Haraldsplass. Grenseland. Magasinet. Profesjonell og berørt. Haraldsplass. Haraldsplass. Haraldsplass Diakonale Sykehus

Transkript

1 Magasinet Haraldsplass MAGASIN FOR STIFTELSEN BERGEN DIAKONISSEHJEM NR ÅRGANG Grenseland Profesjonell og berørt Haraldsplass Haraldsplass Diakonale Høgskole DIAKONALE SYKEHUS Bergen Diakonissehjem Haraldsplass Diakonale Sykehus Garnes Ungdomssenter Haraldsplass Samtalesenter Solli DPS

2 STIFTELSEN BERGEN DIAKONISSEHJEM Hva betyr det å være profesjonell? Vi ønsker, og vi skal, fremstå som profesjonelle. Profesjonalitet er en forutsetning for det vi driver med, og er det som gir oss troverdighet som høyskole, sykehus og barnevern. Men hva betyr det egentlig å være profesjonell? Jeg utfordret noen nyutdannete sykepleierstudenter på høgskolen vår på akkurat dette: Betyr profesjonalitet at vi klarer å skape en nødvendig avstand til en pasient eller en student eller ungdom, slik at vi ikke involverer oss på en måte som gjør at vi mister dømmekraften? Ja, det betyr det. Men det betyr også noe mer. Vi har vel alle kjent på forskjellen på det å være aktør og det å være pårørende. Som pårørende har vi et bestemt perspektiv, men som profesjonell må vi kunne løfte blikket og være i en annen rolle. Vi skal kunne se andre sider og bedømme en situasjon med et klart hode. Vi må kunne være profesjonelle. Men er det å være profesjonell det samme som å være uberørt? Nei. Vi er mennesker, med verdier, med tanker og med følelser. Og verdier, tanker og følelser er også en del av oss når vi er en profesjonell utøver av yrket. Og de vi møter, ja, de er også mennesker med verdier, tanker og følelser. Kanskje er det å la seg berøre av mennesker en del av det å ha et helhetlig fokus på pleie, omsorg og utdanning? Vi blir berørte. Det er nesten ikke mulig å ikke bli berørt når vi møter mennesker i de situasjonene som vi gjør, som leger, sykepleiere, miljøterapeuter eller som lærere. Vi kjenner både på egne følelser og ønsker å vise forståelse og empati i krevende situasjoner. Det er en styrke og en nødvendighet. Vær stolt av det! Alternativet er nemlig ikke noe å trakte etter. Hvis vi blir så profesjonelle at det utelukker å bli berørt, da vet jeg heller ikke om vi er særlig profesjonelle lenger. Å bli berørt, i den forstand at vi kan se den andres side, vil være med å styre våre handlinger, våre etiske refleksjoner og styrke vår egen integritet. Men alt har grenser. Jeg husker da jeg var prest i forsvaret og en av befalskollegaene mine mistet broren sin i en ulykke. Min kollega kom tilbake og var nokså stresset over presten i begavelsen. Presten syntes denne hendelsen var så trist og gråt som en av de sørgende. «Hvor skulle jeg hente styrke når presten var like sårbar som oss sørgende?» spurte min kollega. Det er godt spørsmål, og peker på oss som profesjonelle: Vi må kunne være en ressurs for en pasient, for en ungdom, for en student. Og da har involveringen alltid en grense, både i form og innhold. «Kompetanse med hjertevarme» er vårt slagord. Det er godt slagord. Vi skal fremstå som kompetente på alle de områder vi arbeider. Og i det ligger det å våge å la seg berøre for å kunne bry seg. Men alltid, alltid med et fokus på «den andre»! STIFTELSEN BERGEN DIAKONISSEHJEM Uavhengig diakonal institusjon innen Den norske kirke. Stiftelsens formål er å fremme kristen omsorg for mennesker. Styreleder: Per Barsnes Adm. direktør: Jørn-Henning Theis DIAKONIFELLESSKAPET Kristent faglig og kulturelt fellesskap som er med å gi kraft og inspirasjon til tro og tjeneste. Forstanderinne: Rollaug Waaler HARALDSPLASS SAMTALESENTER Tilby samtaler og kurs for enkeltmennesker, grupper og organisasjoner. HS har også tilbud til personer som har behov for å arbeide med egne utfordringer, kriser og sorg. Leder: Rollaug Waaler HARALDSPLASS DIAKONALE SYKEHUS Lokalsykehus for bydelene Bergenhus, Åsane og Arna i Bergen, og samtlige kommuner i Nordhordland. Sykehuset er et moderne sykehus med avdelinger innen indre medisin, kirurgi, anestesiologi, overvåkning og radio logi med tilhørende poliklinisk aktivitet. Haralds plass har regionfunksjon innen geriatri og innen pallia sjon og lindrende behandling (Sunniva Senter). Sykehuset har driftsavtale med Helse Vest RHF. Adm. direktør: Kjerstin Fyllingen HARALDSPLASS DIAKONALE HØGSKOLE Høgskole som tilbyr bachelor i sykepleie, samt videreutdanninger i Palliativ Sykepleie, Legevaktsykepleie, Hjemmesykepleie, Akuttmedisinsk sykepleie. Veiledning og Mindfulness. Mer informasjon: Rektor: Anne Kari Hersvik Aarstad GARNES UNGDOMSSENTER Arbeider innen barne- ungdoms- og familievern på opp drag for Bufetat og kommuner. Det tilbys institusjons plasser i små boenheter, ettervern, familiehjem og hjemme baserte tjenester. Tilbudet er differensiert og tilpasset den enkelte ungdom sine behov og utvikling. Senteret er godkjent for inntil 13 plasser inger fordelt over fire avdelinger i Arna bydel. Daglig leder: Arvid Møll SOLLI DPS Eies 50 prosent av Stiftelsen Bergen Diakonisse hjem. Solli Sykehus er et Distrikt Psykiatrisk Senter (DPS) som arbeider på oppdrag fra Helse-Vest. Direktør: Inger-Johanne Haukedal Mange vil studere akuttmedisin Allerede en måned før søknads fristen den 1. desember, er det 32 sykepleiere som har meldt sin interesse for de 30 plassene Haraldsplass Diakonale Høgskole har satt av til videre utdanning i akuttmedisinsk sykepleie. Målgruppen for studiet er syke pleiere som arbeider i kommunale institusjoner med «øyeblikkelig hjelp-senger» og ved akuttmottak eller observasjonsposter i soma tiske sykehus. Studiet henvender seg også til andre sykepleiere som ønsker mer kunnskap og kompetanse om akutt medisinsk sykepleie. Vi håper at flere sykepleiere ved kommunale akuttsenger i hjemmesykepleien ser tilbudet vårt, sier Greta Halseth som er konsulent ved studieavdelingen ved høgskolen. For å komme i betraktning til en studieplass, må man være utdannet sykepleier og ha to års arbeids erfaring. Studiet er lagt opp som et deltidsstudium som over to år (fire semestre) gir kandidaten 60 studiepoeng. Oppstart finner sted 2. februar nye kvadratmetere til Solli Solli DPS bygger 1400 nye kvadratmeter i nytt bygg og rehabiliterer like mye i terapibygget fra Terapibygget gjennomgår en fundamental ombygging og blir oppgradert etter moderne standarder. Begge byggene skal romme både kontorer, møterom og rom for gruppeterapi, opplyser direktør Inger Johanne Haukedal. I nybygget er det også en treningssal på 200 kvadratmeter. Treningssalen kan også brukes til auditorium med plass til 140 mennesker. Til sammen vil «nye» Solli ha rundt 6000 kvadrat meter i sitt distriktspsykiatriske senter. Med ombygging og nybygging som nå realiseres, vil en kunne gå tørrskodd innomhus mellom alle byggene. Byggearbeidene skal være ferdig i løpet av februar 2015 og koster i alt rundt 70 millioner kroner. Foto: Geir Johansen I «kompetanse med