EKSAMEN. Universitetet i Agder Fakultet for humaniora og pedagogikk. N0-132 Norsk l, emner med vekt på litteratur. 2. desember

Transkript

1 Universitetet i Agder Fakultet for humaniora og pedagogikk EKSAMEN Bokmål Emnekode: Emnenavn: Dato: Varighet: N0-132 Norsk l, emner med vekt på litteratur 2. desember Antall sider inkl. forside: Tillatte hjelpemidler: Merknader: Målform: O~dliste l ordbok + utdelt kopi av norskplanen i Kunnskapsløftet Alle kandidater skal svare enten på oppgave I eller på oppgave Il Valgfri. (Den som leverer denne oppgaven på bokmål, må ha skrevet på nynorsk til skoleeksamen i språkdelen, og omvendt) Sensurfrist: 18 virkedager fra eksamensdagen....:...:.. :;._...:._~ ~ ~-.-~.:...~ ; '

2 -._... q _.. _ Du skal enten svare ~på oppgave I eller TI Bokmål Oppgave I Tekst: Alexander Kielland: "Ballsternning" 0f edlegg I ) Drøft i hvilken grad "Ballstemning" oppfyller sjangerkravene til en novelle. Gi deretter en analyse av teksten der du kommer inn på hvordan komposisjon, ulike språklige virkemidler og bruken av forteller bidrar til å få fram tematildæn. Oppgave 2 Tekst: Utdrag fra Handgranateple av Ingelin Røssland (Vedlegg Il).., -: Om og 90-tallets ungdomslitteratur sier pensumartikk:elen "Den nye ungdomsboka" følgende: Det didaktiske og klmi oppdragande er kame i bakgrunnen, samfunnskritildæn er dempa, og erstatta av ei klar dreiing mot individet. Dei unge er på leiting etter verdimessige haldepunkt, og bøker med etiske og religiøse problemstillingar har såleis blitt stadig meir aktuelle. [... ] Nokre forfattarar forlet og utviklingsromanen som sjanger til fordel for meir modernistiske skrivemåtm. Det inneber opnare og meir formeksperimenterande uttryld<sformer, ofte med ein upåliteleg eg-fmieljar eller utan eit sentralt fmiolkande eg. (Birkeland m.fl. 1997:344) Gi først et kmifattet handlingsriss av romanen. Drøft deretter tematildæn. Få blant annet fram hvordan kontrasten mellom ulike verdisyn kommer fram i forholdet mellom Anja og viktige bipersoner og gjennom ulike motiver i romanen. Vurder deretter i hvilken grad påstandene i utdraget over kan gjelde for denne romanen, slaevet i Gi til slutt noen didaktiske perspektiver på hvordan du kan bruke romanen til å drøfte verdispørsmål i en l O. ldasse. Vedlegg Il kan brukes som inspirasjon og eksempelmateriale når du analyserer teksten ~ ~ ~. ~ ' _: ~--,.-_.. -~;~{..!~ :_:~_--.. ~ , ,..--- _;~ ~ ,. :-- ~ ~~-- ~ --=~-:~-~~~~-- :_:.:: = -- -~ -~-= : ~~~---=~~:_~--~-~~~ -- ~~ ::: ~ - -~--:~ - ~~=~~~~- ----~~;_;~~~ -~ :--~-----: ; -~~ ~~,~_-_: ;_ ~-:~_ -:--=.;;~-~~;~~~~!-_~-:~ =- --~~~~~:- ~~:~~::: ~ _:_ = --:---=:---~ :: ::~: _'j_~_:\.'~ - -~/-: -: -~- -._ ~ =-,-~~- - -~-----::.:=::..:::...~--'----..: ' :~ :.e.::.:,.;.- -,::cc.: _,. _-_, _: : -=-:'. : ~ ::.:. ':'-:: :.:-~---.:-:.:: ;:....:.. - -~~.. '-"=-~~ -:...:..=.... -"" ~~~z- -::. - ~ --~ ~- "'... ~- ---~ ' ' ~

