Informasjonsblad for eldre i Stavanger NR. 3/2015

Transkript

1 Informasjonsblad for eldre i Stavanger NR. 3/ ÅRGANG 1

2 På redaktørkrakken: Informasjonsblad for eldre i Stavanger Utgitt av: Stavanger kommune Oppvekst og levekår Redaktør: Stein Hugo Kjelby sthugokj@online.no Redaksjonskomité: Geir Bloch Johansen geir.johansen@stavanger.kommune.no Halvor Ingebrethsen halvor.ingebrethsen@lyse.net Anne-Grethe Thesen Godal aggodal@gmail.com Stein Hugo Kjelby sthugokj@online.no Redaksjonens adresse: «Mortepumpen» Olav Kyrresgt. 23 Servicetorget Postboks Stavanger Harald Sæther Paulsen harald.paulsen@stavanger.kommune.no Tlf / Bladet kommer ut 4 ganger pr. år og sendes fritt til alle over 67 år i Stavanger kommune Neste nummer kommer ut Stoff må være i redaksjonen Forside: Stavangers perle, Breiavatnet. Foto: Ketil Ingebrethsen. Opplag: eksemplarer Layout: Grafica Hundsnes Trykk: Gunnarshaug AS Internett: Annonsepriser: Bakside kr Hel side inni bladet kr Halv side inni bladet kr Mindre kr Gjelder for kommersielle annonsører. Gleden ved å hjelpe andre En sommer er over. Ikke så mye å skryte over akkurat. Kaldt og vått for de fleste, men det ble noe varmere på slutten heldigvis. Hva har vi så med oss fra sommeren videre utover høsten og vinteren? Det er viktig å gjemme på de gode minnene som vi kan ta frem og kose oss med i kalde og mørke kvelder. For mange er det også bilder fra denne sommeren som slett ikke gir kos og gode minner. Tanken går til den stadig økende ekstremisme i verden. Som en farsott brer den seg utover og legger igjen død og fordervelse. Særlig de siste ukene har vi vært vitne til en enorm menneskelig tragedie blant de mange som flykter fra elendighetene. Via sjø og land kommer flyktningene inn over Europa der ingen er forberedt til å ta imot så mange. Nå er det ikke første gang historien forteller om folkevandring. Med ulike motiv har mennesker i tidligere tider «invadert» nye landområder. Folkevandring, det er lenge siden tenker vi. Så plutselig har vi problemene dette skaper tett innpå oss. Det fører til at vi før eller siden blir tvunget til å ta en personlig avgjørelse. Skal vi lukke øynene og tviholde på vår rikdom/velferd, eller skal vi være solidarisk og være med på å løse Europas utford ringer? Tanken bør være en vekker for oss alle. Det blir et valg. Valg er ikke alltid like lett. Når dette leses er årets valg over og som vanlig er noen fornøyde og andre skuffet. Politikerne har som vanlig brukt tiden før valget til å «slå hverandre i hodet» med argumenter. Behovet for å markere seg viser seg å være enormt enten de sto på første eller siste plass på listen. Fra sidelinjen oppleves ikke alt like gjennomtenkt og gjennomførbart. Summa su Marum gjelder det å dele godene. Knappe goder påstår noen. Nei vi har rikelig med goder! Tenker vi på de som er på flukt og hva vi kan hjelpe til med for at de skal få det bedre, kan vi uten problemer dele litt av våre goder. Det vil bety mye for dem som intet har. Vi vil knapt merke noe! Jo forresten, forhåpentligvis, gleden ved å hjelpe andre!!

3 PROFILEN Rogalending så god som noen Tekst: Anne-Grethe Thesen Godal En ekte Lillehamring er blant oss, dog noe endret etter å ha kommet til Stavanger for 47 år siden sammen med sin kjære Arne. Mange av Mortepumpens lesere vil kunne kjenne seg igjen i Aslaug M Neset sin fortelling. Selv før vi forsto rekkevidden av oljeeventyret, visste mange at Rogaland bød på muligheter. Alle trengte ikke å bo i Oslo. Men å dra fra nord og øst til vest i Norge, kan være utfordrende nok. Kulturforskjellene er ganske så store. Utgangspunktet De viktige årene som former oss, barne- og ungdomstiden, husker Aslaug tilbake på med glede og ettertanke. Lillehammer den gang som nå, er preget av den gamle bondekulturen, kunstnermiljøet og impulser fra det store utland. Aslaug husker best ungdomstiden med Maihaugen i møte med turistene, det internasjonale idrettsmiljøet (hun glemmer ikke den russiske skøyteløperen Oleg Gontsjarenko så lett) og britiske soldater knyttet til militærforlegningen Jørstadmoen. Særlig engelsktalende unge menn var spennende. Tenk å kunne få praktisere det engelske språket allerede da og ikke bare på skolebenken! Da faren døde da Aslaug var 14 år, ble det alvor. Kombinert med realskolen fikk hun lommepengejobb som hyllepike på biblioteket. Slik startet interessen for litteratur i et miljø der både Bjørnstjerne Bjørnson på Aulestad og Sigrid Undset på Bjerkebæk hadde satt sine spor. Og for en 14-åring var det spennende at frk. Andersen, bibliotekaren, gjemte Agnar Mykles Tynwald Day, Isle of Man i juli Fra venstre: President for Tynwald Noel Q. Cringle, fylkesinformasjonssjef Aslaug M. Neset og fylkesordfører Roald G. Bergsaker. Foto: Ukjent. 3