hjertevarme» ligger en varhet og oppmerksomhet på grensene som skal være der og som setter store krav til den enkeltes skjønn i møte med mennesker. Dette nummeret av Magasinet Haraldsplass ser litt på ulike grenser og våre utfordringer som profesjonelle i møte med den enkelte. Her finnes kanskje ikke noe fasitsvar, men det er avgjørende at vi reflekterer godt rundt et krevende spørsmål. Jørn-Henning Theis ADMINISTRERENDE DIREKTØR Medlemsblad for Diakonifellesskapet Magasin for Stiftelsen Bergen Diakonissehjem. Ansvarlig redaktør: Jørn-Henning Theis Redaksjon: Arvid Møll, Jørn-Henning Theis, Kjerstin Fyllingen, Rollaug Waaler, Jørn-Henning Theis, Anne Kari Hersvik, Inger-Johanne Haukedal. Kontakt redaksjonen: post@hk.haraldsplass.no Prosjektledelse og utførende redaksjon: Torbjørn Wilhelmsen, wikos.no (tekst og foto) E-post: torbjorn@wikos.no Haraldsplass kommer ut to ganger pr år. Abonnement bestilles ved Stiftelsen Bergen Diakonissehjem, tlf Adresseendringer: post@hk.haraldsplass.no Design, layout og produksjon: Bodoni AS 241 MILJØMERKET Trykksak Magasinet Haraldsplass 3

3 GARNES UNGDOMSSENTER Traumebevisst omsorg for barn og unge Hjelp til å forstå og å komme videre Vi møter mange utfordringer og noen nederlag, men gleden av å få unge til å trives og å lykkes inn i voksenlivet betyr uendelig mye mer enn alt det andre, sier ekteparet Mona Lisa og Rolf Kalsaas. De har vært familiehjem siden 2002 og har vært gjennom både oppturer og nedturer med unge som har bodd hos og sammen med dem. M ange barn og unge som vokser opp i barnevernsinstitusjon har vært utsatt for alvorlige traumer. For at vi skal kunne forstå barnets adferd eller reaksjonsmønstre, må vi hele tiden være oppmerksom på de traumer barnet er usatt for. På ett eller flere kritiske tidspunkt har disse barna vært utsatt for overgrep eller omsorgssvikt som har frarøvet dem viktige og grunnleggende forutsetninger for å utvikle sunne relasjoner til andre og til seg selv. For barnet er dette selvsagt svært alvorlig, men vi ser også at bevisst holdning til dette fra oss som lever sammen med barnet, gir resultater. Vi sitter på kjøkkenet til et av Garnes Ungdomssenter sine institusjonshjem i Arna. Over en kopp kaffe og sjokoladebiter, samtaler vi med de to miljøterapeutene Morten Snekkevik og Sissel Reigstad. Temaet er «traumebevisst omsorg» og de tre grunnleggende faktorene som må være til stede for å utvikle fruktbare relasjoner mellom barn og terapeut og mellom mennesker i alminnelighet. Både Reigstad og Snekkevik har bakgrunn fra spesialundervisning i videregående skole, men begge har forlatt skolen til fordel for langsiktig arbeid med barn og unge opp til 18 år som trenger særlig omsorg. For dette er barn som trenger mye og rolig tid sammen med voksne. Trygghet I tillegg til subjektive opplevelser av vold eller andre ytre traumatiske opplevelser, er også omsorgssvikt, redsel eller utrygghet i barneårene viktige årsaker til at barnet blir hemmet i personlighetsutviklingen. Trygghet er et grunnleggende behov hos barn. Utviklingsteoretikere mener trygghet er et av våre grunnleggende overlevelsesbehov. Forsøk med aper viste at trygghet er viktigere enn mat. Barn som opplever at vokse ikke gir dem nødvendig trygghet, kan få grunnleggende vansker med å stole på eller knytte seg til voksne senere i livet. Skal vi gjøre noe godt for disse barna, er det først og fremst å bygge opp under gode erfaringer med tillit til voksne. Disse barna har fått ødelagt evnen til å skille mellom hva som er godt og vondt i forhold til andre. Derfor må vi skape trygghet i relasjonen før vi kan veilede dem. Det er ikke det samme som å ikke sette grenser, men å forklare hvorfor de må sette noen grenser for seg selv og flytte på andre grenser de har bygget opp. Vi prøver rett og slett å være gode omsorgspersoner, forklarer Snekkevik og Reigstad. Vi bygger trygghet og tillit ved å være forutsigbare, vi er bevisst på vår stemmebruk og vår bruk av kroppskontakt i vårt arbeid med disse barna. Det tar tid å etablere trygghet. Heldigvis ser vi også resultater underveis. Det er utrolig oppmuntrende for oss! Relasjon er det andre viktige begrepet i traumebevisst omsorg. Vi er helt avhengige av å skape gode relasjoner. Forskning viser at uten gode relasjoner kan vi få fysiske, kroppslige problemer. Gode relasjoner er avgjørende for menneskelig vekst og utvikling. Barn med psykiske traumer har problemer med å utvikle gode relasjoner. Andre følgeproblemer av traumene, er aggresjon, mistenksomhet, unnvikelse eller uvennlighet. Alt dette er beskyttelsesmekanismer barnet lærer i mangel av gode og trygge relasjoner i tidlig barndom. Gjennom hverdagslige gjøremål sammen med barna ønsker vi å vise dem styrken og verdien i gode relasjoner til både barn og voksne. Vi ønsker å vise at vi bryr oss om dem og at vil dem vel. ofte svak impulskontroll eller evne til å regulere følelser. Det tredje elementet i vår metode handler derfor om å lære å håndtere affekter og følelser på en sunn og god måte. Vanligvis får små barn som er frustrerte, hjelp og trøst til å roe seg og derved hente seg inn igjen. Våre barn har ikke fått hjelp til dette på samme måte; de har ikke lært seg egenskapen å roe seg ned. De har gjerne lett for å «skru seg opp». Vi hjelper dem med å sette navn på sinnet og derigjennom redusere stressnivået som er bygget opp. Våre barn har også lett for å forstørre negative følelser; følelsene kommer ut av proporsjon. Vi må hjelpe dem med en «fellesregulering» slik at vi sammen blir kalibrert og kan snakke oss gjennom de negative følelsene og det som utløste dem. Det er språket som er vårt redskap: Vi bruker enkle ord, rolig stemme og korte setninger ut ifra et ønske om å nå frem til barnet. Dette er i og for seg ikke noe nytt; det er gjort i hjem til alle tider. Men i institusjonsomsorg er det bare enda viktigere å være bevisst på dette. Med-lever Ved hjemmet i Indre Arna er det tre par som jobber i en fast turnus. Terapeutene flytter inn for to til tre dager og lever sammen med barna. Det betyr at barna opplever stabilitet. Heldigvis ser vi også at traumebevisst omsorg gir resultater. Vi utfordrer både gjennom sosiale og fysiske aktiviteter med tanke på at barnet skal oppleve mestring. Det kan være alt fra skigåing, til gitar og revy. Traumebevisst omsorg krever mye samhandling mellom barn og vokse. Vi gjør mye forskjellig sammen. Vi legger planer sammen med barna og gjennomfører dem sammen. Skal vi lykkes sammen med barna, må vi selv ha en adferd som fremmer tilknytning og tilfriskning, avslutter Snekkevik og Reigstad. FORSTÅ OG LÆRE PÅ NYTT: Barn og unge med psykiske traumer trenger voksne som de kan stole på og som forstår smerten de bærer, sier miljøterapeutene Sissel Reigstad og Morten Snekkevik ved Garnes Ungdomssenter. Følelsesregulering Ettersom barna dette gjelder ikke har fått anledning til å lære vanlige sosiale ferdigheter, har de Magasinet Haraldsplass 5