3 Alexander Kielland BALLSTEMNING Ad de glatte marmmirinn var hun steget opp uten uhell, uten anstrengelse, alene båret av sin store skjønnhet og sin gode natur. Hun hadde inntatt sin plass i de rikes og mektiges saler uten å ha betalt adgangen med sin ære og sitt gode rykte. Og dog var det ingen som kunne si hvorfra hun var kommet; men det ble hvisket om at det var dypt nedefra. Som et hittebarn i en utkant av Paris hadde hun hensultet sin barndom i et liv mellom last og annod som kun de har begrep om som kjenner det av erfaring. Vi andre, som har vår kunnskap fra bøker og beretninger, må ta fantasien til hjelp for å få en ide om den arvelige jammer i en stor by; - og enda er måskje de skrekkeligste bilder vi utmaler oss, bleke mot virkeligheten. Det var i gmnnen bare et tidsspørsmål når lasten skulle gripe henne - som et tannhjul griper den der kommer for nær en maskin-; for- efter å ha virvlet henne mndt i et kort liv av skjensel og fornedrelse - med en maskins ubønnhørlige nøyaktighet å legge henne av i en krok, hvor hun ukjent og ukjennelig kunne ende dette vrengebilde av et menneskeliv. Da ble hun, som det undetiiden hender, «oppdaget» av en rik og høytstående mann, idet hun som fjmienårs barn løp over en av de bedre gater. Hun var på veien til et mørkt bakværelse i Rue des quatre vents, hvor hun arbeidet hos en madame, hvis spesialitet var ballblomster. Det var ikke bare hennes overordentlige skjønnhet som fengslet den rike mann, men hennes bevegelser, hennes vesen og uttrykket i disse halvferdige trekk- alt synes ham å tyde på at her føties en kamp mellom en opprinnelig god karakter og en begynnende frekkhet. Og da han besatt den overflødige rikdoms uberegnelige luner, besluttet han å gjøre et forsøk på å redde det stakkars barn. Det var ildce vanskelig å sette seg i besittelse av henne, da hun ikke tilhørte noen, Hun fildc et navn og ble anbrakt i en av de beste kløsterskoler; og hennes velgjører hadde den glede å iaktta at de onde spirer døde hen og forsvant. Hun utviklet en elskverdig, litt indolent karakter, et feilfritt, rolig vesen og en sjelden skjønnhet.

4 Da hun derfor ble voksen, giftet han seg med henne. De levet et meget godt og fredsommelig ekteskap. Uaktet den store aldersforskjell hadde han en ubegrenset tillit til henne, og hun fortjente den. Ektefolk lever ild(e så nær innpå hinannen i Frankrike som hos oss; deres fordringsfullhet er derfor ikke så stor og deres skuffelser mindre. Hun var ikke lykkelig, men tilfreds. Hennes karakter egnet seg for takknemlighet. Rikdommen kjedet henne ikke; tvertimot- den gledet henne mang en gang på en nesten bamaktig måte. Men det ante ingen; for hennes vesen var alltid sikket1 og verdig. Man ante bare at det ikke stod riktig til med hennes opprinnelse; men da ingen svarte, holdt man opp å spørre: man har så meget annet å tenke på i Paris. Sin fm1id hadde hun glemt. Hun hadde glemt den på samme måte som vi har glemt rosene, silkebåndene og de gulnede brev fra vår ungdom, fordi vi aldri tenker på dem. De ligger nedlåst i en skuff som vi aldri åpner. Og dog - hender det en enkelt gang at vi kaster et blikk i denne hemmelige skuff, da ville vi straks merke om der manglet en eneste av disse roser eller det aller minste bånd. For vi husker det alt sammen på en prildc Minnene ligger der like friske - like søte og like bitre. Således hadde hun glemt sin fm1id: låst den ned og kastet nøldælen fra seg. Men om natten drømte hun undertiden skrekkelige ting. Hun følte atter hvorledes den gamle heks som hun hadde bodd hos, rusket henne i skulderen for å jage henne av sted i den kalde morgen til madamen med ballblomstene. Da for hun opp i sengen og stittet ut i mørket i den dødeligste angst. Men så følte hun på silketeppet og de bløte puter, hennes fingrer fulgte de rike forsiringer på hennes prektige seng; og idet små søvnige englebam langsomt trakk det tunge drømmeteppe til side, nød hun i fulle drag dette eiendommelige, usigelige velbefinnende vi føler når vi oppdager at en ond og heslig drøm bare var en drøm. Lenet tilbake i de bløte hynder kjøt1e hun til det store ball hos den russiske ambassadør. Jo nætmere man kom målet, desto langsommere gikk farten, inntil vognen nådde den faste kø hvor det bare gikk skritt for skritt. På den store plass foran hotellet, som var rikt opplyst av fakler og gassflammer, hadde det samlet seg en stor mengde mennesker. Ikke bare spaserende som var blitt stående, men hovedsakelig arbeidere, lediggjengere, fattige fruentimmer og tvilsomme, ----

