KAPITTEL 12 NIGERIA-BIAFRA 1968 Et 40 års minne

Størrelse: px
Begynne med side:

Download "KAPITTEL 12 NIGERIA-BIAFRA 1968 Et 40 års minne"

Transkript

1 KAPITTEL 12 NIGERIA-BIAFRA 1968 Et 40 års minne I Nigeria var det i regelrett borgerkrig. Denne artikkelen er et 40 år minne om den tid da en gruppe norske frivillige, mange av oss med permisjon fra Forsvaret og midlertidig tilsluttet Det Internasjonale Røde Kors (ICRC) deltok i en av Afrikas mest blodige konflikter, den såkalte Biafra-krigen. Av Lars Reiermark Avisene her hjemme var hele våren og sommeren 1968 preget av nyhetene fra Afrika, fra den såkalte Biafra-krigen som hadde brutt ut året før. Det internasjonale samfunn valgte i begynnelsen stort sett å snu ryggen til konflikten, men reportasjer og fotos, ikke minst av sultende barn, fant veien både til Europa og til USA takket være uavhengige journalister og et meget dyktig informasjons- og propagandaapparat arrangert og betalt av Biafra, via et eget kontor i Sveits. FN verken ønsket eller ville gripe inn i konflikten som på mange måter lignet på Congo-Katanga konflikten få år tidligere. Både Katanga og Biafra var utbryterrepublikker som i utgangspunktet hadde vært regioner innenfor føderale statsdannelser som igjen var medlem av FN. Forskjellen var at Congo hadde anmodet om hjelp fra FN og således gitt verdenssamfunnet grunn til å gripe inn. Nigeria anmodet ikke om internasjonal hjelp, og konflikten ble i sin helhet betraktet som et internt oppgjør innenfor et lands grenser. Bakgrunnen Forhistorien til konflikten var den klassiske, kamp om ressurser og maktstrid mellom regionale ledere med forskjellig etnisk bakgrunn blandet med religiøse og politiske undertoner. Det toppet seg da Nigerias president, generalmajor Ironsi den 29.juli 1966 først ble bortført og senere drept av folk fra nord. Folkegrupper stod mot folkegrupper, religioner mot religioner. Den olje- og mineralrike Øst-Regionen som hovedsakelig var befolket av det velutdannede og kristne ibo-folket, kom under sin leder oblt Ojukwu på slutten av 1960-tallet i åpen konflikt med det overveiende muslimske Nigeria og juntaen som etter Ironsis død overtok landets ledelse med den nye presidenten, general Gowon som frontfigur. Situasjonen ble ikke bedre da iboene fikk ansvaret for drapet på Ironsi selv om alle visste at det var mytterister fra nord som hadde utført ugjerningen. Hatet mot ibonene slo ut i lys lue og resulterte i revolter og massakrer, spesielt ettersom Iboene gjorde kraftig motstand mot Den Føderale Regjering som med makt ville tvinge utbryterstaten tilbake inn i føderasjonen etter at Øst-Regionen med 12 millioner innbyggere 30. mai 1967, erklærte seg for selvstendig under navnet Biafra. Det ble en tre årig ( ) råtten krig slik borgerkriger vanligvis er. Nigeria som bl.a. fikk våpenhjelp fra Storbritannia satset i utgangspunktet på en storstilt offensiv over land, og rykket inn i Biafra på to akser samtidig som nigerianske MIG-fly angrep alt som

2 rørte seg på bakken. De føderale styrker hadde i begynnelsen fremgang, men etter slaget om gruvebyen Enugu i nord og handelsbyen Benin på midtavsnittet, stoppet offensiven midlertidig opp. Nigeria stengte så alle forsyningsveier og innførte en total blokade både til lands og i luften i et forsøk på å sulte lokalbefolkningen til fornuft som det ble sagt. Fortsatt ga Biafra ikke opp, men den føderale blokaden gjorde imidlertid at overalt i Biafra brøt forsyningslinjene sammen. Avlingene på markene ble ødelagt ved direkte krigshandlinger og forsyninger av fødevarer ble effektivt blokkert. Selv om noe sanitetsmateriell og også noe drivstoff samt store mengder ammunisjon ble fløyet inn av en gruppe sivile flygere under ledelse av amerikaneren Hank Warton, ble store grupper av befolkningen rammet av direkte hungersnød. Dette førte til forhandlinger med forsøk på våpenhvile for i første omgang å få inn forsyninger over land eventuelt via en luftbro til det innesluttede Biafra, men heller ikke mer. Da det føderale Nigeria forstod at Biafra ikke var interessert i å diskutere noen form for overgivelse, kun mulighetene for humanitær hjelp, sa Nigeria nei til bruk av en nøytral flyplass under overoppsyn av enheter av FN og/eller ICRC (Det Internasjonale Røde Kors). Hungersnøden fortsatte mens verdenssamfundet satt på sidelinjen. Den blodige krigen fortsatte også, men sommeren 1968 stabiliserte frontene seg. Da var imidlertid Biafra blitt redusert til et område på knapt kvadratkilometer med ca 5 millioner mennesker. Det var ingen forsyningsruter, og et av de mange våpen som ble påstått brukt fra nigeriansk side var utsulting av Biafras befolkning, altså folkemord som Nigeria åpent erklærte som legitim krigføring. Det var imidlertid dette som til slutt fikk verdenssamfunnet til å reagere. Fotografier av utsultede barn med utstående mager gikk verden rundt sommeren 1968, det året konflikten toppet seg, og det var bildene som til slutt ga utslaget. Hjelp Biafra! Flere kirkelige organisasjoner gikk sammen om å hjelpe Biafra, og for første gang i historien dannet katolske og protestantiske organisasjoner felles front. Kirkenes Verdensråd besluttet å sende humanitær hjelp, og under navnet Joint Church Aid (JCA) fikk man åpnet en luftbro fra den portugisiske øya Sao Tome utenfor Afrikakysten til flyplassen Uli i Biafra. I knapt to år holdt JCA den lille vestafrikanske staten i live. Det ble fløyet missions med mer enn tonn nødhjelp. Da operasjonen var på det høyeste, var luftbroen med sine to flyplasser den travleste i Afrika. Rapporter fra det personellet som reiste inn og ut av Biafra gikk imidlertid ut på at man anbefalte ytterligere hjelp i form av mobile legeteam som skulle operere på bakken i felten, og dette ble foreslått kanalisert via Det Internasjonale Røde Kors. FN på sin side opprettet en internasjonal militær observatørgruppe som ble sendt til Nigeria med ordre om å rapportere direkte til Generalsekretæren. Sympatien i Europa og spesielt her hjemme var overveiende på Biafras side og i løpet av noen hektiske uker våren og sommeren 1968 fant ca 100 kvinner og menn hovedsakelige nordmenn, dansker, svensker og finner, pluss noen amerikanere, sin plass i det internasjonale hjelpeapparatet som ofte i pressen ble beskrevet som kamuflert Biafra-hjelp. I Norge var det Kirkens Nødhjelp, med den legendariske pastor Elias Berge som generalsekretær, som stod for det praktiske arbeidet også vervingen av sivilt og militært personell. Forespørselen kom i månedsskiftet juni/juli, og krevet en hurtig avgjørelse. Vi som hadde blitt kontaktet måtte nå bestemme

3 oss i løpet av 48 timer. De av oss som tilhørte Forsvaret måtte dessuten søke permisjon for i det hele å komme i betraktning. Oppdraget hadde ikke-militær status, og vi ble etter at vi var antatt, plassert som Røde Kors-delegater i forskjellige såkalte helseteam bestående av 6 8 personer. I min gruppe var vi tre norske offiserer, for anledningen i sivil, løytnant i Forsvarets Sanitet, teamsjef og kirurg Anton Sand, administratoren, major Sigmund Våtevik foruten meg selv som på det tidspunkt var fenrik med ansvaret for depotet med reservedeler og ikke-medisinske forsyninger. Senere skulle jeg også få asvaret for radioen og dermed all sambandstjeneste. I tillegg var det tre meget dyktige kvinnelige sykepleiere som faktisk ble kjernen i sanitets-tjenesten, hhv Berit Bolstad, Birthe Dalsmo og Magny Krekvik. Altså i alt seks norske. Vi var det fjerde teamet, eller gruppe, som ble sendt av sted sommeren De tre andre norske gruppene var allerede i felten med to team i Biafra og ett på den føderale, dvs nigerianske siden. Det skulle senere vise seg at vi i felten også fikk kontakt med både et dansk team, (Team Andersen) og et østerriksk team som opererte i krigssonen på samme side som oss ellers ingen. Vi drar i krigen. Ja, slik følte vi det. For situasjonen i Nigeria var spent da vi reiste fra Oslo, søndag 18. august via Genève til Lagos som den gang var hovedstaden i Nigeria. Overskriften i Vårt Land over fire spalter mandag 19. august lød da også i ingressen Tre uker igjen for Biafra? Nigeria har begynt sitt endelige angrep på Biafra, og regnet med å ha seieren i hende i løpet av to til tre uker. Keiser Haile Selassi, Organisasjonen for Afrikansk Enhet, OAU og Storbritannias regjering forsøker alle å stoppe angrepet ved å presse den føderale regjering, men foreløpig uten resultat. Og som det videre fremgikk av eget oppsett: Styrkene (dvs de føderale) har krysset Imo-elva og har kjempet 32 kilometer fra regjeringsbyen Aba i Biafra. Angrepet pågår samtidig på tre fronter. Det Internasjonale Røde Kors beklager at Nigeria ikke vil godta en nøytral flyplass, men vil likevel ikke gi seg. Det vil heller ikke den dansk-kanadiske flykapteinen Axel V. Duch, som i dag drar til Sao Tome. Ja, slik skrev pressen, men da avisen kom på gaten mandag 19. august var vi allerede i Genève som var første stopp. Vår befatning med pressen hadde ellers bare vært et kort møte på Fornebu 18. august da det ble tatt bilde av oss mens vi gikk opp flytrappen søndag ettermiddag. Bildet var forsynt med overskriften De er underveis. Så, mens norsk og internasjonal presse spekulerte i om Biafra som selvstendig stat snart ville være et avsluttet kapitel, var vi altså på vei mot krigssonen. Mandag 19. august 1968 kjørte Morgenbladet en tilsvarende artikkel over fire spalter på første side. Krigserklæring mot Røde Kors som er klar til kjempeinnsats. I undertittelen het det seg: 6 norske på vei til Nigeria. Hele saken var forsynt med et bilde av oss alle tatt under pressekonferansen lørdagen før. Den gangen i 1968 var det ikke søndagsaviser, så saken ble ikke kjent før vi hadde reist, og selv visste vi ikke hva pressen skrev før vi kom tilbake til Norge nesten seks måneder senere. Situasjonen.

4 Situasjonen ved avreise kan antagelig best oppsummeres ved å sitere fra internasjonale presseklipp. For eksempel meldte NTB-Reuter mandag 19. august fra Genève, Lagos og Oslo at Røde Kors er nå rustet til den mest omfattende hjelpeaksjon siden krigens slutt, for å redde millioner av sultende sivile ofre for konflikten mellom det føderale Nigeria og utbryterstaten Biafra. Samtidig ga en regjeringsavis i Lagos søndag (18. august 1968) uttrykk for at Røde-Kors flyene måtte skytes ned. Under overskriften fornærmelse mot Nigeria het det på lederplass i Sunday Post at Røde Kors er innbladet i hemmelige og ulovelige flygninger. Vi henstiller derfor til den føderale militære regjering (dvs general Gowons militærstyre) å ta hansken opp. Regjeringen må viser at den representerer den eneste gyldige autoritet i dette land ved å svare Røde Kors med samme sprog som de retter mot oss og som ikke kan misforstås. Det vil si ved å skyte ned deres fly. På bakken i Biafra fortsatte de føderale i hele august sine angrep langs flere akser. Først det endelige angrep i NORD mot gruvebyen Enugu, kjent for sine rike kopperleier. Byen hadde en kort periode vært hovedkvarter for Biafras regjerningssjef, oblt Ojuku, som etter byens fall hadde måttet flytte til Aba, lenger inne i Biafra. Etter at de føderale hadde inntatt Benin på MIDT-avsnittet, fortsatte de fremrykningen langs hovedveien fra BENIN via Asaba mot ONITSHA ved Niger-floden. På SYD-avsnittet slo de til først mot havnebyen PORT HARCOURT og besatte oljehaven WARI. Planen var deretter å rykke mot ONITSHA sydfra. I tillegg forsøkte de føderale å slå ut Biafras midlertidige nye hovedstad, ABA etter at hovedstaden ENUGU ble oppgitt. Hva vi angikk, så var vi tenkt plassert i byen Asaba på midt-avsnittet hvor den 7. Nigerianske divisjon var ansvarlig for sin del av fronten. Nyhetene fra fronten var ikke gode. Flere norske aviser kjørte Biafrakrigen på første side, for eksempel kunne Vårt land 19. august 1968 melde at Flere internasjonale kilder opplyser uavhengig av hverandre at angrepet mot administrasjonsenteret Aba kan, dersom de føderale når frem, virke like lammende som alle andre operasjoner. I Aba ligger nemlig radiosenderen, og uten den er utenverdenen eneste mulighet til informasjon avskåret. Morgenbladet fulgte opp samme dag: Foreløpig forsøker Nigeria å skjule sine virkelige hensikter bak uttalelser om at angrepene bare er svar på Biafra-angrep. President Gowon skal imidlertid, sies det, ha gitt styrkene ordre om å ta hjelp til de sultende med seg. Men det siste kan de neppe klare, i hvert fall er nøden katastrofal i de erobrede områder, mens forsyningene hoper seg opp i Lagos. Nå var hele verdenspressen med og kommenterte daglig Nigerias strategi som var klar nok. Ble krigsoperasjonene tross alt langvarig, da skulle de millioner Iboer (Biafranere) sultes til fornuft. Landet måtte avskjæres fra havet, for over havet kom det forsyninger. Havnebyen Port Harcourt ble derfor et av de føderales viktigste militære mål i den offensiven som startet sommeren Og målet ble nådd: De føderale behersket i slutten av juli alle innfallsveier, og lufttransport var nå Biafras eneste mulighet for å få inn forsyninger. Ingenting tydet imidlertid sommeren 1968 på at det ble noen lynkrig. Iboenes gjorde seig og hard motstand. På samtlige frontavsnitt måtte de føderale kjempe for hver kilometer vei eller terreng, men langsomt ble Biafra omringet og tilslutt helt avskåret. De føderale var overlegne både i antall soldater og moderne krigsmateriell produsert enten i Sovjetunionen, Tsjekkoslovakia eller Storbritannia. Flyangrep av russiske og britiskbygde jagerfly med utenlandske

