Åsmund Arup Seip og Torgeir Aarvaag Stokke. Streik ved norske sykehus

Transkript

1 Åsmund Arup Seip og Torgeir Aarvaag Stokke Streik ved norske sykehus

2

3 Åsmund Arup Seip og Torgeir Aarvaag Stokke Streik ved norske sykehus Fafo-rapport 2011:15

4 Fafo 2011 ISBN (papirutgave) ISBN (nettutgave) ISSN Omslagsfoto: Colourbox.com Omslag: Fafos Informasjonsavdeling Trykk: Allkopi AS

5 Innhold Forord... 5 Sammendrag Innledning Historisk overblikk Avgrensninger Tariffavtalestrukturen Arbeidskamp ved sykehusene Fellestrekk Sykehusstreiker etter Sykehusstreiker Plassfratredelsenes omfang Dispensasjoner Dispensasjoner og tvungen lønnsnemnd Streik i andre sektorer Hva koster det å streike? Arbeidsgivers virkemidler og Helsetilsynets rolle under arbeidskamp.74 4 Utviklingstrekk Streikebildet Punktstreik og dispensasjoner Arbeidsgivers strategier Helsetilsynet Den politiske dimensjonen Streikenes formål Finnes det en vei ut?...91 Forkortelser Referanser

6 4

7 Forord Denne rapporten er skrevet på oppdrag for arbeidsgiverforeningen Spekter, og handler om aspekter ved bruk av streik i sykehussektoren. Prosjektet er en videreføring og oppdatering av et NAVO-finansiert prosjekt fra 2002, hvor arbeidskamp i helsevesenet inngikk som en av to deler (jf Seip og Stokke 2002). Rapporten er et fellesprodukt, men likevel slik at Torgeir Aarvaag Stokke har hatt hovedansvaret for kapittel 2 og Åsmund Arup Seip for kapittel 3. Det siste kapittelet har vi skrevet sammen. Den første sykehusstreiken fant sted i 1965, den siste i Det er med andre ord 45 års streikehistorie som skal skrives. Rapporten er delt i to, perioden og perioden Dette gjør det enklere å oppsummere bakteppet for streikeerfaringene før sykehusreformen ble sjøsatt i 2002, og streikeerfaringene under sykehusreformen. Streiker forbindes gjerne med forlatte arbeidsplasser uten aktivitet. Forsidebildet til denne rapporten er en allusjon til denne forestillingen. I sykehussektoren er imidlertid dette bildet falskt. Her drives virksomheten også under streik, ved hjelp av ansatte som ikke er tatt ut i streik og ved hjelp av dispensasjoner. Dette gir sykehusstreiker et særpreg, og noen spesielle utfordringer for dem som driver arbeidskamp i sykehus. Vi takker representanter fra Unio, Norsk Transportarbeiderforbund, Norsk Arbeidsmandsforbund, Delta, NHO Service og Spekter som alle har stilt opp til intervju. Vi takker også helsedirektør Lars E. Hanssen, som på konkret forespørsel har gitt oss et kort men nyttig svar helt på tampen av prosjektet. Oslo, april 2011 Åsmund Arup Seip og Torgeir Aarvaag Stokke 5

8 6

9 Sammendrag Prosjektet analyserer i alt 30 streiker eller planer om streik ved norske sykehus. Den første fant sted i 1965, den siste i Avgrensningen er gjort til forhandlingsforløp som ikke finner noen løsning under tvungen megling, og som derfor gir adgang til arbeidskamp. Inntil begynnelsen av 1980-tallet var det vanlig at slike streikeplaner ble møtt med tvungen lønnsnemnd før de ble iverksatt. Siden 1982 har streik for ansatte i norske sykehus vært et reelt virkemiddel i forbindelse med tariffrevisjonene. Norsk Sykepleierforbund står for de klart fleste streikene, 9 i alt, eller 14 hvis en regner med fellesstreiker i regi av AF/Unio. Etter dette kommer Norsk Hjelpepleierforbund med fem streiker, mens andre forbund kun har én eller to streiker. De fleste sykehusstreiker er blitt brakt inn for Rikslønnsnemnda ved tvungen voldgift. Inntil slutten av 1990-taller ser det ut som om organisasjonene kalkulerte med et slikt inngrep. Helseprofesjonene er også av de få som har fått et visst materielt gjennomslag for sine krav i Rikslønnsnemnda. Etter hvert utviklet spesielt Norsk Sykepleierforbund en strategi for å ramme arbeidsgiver uten å sette befolkningens liv og helse i fare. Denne strategien synes også Legeforeningen å ha benyttet, etter at denne foreningen ble en del av streikebildet på siste del av 2010-tallet. Strategien innbefatter blant annet å begrense streikeuttaket og skjerme særskilte funksjoner og pasientgrupper, dels gjennom uttaket og dels gjennom å gi dispensasjoner fra streiken for medlemmer som ble tatt ut i streik. Streiker ved norske sykehus gjennomføres i dag ved at bare et begrenset antall medlemmer tas ut. Gjennomsnittlig har første streikeuttak etter 1990 vært på 6 prosent av medlemmene. Dette streikeuttaket er omtrent på samme nivå som i offentlig sektor for øvrig, men er betydelig lavere enn det vi ser i privat sektor, der første streikeuttak i gjennomsnitt er på 50 prosent. Begrensning i streikeuttak kan også foregå ved at bare utvalgte virksomheter rammes. I tillegg til begrensning i streikeuttak gis det vanligvis også et betydelig antall dispensasjoner under en sykehusstreik. Striden om dispensasjoner er like gammel som sykehusstreiken selv. Siden 2002 har imidlertid denne striden tiltatt. Arbeidsgiverforeningen Spekter har ment at gjeldende dispensasjonspraksis ikke ivaretar kravet til forsvarlighet i driften av helsetjenestene, og har blant annet forsøkt å etablere en mer sentralstyrt dispensasjonspraksis. Dette har arbeidstakerorganisasjonene avvist. De har i flere konflikter krevet å opprettholde den tidligere praksisen med dispensasjonsavgjørelser i lokale streikekomiteer. Striden om dispensasjoner førte til 7

