Den greske og romerske antikken. Antikken. Den greske og romerske antikken

Transkript

1 Den greske og romerske antikken Antikken Den greske og romerske antikken 1

2 Med antikken av latinsk antiquus, som betyr gammel mener vi den perioden der gresk og romersk kultur dominerte i områdene rundt Middelhavet. Grovt sett dreier det seg om tida fra omkring 700 f.kr. til Vestromerrikets fall mot slutten av 400-tallet e.kr. Grekerne utviklet bystater med kunst og kultur som skulle fungere som forbilder for andre samfunn i lange tider. Romerne la under seg den italienske halvøya og brukte den som utgangspunkt for å bygge opp et verdensrike. Opp gjennom historien har den gresk-romerske sivilisasjonen hatt høy status og stor påvirkningskraft, først og fremst i Europa. Språk, litteratur, lover, filosofi, arkitektur og teknologi fra denne perioden er blitt oppfattet som inspirasjonskilde og forbilder i moderne vestlige sivilisasjoner. Sammendrag Hellas Ideer fra de tidlige sivilisasjonene i Midtøsten ble spredt til nye områder. Noe etter 2000 f.kr. fantes en godt utviklet sivilisasjon i dagens Hellas, men omkring 1200 f.kr. ble den svekket, og det tok 400 år før man begynte bruk av skriftspråk igjen, Denne mangelen på bruk av skriftspråk over en periode på 400 år ga få kilder, som igjen fører til at vi vet lite om perioden. Den er derfor kjent som den mørke tidsalder. I perioden f.kr. flyttet mange grekere fra Hellas for å etablere nye bosetninger på Lilleasia-kysten (Lilleasia = mesteparten av dagens Tyrkia), de greske øyene og kysten langs Middelhavet og langs Svartehavet. Man opprettet en god handel mellom bosetningene og med andre folk. Kontakten med fønikerne, som bodde i dagens Syria og Libanon, var spesielt viktig for grekerne. Fønikerne var gode sjø- og handelsfolk, og grunnla handelskolonier i for eksempel Spania og Nord-Afrika. 2

3 Den greske bystaten Den greske og romerske antikken De greske byene ble ikke samlet til en større stat, men innbyggere slo ofte sammen landsbyer og dannet små bystater, poliser, hvor selve byen var bygd som en festning i sentrum mens området rundt ble dyrket og ellers kontrollert av innbyggerne. I begynnelsen ble disse bystatene styrt av en konge eller høvding, men omkring 700 f.kr. kom rike jordeierne mer inn i spillet. De opparbeidet stor innflytelse fordi de kunne bidra med hester, våpen og annen utrustning til kamp, og de hadde kontroll på mye av jorda. Dette ledet omsider til et aristokratisk styresett, der det er de beste som styrer. Aristokratene mistet på 600-tallet f.kr. politisk makt, mye på grunn av at måten å krige på gikk fra bruk av ryttere til hest over til tungt bevæpnede fotsoldater kalt hoplitter. Hoplittene kjempet side om side i tette geledd, mye mer effektivt enn en oppsplittet mengde ryttere til hest. Jernsmeder utviklet bedre og billigere måter å produsere våpen, slik at flere i befolkningen kunne delta i krig, som igjen ga grunnlag for politisk innflytelse. I flere bystater på 500-tallet f.kr. fikk populære ledere enemakt med støtte i befolkningen. Lederne ble kalt tyranner, og det var så populært rundt om at man kaller århundret for tyranntida i gresk historie. En tyrann var ikke nødvendig vis noe negativt slik vi kjenner begrepet i dag, men heller en leder som hadde tatt makten. Det var viktig å beholde populariteten bland befolkningen, gjennom f.eks. bygning av byggverk, arrangere fester og omfordele jord. Allikevel ble mange tyranner etter ikke for lang tid i sollyset upopulære og flere ble styrtet når aristokrater kom med løfter om reform. Kamp mellom aristokrater ga flere i folket politisk innflytelse. Jordeiere og bønder fikk borgerrettigheter, mens jenter, kvinner og sønner som ikke kunne gå i krig ikke fikk bli definert som borgere i det hele tatt. Innflyttere kunne i tillegg til å ikke være borgere ikke eie jord. Derimot kunne alle eie slaver, som utgjorde en stor del av befolkningen i polisene, og som var eierens eiendom. De hadde ingen rettigheter, og ble ikke engang regnet som et eget individ. Borgere hadde plikter og retter