DISputten. Personvern og genealogi Fattigvesenet En solskinnshistorie Kulturminnedagene Riksarkivets skattkammer

Transkript

1 DISputten Utgave årgang 19 Medlemsblad for DIS-Oslo/Akershus ISSN Personvern og genealogi Fattigvesenet En solskinnshistorie Kulturminnedagene Riksarkivets skattkammer

2 Leder Foto: Hanna Louise van der Hagen Carl Birger van der Hagen Leder DIS-Oslo/Akershus Det «uekte» barn. Så lenge som opp i 1930-årene var den prest som førte kirkeboken, pålagt å notere om et barn var «uekte», dvs. født utenfor ekteskap. Om foreldrene senere giftet seg, kunne dette bli notert, men det endret ikke barnets status som født «uekte». Dette er velkjente problemområder for enhver slektsforsker. Vi bryr oss i nåtiden mindre om de «moralske» aspekter ved dette. Vi ser problemer fordi vi ikke setter pris på å komme til en tilsynelatende «stopp» i ættelinjen. Om barnet ikke er oppført med etternavn, kan noen utveier være nærliggende. Giftet moren seg relativt kort tid etter barnets fødsel? Fikk barnet denne mannens etternavn ved konfirmasjon, bryllup eller andre registrerte hendelser? Ble barnet registrert som arving når morens mann døde? Var det en «onkel» eller utenforstående mann som fattet spesiell interesse for barnet; bekostet utdannelse, skaffet jobb, testamenterte sin formue, kalte barnet «sin naturlige sønn eller datter». I noen bygdesamfunn kunne det hende at folk «visste» at den og den var faren, og at dette kom for dagen hvis to uvitende unge som egentlig var halvsøsken, fattet sterk interesse for hverandre. Da kunne de bli fortalt sannheten. Det gjaldt å unngå incest som var regnet for en langt mer alvorlig synd enn illegitimitet. Incest er et problem i genealogi. Et barn kan være resultat av incest, for eksempel mellom far og datter, mellom brødre og søstre eller mellom mor og sønn. Det er ikke nødvendigvis et overgrep fra den eldre part. Det viser følgende eksempel fra Bibelen: Da Lot og hans to døtre (som var jomfruer) hadde forlatt Sodoma, den syndens hule, bodde de i en fjellhule. «Den eldste datteren sa da til den yngste: Illustrasjonen over er hentet fra en kirkebok med liste over uægte fødte. «Far er gammel, og det finnes ikke en mann her i landet som kan ha omgang med oss på vanlig vis. Kom, la oss gi far vin og ligge med ham, så vi kan holde ætten oppe ved ham!» Som sagt, så gjort. Begge ble gravide. (1.Mos 30-37). Grensen for incest har variert gjennom tidene. Hvis vi kommer under vær med en slik hendelse, f.eks. ved en rettssak som ble forsøkt holdt skjult i samtiden, hva skal vi da avsløre? Sannhet for enhver pris? Unngå å såre folks følelser? DNA-undersøkelser av slektninger kan i noen tilfelle bekrefte mistanke om incest. Hva gjør vi da? Jeg tror det er viktig å problematisere det vi gjør som slektsforskere. Dette kan gjelde mange detaljer, fra de ovennevnte til de opplysninger vi finner i gamle kjærlighetsbrev. Dette er en uavsluttet diskusjon oss slektsforskere imellom. Carl Birger van der Hagen Leder DIS-Oslo/Akershus 2 DISputten 2/2011

3 Innhold Redaktør Leder... 2 Innhold/Redaktør... 3 Personvern og genealogi... 4 En fattig familie på Fagerborg... 5 Slektsforskerdagen Riksarkivets skattkammer...12 En solskinnshistorie...14 Hilsen fra leder i DIS-Norge, Slekt og Data...15 Et møte med min Eidsvollsmann...16 En liten slektshistorie...17 Kulturminnedagene Møtereferater...19 Grasrotandelen...21 Fakta-side...22 Møtekalender...23 Baksidebildet Liv Ofsdal Redaktør DISputten red@oa.disnorge.no Foto: Sissel Beate Eriksen Skar Da er DISputten nr 2 for 2012 vel i havn og det siste dette vårhalvåret. Jeg har fått med et variert utvalg av stoff denne gang og håper at det vil falle i smak hos dere alle. Spesielt vil jeg nevne denne utgavens hovedartikkel som kommer fra Byarkivet i Oslo. Der kan vi lese om Fattigvesenet og dets virke i Oslo. Det kommer også flere tips om Fattigarkivets store nytte til bruk i slektsforskingen. 14 Redaksjonen DISputten, nr. 2/2012 Redaktør: Liv Ofsdal Konsulent: Laila N. Christiansen Forsidebilde: Tønsberg brygge Foto: Liv Ofsdal 16 Kontaktadresse: DIS-Oslo/Akershus Øvre Slottsgate 2B, 0157 Oslo Epost: red@oa.disnorge.no Nettside: Den siste helgen i april avholdt DIS-Norge sitt Landsmøte, som holdes annet hvert år. Denne gang var dette lagt til Trondheim. Der ble det vedtatt noen vedtektsendringer som kan være greit å vite om. Det ble vedtatt at vi ikke lenger er en forening, men en organisasjon, begrepet Lag ble erstattet med Distriktslag og navnet på vår organisasjon er nå DIS-Norge, Slekt og Data. For andre endringer anbefaler jeg lydfilene fra Landsmøtet som er lagt ut her: cms/digitalt-landsm-te-2012 Så vil jeg ønske alle lesere en riktig god sommer! DISputten 2/2012 3

