Skule Sørmo 4. desember 2000

Størrelse: px
Begynne med side:

Download "Skule Sørmo 4. desember 2000"

Transkript

1 Fort Ansvar Skule Sørmo 4. desember

2 En bok dedikert til en alternative livsførsel som ligger i det enkle, usammensatte, - men som paradoksalt nok ikke kan fungere uten fundering i det høyteknologiske, kompliserte, sammensatte. 2

3 Kapittel 1 Faen ta deg, din lærerjævel!! Kari lå på magen på steingulvet i gangen utenfor klasserommene i andre etasje på Veståsen skole. Hun skrek og bar seg, lynte og tordnet der hun lå med hendene på ryggen. Lærer Torstein Hansen holdt et fast grep om armene hennes der han satt på ryggen hennes og presset henne hardt ned i gulvet. Kari var bare 12 år gammel, men sterk som en tenåringsgutt. Torstein hadde fylt hyre med å holde henne i ro. Han skalv over hele kroppen og likte seg slett ikke. I starten var de alene der ute på gangen. Døra til klasserommet de begge hadde rømt ut fra, stod vid åpen, og elevene som satt der, var helt tause. Men så ringte skoleklokka til frikvarter, og elevene strømmet støyende ut i gangen fra klasserommene. Da de så paret som lå på gulvet i gangen, stanset alle opp og ble tause. Mange elever samlet seg fort rundt dem der de på det kalde steingulvet i korridoren. Kari hylte og skrek. Torstein mintes plutselig sin egen folkeskoletid da elevene samlet seg rundt slosshanene i skolegården for et oppgjør. Men i motsetning til den gang da ungene stod rundt og ropte Mer blod! Mer blod!, var alle tause nå. For Kari var farlig!. Torstein visste at Kari tidligere hadde vist ingen hemninger når hun gikk løs på medelever. Det hadde hendt flere ganger at elever på skolen hadde blitt skadet på grunn av hennes voldsomhet. Det virket som hun ikke visste når hun skulle stoppe når hun sloss med gutter og jenter i skolegården. Hun gikk fullstendig amok. Det var liksom om å gjøre å skade sine ofre mest mulig, av en eller annen sadistisk trang. Flere ganger hadde hun brekt fingre, armer og bein på barn som hadde blitt utsatt for hennes unåde. Derfor var alle redd Kari. Lærerne også. Inkludert lærer Torstein Hansen. Så når han nå følte seg truet av henne i timen med klassen hennes, handlet han i forkant. Kari satt først stille og rolig og jobbet med oppgavene sine i norsktimen. Men så hadde de startet å krangle, Kari og læreren. Det gjaldt tolkningen av en av oppgavene. Kari mente at måten hun hadde gjort det på, var greit. Men Lærer Hansen var ikke enig.. - Du bør ikke svare på den måte sa Hansen, Du må ta hensyn til hovedpersonen i stykket. - Det bestemmer jeg selv! Du har absolutt ikke noe med det svarte hun. Hun for opp fra plassen sin og raste mot lærer Hansen. Lærer Hansen følte seg truet og tok tak i henne. Kari merket fort hvem av de to som var den sterkeste da lærer tok resolutt tak i overarmen hennes. Kari tente da på alle pluggene og satte seg voldsomt til motverge. Lærer Hansen dro henne ut av klasserommet der han la henne på magen i gulvet. Han samlet armene hennes på ryggen hennes, satte seg på henne og holdt henne fast der. Han visste ikke hva Kari kunne finne på mot han og elevene når hun opptrådte så truende som hun nettopp hadde gjort. Gå og hent rektor! skrek Torstein Hansen til elevene som flokket seg rundt dem. Et par av de nærmeste elevene rykket til for å springe, men tok seg i det. Det torde ikke gå fordi de var redde for at Kari skulle se at de gjorde det. Da kunne Kari hevne seg på dem senere. Derfor stoppet de opp og stilte seg rundt slosshanene igjen. Men det gjorde ikke noe. Rektor var allerede varslet av andre elever som stod lengre unna. Så det varte ikke lenge før han kom mannsterk opp sammen med tre andre mannlige lærere. De tok tak i hver sin fot og arm på Kari, dro henne opp fra gulvet og bar henne ned trappene med ansiktet ned fra andre etasje. Kari skrek og bannet, slet og sparket for å komme seg løs. Hun slengte ut alle mulige ubekvemsord som hun visste om, vred seg og forsøkte forgjeves å komme seg fri fra lærernes jerngrep. Men til ingen nytte. Med hodet først og ansiktet ned bar det nedover trappene. Tause elever ryddet vei for dem, for det var fullt med elever i gangene som skulle ut i skolegården i frikvarteret. De stod rundt, bleke og tause, og betraktet opptrinnet med en følelse av uvirkelighet. 3

4 Dette var en situasjon ingen ønsket på Veståsen skole. Men alle forstod at kruttønna Kari en dag vil det skje noe på skolen som fikk skolen til å eksplodere, enten at hun gjorde det eller at omgivelsene hennes eksploderte i en motreaksjon på alt det Kari stod for av utrygghet og uvisshet for både elever og lærere på skolen. Lærerne dro henne inn på skolekontoret og plantet henne ned i en stol inne på rektors kontor. Det ble en pause mens alle hev etter pusten. Torstein skalv. Det gjorde rektor også. Kari hulket først, men så satte hun i en strigråt. Det var tydelig at hun følte hele dette opptrinnet som et voldsomt nederlag. Å bli båret ned av fem lærere mens andre elever så på på denne måten var det siste hun kunne tenke seg. En stor del av elevene var vitne til opptrinnet, og Kari tenkte et øyeblikk på hvordan hun skulle møte dem igen etter dette. Elevene, som hun hadde hersket så nådeløst over, vill snakke om dette nå. Hele affæren ville spre seg som ild i tørt gress og spre seg overalt. Hun hadde mistet den domenen hun hadde opparbeidet seg i strøket før dette skjedde. Men nå, her inne på kontoret, var det ingen elever som så henne, så nå kunne hun gråte. Og nå gråt hun. Uhemmet. Gråten gikk over til skrikende strigråt. Hun følte seg fullstendig fortapt. Alle var fiendene hennes. Hun hadde noen hun kunne søke trygghet hos. Ingen som støttet henne, som kom henne til unnsetning. De kunne gjøre med henne det de ville, disse lærerne, rektorene og skolene. Alle hatet henne; ingen var glad i henne. Strigråten ble mer og mer sår. Så gikk den over til å bli bitter og deretter fylt med redsel og fortvilelse. Rektor og lærerne som var samlet seg rundt henne der på rektors kontor, lot henne gråte. Ingen sa noe. Alle lærerne stod der og bar så på henne og lot henne tømme seg helt. De var selv medtatte, og det tok tid før de selv følte at de kom seg til hektene igjen etter denne episoden. Rektor rullet opp skjorteermene. Han tok seg på et bitesår han hadde fått i underarmen. Hun bet meg konstaterte han. De andre lærerne så vantro på han, - og på Kari. Etter noen minutter hadde endelig rektor kommet seg såpass til hektene at han kunne ta var i stand til å si noe til Kari. Nå har vi det gående igjen, Kari! var det mest fornuftige han greide å få fram. Dette er lærervold! Faen ta deg, Torstein!! ropte Kari. Du fløy på meg uten noen som helst grunn. Dette er det verste jeg har opplevd. Jeg går til politiet! Hun reiste seg plutselig opp fra stolen og ville fare på dør. Fire sterke lærere grep henne straks i armene hennes og sendte henne resolutt tilbake til stolen igjen. Hun raste ned i stolen og slo bakhodet i betongveggen bak stolryggen. Samtidig mistet Torstein besinnelsen og dro til henne i ansiktet med knyttneven. Kari hylte. Hun blødde fra nesen samtidig som slaget i bakhodet gjorde henne svimmel. Rektor så vantro på Torstein. Kari spratt opp fra stolen igjen, skalv og frådet og kastet seg løs over Torstein. Hun mobiliserte alt hun hadde av krefter. Torstein var fullstendig uforberedt på angrepet og fløy baklengs tvers gjennom rommet med hodet til Kari som en rambukk i magen. Han snublet i en besøkstol som stod foran kontorbordet til rektor. Sammenstøtet med stolen gjorde at Torstein roterte rundt, traff vinduet på motsatt vegg med hodet først med så stor kraft at det knuste i tusen knas. Bordet til rektor ble skjøvet tilside og traff rektor som havnet på gulvet bak bordet ved kontorstolen sin. De to andre lærerne kastet seg nå over Kari og la henne i gulvet mens blodet fløt fra nesen og bakhodet hennes. Hun hylte hysterisk som en stukket gris og skalv voldsomt over hele kroppen. De to lærerne holdt henne nede. De skalv de også nå. Torstein reiste seg opp og tok seg til hodet. Han silblødde fra hodebunnen fra alle kuttsårene. Døra til forkontoret åpnet seg og kontordama stakk hodet inn gjennom dørsprekken for å se hva som foregikk Herre Gud! sa hun da hun så blodet på Kari og Torstein Hansen og trakk igjen døra etter seg. Hun løp bort til førstehjelpsskrinet som var i resepsjonen, rev det opp og rasket med seg det hun fant av enkeltmannspakker, plaster, omslag og sårvann. Hun rev opp døra til rektors kontor, bøyde 4

5 seg ned over Kari, tok fram et omslag og vætet det med pyrisept og begynte å vaske ansiktet hennes. Ta det med ro, Kari, så jeg kan få bandasjert deg! sa hun. Det beroliget henne. Men hun hikstgråt fortsatt. Lærerne som holdt henne, merket hvordan hun etter hvert slappet av som kontordama stelte henne. Torstein Hansen ravet ut av rektors kontor og satte seg ned på en stol han fant bak resepsjonen på forkontoret. Han ynket seg over skadene han hadde fått. Hele opptrinnet var helt uvirkelig for han. Han kunne ikke forstå at det var han, Trostein, som var midt oppe i dette marerittet. Han som aldri hadde vært i nærheten av slåssing i det hele tatt i hele sitt liv. Det blødde fra et uttall sår han hadde fått da hodet knuste vindusglasset. Inne på rektors kontor dro de to lærerne Kari opp fra gulvet og satte henne tilbake i stolen. Kontordama fortsatte å stelle henne. Har du vondt? spurte hun. Ja, gjett! svarte Kari. Rektor reiste seg opp fra gulvet bak kontorbordet. Han konstaterte at han var uskadd etter fallet og ble bare stående ved kontorpulten og se på Kari, kontordama og de to lærerne på gulvet. Han var helt kritthvit i ansiktet og fullstendig lamslått. Han gikk et par skritt fram mot Kari og stilte seg opp foran henne og bare så på henne.. Gir du deg nå, Kari? spurte han famlende og stokkende. Stemmen skalv. Han var helt oppløst.. Kari svarte ikke. Hun så olmt ned på gulvet. Leppende hennes strammet seg i den lukkede munnen. Øyene var fulle av tårer der hun samlet blikket mot gulvet. Kontordama undersøkte bakhodet hennes og konstaterte en voksen kul som stakk opp fra hodebunnen. Lærerne slapp henne, men stod vakt, klar til å gripe inn ved første tegn til nytt utbrudd. Rektor visste ikke hva han skulle si eller gjøre. Han var et øyeblikk fullstendig lamslått. Etter hvert hadde det uvirkelige i hele opptrinnet begynt å gå opp for han. Hva skal vi gjøre nå da, Kari? sa han. omsider. Han hadde femten års fartstid på denne skolen, de siste fem som rektor, men hadde aldri opplevd noe tilsvarende. Kari svarte ikke på spørsmålet. Jeg tror jeg må ringe mor og far din sa han. Dem får du ikke tak i. Jeg har aldri truffet faren min, og mora min er ikke hjemme nå. Hvor er hun da? Jeg vet ikke. Har du andre slektninger som vi kan ringe til? Nei. Venner, naboer? Nei. Er moren din hjemme når du kommer hjem i dag da? Jeg vet ikke, sikkert ikke. Hva driver hun på med da? Hun... Jeg vet ikke. Hva synes du selv om dette? Rektor syntes at han etter hvert fikk i gang litt fornuftig samtale nå. Torstein er jævlig. Hva er du da? Jeg bare forsvarer meg!. Det var Torstein som fløy på meg oppe i gangen! Han følte seg truet. Du var vel temmelig grov i målet ovenfor han Det er fordi han er så dum! 5