5 d~mer, stod tett sammenpakket på begge sider av vogmekken. Lystige bemerkninger og ufine vittigheter i det simpleste parisersprog haglet ned over de fme folk. Hun hørte ord som hun ikke hadde høt1 på mange år, og hun rødmet ved tanken om at hun kanskje var den eneste i hele den lange vogmekke som forstod disse gemene uttrykk fra Paris' berme. Hun begynte å se på ansiktene mndt omkring seg, hun syntes hun kjente dem alle. Hun visste hva de tenkte, hva der foregikk i alle disse tett sammenpakkede hoder, og litt efter litt strømmet en hær av erindringer inn på henne. Hun verget seg så godt hun kunne; men hun kjente seg ikke selv igjen denne aften. Altså hadde hun ild<:e tapt nøkkelen til den hemmelige skuff; motstrebende trakk hun den ut, og minnene overveldet henne. Hun mintes hvor ofte hun selv - halvt barn - med grådige øyne hadde slukt de fine damer som kjørte pyntet til baller eller teatre; hvor ofte hun hadde grått i bitter misunnelse over de blomster hun møysommelig satte sammen for å smykke andre. Her så hun de samme grådige øyne, den samme uslukkelige, hatefulle misunnelse. Og de mørke, alvorlige menn som med et halvt foraktelig, halvt truende blikk mønstret ekvipasjene - hun kjente dem alle. Hadde hun ild<:e selv som liten pike ligget i en krok og med oppspilte øyne lyttet til deres taler om livets urettferdighet, om de rikes tyranni, om arbeidernes rett, den han bare behøvde å utstreld<:e hånden for å ta. Hun visste at de hatet alt - like fra de velnæt1e hester og de høytidelige kusker til de blanke, skinnende km eter; men mest dem som satt inni - disse umettelige vampyrer og disse damer, hvis smykker og pynt kostet mere gull enn et helt livs arbeide innbrakte en av dem: Og idet hun betraktet vognrekken som langsomt beveget seg gjennom mengden, duld<:et en annen erindring opp, et halvglemt bilde fra hennes skoleliv i klostret. Hun kom med ett til å tenke på fortellingen om Farao, som med sine stridsvogner ville følge jødene gjennom Det røde hav. Hun så bølgene, som hun alltid hadde forestillet seg røde som blod, stå som en mur på begge sider av egypterne

6 Da lød Mose røst. han utstrakte sin hånd over vannene, og Det røde havs bølger slo satmnen og oppslukte Farao og alle hans vogner. Hun visste at den mur som stod på hver side av henne, var villere og rovgjerrigere enn havets bølger; hun visste at det bare utfordredes en røst, en Moses, for å sette dette menneskehav i bevegelse så at det knusende veltet seg frem, overskyllende hele rikdommens og maktens glans med sin blodrøde bølge. Hennes hjerte banket, hun ttyld<:et seg skjelvende inn i hjørnet av vognen. Men det var ildæ av angst, det var for at de der ute ikke skulle se henne; for hun skammet seg for dem. For første gang i hennes liv stod hennes lyld<:e for henne som en urettferdighet. som noe hun skammet seg ved. Var dette hennes plass i den bløte, elegante ekvipasje, blant disse tyranner og blodsugere? Hørte hun ildæ snarere til der ute i den bølgende masse blant hatets barn? Halvglemte tanker og følelser reiste sitt hode som rovdyr der lenge har vætt bundet. Hun følte seg fremmed og hjemløs i sitt glimrende liv, og med en art demonisk lengsel mintes hun de skreldcelige steder hvorfra hun var kommet. Hun grep i sitt kostbare kniplingssjal; det kom over henne en vill trang til å ødelegge, til å rive noe i stykker, - da dreiet vognen inn under hotellets portal. Tjeneren rev døren opp, og med sitt velvillige smil, sin rolige aristokratiske anstand steg hun langsomt ned av trinnet. En ung attacheaktig skapning styttet til og var lyld<:elig da hun tok hans atm, enda mere henrykt da han trodde å bemerke en usedvanlig glans i hennes blildc, men i syvende hitmnel da han følte hennes ann skjelve. Fult av stolthet og håp førte han henne med utsøkt sirlighet opp de glatte matmottrinn. - Si meg engang - skjønne fme! hva er det for en vennlig fe som ga Dem denne vidunderlige vuggegave, at det ved Dem og ved alt hva der vedrører Dem, skulle være noe aparte. Om det så ildce er annet enn en blomst i Deres hår, så har den en egen charme som om den var vætet av den friske morgendugg. Og når De danser, er det som om gulvet bølger og føyer seg efter Deres trinn.»