som bandt dem sammen til bystaten, og derfor sier vi at en polis i første omgang besto av borgere med en likhetskultur. De som styrte skulle velges av borgerne, og borgerstatus var vanligvis knyttet til arv og jordeiendom. Representanter for de mektigste slektene satt gjerne i rådet hvor man foreslo alt og borgere møtte i folkeforsamlingen hvor man vedtok alt. Litt i likhet med oppgaveinndelingen til regjering vs. storting i dag, egentlig. Rådmenn og embetsmenn var ofte rike og mektige aristokrater, men måtte fortsatt velges av borgerne. Athen Rundt 700 f.kr. gikk landsbyer i Attika sammen og dannet en uvanlig stor bystat med Athen som sentrum. Motsetninger mellom de ledende aristokratene og resten av befolkningen førte til flere mislykkede forsøk på å innsette tyrann, men det var ofte at slike kuppforsøk førte til reformer, eks. i 621 f.kr. når folket fikk bifall (de ble hørt) for nedskrivelse av loven. Rundt 40 år senere ble loven reformert under Solon. Borgerrettighetene ble utvidet til å også omfatte bønder, og politiske rettigheter ble gradert etter hvor mye jord en borger eide. Folkeforsamlingen fikk større makt, men reformene ga ikke noen sosial utjevning: Det var en ikke-eksisterende tanke. 3

4 Athen hadde en tyrann, men når han ble jagd ut mot slutten av 500-tallet f.kr. (altså rundt 510 f.kr.) ble en demokratisk revolusjon gjennomført i 508 f.kr. Det er først nå vi får et reelt folkestyre i antikken. Borgerretten ble etter hvert utvidet, og etter innføringen av demokratiet bodde det ca borgere i Athen. Rådet besto av 500 loddtrukne borgere som ble skiftet ut én gang i året, embeter ble trukket, og alle avgjørelser skulle tas i folkeforsamlingen. Vi går nå inn i det athenske demokratiets storhetstid på 400-tallet f.kr. hvor viktige verv gikk på omgang mellom borgere, og man fikk lønn slik at alle kunne ta på seg vervene uten bekymringen om at familien ville sulte fordi en måtte legge det normale arbeidet til siden en stund. Det athenske demokratiet hadde fortsatt feil: Det var de rike med utdanning som hadde mest innflytelse, og bare mannlige borgere kunne delta. Slaver, frigitte slaver, innflyttere og kvinner hadde ingen stemmerett. Kvinnene kunne ikke delta i politisk virksomhet. De deltok derimot i det religiøse livet, men mest hadde de å gjøre i hjemmet. Athen var på 400-tallet f.kr. også en dominerende sjømakt rundt Egeerhavet. Fattige athenere deltok i militær tjeneste, og i 477 f.kr. ble et stort sjøforbund opprettet for å kunne forsvare Athen mot perserne. Handel over havene bidro til god økonomi og flotte byggverk be oppreist som en følge. Sparta I Sparta skjedde det motsatte av hva som foregikk i Athen. Sparta var ikke bygd på frivillig sammenslutninger; det var et erobringsrike. Når spartanerne slo seg ned på Peloponnes-halvøya sør i Hellas tok de den originale befolkningen der som ufrie bønder, heloter. Helotene var kanskje ganger flere enn spartanerne, men inntektene fra jordbruket til helotene gikk til de frie Sparta-borgerne. Dette førte naturlig vis til en frykt for at helotene skulle gjøre opprør. Som mange statsledere i all ettertid også har gjort unngikk spartanerne opprør med bruk av sterk militær kontroll. Når gutter var syv år ble de tatt fra moren og gitt en bestemt militær oppdragelse. Frem til de var 30 år levde de livet som soldater. Jenter fikk også en regulert oppdragelse, men ikke som guttene. Siden mennene brukte store deler av livet i statens tjeneste kunne kvinnene leve i større frihet fra menn. De hadde dermed gjerne et friere liv enn kvinner i mange andre greske bystater. Spartanerne ble (i hvert fall slik grekere generelt så det) verdens mest beryktede krigere. Athen ble en flåtemakt og dominerte havet, utviklet seg i demokratisk retning og var åpne for endringer. Sparta, derimot, ble den sterke landmakten, ble styrt av et lavt antall innflytelsesrike, og var mye mer konservative. De motarbeidet demokrati i nabobystater og var skeptiske til de fleste nyvinninger. Den sterke militariseringen førte også til at Sparta ikke fikk noen positiv samfunnsutvikling, samfunnet stagnerte, fordi alt fokus ble konsentrert på forsvar, med lite til overs til nyvinning innenfor andre felter. utvikling av Gresk kunst og kultur Grekerne tilpasset etter hvert et fønikisk alfabet til det greske språket. Siden det besto av bare rundt 20 tegn ble det mye lettere å bruke enn andre skriftspråk i tiden. 4