4 HARALDSPLASS DIAKONALE HØGSKOLE Profesjonell, personlig eller privat? Kunsten å være den du er Skal du være en god fagperson i pleie og omsorg for andre mennesker, må du være et «helt» menneske. Du må stille opp som den du er. Spiller du en annen rolle får du ikke brukt alle dine ressurser, sier Morten Lystrup som er fagansvarlig for veilederutdanningen ved Haraldsplass Diakonale Høgskole. Og Lystrup slipper ikke taket i et resonnement så lett: Vi har levd med en oppfatning om at det er viktig for fagpersoner å skille mellom det å være profesjonell og det å være personlig. Dette mener jeg er fundamentalt feil. Samtidig og jeg mener jeg å se en betydelig endring i synet på dette blant yngre fagfolk jeg møter både her på Haraldsplass og i veilederutdanningen vår. Det personlige handler om å bli berørt i møtet med en pasient eller student eller hvem det måtte være. Det handler om å være til stede. Blir man derimot privat i møtet med den andre, er det noe annet. Blir man privat i samtalen man har i rollen som fagperson, kan det skyldes et eller annet som ikke er ferdig bearbeidet og derved gjør du pasienten til deltaker i dine problemer. Det er ikke forenlig med det å være profesjonell. Oppmerksomt nærvær En annen dimensjon er dette med å ta jobben med hjem. Det er klart man ikke kan stenge av tema på jobben som opptar en som om man har en bryter som kan slås av og på. På den annen side må man som fagperson lære seg å skille mellom det som er «mitt» og hva som er «den andres». Morten Lystrup er opptatt av kommunikasjon mellom mennesker som inkluderer, skaper felles skap. Som for eksempel i relasjonen legepasient. For å lykkes så godt som mulig, må legen møte pasienten som den han eller hun er. Legen kan ikke være allvitende. Ved å vedkjenne seg at man ikke kan alt, så tror jeg det blir lettere å være lege. Det er enorme forventninger til legene om å fikse alt, men det er jo ikke mulig å leve opptil noe slikt. Men med en slik selvforståelse kan legen få både personlige problemer og relasjonelle problemer med pasientene. Men dette er jo en nokså allmenn betraktning? Jovisst. Slik må alle autoriteter ned fra en faglig pidestall i møte med andre som ikke har samme kunnskap. Møtene må finne sted hvor fagpersonen både er faglig autoritet og medmenneske. Beskyttelse Noen ganger kan situasjonen tilsi at det er behov for å distansere seg fra realiteten man står overfor, fortsetter Lystrup. Men hvis unngåelse blir den foretrukne og mest brukte strategien for å beskytte seg selv som fagperson i krevende situasjoner, så vil man også distansere seg fra seg selv fordi man ikke håndterer følelsene som oppstår i situasjonen. Da har en heller ikke noen mulighet for å gjøre noe med disse følelsene. Vi vet at et fellestrekk ved mange psykiske lidelser er permanente unngåelsesstrategier, som i stedet for å beskytte oss forsterker våre problemer. Jeg tror at dette er knyttet til at man ikke klarer å møte realitetene man virkelig står i. Et menneskelig ansikt Morten Lystrup har lang erfaring både som menighetsprest på Askøy og studentprest ved Universitetet i Bergen hvor han ofte hadde samtaler i tilknytning til dødsfall. Pårørende og venner som hadde vært på sykehuset kunne fortelle om gode opplevelser i møte med både leger og sykepleiere. Jeg gjorde det til en vane å spørre dem hva det var som de synes var så fantastisk? Ofte fikk jeg svaret: «De var så menneskelige.» De pårørende opplevde å bli møtt av fagpersoner som fremsto som hele mennesker. Det var slike uttalelser som gjorde at jeg ble oppmerksom på betydningen av dette. Man forventer at fagpersonen gjør jobben sin. Men i tillegg er det viktig hvordan han eller hun møter deg og forteller om tilstanden slik den er. I dag er kommunikasjon blitt et svært viktig tema. Allmenleger går på kurs for å lære bedre kommunikasjon med pasienter. De har «Virkeligheten sett hvor viktig det er er vår beste at lege og pasient venn.» snakker godt sammen, BENT FALK reflekterer Lystrup. Veiledning I veilederutdanningen er dere opptatt kommunikasjon, men hva er det dere legger vekt på? Ja, vi er opptatt av kvalitet i relasjonen. Vi går mye inn på forholdet mellom det personlige og det profesjonelle. Veldig mange fagpersoner opplever det som frigjørende og meningsfullt å kunne senke skuldrene og få ta hele seg inn i relasjonen. Det krever oppmerksomhetstrening og anerkjennelse av egne følelser og reaksjoner, og det er gjerne den største utfordringen. Det å vedstå seg at man ikke er bedre enn man er. Det gjelder i alle hjelpeprofesjoner, og det er kjempevanskelig. Når vi sier det slik det er, så hjelper det oss som fagpersoner «Hvis du gir deg og det hjelper pasienten. I all kontakt mellom ut for å være mennesker gjelder at bedre enn du det er en grense for er, så blir du hva jeg står for og hva du står for, og hvordan dårligere enn vi hver for oss opplever det du trenger situasjonen. Vi er ikke å være.» ett, men vi har en relasjon sammen. Det er et BENT FALK allment fenomen. Men det som skiller vanlig mellommenneskelig kommunikasjon og den samtalen som foregår mellom en helsearbeider og en pasient, er at rollen min som profesjonell er en annen Å VÆRE PROFESJONELL Å jobbe innenfor de formelle rammer og krav som jobben krever. Å beherske den fagkunnskap som er til hjelp i arbeidssituasjonen. Å være seg bevisst sin rolle som hjelper innenfor et system Å VÆRE PRIVAT Å sette seg selv i sentrum for oppmerksomheten. Fokus flyttes vekk fra dialogen og over på mitt eget. Den andre devalueres ved å signalisere at mitt liv er viktigere enn hans/hennes. Den andre kan bli forlegen i møte med det den andre ikke har bedt om. Å VÆRE PERSONLIG Når viser jeg at jeg blir berørt uten å flytte fokus vekk fra den andre. Når jeg bekrefter den andre som menneske og ikke bare som rolle (pasient, klient). PPP Jeg blir tydelig som meg slik at den andre og kan bli tydelig som seg. Gjør dialogen ekte og nærværende. enn rollen som privat. Dersom dette blandes sammen, blir også handlingene dårlige. Handlingene blir enten styrt av personlige impulser og tanker, og relasjonelt blir man en løs kanon på dekk. De som bare blir i rollen som profesjonell uten å anerkjenne egne impulser og tanker, blir som saltstøtter eller figurer som omgivelsene kan bli utrygg på og distanserer seg fra. Begge deler er like lite hensiktsmessig, avslutter Morten Lystrup. 6 Magasinet Haraldsplass Magasinet Haraldsplass 7