7 Greven var selv ganske forbauset over denne lange og vellykkede kompliment; for han hadde ellers ild<e lett for å uttrykke seg i sammenheng. Han ventet også at den smuk:k:e frue ville ytre sin påskjønnelse. Men han ble skuffet. Hun lenet seg ut over balkongen, hvor de nød aftenkjøligheten efter dansen, idet hun stinet ut over mengden og de ennu ankommende vogner. Hun syntes slett ild(e å ha oppfattet grevens bravur, derimot hørte han henne hviske det uforklarlige ord: Farao. Han ville just til å beklage seg, da hun vendte seg om, og idet hun gjorde et skritt mot salen, stanset hun midt foran ham og så på ham med et par store, forunderlige øyne, som greven aldri før hadde sett. «Jeg tror neppe det var noen vennlig fe - knapt nok noen vugge til stede ved min fødsel - hr. greve! Men i hva De sier om mine blomster og min dans, har Deres skarpsindighet gjort en stor oppdagelse. Jeg skal fmielle Dem hemmeligheten ved den friske morgendugg som væter blomstene. Det er tårer - hr. greve! som misunnelse og skjensel, skuffelse og anger har grått over dem. Og når det synes Dem at gulvet bølger mens vi danser, da er det fordi det sitrer under millioners hat.» Hun hadde talt med sin sedvanlige ro, og efter en vennlig hilsen forsvant hun i salen. - Greven stod igjen ganske betuttet. Han kastet et blikk tit over folkemassen. Det var et syn han ofte hadde sett; han hadde sagt mange dårlige og mindre gode vittigheter om dette mangehodede uhyre. Men først i aften falt det ham inn at dette uhyre i grunnen var den uhyggeligste omgivelse man kunne tenke seg for et pale. Fretmnede og generende tanker svinet om i hr. grevens hjerne, hvor de hadde god plass. Han var ganske kommet tit av konseptene, og det varte en hel polka innen han gjenvant sin stemning. --- ~

8 Ul:dro..j fra- /V'_ 9 e0vi {Z0!swYlJ H Gt V! ~ {C{ VlPJe r le.. c~ -o o b) -Eg har berre nett begynt. -Ja, ja. God natt, då. -God natt. VtcUess 1I 2 -Kjem du åleine? Farmor reiser seg frå sofaen, mens ho ryddar saman handarbeidet. Ho held på å perla ein bringeduk til hardangerbunaden. -Eg fekk sitta på med Arild og dei. -Foreldra dine, då? -Dansen er jo ikkje slutt. -Det er vel mor di, det, som ikkje vil gå heim i kristelig tid. -Nesten ingen hadde gått. Har Daniel vore grei? -Hansøvno. Eg følgjer farmor ut i gangen. Ho trør inn i treskorne, kastar ei gammalrosa trøye over seg og går ut i natta. Huset hennar ligg berre nokre hundre meter borte. -Kjem du på besøk i morgon? - Eg veit ikkje, skal selja frukt. - Du må komma bortom til gamle farmor ein dag, eg er spent på korleis det går med bunadsbeltet du perlar Eg berre dansa, noko må eg då gjera på. Du blir jo berre fullare og fullare. Det smell i badedøra. Eg høyrer pappa si stemme brumla til svar, men klarar ikkje å oppfatta orda. Pappa forsvinn inn på soverommet med høge lydar. Eg kan høyra at han riv dyna. til side. Mammalydane på badet er også sinte. Og når ho går ut frå badet, slår ho til og med av lyset på ein bråkete måte. Så går ho inn på soverom-,. met. Kroppen min er spent der eg lyttar etter ly dane. -Du kan i det minste pussa tennene. Lyd av dyne som blir riven til side. Harde hælar mot golvet. Det bankar forsiktig på døra, og Daniel stikk eit bustete hovud inn.. - Dei kranglar, Anja.. -Nei, vennen, det gjer dei ikkje.. -Kan eg få sova hos deg? Eg løftar dyna, og Daniel hoppar opp i senga. -Foreldra til Torstein er skilte. - Bysj, Daniel, prøv å sove. Eg stryk bror min over håret, mens eg heile. tida lyttar etter lydar frå soverommet.til mamma: og 13