5 Grekerne utviklet også teateret videre fra å bare være religiøse ritualer. Forestillingene ble ofte konkurranser, hvor beste forfatter og beste skuespiller ble kåret basert på mengde applaus. I 776 f.kr. skal også de første idrettslekene blitt arrangert i Olympia, hvor menn møttes fra hele det greske området hvert fjerde år for å kjempe om ære og berømmelse. Konkurranse hadde man også mellom byer. Hver bystat ønsket til en hver tid å ha den peneste byen, og det ble brukt store ressurser på kunst og arkitektur. Athen, for eksempel, brukte høye skatteinntekter til å bygge det veldige templet Akropolis. Noen filosofer Filosofi stammer fra det greske ordet for kjærlighet til visdom. Fra 600-tallet f.kr. forsøkte grekere å finne svar ved hjelp av fornuften. De hadde en sterk tro på fornuft som et grunnlag for moderne filosofi og vitenskap. På 400-tallet f.kr. presenterte Demokrit en teori om at alt i verden besto av små partikler (atomer). Omtrent samtidig fastslo Hippokrates at alle sykdommer har en naturlig årsak, og at uten naturlige årsaker forekommer ingen sykdommer. Han forkastet de overnaturlige teoriene og regnes derfor som grunnleggeren av legevitenskapen. Sokrates mente at om et menneske bare fikk kunnskap om det som var til ens eget beste, ville en bare handle etter denne kunnskapen. Han la grunnlaget for etikken. Platon mente at det fantes en oversanselig verden, der tingene hang sammen gjennom ideen om seg selv, der det var mer til objekter enn kun deres fysiske tilstedeværelse, mens Aristoteles ( f.kr.) mente at verden hadde en fornuftig og systematisk, praktisk oppbygning. Han sorterte derfor dyr og planter i grupper, og påviste slektskap. Med andre ord kan han defineres som grunnleggeren av biologien. Enighet om Krig mot perserne Både Sparta og Athen ble rike og mektige bystater. De ble gode uvenner, men på tross av deres rykende uenigheter kom de på slutten av 500-tallet til enighet om å stå sammen mot perserne, som i 513 f.kr. krysset Bosporosstredet for intet mindre enn å erobre området senere kjent som Europa. Den persiske kongen var avhengig av suksess for å beholde makten, og en måte å bli likt av aristokratene på var ved å føre krig, utvide territoriet og skaffe krigsbytte som ble fordelt aristokratene imellom. Bystatene på den greske halvøya hadde grunn til å være engstelige. Det kan også ha vært grunnen til hvorfor athenerne blandet seg inn da grekerne i Lilleasia gjorde opprør mot perserne i 499 f.kr. Perserne likte opprøret dårlig, og iverksatte en mislykket straffeekspansjon mot Athen i 490 f.kr. Under ledelse av Sparta forberedte bystatene seg på krig, og i 480 f.kr. kom perserkongen Xerxes felttog. Grekerne mistet i starten land, men heldigvis vant athenernes krigsflåte en viktig seier ved øya Salamis utenfor Athen. Det neste store slaget ble vunnet av spartanerne på land, og athenske krigsskip forfulgte perserne tilbake til Lilleasia hvor de satte inn nådestøtet. Til tross for seieren mot Perserriket varte ikke det athensk-spartanske samarbeidet lenge. Begge ville dominere, som resulterte i en krig fra 431 til 404 f.kr. Etter flere slag med vekslende utfall falt til slutt athenerne og mistet all innflytelse, men krigen hadde svekket de andre bystatene også. Sparta var ikke lengre en stormakt. Resultatet ble et sterkt svekket, 5

