Gry Hovdenak Strøm. Ordsamleren. Roman

Transkript

1

2 Gry Hovdenak Strøm Ordsamleren Roman

3 På Torvet Han svinger inn på Torvet fra Strandgaten og oppdager henne med det samme. Hun står og venter. På ham, det er han plutselig sikker på. Hun vet han pleier å komme hit på denne tiden. Det er folksomt ved bodene. Samtalene flakser over plassen. Det klirrer i mynter. En stadig strøm av mennesker. De kommer for å handle før de skal hjem til middag. Himmelen ligger grå og fillete over byen, og vinden glir kjølig rundt hushjørnene. De fleste snakker med torvselgerne om at det skal bli godt med flere varer i hyllene, men det tar nok litt tid, det er tross alt bare et par uker siden krigen tok slutt. Ja ja, sånn er det. For endelig er den over. Det er lettelse i luften, som om sol og latter har begynt å stige rett opp av bakken. Alle han ser går rundt med den nye gløden i kinnene, nytt lys i øynene. Frihetsfølelsen siver ut av alles porer gledens egen, søte lukt. Byen fylles sakte av håp for fremtiden. Han ser det samme håpet i øynene hennes, blandet med noe annet det er vanskelig å se hva er, men han kjenner at det vrir seg i ham. Hun kommer gående med raske skritt, virker rastløs, nesten utålmodig. Han stopper, smiler overrasket.

4 «Er det du som er ute og går?» Han håper stemmen virker varm, uberørt av alt som har skjedd. Hun nikker forsiktig. «Det er visst det.» Smilet haster over ansiktet. «Du er vel på vei hjem,» sier hun, lar blikket sveipe over torvet, raskt, før øynene lander på ham igjen. «Er nok det, ja.» De studerer bakken inngående et øyeblikk før hun fortsetter: «Du har vel hørt om det. Alt sammen.» Stemmen er et vindpust. «Ja. Jeg har jo det.» En liten pause i ordene. Luften er i ferd med å kjøles ned. Over dem er himmelen tung, full av våte skyer. Han er spent på hva hun nå skal si,for han har skjønt såpass; møtet deres er ikke tilfeldig, hun vil noe med dette, har ventet på ham med en hensikt. Endelig tar hun sats. «Jeg lurte på, kan du passe på noe for meg?» Hun drar ut noe av vesken hun har knuget i hendene hele tiden en brun pakke. Brunt papir med snor rundt. Hun rekker ham den, raskt og bestemt. Han tar imot uten et ord og veier den i tankene, vugger den forsiktig i hendene. Den er tung. Han vet ikke om han noen gang har holdt noe tyngre, som om uroen hennes nå ligger tungt i armene hans. Hun stirrer et øyeblikk på pakken før hun fortsetter, nesten hviskende: «Dette virker sikkert dumt, men sånn er det. Jeg må få gjemt den bort. Du må gjemme den. Lov meg at du

5 gjemmer den.» Han ser uforstående på henne, nikker. Vet ikke helt om han burde spørre, om han egentlig vil vite, men han må. Noe annet blir for merkelig. «Hva er det i pakken?» Hun nøler med svaret. De store øynene er blanke som speil. «Du trenger egentlig ikke vite hva det er,» sier hun. «Men jeg kan ikke la den bli liggende igjen hjemme.» Hun sier det så bestemt og med så mye skarphet i stemmen at han ser ned igjen. Fingrene kjennes klamme rundt det grove papiret. Han vil så gjerne si noe, si noe riktig, noe som vil hjelpe, som vil lindre. «Det kommer til å ordne seg. Alt sammen.» Hun nikker fort, ser på ham. Øynene skinner håpefullt. Et intenst ønske i dem, det gjør vondt å se på. Så forblir han stum, ordene smuldrer opp i munnen, tørre og ubrukelige. Han forbanner sin egen ørken, han lar henne stå der med dette underlige blikket og har ingen flere ord. Det er hun som må fylle stillheten. «Det ville vært til stor hjelp hvis du kunne passe på den. Inntil videre. Jeg vet jeg kan stole på deg. Jeg er så redd for at han skal finne den, skjønner du. Han må ikke finne den. Det klarer jeg ikke å tenke på.» Blikket hun setter i ham får hjertet til å synke. «Ikke vis den til noen.» Han holder hardt rundt det hun har gitt ham, skjønner endelig hva det er, hva det må være.

6 «Ikke til noen? Jeg skal ikke vise den til noen?» Hun nøler et øyeblikk, tenker seg om. «Det kan vi snakke om. Senere. Det viktigste nå er å gjemme den bort. Jeg kan ikke ta den med meg.» Han stusser. «Ikke ta den med deg?» Hun nikker bestemt. «Ja. Jeg reiser. Jeg må det.» «Du reiser. Er det sikkert?» «I morgen. Det er vanskelig å si noe mer akkurat nå.» Da begynner han å forstå. Iveren i stemmen. Blikket som flakker, søker overalt. Hun speider fortsatt, etter noen andre enn ham. Han vet ikke hva han skal tro, men han kan ikke si nei. Uansett kan han ikke det. «Greit. Jeg skal gjemme den. Men da må du si hva det er.» Hun smiler så vidt, ser litt beklemt ut. «Det vet du nok allerede.»