9 pappa. Daniel pustar roleg, eg kjenner at han er varm og fuktig i nakken. Det går i ytterdøra. Forsiktig, for ikkje å vekka Daniel, går eg bort til glaset for å sjå. Mamma spring ned mellom epletrea, ho har berre nattkjole og støv lar på. Kjem det regn? Eg myser innover fjorden. Ja, det ser ut til at regnet kjem sigande utover, men kvifor spring mamma ned mellom epletrea? Det er jo morellane me må redda. Eg skal til å hiva meg rundt for å få på meg klede, men noko får meg til å bli ståande og glo ved glaset. Bogdan, den polske gardsarbeidaren, kjem -springande ned trappa frå garasjeloftet. Han har på seg ein liten nylonshorts, og mens han spring, knepper han skjorta med eine handa. Også han forsvinn mellom radene av epletre. Eg kan sjå at regnet kjem nærmare. Heile huset er stille, bort-. sett frå pappa si svake snorking som siv ut under døra. Han er ikkje vaken. Veit han ikkje at regnet kjem? Morellane, regnet vil få det skjøre skalet til å sprekka. Eg går bort for å banka på, men så snur eg og går tilbake til rommet igjen. Lukkar døra etter meg, og sett meg på senga. Ser ned på hårtusten som stikk opp frå dyna. Stakkars vesle Daniel. Frå djupt inne i fjorden høyrer eg ei svak torebrumming. Pappa vil vakna av seg sjølv. Det blinkar, eg reiser meg halvt opp frå senga og ser 14 ut vindauget. Igjen blinkar det, eg ser Bogdan som drar mamma med seg. Blits n:ummer tre:,. -Plast! Pappa har vakna. Bogdan og mamma slepper taket i kvarandre og spring kvar sin veg. Eg legg meg under dyna og knip auga hardt igjen. -Plast! Anja, du må vakna. Han ristar i meg. Pusten hans luktar av røyk og alkohol. - Eg kjem, ikkje vekk Daniel. Han fekk ikkje sova. Pappa er alt på veg ut døra. Eg reiser meg forsiktig, breier dyna godt over Daniel. Han er som eit lite dyr som ligg i eit bol. Så tar eg med meg arbeidskleda frå skapet og går ut i gangen for å kle på meg. Det er ikkje så fryktelig komplisert å. dra presenningane over trea, pappa kunne sikkert ha klart det åleine eller saman med ein av polakkane. Men han har det liksom for seg, dette, at alle skal ut og redda avlinga. Til og med farmor er på beina, ho har det i blodet enno. Ansvaret for avlinga. Eg likar det, fellesskapetkring handlinga. Farmor som sjefar, pappa som med innbiten mine drar i taukonstruksjonane for å dra plasttelta over trea, manuna som ler av pappa sitt alvor. Mamma som... Eg leitar etter latteren med øyra. Han er ingen stad ~ i 15