6 ustabilt og kaotisk Hellas, uten god beskyttelse mot nye trusler: I Makedonia i nord planla kongen å utvide sitt rike. Alexander den store Selv om Makedonia ikke ble regnet med i den greske verden var de sterkt påvirket av gresk kultur. Kong Filip benyttet kaoset i bystatene til å ta makten over den greske halvøya i 338 f.kr, men han ble drept to år senere. Sønnen Alexander samlet både grekere og makedonere mot perserne. I 334 f.kr. gikk startskuddet, og i løpet av ti år hadde de tatt over hele det beryktede Perserriket. På tidspunkt han døde strakk riket seg fra Pakistan i øst til Egypt i vest. Grunnet mangel på en direkte arving ble riket etter hans død delt inn i Egypt, Syria og Makedonia fordelt på tre makedonske generaler. De ble selvstendige konger og sørget for gresk innflytelse i flere generasjoner. De nye rikene gjorde så grekere fra forskjellige bystater kom sammen og utvekslet språk og kultur. Man fikk en sammensmelting av orientalske og greske elementer i kulturen, hvor den greske var dominerende. Derfor har den samlede betegnelsen blitt hellenisme (av Hellas), hvor gresk kunst og kultur fikk en høy status. Biblioteket i Alexandra, for eksempel, ble bygget for å samle, organisere og katalogisere gresk litteratur samt for å gjøre Alexandra til et kunnskapssenter hvor folk kunne tilegne seg kunnskap og utvikle hellenismen ytterligere, på statens regning. Sett i forhold til den greske befolkningen fikk den greske kulturen en usedvanlig stor innflytelse i middelhavsområdene. Romerriket Roma startet som en liten bystat på Palatinerhøyden, i sentrum av dagens Roma. Fra 700-tallet f.kr. var Sør-Italia dominert av greske bystater som lå langs kysten. I nord konkurrerte grekerne med etruskerne som på denne tiden la under seg store områder i Mellom- og Nord-Italia, og som fikk stor betydning for den tidlige utviklingen av Roma. Roma ble grunnlagt i 753 f.kr. (legendene sier 21. april, sikkert en solfylt dag) som et monarki hvor etruskiske konger hadde makten frem til 509, da den siste kongen ble avsatt og staten ble overgitt til folket man fikk en republikk. Roma skal ha blitt grunnlagt av brødrene Romulus og Remus, men i en dramatisk krangel om plasseringen av byen drepte Romulus sin bror, og erklærte seg som den første av i alt syv konger. Republikken Man hadde to stender: en elitestand kalt patrisiere, og en stand med alle andre kalt plebeierne. Patrisierne hadde monopol på nesten alle maktposisjoner, selv om man hadde utviklet både folkeforsamling, embetsmenn og et råd bestående av tidligere embetsmenn, kalt senatet. Patrisierne dominerte klart blant embetsmennene. 6

7 På 400- og 300-tallet f.kr. ble patrisiernes makt utfordret av plebeierne, som ønsket mer innflytelse. I 450 f.kr. fikk de gjennomslag for nedskrivning av lovverket, og etter hvert som motstandskampene, stenderkampene, utfoldet seg gjennom 300-tallet f.kr. fikk de mer og mer tilgang til politikken. De ble sluppet til embetene og fikk dermed også litt plass i senatet, mens deres egen folkeforsamling ble satt gjeldende for hele Romerriket. Men Roma fortsatte å være en aristokratisk stat diskusjoner á la Athen var bare å glemme. Borgere stemte for eller mot ferdig utarbeidede forslag, de valgte embetsmenn ut fra en lite antall kandidater, og senatet var stadig dominert av aristokrater. Romersk ekspansjon Gjennom 400- og 300-tallet kriget romerne konstant mot naboene. Etter hvert som de erobret områder ga de forskjellige rettigheter (noen fikk full borgerrett, andre fikk ikke politiske rettigheter i det hele tatt), og ved å veksle mellom å true og lokke med rettighetene kunne romerne lett sette folkene opp mot hverandre. I 270 f.kr. var hele den italienske halvøya under romersk styre. Suksess mot Kartago (en handelskoloni i Nord-Afrika) kom i 146 f.kr., etterfulgt av erobring av resten av Middelhavsområdene, inkludert de hellenistiske rikene Egypt, Syria og Makedonia. I starten var de romerske soldatene vanlige bønder som etter tjenesten gikk tilbake til åkrene sine. Dette endte med stor mangel på soldater, så en reform rundt år 100 f.kr. måtte til, som førte til at soldatene ble yrkessoldater med lønn. Dermed kunne også fattige og jordløse verve seg. Resultatet ble verdens mest slagkraftige hær. Overlevde man tjenestetida sørget feltherren for at soldaten fikk egen jord eller andre goder. Derfor ble soldatene ofte mer lojale til feltherren enn Romerriket selv, noe som åpnet for feltherrens mulighet til å bruke militæret