Redaksjon Empirien er hentet fra debattprogrammene Holmgang, Lønning&Staff, Lønning Direkte, Antenne ti og

Transkript

1 Kraften av innvandring La oss se på noen kjente bilder av et typisk norsk debattprogram med temaet innvandring på dagsorden, fra slutten av 80 tallet og begynnelsen av 90 tallet fra forrige århundre. 1 I disse programmene I forsøket på å skape et forståelig bilde av innvandring, og i arbeidet med å konstruere meninger om dette emnet, anvendes en rekke paradigmer som gjentar seg i alle programmene. Kriminalitet og vold knyttet til en rekke andre faktorer er stadig tilbakevendende temaer. Kriminalitet og vold knyttes ofte til kulturelle trekk, deriblant synet på religion, kvinner og seksualitet for å nevne noen. Innvandring og innvandringspolitikk utgjør et samfunnsmessig vanskelig og krevende emne, noe som reflekteres og bekreftes gjennom temaene som blir tatt opp i programmene. Det etniske landskapet, slik det blir fremstilt i programmene, beskriver en tilstand som står i kontrast til en tiltenkt normalitet. Som et usynlig element i temaenes struktur ligger antagelsen om at det finnes en harmonisk, uproblematisk tilstand. Begivenhetene det fokuseres på i programmene hører ikke hjemme i denne uproblematiske tilstanden. Programmenes tema omhandler først og fremst det negative. Undersøkelsene som programmene støtter seg til fokuserer stadig på det negative. Nesten alle undersøkelsene omhandler kriminalitet, innvandret kvinnesyn omtales kun i forbindelse med voldtekt og undertrykking; rasisme sees aldri i sammenheng med for eksempel diskriminering, men søkes som oftest forklart ved å henvise til kulturelle forskjeller. Det er snakk om en reduksjon hvor programmene presenterer bestemte kategorier hvor de foreslår meninger om hvordan den faktiske tilstanden i samfunnet er. Aktørene innvandrere og nordmenn i landskapet skal presentere medlemmene i landskapet, og temaene viser til en overordnet diskurs hvor konflikt og strid er stikkordene. Programmene reduserer virkelighetens mangslungenhet til dikotomien oss og de andre, og gjennom temavalget pekes det ut konflikter og vanskeligheter som kan oppfattes som resultat av møtet mellom disse kategoriene. Programmene blir en arena der man snakker om det anstrengte forholdet mellom nordmenn og innvandrere. Hvert program forsøker å presentere en virkelighetsbasert versjon av det etniske landskapet. Vi har å gjøre med gjenkonstrueringen av det multietniske Norge. Denne konstruksjonen fremstår som en metafortelling, en fortelling som er tilstedeværende i samtlige debattprogram. Videre finner vi diverse dramturgiske fortellinger hvorigjennom bestemte meninger og ideer om innvandring blir reprodusert. Elementene i de konstruerte dramaturgiske fortellingene i programmene bygges på en slik måte at de blir gjenkjennelige. Debattprogrammenes versjon av innvandring må være forståelig og tilgjengelig for seerne, og dermed er reduksjonen som preger programmene uunngåelig. For å kunne opprettholde sin versjon av virkeligheten som troverdig og sann, bruker programmene diverse fremgangsmåter. Kanalene konstruerer sine dramaturgiske fortellinger på en slik måte at programversjonen blir understreket, men samtidig vanskelig å trenge gjennom. I disse fortellingene blir aktørenes fortellinger redusert, og integrert i programmenes overordnede diskurs. En diskurs hvor det bærende elementet er konfrontasjon. programmene bruker kjente begreper for å beskrive det ukjente. Dermed fremstår mange av programmene som klisjeer i stadig gjentagelse. Islam, kvinnesyn, kriminalitet osv., er faste 1 Empirien er hentet fra debattprogrammene Holmgang, Lønning&Staff, Lønning Direkte, Antenne ti og Redaksjon 21.