5 piloter ved spakene ble mer og mer vanlig. Hospitaler og andre ikke-militære mål ble krigsmål, og Biafra hadde lite å stille opp mot overmakten. Det var likevel et smutthull. Det ble tidlig ryddet en flystripe ved byen Owerri som ble forsøkt beskyttet ved lett luftvern (20 mm Rheinmetal) stilt opp på begge sider av veien. Det var begynnelsen til luftbroen som også ble beskyldt for å frakte våpen i Røde Kors merkede fly sammen med sanitetsmateriell og nødforsyninger. Dette var situasjonen da vi gjorde oss klare for avreise fra Genève 19. august via Acra i Ghana. Oppdraget Del I: Humanitær bistand til sivile Om selve oppdraget skrev Morgenbladet samme dag, altså 19. august 1968: Det internasjonale Røde Kors i Genève har allerede klar store matvareforsyninger så nær de hungersrammede område i Biafra som mulig. I løpet av de nærmeste dager ventes europeiske og amerikanske eksperter til Genève for å være med på å legge siste hånd på planene. Matvarelagrene vil gjøre det mulig for Røde Kors å komme de sultende til hjelp så å si på et øyeblikks varsel, etter at de stridende parter enten inngår et kompromiss eller kanskje etter en siste omfattende offensiv fra de føderale nigerianske styrkenes side. På Røde Kors-hold i Genève vil man i helgen ikke si annet om hva man regner for en sannsynlig løsning på denne konflikt enn at man forbereder seg på alle eventualiteter. Som det het i pressemeldingen da vi reiste: Et medisinsk team på seks personer, som skal kunne behandle 300 pasienter hver dag, ble søndag sendt til Nigeria av Kirkens Nødhjelp, opplyser generalsekretær Elias Berge på en pressekonferanse i Oslo. Teamet er skaffet til veie etter henstilling fra Kirkenes Verdensråd i Genève, og skal i seks måneder både gi medisiner og poliklinisk behandling til de nødlidende i Nigeria. Biafra ble foreløpig ikke nevnt med et ord og det ble heller ikke sagt noe om at vi skulle fly via Geneve hvor vi fikk en foreløpig orientering om den siste utviklingen på bakken i Biafra og hvor vi også ble sluset inn i ICRC-systemet og utstyrt med papirer som viste at vi var delegater for Det Internasjonale Røde Kors. Del II: Sanitetstjeneste En pressemelding fra Genève lørdag 17. august utdypet oppdraget. Samme dag var det pressekonferanse i Oslo, hvor vi også ble vist frem for pressen. Morgenbladet skrev om det utvidede oppdraget på forsiden 19. august Gruppen skal i første rekke ta seg av pasienter som lider av mangelsykdommer, men vil også behandle krigsskadde personer. Vi skulle altså inn i selve krigssonen eller så nær opp til den som situasjonen tilsa. Dette var også i overens-stemmelse med hva vi var blitt fortalt før avreise fra Oslo, og var for så vidt allerede offentlig kjent alt på lørdag 17. august da Det internasjonale Røde Kors i Genève sendte ut en melding som også ble gjengitt i norske aviser om at Organisasjonen vil ta de nødvendige skritt for å få levert forsyninger til den hungrende befolkning i Biafra, samtidig som man vil fortsette å utføre oppgavene i de områder som er kontrollert av de føderale styrker. Nå snakket man ikke lenger om Nigeria, men om Biafra, og nå var det ikke bare snakk om fordeling av matvarer og generell hjelp til sivile, nå var det også snakk om ren sanitetstjeneste til krigs-skadde personer: Hansken var kastet! Nå

6 foregriper jeg begivenhetene, men det hører også med til historien at da vi vel var på plass i området ble vi i forbindelse med slaget om Onitsha i september spurt av de føderale myndigheter om vi kunne påta oss å arrangere evaluerings-veier for de sårede etter kampene om brohodet. En anmodning vi høflig avslo da vi oppfattet en slik operasjon som et rent militært anliggende. Det hindret oss imidlertid ikke fra å hjelpe de føderale med transporten av sårede fra fronten tilbake til hjelpeplassen man hadde opprettet rundt skolebygningen i Onitsha. Planen Planen for å komme Biafra til hjelp var basert på at Kirkens Nødhjelp i Norge, i samarbeid med den danske folkekirke og Luther-hjelpen i Sverige, i første omgang chartret et fly som fra København skulle frakte to tonn medisiner og utstyr til en verdi av kroner til Nigeria. Samtidig som man satte inn såkalte legeteam på bakken, også fra Nigeria og i de områder som de føderale styrker etter hvert tok kontroll over i Biafra. Koordinator i Europa var den danske pastor Viggo Møllerup som allerede hadde inngått kontrakt med det svenske flyselskapet Transair og med flykaptein Carl-Gustaf von Rosen om chartring av nok et fly som skulle pendle mellom den spanske øya Sao Tome utenfor Afrika-kysten og Biafra med forsyninger. En tidligere henvendelse om fritt leide for å fly forsyninger direkte til Biafra til en nøytral flyplass under kontroll av Det Internasjonale Røde kors ble forkastet av regjeringen i Lagos. I en erklæring fra Det Internasjonale Røde Kors 17. august het det da også at Organisasjonen beklager dypt at den føderale militære regjering i Nigeria ikke har akseptert den løsning på transportproblemene som en nøytral flyplass i Biafra under kontroll av Det Internasjonale Røde Kors ville representere. Nordisk støtte På vegne av de fem nordiske lands regjeringer gjorde Norges ambassadør i Lagos, Lars Onsager lørdag 17. august en henvendelse til den nigerianske regjeringen. I samtale med Nigerias utenriksminister Arikpo henviste han til en erklæring av 14. august de fem nordiske land hadde tilstilt den nigerianske regjering. Ambassadør Onsager meddelte utenriksminister Arikpo at regjeringene i de nordiske land i tilknytning til erklæringen retter en sterk hen-stilling til Nigerias regjering om å gjøre sitt ytterste for å muliggjøre at hjelpen til den nødlidende sivilbefolkningen i de krigsrammende områder kan nå frem så effektivt og raskt som mulig. Vår sjef Elias Berge, som i mellomtiden hadde vært på rekognosering helt inn i Biafra, kom tilbake til Norge med melding om at situasjonen var prekær og at det følgelig hastet. Vi ventet derfor ikke på Nigerias offisielle svar, men reiste iht plan søndag 18. august som den første av flere nye grupper. Mandag19. august meddelte Nigeria at en svensk lege-gruppe ville få tillatelse til å reise inn i Biafra via nigeriansk territorium, men at de 100 leger og sykepleiere som svenskene planla å sende inn i Biafra fra Fernado Poo trolig ikke ville få reise inn. Men nå var hele Norden med. Fra Helsinki kom det melding om at Det finske Røde Kors Nu har stillet et legeteam på syv mann til disposisjon for Det Internasjonale Røde kors; teamet kan dra om ni dager. Jo, vi var i gang! Forberedelser i Lagos.

7 Vi landet i Lagos 21. august, og etter mottakelse og innkvartering (Den norske oblt Stig Adeler var attachert Nigerias Røde Kors og var vår forbindelsesoffiser til nigerianerne) fikk vi samme dag våre lokale pass, dvs nasjonale Røde Kors pass. I Genève hadde vi underskrevet kontrakt med Internasjonale Røde Kors, og fått legitimasjon og armbind som internasjonale ICRC-delegater. Nå fikk vi også legitimasjon utstedt av Central Council of the Nigerian Red Cross. Det var rødt og for anledningen undertegnet av Nigerias nasjonale sekretær, Timothy Udondek på vegne av presidenten, The Right Hon. Sir Adetokunbo Ademola, KBE, CFR, PC. Neste dag tok vi ut kjøretøyene, i første omgang to Land Rovere type Army (lang) pluss en lastebil av typen Bedford/Army. Alle hvitmalte og merket med røde kors. Ved samme anledning ble gruppen forsterket med en svensk transportoffiser/mekaniker Ronald Hansson fra Jaegerskolan i Kiruna, samt Bill H. en amerikansk kjentmann, med tidligere fredskorps-erfaring fra samme område. De gjorde begge to tjeneste sammen med oss helt til vi ble trukket ut av Asaba i november. Bill ble i praksis gruppens uoffisielle fikser som ordnet det meste og Ronald var en mekanisk trollmann som holdt bilene våre gående uansett. Jeg så aldri Bill igjen, han forlot oss i Lagos da vi var på vei hjem mange måneder og mange eventyr senere, men Ronald Hansson traff jeg igjen mange år senere, da jeg tjenestegjorde i UNIFIL i Der var han ansatt som sjåfør og mekanikker i UN Field Service, men det er en annen historie. Tilbake til Lagos 22.august Etter å ha lastet forsyninger og etterkontrollert utstyret, var det tid for en bedre middag med vår kontaktmann, Arne Fonkalsrud fra den norske ambassade. Nattelivet i Lagos var ikke synlig merket av krigen, det eneste måtte være at den internasjonale presse hadde invadert de fleste større hoteller. På hotellet der vi bodde var det et hektisk liv med journalister og fotografer fra alle de største avisene i USA og Europa og sannerlig var også Aftenposten der. Alle var ute etter en historie, bilder og en kommentar og Aftenposten hadde sogar sin mann Harald Brynhildsen på plass i Lagos for et siste intervju med oss før vi før vi forlot byen. Dette var noe vi hadde forutsett, og vi hadde derfor på forhånd avtalt at Anton Sand som Teamleader skulle være den som uttalte seg om hvem, hva, hvor etc. Ingen andre skulle si noe, og vi sa derfor heller ingenting, men lyttet med interesse mens Fonkalsrud orienterte om den siste utvikling langs frontene, iblandet gode råd om hva vi burde gjøre eller ikke gjøre derfor etc etc. Maten kom på bordet, og som det utviklet seg så fikk vi en aldeles utmerket tre-retters middag med etterfølgende desert, alt mens Sand parerte spørsmål fra pressen og fotografer. Det ble en hyggelig aften, og en fin innledning til det som forestod. Vi hadde i Oslo blitt anmodt om å ha med skikkelig tøy for representasjon. I den anledning hadde vi blitt utstyrt med det man best kunne kalle passende antrekk. Det viste seg å være et smart trekk av pastor Berge; - Vi var ingen hvem som helst, - vi var Det Norske Legeteamet, attasjert Det Internasjonale Røde Kors. I en forsamling preget av kvinner og menn i forskjellige utgaver av feltantrekk, var vi unntaket. Våre tre damer var i lyse kjoler og tok seg strålende ut. Vi tre mannfolk var i ens antrekk bestående av blå blazer og ditto slips, hvit skjorte og hvite bukser. Antrekket ble for øvrig positivt bemerket og kommentert, det var også hensikten. I pakningen hadde vi ellers daglig antrekk, som for oss menn var hvite shorts til kneet, hvite knestrømper, desert boots, hvit skjorte og blå cap med Røde Kors merket. Etter middagen var det invitasjon til folklore, som for vår del ble til et besøk på stedets nattklubb for å høre moderne afrikansk musikk. Det ble

8 danset så svetten rant og stemningen var merkbar selv om ikke vi deltok i dansen. Men musikken fenget og på et tidspunkt fikk jeg også anledning til å overta trommene og sitte inn som det heter med orkesteret. Som Aftenpostens korrespondent Harald Brynhildsen skrev, - Da fenriken begynte å spille trommer, gikk vi andre hjem. Det gjorde til slutt også jeg og sovnet etter en begivenhetsrik dag mens rytmen ennå satt i kroppen, en helt annerledes følelse enn hva jeg hadde forestilt meg og full av tanker om hva morgendagen ville bringe. I felten Dagen etter, den 23.august, var som det som avtalt avreise etter frokost. Fra Lagos gikk turen langs den nordlige rute der elvene Niger og Benue flyter sammen ved elvedelet Lakotsha. Første mål var gruvebyen Enugu in the hills i nord-øst, som de føderale hadde inntatt i juli, deretter skulle vi dreie sydover og komme inn i området Asaba- Onitsha gjennom området til 7. Nigerianske Divisjon, som hadde tatt Asaba i første uke av august. Frontlinjen eller kamplinjen gikk nå ved Onitsha noen kilometer lenger øst. Veien mot Enugu var riktignok ryddet etter kampene siste måned, men overalt langs veien fantes det skrap og skrot i form av ødelagte våpen og kjøretøyer som viste at kampene stedvis hadde vært harde. Improviserte stridsvogner i form av delvis utbrente traktorer, bulldozere, gravemaskiner etc med påsveisede skjold stod forlatt bak hver eneste sving. Alt sammen utstyr som de biafranske styrker hadde brukt som våpenbærere men som var slått ut av de fremrykkende nigerianske styrker. Noen kilometer fra byen gikk en av bilene i kolonnen på en landmine, resultatet var fire sårede, (ingen nordmenn), hvorav en dødelig. Han døde i vei-grøften mens vi forgjeves forsøkte å stanse blodstrømmen fra pulsåren i låret. Rundt stod andre nigerianere, tause vitner til nok et krigsoffer. I leave the dead in your care, sa den australske offiseren som ledet kolonnen til vår nigerianske liaisonoffiser. Tre mann med spader ble tilbake. Vi fortsatte. Enugu var på føderale hender. Vel fremme ble vi henvist kontorer og plass til mobilklinikken i den tidligere biafranske regjeringsbygningen. Deretter behørig fotografert av de føderale militære myndigheter som ellers lot oss være i fred bortsett fra en yngre offiser som antagelig tilhørte den militære sikkerhetstjenesten og som i et par dager plaget oss med tusen spørsmål. Presidentens kontorer bar preg av å være forlatt i all hast, papirer og kontormøbler lå strødd. Det var tydelig at noen også hadde gått gjennom kontorene med finkam, arkivskap var åpnet og papirene fløt. Som situasjonen var, så tok vi hva vi trengte, og jeg benyttet anledningen til å sikre meg presidentens kontorstol med grønt skinn. En stol jeg hadde på lastebilen og i teltet under nesten hele tiden i Nigeria. Til slutt så ble den stjålet, det var kanskje like bra, for hvordan skulle jeg ha fått den med meg hjem til Norge? Mellomspill i Enugu. Vi ble anvist kvarter i et moderne hus i det som engang hadde vært byen beste gate. Huset bar preg av tidligere eiere som vi antok måtte ha vært enten europeere eller amerikanere. Jeg husker jeg bemerket at VVS-anlegget inkludert varmtvannstanken og baderumsmøblementet av alle ting var norsk! Selv om byen nylig hadde vært krigsskueplass var lokalbefolkningen i full sving med gjenoppbyggingen, og selv om vi