4 Med Opplæringsutvalget i Rogaland fylkeskommune på besøk i Aix-les-Bains, i Frankrike høsten Formålet var å legge til rette for elevutveksling innen yrkesfag. Fra v: Jone Handeland, Leif Johan Sevland, Svein Andersen, Ragnhild Osmundsen, Bjørn Marcusson, den franske verten M. Lapierre, Aslaug M. Neset, Reidun Korsvoll og Aina Hauge. «Sangen om den røde rubin» under disken for spesielt interesserte. Boka var jo forbudt den gang. Aslaug vokste opp ved siden av Lillehammer kino. Hun fikk ofte se filmer gratis, hvis ikke, hørte hun lyden av dem fra bakhagen, og kunne innbille seg hva som skjedde på lerretet. Barndomsvennen Finn var voldsomt filminteressert, og begge var lykkelige hver gang de hadde en rosa billett til 75 øre på «femmern». Interessen for film og musikk har vært med på å prege Aslaug. Den samme Finn (kunstmaleren Finn Land Andresen ) som fortsatt er en nær venn, bidro til at interessen for malerkunsten utviklet seg. Kort sagt, kunstnerbyen Lillehammer satte sitt preg på den unge Aslaug. Den økonomiske utryggheten knyttet til farens død, gjorde at Aslaug visste at hun måtte ta utdanning på alvor. Hun måtte være flink og 4 lydig, følge med i timene og gjøre lekser med en gang, ikke neste dag. Og skulking var uaktuelt. Men hun visste også at det var viktig å ha det gøy. Hun var heldig som var et overskuddsmenneske med tid for det meste. Kanskje det er forklaringen på at hun ble preseterist på gymnaset før hun forlot Lillehammer 18 år gammel for lærervikariat i Stokmarknes, studier, yrkesliv og et rikt liv andre steder. Et godt fundament hadde hun fått uansett. Og ikke visste hun da at det var rogalending hun skulle bli. Filologen og samfunnsmennesket Tilbake fra Stokmarknes og undervisningen av jevnaldrende, ble universitetet i Oslo stedet for å fullføre en cand.mag.grad med fagene historie, engelsk og pedagogikk. Og der traff hun setesdølen Arne. De hadde mye mer til felles enn dalstrøkene Vestre Gausdal (der Aslaugs mor-

5 Engasjert innlegg i Aberdeen Rotaryklubb, mai Foto: Johan M. Andersen. mor og morfar bodde), Gudbrandsdalen og Setesdal. Språk, kunst og kultur langt ut over bondekulturen forente dem. Sammen fikk de jobber i Rogaland, Arne som lærer på årseininga i engelsk på lærerskolen i Stavanger, Aslaug som lærer på St. Svithun ungdomskole. Og siden har de vært i Rogaland med unntak av oppholdet med Arnes Fulbright stipend i USA v/university of Massachusetts i 1974/75 og oppholdet v/ Luther College i Iowa 1984/85. Under begge oppholdene brukte Aslaug tiden godt. Hennes internasjonale interesse fra oppveksten på Lillehammer fikk næring i de akademiske miljøene i USA. I Massachusetts fulgte hun forelesinger i kvinnelitteratur og fikk et ganske annet syn på den amerikanske kulturen enn slik folk flest i Norge så på amerikanerne. I Iowa fikk hun selv undervise i verdenslitteratur. Det ble klassiske tekster av Dante, Odysseen og til og med Det kommunistiske manifest av Karl Marx. Ikke minst satte hun pris på «brown bag» seminarene med kolleger i lunsjen, diskusjoner der det var rom for å skifte mening. Kombinert med 2 barn i Tjensås barnehage i Stavanger, leste hun mellom de to USA-oppholdene til engelsk hovedfag. Og dermed var hun kvalifisert til å undervise på St. Olav videregå- ende skole fra høsten Å komme tilbake til det norske skolesystemet etter USA-oppholdet i 1984/85 var ikke så enkelt. Uroen Aslaug merket, førte til at hun i 1986 tok på seg oppgaven å tilrettelegge for en Internasjonal Baccalaureat (IB) klasse på St. Olav. Nå fikk hun bruke alt hun hadde lært og mer enn det. Hun fikk introduksjonen til den internasjonale standarden og det samme verdensomspennende pensumet (IB Diploma Programme for åringer) ved å hospitere noen dager ved Berg videregående skole i Oslo. I dag finnes det 22 skoler i Norge som har dette tilbudet. I 1986 var det bare 2 skoler og janteloven gjorde at hun ble kritisert for å arbeide fram en eliteskole. Mange unge vil nok i dag takke for at denne klassen ble etablert. Fylkesskolesjef Ommund Torgersen så mulighetene for å utvikle den videregående skolen i takt med tiden, og Aslaug fikk i 1991 jobben som avd.leder for pedagogisk avdeling. Det handlet om å utvikle skolebibliotekene, internasjonaliseringen og stipendordningene. Sjefen hans igjen, fylkesrådmann Fredrik Wendt, trengte fylkesinformasjonssjef da Jostein Soland ble leder for Næringsforeningen. Rådmannen mente at Aslaug hadde de kvaliteter som trengtes, både i forhold til interninformasjon via bladet Preikestolen (den gangen fylkeskommunen også hadde ansvaret for sykehusene) og mer og mer i forhold til informasjon til offentligheten og verden utenom Norge. Ikke minst fylkesordføreren trengte en støttespiller i et fylke preget av internasjonal oljevirksomhet. Igjen var veien ut i den store verden via Rogaland. Aslaugs historiekunnskaper kom også godt med i informasjonssjefsjobben. Fylkespolitikerne og fylkets regionplanavdeling så mulighetene for et samarbeid med Isle of Man både på et politisk og administrativt nivå. Det dreide seg om felles historie, nærings- og kulturutvikling og utvikling av reiselivet. Fylkeskultursjef Egil Grude ble en viktig medspiller da vikingehistorien og utviklingen av tusenårsstedet på 5