2 kategorier med fast innhold som dukker opp om og om igjen. Klisjéreduksjonen betyr på ingen måte at for eksempel programmenes versjon av muslimske menns kvinnesyn ikke finnes. Problemet er at det er den eneste versjonen som kommer frem. Programmene presenteres sin enkle og reduserte lille versjon av hvordan verden er. En konsekvens av en slik fremstilling, er at verden der ute blir fremstilt som fastlagt og ubevegelig, mens den faktisk stadig er i endring. Innvandrere og nordmenn blir statiske begreper. Innvandrere og nordmenn, og andre konstruerte dikotomier, fremstår som møte mellom det onde og det gode. Aktørene blir tillagt forskjellige egenskaper i henhold til det til enhver tid gjeldende programdrama. Det ville være direkte naiv å tro at programmenes overordnet mål er å skape en likevekt mellom de ulike posisjonene i debatten. Formålet er derimot å skape en dramaturgisk god debatt. Slutten av 80 tallet og det meste parten av 90 tallet fra forrige århundre er en signifikant periode hva det gjelder medievirksomheten i Norge, og fokus på temaet innvandring. Slutten av 80 tallet og det meste parten av 90 tallet fra forrige århundre er en signifikant periode hva det gjelder medievirksomheten i Norge, og fokus på temaet innvandring. I denne perioden gjør TV2 sin inntreden i media-norge. Denne inntreden fører til en større grad av kommersialisering. Helt konkret innebærer dette at kampen om seertall intensiveres. Samtidig viser slutten av 80 tallet til en periode der debatten om innvandring blir etablert som et sentralt samfunnsspørsmål, og blir til tema i programmet til forskjellige politiske partier. Denne plassen tema for gjenspeiler seg i plassen temaet for innen ulike aktualitets- og debattprogram innen to landsdekkende norske TV-kanaler, nemlig NRK og TV2. I perioden 1989 til 1997 sender disse to kanalene nærmere 60 program som kan sies å være direkte knyttet blir til temaet innvandring. 2 Alle andre temaer blir omtalt en eller to ganger med unntak av EU debatten som ta en god andre plass med ca. ti programmer. Disse lettfattelige tallene taler for seg selv. Det er NOE med innvandring som gjør temaet attraktiv for NRK og TV2. Denne artikkelen vil gjøre noe betraktninger rundt denne attraksjonen. Det essensielle for å forstå hvorfor programmene fokuserer så kraftige på innvandring som tema, er å forstå hvilken logikk styrer det grunnleggende innen virksomheten. Logikken i et debattprogram kan best forstås som syntese av to grunnleggende strukturer: På den ene siden vil programmene gjerne fremstå som representanter for borgernes verdier. Programmene må komme med garantier for at de valgte temaene representerer forskjellige interesser i samfunnet. Programmene konsentrerer seg om ulike sosiale, kulturelle, og politiske spørsmål, og vil presentere seg som fora der borgerne kan praktisere sine demokratiske rettigheter. På den andre siden finnes det en annen struktur i programmene. Denne strukturen handler om det avhengighetsforholdet til økonomi programmene står overfor. Mye av fjernsynsvirksomheten handler om å få inntekter og overleve i markedet. Debattprogrammene produseres for å bli sett av folket i samfunnet. Dette handler om tilbud og etterspørsel, og programmene er ganske 2 Programmene Antenne ti, Redaksjon 21, Holmgang, Lønning&Staff og Lønning Direkte står for disse programmene.

3 enkelt avhengig av etterspørselen. Økonomiens betydning er et tema man aldri snakker høyt om i debattprogrammene, et siste ord som aldri blir sagt. Troen på sin rolle som borgerenes tjener er en verdsatte tro innen journalistisk virksomhet. Det er denne troen en programleder i et ønsker å identifisere seg med, og som legges til grunn for legitimering av deres virksomhet. Programmene insisterer på sin kulturelle utvalgthet, en rolle som legitime fora for å ta opp viktige samfunnsspørsmål, deriblant innvandring. Denne troen ligger til grunn for en selvforståelse, for en definisjon som tilsier hva virksomheten går ut på. Man definerer sin virksomhet utfra den rollen man tror man har. I NRK s programregler for eksempel, er kanalens virksomhet definert blant annet på følgende måte: Norsk rikskringkastings enerett til radio- og fjernsynssendinger pålegger institusjonen en særlig plikt til korrekt, objektiv, nøktern og allsidig nyhetsformidling. 