9 på egen hånd måtte rigge oss til, både den medisinske klinikken og lagerbygningen vi skulle bruke til fordeling av nødhjelpsforsyninger, så fikk vi god hjelp av en alltid villig befolkning. Det lokale næringsliv var velutviklet og en smule originalt. Jeg skal gi et eksempel: En aften ringte det på døren, og da jeg åpnet stod det en meget hyggelig mann i døren, sort som natten, men smilende. Korrekt iført shorts og knestrømper, jakke slips og cap hilste han meg med et muntert Good Evening Sir, I am you local smugler, may I take your order? I løpet av den tiden vi var i Enugu ble vi gode venner og han skaffet det meste. Jeg pruttet aldri og spurte han heller aldri om hvor han fikk varene fra. I Enugu var det daglig mye å gjøre, og byen bar fortsatt preg av å ha vært Biafras hovedstad. Reparasjonsarbeider var i gang, både på hus og i gater, og parken var i ferd med å bli slik den engang hadde vært. En blomsterhage med grønne plener, og sannelig kom det ikke også trykk på springvannet. Etter at veien nå igjen var åpnet fikk byen stadig tilført store etterforsyninger av næringsmidler, som i påvente av ildopphør hadde vært lagret i Lagos. Dette arbeidet ble administrert av Det Internasjonale Røde Kors, og det var nok av villig arbeidskraft. Eneste problem var at de innfødte ikke lenger ville ta imot papirpenger for å laste eller losse for ICRC. De biafranske sedlene var ikke lenger gangbar mynt som det het, men siden utfallet av krigen fortsatt var uvisst, så ville befolkningen heller ikke ta imot nigerianske sedler. Saken ble løst ved at jeg fikk ordre om å ta en av de lange Landroverne og kjøre tilbake til Lagos for å hente penger, dvs mynter fordi de lokale ikke verken ønsket å motta eller eie papirpenger fra noen av de to parter i konflikten. Slik hadde det seg at jeg en tidlig morgen ved tiden parkerte utenfor The Federal Bank of Nigeria hvor hovedkassereren, en gammel skotte fikk meg til å undertegne for mottakelsen av pund, det er 16 eller 18 sekker sølvmynter, hvoretter jeg kom meg helskinnet tilbake til Enugu etter en uforglemmelig biltur som bl.a. førte meg på hjuldamper over elveleiet ved Lakotsa. Det er der hvor Afrikas to store elver Benue og Niger møtes og hvor vi også tidligere hadde passert. Turen over kostet meg min sveitsiske militærkniv (den med åtte blad og en del andre muligheter) men jeg kom meg vel over, og det er en av mitt livs store turer. Det siste stykket tok jeg med en føderal soldat som hiket mot fronten. Han plasserte jeg ved siden av meg i førersetet i full uniform og med gevær ved fot, og ikke et menneske stoppet oss. Jeg hadde således ingen problemer med å passerte nigerianske sperringer og ingen spurte heller hva slags last jeg hadde på bilen. I Egugu rapporterte jeg til maj Våtevik, og vi fikk sekkene i hus uten at noen fikk kjennskap til innholdet. Neste dag gikk arbeidet videre og de innfødte fikk nå et pengestykke i hånden for hver sekk de lastet eller losset, mens vi på vår side satte et kryss i laste- og losse-protokollen for hvert pengestykke som ble delt ut.vi var begge klar over at logistikktjenesten ikke var helt etter boken, men det virket, og det var hovedsaken. Kontrollen var at ved arbeidsdagens slutt skulle det være like mange sekker på lageret som det var kryss i boken og det var det da også. En ting var at dette systemet klart viste at papir var ei det beste, men også at de lokale heller ikke aksepterte nigerianske sedler var for oss et klart uttrykk for innbyggernes oppfatning av den nigerianske propagandaen. Den gikk enkelt ut på at snart var krigen slutt. Det var det ikke mange som trodde på. For oss så det heller ikke slik ut, selv om det hver dag ved siste nyhetsutsendelses slutt

10 ved midnatt på radioen ble proklamert To keep Nigeria one, is a task that must be done For oss var Enugu bare et mellomspill, vi skulle lære by doing. Men det var likevel tydelig at Biafra var på defensiven. Radio Aba ga oss hver dag nyhetene fra den andre siden, men også Biafras bønner om internasjonal hjelp før sendingene hver natt ble avsluttet til tonene av Sibelius Finlandia, Biafras adopterte nasjonalhymne. Nesten 40 år etter traff jeg i Oslo en annen norsk offiser som hadde vært med i det teamet som hadde evakuert Enugu rett før de føderale rykket inn. Han fortalte meg at de hadde hatt samme arbeidsmessige problem som han uttrykte det, med hensyn til befolkningen, og at teamet på oppdrag hadde brent bunkevis med biafranske pengesedler og frimerker før de trakk seg ut. Men vi skulle videre.etter en ukes praktisk opplæring, gikk turen sydover via en amerikansk misjonsstasjon hvor tiden syntes å ha stoppet i Det var utgivelsesåret for de ferskeste blader og magasiner de hadde som lesestoff. Vi tilbrakte en natt på stasjonen i verdens beste seng og betalte for oppholdet med matvarer misjonærene selv ikke hadde drømt fortsatt fantes. Asaba. På relativt gode veier kjørte vi nå sydover. I tillegg til alt annet (bl.a. 60 liter sprit kun til medisinsk bruk som det het) hadde vi nå en hel lastebil med proviant, bl.a. kasser med hermetiske kjøttevarer og frukt, og regnet med at vi skulle være selvforsynte i hvert fall for de neste tre måneder. Vi visste lite om fremtiden, men Asaba var målet. Der møttes vi med vår Area-Coordinator med ansvaret for Asaba/Onitsha-sektor. Han viste seg å være svensk, friherre og vernepliktig major Charles Akrell. Vi ble anvist innkvartering i et fraflyttet kloster som opprinnelig hadde vært bebodd av tolv nonner. De var nå alle vekk, og tilbake var kun en mannlig katolsk pater, Father Brian, som var oss til stor hjelp. Fra major Akrell fikk vi over-dratt to Landrovere, hvite med Røde Kors merking, små, korte og dieseldrevne. Perfekte til den slags kjøring som nå ventet oss på smale jungelstier. I tillegg ble vi også utstyrt med en radiostasjon bestående av sender/mottaker pluss et bensinaggregat. Samt forhåndsordre for hva ICRC forventet av oss i området. Hvis de føderale rykket frem skulle vi forsøke å henge på og samtidig med det vanlige arbeidet også rapportere vedrørende krigsfangetjenesten og naturligvis melde fra om eventuelle brudd på Geneve-konvensjonen. Hvis de føderale måtte gå tilbake, ble vi anbefalt å la oss evakuere, men samtidig holde ICRC i Enugu underrettet om situasjonen. Nasjonalt språk var ikke tillatt på radioen, heller ikke tall- eller bokstavkoder. Vi måtte følgelig finne på noe annet. Vi avtalte derfor egne kodeord og kodesetninger i klart språk på engelsk som skulle brukes i de enkelte tilfeller, og jeg fikk et to timers innføring i bruk av senderen av en teknisk medarbeider som viste seg å være den mann som var ansvarlig for utplassering av til sammen åtte (8) Røde Kors-radiostasjoner i Nigeria/Biafra. Han ønsket lykke til og forsvant og vår stasjon var etter dette RED CROSS EIGHT ASABA, med faste sendetider for daglig SITRAP dvs situasjonsrapport, og med nærmeste sambandstekniske overordnede i form av en engelsk kaptein stasjonert med ICRC i Enugu. Nå var det snart bare uniformen som manglet! Aftenunderholdning.

11 Det var ikke stort å ta seg til om kveldene, når det ble mørkt så var det mørkt. Aggregatet og petromaksen sørget for nødvendig ly og det ble i høyden til litt uskyldig whist-spill og avis-lesing etter at vi hadde gjennomgått og evaluert dagens mange gjøremål, samt sett litt på neste dags program. Dagseddel og ukeprogram var oppslått på veggen i gangen mellom kjøkkenet og stuen, men måtte noen ganger fravikes. Aftenmåltidet var ellers uten sammen-likning det store samlingspunktet, og vi hadde godt med proviant. En aften fikk vi også uventede middagsgjester, og det var litt av et besøk. Etter at vi hadde satt oss til aftensbordet, kom det plutselig to bevæpnede og en smule berusede nigerianske soldater direkte inn i spisestuen via dobbeltdørene som førte ut i hagen. Jeg gjorde ingenting, og de andre reagerte heller ikke unntatt Våtevik, som satt ved bordenden i kraft av å være eldstemann. Han reiste seg langsomt og sindig og jeg husker Sand sa Vær forsiktig, men Våtevik kremtet og sa rolig Go home, alt mens han snudde de to herrer ved at han tok dem i skulderen og viste dem døren. Etter det husket vi bestandig på å lukke og låse døren fra spisestuen ut i hagen. En annen kveld hadde vi trukket ut på terrassen mot vannet, og mens vi satt der i mørke med vår kaffe ble vi vitne til at våpnene spilte opp på begge sider av floden. Det var tydelig at det var noe på gang langs elvebredden rett overfor vårt hus. De føderale skjøt opp lysraketter fra vår side, og enkeltskudd fra den andre siden av elven ble besvart, først med geværild og så med knattrende mitraljøseild. Etter hvert kom også artilleriet i gang og jeg har aldri sett maken til fyrverkeri. Lyskuglende steg og falt mot den mørke afrikanske natten og bredte seg til slutt utover slik at hele himmelen glødet i takt med mange dumpe drønn, - jeg glemmer det aldri. Vi ble likevel sittende en stund og betrakte skuespillet, - på samme tid både uvirkelig og skremmende, men også utrolig vakkert. Etter hvert fant vi det likevel fornuftig å trekke oss tilbake og innenfor husets vegger, og jeg husker at den natten var vi nøye med både å låse og ikke vise lys. Vi visste ikke hva som var på gang, ikke da, men noen tid senere fikk vi tilfeldigvis se en flere siders reportsje i et av de store internasjonale billedbladene som hadde hatt en fotograf med på biafransk side i det som ble beskrevet som en rekognosering mot de føderale linjer ved Asaba. Billedserien viste en liten gruppe hvite leiesoldater fotografert fra patruljen gikk ut til den returnerte, da med minst en mann død. Det var krigens ansikt, sterk kost presentert rått og brutalt i svart/hvitt over fire sider i Paris Match. Intet hørt og intet sett. Mens vi var i Asaba fikk vi også besøk av medlemmene av den internasjonale observatørgruppen som var nedsatt av FN for å undersøke om hvorvidt det var hold i påstandene om folkemord. Lederen for gruppen var den svenske generalmajor Arthur Raab og ellers minnes jeg den fargerike britiske brigader Bertil Ferguson som tidligere bla. hadde tjenestegjort i daværende Palestina. Gruppen var primært i Nigeria for å undersøke ryktene om folkemord ved utsulting av befolkningen, og skulle også ha et øye på krigsfangetjenesten, først og frem på føderal side. Da observatørene ønsket å høre om vi hadde sett noe, ga vi en muntlig redegjørelse for våre opplevelser så langt. Det endret lite. Generalmajor Raab hadde sitt eget syn på konflikten og mente at debatten og informasjonen i Sverige og i Norden generelt var ytterst forvrengt til utbryter-statens favør, som han uttrykte det. Da Raab og hans assistent, kaptein Claes Tamm, senere etter hjemkomst til Sverige benektet å ha hørt eller sett noe til noe folkemord, var

12 allmennheten mildt sagt noe skeptisk. Ferguson husker jeg som langt mer pragmatisk. Han forstod tydligvis hva som var på gang, men som han sa det war is war, what did you expect? Slaget om Onitsha. Vi kom til området tidsnok til å bli vitner til slaget om Ontisha i september. Byen ligger ved floden Niger med en stor og moderne veibro over floden og en fantastisk motorvei sørover til Port Harcourt. Høsten 1968 var motorveien fremrykningsaksen både for de styrker som presset på fra nord, og de føderale som tidligere hadde landet i Port Harcourt og som nå var på marsj nordover i den hensikt å dele Biafra i to. De føderale hadde satt seg fast i bygningene på den ene siden av floden, men kom ikke over broen. Det lykkes i første omgang derfor heller ikke de føderale å ta byen selv om det ble kunngjort både i radio og i internasjonal presse at byen var falt. Jeg vet det for jeg var der den morgenen de føderale i grålysningen hadde forsøkt å sette over floden med stormbåter. Angrepet ble slått tilbake av biafranerne dels med hjelp av en liten gruppe rhodesiske leiesoldater og endte med store føderale tap. Både major Våtevik og jeg deltok ellers i morgentimene etter anmodning om hjelp fra nigerianerne med hver vår Landrover i transport av sårede fra elvebredden til den nigerianske bataljonens samleplass. Jeg glemmer det aldri. Spesielt husker jeg to soldater som kom gående mot oss med en tredje, såret soldat gående og delvis hengende mellom seg. Den sårede hadde et lungeskudd og var i elendig forfatning. En annen soldat hadde mistet den ene foten, den satt fortsatt fast i noen trevler, men mannen var i sjokk. Han var imidlertid fortsatt i live da vi avleverte han på mottaksstasjonen, men hvordan det gikk med han senere vet jeg ikke. Andre hadde mindre skader, og noen soldater kunne vi slett ikke hjelpe. Vi så mange i vannet etter at stormbåtene var skutt i stykker under dem og jeg er ikke sikker på om alle kunne svømme. Det spilte ellers mindre rolle; floden var både dyp og bred og det var langt til land. Noen reddet vi, men det var mange vi dessverre ikke fikk fatt i. De enten druknet eller ble tatt av krokodillene. Vi ytet den førstehjelp vi kunne ut fra våre kunnskaper og med det utstyret vi hadde i våre sanitets-vesker. Så avleverte vi våre sårede ved bataljonens hjelpeplass i en skolegård hvor de sårede ventet på transport bakover. For den som har sett storfilmen Tatt av vinden, fra Den amerikanske borgerkrigen, er det der en scene fra torget i Atlanta fylt med sårede, som i stillhet venter, delvis sittende, delvis liggende i elendig forfatning mens himmelen er full av åtselfugler. Slik var det også den morgenen i Afrika! Slik jeg så det den gang, og fortsatt ser det i dag, så var det likevel riktig at vi sa nei både der og da også senere til å organisere evakueringsaksen for sårede føderale. Det var en militær sak for de lokale nigerianske militære myndigheter. Hvis vi hadde samtykket ville vi utvilsomt satt vår nøytralitet i fare, så svaret ble et definitivt nei. En ting er å yte førstehjelp til sårede. På den annen side, hvis vi hadde hjulpet med selve organiseringen av transporten av sårede bakover, så ville vi kanskje ha bidratt til at noen flere hadde reddet livet, og kanskje vi også ville fått en litt annen standing hos de føderale, men det igjen ville ha ødelagt vårt rykte hos sivilbefolkningen, og det var dem vi skulle støtte ifølge oppdraget slik det var gitt oss av ICRC. Det var ellers en merkelig periode, full av inntrykk. Det var snakk om at nigerianerne hadde skutt tre hvite leiesoldater, men vi så ingen døde og heller ingen fanger hos

