Hva vi snakker om når vi snakker om Anne Frank

Transkript

1

2 Nathan Englander Hva vi snakker om når vi snakker om Anne Frank Noveller Oversatt fra engelsk av Kyrre Haugen Bakke MNO

3

4 Til Rachel E. Silver

5 Hva vi snakker om når vi snakker om Anne Frank

6 D e har knapt vært innafor dørstokken i ti minutter, og Mark er allerede i gang med å belære oss om den israelske okkupasjonen. Mark og Lauren bor i Jerusalem, og folk derfra synes de kan tillate seg sånt. Mark har anlagt et stoisk ansiktsuttrykk og nikker. «Hvis vi hadde hatt det dere har her i Sør-Florida» sier han, og så dør stemmen hans hen. «Ja, da,» sier han, og så nikker han igjen. «Da hadde vi overhodet ikke hatt problemer.» «Dere har jo det samme som vi har,» sier jeg til ham. «Alt sammen. Sol og palmetrær. Gamle jøder og appelsiner og verdens verste bilister. For øyeblikket,» sier jeg, «er det antagelig flere israelere her enn hos dere.» Debbie, kona mi, legger hånden på armen min. Hennes signal om at jeg er for kjekk i munnen eller avbryter noen, røper noe privat eller kommer med en upassende vits. Det er et tegn til meg, og tatt i betraktning hvor ofte dette skjer, overrasker det meg at hun i det hele tatt slipper armen min innimellom. «Ja, dere har hele pakka nå,» sier Mark. «Til og med terrorister.» Jeg kikker bort på Lauren. Det er henne kona mi kjenner det er hun som burde ta styringa her. Men

7 Lauren kommer ikke til å gi mannen sin noe signal. Hun og Mark stakk til Israel for tjue år siden og konverterte til hasidismen, og ingen av dem rører den andre med så mye som en hånd når det er andre til stede. Ikke i sammenhenger som denne. Ikke om det så gjaldt å slokke en brann. «Bodde ikke Mohamed Atta akkurat her i tiden før 11. september?» sier Mark, og nå mimer han at han peker ut hus. «Goldberg, Goldberg, Goldberg Atta. Hvordan var det mulig ikke å legge merke til ham her?» «Andre kanten av byen,» sier jeg. «Det er det jeg sier. Det er dét dere har som vi ikke har. Andre kanter av byen. Feil side av elva. Masse plass.» Og nå legger han hånden på en benkeplate i granitt her på kjøkkenet mens han ser ut i stua og spisestua og deretter stirrer ut gjennom kjøkkenvinduet på svømmebassenget. «Hele dette huset,» sier han, «og bare én sønn? Kan du fatte det?» «Nei,» sier Lauren. Og så vender hun seg mot oss og støtter ham. «Dere skulle se hvordan vi bor med ti.» «Ti unger,» sier jeg. «Vi kunne lage en egen realityserie med dere her i Statene. Da får dere råd til større hus.» Hånden er der igjen og drar meg i ermet. «Bilder,» sier Debbie. «Jeg vil se jentene.» Alle sammen blir med Lauren inn i TV-stua, der hun finner fram veska si. «Hva gir dere meg?» sier Mark. «Ti jenter!» Og han sier det på en sånn måte at jeg nesten begynner å like