mot republikken for å få gjennomført egne ønsker. Ekspansjonen brakte med seg store verdier. Krigere fikk råd til å investere i jord, og de rikeste (ofte offiserer i hæren) skaffet seg store områder og levde luksuriøst. Mange krigsfanger ble sendt til Roma og solgt billig som slaver. Erobring av jordbruksarealer ute i distriktene ga lave priser på korn, og de italienske bøndene ble av konkurransen presset over til andre yrker. Erobringene ga store forskjeller i Romerriket, og Roma vokste til en by med opp mot én million innbyggere der mange levde i fattigdom og sjansene for opptøyer og uro var stor. Fra republikk til keiserdømme Hærene ble etter hvert en egen maktfaktor, og de(n) som kontrollerte hæren kontrollerte også staten. Julius Cæsar var en som gjorde nettopp det. Etter mye uro og borgerkriger tok han i 46 f.kr. over kontrollen i riket og erklærte seg som diktator med intet mindre enn all makt på livstid. Tilhengere av republikken fryktet han skulle innføre monarkiet igjen, og fikk ham som en følge drept i 44 f.kr. Cæsars adoptivsønn, Augustus, utnyttet borgerkrigene som fulgte. Når han kom til makten opprettholdt han alle gamle institusjoner som folkeforsamlingen, embetsmannsystemet og senatet, og tegnet et bilde av at alt var som før. Institusjonene fikk tilbake sin status, men det var nå bare Augustus som hadde den reelle makten. Romerriket var fra 31 f.kr. et keiserdømme. 7

8 Pax Romana Under de tidlige keiserne ble Romerriket stadig utvidet gjennom hyppige kamper i utkantene, mens romerfreden Pax Romana senket seg i de trygge, romerskkontrollerte områdene rundt Middelhavet. Omkring år 150 e.kr. dominerte Romerriket over 60 millioner mennesker. De som var lojale ovenfor keiseren kunne få romersk borgerskap, det motsatte for de som ikke var lojale. Romerrikets ledelse besto av keiserens stab (embets- og tjenestemenn utnevnt delvis av senatet og delvis av keiseren). Utenfor Italia var riket delt inn i provinser med romerske ledere, et lite byråkrati og en hærstyrke som skulle opprettholde fred og sørge for at keiserens beslutninger ble fulgt. De lokale fikk gjerne styre sine områder, så lenge romerske lover ble fulgt opp og skatt ble betalt til Roma. Romerne dannet god kommunikasjon i riket, mye ved hjelp av et stort veinett hvor varer og hærstyrker lett kunne fraktes. Alle kostnader ble dekket av skatt, og riket blomstret. Privatpersoner fikk ofte ansvar for skatteinnkrevingen, og i samarbeid med korrupte provinsbestyrere ble det stadig krevd inn skatt langt over det sentralt bestemte nivået, slik at innkreverne selv kunne ta litt uten at mektige menn i Roma merket det. Kultur, vitenskap og familien Det var i Roma hele ledelsen holdt til, alt krigsbytte ble ført dit og kulturelle impulser kom fra fjern og nær. Den hellenistiske kulturen med sin godt utviklede kunst, litteratur, vitenskap og arkitektur fikk stor gjennomslagskraft. Siden byen var forbildet for alle de andre romerske byene spredte kulturen seg raskt etter å ha blitt populær her. Erobring og plyndring av hellenistiske riker resulterte i mange kunstskatter til Romerriket. Man begynte massekopiering av gresk kunst, og flere greske arkitekturelementer ble videreført i det romerske riket. De rike lærte korrekt latin og ofte også gresk, mens de med mindre penger brukte en mer uformell latin. I øst var det gresk som var administrasjonsspråket, mens den formelle latinen overlevde som kirkespråk, blant vitenskapsmenn og innenfor rettsvesenet. Gresk litteratur fikk stor innvirkning på romersk dikting. Romerne videreutviklet hellenismen, og ble ganske drevne innen ingeniørkunst og kunnskapssanking. De bygde veier og bruer, og vannforsyning, wc og kloakk ble utviklet for de velstående. Hus fikk oppvarming, og glass(-blåsing) ble tatt i bruk. Militæret tok i bruk katapulter. Likevel brukte aldri romerne kunnskapene sine til å lage arbeidsbesparende maskiner, slik at de aldri kunne bli noe industrisamfunn. Vannmøller og slåmaskiner var kjent, men enkelt som det var brukte man heller verdiløse slaver. Familieoverhodet pater familias var den øverste leder over familiemedlemmene og deres landområder, også når barna hadde egne familier. Guttene kunne håpe på å ta over rollen en gang, jentene ville bli bundet til hjemmet der de fødte i snitt fem-seks barn. Grunnet høy barnedødelighet døde som oftest rundt halvparten. Man hadde det såkalte patron-vesenet, hvor mektige borgere kunne knytte seg til og hjelpe andre familier. Familiene ble på sin side nødt til å støtte sin hjelper når han trengte 8