6 Avaldsnes ble prioritert, og det ble en rekke kulturutvekslingstiltak med Isle of Man. Rogalendingen Noen av de som flyttet hit fra andre deler av landet, vender tilbake til røttene når livet som pensjonist starter. En gang østlending, alltid østlending. Kanskje? Men ikke Aslaug. Når hun er på Lillehammer eller i Gausdal, tenker hun gjerne på hvor langt det er til sjøen, til der barna deres vokste opp med hav og hei, stein på stein, vær og vind, fra høyfjell til strand med utsyn nesten over alt. Nei, her vil hun bli, i den ganske alminnelige hverdagen med mann og gode venner og ikke minst engasjere seg nasjonalt og internasjonalt via Stavanger Rotary. Det er spennende å delta i en verdensomspennende organisasjon med ideelle formål (service above self). I hennes presidentperiode fra 2013 til 2014, har klubben videreutviklet sitt engasjement i en skole for fattige barn i Kambodsja, og startet samarbeid med Verdens Jordmorforbund og Lærdal Global Health om Happy Birthdays prosjektet. (FNs tusenårsmål 2020 innen fødselsmedisin). Det gir perspektiver på livet, og ungdommens idealisme får ny mening. Det er utviklende å være rogalending. For en pensjonist oppleves det fortsatt som å være midt i smørøyet med alt Rogaland har å by på av mennesker, natur, kunst og kultur. Ja, en rogalending med kontakt med omverdenen vil hun gjerne være. Men østlandsdialekten kan ingen ta fra henne, og innlandshjertet banker iblant for snø og granskog. 567 Tannhygiene En påminnelse om viktigheten av godt tannstell Av: O.A. Tomasgaard I tiden fra 30-årene, gjennom krigsårene og fremover til i dag, har vi opplevd enorme endringer på mange områder i vårt daglige liv. Avstanden fra den bananliknende sjokoladen til køen med rasjoneringskort i hånden hos bakeren i krigsåra og videre til endringen i mattilgangen, er enorm. Vi har gått fra å spare hver smule til å kaste hele brød. Vår gjennomsnittsvekt har antatt helt andre dimensjoner. Vi har gått fra å bevare til å kaste, ikke desto mindre har utviklingen alt i alt gitt mange positive utslag. Jeg var ni år da jeg i krigsårene havnet akutt på sykehus, allerede bevistløs, grunnet en feildiagnose av distriktslegen. I rekreasjonsperioden etter operasjonen kom jeg på rom sammen med ni andre til dels godt voksne 6 menn, og jeg som guttunge. For første gang fikk jeg der en litt spesiell interesse for tenner. Årsaken til det var at flere av mine medpasienter oppbevarte sine tenner i hvert sitt vannglass gjennom natten. Kanskje var dette en litt medvirkende årsak til at jeg i ettertid tilbrakte 48 år som tannlege. Å bevare tennene krever innsats Endringene på tannhelseområdet har vært enorme og for det aller meste har alt vært en utvikling som har ført til at folk har beholdt tennene i bedre stand gjennom hele livet. Men jeg har også sett at det dessverre forekommer tragiske tilfeller. Å bevare tennene lengst mulig, og best mulig, krever innsats. Innsats fra fagper-

7 sonell og ikke minst fra enkeltmennesket. Vedlikeholdsarbeid ved tannlege, tannpleier og den enkelte er det bruk for hele livet. Der det ofte svikter er hos den enkelte. Daglig stell og hygienetiltak i munnhulen er uhyre viktig. Mat som i munnen ikke får den rette «behandling» ved at tennene ikke fungerer som de skal, gir næring som ikke tilfredsstiller pasientens behov. Det oppstår lett usunne tilstander i en dårlig ved like holdt munnhule. Bakteriebelegg som fester seg til tannsubstansen, bakterier som søker tilhold i tannkjøttlommen som ligger omkring hver enkelt tann, tannstein og forkalkninger som gror langs tannen både over og under tannkjøttkanten, er alle årsaker som fører til at tennene blir synlig «lengre» og løse, og til slutt faller ut. Den daglige innsatsen, hygienetiltakene har dessverre en tendens til å bli dårligere, ofte helt neglisjert av den gruppe mennesker som avslutter livsfasen uten å være i stand til å ta vare på tannsettet. Dette har som regel sammenheng med utvikling av demens og/eller Alzheimer. De unnlater også ofte å søke hjelp. Elektrisk tannbørste et godt hjelpemiddel Etter mitt syn kan nødvendig hjelp være tilgjengelig både for hjemmeværende og for pasienter plassert i institusjon. Jeg mener at den person som, på grunn av nevnte årsaker, ikke evner å gjøre jobben selv bør utstyres med elektrisk tannbørste. Enkelte vil da selv kunne bidra med hygieniske tiltak og mange vil kunne få hjelp av pleiepersonell/pårørende som vil kunne oppnå mye med slik tannbørste. Et større problem er rensing av tennene, og mellomrom mellom tennene, ved hjelp av små børster, tannpirkere osv. Viktig med god hygiene Det finnes en faggruppe i dagens samfunn som har spesialutdannelse til å kunne bistå med jevne mellomrom for bevaring av tenner som ellers gjerne vil løsne eller skape problemer av annen art. Tannpleieryrket, en treårig universitetsutdannelse spesielt rettet mot tiltak for å gi tennene lenger levetid. Ved for eksempel å legge til rette arbeidsforhold spesielt bygget for tannpleierens innsats vil en kunne oppnå gode resultater for mange pasienter. Dette er selvfølgelig spesielt aktuelt i alle sykehjem som har den store gruppen av pasienter som ikke greier å «ordne opp» selv. Et opplegg som dette vil samtidig kunne gi de ansatte på sykehjemmet en opplæring i hvordan de daglig kan bidra til en bedre hygiene hos disse pasientene. Kanskje er dette alt i alt tiltak som vil hjelpe mange til et lengre og sunnere liv. Kroppen vil kunne glede seg over den maten som når magen etter å ha passert gjennom en fungerende tanngard. 7