10 uklarhet om dispensasjonspraksis og til kritiske situasjoner ved enkelte helseforetak under streikene i Utgangspunktet for Statens helsetilsyns virksomhet er å påse at helseforetakene yter de tjenestene de er pålagt, og at disse tjenestene er forsvarlige. Dette gjelder også under arbeidskamp. Helsetilsynet forholder seg imidlertid også til at streik er et lovlig virkemiddel etter folkeretten. En gjennomgang av sykehusstreikene i 2010 viser at Statens helsetilsyn ser på dispensasjoner som et legitimt virkemiddel under streik, og mener helseforetakene må søke om dispensasjon dersom dette er nødvendig for å opprettholde forsvarlig drift. Gjennom tilsynsfunksjonen, som over tid har blitt mer og mer uavhengig av partene i konflikten, vil Helsetilsynet ha en dialog med partene og vurdere forsvarligheten i driften. Tilsynet vil gripe inn og, dersom det anser det nødvendig, gi helseforetaket pålegg om retting. Dersom Helsetilsynet mener det foreligger en klar og umiddelbar fare for liv og helse, vil tilsynet melde fra om dette til Helse- og omsorgsdepartementet og Arbeidsdepartementet. Myndighetene kan da velge å gripe inn med (forslag om) tvungen lønnsnemnd for å stoppe streiken. Hvor går norske sykehusstreiker? Med så mange aktører involvert er det vanskelig å spå noen retning. Vi kan likevel si nokså sikkert at debatten også i umiddelbar fremtid vil dreie seg om streikeuttak, skadevirkninger og dispensasjonsrutiner. Holdnings- og handlingsendringer hos én eller flere aktører kan få stor betydning, spesielt fordi de forhandlende aktørene er strategisk tilpasset hverandre. Planlagte eller uventede rutineendringer, eller invitasjoner til forhåndsbindinger angående mulige skadevirkninger, er eksempler på slike endringer. Det finnes også andre. 8

11 1 Innledning Studiet av streik i sykehussektoren foregår ikke uten komplikasjoner. For hver regel eller hvert mønster vi finner, må det listes opp en håndfull unntak eller tilsvarende hull. Dette er typisk for arbeidskampens historie og utvikling. Regelmessigheter erstattes av tendenser, og kryssende hensyn og ulike organisasjonserfaringer kan gjerne medføre tilbakeslag i utviklingen. Én aktør tar aldri ansvar for hva en annen aktør har sagt eller gjort, men innkasserer automatisk den annens gevinst på det prosessuelle plan. Spesielt fremtredende har slike forhold vært i sykehussektoren, hvor også interne dragninger på arbeidstakersiden utgjør en viktig faktor i utviklingen. Prosjektet har gitt anledning til å «rydde opp i» kunnskapen om organisasjonsog avtaleforhold i sykehussektoren. Et historisk perspektiv har nok en gang vist seg viktig for å forstå dagens strategier og valg (jf Seip og Stokke 2002). I oppdateringen etter 2002 er streiker i helseforetakene også sammenlignet med tendenser i privat sektor. Både dispensasjonsinstituttet og tilsynsmyndighetenes rolle er igjen spesielt vektlagt. Begge utgjør stadig viktigere faktorer både i forløpet av konfliktene og som stridstema. Streikenes dimensjonering og forløp er kartlagt og drøftet, det samme er dispensasjonsvolumet og dispensasjonsprosessene. Visse problemstillinger knyttet til tvungen lønnsnemnd er like gamle som forhandlingssystemet selv, andre dukker opp og forsterkes eller modifiseres underveis. De kostnadsmessige aspektene både for organisasjonene og de streikende medlemmene inngår sjelden i analyser av arbeidskonflikter, men er tatt med her for å komplettere bildet. I kapittel 2 gis det et historisk overblikk over sykehusstreiker i perioden Det dreier seg i alt om 30 streiker. Tellemåten kan diskuteres, men det er i alle fall et betydelig antall. Fellestrekk ved disse streikene oppsummeres mot slutten av kapittelet. I kapittel 3 går vi nærmere inn på de sykehusstreikene som har funnet sted i Spekter sine medlemsbedrifter i perioden Her har vi spesielt sett på plassfratredelsenes omfang, dispensasjonsinstituttet og tvungen lønnsnemnd. Diskusjonene trekker også veksler på situasjonen i privat sektor. Kapittel 4 er en oppsummerende drøfting, hvor vi både ser tilbake på utviklingen og skisserer noen ulike muligheter for hvordan den videre utviklingen kan arte seg. 9