9 det, som i et valg. Båndene mellom patron og klient gikk ofte i arv, og denne ordningen fungerte som den tidens sikkerhetsnett, sosialt og økonomisk. Kristendommen Den romerske religionen var for det meste et offentlig initiativ hvor politiske tillitsmenn utførte seremonier i samfunnet til gudenes glede. Religionen kunne gi mening for enkeltpersoner, men det var mer normalt med egne husguder eller småreligioner mellom familiene. Det er på dette nivået kristendommen først fikk sitt gjennomslag. Jesus fra Nasaret skal ha levd i dagens Israel, et område romerne tok over i år 60 f.kr. Han ble av sine tidlige følgere betraktet som Messias, frelseren jødene hadde ventet på. I starten var kristendommen en jødisk retning med sentrum i Jerusalem, men apostelen Paulus (en romersk jøde) gjorde mye for at kristendommen skulle bli definert som religion for alle. Romerske leder brydde seg i starten pent lite om de kristne, men etter at kristendommen fikk følgere utenfor de jødiske miljøene som ikke hadde et ønske om å delta på felles romerske guderitualer ble kristendommen ansett mer og mer som en trussel mot statsreligionen som til nå hadde holdt kontroll på folket. De kristne fikk skylden for en bybrann i Roma i 64, og offentlig brenning av kristne samt forfølgelser over hele riket var resultatet. Dette fortsatte utover 200-tallet, men religionen fikk mer og mer støtte i alle samfunnslag. Kristendommen ga en særlig plass til den hverdagslige kvinne, som mest sannsynlig har vært viktig for religionens tidligere vekst. Det fantes forskjellige versjoner av evangeliene og ulike beretninger om Jesu liv i de forskjellige menighetene. Den tidlige kirken hadde ingen klar lederskikkelse, så den kristne læren ble tolket forskjellig. Dette virvaret var grunnlaget for etableringen av fire evangelier på 200-tallet som de sentrale hellige skriftene, samt en bedre organisering av kirken. Etter hvert som et mer autoritært styre ble innført økte kirkens betydning, men også forfølgelsene. I perioder med uro og borgerkriger i Romerriket var det lett for folk å finne støtte i religionen, og for en keiser ville det virke positivt å ha støtte fra en organisert kirke med mange følgere. Dette er nok noe av grunnen til keiser Konstantins innstilling. Etter å ha ført krig under det kristne merket støttet han religionen åpent, bygde flere kirker og gjorde kristendommen lovlig i år 313. I 325 kalte han inn til kirkemøte, hvor viktige retningslinjer ble vedtatt. Dette la grunnlaget for en tradisjon med samarbeid mellom kirken og ikkereligiøse (verdslige) ledere. Kristendommen ble så statsreligion i Romerriket i 381, og forfølgelsene gjorde helomvenning og gikk over til å ramme de som ikke støttet kristendommen. Romerrikets fall Et problem som etter hvert ble synlig var at man manglet et handlingskraftig embetsverk som kunne hanskes med udugelige keisere. Gjennom mange urolige år ble økonomien svekket, byene ble rasert og mye mer rev det nøye designede samfunnet fra hverandre. Konstantin flyttet hovedsetet til Konstantinopel, og da keiser Theodosius døde i 395 ble Romerriket delt mellom hans to sønner. Vestrikets siste keiser ble avsatt i 476 av germanerne, mens øst-romerriket besto frem til osmanenes erobring nesten tusen år senere, i