8 Gjensynet med barndommens sommer Tekst: Anne-Grethe Godal. Foto: Odd Godal Som eldre husker vi barndommens sommer bedre og bedre. Jeg husker hvor stas det var å reise fra Sandnes i bil til morfars staselige sommerbolig ved Trondheimsfjorden. I 1924 kjøpte han Solheim, en tidligere prestegård i Malvik kommune. Eiendommen hadde en eventyrlig hage og utenfor delen som var opparbeidet, var det enger med blomster av alle slag og ikke minst så mye markjordbær at vi kunne plukke en dessertskål full nesten hver eneste dag. Jordene var forpaktet bort. Likevel fikk vi gjemme oss og hoppe i høyet. Og hesten med den gode mulen stod på stallen vegg i vegg med utedoen. Og så gikk vi med blikkspannet og kjøpte melk rett fra kua slik at vi kunne sette melkeringer til neste morgen. Melkeringer med kavring og sukker på til frokost! Og så måtte vi plante trær, skogen måtte fornyes og det ble min første sommerjobb som 7-åring. I skogen var det blåbær som vi plukket til pannekakene vi laget i den rundtømrete husmannsstuen, stuen som stod for oss barna til fri avbenyttelse. Jeg har alltid tenkt at en slik verden vil jeg aldri møte igjen. Intetanende dro vi til Karpatene i Ukraina, nå 70 år gamle. Vi kjente ingen som hadde tatt den turen. Og kanskje er det ikke så 8 merkelig at ingen vi kjenner, har vært der, for veien dit er kronglete. Fra Stavanger går det greit med fly til Krakow. Mer ugreit er det med nattoget over grensen fra Polen. Midt på natten er vi ikke i Schengen-området lenger, vi har krysset grensen til Ukraina. I 2-tiden ble vi vekket av polsk politi og polske tollere. Så snart alt var kontrollert og vi nesten hadde sovnet, dukket ukrainsk politi og ukrainske tollere opp. Igjen fram med passet. Heldigvis var dette kjent for oss fra mange grenseoverganger, så det gjorde ikke så mye at ingen snakket et språk vi kunne forstå. Toget gikk til Lviv, en gang hovedstaden i det habsburske riket, med hele innbyggere. På stasjonen sto bilen som skulle kjøre oss til Karpatene, nærmere bestemt landsbyen Verkhovina. Det tok 5-6 timer på en vei der det

9 gjaldt å unngå de verste hullene. Sjåføren tok det hele med stor ro, han hadde tydelig kjørt den lange og vanskelige veien før. Og hva er det som møter oss? Det vakreste landskapet med blomsterenger av prestekraver, rød- og hvitkløver, blåklokker, soleier, eggeblom, veronica, ryllik, orkideer og strå av de mest ulike slag. Og en og annen ku gikk så fredelig rundt og gresset av alt det gode som var. Igor og konen tok i mot oss i sitt rundtømrete gjestehus. Hos disse vennlige menneskene skulle vi bo en hel uke med full pensjon og en turleder som skulle ta oss rundt i dette vakre alpelandskapet. Full pensjon, hva var nå det? Jo, alt var kortreist. Melken, youghurten, smøret og osten kom fra Igors eneste ku, kjøttet og pålegget fra hans tidligere kuer, kalver og griser, egg fra de frittgående i hagen, bærene fra jordbæråkeren og de ville som vokste rundt omkring, rips-, solbærog stikkelsbærsyltetøyet fra den vakre hagen, potetene og grønnsakene fra jordet bak huset og soppen og blåbærene fra skogen deres. Hvorfra strømmet minnene? Jo fra Solheim og alt jeg hadde opplevd av sommer da jeg var liten. Det var et gjensyn, men så var det ikke likt likevel. Å være selvforsynt med alt og være en del av en så vakker natur er få forunt. En gang i tiden var det mer slik hos oss også. Det går an å spørre om hva vi har tapt og hva vi har vunnet under overskriften «utvikling»? Karpatene er en skatt vi vil gjemme i våre hjerter. Hos tannlegen Bernt Christian Dybdahl Jeg har hatt besøk av aggressive, sinte tanntroll. bedre kjent som Karius og Baktus. Etter en søvnløs natt gikk jeg til fastlegen min. For min hustru og jeg var overbevist om at jeg hadde hatt en søvnløs natt på grunn av øreverk. Men så var ikke tilfelle. Da han banket på en tann ble han møtt av to illsinte krabater som ba seg frabedt i å bli forstyrret i arbeidet sitt. Med pensling og skyllevann klarte vi i samarbeid tilslutt å drukne de to tanntrollene Karius og Baktus. Nå ser det ut til at penselinkuren endelig har tatt knekken på de to arbeidslystne karene. Nå er nattesøvnen tilbake. En blid og vennlig tannlege la alt til side i sin travle hverdag. Og gjorde alt for å hindre tanntrollene til å fortsette sitt djevelske hærverk i tanna mi Til å begynne med klarte tannlegen den blide å jage dem ut av tanna, men de søkte tilflukt i tannkjøttet. 9

10 Julemiddag i Stavanger Tekst/oversatt til Stavangerdialekt: Halvor Ingebrethsen Foto: Nasjonalteateret Regissør og manusforfatter: Tyra Tønnessen Suksess og reklame for Stavanger på Nationalteateret I fjor jul 2014, fikk Stavanger en solid reklame ved at Nationalteateret i Oslo da fremførte en forestilling som handlet om en familie som var engasjert i bl.a. hermetikkindustrien. Og hvordan de forskjellige generasjoner overtok etter hvert som de yngre førte sine foreldres engasjement videre. Og hvordan utfordringene økte når konkurransen på markedet meldte seg. For teateret selv var forestillingen en mektig reklame, og ble fremført på teaterets amficene gjennom hele desember 2014 januar februar Nå er det blitt kjent at «Julemiddag» settes opp igjen til jul i år, inspirert av suksessen fra i fjor. Forestillingene settes opp fra og med 26. november og spilles ut hele desember Det er blitt kritisert at det har vært lite informasjon i Stavanger om dette. Det er å håpe at det bedrer seg til kommende jul for de mange som befinner seg i hovedstaden på denne tid. Og som kan få oppleve sin egen by gjennom forestillingen i Nasjonalteateret. Skuespillet har fått navnet «Julemiddag» og tar for seg familien Berge og utviklingen innen bl.a. hermetikkindustrien gjennom 100 år. Og Stavanger er midtpunktet og viser vei hvordan en slik utfordring takles. Det er Tyra Tønnessen som har skrevet stykket og valgt en julemiddag som ramme omkring forestillingen. I fellesskap har hun og ensemblet dykket ned i norgeshistorien og i sine egne minner, tradisjoner og juleopplevelser, ved å gi oss (publikum) minner, tradisjoner og juleopp levelser gjennom et intensivt julemåltid 10 Nils Johnson og Anneke von der Lippe hadde store roller i Julemiddagen. der hundre år av Norges historie utspiller seg i løpet av en middag. Det handler om relasjoner og samfunnsutvikling, individ og fellesskap, under streker teatersjef Hanne Tømta, tidligere teatersjef ved Rogaland teater, i sin velkomsthilsen i programmet. Familiens julemiddag foregår rundt et bord. Der forhandles det. Og der spises det. Mål tidene inntas imidlertid kun gjennom bevegelser hvor det «lates» som man spiser. Og vi får