5 SOLLI DPS Mentalisering sprengjer grenser Ein veg til å forstå andre og seg sjølv Det å oppleve seg sjølv som sett og forstått, ber i seg ei sterk helande kraft. I ein terapeutisk situasjon forsøker eg å spegle den andre slik at vi har ei felles oppleving av saka eller opplevinga der og då. På den måten kan eg bekrefte pasienten sine opplevingar eller forståing. Ved å gi mitt uttrykk for korleis eg opplever han eller ho har det, kan eg hjelpe pasienten til å forstå seg sjølv. Mentaliseringsbasert terapi Til forskjell fra tradisjonelle kognitive terapiformer, har mentaliseringsbasert terapi fokus på egne tanker og på tanker og følelser hos andre. Mentaliseringsbasert terapi har også et spesifikt fokus på selve den terapeutiske relasjonen; den aktiverer tilknytningssystemer hos pasienten. Lina Thorsnes Egeland er psykologspesialist ved Solli DPS som har vore arbeidsplassen hennar dei siste fem åra. Før ho kom til Solli, fekk ho med seg verdifulle erfaringar som terapeut frå både BUF-etat og frå rusomsorga. Ho brukar mentalisering i møte med psykisk sjuke menneske. Menta lisering viser til evna til å kunne navigere i eige og andre sine sinn; eit mentalt «kompass». Mentaliseringsbasert behandling er ei psykoterapeutisk tilnærming, som er utvikla med tanke på å hjelpe pasientar med å forstå både seg sjølv og andre betre. Mentalisering er eit omgrep for det å tolke eller forstå eigne og andre sine handlingar som meiningsbærande ytringar av det indre livet i kvar og ein av oss, seier ho. Sprengje grenser Empati er blitt eit omgrep som på mange måtar er utbrukt. Mentalisering er eit breiare og samstundes meir presist omgrep for ei vitskapeleg grunna terapeutisk tilnærming til å lære pasientane å forstå eigne og andre sine kjensler, tankar og motiv. Hjå ein del menneskje som slit med psykiske vanskar kan mentaliseringa, «det mentale kompasset» fungere dårlegare enn hjå folk flest. Det er gjerne ikkje alltid like enkelt å forstå motiva som ligg bakom handlingar eller det ein seier. Gjennom å «tune inn» og forsøke å forstå i lag med pasienten, kan ein saman jobbe med å sjå korleis indre kjensler, motiv og åtferd heng i hop. Vi lærer å godta skilnadar og forstå at ein reagerer og tenkjer ulikt, forklarer Lina Thorsnes Egeland. Aktiv psykoterapi Mentalisering er såleis ei terapiform som også utfordrar terapeuten. Spegling er eit sentralt omgrep i mentalisering. Når ein speglar den andre rett, byggjer ein forståing om den andre og hennar intensjonar og handlingar. Ved svak spegling; at ein ikkje kan, vil eller forstår motiva den andre har, blir det fort mistyding og relasjonen mellom dei to vert utfordra. Spegling av eigne kjensler gjennom omsorgspersonen er grunnlaget for utviklinga og opplevinga å vere den personen ein er. «Eg er fordi du tenkjer på meg». Foreldre speglar barna sine og gradvis lærer dei å forstå seg sjølv og andre. Som terapeut må ein hjelpe pasientane gjennom spegling av kjenslene. Det er etter kvart blitt god vitskapeleg støtte for at mentalisering er ei virksam tilnærming for menneske med psykiske lidingar som personlegdomsforsryrring, rusproblem og eteforstyrring. Sjølv har eg gode resultat med denne tilnærminga i møte med psykisk sjuke menneske, seier Lina Thorsnes Egeland. Grenser for jobb Psykologspesialisten jobbar, som ein kan forstå, tett på andre menneske. Det må vel vere slitsamt og vanskeleg å leggje frå seg når ein kjem heim? Ja, det er ikkje alltid like enkelt å «skru av» jobbtema når ein kjem heim. Samstundes er det viktig å prøve å leggje tankar rundt pasientane til side. Det er ei trening i det og; fokusere på barn og «SJÅ DEN ANDRE»: Mentalisering er ei virksam tilnærming for menneske med psykiske lidingar som personlegdomsforsryrring, rusproblem og ete forstyrring, seier psykolog spesialist Lina Thorsnes Egeland ved Solli DPS. familie, vener og ting ein gjer på fritida. Ein blir ikkje god ektefelle, mor eller ven dersom ein ikkje kan leggja jobbtankar til side. Så må ein på den andre sida ikkje problematisere at ein stundom går heime og tenkjer på jobbsaker, det må vere lov å vere engasjert i det ein abeidar med. Men ein må samtidig lære å ta ansvar og fylle hovudet med andre ting. Mentaliseringsbasert tilnærming kan benyttes i individualterapi, gruppeterapi, parterapi, familieterapi og ikke minst i miljøterapi. Mentaliseringsbasert terapi retter fokus mot prosess mer enn innhold, og er en prosess av felles oppmerksomhet hvor pasientens mentale liv er i fokus. Den terapeutiske holdningen innebærer å være ikke-vitende nysgjerrig, leken, aktiv i dialog med pasienten, med et fokus på å «minding the mind». KILDE: 8 Magasinet Haraldsplass Magasinet Haraldsplass 9

6 STIFTELSEN BERGEN DIAKONISSEHJEM Diakonisse og tidligere forstanderinne Karen Hagesæther: Man kunne ikke ha to kall samtidig Diakonissene gjorde et valg mellom å gifte seg å få barn eller å arbeide for syke. Husk på denne tiden var det ikke så mange alternativer for kvinner, men det var akseptert at enslige kvinner kunne være lærerinne eller sykepleier. Ved å tre inn i diakonissefelleskapet fikk vi fellesskap, meningsfulle oppgaver og trygghet for at man ble tatt hånd om etter at yrkeskarrieren er avsluttet. Det var et enten eller. Det var ikke ansett som rett å være både diakonisse og mor. Man kunne ikke ha to kall samtidig. Karen Hagesæther som sier dette, er diakonisse. Hun tok sin utdannelse ved Bergen Diakonissehjem på slutten av tallet. De kvinnene som på den tiden ble tatt opp på diakonissehjemmets sykepleierutdanning, gjorde det med tanke på at de i fremtiden skulle arbeide som diakonisser ved Haraldsplass Diakonale Sykehus eller i en annen diakonal virksomhet. yrket er profesjonalisert. Diakonissene er borte fra sykehuset vårt og flere av sykepleiertitlene som diakonissene brukte, er avløst av andre titler som ender på «leder» eller «direktør». Over tid gjør dette noe med kulturen i sykehuset. Likhetskultur Et annet viktig poeng er at diakonissene fra begynnelsen av hadde lik lønn for likt arbeid. Av lønnen vi mottok, gav vi ti prosent tilbake til Bergen Diakonissehjem. Senere ble prosentsatsen redusert til to prosent. Men uansett sum, så førte dette til at vi snakket om et «vi» på Haraldsplass. Vi hadde et eierskap til alt; det var vår arbeidsplass og vårt hjem. Vi ville ikke skrape en seng mot veggen eller se på maling som flasset av. Vi hadde et aktivt eierskap som ansvarliggjorde oss. Vi så på dette som svært viktig omdømmebygging. Også når vi var på reise eller var på Kysthospitalet i Hagavik eller til sykehuset i Florø, gikk vi i våre drakter og var bevisste på hvem vi representerte. Selv i Florø med fiskeflåten til kai og hundrevis av menn i mer eller mindre edru tilstand, opplevde vi aldri overgrep eller noe slikt. Diakonissedrakten ble respektert, gav beskyttelse og vi var stolte over å bære den! Et varmt hjem Selv har Karen Hagesæther aldri arbeidet ved Haraldsplass Diakonale Sykehus. I perioden underviste hun ved Haraldsplass Diakonale Høgskole som skolen nå Vi bodde her i starten av elevtiden, sier Hagesæther og peker rundt seg i Mohns Villa hvor vi låner direktørens kontor som tidligere var instruksjonssøsters private værelse. Vi levde tett på hverandre. Noen av oss fant det krevende, mens andre satte åpenlyst pris på det nære