7 Del I

8 Nattdyr Da Charlotte Laval sluttet å vente den sommeren, fikk hun plutselig hastverk med å reise. Hun var ferdig med gymnaset. Det var på tide å komme seg bort; følelsen satt som en kløe i brystet. Det hjalp ikke å sitte uvirksom og vente lenger. Ingen ville plutselig komme og banke på døren hennes og si: Jeg er hjemme igjen. Tiden hadde rent ut. Hun så på brevet hun hadde prøvd å skrive på alle løkkene som fylte arket, på alle ordene som håpet, ønsket at det var annerledes og pakket det ned. Hun så seg rundt i rommet sitt. Alt var ryddet. Stillheten hvilte over møblene. Stolen ved vinduet stirret ensom mot sjøen, som lå og sov, langt der ute under den grå himmelen. Hun kjente en underlig lettelse legge seg kjølig rundt hodet. Bort fra tausheten som lå i veggene, minnene som krøp langs listene. Oslo. Oslo ville sikkert bli bra. Det var stort der. Store dansegulv. Store fester, helt sikkert folkemengder å forsvinne i, drukne i, biblioteker å gjemme seg på. Et smil i mengden. Hun la de siste tingene i vesken. Samlingen, pennene, boken hun leste, tok den under armen, så seg rundt i rommet en siste gang. Så var hun klar. Rommet forsvant

9 bak døren hun lukket etter seg. Tankene hang igjen enda noen sekunder, men beina gikk ned trappene, gjennom gangen, ut til bilen. Faren holdt på å legge bagene i bagasjerommet. Han lukket lokket med et bestemt smell. Så kjørte de. Moren vinket dem av gårde med et drag over ansiktet Charlotte ikke helt klarte å tolke. Det var ikke alltid så lett å lese morens milde, glatte ansikt. Kanskje lå det et strøk av lettelse over pannen. Nei, hun måtte ikke tenke på det nå, hun måtte se fremover, øynene på veien, innover til hovedstaden. Faren skrudde på radioen, hvor de snakket om avtalen Bush og Gorbatsjov nylig hadde undertegnet for å redusere antallet atomvåpen. Navnet laget ekko i hodet: START I. Start en. «Ser ut som det er lite trafikk,» mumlet faren. Hun skulle smelte sammen med den voksende strømmen av immatrikulerte. Ordet snirklet seg rundt tankene, høytidelig og fremmed. Immatrikulering. Hun visste ikke hva som ventet henne. Hun var lettet over å dra, men usikker på hva det egentlig innebar. Marlene hadde klart det. Storesøsteren hadde valgt bort lærlingplassen i hjembyen, hadde funnet en plass i Porsgrunn i stedet. Hun hadde hatt det travelt med å komme seg av sted. Siden hadde hun knapt vært hjemom. Et trykk bak brystet ved tanken. Til slutt blinket Oslo sentrum mot dem. De fant den lille gaten like ved slottet uten problemer. Arbins gate. Ærverdige, gamle leiegårder med pene fasader raget

10 rundt dem da de steg ut av bilen. Charlotte hadde vært heldig, hun visste det. En bekjent hjemme hadde en kamerat som akkurat hadde flyttet ut av et kollektiv for fire i Arbins gate, og Charlotte skulle få overta rommet. Leiligheten var visst romslig og hyggelig. Spenningen kveilet seg i magen. Oslofjorden sendte et kaldt sukk innover byen. Sommeren hadde allerede gitt fra seg kveldene. Hun fant riktig ringeklokke. Faren smilte nervøst, hutret litt mens de ventet. Endelig hørte de mumlende skraping og døren gikk opp. «Tredje etasje,» sa stemmen, og de begynte på trappene. Flyttelasset hennes var ikke stort, så de fikk med seg alt i én vending: To bager med klær, en eske med ting. Skrittene deres gjallet mellom veggene og fikk Charlotte til å tenke på en gammel fabrikkpipe, der de kravlet oppover. En høy, lyshåret gutt med runde kinn og en altfor gul T-skjorte tok imot dem i døråpningen. Ansiktet lyste opp i et smil da han så henne, ivrig holdt han døren oppe. Hun hadde aldri møtt ham før, men iveren var velkjent. «Stig på, stig på. Svein her.» Svein rakte frem en stor, rosa hånd, hilste høytidelig på dem begge og viste dem inn. Han fortalte at han hadde bodd der i litt over et år, at det var et fint kollektiv. Leiligheten var av det gammeldagse slaget. Lang, smal