11 oppleve hvordan skuespillerne forandrer seg, etter hvert som de vokser til. Når nye generasjoner tar over og utvikler arbeidet med nye metoder. Likeledes er det viktig å legge merke til dørenes «funksjon», hvor eldre generasjoner går ut, samtidig som den unge, nye generasjonen, tar over og kommer inn gjennom nye dører. Stykket slutter av med at en av «de unge» spiller julesanger mens en aldrende mor, bestemor, eller oldemor, sitter og lytter til den nye generasjons kommende julefeiring. En gripende slutt og videreføring av generasjoner. Og ikke minst: Skuespillerne gjennomførte forestillingen med en glitrene bruk av den sta- vangerske dialekt. Ikke bare ordene. Men også «melodien» og nyansen i ord og toneleie i en for mange vanskelig dialekt. Men selv om avslutningen var rørende, vil vi aldri glemme det som skjedde ved forestillingens begynnelse: Da hørte vi kirkeklokker som ringte julen inn og inviterte til kirkegang. Og det var ikke ukjente klokker: Nei klokkene fra vår egen Domkirke kimte julen inn for alle oss som hadde funnet veien til julemiddag i Stavanger denne kvelden. En sterk opplevelse som understreket julens egentlige budskap om «en Frelser er i dag oss født». 567 Øyane sykehjem 35 år Tale for dagen v/ Ragnar Bergesen I dag er Gleden vår. Øyane Sykehjem trolig landets beste fyller 35 år. Hjemmet har her den store glede for dem som bor her, arbeider her, og ellers er tilstede. En ting mener vi. Dette stedet har så mye å gi. Du som bor her behøver aldri være lei. Et enestående personale er her kun for å hjelpe deg. Du får deilig mat fra morgen til kveld, og kan hele tiden føle deg vel. Hjemmets styre har den store sans for underholdning som består av sang, musikk, foredrag, med eget husorkester og til og med Gammel Dans. Sitter du hjemme og, er trøtt og lei, så er det et kortoppholdssenter her som i 2-3 uker hjelper deg. Her kan du spise og hvile godt og være takknemlig for hjelpen du har fått. Videre har vi et Rehabiliteringssenter som rett fra sykehus tar imot pasienter. Ofte er det en som har skiftet hofte eller kne. Og her vil personalet daglig si hva du daglig må mene. Hvis du vil bli frisk igjen og gå på egne ben så må du ofte trene. Og en vakker dag klarer du selv å være hjemme alene. Ellers så gir hjemmet oss mere enn vi forventer. Flere dager i uken gleder vi oss til å komme på dagsenter med deilig mat og mye prat. Like ved har vi egen arbeidsstue, hvor vi lager kjekke ting, kanskje strikker skjerf og lue. Mandag klokken 12 er tiden inne å bruke kroppen til å trimme. Etter frokost, middag, kake og kaffe, føler vi at vi resten av dagen kan ligge på sofaen å daffe. Personalet gjør alt for at vi skal gledes og trives og fortjener hver dag en klem før vi går hjem. I tillegg vil jeg gjerne gi en ekstra heder til Helge Gabrielsen og oversøster Astrid Klæbo. De har sørget for at 700 personer ikke lenger er sure og leie. Det var de som fikk Stavanger kommune til å etablere hjemmesykepleie. En person vi ikke må glemme er Helge Gabrielsen som i over 34 år har styrt dette hjemmet. Ett av hans store momenter, var gleden med det flotte utendørs treningssenter. Og sydenturene som var oss alle til gavn, er nå blitt et stort savn. Så håper vi tilslutt at gleden med dette sykehjemmet består langt lenger enn de neste 35 år. Til lykke med dagen. 11

12 Dette er dagen hvor hele familien er sammen på tur. Foto: Anne Katrine Lycke. Generasjonstur rundt Mosvatnet med barn, barnebarn og besteforeldre sammen på tur Tekst: Torgunn Skrudland Folkefesten for alle generasjoner rundt Mosvatnet er ti år. Søndag 27. september kan alle som vil være med på jubileumsfeiringen i Frilufts livets år Ta med familie og venner og bli med på et fyrverkeri av et arrangement! Jeg vil gjerne at flere skal få del i hverdagsopplevelsen i den naturen som er rundt en. Derfor stiller jeg med fuglekikkert, og det er like spenn ende å se på en måke som om det skulle være en eksotisk fugl fra fjernere strøk, sier Gjerde. Generasjonstur rundt Mosvatnet er et samarbeidsarrangement mellom flere organisasjoner. En som har stått på post hvert år i ti år er fuglekikker Øyvind Gjerde fra Norsk ornitologisk forening i Stavanger. Eldre ut på tur Det hele startet i 2005 etter initiativ fra Astrid Nøklebye Heiberg, som den gang satt som leder for Statens seniorråd. Hennes ønske var å lage en egen dag for eldre, hvor fokuset var å komme seg ut på tur. Dagen skulle sammenfalle med 12