felleskapet. Man kunne ikke skjule seg; skulk var rett og slett ikke tema. Også siden, da vi var ferdig utdannet og tatt opp i diakonissefellesskapet som fullverdige medlemmer og bodde på Søsterhjemmet, kunne det være krevende i blant. Vi arbeidet mye og det hendte at det var uenighet mellom oss om forskjellige saker. Men ved nattverdsbordet var vi forente. Vi var samlet til andakt morgen, middag og kveld. Å leve i Guds plan med vårt liv og virke, var viktig. Vi snakket om det ytre og det indre kallet. Det indre kallet er uttrykk for en indre overbevisning om at du vil vie livet ditt i tjeneste for Jesus, mens det ytre kallet er å bli utfordret til å gå inn i en spesiell tjeneste. Nå er kallstanken blitt fjern for de fleste og sykepleierheter. I 1978 dro hun fra Bergen til Oslo for å undervise ved Betanien og siden ved Lovisenberg Diakonale Høgskole. I 2000 kom hun tilbake til Bergen og Haraldsplass som pensjonist men ikke mer pensjonist enn at hun i tre og et halvt år var forstanderinne ved Stiftelsen Bergen Diakonissehjem. Diakonissedrakten ble respektert, gav beskyttelse og vi var stolte over å bære den! Spisestuen, dagligstuen og kapellet er mitt andre hjem. Og det skal være et hjem som tilkjennegir varme for alle som kommer inn. Det skal være godt å være der. Det tette bofellesskapet mellom diakonissene ble gradvis avviklet ikke minst da Søstrenes Borettslag Ulriksdal 8b ble en realitet og vi fikk hver våre små leiligheter med dør vi kunne låse. Diakonisserollen har endret seg i takt med tiden. Finansieringen av sykehuset er fullstendig endret og autoriteten i rollen vi hadde på sykehuset er borte; der er simpelthen ikke flere diakonisser igjen som arbeider der. Det var annerledes i det lille fire-etasjers sykehuset vi en gang hadde. Men klarte dere å holde profesjonell avstand mellom dere som diakonisser som så å si bodde på sykehuset, og pasientene og deres pårørende på den annen side? Avstand og fellesskap Ja, vi var flinke på det. Vi gikk inn i en rolle, og rollen som diakonisse ble viktigere enn den private rollen. Diakonisser er også kvinner av kjøtt og blod. For det første er det viktig å merke seg at det var anledning til å trekke seg fra diakonissefellesskapet og stifte familie. For det andre var det mange unge som viet seg til denne tjenesten. Selv var jeg 23 år da jeg begynte på sykepleierutdanningen her. Da var jeg en av de eldste på kullet og vi startet på utdanningen med siktemål å bli viet til å arbeide som diakonisse resten av livet. Fordelen var at vi hadde en følelse av å gjøre den gode Guds vilje, noe som gav mening i livet og tilværelsen. Det gjorde oss svært ansvarsbevisste. Vi var trofaste i tjenesten og for oppgavene vi ble tildelt; hele dette moralske perspektivet på tjenesten. Problemet var når noen opplevde at tvilen gjorde seg gjeldende: Var dette det rette å bruke livet til? På 1960-tallet og før den tid var det ikke akseptert å ha to kall samtidig. Kall oppfattes som noe gammeldags i dagens samfunn. Men om vi skal bruke begrepet, kan vi si at dagens kvinner lever med to kall; både arbeid og familie. Men dersom en sykepleier har et barn hjemme som er sykt, er prioriteringen åpenbar. Dette viser dilem- maet. Diakonissene hadde ikke mann og barn som satte grenser for yrkes utøvelsen, sier Hagesæther. Konsern-bønn? Endringene stiftelsen har vært gjennom kommer frem på mange måter. Virksomheten er spredd på mange områder og steder. Like fullt reagerer jeg på at man snakker om Stiftelsen Bergen Diakonissehjem som et konsern. Det er et begrep som ikke passer. Er det noen som ber for konsernet Statoil? Vi ber for personer og oppdrag på spesifikke steder hvor ting skjer i stiftelsen og utenfor. Det er viktig med den personlige dimensjonen i bønnen. Konsern er upersonlige og grenseløse. Vi er alle mennesker med de begrensinger det innebærer. Derfor trenger vi bønnen om Guds hjelp til å være trofaste i tjenesten og sprenge grenser når det er nødvendig, avslutter Karen Hagesæther. 10 Magasinet Haraldsplass Magasinet Haraldsplass 11

7 HARALDSPLASS DIAKONALE SYKEHUS Doktorgradsarbeid førte til praktiske råd om: Profesjonell og berørt Noen pasienter setter spor i deg som sykepleier. Det kan være pasienter på egen alder; det kan være pasienter som føler seg friske når de kommer inn med diffuse plager som ligner på ting du selv plages med. Det kan være vondt i en skulder eller at man føler at formen ikke er god. Forskjellen er at pasienten som utredes, noen ganger må reise hjem med en alvorlig diagnose. Etter dager med utredning og usikkerhet får de tunge beskjeder. Det er klart vi blir berørt av slike sykehistorier, sier Elizabeth Rasmussen som leder avdelingen for Generell medisin ved Haraldsplass Diakonale Sykehus. Vi snakker med en travelt opptatt avdelingsleder på en av de mest besøkte senge postene på sykehuset. Her er det mange pasienter innom hver eneste dag og hver eneste uke. Men noen pasienter blir værende. Det er pasienter som er til utredning. Det er disse pasientene både leger og sykepleiere ofte ikke klarer emosjonelt å slippe taket i. Håndtere andres usikkerhet Vi er vant til sykdom. Det er jo derfor vi er her. Men noen pasienter griper deg mer enn andre. Nå har ikke jeg direkte kontakt med pasienter lenger, men jeg har hatt mine år ved sengene og jeg vet hvordan det oppleves for pleiepersonalet. Det som er verst for BALANSEGANG: Det kan være krevende å balansere mellom det å være profesjonell og også berørt, sier Elizabeth Rasmussen. alle er den usikkerheten vi alle må leve med den tiden det tar å få en pasient utredet. Det er selvsagt verst for pasienten, men vi lever tett på dem og med dem, og vi er her jo for å hjelpe pasienten til å bli frisk. Det er ikke alltid resultatet er slik vi håper og i blant må legene overlevere tunge beskjeder til pasienten. Sykepleierne tar del i ansvaret med å følge opp pasientene og jeg vet hvor tøft dette kan være, sier Elizabeth Rasmussen. Åpen dør Balansegangen mellom det å være profesjonell og også berørt kan være krevende. På Generell medisin på Haraldsplass Diakonale Sykehus er de oppmerksomme på dette. «USIKKERHET ER DET VERSTE» Startet i 2008 som doktorgradsprosjekt i samarbeid mellom Haraldsplass Diakonale Høgskole og Haraldsplass Diakonale Sykehus. En undersøkelse basert på spørreskjema blant pasienter som venter på utredning og fokussamtaler med involverte leger og sykepleiere. Avdekket pasientenes behov for informasjon under utredningsperioden. Dette førte til utvikling av en helt ny brosjyre/veileder for utredningspasienter. Som ledere er vi veldig tydelige på at døren vår er åpen for alle som har behov for å snakke om noe. Vi har også mulighet for å kontakte en prest ved sykehuset for videre samtale, og på avdelingsmøtene kan vi diskutere saker som angår flere. Før hadde vi noe vi kalte «Pustehullet» på fredag ettermiddag som var en anledning til