4 Personvern og genealogi - et minelagt felt uten pålitelige kart. Av Carl Birger van der Hagen Carl Birger van der Hagen Leder DIS-Oslo/Akershus leder@oa.disnorge.no Foto: Hanna Louise van der Hagen En lesning av Personvernloven kan derimot gi en frysninger på ryggen. Riktignok står det i denne loven at «Loven gjelder ikke behandling av personopplysninger som den enkelte foretar for rent personlige eller andre private formål.», men når våre opplysninger legges ut på nettet, for eksempel i slektprogrammet Geni, kan vi være på tynn is. Noen har som prinsipp at de ikke legger ut informasjon om nålevende personer, men dette gjelder i hvert fall ikke de opplysninger jeg nesten daglig fores med fra Geni, for eksempel når det gjelder fødselsdagsfeiringer. En grei påminnelse, for øvrig. På Arkivverkets Forum gikk det for vel et års tid siden en heftig diskusjon om Geni. Jeg bet meg merke i en setning fra en av debattantene (pro Geni): «Mange har oppfattet Geni som et sted for å holde privat (privat som i moderne facebook forstand, hvilket for meg er et merkelig begrep i seg selv) kontakt med nær familie.» Tidligere direktør i Datatilsynet, Georg Apenes, holdt et foredrag om dette emnet i DIS-Oslo/Akershus i Hovedbudskapet var at det meste av det vi gjør, er akseptabelt når vi bruker sunt skjønn. Facebook er et kapittel for seg. Debatten om dette sosiale mediet, om mulighetene for systematisert innhenting av personsensitive data og salg av slike opplysninger, er ikke ferdig. Risikerer vi at våre publiserte opplysninger om slektninger kan bli misbrukt på samme måte som noen frykter i Facebook-sammenheng? De mange personavsløringer i Karl Ove Knausgårds Min kampserie var angivelig akseptable i Personvernlovens forstand siden det dreiet seg om bøkenes romanform. Kanskje skal vi publisere slektshistorie som romaner? Er opplysninger om vårt arvestoff, DNA, å betrakte som sensitive opplysninger som ikke skal flyte omkring på nettet? Svært mange vil mene det. Bruk av DNA-opplysninger i genealogisk sammenheng er ikke regulert i Bioteknologiloven, lov om medisinsk bruk av bioteknologi, men det vil nok komme norsk lovgivning på dette området. James Watson var en av de aller første som fikk hele sitt genom (det totale sett arveanlegg) undersøkt og publisert. Han holdt tilbake noen få opplysninger. De kunne avsløre sykdomsrisiko for hans egne barn. Det reiser for øvrig mange interessante spørsmål; i hvilken grad har vi fullstendig eiendomsrett til våre arveanlegg når vi gir dem videre til neste generasjon, for eksempel. Hva med de kommersielle firma som lagrer slike opplysninger? De seriøse blant dem har regler som sikrer «eieren», men det har vært eksempler på personidentifikasjon basert på anonymiserte DNA-sekvenser. La meg ellers bruke denne plassen til å presisere at ingen av de trekk som vi kaller egenskaper hos mennesket er styrt av spesifikke gener. Det dreier seg om samspill av mange arvelige komponenter. Hvordan skal vi te oss i praksis? Ved utveksling av GEDCOM-filer kan man sortere vekk eller anonymisere opplysninger om nålevende personer. Vi skal være forsiktige ved utveksling av bildemateriale som viser nålevende personer. Men det er vel lov å publisere bilder fra Slektsforskerdagen uten å be om skriftlig tillatelse fra alle i køen foran Riksarkivet? Vi skal innhente tillatelse fra nålevende personer når vi lager slektsbok. Men likevel, hva er sunt skjønn? Vårt aktede O/A-medlem Jan Eri skriver på sin hjemmeside:» Personvern: Slektsinformasjon om nålevende skal ikke finnes fritt tilgjengelig på dette nettstedet. Slik informasjon skal bare være tilgjengelig dersom du har registrert deg, fått tildelt rettigheter (fordi du er i familie med Jan) og logget inn. Ta kontakt hvis du mener du har funnet noe som bryter med dette.» Personlig har jeg ingen vansker med å slutte meg til dette prinsippet. 4 DISputten 2/2012

5 En fattig familie på Fagerborg Av Johanne Bergkvist Johanne Bergkvist er historiker ved Oslo byarkiv. Hun har skrevet masteroppgave om fattige i Kristiania. Foto: Lars Rogstad Arbeideren Abraham Martin Jørgensen, kona Marie og de sju barna var en av mange familier i Kristiania som måtte få hjelp av fattigkassa på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Det som startet som krisesituasjoner i forbindelse med fødsel og sykdom ble for mange permanent nød på grunn av arbeidsløshet eller lav lønn. Til tross for mange triste historier om fattigdom, slit og sult er den store mengden personer som var innom fattigvesenet en gullgruve for den som søker slekt i Oslo. Arkivet etter Fattigvesenet er en rik inngangsport for slektsforskeren. Knapphet, nød og fattigdom rammet en stor del av Kristianias befolkning. Trangboddhet og dårlig ernæring var store sosiale problemer. Mest sårbare var dagarbeidere og løsarbeidere og de fattige barnefamiliene. Sesongledigheten var hard både i by og bygd, men hardest var den i Kristiania. På vinterstid ble det ofte stopp i byggevirksomheten, og når isen la seg på Kristiania-fjorden stoppet Østlandets eksporthavn opp. En løsarbeider kunne tjene gode penger på sommeren, men sto ofte igjen med lua i handa på regnværsdager og om vinteren. Fattigvesenet støttet i prinsippet ikke arbeidsføre fattige, heller ikke barnefamilier. De som ble regnet som verdige fattige var de syke og arbeidsuføre, men hva skulle familien leve av når arbeiderne ble sendt hjem tomhendte? En av mange Fattigstatistikken fra 1901 viste at mellom 5 og 6 prosent av landets befolkning fikk hjelp fra fattigvesenet. I Kristiania var andelen større, om lag en av seks fikk fattigstøtte, men mange fikk bare midlertidig hjelp eller enkel hjelp i form av naturalia som matbilletter, brensel eller tresko. Til tross for at legd ble forbudt i 1900, fortsatte fattigvesenet å sette bort både voksne og barn på landet, framfor pengestøtte som både var dyrere og ga mindre kontroll med umoral slik de så det. Et viktig spørsmål for fattigvesenet var hvem som skulle betale regninga for fødselshjelp, sykehusopphold, begravelse eller annen hjelp; var det en annen kommune eller forsørgelsespliktige slektninger? Slike forhør er derfor ofte detaljerte beretninger om de fattiges liv. For perioden er det bevart slike kikkehull inn i livsløp til over fattige, i hvert fall fra fødsel til de sto på fattigforstanderens kontor. Det finnes register for perioden og det er i et slikt register fra 1892 at vi finner familiens første kontakt med fattigvesenet. Marie skrevet inn som Abraham Marthin Jørgensens hustru med hjemstavn BT, det vil si byen tilhørende. Abraham Martin var født i Drammen i 1832, men må ha bodd minst to år i byen for å ha opptjent hjemstavnsrett her. Hjemstavn fulgte ektemannen, og derfor er Marie innført under ektemannen. Først etter to år som enke ble hjemstavnsretten vurdert etter kvinnens eget opphold. For utlendinger var det fem års sammenhengende opphold i Kristiania som teller. Dessverre er det ikke noen henvisning i registeret til et forhør av Marie eller Abraham. Stopper mulighetene til å finne familien i fattigvesenet her? To andre henvisninger i registeret kan sette oss på sporet i andre kilder i fattigvesenets arkiv: det ene er journalnummeret som viser til Fattigvesenets sykejournal, det andre er opplysningen i hjemstavnsregisteret om at de hørte til distrikt 1. DISputten 2/2012 5