13 nigerianerne, verken sorte eller hvite. Det kan imidlertid ha vært snakk om den eller de samme døde som også internasjonale media tidligere hadde skrevet om og som bl.a. hadde vært gjengitt i Paris Match, men som sagt, vi så ingen. Vi ble imidlertid vist erobrede våpen, bl.a en del eldre Mauser karabiner M/92 Kal På forespørsel viste vi både atskillelse og sammensetting for en gruppe nigerianske offiserer som lurte på hvor vi hadde lært det! En franskprodusert hjulgående panservogn med SS 20 raketter som hadde forsvart selve broen ved Onitsha var også av det materiellet som biafranerne hadde etterlatt, og på anmodning desarmerte Våtevik og jeg rakettene. I ettertid er det lett å se at vi selvfølgelig ikke skulle ha vist at vi hadde rede på våpen. Det var kanskje noe av det som senere brakte oss i vanskeligheter, men det er lett å være etterpåklok. Overalt så vi spor av krigen, sur røyk etter brente bygninger med ødelagt inventar og papirer spredt utover, men ingen sivile i selve krigssonen. Vi var ellers forsiktige med å spørre, og likeledes med å fotografere. Men kirken i Onitsha stod uskadd med sine praktfulle glassmalerier, et overraskende og betagende syn da vi var til stede ved feltguds-tjenesten en søndag formiddag i september. Nigerianske offiserer var i hovedsak hyggelige nok, men holdt kortene tett ved brystet, og vi fikk heller ingen opplysninger om føderale tap fra slaget om Onitsha. Vi så heller ingen døde eller sårede biafranske krigsfanger, og var tilsvarende tilbakeholdne med å spørre. Noen soldater søkte imidlertid bakover, enten fordi de var kommet vekk fra sine avdelinger, eller rett og slett fordi de rømte. Følgelig var det i en periode stadig føderale kontroller av alt personell og alle transporter fra fronten. Vi fikk uhindret passere alle sperringer, men ble spesielt bedt om å være varsomme med å ta med såkalte hikere bakover, mens vi nærmest ble oppfordret til å gi plass for soldater på vei til fronten. Jeg overvar en scene hvor nigeriansk MP hadde satt opp en roadblock og kontrollerte alle som ville bakover. Iboene var kristne og ikke omskåret, i motsetning til de føderale medlemmer av hausa-stammen som var muslimer og derfor omskåret, og ved kontrollen måtte derfor samtlige av dem som ble stoppet la buksene falle. Jeg så personlig en soldat i uniform uten verken gradstegn eller avdelingsmerker, heller ikke med våpen, som forgjeves forsøkte å overbevise den nigerianske kontroll-offiseren at han var nigeriansk soldat, ikke opprører som biafranerne konsekvent ble kalt. Han var ikke omskåret, men ble reddet ved at han ble identifisert på stammemerkene som han hadde skåret inn i huden på begge sider av ansiktet. Ikke alle var like heldige. De som ble tatt til siden gikk en ukjent skjebne i møte og det var intet vi kunne gjøre. Gleder og sorger. Vi holdt oss stort sett i ro i Asaba, mens de føderale nå fortsatte å bombardere biafranske stillinger mellom Asaba og Onitsha. Det skjedde ikke oss noe, og vi følte oss relativt trygge, men jeg husker bl.a. en ubehagelig episode da de føderale brukte middelstunge BK som jo ikke er verdens mest nøyaktige våpen. Vi lå relativt langt fremme langs veien mot Onitsha og den nigerianske avdelingen tilsvarende langt bak, og skytingen gikk over hodet på oss. Denne overskytingen gjorde imidlertid at vi fikk nedslag i nærheten av vårt område og jeg gikk på radioen for å underrette våre folk i Enugu om at vi muligens måtte flytte. Jeg fikk forbindelse, men ble stadig avbrutt av BK-nedslag ikke langt unna. Siden forbindelsen stadig ble forstyrret og slett ikke var brukbar samtidig som nedslagene syntes å komme stadig nærmere, ba jeg etter kort tid om tillatelse til å gå av nett. Jeg sendte derfor i klartekst Urgent Request

14 permission to close down. Svaret lot vente på seg, og da det kom var det vår britiske sjef i Enugu selv som kom på radioen med spørsmål om hvorfor? State your reason why? kom det i klar tekst samtidig som jeg hørte at det kom nok en inngående. Jeg holdt da mikrofonen ut av stillingen slik at neste BK-nedslag som gikk i grøfta på den andre siden av volden også gikk rett på lufta til Enugu. Da kom også svaret Permission granted, pack up and get the hell out! Jeg flyttet senderen, men avdelingen ble hvor den var. Det hører med til historien at et senere føderalt angrep lykkes og i månedsskiftet september/oktober var Ontisha på nigerianske hender. I mellomtiden gikk livet sin gang i vår lille verden hvor vi hadde fått tak over hodet og hadde satt opp shop. Major Akrell fikk en slags forståelse med lærinnen i den lokale skole, en vakker, slank, sort kvinne og tilbrakte stort sett alle kveldene hos henne hvis ikke hun var hos han. Han påstod han var i ferd med å lære det lokale språk, og det kunne jo godt være tilfellet. Tilværelsen var tross alt ikke uten humor. Tre hendelser fra denne perioden synes verd å nevne. Det ene er at i forbindelse med den føderale fremrykning mot Onitsha mistet vi de to nye Land Roverne, omtrent samtidig med at major Akrell mistet både buksene og sin sorte vennende og at vi ellers den uken feiret majorens 50 års dag med et riktig nordisk kalas. Jeg skal forsøke å ta det i rekkefølge: Det begynte med at de føderale førte frem store menger personell og materiell på veien Asaba-Onitasha. Bl.a. tok man i bruk store, røde sivile busser, såkalte dobbeltdekkere som ble hentet fra Lagos. Det var tydeligvis ikke nok, og vi fikk ordre om å avlevere våre to minste Land Rovere dvs de to kjøretøyene vi hadde fått utlevert da vi ankom Asaba. Jeg sørget for at bilene ble parkert og låst, forøvrig i samme garasje eller uthus som vi hadde lagret spriten, og fikk også levert nøklene til major Akrell som på sin side lot den nigerianske obersten forstå at han var hvit, svensk og neutral och ta mig faen om han fikk noen Landrovere. Det hjalp ikke særlig meget, for nå lot nigerianerne oss forstå at man så meget alvorlig på at vi vegret oss for å samarbeide og inviterte vår sjef til en samtale. Major Akrell dro straks opp til brigadehovedkvarteret for å ordne opp, som han sa. Etter en halv time kom han tilbake eskortert av en sersjant og fire soldater minus bukser kun iført skjorte, boksershorts, sokke-holdere og sorte sko. Da hadde nigerianerne selv løst saken ved å legge majoren på gulvet og fjernet buksene med nøkler og det hele. Ta mig faen, dom tog nycklerna, men jag reddade spriten, sa han. Den kom ellers godt med for dagen etter så var det majorens 50-års dag. Som ledd i forberedelsene skulle han da først hente sin sorte venninde, men først etter at det var blitt mørk. Han forsvant, men da han etter en time dukket opp igjen var han alene i bilen. Da jeg spurte hvor damen var, ristet han på hodet og svarte Ta mig faen, jeg tappade flickan i mørkret. Det viste seg at hun hadde sittet ved siden av han i førersetet uten at stroppen over dør-åpningen på Land Roveren på hennes side hadde vært festet, og i en sving hadde hun øyensynlig falt ut uten at han der og da hadde merket det. Hun viste seg heller ikke senere på kvelden, men det var en flott fest. Ved middagen fikk major Akrell sin gave, og den var ganske spesiell. Dr. Sand hadde i anledning dagen konsultert sin ærede kollega, den lokale heksedoktor som mente at the major is a very strong man, therefore needs strong medicin. Resultatet var at det ble innkjøpt en 80 cm høy statue av en sort utskåret ape med et enormt stort fruktbarhets-symbol, en ildrød penis som majoren senere brukte til å henge hatten sin på. Statuen som ble kjent under navnet Charlies Apa fulgte oss

15 under hele felttoget og vi klarte til slutt til og med å få den flysendt fra felt-flyplassen i Enugu i trekasse via Lagos til Sverige med egen merkelapp som tilkjennega at dette var en viktig forsendelse merket Svensk statsegendom, men jeg har ennå i dag en mistanke om at kassen til slutt i virkeligheten havnet hjemme hos hans fru, og det var for så vidt også meningen. Men hva hun sa til møtet med apen, det vet jeg ikke! Feltkirurgi og tørrfisk Vår nøyaktige plassering var i et fraflyttet kloster i den lille byen Asaba. Herfra tok Våtevik og jeg oss av den humanitære delen av oppdraget, nemlig utdeling av tørrfisk og tørrmelk til flyktningene som ikke bare var unge og/eller gamle. Ofte foret vi mennesker på en gang hver dag syv dager i uken. Imens var selve legeteamet i sving. Dr. Sand og våre tre sykepleiere hadde etter rekognosering åpnet poliklinikk i en nærliggende flyktningleir. De ble godt mottatt og det var tydelig at de sivile behøvde all den hjelp de kunne få, spesielt kvinnene. Barnedødligheten var et problem og Birthe Dalmo, som var utdannet jordemor hadde nok å gjøre. Den lokale heksedoktor og hans form for naturmedisin fikk selvfølgelig konkurranse, og på bakgrunn av hva som senere hendte så burde vi antagelig tatt hans trusler mer alvorlig. Men poliklinikken var en suksess. Dit søkte også en del lettere sårede biafranere som i utgangspunket hadde unnsluppet slaget om Onitsha ved å gjemme seg i jungelen. Nå søkte de hjelp etter 2 4 dager, ofte lenger, og det var ofte i seneste laget selv om det alt vesentlige dreide seg om mindre skuddskader i ekstremitetene dvs bein og armer. Etter så lang tid i varmen hadde mange av skadene utviklet seg til koldbrann, og eneste utvei var derfor å amputere. Jeg husker spesielt en operasjon, den foregikk med kirurgisk tang, uten bedøvelse. Et rent hvitt laken ble lagt på en dør som vi hektet av karmen og la over to tre-bokker, og på dette bordet plasserte vi pasienten. Lys til operasjonsbordet ble skaffet til veie ved at vi lånte arbeidslys fra en bygge-plass, en såkalt sol og rigget opp denne med ledning over en av husets frittliggende bjelker rett over bordet. Det var så vår operasjonssal. Ved hver ende av bordet stod så Våtevik og jeg og ventet mens Sand undersøkte og klargjorde pasienten assistert av to av våre sykepleiere Krekvik og Dalsmo. Bolstad hadde ansvaret for medisinene og legens instrumenter. Da alt var klart til amputasjonen, nikket Sand til Våtevik og meg. Vi tok da tak med begge hender i pasienten oventil og nedentil og hold han nede mens Sand svingte tangen og klipte vekk. Flere fingre og/eller tær var skadet, så det måtte klippes flere ganger, men det gikk over med et skrik rett og slett fordi pasienten mistet bevisstheten etter første amputasjon. Det var primitivt, men enkelt og hurtig, og det beste vi kunne gjøre for de sårede, i hvert fall når man tenker på alternativet, og jeg tror heller ikke at noen døde av behandlingen. Humanitært arbeid. Vårt arbeid var som sagt todelt, humanitært arbeid med utdeling av hermetisk melk og tørrfisk, noe som altså Våtevik og jeg tok oss av, mens dr. Sand og våre tre sykepleiere drev poliklinikken i en stor leir for flytninger utenfor selve byen. Tørrmelk blandet ukritisk med elvevann ga imidlertid relativt mange dødsfall, spesielt var spedbarn utsatt. Jeg tror det er riktig å si at på et tidspunkt var vår popularitet for sterkt nedadgående. Så nå gjaldt det å svinge seg. Det ble bedre da vi improviserte og foredro en egen sang om How do we do when we make that milk?, og fikk flokken av mødre og unge til å synge med i koret under resten av sangen som var en oppskrift på hvordan man blander

16 tørrmelk og vann og hvor jeg som forsanger fra lasteplanet debuterte med å fremføre de første linjer av følgende tekst for 500 mennesker: First you clean the bottle and boil the water, hvortil mengden svarte unisont Boil the water Sangen eller ropene steg mot himmelen. Så vidt jeg husker hadde sangen fem vers, ett for hver av de nødvendige operasjonene som skulle til for å få ren melk. Neste linje var derfor Remember to clean the bottle, og omkvedet var We clean the bottle! Mengden var helt med. En utrolig opplevelse. Det beste var ellers at dødeligheten sank drastisk, så kom ikke her! Hvor er Andersen? Vi bodde hele tiden i klosteret i Asaba hvor vi hadde en utmerket base. Nonnene var for lengst evakuert og bare en enslig irsk padre var tilbake for å passe butikken. Han var sterkt i troen, vennlig og utrolig hjelpsom. Men, som han selv sa det, han var kjederøyker, og hva var vel livet uten tobakk. Nå var det så heldig at vi hadde sikret oss et laget og det var utrolig hva 200 sigaretter kunne utrette. Etter tredve år i området hadde Father Brian et utstrakt kontakt-nett og jeg vet ikke hva vi skulle gjort uten hans hjelp. Jeg husker spesielt en historie; - Den norske legen Cato Aall, som var ICRCs overordnede i området, kom på besøk eller rettere på inspeksjon til Asaba og etter å ha besøkt vårt team ville han også se hvordan det gikk med en annen tilsvarende gruppe, den danske gruppen Team Andersen som opererte et sted i jungelen på vår høyre franke i et område hvor det ikke var noen fast front. Det ble til at Aall skulle kjøre med meg, men uten kart og kjentmann fant jeg det tilrådelig å snu etter noen timer på krokete veier uten at vi hadde oppnådd kontakt med Andersen. Dr Aall var snurt og mente at vi burde ha fortsatt, men jeg valgte å snu. Da vi kom tilbake til Asaba beklaget han seg til Våtevik og jeg fikk strekk med klar melding om at det var legen som bestemte hvor vi skulle, det var bare å kjøre. Jeg er ikke akkuratt kjent for å være en som nekter å ta ordre, og var det heller ikke da, men jeg kunne ikke dy meg og svarte som sant var, at til dumhet er ingen forpliktet, men at jeg var villig til å gjøre et nytt forsøk neste dag hvis jeg kunne få enten kart over område eller anledning til å ta med en kjentmann. Karter fantes ikke, så alternativet var en kjentmann. Ingen av våre lokale nigerianere var villig til å nærme seg fronten hvis det kunne unngås, og de hadde heller ikke lysst på noen tur inn i bushen, i hvert fall ikke på ukjente veier i et heller tvilsomt område. Jeg hadde da bare en utvei, vår irske pater som umiddelbart sa ja. For å gjøre en lang historie kort; - Vi fant Andersen og hans folk, fikk oppgitt hans riktige posisjon og plassering på kartet og var på tilbakevei da det plutselig smalt. En serie automatild passerte på skrått bakfra mellom oss to i forsetet og knuste front-glasset. Jeg bråstoppet Landroveren som var av den korte, høybente typen, og vi stupte ut, hver på vår side og rullet inn under bilen. Så lå vi der da, på ryggen med hendene på brystet og så kom det fra vår iske venn- Have a fag! Den gang røkte jeg, så jeg tok en sigarett mens vår iske venn ga fyr med stø hånd mens han samtidig tente sin egen sigarett. Så lå vi da der, jeg vet ikke hvor lenge. Det skjedde egentlig ikke noe annet enn at det etter en stund kom nok et enkelt skudd som tok sidespeilet, ellers var det stille. Etter hva jeg mente kunne være en times tid, krabbet pateren ut på veien på sin side. Jeg husker jeg spurte om han trodde det var trygt, og ble i grunnen ikke overrasket over svaret Sorry, cant say,but I`m out of fags dvs- Jeg vet ikke, men jeg har ikke flere sigaretter tilbake.returen til Asaba var ikke den store dramatikk, bilen stod på fire hjul og var fullt kjørbar, men i tillegg til sidespeilet og frontruten var det en lite, rundt hull i ryggen på det høyre setet. Jeg lot fingeren gli inn og ut av hullet og kikket på min

