Hans Fredrik Dahl. Quislings nettverk

Transkript

1

2 Hans Fredrik Dahl Quislings nettverk

3

4 Om boken: Vidkun Quislings liv reiser det som allerede under rettssaken i 1945 ble formulert som «gåten Quisling». Hvordan kunne den pliktoppfyllende og idealistiske personen som ungdomsvenner og kolleger skildret i sine vitneprov, være den samme som sto anklaget for delaktighet i nasjonalsosialismens verste forbrytelser? Ser vi ham historisk, fremtrer Quisling som talsmann for et miljø noe mer enn seg selv. Mange nordmenn ville knytte landets skjebne til Tyskland. Hvordan og hvorfor fikk så han, den beskjedne prestesønnen fra Telemark, rollen som deres leder? Det er her nettverkene kommer inn, miljøene rundt Quisling. Enhver er del av et fellesskap og får sine oppfatninger om seg selv formet av andre. Det gjaldt selvfølgelig også Quisling. Hans Fredrik Dahl har lenge vært opptatt av Quislings biografi og har skrevet mye om den. Her presenterer han en ny tilnærming: Kretsene rundt Quisling hvilken rolle spilte de i det som ble resultatet av mannens virke i norsk historie? «tilfører nye elementer til forståelsen av bade Quisling og hans tilhengerskare.» Terje Emberland

5 «Quislings nettverk er både velskrevet og interessant. Boken tilfører nye elementer til forståelsen av både Quisling og hans tilhengerskare, dens varierende bakgrunn og ulike motiver. Her er det mye spennende stoff som for de aller fleste er ukjent.» Terje Emberland Forfatter og seniorforsker ved HL-senteret.

6 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

7 QUISLINGS NETTVERK I mer enn 70 år har man spurt seg hvem som egentlig sto rundt Quisling da han begikk sine ugjerninger, de som ofte regnes som de verste noen gang i norsk historie. Sto han alene, eller virket han på vegne av flere i tilfelle da av hvem? Han hadde utvilsomt et medansvar for at tyskerne hærtok Norge, for at okkupasjonsregimet ble som det ble, med tortur og undertrykkelse, men også med motstand og heroisme til følge. Men hva bar han personlig av skyld, og hva kan tilskrives hans nettverk? Et nettverk må forstås som en krets av nære personer som hovedpersonen virker blant og måler seg mot, og som svarer med å bekrefte visse evner og egenskaper hos vedkommende. En krets av beundrende fagfeller, for eksempel, eller en flokk av nære slektninger, som ved sin mer eller mindre eksplisitte vurdering er med på å definere og bestemme hvordan vedkommende ser på seg selv. Tosidigheten er viktig; et nettverk kommuniserer begge veier, både til og fra hovedpersonen. Quislings nettverk, hvilke mennesker inngikk da i dem? Og hvilken rolle spilte de for mannen, partilederen, forræderen? Her øyner vi straks en dobbelthet. Personen tilskrives ofte betydning. Og personen Quisling var tydelig introvert; han sto alene som en einstøing av selvsikkerhet og tro på egne evner. Biografer som søker etter karakteren, personligheten hos denne ene mann, har mye å finne. Samtidig er det klart at han handlet på vegne av flere de femti til hundre tusen nordmenn som støttet tyskerne, og

8 som gjorde alt (eller nesten alt) for at besettelsen skulle gå så glatt som mulig, og for at Norge skulle bli del av et germansk rike under tysk førerskap. Vi har altså å gjøre med en person, men også med en bevegelse, menneskene som omga ham. La oss se på personen først. Hvordan var Quisling blitt slik han ble? Han var jo ikke noe medfødt monster. Tvert imot; etter flere skildringer å dømme var det en pen og tekkelig ung mann som kom til hovedstaden i 1905 for å utdanne seg til offiser. En prestesønn med S til artium, som gjorde det så bra på Den militære høyskole at han ble innberettet til Kongen, og så godt som artillerist at han ble en lovende generalstabsoffiser og deretter diplomat og Fridtjof Nansens assistent. Begavet og beskjeden. Familiekjær det ser vi ikke minst av hans brev hjem til Fyresdal fra utlandet i tiden , brev som nylig er blitt tilgjengelig i Riksarkivet, og som nå kan studeres i detalj. Her kan vi følge hovedpersonens reiser og opphold i Russland og på Balkan tettere, og se hvor inderlig han var knyttet til mor, far og barndommen. Overhodet: Hans liv reiser det spørsmål som allerede under rettssaken i 1945 ble formulert som «gåten Quisling»: Hvordan kunne den pliktoppfyllende og idealistiske personen som ungdomsvenner og kolleger skildret i sine vitneprov, være den samme som sto anklaget for delaktighet i nasjonalsosialismens verste forbrytelser? Men dette er bare den personlige gåten. Ser vi ham mer historisk, fremtrer han som talsmann for ulike nettverk, for miljøer som til sammen representerte et mindretall i befolkningen, men dog også som talsmann for det betydelige antall nordmenn som holdt med Tyskland