6 Over: Byens fattige rundt århundreskiftet var som Abraham Martin Jørgensen ofte arbeidsløse eller syke løsarbeidere. Her anleggsarbeidere ved Kristiania Elektriske Sporvei i Uranienborgområdet Fotograf: G. Rustad. A-40205/Ua/0002/003 Nede til høyre: Fattigvesenet Distrikt 1 Dagboksregister 1892 og Vi ser Abraham Martin og Marie som nest siste innførsel i 1892 Arbeider med barn De ulike forstanderne førte egne dagbøker over de fattige i sitt distrikt. Fra 1896 var det ti distrikter og fra kretser på grunn av den store økningen i folketallet på få år. I fattigforstanderens dagbok er det sirlig utfylt et skjema over de understøttedes personopplysninger, deres helsetilstand og navn på deres foreldre. Til tross for knappere språkbruk får vi tilgang til mange av de samme opplysningene som i et hjemstavnsforhør. I registeret for dagbøkene for distrikt 1 for årene 1892 og 1893 finner vi henvisning til familien begge årene. I dagboka for 1892 finner vi hele familien oppført (Lnr. 486/92): Abraham Martin, Marie og de seks hjemmeboende barna i alderen 1-11 Sigrid, Asta, Peder, Trine, Jørgen og Thorine. Året etter har barneflokken har økt med en sjuende munn å mette, minstemann Karl er nå født. Familien var skrevet inn i fattigforstander Aksel Ekebergs dagbok for 1. distrikt. Dagboka over fattige i distrikt 1, som spenner fra Pilestredet og til Frognerelva i vest, er en av mange spennende kilder fra fattigvesenet som gir et kikkhull tilbake i en tid da en stor del av byens innbyggere slet daglig for å få endene til å møtes. Få arbeidsmuligheter, lav lønn og sykdom var viktige årsaker til nød, men ikke nødvendigvis støtte. Abraham Martin og kona Marie typiske representanter for byens fattige barnefamilier. I dagbok fra 1895 finner vi familien innskrevet som Arbeider Abraham Martin Jørgensen gift mand med børn. Begge var født utenbys og var innflyttere til byen. Han kom fra Drammen ti år tidligere som en av de mange som søkte jobb i Kristiania. Hun var en av byens mange svenske innvandrere. Abraham Martin har arbeidet som løsarbeider, i 1895 er dette strøket over og en Blunch er oppført som arbeidsgiver. Kanskje har han hatt fast arbeid en stund, men nå er det oppgitt at han ikke er arbeidsfør på grunn av gikt. Familien har ikke tidligere mottatt hjelp når de i 1892 fikk hjelp til 6 DISputten 2/2012

7 sykehus og skolebøker. Det er ikke oppgitt direkte, men sannsynligvis var sykehusoppholdet i forbindelse med fødselen av Sigrid. Året etter er støtten betydelig større. I 1893 er det oppført at Abraham tidligere har vært løsarbeider, men ikke arbeider på grunn av gikt og skade i handa. Støtten består av midlertidig pengestøtte til sykehus og annet, samt støvler, klær, matbilletter og kull. Som et tillegg er det lagt til at familien ikke vil ha tresko i fattigstøtte: Vil ikke have Træsko. Manden skal møde her. Tresko på føttene var et sikkert fattigmerke. I arbeiderminner, en samling intervjuer med eldre Kristiania-arbeidere gjort av historiker Edvard Bull på og 1960-tallet har den eldre arbeidere Anton Andresen beskrevet barndommens minner av å få tresko som fattigstøtte: trebunner som klampet så herlig, men som også ropte lang vei at her kom en av de værdig Trengende. Jeg tror nok jeg lærte hva Skamfølelse var den gang. Kanskje var det en slik skamfølelse Abraham Martin ville at barna skulle slippe. Arbeidsufør? I årene (15/ til 1/5 1899) var det som startet som midlertidig understøttelse blitt familiens faste inntekt. Årsak til støtte er mannens sykdom. Vi finner nå familien ikke i forstanderens dagbøker, men i manntall for understøttede i 1. distrikt (Mnr. 200-II). Barna strykes en etter en ut av protokollen etter konfirmasjon. De har da ikke lenger rett på underhold, og arbeidslivet kaller. Den faste støtten var 12 kr månedlig. I tillegg kom støtte til skolebøker, sko til fire kroner og nå til tresko til Karl Familien er medlem i arbeidersamfunnets sykekasse og forsøker slik å sikre seg andre steder enn fattigkassa, deres stolthet er notert i starten der de ikke ønsker at barna skal utstyres med fattigkassas versjon av skotøy: treskoa, men etter hvert gjør den permanente nøden dem nødt til å godta en slik støtte i naturalia framfor egne penger. Lyden av trebunner som klasket i brusteinen var nå lyden etter barna. Familien Jørgensen var en av mange som kom på fattigkassa, men den faste støtten opphørte ifølge manntallsoppføringen i det Abraham Martin tjente ukentlig fra En kortvarig friskmelding Abraham Martin friskmelding var kortvarig. Vinteren 1901 var han en snart 70 år gammel mann med gikt og skade i den ene handa. Han hadde nok ikke på lenge stått Murgårdene var trangbodde også i Fagerborg krets. Her fra gårdsrommet Vibesgate 10 i 1928, ikke langt unna hvor familien Jørgensen bodde. Fotograf: ukjent. A-20138/Ua/0013/028 DISputten 2/2012 7

8 Utsnitt fra Fattigvesenet Distrikt 1 Dagbok innførsel vedr Abraham Martin Jørgensen hans kone Marie og 6 barn. først i køen i kampen om arbeidet. Nå var han sengeliggende og allerede året etter skulle han dø av sin sykdom. Vi finner familien igjen i forstanderens dagbok fra 12. februar 1901 over de som fikk midlertidig støtte. Familien bor nå i Vibesgate 18 (Fagerborg krets, Uranienborg skole). Her var husleia 12 kroner i måneden og når han var i stand til å arbeide som løsarbeider og sjømann var ukelønna på 15 kroner. Men vinteren 1901 var han sengeliggende med bronkitt og dermed uten fortjeneste til familien. Fattige barnefamilier der en eller to forsørgere kunne klare å arbeide litt ble svært strengt behandlet. En arbeidsfør var ikke en verdig trengende, selv om nøden var stor. Fattigvesenet hadde som prinsipp å holde en hard linje mot de arbeidsføre fattige, også barnefamiliene, men massearbeidsløsheten etter den store økonomiske krisa og byggestansen etter krakket i 1899 hadde satt et ekstra stort press på fattigvesenet. Familiemedlemmer byttet på å stå i kø utenfor fattigforstandernes kontor for å få støtte til det aller mest nødvendige som sko, klær, husleie og brensel. I 1901 fikk hele tusen flere personer midlertidig støtte enn året før på grunn 8 DISputten 2/2012