6 Jeg trodde du likte Torstein! Han er blant de mest populære lærene her på skolen! Han var OK, men dette endrer alt. Ser du her på armen min. Du bet meg! Det var ikke godt. Dere holdt meg jo fullstendig fast! Jeg forsøkte bare å frigjøre meg! Nå kunne sirenene høres fra en politibil som kom inn i skolegården. Noen hadde tydeligvis ringt politiet mens basketaket stod på. De måtte være i nærheten siden den kom såpass raskt. To konstabler sprang ut av bilen og løp til inngangen, opp trappen og inn på kontoret. Der fikk de se personalet som hadde samlet seg for å se hva som hadde foregått. De gikk inn på kontoret til rektor. Der fant de Kari sittende i en stol mens to mannlige lærere satt vakt over henne. Lærer Hansen satt i resepsjonen og fikk behandling for de sårende de hadde fått. Den ene konstabelen tok fram radioen sin og dikterte en rapport tilbake til stasjonen. Kari slentret nedover fortauet. Dagen hadde vært jævlig. Hun var nedtrykt etter episoden på skolen. Lære Torstein Hansen var jævlig. Rektor var jævlig. Alle var jævlige. Alle var jævlige mot henne. Politiet også. Det var akkurat det hun følte akkurat nå. De hadde tatt henne med ned til stasjonen. Der hadde hun sittet lenge på et kontor sammen med en konstabel. Og nå var det ingen å gå til, - å være sammen med. Kari var alene - helt alene - der hun vandret nedover fortauet. Hun tenkte på hvordan hun egentlig kunne ha hatt det. Dersom mamma var hjemme. Og en pappa. Og en lillesøster. Og en storebror. En familie.det hadde vært så godt å rase hjemover nå når de var så jævlige alle sammen, - og treffe mamma! Men Kari visste at mamma ikke var hjemme. Ingen pappa var hjemme heller. Det var ingen hjemme. Derfor hadde det ingen hensikt å rase hjemover. Kari kjente at tårene kom ut av øyenkrokene og at de rant nedover kinnene. Hun så ned i gata. Hun følte seg så forferdelig alene, ensom og fortapt. Herre Gud, hva har jeg gjort siden jeg opplever alt dette? tenkte hun. Gråten truet i øyenkrokene. Hun så ned i bakken da hun gikk nedover fortauet. Hun enset ikke mye av det som skjedde rundt henne. Hun tenkte bare på seg selv og på hvordan hun egentlig kunne ha hatt det. Hun følte seg så uendelig trist. Fortapt. Ingen ting var vært å leve for. Ingen var glad i henne. Hun hadde aldri fått høre det. Ingen hadde noen gang fortalt henne at de satte pris på henne. Hun har alltid vært problembarnet. Ugangskråka. Urostifteren. Men Kari drømte om en annen tilværelse. Hun forestilte seg et fint hus i et fint boligkvarter. Hun spilte basketball mot et basketballmål som hun forestilte seg faren hennes hadde satt opp over garasjeporten. Hun spilte sammen bestevenninnen hun alltid var sammen med. De hang sammen og opplevde alt det to bestevenninner kan oppleve av gøy og moro i nabolaget og blant felles venner de hadde. De lo og hadde det moro sammen med ballspillet foran huset. Og huset var gyldenfarget. Og der inne hadde hun sitt eget rom med TV og stereoanlegg. Hun ville ha vært flink på skolen, godt likt av både elever og lærere og drømte om en god jobb en gang i framtiden. Hun skulle stifte familie med en fin mann som hun skulle elske og få to fine barn med en gang i framtiden. Drømmene forsvant som en ballong som eksploderte. Hverdagen tok overhånd der hun trasket nedover fortauet. Hun slengte fra side til side og viste tydelig for alle og enhver som passerte henne at hun gikk uten mål og mening. Men det hadde ikke noe å si. Hun så de ikke. Hun så ikke bilene som kjørte forbi ute i gaten heller. En gjeng motorsyklister kom kjørende nedover gata og som fikk henne til å løfte blikket. Et titalls gamle, store motorsykler med ryttere med svarte hjelmer og svarte lærjakker dorget nedover gata. De var skjeggete og hadde langt hår. Syklene brummet. Mange av guttene på syklene hadde jenter på baksetet. De hadde også svarte hjelmer og svarte lærjakker. 6

7 Kari hadde ikke sett noe slikt før. Synet fascinerte henne. Det så ut som at her var det noen som gjorde nøyaktig hva de ville. Hun kunne føle en smak av en frihet som disse folkene sikkert hadde. Hun stilte seg opp på fortauskanten og studerte dem da de passerte forbi. Hun telte til sammen 8 sykler. Spesielt syklene fascinerte henne. De gav fra seg en brummende lyd. Dekkene var tykke, som viste at syklene hadde krefter. Enkelte av syklene hadde et mye tynnere forhjul som var festet på en lang gaffel. Teksten Harley Davidsen stod skrevet på siden på mange av syklene. Da de passerte, så hun at det stod World Conquesters på jakkeryggen på alle sammen, sirlig laget bokstaver arrangert i en stor sirkel. Motorsykkelgjengen daffet rolig nedover gata på tomgang og forsvant ut av syne nederst i gata. Kari så lengselsfullt etter dem. Hun drømte om å være en av dem. De hadde det sikkert fint sammen. Lange turer. Godt kameratskap. Du verden hvor hun lengtet etter at noen var glad i henne og følte for henne. Og at hun også kunne være glad i noen. Det ville vært så godt! Da motorsykkelgjengen hadde passert, fortsatte hun sin ravende ferd nedover fortauet. Hun vinglet fra side til side. Folk som så henne trodde hun var full. Hun enset ingen. Hun enset ikke hvor hun gikk heller. Øynene hennes var blendet av tårer som fordreide synet hennes. Alle nederlagene som hun hadde hatt, kom for henne i tur og orden. Alle episodene hun hadde hatt med mora si, med elever og lærere på skolen, med naboer. Alle og enhver forseglet Karis selvfølelse som noe verdiløst, noe håpløst som alle og enhver burde holde seg for gode til å ha noe med å gjøre. En småbarnsmor kjørte nedover gata i en Mazda med to mindreårige barn i baksetet. En av ungene skrek fra baksetet og mora snudde seg bak for å se hva som var på ferde. Da hun snudde seg tilbake til trafikken igjen, fikk hun se at fronten på bilen traff en tolvårig jente med lyst blondt halvlangt hår. Jenta havnet opp på panseret og traff frontruta med hodet først slik at den ble slått inn. Småbarnsmora skrek fortvilet, hogg i bremsene og tok seg til ansiktet. Jenta rullet ned av panseret, tok bakken og rullet over i motsatt kjørebane. Der kom det en Toyota imot. Men bilføreren ble oppmerksom på hva som skjedde, hogg i bremsene, kastet bilen inn på fortauet og traff et forretningsvindu som gikk i tusen knas. Kari lå med ansiktet i asfalten. Livløs. Hun blødde fra hodet og ansiktet. I tillegg hadde sårene fra skolen tidligere på dagen slått seg opp igjen. Det ble med ett helt stille rundt henne. Småbarnsmora satt ennå bak rattet og så desperat fortvilet på hva hun hadde forårsaket. Hun hadde drept en jentunge! Det var hennes skyld! Trodde hun. Men Kari hadde mistet kontakten med tid og sted før kollisjonen der hun ravet nedover gata. Hun visste ikke at hun hadde havnet ut i trafikken der småbarnsmoren kjørte og som ikke hadde en sjanse til å unngå henne. Småbarnsmora rev opp bildøra og styrtet skrikende og fortvilet fram mot Kari. Hun snudde henne rundt og sjekket pust og puls på henne og fant at hun heldigvis hadde begge deler. Hun hadde nok besinnelse til tross uhellet til å legge Kari i stabilt sideleie slik at hun fikk puste. Rektor Olsen tok koppen, drakk en slurk av kaffen og satte koppen tilbake på bordet. Blikket hans flakket rundt på menneskene som var samlet rundt konferansebordet på kontoret hans. Da han så på Torstein Hansen som returnerte et blikk fullt av uro og engstelse. Det var tydelig at ikke likte seg i dette selskapet som nå hastig var samlet på rektors kontor. Rektor Olsen kunne lese det i blikket hans. Han forstod utmerket godt hvordan Torstein kunne ha det. De så på hverandre en lang stund før rektor Olsen flyttet blikket til neste person rundt bordet. Det var Anita Person, psykologen fra Pedagogisk Psykologisk tjeneste, eller PP-tjenesten som den var forkortet til. Hun bladde gjennom dokumentene sine som hun hadde tatt fram fra væsken sin. Anita Person var nyutdannet psykolog og hadde arbeidet bare et år på PP- 7

8 kontoret. Dette var den første jobben hennes etter et langt studium, og nå hadde hun fått en mulighet til å anvende sine nyervervede teorier på et interessant psykologisk tilfelle. Rektor Olsen fikk ikke øyenkontakt med henne, Hun var tydeligvis ikke engasjert i saken på samme måte som han og Torstein Hansen. For henne dreide det hele seg om en ny sak som hun fant i dokumenter hun hadde i en gul saksmappe. Tilfellet Kari engasjerte henne opplagt mer som det enn som en menneskeskjebne, tenkte rektor Olsen. Rektor Olsen lurte på om hun ville se mennesket Kari i dette sakskomplekset. Det verste han visste var skrivebordspedagoger som var mer interessert i interessante teorier enn å bistå menneskeskjebnen i sakene de hadde til behandling. Disse menneskene var alt for karrierebevisste etter rektor Olsens mening. De hadde liten evne og sans for de menneskelige sidene i arbeidet sitt. Blikket gled videre til Astrid Gjertsen. Hun var i førtiårene og satt med hendene foldet i fanget. Hun var sosialkurator og hadde jobbet lenge i PP-tjenesten. Rektor Olsen hadde truffet henne før i lignende saker, og han hadde erfart henne som et varmt menneske som kunne utrette noe i de vanskelige sakene PP-tjenesten arbeidet med. Blikket til rektor Olsen møtte blikket til Astrid Gjertsen, og de kunne utveksle en følelse av at de var på bølgelengde. Astrid Gjertsen hadde ikke trang til å markere seg på slike møter, visste rektor Olsen. Hun var av den typen som så mer mennesket i slike saker enn mulighetene til å bruke dem som bidrag i sin karrieremessig utvikling. Inspektør Pettersen satt også der. Rektor Olsen følte at han alltid var en god støttespiller. Ikke slik at han hadde spesielle menneskelige sider som krevdes for å takle slike saker, men han var ikke det motsatte heller. Han hadde en egen god evne til å sense og forstå de menneskelige sidene ved slike saker. Dessuten var han en dyktig byråkrat. Han kunne formulere brev og sørge for at dokumenter ble behandlet riktig. Inspektør Pettersen var et ordensmenneske, en medarbeider som rektor Olsen følte at han kunne stole på. Og det var til tider godt å ha, særlig som nå når for mange tanker surret i hodet hans og han hadde vanskelig for å prioritere og få gjort riktige ting fort nok. Rektor Olsen festet blikket et øyeblikket på inspektør Pettersen. Han famlet selv litt med blikket inntil han ble oppmerksom på at rektor så på han. Han kvitterte ved å nikke et par-tre ganger til han før han tok blikket til seg og åpnet en ringperm han hadde tatt med seg. Rektor Olsen var glad for at gruppen hadde blitt samlet raskt, allerede dagen etter episoden med Kari og Torstein Hansen og voldsomhetene på rektors kontor. PP-tjenesten hadde skjønt alvoret og kom med det samme. Det var godt å ta fatt i saken mens alle detaljene var friske. Dessuten måtte de straks finne et tiltak for Kari. Velkommen til dette møtet begynte rektor Olsen. Dere skjønner sikkert hvorfor vi er samlet her. Det gjelder Kari og hennes oppførsel her på skolen. Alle gav oppmerksomhet til rektor. De satte bak døren til rektors kontor i to timer og drøftet tilfellet Kari. Kontordama på forværelse registrerte at møtet var ferdig da alle kom marsjerende ut fra rektors kontor. De bar på saksdokumenter som de skulle ta med seg tilbake til kontorene sine. Der skulle de behandle Tilfellet Kari i systemene sine. De hadde regler og forskrifter på hvordan de skulle gjøre det. Og nå skulle de virkelig hjelpe Kari også, slik de hadde gjort med alle de andre tilfellene sine. Kari hadde fått saksnummer i PP-tjenesten, hos psykologene, kuratorene og konsulentene. Og nå skulle de hjelpe henne og få henne på rett vei. Trodde de. Kari visste hun ikke hvor hun var da hun våknet. Det var halvmørkt i rommet. Da hun snudde hodet rundt, så hun senger som stod på rekke og rad på ut fra langveggen i et langt, smalt rom. Det verket i hodet, og hun følte seg svimmel og kvalm. Og trøtt. Hun merket at 8

9 hun hadde fått noe på armen som var festet til en slange som gikk videre til en plastflaske som hang og dinglet i et stativ ved siden av sengen. Hun la merke til en knapp på enden av en ledning som var festet til hodeputen med en sikkerhetsnål, Så sovnet hun igjen. Da hun våknet senere, følte hun seg ikke så døsig, men det verket fortsatt i hodet. Hun la merke til at det lå noen i sengene til venstre og høyre for seg. Plutselig kom ei dame som var kledd i hvite sykepleierklær gående mot henne. Da forstod hun at hun lå på sykehuset. Sykepleieren smilte mot henne og spurte hvordan hun hadde det. Kari svarte ikke. "Hva har skjedd? spurte hun omsider. Du ble påkjørt av en bil forklarte sykepleieresken. Du ble hentet med ambulansen, og nå har du ligget her siden i går. Du har nok fått en trøkk mot hodet. I tillegg har du brekt en fot som er gipset. Jeg heter forresten Anne Mette og har vakt her på recovery der vi passer på deg Anne Mette tok hånda til Kari for å hilse på henne. Kari presenterte seg ikke. Til det var hun for omtåket. Har jeg vært borte siden i går? spurte hun forundret. Ja, du fikk et kraftig slag i hodet slik at du mistet bevisstheten. Du kommer nok til å ligge her noen dager slik at vi får se hvordan det går med deg. Legen kommer snart, og han vil fortelle deg hva som skjer videre med deg Hva er dette? spurte Kari og pekte på slangen på armen som førte til flasken i stativet. Å, det! Det er saltoppløsning som vi tilfører deg. Der er det næringsstoffer kroppen din trenger når du ligger her og ikke kan spise. Vi har satt til noen medisiner også, blant annet noe smertestillende slik at du skal føle deg bedre. Sykepleier Anne Mette tok tak i journalen som hang på sengen. Du heter Kari Johansen, se jeg. Vi har prøvd å få tak i mora di, men jeg tror ikke vi har greid det ennå. Vet du hvor hun er og hvor vi kan få tak i henne? Nei, jeg vet ikke hvor hun er svarte Kari kort og mutt. Hva med faren din? Jeg vet ikke hvem han er. Anne Mette så et øyeblikk opp fra journalen og kastet et blikk på Kari. Hun stusset et øyeblikk over svaret. Vi har i alle fall varslet skolen din. Politibetjent Arnesen som kom til ulykkesstedet, kjente deg igjen, så han varslet skolen din. De vet nå at du ikke kommer på noen dager. Kari svarte ikke noe til det. Hun var likeglad. Det var ikke så mye om å gjøre å være på skolen nå uansett, så akkurat det passet henne for så vidt godt. Egentlig hadde det ikke så stor hast med å dra noe sted som helst. Hun følte seg elendig, så det var greit akkurat nå at søster Anne Mette og andre stelte henne. Det var noe hun ikke hadde kjent så mye av tidligere. Så for den saks skyld kunne hun ligge her i all evighet. Hun følte at hun kunne slappe av, - leve helt uproblematisk. Så kunne alle og enhver seile i sin egen sjø. Men hodet verket. Hun kunne tenke seg å slippe det. Hun håpet at det ikke var noe alvorlig. Hun likte ikke tanken på at ulykken hadde skadet henne. Hun kjente på foten og fant ut at den var gipset. Hun hadde nok brekt foten i påkjørselen. Med ett døste hun av og sovnet igjen. Etter en stund våknet hun og var svært kvalm. Hun la seg over på siden og plutselig kastet hun opp. Heldigvis havnet alt oppkastet på gulvet. Hun trykte på knappen på ledningen og søster Anne Mette kom med en gang og tørket opp alt oppkastet fra gulvet. Deretter sovnet hun igjen. Rektor Olsen mottok meldingen om ulykken med Kari med forferdelse. Meldingen fikk han fra konstabel Arnesen dagen etter at det skjedde. Han fikk bange anelser om at ulykken 9

