LARS RAMSLIE. Liten fugl. Mors bok. Sangen om skogen og kornet. Roman FORLAGET OKTOBER 2014

Transkript

1

2 LARS RAMSLIE Liten fugl Mors bok. Sangen om skogen og kornet Roman FORLAGET OKTOBER 2014

3 Ripple in still water When there is no pebble tossed Nor wind to blow. Robert Hunter, «Ripple» Enter again the sweet forest Enter the hot dream Come with us Everything is broken up and dances. J.D. Morrison, «Ghost Song»

4 SLIUL Mor lyttet til respiratoren. Skjøv seg frem på stolen og hvilte kinnet et øyeblikk mot hånden, kjælte med overleppen. Ble sittende og stirre på nøkkelknippet sitt en stund, tvinne det mellom fingrene, stryke tommelen over det vesle metallstykket festet til ringen før hun reiste seg, la det nedi kåpelommen og la kåpen over stolen. Slo av lyset, skrittet over til vinduet og rettet på blomsterbuketten. En større bukett av langstilkede tulipaner. Ikke av det slunkne, kortvokste slaget de solgte nede i foajeen. De luktet friskt. Det ville være lukten hun etterlot seg. Noe friskt. Som lyste opp i karmen. Flommende gult. Herfra kunne hun skue utover hele byen. Noe av det hun satte aller størst pris på med disse besøkene. Det ragende bygget lå allerede på en høyde like utenfor bykjernen, og her oppe fikk hun uforstyrret anledning til å kikke ned i gatene, nyte overblikket, som om hun visste nøyaktig hva som utspant seg i alle de små livene der nede. Hun lette seg frem til området der de mest fristende forretningene lå tett i tett. Fulgte en ung kvinnekropp fra å stå dvelende fremfor utstillingsvinduet til å forsvinne inn og så like etter å komme småløpende ut de tunge glassdørene, fortsatt med lommeboken i hånden, uten mulighet til å gjemme seg i mylderet med den store, firkantede posen, brennende hvit, flytende, krengende, like ned til anklene. For så å stille seg fremfor et nytt vindu. Og så like etter enda ett. Den lille figuren nølende utilpass, etterhvert ute av stand til å komme inn i det tidligere så lette, springende ganglaget igjen, bøy i nakken, de aller siste stegene rundt hushjørnet og ut av strømmen.

5 På tå, skrått ut til siden, kunne mor dessuten skimte kontorbygget hvor fars firma holdt til, og de mange gule seilene som viste hvor virksomheten fortsatt var aktiv. Også den tidligere arbeidsplassen sin, den gamle møllegården litt utenfor sentrum, kunne hun se derfra. I søkk fremfor henne, som kulper i bebyggelsen, torgene, gravplassen og de golde parkparsellene med nakne, gripende trekroner som snart ville velle grønt opp mellom takene lik grådige, slukende elver. Sprikende ut fra byen og ned langs fjorden, alle de for henne fortsatt navnløse forstedene. Bakenfor, brunsorte øyer av skog. Gårdsanleggene. Med mørke furer over jordene etter våronna, tydelige selv derfra, et syn som alltid frembragte et forunderlig, nærmest vaktsomt, savn i henne. Det ville sikkert vært riktigere å overlate rommet til noen som faktisk kunne nyte utsikten. Men hva visste hun, kanskje jenta våknet fra tid til annen og kikket seg rundt, kan hende oppdaget hun blomstene og undret seg over hvem som hadde satt dem der, lysende, som en sol, en flommende gul kropp, før hun forsvant, falt tilbake inn i søvnen. Mor trakk av seg støvlettene, satte dem bak skjermbrettet i hjørnet og listet seg over til sengen. Strøk jenta over håret. Det var fint, luftig, men likevel sterkt på en måte mor nesten misunte henne. Hun lurte på om stingene i hodebunnen ville synes nå som håret endelig var begynt å vokse ut igjen etter de aller siste inngrepene. Uten at hun kunne se hvordan det ville gjøre stort fra eller til. Lot fingeren gli sakte over pannen, ble stående og studere bandasjelappen som de på ny hadde begynt å klistre over øyehulen. Over gropen, gapet bakenfor, som ellers ville ha kommet henne i møte, kikket inn i henne. Hun regnet med at det nylig hadde vært besøk. Det fantes ellers ingen grunn til å skåne mor med denne innretningen. Åpningen skulle forlengst ha grodd igjen. Hun kunne tåle det. Med mindre lappen