9 under krigen. De som så Hitler, og ikke Churchill, som den fremtidige lederen av Europa, og som ønsket sitt land knyttet sørover mot Sentral-Europa, ikke vestover mot Storbritannia og USA. For noen av dem var valget tatt alt under første verdenskrig, eller til og med før det. Nå flokket de seg om NS, det partiet som Hitlers representant i Norge pekte ut som veien å gå, under Quislings ledelse. Slik betraktet blir gåten Quisling mer enn en gåte om personen. Mange nordmenn knytte landets skjebne til Tyskland og nasjonalsosialismen, og de valgte altså ham som sin leder, kan man si. Og han tok imot valget. Hvordan og hvorfor fikk han, den beskjedne prestesønnen fra Telemark, denne rollen? Det er her nettverkene kommer inn. Uvanlig partifører Quisling var en uvanlig fører og partileder, ikke omgjengelig på vanlig måte, ikke vinnende av karakter, men innesluttet og grublende, typisk selvstyrt. Til bords ved offisielle anledninger kunne han sitte taus i timer om gangen. Men kunnskapsrik som få, perspektivrik i sine taler og med et alvor som viste at engasjementet ikke var overflatisk og tillært, men grunnet i kunnskap og overbevisning. Og dette spilte en rolle for krigsårenes lederskap: Det virket ikke overflatisk og lett, men tungt alvorlig, hvilket ga det tyskvennlige, pro-nazistiske Norge en fører som mente det han sa, og formulerte seg bedre enn de fleste. For dette ble han selvfølgelig beundret av sine egne og uhemmet dyrket av partiet som allvitende, lærd og henimot ufeilbarlig. Slikt fulgte av det nazistiske førerpartiets persondyrking og narrskap. NS var jo en

10 antiparti-bevegelse. Det anså andre partier som en ulykke, fordi politiske organisasjoner skapte motsetninger i samfunnet og sementerte gruppeinteresser som førte til et evig kiv. Et sosialistisk parti kunne sågar slå seg opp til å vinne et flertall blant velgerne, og slik få regjeringsmakten en katastrofal mulighet. Landets regjering burde derfor ikke utgå fra de politiske partiene, men søkes blant de beste personene. Her knyttet NS seg til en tradisjon i Norge: drømmen om den utenomparlamentariske regjering. Polarhelten Fridtjof Nansen var antiparlamentarikernes trumfkort etter første verdenskrig, i den forstand at Nansen ofte ble trukket fram og i 1926 offisielt fremsto som utenomparlamentarisk kandidat til statsministervervet i Norge. Nansen hadde jo bevist at han ikke bare beseiret polhav, men også behersket internasjonal politikk og nødhjelp; han var kort sagt overlegent kvalifisert. Men det nyttet ikke. Til tross for en offentlig henvendelse i form av et opprop fra 54 ledende skikkelser i de fleste borgerlige kretser og partier, et veritabelt «Nansen-opprop», ble det ikke noe av tanken. Man kunne ikke ta «en hvilken som helst skiløper» til statsminister, som parlamentarikeren C.J. Hambro sa. Men Nansen døde i Og den som da grep fanen som den utenomparlamentariske kandidat til å lede en regjering utenom Stortinget, var Nansens medarbeider fra hungersnøden i Ukraina, Vidkun Quisling. Quislings idé gikk ut på at regjeringsmakten i Norge måtte forankres i en samlende, elitær bevegelse på rasemessig «nordisk» grunn, til erstatning for partistyre og stortingspolitikk. Den ble kjent for allmennheten i mai 1930, da Quislings artikkel «Politiske tanker ved Fridtjof Nansens død» ble stort slått opp på førstesiden av Tidens Tegn en uke etter Nansens