10 natt, men eg finn mamma med blikket. Ho står og strevar med ein knute på eit tau. Rørslene hennar er kantete og brå, og eg tenker at ho ikkje får opp knuten på den måten. Til det trengst det smidige fingrar og tålmod. Bogdan har sett det same. Mildt tar han tauet frå henne og løyser knuten. Mamma går utan å sjå på han, ho går opp til pappa for å hjelpa han med å dra ein av presenningane over ei rad med tre. Endå pappa er sterk og klarar det fint ål eine. Lyden av gråt får oss til å snu oss i same retning. Daniel kjem springande ned mellom trea. - Kvifor gjekk de frå meg? Eg veit ikkje om nokon som kan bli så ulykkelig som Daniel. Han er så liten for alderen, så tynn og skjør. Eg slepper det eg har i hendene, og går for å løfta han opp. - Me gjekk ikkje langt, vennen. -Men de gjekk ifrå meg! Daniel vrir seg ut av armane mine og vil vera stor gut, samtidig som auga hans er fulle av tårer. -De gjekk ifrå meg. -Kom no, Daniel, me går heim. Mamma kjem gåande. Ho skal til å tørka over ansiktet til Daniel med ermet, men han virrar med hovudet, tør kar seg i sitt eige erme og snufsar høgt. -Kom no, småen. -Eg er ikkje liten. 16 Daniel og mamma går hand i hand opp mellom trea. Stega deira blir overdøyvde av trom.minga mot presenningen. -De har skjemt ut den gutungen, seier farmor og snyter seg i ein brodert lommeduk. Ho ser fort på snørret før ho pakkar kluten saman og dyttar han inn i ermet på trøya. -No går eg heim, de klarar vel resten sjølve. Farmor plasserer eine armen på ryggen som ein skøyteløpar og legg vekta framover for å letta turen i den bratte bakken. Haugen med pålegg på bordet, og løyve til å ta så mange sortar me vil på ei brødskive, brukar å vera høgdepunktet med morellberginga. No klarar eg ikkje å konsentrera meg om brødskiva med leverpostei, skinke, sylteagurk og majones. Eg vaktar mamma og pappa med blikket. Pappa er som vanleg, og han lagar seg ei brunost- og bringebærsyltetøyskive. Mamma går og travar mellom kjøkenbenken og bordet med tomme hender. -Kva er det med deg, kjerring? spør pappa og klapsar henne på baken. Lyden av dasken mot mamma sin bak, får meg til å stivne. Eg held pusten. Men så sprekk ansiktet til mamma. Det sprekk i alle dei vanlige smilerynkene, og ho ler. Daniel er den første som blir smitta, og så pappa etter at mamma. har kyst han på 17

11 ~ månen. Eg ler ikkje før pappa har dratt mamma ned på fanget sitt. -Kjerring, fniser Daniel og dultar borti meg. Auga hans skin. Dei er så brune, like mørke som sjokoladepålegget han har klistra utover eine kinnet. Eg strekker fram eine handa og gnir sjokoladepålegget bort Det er ein varm dag, og eg strekker beina fram, sånn at eg skal få mest mulig sol på dei. På bordet er det berre to morellkorger igjen, men det har inga hast å komma seg heim. Eg har tatt med handar-, 1. l beid, eit bunadsbelte eg hjelper farmor med å få ferdig. Det er eit fint arbeid å halda på med, og tida blir på ein måte borte av seg sjølv mens eg syr perlene på beltet; ei for ei. Beltet har to motiv som går igjen heile vegen rundt, eit rosemønster og eit kors. Farmor er med på å driva Husflidsstova, og ein kunde ville ha eit belte som stod til ein bringeduk frå slutten av attenhundretalet. Det er alltid ekstra moro med sånne oppdrag, for då må me tenka ut og teikna eit heilt nytt mønster. Rosemønsteret tok me frå hovudmotivet på bringeduken, berre minska og forenkla litt, men motivet med korset var det eg som fann på. I grunnen var det ein ganske opp- ' lagt ting å legga inn i mønsteret, sidan same korset er å finna i svært mange bunadsbelte, berre med litt ulike variasjonar. Mest sannsynlig såg det originale beltet omtrent slik ut, viss det fanst eit origi- 19 l l