10 Vest-Romerrikets fall har både med indre og ytre faktorer å gjøre. De ytre faktorene er i hovedsak bestående av press på grensene tida mellom 400 og 600 kalles folkevandringstida, en tid da det sentralasiatiske rytterfolket hunerne presset mange folkeslag ut på vandring, innover i Europa. Flere folkeslag plyndret og grunnla egne riker i de romerske områdene, og spesielt aktive med slik aktiviet var germanerne. I øst presset persere fra Sassanideriket seg på grensene og store ressurser ble sendt fra vest for å beskytte det viktige øst. Dermed ble Vest-Romerriket sårbart og lett å erobre for andre folkegrupper. De indre årsakene har mye å gjøre med endringer i samfunnet. Finansieringen av den vest-romerske hæren førte til meget høyere skatter og stor misnøye. Flere rike fikk skattefritak, slik at de som måtte betale måtte gi enda mer. Folk valgte å rømme, og færre innbyggere ga i sin tur lavere skatteinntekter. Flere offentlige oppgaver ble gitt til aristokratene. Klimaendringer og utarming av jord kan ha ført til matproblemer, pestepedemier kan ha gitt sterk befolkningsnedgang. I Roma bodde det på det meste en million mennesker tett med dårlige sanitære forhold, så sykdommer ble spredt raskt. I tillegg ga befolkningsnedgang høyere utgifter for de som ble værende. Misnøyen ble så stor at riket ikke var i stand til å opprettholdes lengre. Derimot bør man egentlig ikke spørre seg om hvorfor Romerriket falt, men heller om hvorfor det i det hele tatt overlevde så lenge som det gjorde: Når man med det første har erobret så store områder kreves enorme ressurser for å opprettholde samfunnet, og organiseringen samt beskytte det mot fiender. Det er rett og slett et under at det holdt vann så lenge det gjorde. Spørsmål fra prøven Forklar hvilke begrepspar som hører sammen: Athen + Demokrati -> I Athen ble det benyttet en styreform som inkluderte alle borgere, kalt direkte demokrati. Rådet (senatet) la frem forslag for folkeforsamlingen, og folkeforsamlingen bestående av en hver mannlig borger over 19 år stemte over forslaget. Athen hadde et direkte demokrati, der alle borgere stemte over hver avgjørelse. Filosofi + Platon -> Platon var en tidlig, gresk filosof. Oligarki + Sparta -> Oligarki betyr fåmannsvelde, og beskriver styreformen i Sparta. Det var et mindretall i befolkningen som bestemte over og styrte samfunnet, selv om man også her hadde versjoner av en folkeforsamling, et råd/senat og embetsmenn. Bystaten hadde også fem personer kalt eforer, såkalte oppsynsmenn, som holdt øye med at alt gikk som det skulle. Disse ble valgt for ett år av gangen. 10

11 Roma + Republikk -> I Roma hadde man på en tid (før keiserdømmet) en republikk med en leder, folkeforsamling, senat/råd, embetsmenn og alt som hørte til i Den romerske republikken, forkortet S. P. Q. R. for Senatus Populusque Romanus, «det romerske senat og folk». Alexander den store + Hellenisme -> Alexander den store samlet grekere og makedonere mot perserne, og etter å ha erobret et enormt område hvor Perserriket hadde vært før ble gresk og orientalsk kultur blandet. Den greske kulturen fikk overraskende stor betydning sett i forhold til hvor få grekerne var i motsetning til perserne. Augustus + Keiser -> Augustus ble den første skikkelige keiseren i Romerriket. Han var Julius Cæsars adoptivsønn, og han tok makten i Romerriket etter diverse konflikter som fulgte drapet på Cæsar i 44 f.kr. Cæsar var den første keiseren, men han kalte seg ikke keiser, og satt bare i to år uten å bygge opp keiserriket i noen særlig stor grad, så jeg vil ikke si at han var det en kunne definere som en ordentlig» keiser. Drøft følgende påstand: Antikkens Athen er demokratiets vugge og opphavet til flere sider ved dagens samfunn. Jeg vil ikke si at antikken direkte har gitt oss særlig mye, for det er ikke mye vi har som er i direkte likhet med noe fra antikken, men heller at antikken har lagt grunnlaget for flere sider ved dagens samfunn. Grunnlaget for flere styreformer og statsformer i dag ser vi at kan ha blitt lagt i den greske og romerske antikken. Styreformer som demokrati og aristokrati har, som alt annet, endret seg i takt med tiden, men demokratiet har helt fra antikkens Athen hatt en hovedidé om at det er folket som skal ha makten i samfunnet, ikke en mindre samling av spesielt rike mennesker, som er det aristokratiet har bygget på. Allikevel har man noen tydelige forskjeller i