9 av arbeidsløshet og dyrtid hovedpersoner mottok midlertidig støtte i 1901, antall trengende familiemedlemmer var dermed mye større. I fattigvesenets beretning for 1901 står det: Aaret 1901 har været meget vanskelig og kostbart for fattigvæsenet Mange almindelige dagarbeidere, bygningsarbeidere og andre, selv fuldt arbeidsføre personer har maattet understøttes, naar de have familie at forsørge, og dette maatte selvfølgelig end mer blive tilfældet for de gamle, sygelige og mindre arbeidsdygtiges vedkommende, der saameget mindre kunde opnaa beskjæftigelse. Til arbeidsløsheden kom ogsaa dyrtid paa de almindeligste levnetsmidler og en streng, lang vinter. (Dokument no. 23 Beretning om Kristiania fattigvæsen for aaret 1901) Abraham Martin Jørgensens enke Som enke med barn var kanskje nøden blitt større siden sist og med 1000 flere fattige som mottok midlertidig understøttelse enn året før, flere føtter om et knapt antall støvler og sko fra fattigkassa. I dagboka finner vi at familien fikk både pengestøtte månedlig og støtte i naturalia. Av naturalia fikk familien kg kull årlig, sykehusinnleggelse, støtte til Astas konfirmasjon ved Uranienborg skole og tresko til Karl. veldig mange i samme type skotøy. Familien hadde vært avhengige av fattigstøtte i 11 år og synet på å motta slik hjelp hadde nok endret seg siden deres første møte med fattigkassa Som 50 år gammel enke med fire barn ble det gjort en vurdering av Maries arbeidsevne. I skjema fra forstanderen i fattigvesenets første krets er det skrevet om henne i 1903 at hun synes, efter hendes forklaring, at lide af den almindelige kvindelige Svekkelses Tilstand uden noget bestemt Holdepunkt for samme i nogen tydelig paaviselig Sygdom i et bestemt Organ. Hun kan ikke ansees at være arbeidsudygtig. For den fattige og slitne var det harde krav og fattigstøtta var dermed bare et tilskudd til annen inntekt. Kanskje måtte ungene også arbeide. Både mangel på skotøy og barnearbeid var viktige grunner til skolefravær i denne tida. Det finner vi straffet med ris som skulk i de ulike skolenes straffeprotokoller. Sunnhetskommisjonens rapport om arbeiderstandens boliger i Kristiania avslørte at husa var så trekkfulle at snøen sto inn gjennom store glipper i veggene. Brensel tærte på budsjettet og ungene måtte stadig ut og pelle ved. Bare føtter var vanlig fram til rimfrosten kom, så gikk skoa på omgang i ungeflokken. Mangel på sko var en viktig årsak til skulking fra skolen. Ektemannen Abraham Martin hadde lenge vært løsarbeider og dagarbeider. Da han døde i 1902 hadde han vært syk og kun delvis arbeidsfør over mange år. En eldre delvis skadet arbeider hadde lite krefter igjen. Hun er yngre, men til tross for at hun klager på allmenn slitasje etter et stort antall barn og slit, regner fattigvesenet henne som arbeidsfør. Protokollen fra 1901 viser til videre dagbok i samme krets for 1904 (Dagbok 1. krets 1904, side 239), men denne er dessverre ikke bevart. Derimot kan andre kilder som skoleprotokoller, folketellinger og kirkebøker gi videre informasjon når vi har fått oppgitt adresser, fødselsdatoer og barnas skolegang. Byarkivets fattigprosjekt Når endene ikke møtes. Fattigdom før og nå. Familien Jørgensen trengte støtte til det nødvendigste for barna: sko, klær og skolebøker. Her barn i lek i Uranienborg park Fotograf: Neupert. A-20145/Ua/0005/087 I desember 1903 er det oppgitt at Karl igjen fikk tresko, noe familien hadde protestert mot 10 år før. Fattigstøtte var derfor en nødvendighet mange krevde å få, men den moralske inndelingen i de verdige og uverdige trengende, og de ofte dårlige klærne og skoene som synlige fattigmerker førte til nedverdigelse og skam. Kanskje skammet også Karl seg over treskoa han fikk i desember 1903, men ganske sikkert var han også en av Foto: Lars Rogstad DISputten 2/2012 9

