LARS WEST JOHNSEN OG JENS MARIUS. april 7. juni 1940

Transkript

1

2

3 LARS WEST JOHNSEN OG JENS MARIUS SÆTHER KONGENS FLUKT De dramatiske dagene 9. april 7. juni 1940

4 2016 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Trine + Kim designstudio Layout og ebok: akzidenz as Dag Brekke ISBN: Kagge Forlag AS Stortingsg Oslo

5 Forord Våren 2015 var det igjen tid for en markering. Det hadde gått 75 år siden Nazi-Tyskland invaderte Norge, og kongemakt og regjering måtte flykte. Men det var også 70 år siden kong Haakon og statsminister Johan Nygaardsvold kunne returnere til Norge og Oslo. Som seierherrer. Til tross for vår felles interesse for annen verdenskrig i Norge, visste vi lite om hva som skjedde etter flukten fra hovedstaden, kongens nei til tyskerne og bombene over Nybergsund. Hva foregikk egentlig de to lange månedene fra 9. april til utreisen fra Norge 7. juni? Drevet av nysgjerrighet satte vi oss i bilen og fulgte i historiens spor. Turen tok oss ikke bare til Hamar, Nybergsund og Molde, og derfra over havet til London, slik historiens snarvei inviterte til, men også til Drevsjø, Hjerkinn, Vågå, Balsfjord og Tromsø. Flukten var ikke ærerik. Den var planløs og tilfeldig, kaotisk og tidvis nesten som en farse. Og noe annet var ikke å forvente av en regjering som plutselig befant seg på en scene der de fleste av statsrådene ikke hørte hjemme. Nøytralitetspolitikken de alle hadde satt sin lit til, ble brutalt avkledd som naiv. Landets ledelse var ikke forberedt til tross for mange og sterke signaler om at en invasjon var nær forestående. Angrepet på Norge var et politisk sjokk, men da bombene slo ned i snøen rundt dem på Nybergsund, følte de krigens blodige alvor på kroppen. Fienden ønsket dem drept. Landets konge og regjering manglet bevoktning i en tidlig, kritisk fase av flukten. De var alene. Et gevær i feil hender eller noen ord fra en angiver kunne dramatisk endret hele den norske krigshistorien.

6 Landets ledere hadde uendelig flaks, men viste også en fascinerende evne til å ta de rette avgjørelsene. De sa nei til samarbeid med fienden, og de ble i landet så lenge de kunne. Den nærmest hodeløse, paniske flukten gjennom vårløsninga reddet Norge og forandret vår kollektive historie. Etter stor respons på to reportasjer om emnet i Dagsavisen fant vi grunnlag for å bygge ut reportasjene til bok. Kongens flukt var ikke allment kjent, selv om suverene forfattere som Alf R. Jacobsen, Tor Bomann-Larsen og Bjørn Bjørnsen, alle har formidlet deler av denne historien. Vi er journalister og har holdt oss til vårt fag i denne framstillinga. Vi har forsøkt å formidle virkeligheten slik den var ifølge kildenes egne nedtegnelser. Ingenting er lagt til, konstruert eller dramatisert. Gjemt og glemt på landets store og små biblioteker fins det en uendelighet med litteratur om krigens dager i Norge. Fra dagbøker til offentlige utredninger. Denne informasjonen har vi prøvd å legge som et puslespill, der de små brikkene har en like naturlig plass som de store. Kongens flukt er en tidslinje fra 9. april til 7. juni, men ingen fasit. Den fulle og hele sannheten om disse to utrolige månedene i norsk historie vil aldri bli kjent. Og de som kunne gitt oss svar på de mange ubesvarte spørsmålene, er borte. Vi har måttet lene oss på skriftlige kilder. Men disse spriker. Og en generell utfordring har vært kildekritikken. Det meste av den sentrale litteraturen er skrevet av aktørene selv etter krigen da flyktningene skulle bli helter, da karrierer skulle bygges og omdømmer skulle reddes. Fortellingene deres var blitt ryddet opp i og filtrert. Derfor mangler kanskje mye av det vi er mest nysgjerrig på i kildegrunnlaget. For hva skjer med mennesker under et slikt press som kongen, kronprinsen, statsministeren og regjeringen var utsatt for? Dødsangsten og frykten, motsetningene, kranglinga og drikkinga er tonet ned. Og kanskje visket helt vekk. Vi og leserne kan bare tenke oss til