10 kunne ha sammenheng med det som skjedde på skolen. Han fikk vite om ulykken først etter møtet han hadde hatt med PP-tjenesten. Ulykken ble derfor ikke tatt opp på møtet med dem. Hele forholdet med Kari opplevde han som forferdelig trasig. Bare ikke ulykken var et selvmordsforsøk! Tanken streifet Olsen da han fikk vite om ulykken. Avisene hadde hatt en del omtale i det siste om tenåringer i vanskelige livssituasjoner som hadde forsøkt å ta livet av seg. Kari kunne absolutt være et slikt tilfelle. Det var ikke vanskelig å innse det. Han hadde jo fulgt Kari den tiden hun gikk på skolen og skjønte at hun ikke hadde et lett liv. Han gikk på lærerværelse og lette etter Torstein, men fant han ikke. Han hadde sannsynligvis time. I frikvarteret traff han han og ba han komme inn på kontoret sitt. Olsen satte seg ned i kontorstolen og bød Torstein besøkstolen på den andre siden av skrivebordet. Kari ble utsatt for en trafikkulykke. Det var rett etter styret her på skolen. Torstein ble forferdet Dette er forferdelig. Det tar visst ingen ende for Kari. Hva skal vi gjøre? sa han. Jeg vet ikke. svarte Olsen. Vi bør sørge for at noen fra skolen besøker henne. Jeg er faktisk usikker på om mor hennes vil besøke henne. Og noen bør jo gjøre det, og da er vi her på skolen de nærmeste til å gjøre det. Vi bør vel ta litt ansvar i en slik situasjon som dette. Torstein nikket. Han var klasseforstanderens hennes, men han tenkte med seg selv at han neppe var kandidat for å gjøre det besøket.. Kari ville neppe ha likt det Vi kan sende fru Pettersen. Fru Pettersen var kontordama på skolen og en brannslukker i mange sammenhenger. Rektor Olsen visste ikke hva han skulle gjort uten henne på kontoret. Hun hadde en egen evne til å skjønne de ulike situasjonene som kan oppstå på et slik skolekontor og komme med den forløsende replikken eller ta den omsorgsintitativet som små og store krisesituasjoner kunne kreve. Ja, det var ikke dumt. Hun stelte jo henne etter episoden i går. Hun kunne kanskje ta med noen blomster til henne. Hun kunne spørre henne om hun vil like å ha besøk av andre på skolen også. Dersom hun vil det, kan jeg også godt tenke meg å besøke henne, men bare hvis hun selv vil. Det synes jeg virker greit. Vi spør fru Pettersen om hun vil dra. avsluttet rektor Olsen. De reiste seg sammen og gikk ut av kontoret og tok lunchpause på lærerværelset. Kari våknet av at noen så på henne. En mann som stod ved siden av sengen og så ned på henne. Han hadde et notatbrett i handa som han studerte. Rundt halsen så Kari at det hang et stetoskop. Hvor er jeg? spurte Kari og studerte rommet hun var i, mannen som stod der sammen med to damer kledd i hvite frakker. Kari skjønte etter hvert at mannen var en lege og at de to damene kunne være sykepleiere. Legen tok handa til Kari og presenterte seg. Hallo, Kari. Jeg er doktor Osen. Hvordan står det til? Kari svarte ikke. Hun ønsket ikke å være syk, men hun ville heller ikke være såpass frisk at hun mistet all den oppmerksomheten hun hadde få på sykehuset. Hodet verker svarte hun omsider. Og så har du kastet opp. Du har vært kvalm fortsatte legen. Ja. brummet Kari forsiktig og så seg rundt i rommet. Du har nok fått deg en kraftig hjernerystelse, Kari. Det er best du holder deg i ro noen dager. Vi har ikke fått kontakt med foreldrene dine. Kan du fortelle oss hvordan vi kan få kontakt med dem? 10

11 Kari strammet leppene. Hun visste at det var vanskelig å få tak i mora. Vi triller deg opp på en sengeavdeling. Der kan du ta imot besøk dersom du ønsker det. Er det noen spesielle du vil at vi skal varsle slik at de kan komme å besøk deg? Doktor Osen og sykepleierne hadde funnet ut hvem Kari var. De hadde prøvd å få kontakt med mora hennes uten å lykkes. Det var derfor ingen hjemme hos henne som hadde fått beskjed om ulykken. Kari tenkte lenge. Hun ønsket virkelig at noen kunne komme. Noen som var glad i henne og var bekymret for henne, men hun kunne ikke komme på noen som syntes slik om henne. Nei svarte hun. Hun kjente at hun ble fuktig i øynene. Tenk å være så uønsket på jord? Hun følte det som svært trasig. Legen takket for seg og gikk. Kari følte seg fortsatt søvnig. Hun lukket øynene og sovnet. Fru Pettersen stakk hodet inn i firemannsrommet som hun visste at Kari lå på. Etter et øyeblikk oppdaget hun henne der hun lå på siden i sengen og småsov. Hun gikk bort til henne og satte seg ned på en stol ved siden av sengen. Hun hadde tatt med seg en vase som hun fant på et bord i gangen på sykeavdelingen og begynte å pakke ut blomstene hun hadde kjøpt til henne. Hun hadde kjøpt blomstene helt av vane, noe hun alltid pleide når hun besøkte noen hun kjente som var kommet på sykehuset. Blomstene passet så passe til den slanke metallvasen. Fru Pettersen fylte den med vann satte den på nattborde ved siden av Kari. Da hun kastet et blikk på Kari der hun lå og sov i sengen, falt det henne inn at blomster var kanskje ikke det Kari mest ønsket seg mest akkurat nå. Kanskje en bok, en sjokolade eller en eller annen gjenstand hadde passet bedre? Fru Pettersen satte seg ned på en besøksstol ved siden av sengen til Kari og studerte henne der hun lå og smådøste. Fru Pettersen tenkte på sin egen datter, Ingrid, der hun satt og studerte Kari. Ingrid var 20 år nå. Det var en gang hun også var lagt inn på sykehuset, men det var bare for en blindtarmoperasjon. Fru Pettersen og mannen hadde vært på sykehuset hele tiden mens det hele stod på den gangen. Det var rart at ikke Karis foreldre viste mer interesse for henne. Fru Pettersen husket hvor avhengig Ingrid egentlig var av at foreldrene hennes var der. Nå lå Kari der uten at noen som helst så til henne etter et langt mer alvorlig forhold enn hva Ingrid opplevde. Fru Pettersen syntes derfor det var svært så riktig at hun nå var der for Kari, siden ingen andre hadde vist henne noen form for interesse. Hun fikk ta seg god tid nå, siden hun hadde mannet seg til å besøke henne. Hun håpet bare at Kari satte pris på at hun hadde kommet. Kari snudde seg i sengen og sov videre. Fru Pettersen studerte henne. Hun hadde en bandasje over hodet, det var tydelig at hun hadde fått en hodeskade. Hun syntes Kari hadde så pene trekk. Unge jenter er så vakre tenkte hun. Hun lekte et øyeblikk med tanken på å ha ei datter som var lik Kari. Hadde hun hatt det, ville det ikke være grenser for hva hun ville ofre seg for henne. Omsider slo Kari opp øynene, kastet blikket undersøkende rundt rommet og oppdaget fru Pettersen som satt der på stolen ved sengen og så på henne. Hun kjente henne igjen med det samme og ble skremt. Hva gjør du her, var det du vil? spurte hun. Fru Pettersen smilte avvæpnende. Hallo, Kari! Hvordan står det til? Kari svarte ikke. Hun var mistenksom. Hva er det du vil? stammet hun fram omsider. 11

12 Jeg ville bare besøke deg. På vegne av hele skolen. Vi fikk sjokk da vi hørte om ulykken. Dere var vel bare glad til, tenker jeg. Hadde jeg strøket med, hadde dere et problem mindre. Fru Pettersen stivnet til. Dette blir vanskelig, tenkte hun. Er du gal! Vi fikk alle et virkelig sjokk. Alle sammen. Både rektor, lærere og elever. Jeg har ikke hørt et vondt ord om deg i forbindelse med denne ulykken. Tro meg, Kari, jeg plukker opp det meste! Kari visste ikke hva hun skulle tro. Skuespill på skolen hadde hun sett før. Det var ikke så vanskelig å avsløre. Men hun fikk en følelse av at Hilde Pettersen mente det hun sa. Hun merket med seg selv en smule lettelse for at hun i det hele tatt hadde fått et besøk, og fru Pettersen var ikke den verste som kunne komme. Hun visste ikke hva hun skulle gjøre dersom rektor Olsen - eller for å snakke om Torstein - skulle komme. Det ville hun neppe ha likt i det hele tatt. Har du fått besøk av andre? spurte fru Pettersen. Nei, jeg har akkurat kommet hit, og på intensiven kunne ikke noen besøke meg. Kari kastet blikket hit og dit og ville liksom ikke fokusere det på noe. Fru Pettersen satt på stolen ved sengen med hendene i fanget og studerte henne. Kari unnlot å se på henne. Slik satt de et øyeblikk uten å si noe til hverandre. Hvordan har det gått med deg? fikk fru Pettersen omsider fram. Jeg skjønner at du fikk god medfart i kollisjonen Kari snudde på hodet og så på fru Pettersen. Jeg har slått hodet stotret hun fram. I tillegg har jeg brekt en fot. Jeg har vært borte et døgn før jeg kom til meg selv. Huff, det var ikke bra. Du blir vel liggende her en tid nå da. Ja, jeg vet ikke hvor lenge jeg blir liggende her. Kari trakk et selvmedlidende sukk. Men hun så egentlig ikke på det som noen stor ulykke. Her fikk hun i det miste oppmerksomhet og omsorg fra personalet på avdelingen. Det var en ting hun ikke akkurat var bortskjemt med. Venter du besøk av andre, familien din, for eksempel? spurte fru Hansen etter en ny kunstpause. Nei svarte Kari fort og tok til seg blikket. Fru Pettersen merket seg det og skjønte at hun ikke skulle spørre mer om det. De så på hverandre et øyeblikk uten å si noe. Hva føler du nå da, Kari? spurte fru Pettersen omsider. Kari tygde på spørsmålet og visste ikke hva hun skulle si. En ting var hva hun virkelig følte. En helt annen ting var hva hun burde ha følt. Temmelig tomt stotret hun fram omsider og så rett fram for seg. Fru Pettersen studerte henne et øyeblikk uten å si noe, og Kari merket seg blikket hennes. Etter en stund så Kari på henne og følte at fru Pettersen faktisk brydde seg. Hun fikk tårer i øynene og tok blikket fra fru Pettersen og stirret tomt foran seg. Tilslutt gråt hun krampaktig. Hun dekket øynene med den ene armen mens den andre skjulte hun bak hodeputa. Hun merket at fru Pettersen tok handa hennes og holdt det varmt til seg mens hun gråt. Kapittel? Kari satt på benken på jernbanestasjonen og så på folk. Det var midt i skoletida, rimelig tidlig på formiddagen, men hun var ikke på skolen. Hun trakk til seg gipsfoten. Den måtte hun 12