refleksjon på vei hjem over uken som var gått. Nå velger vi heller å ta det etter hvert som behovet oppstår. Det er kun ved større hendelser vi har en systematisk debriefing og da sammen med leger og andre som har vært involvert, forklarer avdelingsleder Rasmussen. Best mulig støtte til pasienter Jeg ville rette fokus på situasjonen for pasienter som kommer til sykehuset for å bli uredet for mulige diagnoser. Slike utredninger kan ta tid, og tiden frem til en diagnose kan oppleves svært krevende. Siktemålet var å finne ut hvordan vi kan gjøre det så godt som mulig å være pasient hos oss denne tiden, og at leger og pleiepersonale skulle ha så god kjennskap som mulig til det å være utrednings pasient. Det forteller Tove Giske som tok sin doktor grad i sykepleievitenskap i Nå er hun ansatt som førsteamanuensis ved Haraldsplass Diakonale Høgskole (HDH). Et av de konkrete resultatene av forskningen hun gjorde under doktorgradsarbeidet, er en helt ny brosjyre som er laget for utredningspasienter som blir innlagt på generell medisin ved Haraldsplass Diakonale Sykehus (HDS). Dette arbeidet startet i 2008 da Giske gikk inn i en stilling som forskings- og fagutviklingssykepleier; en samarbeidsstilling mellom HDS og HDH. I tillegg til en omfattende spørreundersøkelse blant utredningspasienter, gjennomførte jeg også fokusgruppeintervjuer med leger og sykepleiere ved sykehuset. Det kom frem veldig mye kunnskap som hittil ikke var systematisert for arbeidet med denne gruppen pasienter. I spørre skjemaet var det også et felt for fri tekst, og her kom det frem mye nyttig erfaring fra pasientene. I sum var det stor tilfredshet med kunnskapen de opplevde at personalet hadde, men noen områder for forbedring pekte seg ut. Det ene er betydningen av at leger og pleiere ser pasientene som mennesker og ikke bare som syke. Det er i seg selv legende å bli sett som menneske, det reduserer følelsen av sårbarhet i situasjonen og det bygger tillit. Det andre området er spennet i kvaliteten i kommunikasjonen mellom lege, sykepleier og pasient. Videre understreker både ansatte og pasienter betydningen av kontinuitet i relasjonen som skapes underveis i utredningsløpet. Man må unngå at informasjonsansvaret fordels på mange ansatte. Dette har avdelingsledelsen ved syke- huset grepet fatt i og arbeidet med de siste årene, sier Tove Giske. Tidlig i prosjektet så Giske behovet for en brosjyre som kunne styrke utredningspasientens evne til kommunikasjon med de ansatte. Brosjyren gir pasientene informasjon om hvordan en arbeider sammen på posten og hvilke tidspunkt på dagen og i uken de kan forvente å få best informasjon. Dette er med på å skape realistiske forventninger til oppholdet på sykehuset. I brosjyren er det plass til å sette inn navn på ansvarlig lege, sykepleier og andre viktig personer på sykehuset for pasienten. De er også plass til å skrive ned spørsmål eller erfaringer man vil dele, avslutter Tove Giske. Brosjyren er helt ny og unik. Det er ikke kjent om andre sykehus har lignende materiell tilrettelagt for utredningspasienter. Foto: Haraldsplass Diakonale Sykehus 12 Magasinet Haraldsplass Magasinet Haraldsplass 13

8 HARALDSPLASS DIAKONALE SYKEHUS Psykiater og forfatter Ingvard Wilhelmsen* Et offer forklarer sine problemer med ting som har skjedd i fortiden, en uløselig situasjon eller andre mennesker. Man føler seg låst og det er ingenting man kan gjøre ved det. Et alternativ er å ta et gjennomgripende oppgjør med sine egne holdninger og sin adferd, og det er tanke vekkende hvordan man kan bli fri gjennom å ta ansvar for sitt eget liv, sier Ingvard Wilhelmsen som er professor i psykiatri ved Universitetet i Bergen og leder av landets eneste klinikk for hypokondri og som er lokalisert ved Haraldsplass Diakonale Sykehus. Å bryte ut av selvpålagte grenser *«Intervjuet» er laget med sitater fra boken «Det er ikke mer synd på deg enn andre.» En bok om ansvar og frigjøring. Av Ingvard Wilhelmsen, 141 sider, Hertervig Forlag, 4. opplag Utdragene er gjort med tillatelse fra forfatter og forlag. På mange treningssentre tilbyr de «personlig trener». Dette betyr ikke at det er en som trener for deg. Hvis du føler deg litt slapp og trett en dag, så kan du ikke ringe din personlige trener og be ham om å gå en runde for deg. Det er ikke slik det fungerer. Du må trene selv. Å gå i psykoterapi er den mentale utgaven av «personlig trener». Også her er det du som må være aktiv og gjøre hovedjobben. Det handler ikke om å ta seg sammen, men om å tenke grundig gjennom egne holdninger og hva vi bruker krefter, tid og energi på. Selv om vi kan oppleve situasjonen i livet som fastlåst og ikke ser noen utveier eller løsninger, så kan vi alltid endre våre holdninger til selve situasjonen, forklarer Wilhelmsen. Frigjort Til å illustrere hva han mener, trekker Wilhelmsen frem en e-postkorrespondanse han hadde med en av sine pasienter. Stedsnavn og andre identifikasjonsmarkører er fjernet, og pasienten har fått navnet Berit. Resten er identisk med både innkommet post og svar. Berit skriver om sine forhenværende lidelser. «Jeg led i sin tid av en sterk hypokondri, sammen med angivelig en lang liste med andre diagnoser. Deriblant Bipolar lidelse, Borderline PF, panikk angst, sterke depresjoner samt en cocktail med diverse andre personlighetsforstyrrelser. Og jeg skriver angivelig, for i dag sitter jeg som frisk og ser tilbake på min tid innen psykiatrien i Norge og setter store spørsmålstegn ved den behandlingen jeg har gjennomgått. I mange år hadde jeg blitt fortalt og overbevist av behandlere innen psykiatrien at det var fryktelig synd på meg. Greit nok har hatt en svært belastet oppvekst og ungdomstid. Sammen med et voksenliv full av mønstre som gjorde at jeg fremdeles ble tiltrukket av dårlige elementer som brukte meg, utnyttet meg og misbrukte meg. Ikke en eneste en gav meg selv ansvar for situasjonen jeg var i. Eller når sant skal sies, at det var mitt ansvar endelig å komme meg på beina. Jeg var i lengre tider opprørt etter å ha vært hos deg for den medlidenheten jeg var vant til innen psykiatriens korridorer var totalt fraværende. Du gav meg beskjed om at det var MITT ansvar hvordan livet mitt var, og kun jeg kunne bryte ut av det. Jeg husker godt at du sa til meg: Det er ikke noe mer synd på deg enn på andre.» Aldri har jeg følt meg så krenket i hele mitt liv! Hehe.. Men det er jo alltid et men.. Det var akkurat det at jeg ble stilt til veggen og måtte ta ansvar for meg selv som gjorde at mitt liv endelig begynte å komme på rett spor igjen. Og jeg har brukt mye tid på akkurat det. Og gjør det fremdeles den dag i dag, selv om jeg anser meg som helt fri fra disse «lidelsene» jeg en gang skal ha hatt. Men jeg mener det at er man kritisk til egne mønstre, så kan man faktisk bli det beste menneske man har potensial for å bli.» (E-posten er noe lengre, men avsluttes her. Red.anm) Klar