demokratiet mellom før og nå: Før hadde man i Hellas et direkte demokrati hvor alle borgere stemte for eller mot hvert forslag, mens i dag har vi et demokrati der folket velger representanter som videre skal ta beslutninger på vegne av velgermassen, det vi kaller et representativt demokrati. Demokratiet i antikkens Hellas eksisterte også bare for en del av borgerne, mens vårt moderne demokrati har plass til en lang rekke flere vi har i dag en idé om at alle skal stå med like mye makt i samfunnet noe som var en ikke-eksisterende tanke tilbake i antikken. Den gang skulle en bare være frie, men ikke nødvendigvis like. Likevel er grunntanken i demokratiet både i fortidens Athen og i dagens samfunn veldig lik slik President Lincoln beskrev det i sin kjente tale Gettysburg Address fra tiden rundt den amerikanske revolusjonen: That government of the people, by the people, for the people. Opp gjennom historien har mennesker hentet mye inspirasjon og mange elementer fra antikken. «Midtlivskrisen» for menneskeheten kom i renessansen, hvor man plutselig fikk dette draget etter å se tilbake til samfunnets ungdom og gjenføde den antikke kunst og arkitektur, så vel som politiske ideer. Flere perioder senere har også blitt preget av liknende flashbacks, eksempelvis barokken og klassismen. I disse tilbakeblikksperiodene har menneskene etter hvert tilpasset demokratiet datidens samfunn. Men så skal vi ikke prise antikken for mye. Jeg vil si at vi hadde greid oss ganske bra også om antikken i seg selv ikke hadde gitt oss alt det den ga. I grove trekk ville menneskene før eller siden ha utviklet styreformer og statsformer i likhet med demokrati og republikk, oligarki og aristokrati. Det vi egentlig kan takke antikken for er det at disse ideene kom på 11

12 det bestemte tidspunktet, og ikke senere. På den måten kan vi si at ja, antikkens Athen er demokratiets vugge, men dersom demokratiet ikke hadde blitt dannet der og da ville nok noen senere ha utviklet det. Man kunne greid seg uten antikkens Athen, men dets eksistens kan ha spart oss for mye sløsing med tid, for hvem vet: kanskje dagen i dag hadde vært slik samfunnet var på tiden med den franske revolusjonen hadde det ikke vært for antikkens tenketanker. Hvem hadde innflytelse i den greske bystaten, og hvem ble holdt utenfor? I starten ble bysamfunnene styrt av småkonger eller høvdinger, men omkring 700 f.kr. tok en elite av rike jordeiere over makten. Det var de som kunne bidra mest om det skulle bli krig, for de hadde god tilgang på mat, hester og våpen. De var "de beste", og det samfunnet de styrte ble dermed et aristokrati, en styreform der nettopp de beste styrte samfunnet. Etterhvert som det ble billigere å masseprodusere våpen fikk flere deltatt i krig, og dermed var det ikke like stor bruk for de mektige jordeierne. Bønder, kjøpmenn og håndverkere begynte å utfordre jordeiernes aristokrati. I flere bystater skaffet populære ledere seg enemakt med støtte fra et "bredere lag" av befolkningen. Disse ble kalt tyranner, og var rett og slett en leder som hadde tatt makten. Mange av dem gikk raskt fra å være populære til å bli ganske så upopulære, og etter hvert kom andre rike menn med løfter om reform og endringer dersom de selv fikk makten - noe de også gjerne fikk. Denne kampen mellom aristokratene førte til at flere i samfunnet fikk politisk innflytelse, hvor da ofte jordeiere fikk borgerrettigheter. Kvinner, barn, innflyttere og de som ikke eide jord ble likevel holdt utenfor. Inndelingen til kapitlet er hentet fra boka Tidslinjer 1+2, Jørgen Eliassen, Ola Engelien, Tore Eriksen, Egil Ertresvaag, Ole Grimnes, Synnøve Hellerud, Lene Skovholt, Knut Sprauten, Herdis Wiig og Andreas Øhren, Aschehoug 1. utgave, 1. opplag Ved uhell kan det ha endt med at noe tekst i sammendraget er meget lik det i læreverket. Forsidebildet er hentet fra Google uten spesifikk tillatelse, og jeg understreker at jeg ikke eier eller innehar noen form for rettigheter til å antyde at det er mitt. Direkte kopiering av tekst fra dette dokument er ikke tillatt. Erlend C. L. Birkeland