10 Gjennom prosjektet Når endene ikke møtes. Fattigdom før og nå har Byarkivet som mål digitalisere og tilgjengeliggjøre det rike kildematerialet fra Fattigvesenet. Materialet strekker seg over en hundreårsperiode og inneholder blant annet personforhør av personer som søkte fattigstøtte. Målet er at kildene skal bli lett søkbare for både slektshistorikere og forskere. Vi vil sette fokus på fattigdom i fortid og nåtid og få fram forskjeller og likheter når det gjelder synet på de fattige; hvem de fattige er, hvordan samfunnet behandler de fattige og de fattiges syn på seg selv. Ved å involvere brukere av Fattighuset i Oslo og = Oslo i prosjektet, vil vi samle inn og formidle historier om fattigdom i dag. Gjennom å løfte fram det historiske kildematerialet, samtidig som det settes fokus på de fattiges situasjon i dag, vil vi avdekke viktige mønstre i synet på fattige og fattigdom. Dette vil gi større forståelse for hvilke prosesser som ligger bak fattigdom, nød og sosial ekskludering. Vi håper at det også vil bringe nye perspektiver inn i studier av fattigdom og i fattigdomsdebatten. Oslo byarkivs fattigprosjekt består av Johanne Bergkvist (bak f.v), Kaja Tærud Westengen, Aina Basso, Unn Hovdhaugen og Sigrid Marvik. Litteratur og trykte kilder Aktstykker Kristiania (1902). Beretning om Kristiania fattigvæsen for aaret Kristiania: J. Chr. Gundersens bogtrykkeri. Ibsen, Hilde (1990). Fattigvesenet gjennom krise og reform i St. Hallvard 4/1990 Roll_Hansen, Hege (2002). Verdige og uverdige: Fattigstatistikk mellom økonomi og moral : utg/200202/01/ Seip, Anne-Lise (1984). Sosialhjelpstaten blir til. Norsk sosialpolitikk Oslo: Gyldendal Kilder Fattigvesenet Distrikt 1, Forstanderens Dagbok Fattigvesenet, Distrikt 1 Manntall Fattigvesenet, Hjemstavnsregister 1892 Uranienborg skole, Karakterer og konfirmantprotokoller, Folketelling Kristiania 1899 og 1902 Fattigvesenet for slektsforskeren Det finnes bevart arkivmateriale fra Fattigvesenet i Kristiania og Aker fra 1810 og fram til Den store mengden personrike kilder er fra Arkivet er nå under ordning og registrering. Hjemstavnsforhør: Byen tilhørende? Forhør Register (minus 1902) Hjemstavnsforhør er rike kilder som følger livsløpet til den fattige fra fødsel fram til fattigvesenets kontor. Ofte er det flere innføringer og det inneholder detaljerte opplysninger om yrkesliv og foreldre. Materialet er fritt tilgjengelig. Kontoret for utsatte Voksne og barn kunne bli satt til forpleining på landet mot en billig godtgjørelse til forpleieren. Det finnes serier over foreldreløse barn og ikkeforeldreløse barn, syke og gamle og sinnssyke. De bortsatte barna er registrert fra Her er det 100 års klausul som gjelder, slik at protokollene som går fram til 1910 er fritt tilgjengelige på lesesalen. Register mangler. Fra fattigdistriktene Dagbøker og manntall Det er bevart en stor del av fattigforstandernes dagbøker og manntall fra de ulike distriktene Det er svært ujevnt fordelt hva som er bevart fra distriktene. Dagbøkene inneholder skjema over hver enkelt fattig med egne alfabetiske register tilhørende. I tillegg finnes flere manntall og klientregistre med knappere opplysninger om de understøttede. Det er ofte henvist til neste protokoll og eventuelt overflyting til annet distrikt. Fattigvesenets sykejournaler Sykejournaler med navneregister i de enkelte protokoller I fattigvesenets sykejournaler finner vi enkle oppføringer av den sykes navn, yrke og adresse, samt diagnose, sykehusinnleggelse og eventuell død. 10 DISputten 2/2012

11 Slektsforskerdagen Tema: Brev, postkort, postvesen 2012 Svein L. Rasch Nestleder i DIS- Oslo/Akershus og leder i komitéen for slektsforskerdagen 2012 Foto: Hanna Louise van der Hagen Foto: Jan-Erik Østlie Slektsforskerdagen 27. oktober 2012 Vi i komitéen for Slektsforskerdagen 2012 vil gjerne anmode medlemmene til å stille opp som hjelpere og/eller bidrags-ytere til den 27. oktober Mange av medlemmene har allerede reservert dagen. Enda flere medlemmer vil bli spurt i ukene, månedene fremover før det braker løs på Sognsvann! Slektsforskerdagen vil også i år bli avholdt i samarbeid med Riksarkivet slik som i Begge partner var veldig godt fornøyde med samarbeidet! De som har bidratt tidligere år vet at det er mange arbeidsoppgaver, men når arbeidet deles på mange så blir hver enkelt jobb morsom og veldig lærerik! Si ifra til en av oss direkte, eller send mail til kontoret for DIS-Oslo/ Akershus så formidler de kontakt. Både erfarne og nye ansikter er hjertelig velkomne. Selv var jeg første gang med i 2011 som medhjelper. Jeg ble plassert på søkestand der vi hjalp besøkende med alt fra å vise hjemmesiden til Digitalarkivet eller DIS-Norge og til de vanskelige oppgavene vi ikke klarte å hjelpe til med der og da. Alle besøkende hadde sine historier og spørsmål og det var utrolig lærerikt og kan virkelig anbefales. Bildet er fra Slektsforskerdagen 2011 Foto: Jan og Nina Magnussen Eksempel på funksjoner som vi trenger dere medlemmer til er : Søking, kurs, medlemsservice, ta mot publikum, presseoppgaver, foto/media, osv osv. Komitéen 2012 består av undertegnede (sekretær), Svein L Rasch (leder) og Arne B. Kristiansen. Vi gleder oss og håper på masse hjelp og støtte fra dere alle. For komitéen Nina Karine Magnussen Jan-hm@online.no DISputten 2/

12 Riksarkivets skattkammer Foto: Privat Hentet fra Slekt og slikt! Laila N Christiansens blogg Foto: Privat Laila N. Christiansen har holdt på med slektsforskning siden Hun har særlig interesse for slektforskning i USA og Oslo. Hennes egen slekt er i hovedsak fra Akershus, Oslo, Bohuslän og Buskerud. Blogg: lailanc.blogspot.com Foto: Privat Bildet under viser veggkunsten og døra inn til det lille Skattkammeret, som er perfekt i belysning, luftfuktighet og temperatur slik at det som blir stilt ut ikke blir ødelagt. Her ligger nemlig originale dokumenter og arkivsaker fra mange tidsepoker, også helt opp til i dag. Foto: Laila N. Christiansen Jeg vet ikke hvor ofte de bytter utstilling, - jeg tror den står en stund. Nå - etterat man har begynt digitalisering av de mest brukte kildene, blir jo antall besøkende i Riksarkivbygningen færre. Men nå skal sant sies, det var faktisk en del mennesker på lesesalen i går, både slektsforskere som satt krumrygget over bygdebøker og annen litteratur og relevante arkivsaker, og studenter og forskere som bladde forsiktig i gamle papirer. Rart forresten, på lesesalen her må man ikke bruke hansker... (Jeg klager ikke da - jeg synes det er ubehagelig å måtte bruke hansker når jeg blar i papirer). I går var jeg en tur på Riksarkivet dvs - jeg var egentlig der for å bruke kilder fra Statsarkivet i Oslo, nemlig Fangeregisterprotokoller og Domsakter fra 1860-tallet. Dette er en kilde jeg ikke har brukt tidligere, men for en kilde! Jeg kommer til å skrive mer om den senere. Det jeg hadde på hjertet akkurat nå var nemlig utstillingene de har i det lille "Skattkammeret" i vestibyleområdet. Riksarkivet har det siste året blitt veldig digitale - med "apper" for både Arkivportalen ogdigitalarkivet. I Skattkammeret har de også tatt i bruk ny teknologi, de har laget QR-koder til de forskjellige utstilte objektene, så kan man lese om det på telefonen! Smart! Man kan også få låne audioguide slik at man kan høre informasjon der og da om utsilt materiale. Det er jo faktisk ikke alle som har slike smarte telefoner ennå, og faktisk er nett-tilgangen nede i Skattkammeret litt lav (jeg kom på da - men det var så vidt) 12 DISputten 2/2012