13 gå med i flere uker til bruddet i foten hadde grodd. Hun hadde fått gågips nå slik at hun kunne komme seg litt mer rundt. Det var tre uker siden ulykken, og det var kjedelig å ligge alene hjemme og bare se på TV. Derfor var det godt å komme seg litt mer ut. Hun var ofte her nede på jernbanestasjonen for å seg på folkelivet. Det hendte at noen av klassekameratene var her også, men ikke akkurat nå. De var vel stort sett på skolen på denne tiden av døgnet. Hun tenkte med seg selv at det var få på skolen som ville være sammen med henne. Hun var ikke typen som holdt på vennskap. De fleste på skolen var nok redd henne, noe Kari fullt ut var oppmerksom på. Her fartet det drosjer forbi, busser og andre biler. Det hendte også at et og annet tog passerte stasjonen også, men det var mer sjeldent. Alle så vellykkede ut. De var pent kledd og visste hvor de skulle gå når de vandret forbi. Det var ingen dagdrivere å se, av den sorten Kari følte seg som, som bare drev rundt uten hensikt eller mening. En vakker mor med lyst blondt hår bar en baby i armkroken og gikk bort til en Mercedes som stod parkert i nærheten. Hun åpnet døren og satte ungen i en barnestol i baksetet. Deretter satte hun seg i førersetet og kjørte av gårde. Hun har alt tenkte Kari. Jeg har ingenting. Kari falt i en resignasjon igjen der hun bare syntes synd på seg selv. Med ett hørte hun brumming nede i gata. Oppover kom en gjeng med motorsykler. De kom mot henne og jernbanestasjonen. De hadde svarte jakker og svarte hjelmer. Kari syntes hun hadde sett dem før, men kunne ikke plassere det. Hun husket ikke at disse menneskene kjørte nedover den samme veien der ulykken var kort tid før den skjedde. Så nå klarte hun ikke å plassere det. Gjengen kjørte opp foran jernbanestasjonen der hun satt og stoppet opp. De slo bøylene ned på motorsyklene, parkerte syklene og steg av. Deretter samlet det seg i en ring på fortauet og gikk inn i jernbanebygningen. Alle forsvant inn og syklene stod igjen utenfor. Kari hinket seg bort til syklene for å se nærmere på dem. De så gamle ut. Det stod David Harleyson på dem, alle sammen. Kari skjønte at det var navnet på en eller annen type, og hun lurte på hvem det var. Enkelte av syklene var merkelige. En hadde et svært bakhjul og foran en lang gaffel med et lite, spinkelt forhjul. Styret var merkelig stort og bestod av en bøyle som først steg rett vil værs for deretter å gå nedover til et sett håndtak. En annen hadde store skjermer rundt både forhjul og bakhjul. Lykta var stor og dominerende. Merkelig, tenkte Kari. Hun tok på håndtaket, grep om det og vred på det. Det fulgte med da hun dreide på det. Det var vel gassen på sykkelen. Kult, tenkte Kari. Hun lurte på hvordan det var å sitte på det. Hun fikk lyst til å skreve over sykkelen, bare for å kjenne hvordan det føltes. Hun stod der lenge og hadde lyst, men turte ikke prøve. Til slutt ble trangen for sterk og hun skrevde over sykkelen og satte seg i førersetet. Hun grep om begge styrehåndtakene og vrei på dem. Vrroom! tenkte Kari. Dette hadde hun lyst til å prøve. Med det samme kom gjengen ut igjen. En av gutta fikk øye på Kari der hun satt på sykkelen hans. Han ropte hissig og sprang mot henne. Kari forsøkte å dra seg av sykkelen, men i farten veltet den og hun fikk gipsfoten i klemme under sykkelen. Hun skrek. Dæven tute! ropte eieren av sykkelen. Sykkelen min! Han tenkte ikke stort på Kari. Han sprang bort til sykkelen, løftet den opp og satte den fra seg etter at parkeringsbøylen var slått ut igjen. Deretter bøyde han seg ned til Kari og løftet henne opp. "Hva i hvelvete er du holder på med! ropte han. Jeg ville bare kjenne hvordan det føltes! Hva da! ville syklisten vite. Å sitte på sykkelen din. Ja, Og hvordan føltes det da? Herlig! sa Kari. Hun tenkte ikke på hvordan det var å velte med den. Så, du har ikke sett en slik sykkel før? spurte syklisten Nei svarte Kari. 13

14 Syklisten så på henne som om han studerte henne et øyeblikk. Har du lyst på en tur? Kari trodde ikke sine egne ører. Mente han det virkelig? Hun visste ikke om hun turte si ja. Hun kjente jo ikke gutten, og det var ikke godt å vite hva han kunne finne på. Kari så på han. Hun så et skjeggete ansikt med et tørkle over hodet som var bundet sammen bak. Han så ut som en sjørøver. Han hadde en svart lærjakke på seg. Da han snudde seg til sykkelen sin, så Kari at han hadde et merke på ryggen der det stod World Conquesters på, sirlig preget inn i vesten med en skift i en sirkelbue. Hun så på sykkelen igjen. Neitakk, Det går ikke med foten min Hun pekte på gipsen og smilte mot gutten. Ah sa han, javisst! Du får kapre meg en annen gang. Hva heter du? Kari Kari ja. Spør etter Svenn neste gang du ser oss! ropte han bort til henne da han satte seg på sykkelen. Han dro ut en startpedal, gjorde et forsøk på å starte, og dernest et nytt før sykkelen ruste opp. Han vred på handtaket på styret. Sykkelen fikk gass, og Senn slo sykkelen i gir med fotpedalen og lot clutchen gli ut samtidig som han gav enda mer gass. Sykkelen skjøt fart nedover gata. De andre i gjengen fulgte etter og etter et øyeblikk var de borte. Kari stod å så etter dem. Hun følte at det var noe spesielt med dem, noe som tiltalte henne. Men samtidig var det noe fremmed og skremmende ved dem. Hun kunne ikke bestemme seg hva som betydde mest for henne, det som skremte henne eller det som tiltalte henne. Kari var blitt kalt ned på rektor Olsen kontor, og nå mannet hun seg opp til å banke kontordøra hans. Rektor Olsen bad henne komme inn, og hun gikk fram til skrivebordet hans og satte seg ned i stolen foran bordet. Du Kari! begynte han. Tonen hans skapte et frykt i Kari om at det kunne være det verste. Hun stivnet derfor til og inntok en forsvarsposisjon. Hun boret blikket i rektor Olsen. Ja, hva gjelder det. Det gjelder de mange episodene vi har hatt her. Ja, du skjønner sikkert hva jeg mener. Det kan ane meg, ja. Kari fryktet for på hva fortsettelsen kunne være. Det kunne være noe både av det gode og av det onde, men som stemningen var hos rektor Olsen akkurat nå, fryktet hun det siste. Det var jo vært en del episoder, som sagt. Vi har vært samlet en gruppe fra PPtjenesten og her på skolen og vi har kommet fram til at det beste for både deg og oss her på skolen, er at du flytter over til en annen skole. Der har du blanke ark, og da kan du starte på nytt. Her på skolen er det blitt slik nå at mange elever ja lærere også er redd deg. Foreldrene til elevene ringer inn og er engstelige. Ja, rett og slett redde! Det kokte i Kari. Typisk. Det var hun som var problemet! Hun alene! Derfor fortsatte rektor Olsen, har vi tenkt å tilby deg plass på en annen skole. Jeg tror du vil trives der. Der er det internat også, slik at du kan bo på skolen. Hvilken skole? spurte Kari. Den heter Utsira skole. Den er utenfor byen på andre siden. Rektor Olsen syntes det var en god løsning. Han og PP-teamet hadde kommet fra til at dette var løsningen. På internatet kunne Kari få den omsorgen hun trengte utenfor skoletiden. Han var velkjent med at hun neppe var tatt godt vare på hjemme hos mora. Han hadde aldri truffet mora, til tross for en rekke innkallinger både hans og lærer Olsen hadde sendt hjem til henne. Olsen hadde sogar forsøkt å besøke henne hjemme, men han fant en stengt dør. Der hadde de også personell som var orientert om Karis selvmordforsøk. Han trodde at i sum ville 14

15 tilbudet på Utsira være det beste for alle parter. Torstein Hansen hadde blitt sykmeldt på grunn av episoden med Kari. Det også var det beste, siden han mistet besinnelsen og dro til jenta. PP-tjenesten hadde drøftet denne siden ved saken også, som en del av det psykologiske forløpet med Kari. Rektor Olsen følte at diskusjonen ledet til at han måtte behandle saken med Hansen som en personalsak i tillegg og hadde fått Hansen til å permittere seg. Nå førte han diskusjoner med skolesjefen om som skulle gjøres med Hansen. 15

16 Kapittel 2 Fru Pettersen fulgte Kari til Utsira skole. Hun hadde blitt med Kari hjem og hjulpet Kari med å finne de mest nødvendige sakene som hun trengte. Hun samlet sammen noe klær, toalettsaker som hun fant på badet og noen gjenstander som Kari ville ha med. Fru Pettersen traff ikke mora, til tross for at de kom til leiligheten på formiddagen. Kari fortalte at mora vanligvis var hjemme da. Hun lå som regel og sov da Kari gikk på skolen. Kari trodde at mora kanskje hadde gått i butikken, men hun kom ikke tilbake mens de var der. Fru Pettersen skrev derfor en beskjed som hun la igjen ved telefonen i gangen. Og så gikk de. Fru Pettersen kjørte Kari ut til Utsira skole. Den var egentlig et godt stykke utenfor byen. Skolen lå i en bakkeskråning med flere bygg. Da de kjørte gjennom inngangsportalen, førte veien oppover en lite bakke før de kom til en parkeringsplass. Det var et bygg på venstre hand når de kom og et annet bygg på høyre hand. Ved bygningen til høyre stod en bronsestatue av en jentefigur som løp. Håret hennes flagret bak henne. Utsirajenta tenkte Kari da hun så statuen. Bygningen til høyre så ny ut og hadde en stor inngang mot parkeringsplassen. Det strakk seg en tilbygg ut fra inngangspartiet utover bakken som bare hadde vinduer høyt oppe på veggen. Kari syntes det lignet på en gymnastikksal. Bygningen til venstre var av eldre dato og var bygd av stein og tre. Den nederste av de to etasjene var av steinvegger mens den øverste var laget av tre. Det var få mennesker å se rundt omkring, men det var mange biler som var parkert der. Veien førte videre oppover bakken til et bygningskompleks lenger opp i åssiden. Fru Pettersen fant en ledig plass og satte fra seg bilen. De gikk begge ut og så at det hang en plakat over inngangen til venstre der det stod Kontor. De skjønte at der var stedet de kunne prøve å treffe noen og gikk mot inngangsdøren. Da de kom inn, så de et nytt skilt med Kontor som var plassert ved en dør. Fru Pettersen åpnet døren og fant ei kontordame innenfør som snudde seg og så opp på henne. Kari følte seg utrygg. Alt var fremmed her, og hun var redd. God dag, dette er fru Pettersen fra Midtbyen skole. Jeg har med en ny elev her som skal begynne hos dere. Kontordama smilte og reiste seg opp. Javel. Det er jo fint Hun reiste seg fra kontorstolen og gikk bort til Kari som hadde kommet etter gjennom kontordøra og nå stod i døråpningen Hva heter du da? spurte hun Kari og rakte fram hånda til henne for å hilse. Kari stod som forstenet. Hun så mistenksom på henne og fikk ikke fram et ord. Hun heter Kari skjøt fru Pettersen inn. Kontordama tok handa til Kari og hilste på henne. Hun presenterte seg som Marte Dahlgren og arbeidet på kontoret på skolen. Kari lot passivt henne ta hånda si da hun hilste uten å foretrekke en mine. Det kom en mann ut fra et nabokontor og smilte til dem. Hils på rektor Jakobsen sa kontordama. Jakobsen smilte, hilste på fru Pettersen og på Kari. Kari bevarte hilsen på samme måte uten å foretrekke en mine. Hun følte seg beklemt og som en fremmed. De gikk inn på kontoret til rektor og satte seg ned i en stolgruppe ved siden av selve kontorpulten. Rektor fulgte etter og satte seg også og startet med en orientering om skolen. Bygningen øverst i lia på Utsira var internatet. Det var der elevene bodde. Kari hadde nettopp fått vite hvilket rom hun skulle ha. Hun delte rom en med annen jente som hette Anita som hun ikke hadde truffet ennå. Hun og de andre var på skolen, som var bygningen til høyre 16

17 da de kom opp bakken fra portalen. Det var derfor ingen andre elever i internatet akkurat nå. Fru Pettersen hjalp Kari med å pakke ut tingene hun hadde med og som hun la i et garderobeskap. Hun hadde også et skrivebord, og hun satte seg ned foran det for å kjenne hvordan det var å bruke det. Kari så fornøyd ut syntes fru Pettersen. Hun trodde nok dette skulle gå bra. Kari selv så mistroisk på alt rundt seg der hun satt i stolen foran skrivebordet. Er det dette som skal forandre livet mitt, tenkte hun med seg selv og var ikke sikker på om dette ville gå bra. Sammen med dem var internatbestyreren, Ingrid Halvorsen. Hun hadde viste paret rundt om på avdelingene og på de ulike aktivitetsrommene i kjelleren. Internatbygget dannet en stor H som bestod av fire fløyer med internatavdelinger, til sammen to i hver fløy. Dette gav 8 avdelinger der det bodde elever, til sammen 8 elever i hver avdeling. Hver avdeling hadde dagligstue og spisestue. Fløyene var knyttet sammen av et sentralt bygg som bestod av kjøkken og kontorer. Kari så ut av vinduet. Hun bodde i andre etasje på en av fløyene. Hele internatkomplekset var bygd trappevis oppover bakkesiden. Hun skulle bo i en av de øvre fløyene, og nå kunne hun se ned på fløyen under seg. Hun kunne se ned i kjøkkenavdelingen også. Der så hun flere kokker arbeidet i kjøkkenet. Ned til høyre kunne hun se ned på selve skolebygningen som var formet som en L. Gymnastikksalen stakk ut fra bygningen og dannet en profil foran en fotballbane som var på innsiden av bygget. Helt til høyre så hun parkeringsplassen og kontorbygget. Rundt bygningene var det et pent plenanlegg med spredt buskbeplantning. Ikke langt unna gikk strandlinjen til sjøen der hun kunne se en campingplass og en badeplass. Kari satt i klasserommet på skolen. Klassen var liten og bestod bare av ti elever, alle på hennes alder. Det var både gutter og jenter som satt der. De satt og arbeidet med et naturfagsprosjekt. De hadde allerede startet med prosjektet da Kari hadde kommet inn i klassen, og Kari hadde glidd inn i arbeidet. Hun satt nå ved siden av Petter. Han arbeidet med å montere sommerfugler og insekter han hadde fanget. Han hadde et lite stativ der han kunne feste utover vingene til insektene med knappenåler. Han hadde flere esker med ferdige monterte insekter liggende fram på bordet. Har du laget dette selv?, spurte Kari, tydelig fascinert over hva han hadde fått til. Så klart! svarte Petter med en blanding av stolthet og irritasjon over å bli forstyrret i arbeidet. Han arbeidet akkurat nå med en øyestikker han hadde fanget. De store, doble vingeparet var brettet utover montasjebrettet, og Kari syntes det så praktfult ut. Hun så på Petter. Hvor lenge har de vært her på Utsira? Et år. Hvorfor kom du hit? Pappaen min og PP-folkene sendte meg hit. Hvorfor det? Tyveri sa Petter kort og så ned i bordet. Det var tydelig at Petter oppholdt seg her mot sin vilje. Det var liksom at han skammet seg over det. Han tok alle eskene med insektene og bar dem bort til et skap han hadde. Der la han dem omhyggelig i en hylle. Det var tydelig at dette var noe av det dyreste han eide. Deretter gikk han ut. Det var frikvarter. Da skoledagen var slutt, trakk Kari opp til internatet der hun fikk middag på avdelingen. Deretter fikk hun lyst til å utforske sine nye omgivelser litt. Skolen var ikke stedet for slikt, så hun gikk ut av skoleområdet og ned på campingplassen. Det var ikke noen som brukte den nå. Det var tydelig at den var stengt om vinteren og holdt åpen bare om sommeren. Den lå helt nede ved sjøkanten, og Kari trakk ned i fjæra der hun rotet rundt med en kjepp hun fant på bakken. Stranda var full av søppel som hadde reket i land fra sjøen. Tomme ølbokser, treverk, kanner. Hun trasket opp fra fjæra og opp på selve plassen. Da så hun Petter stå i skogkanten 17