17 sidemann. Father Brian smilte tilbake og jeg husker fortsatt hans bemerkning, - Never mind.-it is all written, let us go home! Tilbake i Asaba parkerte jeg Landroveren på baksiden av huset, leverte skissene mine til Våtevik og fikk plottet Andersens posisjon på det store oversiktskartet vårt før jeg gikk i seng. Neste morgen hadde husboyen Jacob skiftet både sidespeil og frontrute, og jeg tror ikke noen i det hele tatt bemerket kulehullet i frontsetet. Sosialt liv på lokalplanet. Jacob var spesiell, og jeg vil gjerne fortelle en historie nettopp om han. Det var lange dager i Asaba og etter kort tid hadde vi engasjert både kokk og hjelpegutt. Hjelpegutten var Jacob og han hadde mange tallenter. Samarbeidet med kokken virket utmerket og vi unngikk både sykdom og skader. Det gikk også bra selv etter at vi fant ut at kokken sluttet å koke vannet. Det hadde seg slik at vi viste han hvordan vi ville ha det, kokt vann skulle helles på flasker som så ble satt i kjøleskapet for at vannet skulle være kaldt. Jacob oppfattet at vi ville ha kald drikke, men hadde ingen forståelse for at vi første skulle bruke verdifull brensel til å koke vann som likevel skulle være kaldt! Det fortalte han så kokken, og så var det slutt på å koke vannet. Imidlertid, ingen ble syke og vi kom også lykkelig fra det selv etter at han hadde servert oss vildt i form av bush-rat, eller rotte til avveksling fra all hermetikken. Nå er ikke en bush-rat en rotte i vår forstand, men en liten gnager som lever i hull i jorden og som for øvrig smakte helt utmerket også etter at vi fikk forklart hva det var vi spiste. Vi forsøkte også å være en smule sosiale. Jeg hadde uttrykt ønsket om å treffe noen av de lokale inn-byggerne i området og Jacob tok meg en søndag med til sin landsby hvor jeg skulle få treffe hans familie. Deriblant var også hans bestemor, en ferm, sort enke på 60. Det var mye rynker, null tenner og hvis hun noen ganger hadde vært vakker så var det mange år siden. Jeg gjorde som hjemme, rakte frem hånden og sa god dag og hva jeg het. Da opplevde jeg at 300 stammefolk, store som små brøt ut i vill latter og noen rullet seg på bakken mens de holdt seg på magen. Jacob ga meg forklaringen, og den var enkel og ende frem. Jeg ble fort klar over at nå hadde jeg virkelig dummet meg ut. Forholdet var slik at hvis noen ga hånd til en enke så var det tegn på at han ville gifte seg med henne og forsørge henne i all fremtid. Jeg hadde ingen slike ambisjoner og måtte jo da si at jeg ikke hadde ment det slik. Jacob var på sin side diplomat nok til å forklare at jeg jo bare var en dum hvit mann som ikke kjente stammes skikker. Man skal altså være forsiktig med hva man gjør når man ikke er hjemme. Mye er likt, men jammen er det også mye som er forskjellig. Jacobs høyeste ønske var ellers å bli elektriker, til nød å få arbeide med noe mekanisk. Det nærmeste var generatoren som bl.a. skaffet strøm til radioen. Det viste seg at han hadde teft og på kort tid hadde jeg en brukbar assistent. Da vi skiltes fikk jeg en gave et lite utskåret Ibo -hode i meget mørkt tre. Hodet står i dag hjemme i biblioteket. På undersiden sitter det fortsatt en hvit seddel hvor det står skrevet med litt skjeve bokstaver Jacob. Try to remember me. Jeg håper han fikk en fremtid. Men iboene likte brennevin. Det oppdaget jeg en annen gang, og mye tyder på at vi ikke er så forskjellige likevel. Det hadde seg slik at de innfødte ved forskjellige anledninger bød oss på palmevin, og det ga jo grunn til forskjellige spekulasjoner om hvordan dette brygget ble fremstilt. Det var altså snakk om vin, ikke øl og jeg ble utsett til på vegne av gruppen å

18 forsøke å avlure de innfødte hemmeligheten med hvorledes dette brygget ble fremstilt. Tanken var at kunne de, så kunne vi, noe som førte til at jeg en søndags ettermiddag sammen med Jacob befant meg i en storfamilie som var kjent å være fremragende bryggere, - Best in town, som Jacob uttrykte det. Der ble jeg introdusert for seks unge damer i sin beste alder, hvilket vil si mellom som var ansvarlige for produksjonen, og jeg skulle snart få en forståelse av både hvorfor og hvordan. Jeg hadde jo ellers trodd at selve bryggingen ble betrodd de eldre og mer erfarne, men Jacob forklarte at det måtte være slik fordi hver operatør måtte ha ren munn og svelg og absolutt ingen råtne tenner. Først forstod jeg ingenting, så forstod jeg mer og mer etter hvert som hver av damene i tur og orden inntok en munnfull palmesaft, gulpet så et par ganger ganske kraftig omtrent som vi når vi puser tennene og så spyttet de ut saften i en stor gryte. Gryten var allerede halvfull og etter hvert som den ble full ble den satt i solen til gjæring. Jacob kunne ikke helt forklare hvorfor det var slik, men senere fant jeg ut at prosessen virkelig lar seg gjennomføre fordi spyttet inneholder et enzym som bevirket at saften under slike forhold gjærer. Selvfølgelig skulle jeg smake, men den kom jeg meg ut av ved først å skamrose verten og dernest ved å spørre om det ikke var bedre at jeg kom tilbake noen dager senere for å smake på det ferdige brygget; - for det var vel ikke slik at de ville tilby meg uferdig vare? Det gikk heldigvis rett hjem, og jeg vendte aldri tilbake til bryggeriet selv om Jacob nødet og mente at jeg hadde lovet å reklamere for produktet. Isteden gikk jeg til Våtevik og Sand og rapporterte mine funn samtidig som jeg anbefalte at vi ikke engasjerte oss i den lokale produksjonen. Sammen ble vi enig om å avslutte vår reseach. Jeg fikk isteden utlevert en flaske av vårt norske produkt fra Våtevik, - en flaske som jeg ga videre til Jacob, som lovet å levere den til høvdingen som var sjef for bryggeriet, med hilsen og takk for uleiligheten. Det hadde vi heldigvis råd til og det var nok antagelig også best for helsen. Selskaplighet. Vi hadde som før nevnt, med oss fra Norge 60 liter 96 % sprit til medisinsk bruk, men som riktig utbladet med vann og fruktsaft likevel var kraftig kost. Til såkalt representasjon blandet vi opp spriten med fruktsaft og vann, og dette brygget var ved flere anledninger basis for flere meget vellykkede selskaper med både misjonærer og nigerianske offiserer i vårt nærområde. Base for våre etterforsyninger av andre varer var i Benin, en fire fem timers tur vestover, tilbake mot Lagos. Der hentet jeg det vi trengte en gang i uken og turen gjorde jeg stort sett alene. Vi var ikke så mange, men vi burde selvfølgelig ikke tatt sjansen på å kjøre alene i mange timer og mange mil på afrikanske landeveier i et land i krig, men slik var det altså. Benin, på hovedveien mellom Lagos og Onitsha, var engang hovedstaden i et kongerike av samme navn, men den gang i 1968 var den redusert til en by. Ikke å forveksle med det som i dag er republikken Benin, -fra 1960 til 1975 kjent som republikken Dahomey, en 120 knm stripe land langs Atlanterhavskysten nord for Nigeria og syd for Ghana. Byen Benin på grensen mellom Nigeria og Biafra var som del av et tidligere kongerike i Vest-Afrika fortsatt kjent for sin storhetstid fra det 14. til det 17.århundre og berømt for sine mange fine ibenholt-, kopperog messingarbeider. Historien forteller at Oranmiyan, sønn av Oni, høvding av Ifestrammen engang for lenge siden ble sendt til Benin for å finne seg en dronning. Den kvinnen han valgte, fødte han sønnen Eweka, som ble den første konge av Benin som den gang var et senter for afrikansk sivilisasjon. Benin har ellers vært kjent av europeerne i de

19 siste fire hundre år, men har en historie som går ennå lenger tilbake. Benin var selvstendig til britene i 1880-årene begynte å utforske og utnytte det som i dag er Nigeria, og i 1897 var det slutt. Britene tok byen og resten er historie. Høsten 1968 var Benin oppmarsjområde for 7. Nigerianske Divisjon foruten at det var stedet der alt kunne skaffes der den lå på grensen mellom Nigeria og Biafra. Befolkningen var både vennlig og serviceinnstilt; -la meg få nevne et eksempel. En gang fikk jeg en av Landroverne reparert på et lokalt verksted i en bakgård som tross alt ikke var mer bakgård enn av innehaveren, som for øvrig snakket utmerket tysk, gjerne tok oppgjøret via mitt personlige betalingskort fra American Express. Byen ble vårt faste forsyningsbase hvis vi ikke kunne skaffe det vi trengte lokalt, og i Benin fantes alt, også franske viner. Det opptaget jeg da jeg en dag i Benin gjorde mitt livs handel. Mot to kasser Tuborg bokseøl byttet jeg til meg en kasse med 12 flasker fransk rødvin av utsøkt kvalitet. Den lokale kontraktor hadde tydeligvis mer sans for øl enn for vin. Vi avsluttet handelen som verdens beste venner, og så bød han på en røyk! Det holdt på å gå galt da jeg takket nei til en joint. Men jeg reddet den i land ved å by han på en norsk dram. Den gikk rett ned! Benin/Asaba/Onitsha/Owerri/Okigwi. Disse bynavnene representerer den føderale dvs. den nigerianske fremrykningsaksen høsten I første del av september var de føderale klare for å støte ytterligere østover. Den ene fremrykningsaksen var hovedveien fra Benin-Asaba-mot Owerri via Onitsha som de føderale tok i månedsskiftet september/oktober. Asaba var allerede falt, og var nå besatt av de føderale, men på veien fra Benin hadde de føderale hatt store tap. En stor føderal kolonne falt en natt i bakhold etter at biafranerne hadde sperret hovedveien med wirere som fanget hele transport-kolonnen og brakte mer enn 40 kjøretøyer, og brakte både lastebiler og PPKer til full stopp. Biafranerne hadde i tillegg helt spillolje på asfalten, og oljen ble så antent. Vi så restene da vi passerte. Det var ikke noe vakkert syn. Onitasha var neste mål på aksen, men det første angrepet over broen hadde feilet. Nå angrep imidlertid de føderale også fra syd mot Owerri for endelig å sikre seg byen som de allerede hadde tatt en gang, men som de senere mistet. Kampene i dette området var spesiell harde, voldsomme og til dels grusomme. Det var kjent at de fremrykkende tropper stort sett åpnet ild mot alt og alle, så det ble å holde på hatten. De av våre som var på den andre siden trakk lenger inn i bushen, men vi ble i Asaba selv etter Onitshas fall. Da veien sydover ble åpnet, våget vi oss også på dagstur til oljebyen Warri for å se om hvor langt det var mulig å kjøre motorveien sydover. I Warri besøkte vi bl.a. den amerikanke oljebasen Little America og for-hørte oss om forholdene i området. Jeg lykkes også å komme om bord i et norsk skip som lå ved kai og losset. Jeg husker ikke lenger navnet på skipet, men det var en Wilhelmsen-liner hvor jeg foruten norsk mat også fikk en bunke norske aviser, - ikke lenger helt nye, men likevel. Etter Warri var det tilbake til Asaba; øvelsens hensikt var oppnådd som det heter,- veien sydover var åpen, i hvert fall så langt som til Warri. Om mens føderale styrker presset på fra nord via Onitsha, var nigerianerne også på marsj nordover fra kystbyen Port Harcourt mot Onitsha sydfra, men det ble ingen parademarsj. En spesiell episode hvor BBC var til stede og filmet det hele, var en spesiell grusom behandling av en biafransk krigsfange, som etter først å ha overgitt seg ble brutalt puffet tilbake i veigrøfta og likvidert for åpent kamera. Akkuratt det opptaket gikk verden rundt og førte til at vedkommende kaptein som hadde