12 . nalt belte, då. Før i tida var ikkje folk så nøye på at beltet og bringeduken skulle vera like. Det er i seinare tid folk har begynt å oppføra seg som bunadspoliti. Farmor er ei av dei som er imot dette. Bunaden er inga uniform, brukar ho å seia. Det er alltid dei med minst kunnskap som er mest konservative og strenge. Farmor veit utrulig mykje, og derfor er det så gøy å vera hos henne. Eg gler meg til å visa henne arbeidet eg har gjort på beltet. Eg er snart ferdig med dei to første motiva, sånn at ho kan sjå for seg det ferdige beltet. Ein bil sakkar farten, og familien inne i bilen sitt med lang hals og ser på dei to korgene på bordet. Så gassar dei opp igjen. Kanskje fordi dei hadde tenkt seg fleire korger, eller heller ville ha morellar av den mørkeraude typen. Dei fleste vil helst ha dei mørke. Den neste bilen som sakkar farten, stopp ar heilt opp. Det er ein bubil frå Tyskland. Dama spør om ho kan betala med euro, eg svarar at det ikkje går, men viss dei vil betala med norske kroner skal dei få korgene til halv pris. Halv pris er den magiske formelen. Dei smakar på bæra, som er «wunderschon», og seier at «Norwegen ist so sdlon». Det er ikkje måte på. Eg berre smiler, nikkar og stikk inn eit og anna engelsk eller tysk ord. Då dei ende Hg klatrar inn i bilen, kjenner eg at eg er litt sliten. Eg sett meg tilbake i campingstolen, lener hovudet 20 bakover og pustar djupt ut. Det pip inn ei tekstmelding på mobilen: «ER DU SNART FERDIG? MIDDAG OM EIN HALV TIME.» Mamma har ikkje lært seg å bruka små bokstavar når ho skriv tekstmeldingar. Derfor verkar det alltid som om ho rop ar. Eg svarar at eg nett er ferdig, og spør om ho kan komma og henta meg. Så pakkar eg saman. Sett lokket på plastboksen med pengar, samlar saman kassane og slår saman campingbordet og stolen. Mamma kjem køyrande i varevogna, så det er berre å lempa tinga inn bak i bilen. -Vil du køyra? -Men det er ingen L på bilen. -Trur du det er kontroll på ein søndag? - Eg trur ingenting, men det er ikkje lov. -lkkje ver så prippen, vennen. Det går bra. -Ja vel. Eg sett meg inn bak rattet. Regulerer setet og speglane. Mamma himlar med auga. - Me skal inn til Odda og sjå på hybelen din i dag, kanskje du skal køyra då også. -Men då må me, i alle fall... - Ja, eg skalla ga ein L og lima han fast bak i vindauget. Køyr no. Det er moro å køyra bil. Traktor har eg køyrt lenge, så då er det å køyra bil nesten eriklare. Stor bil er kjekkast. 21

13 l l. -Du er blitt veldig flink å køyra bil. Sertifikatet kjem til å bli billig for deg. -Arild skal få sertifikatet av foreldra viss han ikkje begynner å røyka eller drikka før han er 18 år. -Jaha. Det blir stille. Mamma har tydeligvis ikkje tatt hintet. -Kan eg også få det? Mamma snur seg mot meg og ser på meg. -Kva? -Kan eg og få sertifikatet viss eg ikkje drikk eller røyker. -Det kjem du ikkje til å gjera likevel. -Korleis veit du det? Eg kan ha vore full mange gonger, for alt du veit. - Du er berre saman med Arild heile tida, og de er like prektige, begge to. Eg gidd ikkje svara, for mamma har rett. Men det er ikkje sant at me er like prektige, begge to. Arild er prektig for oss begge. Eg kjem til å tenka på jenta som kasta opp over meg. - Men du skal få sertifikatet. Eg og pappa har alt prata om det. Inni bygda køyrer me forbi Lena og Mette. Mamma kommenterer at dei er svært brune. - - Dei har vore i Syden. -Kor i Syden? - Eg veit ikkje. Er ikkje Syden det same overalt?.-har ikkje du lyst til å reisa dit? -Kva skal eg i Syden? -Sola deg, flørta med gutane. -Slutt. -Kva om eg og du bestiller billett og drar i morgon? Eg har enno litt igjen av ferien. -Slutt å tulla! Eplehaustinga begynner snart. - Me har polakkar. - Det ville vera uansvarlig. - Kvifor kan du ikkje vera litt meir spontan, vennen? Til Syden med mamma, det er heilt uaktuelt. Ho som ler og fjollar og får nye bestevenninner på flyet nedover. Mamma som prøver å spleisa meg med jamaldrande jenter. Eg hugsar siste gongen ho prøvde. Me var på familieferie til Sommarland. Eg passa på Daniel i barnebasseng- et og hadde det heilt fint til mamma ville at eg skulle prøva dei store skliene, saman med dei andre på min alder. Sjølv om eg protesterte og sa at dei store skliene ikkje var moro når eg var åleine. Argumentet om at eg var åleine, fekk mamma til å dra meg med bort til to jenter som stod ved foten av eine sklia og kviskra til kvarandre. På veg bort til jentene silte sveitten frå armholene mine. Eg kjente meg som ein liten stinkande bæsj