18 ved siden av plassen og fektet med en sommerfuglhov. Det var tydelig at han jaktet på et spesielt insekt, for han slo med hoven flere ganger uten at han syntes at han lyktes. Kari stod og så på han et øyeblikk. Deretter begynte hun å gå mot han. Petter fikk øye på henne og gjemte hoven bak ryggen. Det så ikke ut til at han likte at Kari fant han her nede. Hei Petter! ropte Kari. Petter så forlegen ut. Hei sa han. Har du funnet noe insekter? Neei. Han dro på det når han svarte, for egentlig hadde han det. Han hadde samlet det i et syltetøyglass der han hadde kloroform for å avlive dem. Men han ville ikke at Kari skulle få vite det. Petter var litt engstelig for Kari. Han kjente henne ikke, og han visste ikke helt med seg selv om han ville være venner med henne. Han så derfor ned i bakken uten å se på henne da de snakket sammen. Nei sa han plutselig, jeg tror jeg må tilbake til skolen. Kari merket seg at han sa at han skulle tilbake til skolen, og ikke at han skulle hjem. Det var tydelig at han ikke betraktet skolen som hjemmet sitt. Får jeg gå sammen med deg? spurte Kari. Hun hadde en desperat trang til å bli kjent med noen på skolen, noen som hun kunne kalle bestevenn med. Hun følte at anledningen kanskje kunne by seg nå, for Petter var foreløpig den eneste på skolen hun hadde blitt kjent med. Petter svarte ikke på spørsmålet. Han bare trakk på skuldrene, noe som Kari oppfattet som et slags Ok. Hun slo derfor følge med han da han begynte å traske bortover plassen for å komme seg tilbake til skolen. Petter gikk først med hoven veivende i handa. Han hadde en væske med i tilegg der han hadde det utstyret han pleide å ha med seg på slike turer. De gikk lenge uten å utveksle et ord. Kari trasket etter og fulgte med så godt hun kunne. Plutselig stoppet Petter og pekte på en sommerfugl som satt i graset. Vingene hadde den slått opp på ryggen slik at den dannet en stor kam. Se der sa Petter, en tigersommerfugl! Kari stoppet opp og så på sommerfuglen og på Petter. Petter tok langsomt fram hoven for å fange den. Da sprang Kari fram og tråkket på sommerfuglen. Hun dreide hælen rundt for å knuse den fullstendig i stykker. Petter ble sjokkert. Hva er det du gjør? Han fattet ikke at Kari kunne gjøre dette! Kari bare så på han og gliste skadefro. Petter ble rasende og gjøv løs på Kari. Kari fòr i bakken. Petter slo og slo på Kari slik at hun begynte å skrike. Din drittsett, din drittsekk! ropte Petter gang på gang. Kari forsvarte seg, og snart fikk hun overtaket. Hun tok armen hans og vred den rundt. Petter hylte av smerte. Men Kari bare fortsatte. Hun merket av armen forandret seg. Hun slapp den og så at armen til Petter pekte en annen retning enn den skulle. Petter storgråt. Han skalv av smerte og redsel. Kari stod og så på han, og så la hun på sprang. Hun løp og løp mot skolen, mot internatet, mot rommet hun hadde fått og kastet seg på sengen med hodet i puta. Der lå hun lenge. Helt til noen kom inn på rommet hennes. Hun merket det var flere som kom og at det var noen voksne. Det måtte være noen voksne, fordi de var helt tause. Kari! var det en stemme som omsider sa. Det var rektors stemme. Hun husket det fra den første dagen da hun kom. Hva har du gjort med Petter? spurte han. 18

19 Kari snudde seg rundt i sengen og så på rektoren. Hun visste ikke hva han het ennå. Men det var like fullt rektoren som stod der. Hva jeg har gjort med Petter? spurte hun tilbake. Jeg har ikke gjort noe med Petter! slo hun fast. Hun satte seg opp i senga og så et øyeblikk på rektoren. Deretter hoppet hun ut av sengen og la på dør. Men der sto internatassistenten, en høy, kraftig dame som tok henne i armen. Kari slo vilt rundt seg Slipp meg, slipp meg! hylte hun. Men assistenten holdt bare hardere tak i henne. Kari hogg etter armen hennes og bet seg fast. Assistenten hylte til og dro Kari i håret med den andre hånda. Kari slapp taket. Assistenten dro henne bakover slik at Kari datt og ble liggende på gulvet. Assistenten rullet henne rundt slik at hun ble liggende på maven med ansiktet ned i gulvet. Hun samlet armene hennes på ryggen og presset henne ned. Kari var fullstendig fanget. Hun skrek jammerlig og tårene sprutet fra øyenkrokene hennes. Kari gikk bortover hovedveien mot byen. Det var en fin dag. Sola skinte og en sval bris rev i håret hennes. Hun stod i veikanten og haiket, men det var ingen som stoppet for henne. Hver gang det kom en bil, heiste hun opp tommelfingeren og viftet med den i kjøreretningen. Men ingen stoppet. Det er sjeldent at biler stoppet for haikere nå. Tidligere kunne det hende at mange studenter og ungdommer kunne tilbringe hele sommerferien med å haike, og ofte fikk de skyss også. Men ikke nå lenger, ikke for Kari i alle fall. Dette var likevel bedre enn å være på Utsira. Aldri mer Utsira fortalte hun til seg selv, om og om igjen. Av og til hvisket hun Mamma! til seg selv også. Men å satse på hjelp fra mora sin, var nok det siste hun kunne forvente seg. Hun trasket av gårde. Hun skimtet byen i det fjerne, og det virket uendelig langt unna. Hun følte seg forferdelig alene. Hun vart sint på alle. Hun hatet alle. Særlig Petter. Og den dumme rektoren på Utsira. Internatassistenten som nesten hadde brekt armene hennes. At det var galt det hun hadde gjort med Petter, falt henne ikke inn et øyeblikk. Hun gikk og gikk. Hver gang hun hørte en bil komme bak seg, snudde hun seg og forsøkte å haike igjen. Fånyttes. Da var det at hun hørte et forferdelig bråk bak seg. Motorsykler! Hun snudde seg og så motorsykler komme mot seg. Hun trakk seg ut i veikanten for ikke å komme i veien for dem. De dorget bedagelig forbi henne, en etter en. De hadde svarte lærjakke og svarte hjelmer. Hun kunne lese teksten World Conquesters som var skrevet i en sirkel bak på ryggene deres. En av guttene som fòr forbi hadde skjerf over hodet og så ut som en sjørøver. Sykkelen han red på, hadde hun sett før. Svenn! tenkte Kari. Svenn, Svenn, Svenn! ropte hun og hoppet opp og ned og viftet med armene. Det var den gutten hun hadde truffet ved jernbanestasjonen. Det så ikke ut til at han så henne med det samme. Men plutselig snudde han seg og så tilbake. Han hadde vel sett henne i speilet. Han reiste handa og hilste tilbake til henne. Så fortsatte han. Kari fortsatte og rope og vifte med hendene. Svenn stoppet og satte foten i bakken. Han så seg tilbake. Han undret nok hva Kari gjorde der midt på denne landsens veien helt alene. Han snudde sykkelen rundt og kjørte tilbake mot til henne. Er ikke du den jente på jernbanestasjonen med gipset fot da? Hva gjør du her? spurte han. Jeg haiker til byen, men får ikke lift sa Kari. Hvorfor haiker du til byen? Det er heller sjeldent at jenter på din alder driver på med noe sånt. 19

20 Jeg vil hjem. Han jeg kjørte med, kjørte fra meg løy Kari. Ja, da er du ille ute sa Svein. Får jeg bli med deg? spurte Kari. Svenn så på henne, og hun så spørrende på han. Etter en tenkepause, fikk hun lov. Du må ta på deg denne hjelmen, sa han og ga henne en reservehjelm som han alltid hadde med seg for passasjerer. Kari tok på seg hjelmen. Da hun satte den på hodet, forsvant det fullstendig under kuppelen. Svenn lo. Den er nok i største laget, ser jeg, sa han. Han tok hjelmen av hodet til Kari og strammet noen reimer inne i den. Så satte han den på hodet hennes igjen. Nå satt den bedre. Han tok reima under haka og festet den slik at den ble holdt på plass. Sett deg bak meg her og hold deg fast i reima som går på tvers av setet her sa han og viste Kari reima. Og ikke gjør noen sprell nå, det kan være farlig! formante han. Dermed tok han fram startpedalen, trakket den hardt ned og ruset motoren. Kari frydet seg. Hun hadde aldri trodd at hun skulle bli eksosrype! Kult! Tenkte hun. Svenn gav gass, lot clutchen gli ut og raste bortover veien med Kari i baksetet for å nå igjen de andre. Kari ropte ekstatisk. Hun hadde aldri opplevd noe lignende. Til å begynne med var hun livredd og holdt krampaktiv fast i beltet i setet. Men etter hvert så hun at det gikk bra, og da kunne hun nyte den ville ferden bortover veien. Det varte ikke lenge for Svenn nådde igjen de andre. Kari følte seg som en del av gjengen. Dette var skikkelig kult, tenkte hun. Internatassistenten lette etter Kari. Hun funne ikke finne henne. Klokken var nå snart ti på kvelden og det var leggetid. Men Kari var og ble borte. Hun var fortvilet og tok kontakt med inspektrisen for internatet. Inspektrisen kom til avdelingen. Derfra ringte hun rektor. Rektor ble svært urolig. Rektor, inspektrisen og internatassistenten kjørte med bilene sine rundt for å se om de kunne finne henne. Rektor kjørte mot byen for å se om Kari hadde dratt hjem til mora si. Men da han kom dit, fant han bare en låst dør. Han fant en telefonkiosk og ringte tilbake til skolen. Der fikk han vite at ingen av de andre heller hadde funnet henne. Da bestemte rektor seg for å ringe politiet og melde henne savnet. Da motorsykkelgjengen hadde kommet til byen, dro de til jernbanestasjonen som de pleide. Svenn stoppet også utenfor og satte fra seg sykkelen med sykkelstøtten. Kari skrevde av og tok av seg hjelmen. Takk for turen! ropte hun til Svenn. Vær så god kvitterte Svenn. Får jeg bli med siden også? spurte hun. Svenn dro på det. Jeg vet ikke om du kan svarte han. Du er ikke særlig gammel, og dette livet er vel tøft for ei jentunge som du. Kari følte seg fornærmet. Hvor gammel tror du at jeg egentlig er? spurte hun. Svenn målte henne med øynene. Hun kunne ikke være så veldig gammel, tenkte han. Men han så ei jente med voksne former. Kari var godt utviklet for alderen. Svenn så et søtt ansikt også. Hennes lyse, blonde, nærmest gyldent hår og mørke, sorte, markerte vinkeløyenbryn fikk følelsene i Svenn til å våkne. Når hun smilte, viste hun noen søte smilehull i den rene, brune ansiktet. 20

Bjørn Ingvaldsen. Far din

Bjørn Ingvaldsen. Far din Bjørn Ingvaldsen Far din Far din, sa han. Det sto en svart bil i veien. En helt vanlig bil. Stasjonsvogn. Men den sto midt i veien og sperret all trafikk. Jeg var på vei hjem fra skolen, var sein, hadde

Detaljer

Thomas Enger. Den onde arven. Gyldendal

Thomas Enger. Den onde arven. Gyldendal Thomas Enger Den onde arven Gyldendal Til verdens beste barn Prolog I dag fant jeg ut at jeg er død. Det kom som et sjokk på meg, selv om jeg visste at det kunne skje etter så mange år. Min egen dødsannonse.

Detaljer

Et lite svev av hjernens lek

Et lite svev av hjernens lek Et lite svev av hjernens lek Jeg fikk beskjed om at jeg var lavmål av deg. At jeg bare gjorde feil, ikke tenkte på ditt beste eller hva du ville sette pris på. Etter at du gikk din vei og ikke ville se

Detaljer

Anne-Cath. Vestly. Åtte små, to store og en lastebil

Anne-Cath. Vestly. Åtte små, to store og en lastebil Anne-Cath. Vestly Åtte små, to store og en lastebil Åtte små, to store og en lastebil Det var en gang en stor familie. Det var mor og far og åtte unger, og de åtte ungene het Maren, Martin, Marte, Mads,

Detaljer

Hva gjør du? Er det mine penger? Nei, du har tjent dem. Behold dem.

