, åpenbart er et utrykk for en alvorlig underliggende psykisk problematikk. Dersom det er individets oppfattelse av egen utilstrekkelighet for utfordringer og påkjenninger som legges til grunn for depresjon, og disse ikke selv opplever seg utilstrekkelige, så blir det et problem og kalle dette vanlig depresjon. Deres tristhet fremstår ikke som melankolsk, snarere som en krenkelse av at deres falske grandiose Selv ikke blir annerkjent. Eller slik Millon beskrev over: de kan tilsynelatende virke deprimerte ved en overflatisk undersøkelse, men faktum er at de er ulmende med påtvunget sinne og hevngjerrig bitterhet. Deres depresjon synes mer være et utrykk for omgivelsenes manglende bekreftelse av deres grandiose selvbilde, og det er svært forskjelig fra melankolsk depresjon, som ikke på samme måte handler om hvordan andre svikter, men hvordan man selv svikter. Hos en normalt deprimert foreligger det ingen slik forventning av anerkjennelse fra omgivelsene. Tvert imot de ser på seg selv som sviktende, de vil dø, de tror omgivelsene ser ned på dem. Den melankolsk deprimerte føler skam over at de selv ikke mestrer. Narsissisten derimot føler hat og aggresjon mot omgivelsene for ikke å få den bekreftelse de mener seg berettiget! Dette er fjernt fra melankols depresjon. Det skal bare små krenkende opplevelser til for en som har et grandiost falskt selvbilde før de reagerer. Dette samsvarer også med narsissisters laver terskler for krenkleser. En slik reaksjon samsvarer med bildet av et overdrevet grandiost selvbilde, men det er svært forskjellig fra den melankolsk deprimerte. Dette forhindrer ikke at de lar seg diagnostisere som for eksempel moderat deprimerte, for det kan medføre at de får medisin (seroxat ol) som stabiliserer deres emosjonelle svingninger. Videre må man huske på at vanlig depresjon går over i løpet av måneder eller et par år. (nntatt dystymi) Hos narsissister går ikke disse tilstander over, de er en del av personligheten og ikke et utrykk for en plutselig belastning. Tilstanden er kronisk, og et utrykk for tidlige krenkelser. Narsissisters nedstemthet kommer fra manglende ytre anerkjennelse, de føler ikke at omgivelsene gir dem den beundring de mener de fortjener. Melankolsk nedtemthet kommer fra manglende indre anerkjennelse, de føler de selv svikter. Side 16 av 26

17 Man må også huske på at narsissistisk dynamikk delvis overlapper med borderline personlighetsforstyrrelse og deres mentale ustabilitet. Særlig ligger covert narsissister nært til borderline symptomer. Et annet moment er at de som beskrevet over, bruker en slik mer ufarlig diagnose (depresjon) som et maktmiddel. Konfrontert med sin depresjon og den adferd man forventer fra slike, blir narsissister nærmest fornærmet! Jeg, ikke fungere hvordan kan du påstå noe slikt! En må stille seg spørsmålet om narsissistiske trekk egentlig er et utrykk for følt utilstrekkelighet hos en person som bygger sitt selvbilde på et falskt grandiost Selv, mens når en person med normalt Selv opplever utilstrekkelighet, kommer dette til syne som den mer tradisjonelle melankolsk depresjon. Hvilken type Selv individet har kontakt med, falskt Selv eller virkelig Selv, avgjør så om adferden ved opplevd utilstrekkelighet fremstår som narsissistisk eller melankolsk depresjon. Sagt på en annen måte: - Den som har kontakt med og bygger sin identitet på sitt virkelige Selv og opplever belastning og følelse av å ikke strekke til, vil reagere med en melankolsk depresjon. o De har som følge av kontakten med sitt virkelige Selv, selvinnsikt, adferden er kongruent med selvfølelsen, dermed har de også empati fordi de ikke projiserer sine indre problemer ut på andre. o De har evne til mentalisering, se seg selv utenfra og andre innenfra. De har en negativ, men realistisk selvoppfatning. o De er ikke egosentriske. - Den som har