3 Når det gjelder NRK er det naivt å tro at kanalen besitter en fullstendig kulturelle autonomi. Kanalen generell og programmene i sær er avhengige av økonomiske faktorer og ikke minst, er de avhengige av politisk legitimitet for å rettferdiggjøre sin virksomhet. Man kan best fordåt virksomheten som preget av samspillet mellom den kulturelle selvforståelsen og de økonomiske hensyn. Men vel å merke på samme tidspunkt som "innvandring" blir til et viktig sosialt spørsmål i norsk offentlighet, går også fjernsynet over fra å være en regulert offentlig virksomhet til å bli en industri. En nøkkelfaktor i denne endringen er konkurranse mellom ulike kanaler, først og fremst TV2 og NRK. TV2 s opptreden i feltet innebærer en større grad av kommersialisering, noe som igjen innebærer at feltets ortodoksi flytter seg mot den økonomiske hetronomien og dermed fører til en reduksjon, eller endring, av den kulturelle polens betydning i feltet. Helt konkret innebærer dette at kampen om seertall intensiveres. TV2 s inntreden fører til en popularisering av TV i Norge, noe som vi lett kan registrere i debattprogrammene. Dette fører til at konkurransen i feltet får helt andre dimensjoner. Mens NRK tidligere nærmest hadde monopol på markedet oppstår det nå fullstendig nye styrkeforhold. TV2 bidrar med en endring i det journalistiske feltet som fører til økt innflytelse av den økonomiske makten, noe som innebærer mindre autonomi i det journalistiske feltet. Denne nye selvforståelsen i feltet og den gjeldende logikken i programmene, har en rekke konsekvenser for programmenes virksomhet. Det har gjennom diverse statlige vedtak har det blitt blitt forsøkt å oppbevare og begrense NRKs avhengighet til det økonomiske feltet. Kanalen har vært ment å ikke skulle fremstå som en kommersiell kanal, men derimot som en opplysningsformidlende kanal. Den monopolsituasjonen kanalen befant seg i før TV2s inntreden, kanalens image som et kulturforum, og de forventningene og selv-forventingene knyttet til kanalens formål, fører til at nyheter- og aktualitetsprogrammer blir til en viktig institusjon i kanalens virksomhet. Kanalens oppgave blir dermed foreslått som å formidle informasjon og kultur til hele Norges befolkning. 3 NRKs programregler 1982

4 Måter man snakker om innvandring i debapprogrammene produsert i NRK illustrerer den selv-forståelse kanalen har av sin virksomhet som en kulturkanal. Med idealer som formidling og opplysning, jakter programmene på engasjerende og opplysende temaer. I denne sammenheng er kultur nøkkelordet. Kulturen til innvandrerne blir stadig trukket inn i samtalene. Med sin definisjon av god journalisme, og som gode journalister, problematiserer programene kulturen til innvandrere på en objektiv måte. Temaene viser ofte til en kobling, en årsak-virkning modell hvor diverse begivenheter skal knyttes til kulturforskjeller. Denne tilstanden blir imidlertid gjenstand for dramatiske endringer når TV2 kommer på banen. Programmene blir fremstilt som folkemøter hvor alle får si det de har på hjertet. Deltakerne er ikke lenger kun eksperter, men også legfolk. Til og med innvandrere får ordet. Mens det tidligere var innvandrereksperter som var med og uttalte seg, kan nå en hvilken som helst innvandrer bli med å si det han vil. De fleste av dem snakker selvfølgelig dårlig norsk, men programlederne er tålmodig nok til å høre på dem. Publikum, slik seerne kalles i mange av programmene, kan ringe inn og uttale seg om temaet, eller de kan ringe inn og svare for eller mot på de ulike spørsmålene programmene stiller i forhold til det aktuelle temaet. Programlederen blir forvandlet til folkets mann som vil få med seg deltakerne og gi dem ordet. Hans holdninger understreker hans folkelighet. Han går frem og tilbake i studio, blir forbannet på noen, setter seg i folkemengden og henvender seg til folket der ute. I kraft av å være folkemøte, er programmene lagt opp på en slik måte at alle får sagt sitt. Temaer, koblinger og vinklinger av en slik karakter at alle får være med. Temaene er som regel løse: Når man for eksempel snakker om foreldrenes ansvar, får noen deltakerne uttale seg. Så går man over til temaet trussel", og nå får noen andre delta i debatten. "Innvandring" blir til et tema som alle kan ha en mening om, og debattprogrammene blir en arena hvor de kan komme til orde. Det meningstapet og reduksjonen i programmene viser seg ikke å være hinder for mange sin deltakelse i programmene. Tvert om, viser det seg at flere av deltakerne er gjengangere og er ofte med i programmene. De er kjente figurer innen debatten, med kjente synspunkter. Ved å bringe