Hva gjør du? Er det mine penger? Nei, du har tjent dem. Behold dem. Int, kjøkken, morgen Vi ser et bilde av et kjøkken. Det står en kaffekopp på bordet. Ved siden av den er en tallerken med en brødskive med brunost. Vi hører en svak tikkelyd som fyller stillheten i rommet.

Detaljer

Jørgen Brekke. kabinett. Kriminalroman

Jørgen Brekke. kabinett. Kriminalroman Jørgen Brekke Doktor Fredrikis kabinett Kriminalroman Til mamma, for det aller meste Djevelen ynder å skjule seg. Første dag 1 Sluttet det her? Det føltes som om det lille, bedervede hjertet hennes slo

Detaljer

Birger Emanuelsen. For riket er ditt. Fortellinger

Birger Emanuelsen. For riket er ditt. Fortellinger Birger Emanuelsen For riket er ditt Fortellinger Til Karoline I Kjenna på Tromøy gjemmer Nøkken seg. Jeg vet det, for jeg har sett ham. Han er vanskapt og heslig, men felespillet hans er vakkert. Og når

Detaljer

Lynne og Anja. Oddvar Godø Elgvin. Telefon: 99637736/37035023 Email: oddvar@elgvin.org

Lynne og Anja. Oddvar Godø Elgvin. Telefon: 99637736/37035023 Email: oddvar@elgvin.org Lynne og Anja Av Oddvar Godø Elgvin Telefon: 99637736/37035023 Email: oddvar@elgvin.org FADE IN EXT, KIRKEGÅRD, MOREN TIL SIN BEGRAVELSE (21), med blondt hår, lite sminke, rundt ansikt og sliten - er tilskuer

Detaljer

Håkon Øvreås. Brune. Illustrert av Øyvind Torseter

Håkon Øvreås. Brune. Illustrert av Øyvind Torseter Håkon Øvreås Brune Illustrert av Øyvind Torseter Den dagen bestefaren døde, måtte Rune være hos tante Ranveig hele dagen mens moren og faren var på sykehuset. Huset til tante Ranveig luktet leverpostei.

Detaljer

Kristin Ribe Natt, regn

Kristin Ribe Natt, regn Kristin Ribe Natt, regn Elektronisk utgave Forlaget Oktober AS 2012 Første gang utgitt i 2012 www.oktober.no Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2012 ISBN 978-82-495-1049-8 Observer din bevissthet

Detaljer

Helene Guåker. Juksemaker

Helene Guåker. Juksemaker Helene Guåker Juksemaker Copyright Vigmostad & Bjørke AS 2015 Tilrettelagt for e-bok: John Grieg AS, Bergen Forsidedesign og illustrasjon: Kord AS ISBN: 978-82-419-1204-7 ISBN: 978-82-419-1203-0 (trykt)

Detaljer

Magne Helander. Historien om Ylva og meg. Skrevet i samarbeid med Randi Fuglehaug

Magne Helander. Historien om Ylva og meg. Skrevet i samarbeid med Randi Fuglehaug Magne Helander ENGLEPAPPA Historien om Ylva og meg Skrevet i samarbeid med Randi Fuglehaug 2014 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Trine + Kim designstudio Omslagfoto: Bjørg Hexeberg Layout: akzidenz as Dag

Detaljer

LÆRER: For en smart gutt! Tenk at du bare er 12 år og kan stille så kloke spørsmål!

LÆRER: For en smart gutt! Tenk at du bare er 12 år og kan stille så kloke spørsmål! Jesus som tolvåring i tempelet Lukas 2, 41-52 Alternativ 1: Rollespill/ dramatisering Sted: Nasaret (plakat) og Jerusalem (plakat) Roller: Forteller/ leder Jesus Josef Maria Familie Venner Lærer FORTELLER:

Detaljer

Kvinne 66 ukodet. Målatferd: Redusere alkoholforbruket

Kvinne 66 ukodet. Målatferd: Redusere alkoholforbruket Kvinne 66 ukodet Målatferd: Redusere alkoholforbruket 1. Sykepleieren: Men det ser ut som det er bra nå. Pasienten: Ja, nei, det går fort over dette her. 2. Sykepleieren: Gjør det vondt? Pasienten: Ja,

Detaljer

Lisa besøker pappa i fengsel

Lisa besøker pappa i fengsel Lisa besøker pappa i fengsel Historien om Lisa er skrevet av Foreningen for Fangers Pårørende og illustrert av Brit Mari Glomnes. Det er fint om barnet leser historien sammen med en voksen. Hei, jeg heter

Detaljer

Kvinne 66 kodet med atferdsskårer

Kvinne 66 kodet med atferdsskårer Kvinne 66 kodet med atferdsskårer Målatferd: Redusere alkoholforbruket 1. Sykepleieren: Men det ser ut som det er bra nå. (Ukodet) Pasienten: Ja, nei, det går fort over dette her. 2. Sykepleieren: Gjør

Detaljer

MAMMA MØ HUSKER. Sett opp tilhørende bilde på flanellograf tavlen når du leser et understreket ord.

MAMMA MØ HUSKER. Sett opp tilhørende bilde på flanellograf tavlen når du leser et understreket ord. MAMMA MØ HUSKER Bilde 1: Det var en varm sommerdag. Solen skinte, fuglene kvitret og fluene surret. I hagen gikk kuene og beitet. Utenom Mamma Mø. Mamma Mø sneik seg bort og hoppet over gjerdet. Hun tok

Detaljer

Ordenes makt. Første kapittel

Ordenes makt. Første kapittel Første kapittel Ordenes makt De sier et ord i fjernsynet, et ord jeg ikke forstår. Det er en kvinne som sier det, langsomt og tydelig, sånn at alle skal være med. Det gjør det bare verre, for det hun sier,

Detaljer

Kristina Ohlsson. Glassbarna. Oversatt av Elisabeth Bjørnson

Kristina Ohlsson. Glassbarna. Oversatt av Elisabeth Bjørnson Kristina Ohlsson Glassbarna Oversatt av Elisabeth Bjørnson Om forfatteren: Kristina Ohlsson (f. 1979) omtales som Sveriges nye barnebokforfatter, og sammenliknes med Maria Gripe. Glassbarna er hennes første

Detaljer

I hvilken klasse går Ole? Barnehagen 1. klasse 2. klasse Hvor gammel er Kristine? 5 år 7 år 8 år. Hvor gammel er Ole?

I hvilken klasse går Ole? Barnehagen 1. klasse 2. klasse Hvor gammel er Kristine? 5 år 7 år 8 år. Hvor gammel er Ole? Kristine og dragen. Kristine er en fem år gammel jente. Hun har en eldre bror som heter Ole. Ole er åtte år og går i andre klasse på Puseby Skole. Kristine og Ole er som regel gode venner. Men av og til

Detaljer

ANNE HELENE GUDDAL Bebo Roman

ANNE HELENE GUDDAL Bebo Roman ANNE HELENE GUDDAL Bebo Roman Du glemmer ikke, men noe klangløst tar bolig i deg. Roland Barthes Jeg ville kaste nøklene om jeg kunne, men jeg kommer alltid tilbake til de låste dørene for å åpne rom etter

Detaljer

«Ja, når du blir litt større kan du hjelpe meg,» sa faren. «Men vær forsiktig, for knivene og sylene mine er svært skarpe. Du kunne komme til å

«Ja, når du blir litt større kan du hjelpe meg,» sa faren. «Men vær forsiktig, for knivene og sylene mine er svært skarpe. Du kunne komme til å Ulykken i verkstedet En liten fransk gutt som het Louis, fikk en lekehest til treårsdagen sin. Hesten var skåret ut i tykt lær og var en gave fra faren. Selv om den var liten og smal, kunne den stå. Ett

Detaljer

Av en født forbryters dagbok

Av en født forbryters dagbok Johan Borgen: Av en født forbryters dagbok Bestefar er en stokk. Han bor på loftet og banker i gulvet når jeg har sovet og er våt fordi jeg har tisset på meg, og når jeg skal sove og jeg er tørr fordi

Detaljer

I meitemarkens verden

I meitemarkens verden I meitemarkens verden Kapittel 6 Flerspråklig naturfag Illustrasjon Svetlana Voronkova, Tekst, Jorun Gulbrandsen Kapittel 1. Samir får noe i hodet. Nå skal du få høre noe rart. Det er ei fortelling om

Detaljer

Hennes ukjente historie

Hennes ukjente historie Hennes ukjente historie 19. oktober 1957 Der sto den. Den lille, svarte, rosemalte boksen. De rosa håndmalte rosene strakk seg over lokket, og dekket hele overflaten. Og i midten av den ene rosen foran,

Detaljer

LiMBO (28.11.2015) Iver Jensen og Hanna Suni Johansen. (+47) 900 46 367 iver.gunvald@gmail.com www.iverjensen.com

LiMBO (28.11.2015) Iver Jensen og Hanna Suni Johansen. (+47) 900 46 367 iver.gunvald@gmail.com www.iverjensen.com LiMBO (28.11.2015) Av Iver Jensen og Hanna Suni Johansen (+47) 900 46 367 iver.gunvald@gmail.com www.iverjensen.com 1. INT. PASIENTROM, PSYKIATRISK SYKEHUS KVELD (23) står og ser ut av vinduet. I vinduet

Detaljer

VETERANEN. Alexander J. L. Olafsen. Kjellbergveien 16 3213 Sandefjord alexander_olafsen@live.no 406 01 138

VETERANEN. Alexander J. L. Olafsen. Kjellbergveien 16 3213 Sandefjord alexander_olafsen@live.no 406 01 138 VETERANEN By Alexander J. L. Olafsen Copyright (C) 2014 Alexander J. L. Olafsen Kjellbergveien 16 3213 Sandefjord alexander_olafsen@live.no 406 01 138 1 INT. I STUA - DAG (SKUDD AVFYRES) I en stor hvit

Detaljer

Liv Mossige. Tyskland

Liv Mossige. Tyskland Liv Mossige Tyskland Ha langmodighet, o Herre, Med oss arme syndens børn! Gi oss tid og far med tål Før du tender vredens bål, Og når hele verden brenner, Rekk imot oss begge hender! (Salme 647, Landstad,

Detaljer

Kapittel 11 Setninger

Kapittel 11 Setninger Kapittel 11 Setninger 11.1 Før var det annerledes. For noen år siden jobbet han her. Til høsten skal vi nok flytte herfra. Om noen dager kommer de jo tilbake. I det siste har hun ikke følt seg frisk. Om

Detaljer

Torun Lian Alice Andersen Illustrert av Øyvind Torseter

Torun Lian Alice Andersen Illustrert av Øyvind Torseter Torun Lian Alice Andersen Illustrert av Øyvind Torseter Forfatteromtale: Torun Lian (født i 1956) er forfatter, dramatiker og filmregissør og har mottatt en lang rekke norske og utenlandske priser for

Detaljer

9c Sander R. Johansen. Tidsmaskinen

9c Sander R. Johansen. Tidsmaskinen Tidsmaskinen Utrolig hvordan ting kan gå seg til, eller hva? Det føles som om det kun er noen timer siden jeg satt hjemme i sofaen og åt potetgull. Om jeg aldri hadde sagt ja til å være testkanin for han

Detaljer

DA MIRJAM MÅTTE FLYTTE TIL KAIRO

DA MIRJAM MÅTTE FLYTTE TIL KAIRO DA MIRJAM MÅTTE FLYTTE TIL KAIRO Bilde 1 Hei! Jeg heter Mirjam. Jeg er seks år og bor i Kairo. Bilde 2 Kairo er en by i Egypt. Hvis du skal til Egypt, må du reise med fly i syv timer. Bilde 3 Det er et

Detaljer

MOR. Abdulgafur Dogu. 01.07.2010 Abdulgafur Dogu Mesopotamia Film Tlf: 46236611

MOR. Abdulgafur Dogu. 01.07.2010 Abdulgafur Dogu Mesopotamia Film Tlf: 46236611 MOR Av Abdulgafur Dogu 01.07.2010 Abdulgafur Dogu Mesopotamia Film Tlf: 46236611 1 INT. KJØKKEN/STUA. DAG Det er en sørgelig betonet stue med noen bilder på veggen. Veggene er nøytrale i fargen, og ellers

Detaljer

ikke skulle like mennesker som var fra et annet land, og som gikk i uniformer. Hun logret og var glad, satte seg og gav labb, og spiste gjerne både

ikke skulle like mennesker som var fra et annet land, og som gikk i uniformer. Hun logret og var glad, satte seg og gav labb, og spiste gjerne både 24.11.1984 På skråss mysterium Marit tenkte ofte på hva som skjer efter at vi dør, og mamma og mormor hadde fortalt at når vi dør, blir vi engler, og får vinger. En dag sto Marit og så på mamma, som skulle

Detaljer

Geir Gulliksen Historie om et ekteskap. Roman

Geir Gulliksen Historie om et ekteskap. Roman Geir Gulliksen Historie om et ekteskap Roman Om forfatteren: Geir Gulliksen er forfatter og forlegger. Han har skrevet dikt, skuespill, essays og barnebøker. Blant de seneste bøkene hans er de kritikerroste

Detaljer

Kim Hiorthøy Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig Tekster og Tegninger. Forlaget Oktober

Kim Hiorthøy Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig Tekster og Tegninger. Forlaget Oktober Kim Hiorthøy Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig Tekster og Tegninger Forlaget Oktober En morgen, rett etter frokost, ringte det på. Jeg gikk mot døren for å åpne, men så

Detaljer

Livet er herlig. Oversatt av Bodil Engen

Livet er herlig. Oversatt av Bodil Engen GUUS KUIJER Livet er herlig Oversatt av Bodil Engen FØRSTE KAPITTEL om krukka i vinduskarmen og hvorfor det gror hår overalt på menn Caro sier at hun har en dagbok hjemme som hun skriver alle hemmelighetene

Detaljer

Da fikk jeg en ide for så å si hva om vi fikk dem til å forandre seg, vil du slippe oss inn med tankene på at forbannelsen vil heves etter på?