tale Dette var en tankevekkende e-post, forklarer Wilhelmsen og fortsetter: Jeg sendte samme dag følgende svar til Berit: «Kjære Berit. Tusen takk for oppmuntrende epost! Æren for endringen skal du ha. Jeg var en hjelper, en som fikk deg til å tenke. Det kan være vanskelig å kombinere empati med konfrontasjon og klar tale. Min erfaring er at jeg kommer lengst med ærlighet og at jeg klart får frem det som jeg tror skal til for at pasienten skal kunne komme seg ut av sine onde sirkler. De fleste oppfatter faktisk dette som omsorg. Bra at du kom deg ut av den første negative reaksjonen og tok ansvar for livet ditt. Lykke til videre!» Jeg ble imidlertid ikke så lett ferdig med det jeg hadde lest. Jeg bestemte meg for at dette ville jeg gå dypere inn i. Jeg fikk mange spørsmål og tanker jeg gjerne ville finne mer ut av: Hva var det som egentlig hadde skjedd med Berit? Hvorfor tok hun plutselig ansvar for sitt eget liv på en så gjennomgripende og ny måte? Hvorfor ikke før hvorfor akkurat nå? Jeg måtte også reflektere over terapeutrollen. Vi er opplært til på være forståelsesfulle og empatiske. Kanskje kan konfrontering av og til være av det gode eller til og med nødvendig for at pasienten skal se sin situasjon og kunne ta nye valg? undret Wilhelmsen seg over. Det førte til flere samtaler med Berit og mange funderinger. I boken din er du opptatt av offerrollen. En rolle du er sterk motstander av? Karriere som krenket Offerrollen byr på en god del fordeler. Som voksne skal vi egentlig ta ansvar for våre valg og vårt liv og vi kan ta beslutninger på grunnlag av kunnskap og innsikt. Barn kan ikke dette fordi de mangler den kunnskapen som skal til og heller ikke er følelses messig stabile nok. Offerrollen ligner derfor litt på barnets hjelpeløshet. Dette kan føre til at man rett og slett gir opp og fraskriver seg ansvaret for eget liv, med den begrunnelsen at det er de andre som har vært urettferdig mot meg. Man kan spille ut sitt sinne og hat i utagering, man kan isolere seg og dvele ved sitt sinne og hat, eller man kan veksle mellom raserianfall og tilbaketrekking. Forts. neste side 14 Magasinet Haraldsplass Magasinet Haraldsplass 15

9 HARALDSPLASS DIAKONALE SYKEHUS Å bryte ut... Forts. fra forrige side Prisdryss og publiseringspoeng Haraldsplass får nytt parkeringsanlegg Jeg har stor respekt for den jobben som psykologer og psykiatere gjør. Jeg mener samtidig at den ikke-konfronterende empatien som Berit antakelig møtte hos enkelte behandlere kan ha forsterket hennes offerrolle; ha kommet til å gjøre henne en bjørne tjeneste. Det har vært mye fokus på mennesker som har vært utsatt for dårlig behandling, enten som gruppe eller som individ. Man har gått langt i å anerkjenne krenkelsene, be om tilgivelse på vegne av andre og samfunnet stiller opp med økonomisk kompensasjon. Dette er et minefelt og jeg vil ikke unnskylde, bagatellisere eller bortforklare at det er gjort stor urett mot mange. Det finnes imidlertid også eksempler på at man kan få det for seg å kreve økonomisk kompensasjon for mindre traumer på jobben eller i andre sammenhenger. Mange mener Norge er blitt et rettighetssamfunn mer enn et pliktsamfunn. Dette kan føre til at vi lett kan få urealistiske forestillinger om hva vi kan forvente i livet og hva vi må tåle av motgang og motstand. Vi må vokte oss vel for å bli et samfunn hvor det blir en karrieremulighet å være krenket! Eivind Inderhaug ved Haraldsplass Diakonale Sykehus har i løpet av kort tid publisert fire artikler om korsbånd i velrenommerte internasjonale publikasjoner. Torbjørn Strand og Eirik Solheim er med forfattere til publikasjonene. Sist ut er «The effect of feedback from postoperative 3D CT on placement of femoral tunnels in single-bundle anatomic ACL reconstruction,» som ble publisert i Knee Surgery, Sports Traumatology, Arthroscopy (KSSTA) i oktober. PRESIS PLASSERING: Eivind Inderhaug (t.h.) har i løpet av kort tid publisert fire internasjonale publikasjoner om korsbåndskirurgi. Her sammen med klinikkoverlege Thomas Harlem. (Foto: Hilde Sander Meling) Den 23. oktober i år fikk Inderhaug også en pris for unge forskere. Prisen er et reise stipend på kroner. Prisen ble tildelt for hans arbeid med et biomekanisk studie i forlengelse av korsbåndforskningen ved Haraldsplass Diakonale Sykehus. Selve studiet skal han gjøre sammen med forskningsgruppe for biomekanikk ved Andrew Amis sitt verdenskjente laboratorium i London i begynnelsen av I Norge er Haraldsplass Diakonale Sykehus (HDS) nest størst på operasjon av korsbåndskader i kneet. Bare Oslo universitetssykehus (Ullevål) opererer flere hvert år. I løpet av november starter arbeidet med nytt parkeringsanlegg på Haraldsplass. Anlegget skal ligge i fjellet bak sykehuset og romme 350 kjøretøy. Det frigjør tomt for det nye sengebygget, som skal reises foran eksisterende sykehusbygg så snart den nye parkeringen i fjell er klar til bruk. Inn- og utkjøring til den nye parkeringen vil ligge der gangveien opp til sykehuset starter i dag omtrent der betalingsautomaten står nå. Det blir fortau langs veien og dessuten en gangtunnel direkte inn til det nye sengebygget. Anleggsarbeidene for det nye parkeringsanlegget vil være to-delt: En 6-7 måneders periode med sprenging og bortkjøring av steinmasser, og en tilsvarende lang periode med betongarbeider, asfaltering og innredningsarbeider. Veidekke as er totalentreprenør for det nye parkeringsanlegget og har strenge restriksjoner for anleggsarbeidet. Bortsett fra noen uker i starten, regner vi med at støy- og støvplagene i området vil være minimale. I anleggsperioden vil parkeringskapasiteten på Haraldsplass bli opprettholdt gjennom etablering av midlertidige parkeringsplasser utenfor høyblokkene. Veien til sykehus og borettslag legges litt om, og hele området vil få oppdatert skilting. Mengden operasjoner, samt den grundige og mange årige datainnsamlingen til seksjons overlege Torbjørn Strand, danner et godt grunnlag for kvalitets forskning på nettopp behandling av korsbåndskader, forteller doktor gradsstipendiat Eivind Inderhaug ved kirurgisk klinikk på HDS. Han har allerede publisert flere artikler om kors båndkirurgi og er i sluttfasen på sin doktorgrad ved Universitetet i Bergen. Sentralt i hans arbeid er å se på hvordan en mer presis plassering av borehull ved korsbåndsoperasjon vil føre til at færre må reopereres. 16 Magasinet Haraldsplass Magasinet Haraldsplass 17