6 skyldtes et nytt inngrep, nok en korreksjon, slik at den skulle være der av hensyn til jenta selv, med tanke på smusset og støvet som mer enn sikkert fløt rundt i luften der. Det kunne jo være. Det ville nok høres mer riktig ut. Mor snakket for øvrig ikke stort med pleierne lenger, kunne ikke huske sist hun hadde meldt sin ankomst, og kom uanmeldt også denne dagen. Det var ikke planlagt, og hun hadde heller ikke tenkt å være der lenge. Pleierne nøyde seg med knapt, hvis i det hele tatt, å registrere at hun stakk innom. Hun foretrakk det vel egentlig på den måten. Få være der i fred, uten å bli brydd av andre. Og det var nok slik det pleide å bli etter en stund. Avdelingen hadde sin egen ro, sin egen rytme, men arbeidet var vel det samme, krevde sitt. De kunne ikke følge med på alt. Uansett hadde hun lært seg rutinene deres nå, merket seg med hvilken forunderlig regelmessighet det var mest å gjøre der, hvilke ukedager som var de travleste, når andre pasienter forlangte større oppmerksomhet enn ellers. Hun hadde en slags oversikt over vaktlistene, når det passet best å komme og når det var mindre heldig, opplysninger det ikke hadde vært vanskelig å oppdrive. Og noe som syntes best for alle parter. At hun etter hvert holdt seg litt i bakgrunnen, kom innom med blomster fra tid til annen, før hun smøg seg ut igjen, som regel ubemerket, dro hjem til far og jentene. Og skulle hun bli litt lenger, satt hun som regel bare stille bak skjermbrettet med boken sin, eller listet seg ut på badet hvis hun forstod at hun kom til å være i veien, på noen som helst måte være til bry.

7 I godt og vel et år nå hadde hun fortsatt med å komme hit, funnet styrken til det. Hun følte at hun fremdeles måtte, at i hvert fall noen fra skolen måtte, burde stille opp. Etter noe slikt som dette. Enda hun også tenkte at det kanskje var på tide at hun begynte å ta hensyn til seg selv òg. Hun kjente seg så tom. Eller tømt. Nesten litt dum som fortsatte å komme. Men ut fra hva hun kunne skjønne, det var ikke noe som lenger ble diskutert på skolen hvor hun jobbet, der jenta hadde vært elev, var det ingen derfra som brød seg med å følge henne opp. Etter alt å tyde, i hvert fall ikke etter at mor selv begynte å besøke henne. Som om livet bare hadde gått videre så snart høsten tok til på ny, at omsorgen, all medlidenhet tok slutt med en gang de hadde nye elever å ta seg av. Da de flyttet jenta hit, over på denne avdelingen, var hun kommet i skade for å presentere seg som en venn av familien da hun uventet måtte gjøre rede for seg. Enda alle på den tidligere avdelingen godt hadde visst hvem hun var og hvorfor hun kom, hva jenta hadde betydd for henne. Betød for henne. Det syntes snart som et unødig og dumt påfunn, men der og da hadde hun følt seg så presset, liksom så mistenkeliggjort av de nye pleierne.

8 Spesielt en av de eldre hadde mor lært det var best å holde seg på trygg avstand fra. I utgangspunktet var det bra at de brød seg og passet på, men denne pleieren var i overkant vaktsom. Enda hun oppga sitt eget navn også, Julie Loe. Hun hadde ingenting å skjule. Men det var noe hun kunne kjenne litt på, at de kanskje hadde lagt merke til at ikke alt var helt som det skulle. Med familien. Noe som kanskje var årsaken til at hun ikke kunne se spor etter dem der lenger. At andre hadde lagt merke til noe av det samme som henne, og gjort noe med saken. Men at det slik kunne ha gått utover henne også. At noen trodde hun var en av dem. At det var derfor noen på denne avdelingen lot til å sky henne. Henne. Av alle mennesker. Mor lot impulsen fare, higenen etter å fikle med, pille på, flate ut vablene i den hvitfiltrede plastkanten som klebet den rastede bomullsputen på plass over øyehulen. Strøk isteden neglen over det som var tilbake av bryn, noen karrige, sprikende tuster knurvet liksom møysommelig og med stor kraft inn i en ny vekstretning, opp og ut fra øyekammen. Ellers var huden, i de uskadde områdene, misunnelsesverdig like myk, om ikke enda mykere og glattere enn før. Behagelig tørr, på ingen måte fet og klam, uten det voksaktige preget andre der så ut til å få, etter å ha vært sengeliggende og medisinert over så lang tid. Hun husket egentlig jenta som nokså grovporet, ru, men kanskje skyldtes det all den unødvendige sminken.