kontakt med og bygger sin identitet på et falskt grandiost Selv (undertrykker sitt virkelige fragmenterte Selv) og opplever belastning og følelse av å ikke strekke til (krenket), vil kunne reagere med narsissistisk adferd. o De har som følge av manglende kontakt med sitt virkelige Selv, ikke selvinnsikt, adferden er inkongruent med selvfølelsen, deres indre problemer projiseres ut på andre, dermed mangler de empati o De har ikke evne til mentalisering, de evner ikke se seg selv utenfra og andre innenfra. De har en overdrevet positiv og urealistisk selvoppfatning. o De er egosentriske. Tilknytning Tilknytningskvalitetens kvalitet er også viktig for en forståelse av denne problematikk. Trygg tilknytningstil er en sterkere barriere mot psykisk sykdom enn utrygg tilknytningstil (unnvikende, ambivalent, dissorganisert). Trygg tilknytning er forbundet med et velfungerende nervesystem, utrygg med et sårbart nervesystem. Side 17 av 26

18 Det betyr at omsorgspersonens adferd har betydning for tilknytningstil. Trygg tilknytning fordrer omsorgspersoner med empati, som lever for barna og ikke gjennom dem. Trygge omsorgspersoner evner skille egne uløste psykologiske konflikter og barnets behov. Utrygge/narsissistiske omsorgspersoner, bruker barnet for å bekrefte egne uløste konflikter. Utrygge tilknytningstiler speiler ofte omsorgspersonens egne psykologiske problemer og egen traumatiserte barndom. Derfor er det skadelig for et barn å vokse opp med en narsissistisk og eller deprimert omsorgsperson. Deres fokus er ikke primært på barnet men på dem selv. Den deprimertes manglende fokus på barnet skyldes egen tilkortkommenhet, de har ikke de psykiske resurser som trengs. Narsissistens manglende fokus skyldes ikke manglende resurser, men egne uløste psykologiske behov. De bruker barnet som narsissistisk supply. Traumer I dag viser forskning at det ikke er så mye det enkelte traume, men heller den kumulative effekt av negative livsopplevelser som er av betydning. Det betyr at kronisk opplevelse av "mindre" psykiske påkjenninger over lengre tid er vel så skadelig, om ikke mer, enn færre kraftige påkjenninger. At det er lettere å måle og beskrive få, store traumatiske hendelser, enn mange små, kan forklare tidligere oppfatninger. Problemet er at ved kronisk stress får ikke individet hentet seg inn igjen. De hormonsystemer som skrur av produksjon av stresshormoner blir forstyrret. Stresshormoner stømmer konstant ut i systemet. Det er denne kunnskap man benytter når man nekter folk søvn, for lettere å bryte ned deres forsvar. Ofte finner man i dysfunksjonelle oppvekstmiljøer ikke det helt store antallet av alvorlige hendelser, men stadige "mindre". Problemet er mer den konstante tilstedeværelse av mange mindre hendelser som gjør at barn konstant går med et forhøyet nivå med stresshormoner. Barnet går til slutt på tå hev for ikke å utløse den voksenes raseri og aggresjon. Med narsissistiske mennesker vet en aldri når det smeller neste gang. De er som tikkende emosjonelle bomber, der den siste dråpen får begeret til å renne over. Barn har ingen mulighet til å forholde seg eller forsvare seg mot slikt. Disse "mindre" alvorlige påkjenninger blir oftest bortforklart (projisert ut) på ytre årsaker av slike narsissistiske/psykisk syke foreldre. I f.eks. barnefordelingsaker er det ofte samværsforelderens forsøk på å la barnet få kontakt med seg (i tråd med dommer), som årsaksforklares av bostedsforelderen for dennes vold, sabotering av samvær og alvorlige trusler mot barnet. De ansvarliggjør den andre forelder for sin egen manglende evne til frustrasjonskontroll. Beskrivelser fra bostedsforelderen (ofte mor) om at Det er så vanskelig å disiplinere barna, fordi når far finner det ut, bruker han det mot meg! (der disiplin betyr vold, trusler om selvmord, og verbal trakasering) er typisk. For noen barn er bare et ønske om å ringe til sin far utløsende årsak til at de utsettes for trusler og vold. Narsissisters trusler om selvmord er veldig effektive for å hindre et barn kontakt med den andre forelder. De gjør seg selv til offre, en forventning barnet ikke har noen mulighet til å forholde seg til annet enn å unngå kontakt med den andre forelder. Det handler om kontroll av narsissistens narsissistiske supply, barnet! Side 18 av 26