14 ::1 «Me reiser åleine, så kanskje Anja kan få vera med dykk i skliene? Det er så trasig å skli åleme.» Eg stirte beint ned på tærne mine som var heilt kvite og blodlause, rett og slett fordi alt bloqet hadde samla seg i hovudet, som nett då kjentest ut som om det skulle eksplodera. «Kan ho vel,» sa den eine av jentene, som var frå Austlandet ein stad og verka veldig positiv. Dei to jentene trudde visst at eg var tilbakeståande på ein eller annan måte, og eg spelte døv og stum ein heil time. Aldri om eg reiser på ferie med mamma til Syden. Eg tråkkar til på bremsa så mamma blir kasta framover i bilbeltet. -Au. -Unnskyld. Skal eg rygga bilen på plass? -Sikker på at du greier det? - Eg kan rygga traktor med tilhengar, dette er ingenting., Mamma sukkar og hoppar ut av bilen. No har eg såra henne, men ho.sårar meg også. Det verste er at ho ikkje ser det, trur eg. Ho skal berre hjelpa meg, og så blir alt. verre. Eg sett bilen i revers og ryggar meg inn i den delen av reiskapshuset som me brukar til garasje. Mobiltelefonen til mamma ligg på dashbordet, eg tar han og puttar han i lomma. Så hoppar eg ut av bilen. Bogdan kjem ned frå loftet, han held på å skriva ei tekstmelding. -Har du fått telefon? 24 Han ser opp. -Ja, eg så lenge i Noreg. Bogdan stoppar midt i setninga for å skriva ferdig tekstmeldinga, og senda henne. Så forklararhan at det er enklare å ha kontakt med famili.:.' en heime i Polen med mobiltelefon. - Eg kan senda tekstmelding til min bror, og han veit alt er bra. Det pip i ein telefon. -Hei, det var visst meg. Eg tar opp telefonen, men det er ingenmel~ dingar på han. -Sikkert mamma sin. Det var mamma sin telefon, konvolutten på displayet blinkar og viser at det ikkje er plass til fleire meldingar på telefonen. -Eg kan ta resten av tinga ut av bilen. -Sikker? Bogdan nikkar og smiler. Eg tar med meg boksen med pengane og går. Arild ventar p~ tunet. Han tullar med Daniel, som ler høgt. Eg kjem på at eg skulle ha sendt han ei tekstmelding om den båtturen. - Huff, eg gløymte å senda melding. Me skal sjå på hybel i ettermiddag, så eg kan ikkje bli med på fiske. -Skal du ha hybel? -Ja, mamma har ei venninne som bur like ved 25

15 l~ li skulen, ho har ein hybel som ho leiger ut. Mamma synest at eg skal sleppa å pendla kvar dag. -Heldiggris! Eg får ikkje bu på hybel. Arild sukkar og boksar til sykkelhjelmen som heng og dinglar på styret. Arild får ikkje lov til å ha moped heller, og eg veit han hatar at han framleis må ha trøsykkel. - Eg veit ikkje om det blir så stas å /bu på hybel. Alle andre skal dagpendla, og eg kjenner :ingen inne i byen.. - Klart det blir kult å bu på hybel. Kan eg bli med inn og sjå på hybelen? -Ja, viss du vil, men me skal eta først...., Eg kan venta. -Ute, eller vil du bli med inn? -Ute. Har du ei avis eller noko? - Eg skal sjå om eg finn HF. Arild går av sykkelen og parkerer han ved veggen på reiskapshuset. Daniel klyp meg i armen, og kviskrar ertande at Arild er kjærasten min. Eg daskar Daniel lett i hovudet. Bror min ler, og spring mot huset. - A pluss A er sant! Anja er kjempeheldig som skal bu på hybel. Arild sitt framoverbøygd i baksetet og pratar med mamma. Eg er glad dei to har så lett for å la praten gå, så slepp eg å delta. Sjølv sitt eg og ser ut vindauget.. Følgjer med på. fruktbuene langs vegen. Alle har stort sett. den same frukta, men prisen blir fem kroner høgare dei siste kilometrane før byen. Der fjorden snører seg saman og blir borte mellom høge fjell, ligg byen med det nedlagde smelteverket. Bygningane står der framleis og okkuperer begge sider av elva. Ein gong ei av dei beste lakseelvane i landet. No er elva like død som smelteverket. Snart døyr vel heile byen. Det står det i alle fall i avisa. Eg sukkar så høgt at mamma snur seg og ser på meg. -No erme snart framme, vennen. Helena bur like ved skulen. Det blir så praktisk, skal du sjå. -Sikkert. Hybelen er to rom over garasjen. Ikkje ulikt den hybelen me har heime over reiskapshuset. Det er god plass, og veldig billig. Helena synest 27