13 Denne QR-koden (bildet over) går rett til en side som forteller om Skatten i monteren, nemlig om Hekseprosesser i Fredrikstad - du kan jo prøve å skanne den selv! En flott utvikling dette - Arkivverket tar i bruk ny teknologi for å vise fram skattene i magasinene! En monter var fylt med brev, kort, tegninger og bamser som er tatt vare på etter 22. juli, en rørende og verdig liten markering. Dette materialet har fått sin arkivadresse: Riksarkivet, RA/S-6313, Minnemateriale etter , delarkiv I, Oslo kommune. På siden om Skatter fra arkivet kan man lese: "Skatter fra arkivet" er en utstillingsserie hvor Riksarkivet og Statsarkivet i Oslo viser publikum et spesielt utvalg originalmateriale som sjelden ser dagens lys. Fra våre magasiner har vi hentet fram dokumenter, kart og fotografier som utmerker seg ved at de speiler store historiske begivenheter, representerer noe nytt og viktig, eller forteller spesielle historier. Noen av dem er også vakkert skrevet, tegnet eller dekorert. Arkivverket har flere nettutstillinger med mye flott materiale - disse finner du her: Bruk-av-arkiv/Nettutstillinger DISputten 2/

14 En solskinnshistorie! Liv Ofsdal Redaktør DISputten Hentet fra min blogg datert 15. november en-liten-solskinnhistorie.html Foto: Sissel Beate Eriksen Skar Siden jeg har publisert min slektsbase på nett får jeg stadig henvendelser som «Kan vi være i slekt?» Da er hensikten oppnådd for min del, det er derfor jeg har publisert dette - for å knytte kontakter som ellers ikke ville funnet hverandre. Av Liv Ofsdal Den siste henvendelsen jeg fikk her forleden var fra våre naboer i øst og lød ca sånn: Hej! Jag hjälper en vän att släktforska och hamnade på er sida. Hoppas det finns möjligheter att få hjälp att finna släkt som hamnade i Norge. Jag söker eventuella barn och barnbarn till en man som hette Gustav Ragnar Svensson, född 16/ i Sunne, Värmland, Sverige. Han gifte sig 4/ med Alma Lovise Ludvigsdatter, Nybakk, Eidskog. Enligt er sida ska hon vara född Tyvärr fanns inga ytterligare uppgifter om deras familj. Gustav Ragnar Svensson har en dotter, XX född i Sunne. Hon lever ännu och det vore intressant att få reda på vad som hände hennes far och om hon har halvsyskon i Norge. Tack på förhand! Jeg sjekket selvfølgelig basen min og fant ut at dette var noe perifer slekt til min mann, men jeg hadde de jo registrert min. Så sjekket jeg ut diverse nettsider men kom ikke stort lenger med det...jeg hadde ikke registrert noen barn på denne svensk/norske familien. Deretter gjorde jeg det enhver slektsforsker som står fast bør gjøre, å legge ut et innlegg på et forum for etterlysninger av slekt. Valget falt på Slektsforum, som er det forumet vi har i DIS-Norge. Jeg klikket meg fram til forumet for Eidskog, som var området Gustavs hustru kom fra. Innlegget i Slektsforum: viewtopic.php?t= Det dukka først opp et svar (etter kun 19 minutter!!), dåpen til en sønn ble funnet. Så kom nok et svar, fra Finn som ba meg sende han en e-post - han hadde oversikt over denne familien! Det tok ikke lange tiden før rapporten var i innboksen min, kontakt over grensen var oppnådd. Finn jobber med å finne mer info, og Gustavs datter i Sverige (på 91 år!!) får kontakt med hittil ukjente norske slektninger! Dette må vel kalles en solskinnshistorie!! 14 DISputten 2/2012

15 Hilsen fra leder i DIS-Norge, Slekt og Data Foto: Aina Johnsen Rønning Torill Johnsen, Leder i DIS- Norge, Slekt og Data og styremedlem i DIS-Oslo/Akershus. Jeg rydder Etter at mannen min døde har jeg ryddet etter ham, ryddet en del i det minste. Men det er mye igjen. Så har jeg flyttet fra et rimelig stort rekkehus med mange gjemmer til en moderne leilighet som er noe mindre. Noe må flytte et annet sted, kastes eller på en annen måte slutte å være en del av alt det jeg omgir meg med. Hva skal man ta vare på? Eller Hva skal man absolutt ta vare på? Blir jeg en forvalter som tar vare på masse som ingen har interesse av seinere? På den måten kan en si at kastingen bare blir utsatt så lenge jeg passer på. Og jeg velger å stille meg spørsmålet: er det fornuftig? Vi har mange ting, vi omgir oss med mye og vår generasjon har også en egen evne til å ta vare på. I hvert fall de av oss som er slektsforskere, vi er en egen gruppe blant samlerne. Ting som jeg ikke har noen historie i forhold til, forsvinner fort. Hvis jeg ikke kan redegjøre for hva dette og hint er eller hvorfor det er hos meg, da er loppemarked neste oppholdssted. Begrepet kjekt å ha har jeg ikke så mye til overs for, min erfaring er snarere at slike ting sjelden kommer til anvendelse. Men jeg erkjenner jo at den rare duppeditten jeg avhendet den var en avslutning på en aviskurv som nå mangler. Det har konsekvenser å kaste, men det motsatte har også følger. Jeg har bestemt meg til å bli litt flinkere, til å skrive ned noe om de tingene som har historie innen familien. Mange av historiene er det kanskje bare jeg som kjenner til og da føles det rett og riktig å søke å formidle noe av dette videre. Med kamera og digitale hjelpemidler er det overkommelig. Så deler jeg ut til den yngre generasjon og så langt har de takket pent og sagt at de vil bruke ting de har fått. Det er også viktig at ting blir brukt, ikke bare tatt vare på. Arkiver og bibliotek har fått sine deler og skal nok få mer. Det er viktig ikke bare for at det skal bli plass til meg i leiligheten, men også for at enkelte ting kan bli felleseie og komme mange til gode. Slektsforskinga til mannen min fikk jeg adoptert bort til en yngre slektning som deler interessen for faget. Det betyr at ting blir drevet videre og at det skjer noe også på områder som for meg vil være lite interessante. Blir det ikke noe av testamenteringsprosjektet vårt snart må jeg se meg om etter en som kan få adoptere slektsforsking etter meg også. Det å tenke overlevering tror jeg er viktig. Dernest er det jobben med å produsere mer som blinker i det fjerne. Det å feste løsrevne tanker sammen med data og andre resultater av forskinga, det er nødvendig for at det skal ha mening for andre. DISputten 2/