20 kommandoen på stedet, etter krigsrettsdom ble skutt for å tilfredsstille det internasjonal samfunnets krav om at de føderale også skulle etterleve hærens Code of conduct, men BBC var ikke bestandig til stede. Bildet av henrettelsen sitter imidlertid fortsatt på netthinnen. Strippet for alle militære distingsjoner, men ellers i en ren khaki-uniform stod han bakbundet og surret fast til et tomt oljefat fyldt med sand, mens alle som skulle overvære henrettelsen tok plass. Han sa ingenting, men buksene ble mørke og våte før skuddene falt. Etterpå var det pressemottakelse ; -der deltok vi ikke. I august 1968 hadde det tyske tidsskriftet Stern intervjuet oberst Adekunle, som førte stor kommando på sydfronten der Owerri ligger. Ad ukjente veier fikk vi tak i en kopi av bladet som vi leste med interesse. Og svarene lovet ikke godt. Jeg noterte i dagboken at journalisten blant annet spurte om hva man gjorde når man inntok en landsby der de fleste av innbyggerne var iboer: Vi skyter på alt som beveger seg, svarte Adekunle. Journalisten var ikke helt fornøyd og forsøkte seg med et oppfølgingsspørsmål; Hva kommer til å hende med de europeiske hjelpeorganisasjoner som er i området? - På denne sektor av fronten som jeg fører kommandoen over, og det er hele sydfronten fra Lagos til grensen ved Kamerun, kommer jeg ikke til å se noe Røde Kors, noe Caritas, noe Verdenskirkeråd, pave, misjonær eller FN-delegasjon eller hjelpeforsyninger, lød svaret. -Betyr det at de flere tusen tonn matvarer som har vært lagret i Lagos ikke kommer til flyktningleirene i Deres sektor?, spurte jounalisten. - De har et skarpt intellekt, min venn: Akkurat det betyr min uttalelse, svarte Adekunle som ellers gikk under tilnavnet Den sorte skorpinion. Owerri falt, men ble tatt tilbake, og først i slutten av september kunne de føderale rykke videre mot neste by, Okigwi, som falt siste dag i september. Oberst Adekunle ble senere fratatt sin kommando, ikke på grunn av uoverens-stemmelser mellom hans troppers oppførsel og den offisielle Code of Conduct, men på grunn av sin udugelighet ved nettopp å miste Owerri. Kolonne fra Onitsha. Onitsha falt altså etter blodige kamper, men selv etter byen fall var det en del såkalte mopping-up operasjoner og det ble bestemt at alle sivile som ønsket det skulle evakueres landeveien fra Onitsha sydover mot Port Harcourt under forutsetning av at de kunne stille egen transport. Det førte til at en rekke hvite, både fra byen og fra de omliggende distrikter, deriblandt en del misjonærer, klarte å sette sammen en kolonne på et ti-tall biler. Noen miles syd for Onitsha deler veien seg, og mens en vei går rett sydover langs floden, går den moderne motorveien i en annen, noe rettere trasse rett sydpå. Det er imidlertid på grunn av kampene en del omkjøringer og det var lett å kjøre feil, i hvert fall det første stykket. Vi som tidligere hadde vært et stykke sydpå, i hvert fall så langt som til Warri, ble spurt om veien og på forespørsel sa jeg meg villig til å følge kolonnen som kjentmann, i hvert fall så langt som til veidelet. Hvorfor jeg ble spurt vet jeg ikke, men jeg antar at siden jeg var yngst så var jeg også den som lettest kunne unnværes. Da vi kom til veikrysset ble det imidlertid klart at deler av veien sydover var minelagt. En bil med fire irske misjonærer hadde forsøkt seg på egen hånd langs veien til høyre langs floden og hadde kjørt på en mine. Bilen stod fortsatt på fire hjul, men jeg vil ikke engang forsøke å beskrive innholdet. Siden vi heller ikke denne gangen hadde sikre

ANNE HELENE GUDDAL Bebo Roman

ANNE HELENE GUDDAL Bebo Roman ANNE HELENE GUDDAL Bebo Roman Du glemmer ikke, men noe klangløst tar bolig i deg. Roland Barthes Jeg ville kaste nøklene om jeg kunne, men jeg kommer alltid tilbake til de låste dørene for å åpne rom etter

Detaljer

Anne-Cath. Vestly. Åtte små, to store og en lastebil

Anne-Cath. Vestly. Åtte små, to store og en lastebil Anne-Cath. Vestly Åtte små, to store og en lastebil Åtte små, to store og en lastebil Det var en gang en stor familie. Det var mor og far og åtte unger, og de åtte ungene het Maren, Martin, Marte, Mads,

Detaljer

Birger Emanuelsen. For riket er ditt. Fortellinger

Birger Emanuelsen. For riket er ditt. Fortellinger Birger Emanuelsen For riket er ditt Fortellinger Til Karoline I Kjenna på Tromøy gjemmer Nøkken seg. Jeg vet det, for jeg har sett ham. Han er vanskapt og heslig, men felespillet hans er vakkert. Og når

Detaljer

Roald Dahl. Heksene. Illustrert av Quentin Blake. Oversatt av Tor Edvin Dahl

Roald Dahl. Heksene. Illustrert av Quentin Blake. Oversatt av Tor Edvin Dahl Roald Dahl Heksene Illustrert av Quentin Blake Oversatt av Tor Edvin Dahl Kapittel 1 Et forord om hekser I eventyrene har heksene alltid tåpelige, svarte hatter og svarte kapper og rir på kosteskaft. Men

Detaljer

Kristina Ohlsson. Glassbarna. Oversatt av Elisabeth Bjørnson

Kristina Ohlsson. Glassbarna. Oversatt av Elisabeth Bjørnson Kristina Ohlsson Glassbarna Oversatt av Elisabeth Bjørnson Om forfatteren: Kristina Ohlsson (f. 1979) omtales som Sveriges nye barnebokforfatter, og sammenliknes med Maria Gripe. Glassbarna er hennes første

Detaljer

S. J. BOLTON. Nå ser du meg. Oversatt av Pål F. Breivik

S. J. BOLTON. Nå ser du meg. Oversatt av Pål F. Breivik S. J. BOLTON Nå ser du meg Oversatt av Pål F. Breivik Til Andrew, som leser bøkene mine først; og til Hal, som ikke kan vente på å få komme i gang. Prolog For elleve år siden Blader, gjørme og gress virker

Detaljer

BLUE ROOM SCENE 3. STUDENTEN (Anton) AU PAIREN (Marie) INT. KJØKKENET TIL STUDENTENS FAMILIE. Varmt. Hun med brev, han med bok. ANTON Hva gjør du?

BLUE ROOM SCENE 3. STUDENTEN (Anton) AU PAIREN (Marie) INT. KJØKKENET TIL STUDENTENS FAMILIE. Varmt. Hun med brev, han med bok. ANTON Hva gjør du? BLUE ROOM SCENE 3 STUDENTEN (Anton) AU PAIREN (Marie) INT. KJØKKENET TIL STUDENTENS FAMILIE. Varmt. Hun med brev, han med bok. Hva gjør du? Skriver brev. Ok. Til hvem? Til en mann jeg møtte på dansen/

Detaljer

Preken i Lørenskog kirke 6. september 2009 14. s. e. pinse Kapellan Elisabeth Lund

Preken i Lørenskog kirke 6. september 2009 14. s. e. pinse Kapellan Elisabeth Lund Preken i Lørenskog kirke 6. september 2009 14. s. e. pinse Kapellan Elisabeth Lund Den barmhjertig samaritan har igrunnen fått en slags kjendisstatus. Det er iallfall veldig mange som har hørt om ham.

Detaljer

Liv Mossige. Tyskland

Liv Mossige. Tyskland Liv Mossige Tyskland Ha langmodighet, o Herre, Med oss arme syndens børn! Gi oss tid og far med tål Før du tender vredens bål, Og når hele verden brenner, Rekk imot oss begge hender! (Salme 647, Landstad,

Detaljer

Tor Fretheim. Kjære Miss Nina Simone

Tor Fretheim. Kjære Miss Nina Simone Tor Fretheim Kjære Miss Nina Simone FAMILIEN De trodde det ikke. De klarte ikke å forstå at det var sant. Ingen hadde noen gang kunnet tenke seg at noe slikt skulle skje. Sånt hender andre steder. Det

Detaljer

Ordenes makt. Første kapittel

Ordenes makt. Første kapittel Første kapittel Ordenes makt De sier et ord i fjernsynet, et ord jeg ikke forstår. Det er en kvinne som sier det, langsomt og tydelig, sånn at alle skal være med. Det gjør det bare verre, for det hun sier,

Detaljer

I parken. Det er en benk. Når lysene kommer på ser vi Oliver og Sylvia. De står. Det er høst og ettermiddag. SYLVIA

I parken. Det er en benk. Når lysene kommer på ser vi Oliver og Sylvia. De står. Det er høst og ettermiddag. SYLVIA THE PRIDE av Alexi Kaye Campbell Scene for mann og kvinne Manus ligger på NSKI sine sider. 1958 I parken. Det er en benk. Når lysene kommer på ser vi Oliver og Sylvia. De står. Det er høst og ettermiddag.

Detaljer

www.skoletorget.no Fortellingen om Jesu fødsel KRL Side 1 av 5 Juleevangeliet

www.skoletorget.no Fortellingen om Jesu fødsel KRL Side 1 av 5 Juleevangeliet Side 1 av 5 Tekst/illustrasjoner: Ariane Schjelderup/Clipart.com Filosofiske spørsmål: Ariane Schjelderup Sist oppdatert: 17. desember 2003 Juleevangeliet Julen er i dag først og fremst en kristen høytid

Detaljer

NORSKE FRONTSØSTRE I TYSK TJENESTE FRA

NORSKE FRONTSØSTRE I TYSK TJENESTE FRA NORSKE FRONTSØSTRE I TYSK TJENESTE FRA 1940-1945 Norsk sykepleierforbund fikk kommissarisk ledelse i juni 1941, ble «nyordnet» og fikk flere NS-folk i ledelsen. Tidsskriftet Sykepleien kunne siden bringe

Detaljer

FOTOGRAFENS - FØDSELS HISTORIE

FOTOGRAFENS - FØDSELS HISTORIE FOTOGRAFENS - FØDSELS HISTORIE 1 Endelig skulle jeg få lov til å være med som fotograf på en fødsel, forteller denne kvinnen. Med fotoapparat og en egenopplevd traumatisk fødsel i håndbagasjen møter hun

Detaljer

«Ja, når du blir litt større kan du hjelpe meg,» sa faren. «Men vær forsiktig, for knivene og sylene mine er svært skarpe. Du kunne komme til å

«Ja, når du blir litt større kan du hjelpe meg,» sa faren. «Men vær forsiktig, for knivene og sylene mine er svært skarpe. Du kunne komme til å Ulykken i verkstedet En liten fransk gutt som het Louis, fikk en lekehest til treårsdagen sin. Hesten var skåret ut i tykt lær og var en gave fra faren. Selv om den var liten og smal, kunne den stå. Ett

Detaljer

17.mai-tale ved Bautaen på Borger, Haugsbygd, Ringerike mai 2015.

17.mai-tale ved Bautaen på Borger, Haugsbygd, Ringerike mai 2015. 17.mai-tale ved Bautaen på Borger, Haugsbygd, Ringerike mai 2015. Kjære alle sammen, Gratulerer med dagen! Vi møtes her i dag for å minnes at det er 75 år siden kampene i Haugsbygd. Vi møtes akkurat her,

Detaljer

NULL TIL HUNDRE PÅ TO SEKUNDER

NULL TIL HUNDRE PÅ TO SEKUNDER NULL TIL HUNDRE PÅ TO SEKUNDER Brenner broer, bryter opp, satser alt på et kort Satser alt på et kort. Lang reise ut igjen. Vil jeg komme hjem? Vil jeg komme hjem igjen? Melodi: Anders Eckeborn & Simon

Detaljer

Blanca Busquets. Stillhetens hus. Oversatt av Kaja Rindal Bakkejord

Blanca Busquets. Stillhetens hus. Oversatt av Kaja Rindal Bakkejord Blanca Busquets Stillhetens hus Oversatt av Kaja Rindal Bakkejord Til min far og til min onkel Francesc, som alltid har gitt alt for musikken Øvelsen Teresa Min første fiolin fant jeg på en søppelfylling.

Detaljer

EIGENGRAU SCENE FOR TO KVINNER.

EIGENGRAU SCENE FOR TO KVINNER. EIGENGRAU SCENE FOR TO KVINNER. MANUSET LIGGER UTE PÅ NSKI SINE HJEMMESIDER, MEN KAN OGSÅ FÅES KJØPT PÅ ADLIBRIS.COM Cassie er en feminist som driver parlamentarisk lobbyvirksomhet. Hun kjenner knapt Rose

Detaljer

HANS OG GRETE. Dramatisert av Merete M. Stuedal og Lisa Smith Walaas. Musikk av Lisa Smith Walaas

HANS OG GRETE. Dramatisert av Merete M. Stuedal og Lisa Smith Walaas. Musikk av Lisa Smith Walaas HANS OG GRETE Dramatisert av Merete M. Stuedal og Lisa Smith Walaas Musikk av Lisa Smith Walaas ROLLER Storesøster Storebror Hans Hans 2 Grete Grete 2 Heksa Urd And A And Reas And Ikken And Ers Ravner

Detaljer

DA MIRJAM MÅTTE FLYTTE TIL KAIRO

DA MIRJAM MÅTTE FLYTTE TIL KAIRO DA MIRJAM MÅTTE FLYTTE TIL KAIRO Bilde 1 Hei! Jeg heter Mirjam. Jeg er seks år og bor i Kairo. Bilde 2 Kairo er en by i Egypt. Hvis du skal til Egypt, må du reise med fly i syv timer. Bilde 3 Det er et

Detaljer

Kapittel 11 Setninger

Kapittel 11 Setninger Kapittel 11 Setninger 11.1 Før var det annerledes. For noen år siden jobbet han her. Til høsten skal vi nok flytte herfra. Om noen dager kommer de jo tilbake. I det siste har hun ikke følt seg frisk. Om

Detaljer

I hvilken klasse går Ole? Barnehagen 1. klasse 2. klasse Hvor gammel er Kristine? 5 år 7 år 8 år. Hvor gammel er Ole?

I hvilken klasse går Ole? Barnehagen 1. klasse 2. klasse Hvor gammel er Kristine? 5 år 7 år 8 år. Hvor gammel er Ole? Kristine og dragen. Kristine er en fem år gammel jente. Hun har en eldre bror som heter Ole. Ole er åtte år og går i andre klasse på Puseby Skole. Kristine og Ole er som regel gode venner. Men av og til

Detaljer

Tiger i hagen. Fortellinger

Tiger i hagen. Fortellinger ARI BEHN Tiger i hagen Fortellinger Til Nina Ryland, bokhandler i Oslo To godstog møtes Du har ikke noe hjerte Hun bærer det i kofferten Hva er det som sies? Hva er det som ikke sies? Hun tar av seg jakken

Detaljer

EIGENGRAU av Penelope Skinner

EIGENGRAU av Penelope Skinner EIGENGRAU av Penelope Skinner Scene for en mann og en kvinne. Manus ligger på NSKI sine sider, men kan også fåes kjøpt på www.adlibris.com Cassie er en feminist som driver parlamentarisk lobbyvirksomhet.