8 fyren. Vurderer nesten å gi ham en sjanse. * * * Facebook og Skype, det var sånn Debbie og Lauren fikk kontakt med hverandre igjen. I oppveksten var de siamesiske tvillinger. Gikk i samme jeshiva-klasse helt fra begynnelsen. Ren jenteskole. Ute i Queens til de var ferdige med videregående, og så tok de undergrunnsbanen sammen til en skole på Manhattan som het Central. De fortsatte å være bestevenninner i all evighet, helt til jeg gifta meg med Deb og fikk henne til å kutte ut det religiøse, og like etterpå traff Lauren Mark, og de dro av sted til Det hellige land og gikk fra ortodokse til ultra-ortodokse, noe som for meg lyder som en slags vaskemiddelreklame ORTODOKS ULTRA, nå med enda dypere sjelefrelse. Derfor skal vi nå liksom kalle dem Shoshana og Yerucham. Debbie har gått med på det. Jeg lar bare være å tiltale dem ved navn. «Noen som har lyst på litt vann?» tilbyr jeg. «Eller cola fra boks?» «Noen hvem sikter du til?» sier Mark. «Begge to,» sier jeg. «Jeg har whisky. Whisky er også kosher, ikke sant?» «Hvis det ikke er det, så skal jeg få det kosher på et blunk,» sier han og prøver å virke hip. Greit det, han tar av seg den digre, svarte hatten og slenger seg ned på sofaen i TV-stua.

9 Lauren trekker gardinene litt fra og står og ser ut i hagen. «To jenter fra Forest Hills,» sier hun. «Hvem hadde trodd at vi en dag skulle ha voksne barn?» «Trevor er seksten,» sier Debbie. «Du mener kanskje han er voksen, og han mener kanskje han er voksen men vi for vår del er ikke så sikre.» «I så fall,» sier Lauren, «hvem hadde trodd at ungene våre skulle vokse opp og synes det er normalt at det faller kokosnøtter fra trærne bak huset og at det klatrer firfisler på veggene?» Akkurat da er det Trev kommer ruslende inn, én åtti på strømpelesten, med de rutete pysjbuksene subbende i gulvet og T-skjorta full av hull. Han har nettopp våknet, og det er tydelig at han lurer på om han drømmer fremdeles. Vi har fortalt ham at vi skulle få gjester. Men der står Trev og stirrer på denne mannen som har svart dress og skjegg til midt på magen. Og når det gjelder Lauren, henne hadde jeg truffet en gang før, omtrent på den tiden da Deb og jeg giftet oss, men ti jenter og tusen sabbatsmiddager seinere vel hun er et drygt stykke kvinnfolk, med ufiks kjole og en diger Marilyn Monroeparykk. Jeg kan ikke si annet enn at jeg skvatt selv, da de sto der utenfor døra. Bare at gutten, han klarer ikke å skjule det. «Hei der,» sier han. Og så er Deb over ham, klapper ham og stryker vekk håret og gir ham en klem. «Trevy, dette er bestevenninnen min fra barndommen,» sier hun. «Dette

10 er Shoshana, og dette er» «Mark,» sier jeg. «Yerucham,» sier Mark og rekker fram hånden. Trev rister den. Så rekker Trev fram hånden, høflig, til Lauren. Hun ser på den der den bare blir hengende i lufta rakt fram. «Jeg håndhilser ikke,» sier hun. «Men det er hyggelig å treffe deg. Som om du skulle vært min egen sønn. Jeg mener det,» sier hun. Og her er det hun begynner å gråte, på ordentlig. Hun og Deb omfavner hverandre, og Deb gråter, hun også. Og gutta, vi bare står der, helt til Mark ser på klokka og legger hånden karslig på Trevs skulder. «Sove til klokka tre på en søndag? Ja, det var tider, det,» sier Mark. «En skikkelig liten Dumpelrunk.» Trev ser på meg, og jeg har lyst til å trekke på skuldrene, men Mark ser også på meg, så jeg rører meg ikke. Trev sender oss bare det tommeste tenåringsblikket han kan mønstre, og går sin vei. På vei ut sier han: «Baseballtrening,» og tar bilnøklene mine fra kroken ved den døra som går til garasjen. «Tanken er full,» sier jeg. «Så sekstenåringer får kjøre bil her?» sier Mark. «Galskap.» * * * «Si meg, hva fører dere hit,» sier jeg, «etter alle disse årene?» Deb er for langt unna til å kleppe tak i armen