16 Et møte med min Eidsvollsmann Carl Birger van der Hagen Leder DIS-Oslo/Akershus Foto: Hanna Louise van der Hagen I går, onsdag før Skjærtorsdag 2012, var jeg i en verdig bisettelse i Farsund av Anna Farbrot, født Lundegaard. Anna var ætling etter Eidsvollsmannen Theis Lundegaards eldste sønn Torkel L. og var 93 år da hun døde 27. mars Min barndom i Farsund for vel 70 år siden var på mange måter preget av min Eidsvollsmanns etterkommere. Denne lille epistelen er refleksjoner over noen av de motiver vi DIS-medlemmer kan ha hatt for å adoptere en bestemt Eidsvollsmann, og jeg oppfordrer alle adoptivforeldre til å registrere sine sett av motiver i en egen database på vårt Slektsforum. Hva var startmotivet? I slekt, sambygding eller nysgjerrighet? Hvilke overraskelser møtte vi underveis? Det kan bli grunnlag for en underholdende serie i Slekt & Data. Her er noen av mine erfaringer så langt. Et genealogisk dagboksnotat om min Eidsvollsmann Theis Lundegaard. Av Carl Birger van der Hagen Nærhet: Min debut i verden skjedde ved hjemmefødsel noen få hus fra Annas barndomshjem. Jeg mener hun tilhørte en gjeng av ungpiker som var mine trillepiker. Hennes yngre bror var min speiderkamerat i Elgpatruljen og senere gift med min klassevenninne fra folkeskolen. Annas sønn er gift med min høyt verdsatte forskningsmedarbeider. Hvert møte med Anna senere i livet var preget av varme og hjertelighet, på tross av at det er mer enn 55 år siden vi begge forlot hjembyen. Tilknytning: En ætling av Theis Lundegaards yngste sønn Enok er enke etter min fars yngste bror, og jeg har således seks fettere og kusiner av min Eidsvollsmanns etterslekt. To andre etterkommere etter Enok har vært mine vitenskapelige medarbeidere, og deres fars og farfars hjem i Sandefjord ble en oase i min hybeltilværelse som gymnasiast i Tønsberg. Alt dette visste jeg naturligvis da jeg ble adoptivfar. En overraskelse ble det imidlertid da jeg for et par dager siden fant ut at far til min yngste sønns samboer er ætling av Theis Lundegaard sønn Nils Tobias Lundegaard. Theis Jacob Thorkildsen Lundegaard Historisk nysgjerrighet: Min Eidsvollsmanns etterslekt blir nok blant de største i den endelige databasen. Han var dessuten en uvanlig fargerik stortingsmann gjennom mange år. Jeg står ved starten av et spennende arbeid og ser frem til å finne interessante personskjebner og til å knytte mange nye kontakter. Mange er villige til å hjelpe med innsamlingen av opplysninger. En slektsbok fra 1979 er en god støtte. Tilbake til Annas bisettelse. Alle jeg kontaktet der var absolutt positive til prosjektet om Theis Lundegaard og de øvrige Eidsvollsmenns etterkommere. Jeg tror ikke at dette er uttrykk for sentimentalitet eller sjåvinisme hos nålevende slektninger, men for at de gleder seg til å utforske en spennende database. Det er all grunn til å gratulere initiativtakerne og fagpersonene bak prosjektet. 16 DISputten 2/2012

17 En liten slektshistorie innsendt av Trond Øivindsson Lunde Foto: Privat Bildet er fra ca og viser en kolonialforretning i Neuberggata 5 i Oslo med butikkinnehaver Anne Marie og hennes mann snekkermester Petter Larsen. Anne Marie var født Jonsdatter (Johnsen) fra Olsrud ved Eidsvoll Verk 23. november Hun var antakelig den Marie Jansdatter som var 19 år i tjeneste på Nedre Dønnum i Eidsvoll i I 1875 var hun antakelig i tjeneste hos professor Monrad i Hegdehaugsveien 23 i Oslo. Petter var fra Enger ved Jølstad i Vallset, Stange og født 21. januar Han var altså 8 år yngre enn sin kone. I 1875 var han snekker og losjerte i Øvre gate 1 i Oslo. Petter og Anne Marie ble gift i Gamle Aker kirke 9. februar Adresse var da Holsts gate 8. De bodde i følge adressboka på følgende adresser: : Holsts gate 8, : Markveien 23, 2. etasje, : Eilert Sundts gate 53, 1. etasje, : Schønnings gate 1, : Sofies gate 56, 3 etasje, og fra 1900 i Neuberggata 5, 1. etasje. I 1911 kjøpte Petter tomt av gardsnr. 123 på Økern og bygde huset I Midtveien 24 (Villa Enger). Anne Marie døde 27 mars 1920 og Petter 26. mars Medlemstilbud DIS-Norge har en rekke medlemstilbud som tilbys medlemmene til redusert pris. Disse finner du i DIS-butikken her: Noen av disse tilbudene (bøker) kan du få kjøpt på medlemsmøtene så benytt anledningen til å få tak i boken du ønsker deg portofritt! Nettsiden til DIS-OA Har du vært inne på nettsiden vår? Hvis ikke så er den verd et besøk. Der ligger det mye informasjon! På førstesiden blir det lagt ut nyheter, du finner aktiviteter, alle utgaver av DISputten (krever innlogging), informasjon om prosjekter og mye annet. Ta deg en tur innom! DISputten 2/

18 Kulturminnedagene 2012 Jan Solberg: Generalsekretær i Norges Kulturvernforbund Foto: Louise Brunborg Næss I år er også friluftsorganisasjonene sterkere til stede i markeringen av Kulturminnedagene, og mange steder vil arrangementene foregå sammen med aktiviteter i Friluftslivets uke. Tema i 2012 er Møteplasser. Hva er våre viktigste møteplasser? Har møteplassene våre endret seg over tid? Har vi glemte møteplasser i nærmiljøet vårt, eller har historiske steder blitt nye møteplasser? Når Kulturvernforbundet inviterer til å sette fokus på møteplasser med årets kulturminnedager oppfordrer de både til å vise frem fysiske møteplasser, men også til aktiviteter knyttet til den immaterielle kulturarven: for eksempel fortellinger om møteplasser og minner knyttet til fysiske plasser. Kulturminnedagsarrangement skal foregå i perioden 4. til 9. september. Alle lokale lag og foreninger oppfordres til å registrere arrangement på kulturminnedagene Registreringsperioden er 22. mars til 1. juli, og alle som melder seg på er med i konkurransen om Kulturminnedagens pris på kr Møteplasser I september hvert år markeres Kulturminnedagene, European Heritage Days, over hele Europa. Kulturminner og kulturarv vises fram for millioner av mennesker i mer enn 50 land. I Norge markeres dagene over hele landet med hundrevis av aktiviteter den andre uken i september. Kulturminnedagene her i landet preges av et mangfold av aktiviteter som bidrar til å skape større interesse og forståelse for vår kulturarv på lokalt, nasjonalt og europeisk nivå, sier generalsekretær i Norges Kulturvernforbund Jan Solberg, som har det overordnete ansvaret for Kulturminnedagene her i landet. Ikke bare materielle kulturminner, men også historisk kunnskapsformidling og håndverkspraksis settes i fokus disse dagene. 18 DISputten 2/2012