13 FNs internasjonale eldredag, og siden har siste søndag i september vært den store turdagen for eldre over hele landet. I Stavanger ville vi at flere enn de eldre skulle komme seg ut. Derfor innførte vi begrepet genera sjonstur, forteller Anne Katrine Lycke i Stavanger Turistforeningen. Dersom en går sammen om å sage, er det lett. Foto: Anne Katrine Lycke. Øyvind Gjerde på post med fuglekikkerten. Det er ikke alltid lett å lukke det riktige øye så en ser noe. Foto: Finn Strand. Full konsen trasjon for ikke å ramle av styltene. Godt å ha hjelp av en voksen. Foto: Finn Strand. Leker fra gamle dager Primus motor har vært Hilmar Egeli i eldrerådet i Stavanger. Sammen med turistforeningen og mange andre samarbeidspartnere ble Generasjonstur rundt Mosvatnet skapt. En rød trå gjennom arrangementet har vært enkle leker fra «før i tiå». Enten å lage lekene selv, som flett ing av lange tøyremser til hoppetau, eller prøve å gå på stylter eller skyte med pil og bue. Kunnskaper fra besteforeldrene kommer godt med når de små skal prøve seg på de ulike øvelsene. Lavterskeltilbud Generasjonsturen rundt Mosvatnet har alltid vært et lavterskelarrangement. Det er gratis å delta, det er enkelt å komme til, og det er noe alle kan være med på. Så har da også deltakertallet økt fra 300 det første året, til over 2000 personer i toppåret Jubileumstur 2015 er Friluftslivets År, og turistforeningen vil gjerne gi en gave til byens innbyggere med byvandring Over alle hauger. Vandringen knyttes sammen med Generasjonstur rundt Mosvatnet. Startskuddet for dem som vil være med turleder på den 13 km lange turløypa som blant annet går oppom Ullandhaug og Byhaugen via Stokkavatnet og Mosvatnet går etter offisiell åpning ved Mosvangen camping kl 11. Velkommen med på tur! 13

14 Alf T. Leversen på sin parsell i Egenes Kolonihage der han «romsterer» i en alder av 75 år. Høstkveld i Strømvik 1982 Tekst: Alf T Leversen De fleste kolonisterene er gått hjem nå. Bare en årvåken katt er tilbake, på jakt mellom busker og trær, mens en fullmoden måne er i ferd med å komme opp over Lifjell. En motorbåt tøffer taktfast innover mot Hillevågsvatnet. Ellers er alt rolig, ingen som strever med å ta opp poteter og høste plommer. Kanskje henger det noen igjen hos naboen? Jajasann, det er lett å la seg friste, men en får vel nøye seg med stikkelsbærene fra svigermors parsell. Noen store møll kretser rundt utelampen, og blir nok et lett bytte for flaggermus som farer lydløst omkring. De første stjernene titer frem: Sirius så vidt over horisonten i sør, Karlsvogna i nord og 14 Venus allerede høyt på vesthimmelen. Snart blinker det over alt, så da er jeg i hvert fall ikke aleine lenger. Mon tro om der er en kaffeskvett igjen, eller en sjokoladebit til å mumse i seg? Og se der, en gjenglemt gulrot, nesten for fin til å spise. Og her; purreløk, rosenkål, krysantemum og rips. Gladiolus, klematis og squash you name it! Jammen har det vært fint å være her, tenker jeg, i det jeg åpner porten for å gå hjem, mens nattevinden romsterer i de høye bøketrærne i Dalen. «Takk for besøket og velkommen igjen! Men er det sånn å forstå at du helst vil være her? Så sett i gang da mann og begynn for deg selv!» Og det gjorde jeg, og ble etter hvert en fullbefaren kolonist, men det er en annen historie.

15 BERGELAND BYDELSSENTER Så var sommeren over i den grad vi føler den har vært her i år Bergeland Bydelssenter fra glasshuset. Etter en heller mistrøstig sommer, hva været angår, går vi høsten i møte med håp om mange, solrike dager. Ingenting er som klare, flotte høstdager med de vakre fargene som fornøyer både øye og sinn. Det er også veldig koselig når morgener og kvelder blir mørke og stearinlysene tennes. Det er akkurat som om morgenkaffen smaker enda bedre, da! Hver årstid har sin sjarm! Nå ser vi frem til fullt hus og mange hyggelige folk og møter, på våre aktiviteter her på Bergeland Bydelssenter. Våre faste tilbud er i full gang og kurstilbudene settes i gang, i disse dager. Dersom noe av det vi kan tilby pirrer interessen, så ta gjerne kontakt, selv om vi har startet opp allerede. Vi har stort sett alltid plass til flere. Vi vil nevne spesielt «Nye Bokpraten», som er et nytt tilbud til den litteraturinteresserte. Denne gruppen skal treffes en tirsdag i måneden og blir ledet av Guro Selås Liland og Gunvor Irene Bjørnør. De har begge mange års erfaring fra Stavanger Bibliotek og vil kunne tilføre gruppen mange spennende impulser og forslag til litteratur. Dette blir veldig bra! Ellers ønsker vi kommende spikkere velkommen til et nybegynnerkurs. Spikking har vist seg å være en kjekk aktivitet. De aller fleste som har prøvd dette hos oss, fortsetter. Det er en veldig glede i det å skape og forme. Og øvelse gjør mester! Det er gledelig, også for oss, å se hvor stor utvikling de enkelte har hatt og over de artige figurene som blir skapt i 2.etasje her på Bergeland Bydelssenter. Nå sitter damene på Håndarbeidsgruppen, med flittige hender og klirrende strikkepinner, i ferd med å gjøre klart hjemmestrikk til årets julemarkedet. Det er allerede mye klart for salg og parene med «Bergelandsstrømper» øker på. Det er alltid god stemning i Stuå og «tatlå» går. Velkommen innom til oss og delta på kurs og aktiviteter eller bare ta en kopp kaffe og en prat! Vi vil ønske alle en strålende høst! 15