Detaljer

Ankomst beskär beskär ELMIA. 5 9. April 2012. Min opplevelse med ELMIA. Jeg hadde lovet president Tage at Karin og jeg skulle hjelpe til på messen ELMIA i påsken. Det var besluttet at CAC skulle være

Detaljer

Kim Hiorthøy Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig Tekster og Tegninger. Forlaget Oktober

Kim Hiorthøy Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig Tekster og Tegninger. Forlaget Oktober Kim Hiorthøy Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig Tekster og Tegninger Forlaget Oktober En morgen, rett etter frokost, ringte det på. Jeg gikk mot døren for å åpne, men så

Detaljer

likte meg og respekterte meg. Gud? Vel, - jeg kan muligens sammenligne mitt forhold til Gud med et ekteskap uten sex, - hvis jeg skal være ærlig.

likte meg og respekterte meg. Gud? Vel, - jeg kan muligens sammenligne mitt forhold til Gud med et ekteskap uten sex, - hvis jeg skal være ærlig. 1 Vår kirke var en veldig bra kirke mente vi. Vi gjorde alle de tingene som kirker gjør og vi gjorde tingene så godt som de kunne bli gjort og vi snakket om vår grunnlegger med stor respekt og oppriktig

Detaljer

Noen kvinner er i dyp sorg. De kommer med øynene fylt med tårer til graven hvor deres Mester og Herre ligger.

Noen kvinner er i dyp sorg. De kommer med øynene fylt med tårer til graven hvor deres Mester og Herre ligger. Preken 1. Påskedag 2006 Tekst: Lukas 24,1-12 Antall ord: 2114 Han er oppstanden! Ved daggry den første dagen i uken kom kvinnene til graven og hadde med seg de velluktende oljene som de hadde laget i stand.

Detaljer

Hva gjør du? Er det mine penger? Nei, du har tjent dem. Behold dem.

Hva gjør du? Er det mine penger? Nei, du har tjent dem. Behold dem. Int, kjøkken, morgen Vi ser et bilde av et kjøkken. Det står en kaffekopp på bordet. Ved siden av den er en tallerken med en brødskive med brunost. Vi hører en svak tikkelyd som fyller stillheten i rommet.

Detaljer

Bjørn Ingvaldsen. Far din

Bjørn Ingvaldsen. Far din Bjørn Ingvaldsen Far din Far din, sa han. Det sto en svart bil i veien. En helt vanlig bil. Stasjonsvogn. Men den sto midt i veien og sperret all trafikk. Jeg var på vei hjem fra skolen, var sein, hadde

Detaljer

Praksisrapport for praksisstudier i utlandet

Praksisrapport for praksisstudier i utlandet Praksisrapport for praksisstudier i utlandet I tillegg til studiekrav skal studenter som har praksis i utlandet skrive en praksisrapport. Denne skal inneholde følgende momenter: 1. Innledning Student:

Detaljer

Tre av disiplene fikk se litt mer av hvem Jesus er. Peter, Jakob og Johannes. Nå har de blitt med Jesus opp på et fjell.

Tre av disiplene fikk se litt mer av hvem Jesus er. Peter, Jakob og Johannes. Nå har de blitt med Jesus opp på et fjell. Preken 3. februar 2013 I Fjellhamar kirke Kristi forklarelsesdag Kapellan Elisabeth Lund Det står skrevet i evangeliet etter Lukas I det 9. Kapittel: Omkring åtte dager etter at han hadde sagt dette, tok

Detaljer

FØRST BLIR MAN JO FØDT av Line Knutzon. Scene for en mann og to kvinner. Manus kan kjøpes på www.dramas.no

FØRST BLIR MAN JO FØDT av Line Knutzon. Scene for en mann og to kvinner. Manus kan kjøpes på www.dramas.no FØRST BLIR MAN JO FØDT av Line Knutzon Scene for en mann og to kvinner Manus kan kjøpes på www.dramas.no Axel slår opp med Nymse, fordi han ikke elsker henne på den riktige måten. Hun ender med å sitte

Detaljer

IAESTE jobb i Oman 2006

IAESTE jobb i Oman 2006 IAESTE jobb i Oman 2006 Som mange har innledet rapportene sine med før. Hvis du er i tvil om du skal reise til Oman, så er det ingenting å tenke på. Får du sjansen så reis! Oman er et utrolig vakkert land

Detaljer

Hva gjorde du i hjemlandet ditt? Gikk du på skole? Jeg var liten da jeg måtte forlate Bhutan. Jeg var ikke gammel nok til å begynne på skole.

Hva gjorde du i hjemlandet ditt? Gikk du på skole? Jeg var liten da jeg måtte forlate Bhutan. Jeg var ikke gammel nok til å begynne på skole. Intervju med Devi Charan Chamlagai Presentasjon Hvordan introduserer du deg? Navnet mitt er Devi Charan Chamlagai, og jeg er 24 år. Dette er mitt fullstendige navn. Jeg bruker dette navnet overalt. Jeg

Detaljer

Utveksling til Malta Inga Marie og Victoria

Utveksling til Malta Inga Marie og Victoria Utveksling til Malta Inga Marie og Victoria Lørdag den 21. februar reiste vi sammen med fire andre fra helsefagarbeider klassen til Malta. Der skulle vi være i tre uker gjennom utvekslingsprogrammet Erasmus+.

Detaljer

Mariken Halle. Min middag med

Mariken Halle. Min middag med Mariken Halle Min middag med Harald Eia Stemmer 7 Om forfatteren: Mariken Halle (f. 1982) er utdannet filmregissør fra Filmhögskolan i Gøteborg. Eksamensfilmen Kanskje i morgen (2011) fikk strålende mottakelse

Detaljer

Kvinne 66 kodet med atferdsskårer

Kvinne 66 kodet med atferdsskårer Kvinne 66 kodet med atferdsskårer Målatferd: Redusere alkoholforbruket 1. Sykepleieren: Men det ser ut som det er bra nå. (Ukodet) Pasienten: Ja, nei, det går fort over dette her. 2. Sykepleieren: Gjør

Detaljer

mystiske med ørkenen og det som finner sted der.

mystiske med ørkenen og det som finner sted der. DEN STORE FAMILIEN TIL DENNE LEKSJONEN Tyngdepunkt: Gud er med sitt folk (1. Mos. 12 15,24) Hellig historie Kjernepresentasjon Om materiellet Plassering: hyllene med hellig historie Elementer: ørkenboks

Detaljer

(Vi har spurt om lov før vi har tatt bilde av de eldre)

(Vi har spurt om lov før vi har tatt bilde av de eldre) Malta uke 3 Så var vi alt på den siste uken, på tirsdagen arrangerte vi en «Beauty dag» på saura home. Vi Vasket hendene og masserte inn med fuktighets krem og lakkerte neglene deres. Det var mange som

Detaljer

Dette er Tigergjengen

Dette er Tigergjengen 1 Dette er Tigergjengen Nina Skauge TIGER- GJENGEN 1 Lettlestserie for unge og voksne med utviklingshemming og lærevansker 2 3 Skauge forlag, Bergen, 2015 ISBN 978-82-92518-20-5 Tekst og illustrasjoner,

Detaljer

Deborah Borgen. Ta tak i livet ditt før noen andre gjør det

Deborah Borgen. Ta tak i livet ditt før noen andre gjør det Deborah Borgen Ta tak i livet ditt før noen andre gjør det Forord Med boken Magisk hverdag ønsket jeg å gi mennesker det verktøyet jeg selv brukte og bruker, og som har hjulpet meg til å skape et godt

Detaljer

Roald Dahl. Matilda. Illustrert av Quentin Blake. Oversatt av Tor Edvin Dahl

Roald Dahl. Matilda. Illustrert av Quentin Blake. Oversatt av Tor Edvin Dahl Roald Dahl Matilda Illustrert av Quentin Blake Oversatt av Tor Edvin Dahl Kapittel 1 Bokleseren Det er noe merkelig med foreldre. Selv når barnet deres er så ufyselig at du knapt kan tro det, synes de

Detaljer

Trude Teige Mormor danset i regnet. Roman

Trude Teige Mormor danset i regnet. Roman Trude Teige Mormor danset i regnet Roman Om forfatteren: Trude Teige har jobbet som politisk reporter, nyhetsanker og programleder i TV2. Som forfatter har hun bl.a. skrevet fire kriminalromaner om TV-journalisten

Detaljer

Gratulerer med 20 års jubileet Region Sør

Gratulerer med 20 års jubileet Region Sør Gratulerer med 20 års jubileet Region Sør «Det var en gang en som bygde en campingbil» Slik startet dette eventyret som i dag heter Norsk Bobilforening. Det er i år 30 år siden foreningen ble stiftet.

Detaljer

KAPITTEL 1. Mannen på stranden

KAPITTEL 1. Mannen på stranden KAPITTEL 1 Mannen på stranden Cecilia Gaathe hadde aldri sett et dødt menneske. Ikke før nå. De hadde ikke villet la henne se moren da hun døde i fjor. Det var Gamle-Tim som hadde funnet henne i fjæresteinene

Detaljer

Kvinne 66 ukodet. Målatferd: Redusere alkoholforbruket

Kvinne 66 ukodet. Målatferd: Redusere alkoholforbruket Kvinne 66 ukodet Målatferd: Redusere alkoholforbruket 1. Sykepleieren: Men det ser ut som det er bra nå. Pasienten: Ja, nei, det går fort over dette her. 2. Sykepleieren: Gjør det vondt? Pasienten: Ja,

Detaljer

Magne Helander. Historien om Ylva og meg. Skrevet i samarbeid med Randi Fuglehaug

Magne Helander. Historien om Ylva og meg. Skrevet i samarbeid med Randi Fuglehaug Magne Helander ENGLEPAPPA Historien om Ylva og meg Skrevet i samarbeid med Randi Fuglehaug 2014 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Trine + Kim designstudio Omslagfoto: Bjørg Hexeberg Layout: akzidenz as Dag

Detaljer

Rannveig Leite Molven. Der skyene begynner. Roman

Rannveig Leite Molven. Der skyene begynner. Roman Rannveig Leite Molven Der skyene begynner Roman Han er fremdeles der da jeg kommer tilbake, sovende akkurat som noen timer tidligere. I halvmørket er ansiktet hans utydelig, men måten han puster på gjør

Detaljer

Du er klok som en bok, Line!

Du er klok som en bok, Line! Du er klok som en bok, Line! Denne boken handler om hvor vanskelig det kan være å ha oppmerksomhets svikt og problemer med å konsentrere seg. Man kan ha vansker med oppmerk somhet og konsentrasjon på

Detaljer

Observasjoner gjort de siste ukene:

Observasjoner gjort de siste ukene: Mission completed Etter tre uker i Aurangubad takker vi for oss og setter kursen østover mot Mumbai. Det er nesten litt trist å skulle reise herfra. Tre uker er ikke så lenge, men det føles som om vi har

Detaljer

lærte var at kirken kan være et hjem for oss, vi har en familie her også, og hjemmet vårt kan være en liten kirke.

lærte var at kirken kan være et hjem for oss, vi har en familie her også, og hjemmet vårt kan være en liten kirke. GUDSTJENESTE MED DÅP OG LYSVÅKEN 1. søndag i advent PREKEN Fjellhamar kirke 29. november 2015 Matteus 21,12 17 TO HUS På Lysvåken har vi hørt om to hus. Det første var der vi bor, og alt vi gjør der. Spise,

Detaljer

Eventyr Asbjørnsen og Moe

Eventyr Asbjørnsen og Moe Side 1 av 5 TROLLET UTEN HJERTE Sist oppdatert: 13. mars 2004 Det var engang en konge som hadde syv sønner. Da de var voksne, skulle seks av dem ut og fri. Den yngste, Askeladden, ville faren ha igjen

Detaljer

LEIKRIT: ONNUR ÚTGÁVA PASSASJEREN SAKARIS STÓRÁ INT. SYKEHUS -KVELD (PROLOG)

LEIKRIT: ONNUR ÚTGÁVA PASSASJEREN SAKARIS STÓRÁ INT. SYKEHUS -KVELD (PROLOG) LEIKRIT: ONNUR ÚTGÁVA PASSASJEREN SAKARIS STÓRÁ INT. SYKEHUS -KVELD (PROLOG) Vage silouetter av et syke-team. Projecteres på en skillevegg. Stemmene til personalet samt lyden av en EKG indikerer at det

Detaljer

Jørgen Brekke. kabinett. Kriminalroman

Jørgen Brekke. kabinett. Kriminalroman Jørgen Brekke Doktor Fredrikis kabinett Kriminalroman Til mamma, for det aller meste Djevelen ynder å skjule seg. Første dag 1 Sluttet det her? Det føltes som om det lille, bedervede hjertet hennes slo

Detaljer

Glenn Ringtved Dreamteam 9

Glenn Ringtved Dreamteam 9 Glenn Ringtved Dreamteam 9 Venner for alltid Oversatt av Christina Revold Forfatteromtale: Glenn Ringtved er dansk og har skrevet mer enn 30 bøker for barn og unge. For Mot nye mål den første boken i Dreamteam-serien

Detaljer

Med litt redigering av dette utdraget, kan man gjennomføre en utrolig morsom arbeidsscene.