inn disse, kan man forstå programmene som arenaer hvor allerede etablerte diskurser og forestillinger innen debatten blir gjenprodusert. Effekten valg av deltakere på denne måten gjør at programmene kan bygge sine dramaturgiske fortellinger rundt dem. Det er for eksempel mye mer interessant å høre hva Hagen har å si, og hvordan andre reagerer når han sier noe, enn når en mindre kjent politiker uttaler seg. Dermed kan programmene oppfattes som arenaer hvor sammensetingen av deltakerne er resultat av et usynlig arbeid, og som fører til reproduksjon av allerede eksisterende maktstrukturer. Alliansene som oppstår i programmene viser at det er til fordel for noen å være med i programmene, fordi sjansen for at de slipper inn er større enn noen andre. De, i likhet med programmene har kapital som de ønsker å øke i programmene. En synsvinkel her kan sies å

5 være at de passer til de redaksjonelle valgene som foretas før programmene en gang begynner. Eller rettere sagt de passer den valgte vinklingen bedre. Når det gjelder NRK produserte program, er det først og fremst den subjektive intensjonen som ser ut til å være dominerende for valg av side og type allierte som blir konstruert under programmet. Her blir kanalen fremstilt som et sted hvor man forsøker å danne forståelse rundt "innvandringsproblematikken" i samfunnet ved å ta opp og debattere dens forskjellige aspekter. I TV2 er det ideen om folkelighet som viser seg å være den dominerende diskursen. Programleder utgjør folkets røst, og angriper makthaverne. Programdeltakerne må betrakte problemstillingene på samme måte som de programansvarlige, og operere innen den fastlagte diskurs, for å slippe til i debatten. At opposisjonen i norsk politikk får slippe lettere gjennom i TV2 programmene kan forstås i lys av folkelighetsidealene som preger programmene. Både den politiske opposisjonen og den journalistiske sensasjonalisme har hver sin grunn for å angripe makthaverne; Det ene vinner seere, og den andre velgere. Troens reise: Fra elitisme til folkelighet For NRKs tilfelle, har det vært slik at gjennom diverse statlige vedtak har det blitt forsøkt å bevare og begrense kanalens avhengighet til det økonomiske feltet. Dette innebærer at kanalen har vært ment å ikke skulle fremstå som en kommersiell kanal, men derimot som en opplysningsformidlende kanal. Den monopolsituasjonen kanalen befant seg i før TV2s inntreden, kanalens image som et kulturforum, og de forventningene og selv-forventingene knyttet til kanalens formål, fører til at nyheter- og aktualitetsprogrammer blir til en viktig institusjon i kanalens virksomhet. Kanalens oppgave blir dermed foreslått som å formidle informasjon og kultur til hele Norges befolkning. Programmene i utvalget illustrerer den selv-forståelse kanalen har av sin virksomhet som en kulturkanal. Med idealer som formidling og opplysning, jakter programmene på engasjerende og opplysende temaer. I denne sammenheng er kultur nøkkelordet. I både Antenne ti og Redaksjon 21 blir kulturen til innvandrerne trukket inn i samtalene. Med sin definisjon av god journalisme, og som gode journalister, problematiserer programene kulturen til innvandrere på en objektiv måte. Temaene viser ofte til en kobling, en årsakvirkning modell hvor diverse begivenheter skal knyttes til kulturforskjeller. Sammensettingen av deltakerne forsterker kulturimagen til programmene i den forstand at deltakere med en eller annen form for kompetanse og ekspertise er med for å diskutere det valgte temaet til enhver tid. Det er stor respekt for eksperter i programmene, noe som understrekker programmenes selvoppfattelse om ansvarlighet. Programlederen forsøker å holde den journalistiske, objektive masken. De er ordstyrere som gjerne vil høre hva deltakerne har å si hverandre. I sin mest aktive rolle tar de parti for kultur, og problematiserer forholdene i det fremstilte landskapet ved å alliere seg med kulturelle krefter. Ofte er det fakta som blir presentert via reportasjene. I program uten reportasjer, stepper programlederen inn mer aktivt, og ved å støtte seg til fakta definerer han hvordan