10 STIFTELSEN BERGEN DIAKONISSEHJEM NYE STYRER OG RÅD I STIFTELSENS VIRKSOMHETER Hovedstyret for Stiftelsen Bergen Diakonissehjem har endret styrestrukturen i de tilknyttede virksomhetene. Administrerende direktør ved stiftelsen er fortsatt styreleder i de respektive styrene, men det er også hentet inn eksterne styremedlemmer som vil berike styrearbeidet med sin erfaring og kompetanse. De nye styrene var samlet til felles seminar i september, og «Magasinet Haraldsplass» fikk tatt bilder av dem. HARALDSPLASS DIAKONALE SYKEHUS: (f.v.) Sebastian von Hofacker, Laila Dåvøy, Tor Fridtjof Wigers Larsen, Edel Eikeseth, Jørn-henning Theis, Johanne Margrete Bull Hove, Jon Arne Fauskanger, Lars Erik Flatø, Heidi Scott Minne. Sykehusdirektør Kjerstin Fylling var ikke til stede da bildet ble tatt. NEKROLOG Else Tora Melkeraaen f Else Tora Melkeraaen døde 30. juni Hun ble født 14. juni 1925 i Odda som nummer åtte av elleve søsken. Etter konfirmasjonen gikk hun på husmorskole, industri skole og folkehøgskole, før hun 1. mars 1947 begynte på utdannelse som sykepleier ved Bergen Diakonissehjem. Hun var ferdig utdannet i 1950, og ble vigslet til diakonisse den 12. oktober Bibelordet som fulgte vigslingen var fra Salme 62,6: «Bare hos Gud skal jeg være stille, fra ham kommer hele mitt håp». Med disse ordene gikk Else Melkeraaen inn i sitt livslange kall og tjeneste som førte henne til Afrika og Kamerun. Misjonskallet hadde tidlig stått tydelig for henne, og i 1953 begynte hun på Misjonsskolen i Stavanger, og var i hoveddelen av perioden ute som misjonær for Det Norske Misjonsselskap. I 1975 ble hun kalt til å være forstanderinne ved Bergen Diakonissehjem, og der var hun frem til hun ble pensjonist i HARALDSPLASS DIAKONALE HØGSKOLE: (f.v.) Sigrid Seim, Anne-Kari Aarstad (rektor), Britt Kuven, Arne Eriksen, Anne Sissel Faugstad, Jørn-Henning Theis, Jon-Arne Fauskanger, Åse Nordstrønen, Morten Lystrup, Dorthe Hatland, Irene Hunskår. GARNES UNGDOMSSENTER: (f.v.) Turi Evensen, Jørn-Henning Theis, Rollaug Waaler, Nina Solberg Nygård, Nils Oddvar Riise, Arvid Møll (virksomhetsleder). Ikke tilstede: Kjell Arne Gjeitrem. I perioden Else Melkeraaen var forstanderinne, skjedde det store forandringer både i institusjonen og i sam funnet. Søsterfellesskapet var også i endring. I en slik tid var Else Melkeraaen en god og kjærlig forstanderinne å ha. Med sin erfaring, med sin omsorg, med sin ydmyke fremferd, med sin omtanke for den enkelte, men også med sitt mot, var hun en som ga livshjelp til de som trengte det. Else Melkeraaen var likevel svært forsiktig i sin omtale av seg selv og sine egne evner. Hun løftet heller frem de andre, men ikke minst løftet hun frem sin Jesus. Da hun ble pensjonist ble hun en viktig forbeder både for slekt, enkeltpersoner og for Bergen Diakonissehjem. Det er tungt å miste noen som har betydd mye for mange. Men det er også en glede og takknemlighet over hva Else har betydd her i Norge, i Kamerun og for institusjonen Bergen Diakonissehjem. Det er en ære for Bergen Diakonissehjem å få ha slike hederspersoner i sin historie og tradisjon. Vi lyser fred over Else Melkeraaen sitt minne. HOVEDSTYRET: (f.v.) Hildur Heie, Nils Håkon Urangsæther, Edel Eikeseth, Helge Taranrød, Elisabeth Müller Lysebo og Per Barsnes (styreleder). Jørn-Henning Theis Administrerende direktør SBD Rollaug Waaler Forstanderinne 18 Magasinet Haraldsplass Magasinet Haraldsplass 19

11 RETURADRESSE Stiftelsen Bergen Diakonissehjem Ulriksdalen 8, 5009 Bergen GRENSER MÅ SPRENGES I stiftelsens barnevernsvirksomhet jobber vi med unge mennesker i utvikling. Vi skal i en kort periode av deres liv bistå dem med stabilisering, endring og utvikling. Vi kan gjerne si at våre brukere skal hjelpes til å sprenge grenser. Unge i utvikling sprenger hele tiden grenser og beveger seg inn i ukjent terreng. Grensene som skal passeres, er oftest satt av andre, noen ganger i samspill mellom omgivelsene og personen selv. For våre ungdommer har det skjedd ting som har begrenset dem i altfor stor grad. De kommer ikke videre. Når de kommer til oss, har noe blitt problematisk på veien, utviklingen har stoppet opp eller gått inn på et feilspor. Tilværelsen kan virke håpløs, fastlåst, og uten spor av den gode ungdomstiden som mange jevnaldrende får ta del i. Miljøterapeuten benytter da sin samlede profesjonelle kompetanse til å hjelpe dem med å streke opp veien og retningen på nytt. Hjelpe dem med mål og virkemidler for å komme dit de vil. Men vet de hvor de vil, og tør de tro på at det er mulig? Hvis alt virker håpløst, orker de da å sette mål og retning for sine liv? De som i barndom og unge år føler de mislyk-kes i familiesammenheng, skole, idrett og det sosiale samspillet med andre, mister lett motet og får et dårlig selvbilde. De nedgraderer sin egen verdi og setter grenser/begrensninger for hva de tror de kan oppnå. Og nettopp her er det miljøterapeuten kan trø til. I vårt verdigrunnlag har vi definert at vi skal «se det mulige i det umulige». Det forplikter oss til å hjelpe ungdommene forbi de hemmende grensene. Vi skal hente motivasjon i oss selv og ungdommen til å ta fatt på de umulige oppgavene. Sammen må vi rive ned noen grenser. Motivasjon og mestring er ledestjerner i vårt arbeid. Vi kjenner til hvordan mestring gir tilfredsstillelse og motivasjon til å tørre å strekke oss lenger neste gang. Våre ungdommer har gjerne ikke samlet så mange mestringserfaringer og sliter derfor med motivasjonen. De har ikke mestringsforventninger til seg selv. Mestringsforventning kan sies å være ens overbevisning om at en kan organisere og gjennomføre de nødvendige handlinger for å nå et mål. Dette utvikles i samspill med andre. Miljøterapeutens oppgave blir å gi den unge passe utfordringer gjerne slik at de må utenfor sin egen komfortsone men ikke lenger enn at de lykkes. Miljøterapeuten kan også fungere som en god rollemodell eller sørge for at den unge møter jevnaldrende som kan fungere slik. Og så gjelder det selvsagt å oppmuntre og overtale osv. Vi skal heie på sidelinjen og juble når de kommer i mål. En mestringsopplevelse er den beste motivasjonen. Det gir energi i endringsprosesser. Når vi greier å skape mestringsforventning, påvirker vi også hvilke oppgaver den unge tør gi seg i kast med, hvilke mål de setter seg og hvor utholdende de blir for å nå sine mål. Ganske logisk egentlig. Ingen av oss legger stor energi i prosjekter vi er overbevist om vil mislykkes. En annen effekt av mestringsforventning er hvordan vi forklarer for oss selv om et forsøk vi har gjort ble en suksess eller fiasko. Har vi høy mestringsforventning er det lett å forklare suksess med egen innsats og ferdigheter. En fiasko forklares med ytre faktorer eller for eksempel sin egen dagsform, tilfeldigheter, uflaks osv. Har man derimot lav mestringsforventning vil man lett finne forklaringer for suksess i ytre faktorer som ikke har noe med en selv å gjøre eller at man hadde flaks, fikk hjelp etc. Skulle forsøket ende i fiasko, forklares det med stabile (negative) forhold ved en selv. Her ser vi at veien kan lede inn i en nedagående eller oppadgående spiral. Vi skal jobbe med de unges mestringsforventning til seg selv, slik at de kan sette seg høyere mål, prøve hardere, være mer utholdende og oppnå grensesprengende suksess! Laila Bogetvedt Liseth Avdelingsleder Garnes Ungdomssenter