19 Møtereferater fra medlemsmøter Foto: Liv Ofsdal Mars 2012 Mette Gunnari, Generalsekretær i DIS-Norge, Slekt og Data Onsdag 7. mars møttes vi i Wergelandssalen på Riksarkivet som vanlig første onsdagen i måneden. Denne dagen hadde vi to ting på agendaen; «Adopter en eidsvollsmann» og Årsmøte medlemmer så og hørte Mette bruke 30 minutter på å presentere samarbeidsprosjektet mellom DIS-Norge og Riksarkivet, som er en av mange markeringer i forbindelse med 200 årsjubileet for Grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll. Prosjektledere er Mette Gunnari fra DIS-Norge, Slekt og data og Eli Fure fra Riksarkivet. En del representanter er ennå ikke bortadoptert, ta kontakt med Mette Gunnari om du vil bidra, eller sitter på informasjon om representanter som allerede er bortadoptert. E-post: eidsvollsmenn@disnorge.no Årsmøte DIS-Oslo/Akershus Etter Mettes presentasjon gikk vi opp i kantinen på Riksarkivet for å gjennomføre årsmøtet for DIS-Oslo/Akershus. Årsmøteprotokollen foreligger ennå ikke i signert form, den vil bli lagt ut straks den er kommet i retur fra de som skulle skrive under. Inger Gran loste oss gjennom agendaen, Carl Birger van der Hagen gikk gjennom styrets årsberetning og økonomi, og Harald Djupvik fra valgkomiteen styrte valget med fast hånd. Men generelt kan vi si at DIS-Oslo/Akershus virker som et distriktslag ved god helse og økonomi. Med 3 lokallag i aktivitet, godt besøkte medlemsmøter og høy kursaktivitet, er det ikke noe å si på styrets, brukergruppenes og lokallagenes drift. Fortsett bare sånn! Noen styremedlemmer ble takket av: Kari Talsnes og Heidi Sitara Fjeldvig. Liv Ofsdal fikk blomster for sin innsats med Disputten og Mette Gunnari som leder av valgkomiteen. Målet i løpet av 2012 er å ha innhentet gedcomfiler for alle eidsvollsmennene og deres etterkommere. De ønsker også mest mulig bakgrunnsinformasjon for å gjøre nettsiden mer spennende og vite mer om personenen som er omtalt, deres liv og virke og hvordan disse slektene har påvirket det Norge vi ser i dag. Framdriftsplan for prosjektet ble presentert. Mette viste nettsiden og hvordan en kan navigere på den, nyheter, bakgrunnsinformasjon om Eidsvoll 1814, prosjektet, enkeltrepresentanter med mere. DISputten 2/

20 Møtereferater fra medlemsmøter Mai 2012 Foto: Sigbjørn Elvebakken Direktør for Norsk Lokalhistorisk Institutt, Knut Sprauten, underholdt 43 medlemmer en solrik kveld 2. mai med foredraget "Du som er iblant kronede hoder, det deiligste". Om rang, titler og høflighetsfraser på og 1700-tallet. med virkelige stillinger ble satt foran de med bare rang. Skåler skulle skje i rangordning. Luksusforordninger sikret at de med rang kunne kle seg korrekt, pynting skulle ikke skje over sin rang. Til og med i graven var det regler for pynting av kister og begravelsessted (mausoleer var forunt adelige, rangpersoner og adelige kunne ligge på likstrå lenger enn den gemene hop, antallet hester foran likvogna ble bestemt av rang mm). Kong Kristian Vs undersått, Fredrik Hammond skrev et bønneskriv (suplikk) til kongen i 1758, mens han ventet på fullbyrdelse av sin dom for falskmyntneri. Han var den siste som ble henrettet på Kongelige Nytorv i København. Brevet var på tre sider, hvorav merparten var høflighetsfraser og titulering av kongen. Bruk av titler og rang i samfunnet forandret seg over tid og ble ofte brukt av kongen som en måte å belønne sine undersåtter på, de kunne få en tittel eller rang ved fortjeneste eller kjøpe seg det. Kongen fikk utarbeidet forordninger som regulerte bruken av titler og rang, embeter innebar status og ære. Høye titler betød plass i adelen, kongen styrte og brukte dette som belønning og plassering i rangordningen. En tittel kunne tildeles uten rang og stilling, det innebar at personene ikke hadde noe embete, bare en tittel å smykke seg med. De med reelt embete sto høyere i rang enn de uten. I 1671 ble det satt opp en rangforordning med fra 1 til 55, Stattholder Gyldenløwe var nummer 1, Riksembetsmennene var 2-6, Stattholder i Norge var nummer 7, den norske biskopen var nummer 43. Nederst kom sekretærene i kollegiene. Kvinnene beholdt samme rangen som ektemennene, også som enker. Giftet de seg på nytt, fikk det samme rangen som den nye ektemannen. Å holde orden på dette var vanskelig for menigmann, embetsmennen skulle titulerers etter rang i brevform, og det utviklet seg en gruppe av profesjonelle brevskrivers om kunne hjelpe til med å skrive riktig. Bildet under er av Stattholder Gyldenløwe med rang nr 1 fra Hentet fra Wikipedia med alle bruksrettigheter. En rang innebar ikke bare en tittel å smykke seg med, men innebar også en plikt overfor kongen, økonomisk (skattemessig) eller i form av annen støtte. I 1690 kom det takster for kjøp av embeter og titler i Kristiania. I 1730 var den ekstra krigsskatt hvor de fleste med rangtitler er leksa opp med hvor mye de må betale til kongens skattkasse. Samfunnslivet i de høyerer klasser innebar at personene ble tiltalt i brevform avhengig av rang og tittel, ved sammenkomster ble personen plassert etter rang og de 20 DISputten 2/2012