16 Levekårssjefens travle år Eli Karin Fosse har vært levekårsjef i Stavanger i et travelt, utfordrende, spennende og givende år. Tekst: Vigdis By. Foto: Siv Egeli Jeg er privilegert som få lov til å holde på med så viktige oppgaver som vi gjør her i staben. Å få lov til å tilrettelegge tjenester for innbyggerne her i byen er et stort ansvar og et stort privilegium, sier hun. Klikk, klikk, klikk, klikk Eli Karin i full fart på høye hæler gjennom gangene er en velkjent lyd i Arne Rettedals gate 12. Bærende på et nøkkelknippe og en diger bærbar pc av en litt eldre modell, og gjerne en kopp kaffe og en banan, springer hun fra møte til møte. Kalenderen hennes er teppebelagt med avtaler. Om kvelden svarer hun på mail. Eli Karin er kjent som en travel dame med stor arbeidskapasitet. Det er et valg, jeg har valgt å jobbe mye. Det skjer ikke så ofte at jeg går fra jobben før i 18-tiden, sier hun. Eli Karin var ingen fersking da hun overtok sjefsstolen etter Marit Bore som var levekårsjef i 13 år, avbrutt av en periode på 2 ½ år med Øystein Zeiner som levekårsjef. Eli Karin var Marits nestleder i mange år og visste godt hvilke utfordringer hun sto overfor. I tillegg fikk hun noen ekstra utfordringer i og med svikten i skatteinntektene som sammenfalt med hennes første år som levekårsjef. Det gjorde det ekstra krevende å tilrettelegge tjenester. Ingen områder går fri, men vi prøver å skjerme de mest sårbare tjenestene, forteller hun. God sykehjemsdekning Eli Karin er levekårsjef for en kommune som er blant de beste på sykehjemsdekning av de større kommunene. Stavanger Aftenblad skriver samme 16 dag som intervjuet finner sted at Stavanger bruker i særklasse mest på pleie og omsorg for sine innbyggere enn de andre større byene. Samtidig er en av fanesakene til levekårsjefen Leve HELE LIVET, omstillingsprosessen innen pleie og omsorg som skal stimulere de eldste innbyggerne til å klare seg selv lengst mulig i sitt eget hjem, «lengst mulig i eget liv», som de sier i Danmark der inspirasjonen er hentet fra. For levekårsjefen er utfordringen å leve opp til forventningene om at en sykehjemseng står klar når man trenger det, samtidig som Hverdagsrehabiliteringsteamet jobber for å trene folk opp igjen så de er mest mulig selvhjulpne og kan utsette oppholdet i nevnte sykehjemsseng. Flere over 80 Det har vært en høyt prioritert oppgave poli tisk å ha høy sykehjemsdekning. Vi vet at det kommer en betydelig økning av innbyggere over 80 år etter Innen da må vi ha fått lagt om eldreomsorgen slik at folk kan bo hjemme lenger enn det vi har fått til fram til nå. Dette er en av de virkelig store utfordringene. Vi kommer ikke til å ha nok personell til å ha en like høy sykehjemsdekning i fremtiden. De aller fleste ønsker også å bo hjemme lengst mulig, noe vi må være med å legge til rette for. Vi er på god vei, men det er et langt løp fram dit vi skal enda, sier hun. Ny versjon av Leve HELE LIVET Det løpet er i ferd med å bli lagt, med utrulling av Leve HELE LIVET 2.0 i høst. Målet er at flest mulig skal ha et aktivt liv og klare seg selv best mulig. Det handler om å gi hjelp på et tidlig stadium, gi opplæring i fallforebygging, gi folk opptrening så de opprettholder funksjonene sine og ta i bruk mer velferdsteknologi.

17 17

18 Det starter kanskje med at du faller og brekker noe, at du bli akutt syk og havner på sykehus eller får generelt svekket helse på grunn av alderdom. Det betyr at du må ha hjelp i en periode. Problemet er at den hjelpen fortsetter selv etter at for eksempel gipsen er av. Da har du havnet i hjelpefellen, poengterer hun. fordi jeg kjenner historien og vet at de ansatte gjør en kjempejobb for brukerne. Men vi bruker også kritikk til å lære, som eksempler for å bli bedre. Jeg synes likevel at mediene er for lite opptatt av de gode historiene, alle de som er fornøyde med tjenestene. De finnes mange flere gode historier enn dårlige. Eli Karin ser for seg at de pårørende i fremtiden må ta en større del av oppgaven med de eldste innbyggerne. Eli Karin erkjenner at det kan være tøft å se navnet sitt nevnt i kritiske leserinnlegg i avisen eller i sosiale medier som facebook. Men hun blir ikke søvnløs av det. Vi er ved et veiskille. Det offentlige skal sørge for nødvendig helsehjelp. Men pårørende må ta et større ansvar for sine gamle. Vi må også finne en måte å utløse det store potensialet som ligger i frivillige. I dag er mange fortsatt oppegående når de bli pensjonister i 62-årsalderen. De representerer en stor ressurs, sier hun. Lader batteriene på Kreta Fordi jobben tar så mye tid har levekårsjefen lagt lista lavt når det gjelder fritidsaktiviteter. Hun har familie bestående av mann, en voksen sønn og sin mor. Hun har erkjent at hun fordi hun jobber mye ikke kan delta på noe som krever oppmøte til faste tider. Men hun går gjerne tur, trener litt og er glad i musikk. I mange år har hun reist til Kreta på sommerferie, til den samme lille landsbyen. Der henter hun krefter og lader batteriene. Som levekårsjef har hun en stor portefølje, og et stort ansvar for mange av de innbyggerne som sliter og har det vanskelig. Det er ikke til å unngå at levekårsjefen og Stavanger kommune noen ganger får kritikk for at tjenestene ikke oppleves som gode nok eller at brukere synes de ikke får det de har krav på. Og den kritikken framsettes noen ganger i full offent lighet gjennom mediene. Ikke søvnløs Jeg blir jo lei meg av og til når jeg får kritikk gjennom mediene. Noen ganger er det berettiget, andre ganger føles det veldig urettferdig 18 Jeg er ikke alene, jeg har en stor stab og en direk tør å støtte meg til. Vi er et team, og det er helt avgjørende. Ville hjelpe folk Da Eli Karin tok fatt på sosionomutdanning som 20-åring hadde hun idealistiske motiver og ville hjelpe folk. I mange år jobbet hun med folk som hadde det vanskelig. Etter hvert fant hun ut at det også er meningsfylt å jobbe med systemer og strukturer og tok lederutdannelse. I 1996 ble hun seksjonsleder for sosiale tjenester på Storhaug sosialkontor og i 1999 gikk hun inn i staben til kommunaldirektør for helse og sosi ale tjenester. Hun var også kommunens prosjektleder for etablering av Nav-kontorene i I fjor sommer var hun ferdig med sin master i ledelse på BI. Det å være leder er veldig spennende. Jeg fant fort ut at det var innenfor ledelse jeg ønsket å være. Hva er du mest stolt av å ha fått til i ditt første år som levekårsjef? Jeg tror vi gjør en veldig god jobb med å ta imot og følge opp flyktninger, Leve HELE LIVET og hele den snuoperasjonen vi er inne i når det gjelder eldreomsorg synes jeg vi er gode på. Jeg er stolt av at vi har veldig gode og et bredt spekter av tjenester i Stavanger kommune, sier hun.