Med litt redigering av dette utdraget, kan man gjennomføre en utrolig morsom arbeidsscene. AMATØRENE Av: Pål Sletaune (IVER) Med litt redigering av dette utdraget, kan man gjennomføre en utrolig morsom arbeidsscene. EXT. GATE UTENFOR/INT. GATEKJØKKEN ETTERMIDDAG En litt forhutlet skikkelse kommer

Detaljer

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes i det 1. Kapittel:

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes i det 1. Kapittel: Preken 3 s i treenighet 14. juni 2015 Kapellan Elisabeth Lund Det står skrevet i evangeliet etter Johannes i det 1. Kapittel: Dagen etter sto Johannes der igjen sammen med to av disiplene sine. Da Jesus

Detaljer

Kapittel 5 Lubenittenes historie

Kapittel 5 Lubenittenes historie Kapittel 5 Lubenittenes historie Lange dager og netter Lubenittene har levd på Månen like lenge som menneskene har levd på Jorden. Helt til for noen tusen år siden bodde de kun på den siden av Månen som

Detaljer

Vibeke Tandberg. Tempelhof. Roman FORLAGET OKTOBER 2014

Vibeke Tandberg. Tempelhof. Roman FORLAGET OKTOBER 2014 Vibeke Tandberg Tempelhof Roman FORLAGET OKTOBER 2014 Jeg ligger på ryggen i gresset. Det er sol. Jeg ligger under et tre. Jeg kjenner gresset mot armene og kinnene og jeg kjenner enkelte gresstrå mot

Detaljer

Fortellingen om Petter Kanin

Fortellingen om Petter Kanin Fortellingen om Petter Kanin Det var en gang fire små kaniner, og deres navn var Flopsi, Mopsi, Bomulldott og Petter. De bodde med sin mor på en sandbanke, under røttene til et veldig stort furutre. «Nå

Detaljer

Lisa besøker pappa i fengsel

Lisa besøker pappa i fengsel Lisa besøker pappa i fengsel Historien om Lisa er skrevet av Foreningen for Fangers Pårørende og illustrert av Brit Mari Glomnes. Det er fint om barnet leser historien sammen med en voksen. Hei, jeg heter

Detaljer

KEFALONIA 20. - 27. SEPTEMBER

KEFALONIA 20. - 27. SEPTEMBER KEFALONIA 20. - 27. SEPTEMBER Kefallinia, også kalt Cephallenia, Cephallonia, Kefalonia eller Kefallonia, er den største av De joniske øyene i Hellas med et areal på 688,8 km². Øya fikk navnet sitt fra

Detaljer

9c Sander R. Johansen. Tidsmaskinen

9c Sander R. Johansen. Tidsmaskinen Tidsmaskinen Utrolig hvordan ting kan gå seg til, eller hva? Det føles som om det kun er noen timer siden jeg satt hjemme i sofaen og åt potetgull. Om jeg aldri hadde sagt ja til å være testkanin for han

Detaljer

Hanne Ørstavik Hakk. Entropi

Hanne Ørstavik Hakk. Entropi Hanne Ørstavik Hakk. Entropi 2012 Forlaget Oktober AS, Oslo Første gang utgitt i 1994/1995 www.oktober.no Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2012 ISBN 978-82-495-1026-9 Hakk En sel kommer mot

Detaljer

Mamma er et annet sted

Mamma er et annet sted Tanja Wibe-Lund Mamma er et annet sted En bok om mobbing Om forfatteren: Aasne Linnestå (f. 1963) er romanforfatter, lyriker og dramatiker. er hennes første roman for ungdom. Om boken: Mamma er død. Jeg

Detaljer

Oversikt over vers. Dine kjære feller tårer, ved ditt savn, i Jesu navn.

Oversikt over vers. Dine kjære feller tårer, ved ditt savn, i Jesu navn. Oversikt over vers Akk en plass er tom! Hvor vi ser oss om, luften synes enn å gjemme klangen av den kjære stemme; Gjenlyd av små trinn går til sjelen inn. Alltid andres ve og vel aldri sparte du deg selv.

Detaljer

Sorgvers til annonse

Sorgvers til annonse Sorgvers til annonse 1 Det led mot aften, din sol gikk ned, din smerte stilnet og du fikk fred. 2 Snart vil den evige morgen løfte det tårevåte slør. Der i det fredfulle rike. Ingen blir syke eller dør.

Detaljer

METODERAPPORT LIBANON-KRIGEN SOMMEREN 2006

METODERAPPORT LIBANON-KRIGEN SOMMEREN 2006 METODERAPPORT LIBANON-KRIGEN SOMMEREN 2006 En reportasjeserie fra fronten Produsert for TV 2 Nyhetene av Fredrik Græsvik og Aage Aune 1 1. Journalister: Fredrik Græsvik, Utenriksreporter, TV 2 Nyhetene,

Detaljer

Hennes ukjente historie

Hennes ukjente historie Hennes ukjente historie 19. oktober 1957 Der sto den. Den lille, svarte, rosemalte boksen. De rosa håndmalte rosene strakk seg over lokket, og dekket hele overflaten. Og i midten av den ene rosen foran,

Detaljer

«Følg mannen som ikke vet hvor han skal, og du vil havne rett»

«Følg mannen som ikke vet hvor han skal, og du vil havne rett» I dag skal vi tale over emnet «Følg mannen som ikke vet hvor han skal, og du vil havne rett» I tillegg skal vi tale om hvordan du kan ta imot ditt mirakel. Siden vi er i oppstarten av en nytt «menighetsår»

Detaljer

PROSJEKT: «Det flyvende teppe» Våren 2015.

PROSJEKT: «Det flyvende teppe» Våren 2015. PROSJEKT: «Det flyvende teppe» Våren 2015. Hver avdeling har valgt sitt land og laget et fabeldyr som barna har funnet navn til og laget en fabel om. «En vennskapsreise, - fra Norge til Kina og Libanon

Detaljer

Atle Næss. I Grunnlovens hus. En bok om prinser og tjenestejenter, riksforsamlingen og 17. mai. Illustrert av Lene Ask

Atle Næss. I Grunnlovens hus. En bok om prinser og tjenestejenter, riksforsamlingen og 17. mai. Illustrert av Lene Ask Atle Næss I Grunnlovens hus En bok om prinser og tjenestejenter, riksforsamlingen og 17. mai Illustrert av Lene Ask To gutter og en kongekrone VED VINDUET I DEN SVENSKE KONGENS slott sto en gutt på nesten

Detaljer

Her er første bilde som ble tatt av oss Fra venstre: Renate, Sylvia, Amalie, Meg, Marie, Sivert, Ingri, Astrid og Ine. Vi var veldig trøtte.

Her er første bilde som ble tatt av oss Fra venstre: Renate, Sylvia, Amalie, Meg, Marie, Sivert, Ingri, Astrid og Ine. Vi var veldig trøtte. Rapport fra Sofie Earl Færøvig: Først vil jeg bare si at jeg føler meg veldig privilegert og ikke minst heldig som har fått muligheten til å reise to uker til USA helt gratis denne sommeren (sommeren 2014).

Detaljer

d Mitt nye eventyr og utfordringer d

d Mitt nye eventyr og utfordringer d DESEMBER 2015 d Mitt nye eventyr og utfordringer d Nå nærmer julen seg med stormskritt, og selv her i Nord-Thailand er nettene kalde nå. Det er ikke bare julen som nærmer seg, men det er heller ikke så

Detaljer

HI-116 1 Konflikt og fred - historiske og etiske perspektiver

HI-116 1 Konflikt og fred - historiske og etiske perspektiver HI-116 1 Konflikt og fred - historiske og etiske perspektiver Kandidat-ID: 7834 Oppgaver Oppgavetype Vurdering Status 1 HI-116 skriftlig eksamen 19.mai 2015 Skriveoppgave Manuell poengsum Levert HI-116

Detaljer

LÆR MEG ALT. vis meg rundt, på nye steder og ta dine erfaringer med før meg dit du vet der é glede for denne skogen hører andre té

LÆR MEG ALT. vis meg rundt, på nye steder og ta dine erfaringer med før meg dit du vet der é glede for denne skogen hører andre té LÆR MEG ALT vis meg rundt, på nye steder og ta dine erfaringer med før meg dit du vet der é glede for denne skogen hører andre té vekk meg opp før signalet kommer og legg en plan over kor vi ska gå fyll

Detaljer

Det er her jeg skal være

Det er her jeg skal være Hilde Hylleskaar Det er her jeg skal være Gyldendal 1 Jeg kaster et blikk tvers over rommet mot det store speilet, og ser at jeg ser utrolig glad ut. Jeg holder et champagneglass i hånden. Det bruser og

Detaljer

Lindrer med latter. Når klovnene besøker de demente, kan alt skje. Her og nå. 46 HELG

Lindrer med latter. Når klovnene besøker de demente, kan alt skje. Her og nå. 46 HELG HELG 47 Lindrer med latter Når klovnene besøker de demente, kan alt skje. Her og nå. 46 HELG Tekst: HÅKON F. HØYDAL Foto: KARIN BEATE NØSTERUD Kroppen som er lutrygget, skal om litt fylles av energi. Lent

Detaljer

Lee Child. Fienden. Oversatt av Kurt Hanssen

Lee Child. Fienden. Oversatt av Kurt Hanssen Lee Child Fienden Oversatt av Kurt Hanssen Tilegnet minnet om Adèle King 1 Like ille som et hjerteinfarkt. Da den fatale, panikkaktige eksplosjonen i hodet hans gjorde at han sluttet å puste og falt ned

Detaljer

MIN SKAL I BARNEHAGEN

MIN SKAL I BARNEHAGEN MIN SKAL I BARNEHAGEN Bilde 1: Hei! Jeg heter Min. Jeg akkurat fylt fire år. Forrige uke hadde jeg bursdag! Jeg bor i Nord-Korea. Har du hørt om det landet før? Der bor jeg sammen med mamma, pappa, storebroren

Detaljer

MARI ULSET. Biltur FORLAGET OKTOBER

MARI ULSET. Biltur FORLAGET OKTOBER MARI ULSET Biltur FORLAGET OKTOBER MARI ULSET Biltur Forlaget Oktober AS, Oslo 2011 Bokomslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg EXIL DESIGN Tilrettelagt for ebok av eboknorden as ISBN 978-82-495-1474-8

Detaljer

Velkommen til minikurs om selvfølelse

Velkommen til minikurs om selvfølelse Velkommen til minikurs om selvfølelse Finn dine evner og talenter og si Ja! til deg selv Minikurs online Del 1 Skap grunnmuren for din livsoppgave Meningen med livet drømmen livsoppgaven Hvorfor god selvfølelse

Detaljer

Anja og Gro Hammerseng-Edin. Anja + Gro = Mio. Kunsten å få barn

Anja og Gro Hammerseng-Edin. Anja + Gro = Mio. Kunsten å få barn Anja og Gro Hammerseng-Edin Anja + Gro = Mio Kunsten å få barn Innhold Innledning Den fødte medmor Storken En oppklarende samtale Små skritt Høytid Alt jeg ville Andre forsøk Sannhetens øyeblikk Hjerteslag

Detaljer

Okhaldhunga Times oktober 2010

Okhaldhunga Times oktober 2010 Okhaldhunga Times oktober 2010 Kjære venner, Vi har nettopp kommet tilbake fra en lang sommer i Norge, så det blir smakebiter fra tilbakereisen. Det er en rar følelse å reise til Okhaldhunga, for når vi

Detaljer

Kristina Ohlsson. Mios blues. Oversatt fra svensk av Inge Ulrik Gundersen

Kristina Ohlsson. Mios blues. Oversatt fra svensk av Inge Ulrik Gundersen Kristina Ohlsson Mios blues Oversatt fra svensk av Inge Ulrik Gundersen «Det gjør vondt å lese Lotus blues. Jeg mener, jeg husker jo så fordømt godt hvordan det var. Lucy eksperimenterte med solkremer

Detaljer

FELIX Litt av et bibliotek. Har du lest alle de bøkene? NED Hvorfor spør alle om det?

FELIX Litt av et bibliotek. Har du lest alle de bøkene? NED Hvorfor spør alle om det? THE NORMAL HEART Av Larry Kramer Ned og Felix, som er svært ulike, er på date hjemme hos Ned. Utenforliggende utfordringer, som samfunnets aksept av homofil legning og den konstante overhengende smittefaren

Detaljer

Reisebrev fra en elektriker på tur

Reisebrev fra en elektriker på tur Reisebrev fra en elektriker på tur Etter en 8 timer biltur. En biltur som seg hør og bør innhold hindu musikk og en unge som veksler mellom og spille på sin lekegitar og spille gameboy med lyden på full

Detaljer

MOR. Abdulgafur Dogu. 01.07.2010 Abdulgafur Dogu Mesopotamia Film Tlf: 46236611

MOR. Abdulgafur Dogu. 01.07.2010 Abdulgafur Dogu Mesopotamia Film Tlf: 46236611 MOR Av Abdulgafur Dogu 01.07.2010 Abdulgafur Dogu Mesopotamia Film Tlf: 46236611 1 INT. KJØKKEN/STUA. DAG Det er en sørgelig betonet stue med noen bilder på veggen. Veggene er nøytrale i fargen, og ellers

Detaljer

Ikke bare en dans på roser

Ikke bare en dans på roser Ikke bare en dans på roser Den første bloggen var rene solskinnshistorien, men her kommer, omsider, litt om hvordan det var å komme hit og hvordan de første fire ukene har vært. Alle sa til meg; «Du er

Detaljer

Geir Gulliksen Historie om et ekteskap. Roman

Geir Gulliksen Historie om et ekteskap. Roman Geir Gulliksen Historie om et ekteskap Roman Om forfatteren: Geir Gulliksen er forfatter og forlegger. Han har skrevet dikt, skuespill, essays og barnebøker. Blant de seneste bøkene hans er de kritikerroste

Detaljer

Moldova besøk september 2015

Moldova besøk september 2015 Moldova besøk september 2015 Lørdag 3. september var åpningsdatoen for vårt etterlengtede hjem for barna våre i Belt. Vi ankom Moldova sent torsdag kveld og ble kjørt fra flyplassen av Pedro fra Bethany

Detaljer

Ghadir-troskapen. Den store ID. Utgitt av Dar al-bathra. Første utgave 1428

Ghadir-troskapen. Den store ID. Utgitt av Dar al-bathra. Første utgave 1428 Ghadir-troskapen Den store ID Utgitt av Dar al-bathra Første utgave 1428 En dag kom Fatima fra skolen, hilste på sin far, kysset hans hånd og hode, og sa: Min kjære far, jeg har et spørsmål. Faren: Spør,

Detaljer

Inger Hagerup. Det kommer en pike gående

Inger Hagerup. Det kommer en pike gående Inger Hagerup Det kommer en pike gående 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av eboknorden, 2012 ISBN 978-82-03-35427-4 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom

Detaljer

ikke skulle like mennesker som var fra et annet land, og som gikk i uniformer. Hun logret og var glad, satte seg og gav labb, og spiste gjerne både

ikke skulle like mennesker som var fra et annet land, og som gikk i uniformer. Hun logret og var glad, satte seg og gav labb, og spiste gjerne både 24.11.1984 På skråss mysterium Marit tenkte ofte på hva som skjer efter at vi dør, og mamma og mormor hadde fortalt at når vi dør, blir vi engler, og får vinger. En dag sto Marit og så på mamma, som skulle

Detaljer

Lørdag 8.mars 2014. Søndag 9.mars 2014

Lørdag 8.mars 2014. Søndag 9.mars 2014 Lørdag 8.mars 2014 Vi startet dagen klokken 04.00 da vi møtet opp på Værnes flyplass. Det ble en vanlig reise dag der vi tok fly til København og derifra til Malaga. Vi ankom Malaga klokken 12.15. og satte

Detaljer

Heisann alle sammen! Nå har det gått noen mnd siden sist nyhetsbrev, så nå er det på tide med noen oppdateringer fra oss her i Nytt Liv. Her i Bolivia startet nytt skoleår i februar, og vi fikk også i

Detaljer