Da fikk jeg en ide for så å si hva om vi fikk dem til å forandre seg, vil du slippe oss inn med tankene på at forbannelsen vil heves etter på? Hvor skal vi egentlig Selena? Jeg begynner å bli sliten her bak. jeg snakket til store søsteren min Selena hun snur lett på hodet sitt for så å si du sa til meg at du ville tegne noe storslagent Anora,

Detaljer

Et skrik etter lykke Et håp om forandring

Et skrik etter lykke Et håp om forandring Et skrik etter lykke Et håp om forandring Nei, du kjente han ikke.. Han var en som ingen.. så hørte husket Han var alene i denne verden Derfor skrev han Kan du føle hans tanker? 1 HAN TAKLET IKKE VERDEN

Detaljer

Tor Fretheim. Kjære Miss Nina Simone

Tor Fretheim. Kjære Miss Nina Simone Tor Fretheim Kjære Miss Nina Simone FAMILIEN De trodde det ikke. De klarte ikke å forstå at det var sant. Ingen hadde noen gang kunnet tenke seg at noe slikt skulle skje. Sånt hender andre steder. Det

Detaljer

SC1 INT KINO PÅL (29) og NILS (31) sitter i en kinosal. Filmen går. Lyset fra lerretet fargelegger ansiktene til disse to.

SC1 INT KINO PÅL (29) og NILS (31) sitter i en kinosal. Filmen går. Lyset fra lerretet fargelegger ansiktene til disse to. PÅ DIN SIDE AV TIDEN v5.0 SC1 INT KINO (29) og (31) sitter i en kinosal. Filmen går. Lyset fra lerretet fargelegger ansiktene til disse to. hvisker i øret til Pål Vil du gifte deg med meg? Hva? trekker

Detaljer

Barry Lyga. Game. Oversatt av Fartein Døvle Jonassen. Gyldendal

Barry Lyga. Game. Oversatt av Fartein Døvle Jonassen. Gyldendal Barry Lyga Game Oversatt av Fartein Døvle Jonassen Gyldendal Til Kathy. Endelig. Del én 3 spillere, 2 lag Kapittel 1 Hun hadde skreket, men hun hadde ikke grått. Det var det han kom til å huske, tenkte

Detaljer

Leser du meg så lett?

Leser du meg så lett? Leser du meg så lett? Skrevet av: zion den sep 27, 2016 Tagget i: Sex, naken, erotikk Følelsen kom krypende. Jeg fikk frysning og kjente gåsehuden flytte seg over hele kroppen. Jeg følte at blikket hans

Detaljer

The agency for brain development

The agency for brain development The agency for brain development Hvor er jeg, hvem er jeg? Jeg hører pusten min som går fort. Jeg kan bare se mørke, og jeg har smerter i hele kroppen. Det er en ubeskrivelig smerte, som ikke vil slutte.

Detaljer

Roald Dahl. Oversatt av Tor Edvin Dahl. Illustrert av Quentin Blake

Roald Dahl. Oversatt av Tor Edvin Dahl. Illustrert av Quentin Blake Roald Dahl SVK Oversatt av Tor Edvin Dahl Illustrert av Quentin Blake Hovedpersonene i denne boken er: MENNESKER: DRONNINGEN AV ENGLAND MARY, DRONNINGENS TJENESTEPIKE MR TIBBS, SLOTTETS HOVMESTER SJEFEN

Detaljer

Anne B. Ragde Jeg skal gjøre deg så lykkelig

Anne B. Ragde Jeg skal gjøre deg så lykkelig Anne B. Ragde Jeg skal gjøre deg så lykkelig DEL 1 Så godt et vann HUN VILLE JO bare være hjelpsom. Hun likte å vaske, føle seg til nytte. Hun likte å blande såpen i vannet, se ned i det rene skummet

Detaljer

Tulugaq synes det er kjedelig å pugge bokstavene på tavlen. han heller ut av vinduet og reiser hit og dit i tankene.

Tulugaq synes det er kjedelig å pugge bokstavene på tavlen. han heller ut av vinduet og reiser hit og dit i tankene. Reiselyst Tulugaq synes det er kjedelig å pugge bokstavene på tavlen. Det er ikke bare av og til. Det er faktisk hver dag! Derfor kikker han heller ut av vinduet og reiser hit og dit i tankene. På null-komma-niks

Detaljer

Kapittel 5 Lubenittenes historie

Kapittel 5 Lubenittenes historie Kapittel 5 Lubenittenes historie Lange dager og netter Lubenittene har levd på Månen like lenge som menneskene har levd på Jorden. Helt til for noen tusen år siden bodde de kun på den siden av Månen som

Detaljer

Preken i Lørenskog kirke 6. september 2009 14. s. e. pinse Kapellan Elisabeth Lund

Preken i Lørenskog kirke 6. september 2009 14. s. e. pinse Kapellan Elisabeth Lund Preken i Lørenskog kirke 6. september 2009 14. s. e. pinse Kapellan Elisabeth Lund Den barmhjertig samaritan har igrunnen fått en slags kjendisstatus. Det er iallfall veldig mange som har hørt om ham.

Detaljer

Karin Kinge Lindboe Illustrert av Sissel Horndal. leseserie Bokmål. DøDen i Døra. Norsk for barnetrinnet

Karin Kinge Lindboe Illustrert av Sissel Horndal. leseserie Bokmål. DøDen i Døra. Norsk for barnetrinnet Karin Kinge Lindboe Illustrert av Sissel Horndal leseserie Bokmål DøDen i Døra Norsk for barnetrinnet 15978_Dodenidora_BM.indd 1 05-12-07 10:45:52 Fuglen hans er død. Kim løper over jordet og griner. Tolv

Detaljer

MIN SKAL I BARNEHAGEN

MIN SKAL I BARNEHAGEN MIN SKAL I BARNEHAGEN Bilde 1: Hei! Jeg heter Min. Jeg akkurat fylt fire år. Forrige uke hadde jeg bursdag! Jeg bor i Nord-Korea. Har du hørt om det landet før? Der bor jeg sammen med mamma, pappa, storebroren

Detaljer

I parken. Det er en benk. Når lysene kommer på ser vi Oliver og Sylvia. De står. Det er høst og ettermiddag. SYLVIA

I parken. Det er en benk. Når lysene kommer på ser vi Oliver og Sylvia. De står. Det er høst og ettermiddag. SYLVIA THE PRIDE av Alexi Kaye Campbell Scene for mann og kvinne Manus ligger på NSKI sine sider. 1958 I parken. Det er en benk. Når lysene kommer på ser vi Oliver og Sylvia. De står. Det er høst og ettermiddag.

Detaljer

Linnéa Myhre. Evig søndag. Roman

Linnéa Myhre. Evig søndag. Roman Linnéa Myhre Evig søndag Roman En tilfeldig søndag Det var bare ved et uhell at jeg gikk med på å oppsøke en psykiater. På nyåret hadde jeg begynt å gå lange strekninger utendørs, uten å vite verken hvor

Detaljer

Anan Singh og Natalie Normann LOFTET

Anan Singh og Natalie Normann LOFTET Anan Singh og Natalie Normann LOFTET Om forfatterne: Natalie Normann og Anan Singh har skrevet flere krimbøker sammen. En faktahest om å skrive historier (2007) var deres første bok for barn og unge og

Detaljer

likte meg og respekterte meg. Gud? Vel, - jeg kan muligens sammenligne mitt forhold til Gud med et ekteskap uten sex, - hvis jeg skal være ærlig.

likte meg og respekterte meg. Gud? Vel, - jeg kan muligens sammenligne mitt forhold til Gud med et ekteskap uten sex, - hvis jeg skal være ærlig. 1 Vår kirke var en veldig bra kirke mente vi. Vi gjorde alle de tingene som kirker gjør og vi gjorde tingene så godt som de kunne bli gjort og vi snakket om vår grunnlegger med stor respekt og oppriktig

Detaljer

Vibeke Tandberg. Tempelhof. Roman FORLAGET OKTOBER 2014

Vibeke Tandberg. Tempelhof. Roman FORLAGET OKTOBER 2014 Vibeke Tandberg Tempelhof Roman FORLAGET OKTOBER 2014 Jeg ligger på ryggen i gresset. Det er sol. Jeg ligger under et tre. Jeg kjenner gresset mot armene og kinnene og jeg kjenner enkelte gresstrå mot

Detaljer

Hedda syntes at nyttår, med alle nyttårsløftene, heller burde være i august. Det var jo da man var motivert for å forbedre seg.

Hedda syntes at nyttår, med alle nyttårsløftene, heller burde være i august. Det var jo da man var motivert for å forbedre seg. Kapittel 1 Pappa og mamma hadde stilt inn høyttalerne i bilen sånn at musikken bare hørtes bak. Hedda kunne nesten ha så høyt volum hun bare ville. Hun hørte på sommerhits som var lystige og trallete,

Detaljer

Runar Mykletun Repetisjonsøvelse. Roman

Runar Mykletun Repetisjonsøvelse. Roman Runar Mykletun Repetisjonsøvelse Roman Om forfatteren: Runar Mykletun (f. 1980) jobber til daglig i Cappelens antikvariat. Repetisjonsøvelse er hans debutroman. Niklas R. Lello Om boken: 19 år gammel tar

Detaljer

Karin Haugane. Oder til Fenn. Sonetter

Karin Haugane. Oder til Fenn. Sonetter Karin Haugane Oder til Fenn Sonetter 1 Slik rosen klamrer seg til tornekvisten Når snøen daler og fyller bladene Roper jeg blindt: Å gå ikke ifra meg Gyng til kvisten står naken og avblåst Synger deg inn,

Detaljer

Jepp. Han er kald, han her. Rett ut armene hans. Hallo! Er du der? Ja. Sorry. Jeg ble bare Pass på hodet. Har du tak i armen? Ja. Og så beina.

Jepp. Han er kald, han her. Rett ut armene hans. Hallo! Er du der? Ja. Sorry. Jeg ble bare Pass på hodet. Har du tak i armen? Ja. Og så beina. Puls? Nei. Pupiller? Nei Hvordan ser de ut? Jeg vet ikke. Svarte. Er de fiksa? Fiksa? Fiksert. Tømt. Døde. Få se. Jepp. Han er kald, han her. Rett ut armene hans. Hallo! Er du der? Ja. Sorry. Jeg ble bare

Detaljer

Sammen for alltid. Oversatt av Bodil Engen

Sammen for alltid. Oversatt av Bodil Engen GUUS KUIJER Sammen for alltid Oversatt av Bodil Engen FØRSTE KAPITTEL om at Mimo gjør det slutt med meg fordi jeg er dikter LÆREREN ER FORELSKET i mamma! Kan man tenke seg noe verre? NEI! Altså, foreldrene

Detaljer

Roald Dahl. Heksene. Illustrert av Quentin Blake. Oversatt av Tor Edvin Dahl

Roald Dahl. Heksene. Illustrert av Quentin Blake. Oversatt av Tor Edvin Dahl Roald Dahl Heksene Illustrert av Quentin Blake Oversatt av Tor Edvin Dahl Kapittel 1 Et forord om hekser I eventyrene har heksene alltid tåpelige, svarte hatter og svarte kapper og rir på kosteskaft. Men

Detaljer

Spørsmål: 1. Hvordan virker Peters forhold til faren? Hvordan viser de følelsene sine for hverandre?

Spørsmål: 1. Hvordan virker Peters forhold til faren? Hvordan viser de følelsene sine for hverandre? Sett dere to og to sammen og besvar spørsmålene. «Fanget midt imellom» Spørsmål novellen Spørsmål: 1. Hvordan virker Peters forhold til faren? Hvordan viser de følelsene sine for hverandre? 2. Hvordan

Detaljer

Det er ikke så farlig med meg

Det er ikke så farlig med meg Jenny Jägerfeld Det er ikke så farlig med meg Oversatt av Kjersti Velsand Forfatteromtale: Jenny Jägerfeld er forfatter og psykolog. I 2010 fikk hun Augustprisen for Det er ikke så farlig med meg. Om boken:

Detaljer

mennesker leser og drikker kaffe

mennesker leser og drikker kaffe Agnès Martin-Lugand Lykkelige mennesker leser og drikker kaffe Oversatt av Maya Veel Westberg Til Guillaume og Simon-Aderaw, mitt liv Vi regner med at han vil komme seg igjen etter en viss tid, og vi anser

Detaljer

misunnelig diskokuler innimellom

misunnelig diskokuler innimellom Kapittel 5 Trond og Trine hadde virkelig gjort en god jobb med å lage et stilig diskotek. De hadde fått tak i diskokuler til å ha i taket. Dansegulvet var passe stort med bord rundt hvor de kunne sitte

Detaljer

Marit Nicolaysen Svein og rotta går for gull. Illustrert av Per Dybvig

Marit Nicolaysen Svein og rotta går for gull. Illustrert av Per Dybvig Marit Nicolaysen Svein og rotta går for gull Illustrert av Per Dybvig 2000, 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2012 ISBN 978-82-03-25565-6

Detaljer

Vi og de andre. Oss og dem. Vi som vet og de andre som ikke skjønner noenting.

Vi og de andre. Oss og dem. Vi som vet og de andre som ikke skjønner noenting. 1 Vi og de andre Jeg heter Lene Jackson, jeg er frivillig i Angstringen Fredrikstad og i Angstringen Norge. Jeg begynte i Angstringen i 2000 og gikk i gruppe i 4,5 år, nå er jeg igangsetter og frivillig.