6 innvandring skal oppfattes. I god opplysningsånd legger programmene faktaene på bordet. Denne tilstanden blir imidlertid gjenstand for dramatiske endringer når TV2 kommer på banen. Både Holmgang og Lønning Direkte vil gjerne bli fremstilt som folkemøter hvor alle får si det de har på hjertet. Deltakerne er ikke lenger kun eksperter, men også legfolk. Til og med innvandrere får ordet. Mens det tidligere var innvandrereksperter som var med og uttalte seg, kan nå en hvilken som helst innvandrer bli med å si det han vil. De fleste av dem snakker selvfølgelig dårlig norsk, men programlederne er tålmodig nok til å høre på dem. Publikum, slik seerne kalles i mange av programmene, kan ringe inn og uttale seg om temaet, eller de kan ringe inn og svare for eller mot på de ulike spørsmålene programmene stiller i forhold til det aktuelle temaet. Programlederen blir forvandlet til folkets mann som vil få med seg deltakerne og gi dem ordet. Hans holdninger understreker hans folkelighet. Han går frem og tilbake i studio, blir forbannet på noen, setter seg i folkemengden og henvender seg til folket der ute. I kraft av å være folkemøte, er programmene lagt opp på en slik måte at alle får sagt sitt. Temaer, koblinger og vinklinger av en slik karakter at alle får være med. Temaene er som regel løse: Når man for eksempel snakker om foreldrenes ansvar, får noen deltakerne uttale seg. Så går man over til temaet trussel", og nå får noen andre delta i debatten. "Innvandring" blir til et tema som alle kan ha en mening om, og debattprogrammene blir en arena hvor de kan komme til orde. Det kan altså hevdes at ut fra den nye konkurransesituasjonen som oppsto med TV2 s inntreden, har det funnet sted en bevegelse fra NRK s elitepregete ekspertpaneler til TV2 s "folkemøter". Det er stor respekt for autoriteter i NRK programmene. Dette henger sammen med både programmenes selvoppfattelse, og med deres selvtematisering som ansvarlige fora overfor publikum og politikere. I mange program er den rollen regjeringsrepresentanter eller myndighetene blir tillagt påfallende. De opptrer ofte som meglere, noen som skal forsone forskjellige fronter i programmene, oppsummere hva forskjellige aktører står for, redegjøre for statlige beslutninger som angår innvandringspolitikk og liknende. Kommunalminister Borgens opptreden i programmet Overgrep mot innvandrere illustrerer denne rollen hvor han hever seg over de konstituerte frontene i programmet og fremstår som et samlingspunkt, og blir behandlet og posisjonert av programmet i samme ånd. TV2 s entré fører til en kvalitativ endring i forholdet media/makthavere. Som en kommersiell kanal befinner TV2 seg i en annen posisjon enn det som er tilfelle for NRK. Kanalen er til en stor grad uavhengig av statlige bidrag, og dermed endres samspillet med det politiske feltet. Denne endringen kommer til uttrykk i både Holmgang og Lønning Direkte. I disse programmene blir makthaverne gjenstand for massiv kritikk. Mens NRK i manges øyne fremstår som makthavernes allierte og en del av maktblokken, blir det en dyd i

7 debattprogrammene på TV2 å angripe maktblokken og dermed understreke sin uavhengighet og journalistiske integritet. Den dominerende troen i programmene bygger på en grenseløs sensasjonalisme hvor programmene skal avhøre og avsløre. Programmene skal representere mannen i gata. I TV2 er den grunnleggende strukturen å stille seg i opposisjon til maktblokken. Det er et strukturelt drama i programmene å angripe maktblokken og dens representanter, og samtidig gå i allianse med opposisjonelle standpunkter. TV2 står for det folkelige. Deltakerne er ikke bare eksperter, men de representerer også opposisjon. Tilskuerne som er tilstede representerer folket som er vitne til hvordan makthaverne svarer for seg. De kan til og med dras inn i debatten for å understreke den folkelige dimensjonen i programmene. Programlederen fremstilles som folkets mann som representerer folket i jakten på makthaverne. Denne troen fører til en uformell, uskreven allianse med høyrekreftene innen norsk politikk, i hovedsak den politiske populisme. Dette tydeliggjøres når man ser på relasjonene og posisjoneringer som oppstår mellom programlederne og FrP politikere, først og fremst Carl. I. Hagen. Den sensasjonslogikken TV2 s debattprogrammer styres av og den politiske populismen, deler samme habitus i den forstand at begge fremstiller seg som protestorganer som snakker på vegne av folket. Det er direkte naivt å tro at det ikke finnes noe sammenheng mellom TV2 s debattprogram, deres fremstilling av innvandring og den politiske fremgangen FrP har oppnådd i de siste årene. 4 4 I intervju med Klassekampen 26/2/99 fremgår det at Professor Gripsrud er av samme oppfatning når det gjelder sammenhengen mellom FrPs fremmarsj på norsk Gallup og TV2, og da især TV2 s debattprogram.