19 Omgivelsene ser ofte bare sekundærkonflikten, konflikten mellom de voksne, og ikke bostedsforelderens omsorgsvikt mot barnet, primærkonflikten. De ser ikke at relasjonen mellom barnet og samværsforelderen kan være god mens relasjonen mellom barnet og bostedsforelderen kan være dysfunksjonell. En slik manglende konfliktforståelse og dybdeinnsikt viser at omgivelsene (sakkyndige psykologer, barnevern, dommere) ikke har forstått barnets reelle situasjon. Allikevel påstår de ofte arbeide for "barnets beste". Sannheten er at de mangler fundamental kunnskap og at deres vrurderinger fører til barnets verste. Barnevernet blir i slike konflikter, en medhjelper for den syke voksnes ødleggelse av barnet. Avmakt Det kan synes som om det ikke bare er grad av påkjenning som fører til psykisk sykdom, men også hvor mye avmakt personen føler. Opplevelsen av hjelpeløshet, håpløshet og uforutsigbarheten påvirker selvfølelsen. Det er her individets subjektive opplevelse og attribusjon kommer inn. Bevisst eller ubevisst er avmakt over sin tomhetsfølelse noe som er typisk for narsissister. Dette påvirker åpenbart deres adferd. Avmakt er også typisk for et barn som vokser opp med en narsissistisk forelder. Følelsen av å ikke være til for seg selv, men for den voksne narsissist er ødeleggende og fører til en følelse av hjelpesløshet. De hindres i å ta egne valg, for det kan føre til at de begynner tenke selv og dermed utgjøre en trussel mot narsissisten. Å lære at en er til for andre styrker ikke selvfølelsen, så viktig for et barns psykiske utvikling. Man ender opp med en defensiv personlighet, der andres krav blir oppfattet som viktigere enn ens egne, fordi det er bare ved oppfyllelse av narsissistens behov at de føler de får dekket noen av sine egne. Betinget kjærlighet kalles det. Det fører til undertrykking av egne biologiske og psykologiske behov, en kilde til fremtidig psykisk og somatisk sykdom. For den enkelte kan i tillegg sårbarheten være fokusert rundt bestemte temaer. Temaer som griper mer inn i selvfølelsen enn andre. For noen kan dette først bli synlig ved for eksempel barnefordelingsaker, når deres behov for barnet som narsissistisk supply trues ved at barnet kan flyttes til den andre forelder. Professor Frode Thuen (2004:80-81) beskriver dette godt i boken Livet som deltidsforeldre, der han refererer forskning fra Johnston & Campbell rundt narsissistisk sårbarhet: Side 19 av 26

20 Signalene har imidlertid vært til stede hele tiden, for narsissistisk sårbarhet er ikke noe som plutselig oppstår, det er et utrykk for en underliggende sårbar personlighets struktur dannet tidlig i personens liv. Diagnosesystemene beskriver at den dysfunksjonelle adferd for personlighetsforstyrrelse, må gjelde en rekke områder, men det stemmer ikke med empiri. Husk at diagnosesystemer er konstruert ved enighet, ikke ved empiri. Dette gjelder de områder der individets selvfølelse trues. Det er ikke for ingenting at ordet entitlement er sentralt rundt narsissistisk problematikk. På de områder der deres følte berettigelse krenkes, så reagerer de med narsissistisk raseri. På andre områder der de ikke opplever seg truet, ser man ikke denne adferden. Derfor kan de manipulere skole, barnevern og sakkyndige. I slike settinger har de kontroll. Under observasjon ser man ikke dette, da holder de seg i skinnet, de kontrollerer sin situasjon. Side 20 av 26