19 Mennesker som jeg har møtt Tekst: Kristian Grønn Jakob Krumshagen, Det er noe tidlig en søndag morgen og jeg er på veg til søndagskolen. De fleste i gaten er med i følget og målet er den gamle Storhaug skole som møtte sin skjebne i aprildagene i Vi var en fin gutteklasse på ca stk. i alderen 10 år pluss minus. Læreren vår var Ingolf Berger Eikill som trofast tok imot oss hver søndag og på en interessant måte forklarte om personen Jesus og det budskap han hadde med seg. Tiden gikk og etter hvert ble vi for gamle for søndagskolen, men Eikill ville være med oss enda en tid. Vi var på terskelen til en ungdomstid med sine utfordringer og og det den førte med seg. Han inviterte oss hjem til seg og det ble nærmest en samtaleklubb hvor Eikill`s livserfaring med en religiøs undertone ledet det hele. Med servering av fruen og datteren Anne Julie ble også husvarmen en gjest. I 1937 fikk jeg som gave fra Stavanger Søndagskoleforening et NT, en lekker liten myk Ingolf Birger Eikill, trykksak, på størrelse til å ha i skjortelommen. Den er ikke utslitt, men behovet har ikke vær så stort. Jeg fikk på livsvegen et Gudsord: Lukas 1,37 «Intet er umulig for Gud». I disse fem ord lå hele bibelen og det var nok for meg. Jeg minnes min søndagskolelærer med glede og takknemlighet. Ingolf Berger Eikill ble født i Stavanger, og døde Han var provisor på Svaneapoteket i Stavanger til 1939, da ble han utnevnt til apoteker til et nyopprettet i Ulsteinvik, men i1956 er han tilbake i hjembyen på et nyopprettet apotek i Hillevåg. På 1960 tallet ble telefonen i Ryfylke automatisert og de flinke og nyttige telefondamene ble erstattet med en nummerskive. Jøsenfjorden/Vadla fikk også automattelefon og en dag kom det en søknad fra Jakob Krumshagen om å få den nye telefonen hjemme i Ulladalen. Det var ikke så enkelt å få det til innen rimelige økono19

20 Losen «border eller kvitter». (En hollandsk losbåt). miske rammer og tekniske krav. Stedet lå langt fra sentralen i Vadla, vill summetonen rekke så langt? Med dyktig mannskap og nøyaktig planlegging fikk vi det til. Det ble anledning å slå av en prat med denne fjellmannen og natur-elskeren Jakob Krumshagen. Han var i en del år «meldar» til Stavanger Aftenblad og klarte på en fin måte å skildre hvordan årstidenes veksling satte sitt preg på natur, folk og fe. Med litt fantasi kunne vi se for oss Ulladalsbakkenes blånende blåbærlyng, de mørkerøde tyttebærene og muligheten for en multedessert til julebordet. Rypejegernes utsikter for høstjakten ble ikke glemt i brevene. Kvaliteten på sau og lam etter et godt sommerbeite, var kanskje den mest verdi fulle meldingen. Hvis du selv er interessert i natur og har vand ret en god del i fjell og dal, er det en stor opplevelse å treffe og samtale med en person som Jakob Krumshagen. Da telefonapparatet var på plass i ståvo og summetonen var klar og tydelig, begynte en ny tid for Ulladalen. «Nå kan du ringe til Kongen, Jakob eg vil heller ringe til vår Herre», var det fornuftige svaret. Før vi skiltes den dagen gikk han Jakob inn i vedskuten og kom ut med en stav. den kan du få. Det var ingen knortekjepp som var hogt tii i en fart, men forarbeidet av en sterk og seig einer med et håndtak så hardt at du kunne slå skallen inn på en bjørn om nødvendig. Den har et kjært minne og en god støtte. 20 Jakob Krumshagen var født på gården Krumshagen som ligger 2-3 km i dalen ovenfor Jøsenfjorden. I ung alder kom han som dreng til Ulladalen og da nabokonen Kari Holmen hadde 7 jenter, er det nødvendig å si mer om det, han ble i dalen. De siste 2 årene på sjukeheimen i Suldal. Han døde Takk JAKOB. Det er nyttårstider 1949/50, jeg er på reise nordover til Brønnøysund på en såkalt visningstur, dvs. mine tilkommende svigerforeldre skal se hvilken type datteren har «falt for». Det var ikke fly den gang så reisen gikk med tog til Trondhjem og med hurtigruten videre til Brønnøysund. Ombordstigning sent om kvelden med køyplass i en tomannslugar finner jeg min plass for natten. «Har du noe imot å ligge i overkøyen?» var spørsmålet fra mitt nye bekjentskap, en person på ca. 50 år og som skapte en hyggelig kontakt med det samme. Jeg fortalte om grunnen til reisen og litt av forhistorien og hvordan en ung mann fra Stavanger kunne finne en jente fra den «andre enden». Han hadde delt lugar med mange menn på sine reiser, men dette var noe nytt og spennende. Han var los med bopel i Lødingen og loste skip fra Ofoten og sydover til Kopervik. Den timen før vi sa god natt og som gikk så fort, fortalte han om sitt yrke som navigatør på vår lange og farefulle kyst. Det kreves spesielle kunnskaper om dybdeforhold, oppmerking, strømforhold, havneforhold m.v. Losen går ombord, og forlater skipet ved å klatre i en taustige, losleider som kan være opptil 10 m, ikke uten fare. Han «border og kvitter» som det heter på fagspråget. Alle skip over 70 m som seiler innenskjærs langs norskekysten, skal ha los om bord. Eks. Hurtigruten er data-navigert. Neste dag skiltes vi og jeg ble ønsket lykke til. Vi reknet nok med at det var første og siste gang vi traff hverandre, men den gang ei. 2,5 år senere hadde vi vår første barnedåp og i den anledning var svigermor på besøk. Hjemreisen var med tog og da vi kom inn i sovevognen, hvem an-