Detaljer

"Baksiden av Medaljen" Dag André Koteng, Martin Rotmo, Simen Bruget og Torbjørn Sæther. Basert på Novellen av Einar Økland

Baksiden av Medaljen Dag André Koteng, Martin Rotmo, Simen Bruget og Torbjørn Sæther. Basert på Novellen av Einar Økland "Baksiden av Medaljen" Av Dag André Koteng, Martin Rotmo, Simen Bruget og Torbjørn Sæther Basert på Novellen av Einar Økland 2011 Dag. A. Koteng: 938 41 342 1 EKS. STORVANNET - ETTERMIDDAG Det er vinter.

Detaljer

Wenche Hoel Røine Illustrert av Anette Grøstad. leseserie Bokmål. m j ø s o r m e n. Norsk for barnetrinnet

Wenche Hoel Røine Illustrert av Anette Grøstad. leseserie Bokmål. m j ø s o r m e n. Norsk for barnetrinnet Wenche Hoel Røine Illustrert av Anette Grøstad leseserie Bokmål m j ø s o r m e n og andre uhyrer Norsk for barnetrinnet 15790_Mjosormen_M_BM.indd 1 16-11-07 13:32:48 Mjøsa er Norges største innsjø. Den

Detaljer

Erlend Loe. Tatt av Kvinnen

Erlend Loe. Tatt av Kvinnen Erlend Loe Tatt av Kvinnen Erlend Loe Tatt av Kvinnen første del 1) Det var på den tiden hun begynte å komme oftere. Om kvelden, like før jeg skulle legge meg. Hun satte seg ned og pratet. Alltid om hvor

Detaljer

Mahmona Khan. Når du minst venter det

Mahmona Khan. Når du minst venter det Mahmona Khan Når du minst venter det Om boken: Et lys nærmet seg og lyste opp hele sidespeilet. Charlotte øynet et håp. Den som kom kjørende ville helt sikkert oppdage henne. Hun trengte hjelp! Charlotte

Detaljer

Inghill + Carla = sant

Inghill + Carla = sant Ingeborg Arvola Inghill + Carla = sant Carla, min Carla Bok 3 Til Carla Prolog Jeg drømmer at jeg er voksen. I drømmen vet jeg at jeg drømmer. Jeg er meg selv, og samtidig ikke. Er jeg voksen? tenker jeg

Detaljer

Mor Så hva vil du gjøre? Du kan ikke oppdra en unge med den mannen. Jeg mener, se på deg. Se på hva han har gjort mot deg.

Mor Så hva vil du gjøre? Du kan ikke oppdra en unge med den mannen. Jeg mener, se på deg. Se på hva han har gjort mot deg. Stue, morgen ROBERT, mann i slutten av tjueårene, lener seg mot vinduskarmen og ser utover gata. Han virker svett og sliten, han studerer et par med barnevogn som går forbi under han. Han stryker knoklene

Detaljer

INNESTENGT / UTESTENGT. Oda Jenssen. Inspirert av diktet "Sinnets fengsel" av Eva Lis Evertsen

INNESTENGT / UTESTENGT. Oda Jenssen. Inspirert av diktet Sinnets fengsel av Eva Lis Evertsen INNESTENGT / UTESTENGT By Oda Jenssen Inspirert av diktet "Sinnets fengsel" av Eva Lis Evertsen Oda Jenssen 93294925 odajenssen@gmail.com 1 EXT. RIKMANNSBOLIG - KVELD HVITT HUS OG HAGE, I VINDUENE ER LYSENE

Detaljer

Widar Aspeli. Sort enke. Mustangen. Gyldendal

Widar Aspeli. Sort enke. Mustangen. Gyldendal Widar Aspeli Sort enke Mustangen Gyldendal Vi vet aldri når eventyret kommer til livet vårt, men den dagen det er der, må vi gripe det. Tormod Haugen Knipe Nora krøllet seg sammen i senga. Pakket seg inn

Detaljer

Arne Jørgen Ottesen skrevet over snøkanten for å krysse Utleirveien. Det var mørkt og det snødde. Store flak dalte ned som gåsefjær fra en sengedyne

Arne Jørgen Ottesen skrevet over snøkanten for å krysse Utleirveien. Det var mørkt og det snødde. Store flak dalte ned som gåsefjær fra en sengedyne Arne Jørgen Ottesen skrevet over snøkanten for å krysse Utleirveien. Det var mørkt og det snødde. Store flak dalte ned som gåsefjær fra en sengedyne og la seg på bakken rundt han så langt han kunne se.

Detaljer

Skrevet av Lindsay Buck, Childnet International Illustrert av Ciara Flood

Skrevet av Lindsay Buck, Childnet International Illustrert av Ciara Flood Skrevet av Lindsay Buck, Childnet International Illustrert av Ciara Flood Det var en varm sommerkveld. Digiduck satt på rommet sitt, han var ferdig med alle leksene og koste seg med spill på internett

Detaljer

Fortellingen om Petter Kanin

Fortellingen om Petter Kanin Fortellingen om Petter Kanin Det var en gang fire små kaniner, og deres navn var Flopsi, Mopsi, Bomulldott og Petter. De bodde med sin mor på en sandbanke, under røttene til et veldig stort furutre. «Nå

Detaljer

ANITA forteller. om søndagsskolen og de sinte mennene

ANITA forteller. om søndagsskolen og de sinte mennene ANITA forteller om søndagsskolen og de sinte mennene Tekst og foto: Marianne Haugerud (Fortellingen bygger på virkelige hendelser, men er lagt i Anitas munn av Stefanusalliansen.) 1 Hei! Jeg heter Anita,

Detaljer

Siobhán Parkinson. Noe usynlig. Oversatt av Gry Wastvedt

Siobhán Parkinson. Noe usynlig. Oversatt av Gry Wastvedt Siobhán Parkinson Noe usynlig Oversatt av Gry Wastvedt En Tusenfryd følger Solen blidt Og når hans gyldne gang er slutt Sitter han sky ved hans føtter Han våkner og finner blomsten der Hvorfor Røver er

Detaljer

Du er klok som en bok, Line!

Du er klok som en bok, Line! Du er klok som en bok, Line! Denne boken handler om hvor vanskelig det kan være å ha oppmerksomhets svikt og problemer med å konsentrere seg. Man kan ha vansker med oppmerk somhet og konsentrasjon på

Detaljer

FOTOGRAFENS - FØDSELS HISTORIE

FOTOGRAFENS - FØDSELS HISTORIE FOTOGRAFENS - FØDSELS HISTORIE 1 Endelig skulle jeg få lov til å være med som fotograf på en fødsel, forteller denne kvinnen. Med fotoapparat og en egenopplevd traumatisk fødsel i håndbagasjen møter hun

Detaljer

KAPITTEL 1. Mannen på stranden

KAPITTEL 1. Mannen på stranden KAPITTEL 1 Mannen på stranden Cecilia Gaathe hadde aldri sett et dødt menneske. Ikke før nå. De hadde ikke villet la henne se moren da hun døde i fjor. Det var Gamle-Tim som hadde funnet henne i fjæresteinene

Detaljer

Da Håkon og Siri var på sykehus

Da Håkon og Siri var på sykehus Da Håkon og Siri var på sykehus Hei! Denne boken er til deg som skal opereres. Du kan lese den sammen med en voksen. Det er lurt at dere snakker sammen om det som skal skje før dere kommer til sykehuset.

Detaljer

Heftet er skrevet og utgitt av For Fangers Pårørende (FFP) Illustrasjoner: Darling Clementine Layout: Fjeldheim & Partners AS

Heftet er skrevet og utgitt av For Fangers Pårørende (FFP) Illustrasjoner: Darling Clementine Layout: Fjeldheim & Partners AS Heftet er skrevet og utgitt av For Fangers Pårørende (FFP) Illustrasjoner: Darling Clementine Layout: Fjeldheim & Partners AS Copyright: FFP, Oslo 2016 Første utgivelse: 2003 Hei, jeg heter Lisa. Vet du

Detaljer

Vi har laget noen tema som vi ønsker å diskutere med dere, men det er viktig for oss at du får sagt din mening og fortalt om dine opplevelser.

Vi har laget noen tema som vi ønsker å diskutere med dere, men det er viktig for oss at du får sagt din mening og fortalt om dine opplevelser. Fokusintervju Deltakere tilfeldig utvalg Boligeiere fra prosjektet Leie til eie Innledning Hensikt: Leie til eie er et prosjektarbeid som startet sommeren 2011. Målet har vært at flere skal kunne eie sin

Detaljer

Barry Lyga. Blod av mitt blod. Oversatt av Fartein Døvle Jonassen. Gyldendal

Barry Lyga. Blod av mitt blod. Oversatt av Fartein Døvle Jonassen. Gyldendal Barry Lyga Blod av mitt blod Oversatt av Fartein Døvle Jonassen Gyldendal Til foreldrene mine. Ironisk nok. Del én Oppover klippeveggen Kapittel 1 Jazz åpnet øynene. Connie åpnet øynene. Howie åpnet øynene.

Detaljer

Kvinne 30, Berit eksempler på globale skårer

Kvinne 30, Berit eksempler på globale skårer Kvinne 30, Berit eksempler på globale skårer Demonstrasjon av tre stiler i rådgivning - Målatferd er ikke definert. 1. Sykepleieren: Ja velkommen hit, fint å se at du kom. Berit: Takk. 2. Sykepleieren:

Detaljer

S. J. BOLTON. Nå ser du meg. Oversatt av Pål F. Breivik

S. J. BOLTON. Nå ser du meg. Oversatt av Pål F. Breivik S. J. BOLTON Nå ser du meg Oversatt av Pål F. Breivik Til Andrew, som leser bøkene mine først; og til Hal, som ikke kan vente på å få komme i gang. Prolog For elleve år siden Blader, gjørme og gress virker

Detaljer

BLUE ROOM SCENE 3. STUDENTEN (Anton) AU PAIREN (Marie) INT. KJØKKENET TIL STUDENTENS FAMILIE. Varmt. Hun med brev, han med bok. ANTON Hva gjør du?

BLUE ROOM SCENE 3. STUDENTEN (Anton) AU PAIREN (Marie) INT. KJØKKENET TIL STUDENTENS FAMILIE. Varmt. Hun med brev, han med bok. ANTON Hva gjør du? BLUE ROOM SCENE 3 STUDENTEN (Anton) AU PAIREN (Marie) INT. KJØKKENET TIL STUDENTENS FAMILIE. Varmt. Hun med brev, han med bok. Hva gjør du? Skriver brev. Ok. Til hvem? Til en mann jeg møtte på dansen/

Detaljer

Ingenting av meg Av Arne Lygre. adaptasjon for radioteater

Ingenting av meg Av Arne Lygre. adaptasjon for radioteater Ingenting av meg Av Arne Lygre adaptasjon for radioteater 2 s mor 3 Vår En liten leilighet. Tomme rom. Nesten ingen møbler. Du og jeg. Det er slik det er. Jeg tenkte det samme. Dette er virkeligheten,

Detaljer

Heisann alle sammen! Nå har det gått noen mnd siden sist nyhetsbrev, så nå er det på tide med noen oppdateringer fra oss her i Nytt Liv. Her i Bolivia startet nytt skoleår i februar, og vi fikk også i

Detaljer

Gregor og de hemmelige tegnene

Gregor og de hemmelige tegnene Suzanne Collins Gregor og de hemmelige tegnene Underland-Krøniken Bok 4 Oversatt av Jørn Roeim MNO Gyldendal Til Rosemary Stimola,Kate Egan og Liz Szabla Del 1 Kronen Kapittel 1 Gregor satt på senga og

Detaljer

Tiger i hagen. Fortellinger

Tiger i hagen. Fortellinger ARI BEHN Tiger i hagen Fortellinger Til Nina Ryland, bokhandler i Oslo To godstog møtes Du har ikke noe hjerte Hun bærer det i kofferten Hva er det som sies? Hva er det som ikke sies? Hun tar av seg jakken

Detaljer

/Lyte/ Roman KRISTIN RIBE FORLAGET OKTOBER 2015

/Lyte/ Roman KRISTIN RIBE FORLAGET OKTOBER 2015 /Lyte/ Roman KRISTIN RIBE FORLAGET OKTOBER 2015 Dette siste lange så lenge: /Men jeg vil jo ikke dette men jeg vil jo ikke dette men jeg vil jo ikke dette./ Åpner lyset. Åpner gardinene, lyset. Øynene

Detaljer

Bobbie Peers. Luridiumstyven

Bobbie Peers. Luridiumstyven Bobbie Peers Luridiumstyven Om boken: Møt William Wenton Verdens beste kodeknekker Han bare vet det ikke ennå William har alltid lurt på hvorfor familien hans har dekknavn. Og hvorfor bestefar forsvant

Detaljer

Anne-Cath. Vestly. Mormor og de åtte ungene i skogen

Anne-Cath. Vestly. Mormor og de åtte ungene i skogen Anne-Cath. Vestly Mormor og de åtte ungene i skogen Morten oppdager litt for mye, han Hvis du kommer gjennom skogen en gang litt ovenfor den store byen og får øye på et grått hus som ligger på et lite

Detaljer

Hvem av de andre? To av ungene snorket, de lå stille på stolraden og sov. Den tredje lå lent utover tre stoler, med et

Hvem av de andre? To av ungene snorket, de lå stille på stolraden og sov. Den tredje lå lent utover tre stoler, med et Hvem av de andre? Hun hørte suset fra mennesker da hun gikk inn døren. Hørte det svake sukket fra dørene som lukket seg bak henne. Visste at hun måtte gå, gå bort til de andre menneskene, stille seg i

Detaljer

Carl-Johan Vallgren. Havmannen. Roman. Oversatt av Bjørn Alex Herrman

Carl-Johan Vallgren. Havmannen. Roman. Oversatt av Bjørn Alex Herrman Carl-Johan Vallgren Havmannen Roman Oversatt av Bjørn Alex Herrman DET FINS INGEN begynnelse, og det fins ingen slutt. Jeg vet det nå. For andre fins det kanskje fortellinger som fører noe sted, men ikke

Detaljer