7 dette. Lars West Johnsen og Jens Marius Sæther Sommeren 2016

8 DEL I

9 9. april: Landets leder bryter sammen Tårene rant nedover det runde ansiktet til Johan Nygaardsvold, der han stod på perrongen i Hamar. Klokka var litt over ti 9. april 1940, og et spesialtog fra Oslo var ventet hvert øyeblikk. Om bord var kongefamilien, storting og regjering alle sammen på flukt. Norge var under angrep, og statsminister Nygaardsvold orket ikke mer. Han hadde blitt vekket av forsvarsminister Birger Ljungberg klokka halv tolv om natta, til nyheten om at fremmede krigsskip var vei på inn Oslofjorden. Litt før halv fem om morgenen ankom det tyske sendebudet Curt Bräuer utenriksdepartementet i Victoria terrasse, mens skipene fortsatt nærmet seg land, og la fram førerens ultimatum. «Nei, dette kan vi ikke ta imot», hadde Nygaardsvold sagt da, og utenriksminister Halvdan Koht overbrakte beskjeden til den ventende Bräuer. Da tyskeren forstod at Norge ville forsvare selvstendigheten, ble han sjokkert. «Da blir det kamp», sa han. «Intet kan redde dere.» «Kampen er allerede i gang», kom det kontant fra Koht. På samme tid, uten at noen av de to visste det, stod det tyske krigsskipet «Blücher» i brann nord for Oscarsborg festning, etter at oberst Birger Eriksen egenhendig hadde besluttet å åpne ild mot det fremmede fartøyet. Kolossen var selve flaggskipet til tyskerne, over 200 meter langt og utstyrt med luftvernkanoner og torpedoer. Hadde det ikke vært for Eriksens ordre, ville sannsynligvis verken Nygaardsvold eller de andre kommet seg til Hamar i det hele tatt. Statsministeren dampet på pipa utenfor stasjonsbygningen, han forsøkte å samle seg. En stor folkemengde hadde kommet til i det strålende vårværet; de hadde hørt utenriksminister Koht si på radioen at regjeringen var på vei til Hamar og ville få med seg ankomsten. Plutselig kom et tysk speiderfly over dem. Folk styrtet vekk, men kom raskt tilbake da flyet forsvant i en sving utover Mjøsa.

10 Klokka nærmet seg elleve. Toget skulle vært framme for en time siden. Hva hadde skjedd? Stortingspresident Carl Joachim Hambro hadde organisert flukten fra Oslo, og toget forlot stasjonen fullt av regjeringsmedlemmer, stortingsrepresentanter og kongelige. Selv hadde han kjørt til Hamar for å ordne alt det praktiske. Om bord på flukttoget fikk kongefamilien høre siste nytt, at «Blücher» hadde gått til bunns en time tidligere. Midt på natta hadde kong Haakon mottatt den første beskjeden om den tyske offensiven. Etter noen timers urolig søvn hadde han fått telefon om evakueringen, tatt farvel med tjenerne og gjort seg klar. Før avreisen stod den magre, aldrende monarken i sitt arbeidsværelse på slottet, kledd i generalsuniform, og skuet ut over byen. Fra vinduet kunne han se tyske fly over hovedstaden. Nygaardsvold og de andre regjeringsmedlemmene hadde vært samstemte i sin avvisning av de tyske kravene den natta. Men før toget ankom Hamar, hadde statsministeren bønnfalt stortingspresidenten om å få trekke seg som statsminister og slippe ansvaret. Husmannssønnen fra Hommelvik var ingen Churchill, som trivdes når verden stod i brann. Som ung hadde Nygaardsvold hatet alt som hadde med skyting og krig å gjøre. Han hadde avskydd hele militærvesenet og lenge støttet helhjertet opp om «det brukne geværs politikk». Høyre-mannen Hambro fikk vondt av sin politiske motstander: «Det hadde gjort et forferdelig inntrykk på ham, det som skjedde, fordi det var som om noe i hans liv var rast sammen. Han trodde virkelig på menneskenes fredsvilje og på ord som ble sagt.» Nygaardsvold var ikke en karismatisk politiker eller glitrende taler, og hadde aldri hatt noe sterkt ønske om å lede landet. Da Nygaardsvold ble statsminister i 1935, var det kampen mot arbeidsledigheten som var hans fanesak. Den bredskuldrete sagbruksarbeideren hadde fått kjælenavnet «Gubben», og var en jordnær og nøktern mann. Arbeidernes