9 Dersom hun skulle gjette på noe, var det nok det regelmessige og sikkert svært så næringsrike inntaket fra sonden, samt fraværet av alskens skjønnhetsprodukter, som nå hadde velsignet henne med denne barnehuden. Hun hadde uansett langt fra vært blant de vakreste jentene på skolen. I begynnelsen hadde knapt noen lagt merke til henne. Bortsett fra mor. Tiltrekningskraften lå vel et annet sted. Plasterkanten rundt bomullen slapp, først nærmest umerkelig, taket i kinnbenet, løftet seg litt etter litt etterhvert som flappen vinket seg mer og mer løs, pustet forsiktig i takt med respiratoren. Strakte seg opp, sank igjen, i små napp, lik en fjær i vinden. I glipen som taktvis arbeidet seg frem fra neseryggen til kinnbenet kunne hun følge de rosa rennene, det glatte, skinnende, stedvis marmorerte, arrvevet som ledet inn mot den tomme øyehulen. Et tråklet, plommeløst søkk. Et glødende mørke. Kanskje hadde hun påtatt seg mer enn hun kunne makte, strukket seg lenger enn hun burde. Men alt hun ville så snart Maya var født, var å komme igang igjen. Og, som hun etter hvert skulle oppdage, å få holde på med noe som ga mer mening. Far ønsket tydeligvis å være mer hjemme enn tidligere. Han oppmuntret henne fra første stund til å søke om å få tilbake den gamle stillingen sin, enda hun var svært usikker på om det ville være et riktig valg, det var formelig som om han ikke kunne vente med å få henne ut av huset. Og han ville stadig smykke seg med det. Som om det hele skulle være hans idé, hans initiativ, at hun skulle ut i arbeid igjen.

10 På samme snakkesalige vis som han kunne innbille seg å ha løsningen på alle andres problemer. Om noen andre kunne finne hjelp i det, gjaldt det ikke henne. Han involverte andre mennesker, kunne be om råd på hennes vegne, ta det opp til diskusjon blant venner hvis de var i selskap, som om han betraktet og fremstilte seg selv som en slags fødselshjelper, en igangsetter for henne. Som om han hadde forrang, også i å mene og finne ut hva hun skulle foreta seg. Og det ble en av de mange grunnene til at hun ikke lenger orket å ha mennesker i huset eller rundt seg. Episodene skulle bli så mange, forslagene og løsningene gjentatt så til det kjedsommelige, og situasjonen i det hele bli såpass uutholdelig at det var grunn nok i seg selv til bare å kaste seg ut i det, komme i gang igjen. Alt hun ville var å ha et liv, et rom, et sted, for seg selv. Hensiktene hans var nok gode. Men far kunne på denne måten, stikk i strid med hva han forventet og oppfattet seg som, ofte ende opp med å fremstå nokså komisk i måten han forsøkte å forvalte andres liv på, så jomfruelig, med sitt enkle, uskyldige syn på hva som var rett og galt. For andre. Hun hadde ingen slike illusjoner om seg selv. Om hva hun måtte bety for andre, hva som til enhver tid var den rette løsningen. Akkurat hvordan han fikk det til, hvor han fant motet, hvordan en som ham i utgangspunktet klarte å forvalte, og beholde, ansvaret for en såpass stor bedrift, kunne sikkert være en stor gåte, men det brød henne egentlig mindre. Han så uansett ut til å kunne bære det. Han var stort sett flink med jentene. Gikk inn for oppgaven på sitt sedvanlige rørende vis. De trengte ikke bekymre seg for å mangle noe.