12 10

13 2 Historisk overblikk Streik som aksjonsform ble rettslig regulert i Norge med arbeidstvistloven av I utgangspunktet omfattet loven bare arbeidere, men omfanget ble stadig utvidet og omfatter i dag de aller fleste ansettelsesforhold. Tjenestetvistloven av 1958 gir egne eller utfyllende regler om forhandlingsrett, megling og arbeidsstans i staten. Disse har i praksis liten betydning for denne studien, blant annet fordi arbeidstakerorganisasjonene synkroniserer forhandlingene etter arbeidstvist- og tjenestetvistloven. 2.1 Avgrensninger Streik og sykehus er en delikat kombinasjon, og det burde ikke overraske at mange streike planer ikke fullbyrdes. Et perspektiv som kun omfatter iverksatte streiker blir derfor vel snevert. Vår avgrensning er bredere, i utgangspunktet ser vi på tarifforhandlinger som løper ut over meglingsfasen. Med mindre særlover forhindrer det, har partene adgang til arbeidskamp etter meglingsfasen. Lockout er aldri iverksatt ved norske sykehus, så arbeidskamp i denne sammenheng betyr streik og eventuelt annen arbeidskamp, som for eksempel blokade. 1 På sykehusområdet er likevel særlover om tvungen lønnsnemnd blitt brukt ganske hyppig, i tillegg har partene selv anledning til å avtale frivillig lønnsnemnd (voldgift). Slike forløp dekkes derfor også i rapporten. Det følger av meglingens rolle at vi avgrenser oss til sentrale forhandlinger. Slike forhandlinger omtales gjerne som tariffoppg jør eller lønnsoppg jør, eller A/A2-forhandlinger innenfor Spekter sine områder. Vi ser på organisasjonsadferd innenfor sykehussektoren knyttet til tariffoppgjør eller lønnsoppgjør. Har adferden endret seg over tid? Hvordan varsler partene hverandre om sine planer? Hvordan håndteres unntak fra varslene? Hvilke resultater oppnås? Med sykehus menes spesialisthelsetjenester. I operativ betydning omfatter dette helsetjenester som myndighetene ikke har lagt til det kommunale nivået (jf Ot.prp. nr. 10, ). Sykehus med spesialisthelsetjenester er i dag organisert som helseforetak. Disse eies av regionale helseforetak, som igjen eies av staten. Denne strukturen ble 1 Blokade ble brukt i forbindelse med en tariffstridig aksjon ved Regionsykehuset i Tromsø 1989, ved oppfordring om ikke å søke eller ta imot stillinger ved sykehuset. Ellers er blokade et sjeldent brukt virkemiddel. 11

14 etablert 1. januar 2002, og er nedfelt i lov om spesialisthelsetjenesten og i helseforetaksloven (jf Ot.prp. nr. 66, ). Før sykehusreformen av 1. januar 2002 var de aller fleste sykehusene drevet og eiet av fylkeskommunene. De var dermed del av det felleskommunale tariffområdet, med unntak av Oslo kommune, som hadde egne tariffavtaler. Det fylkeskommunale eierskapet og ansvaret fulgte av sykehusloven av 19. juni Unntaket var først og fremst Rikshospitalet, som var statlig eiet og del av det statlige tariffområdet, samt Radiumhospitalet, som var stiftelse med betydelig statlig innflytelse og del av det samme tariffområdet. 2 I tillegg fantes det private sykehus som gjerne inngikk som del av offentlige planer. Fylkeskommunene ble opprettet i 1970, og er et folkestyrt offentlig forvaltningsnivå (jf NOU 1997: 2). Før 1970 var mange sykehus eiet og drevet av fylket som statlig forvaltningsnivå ( Johannessen 2003). I tillegg kom kommunale, interkommunale og private sykehus. Med utgangspunkt i disse presiseringene og avgrensningene av begrepene streik, streikeplaner og sykehus, kan vi gi en samlet oversikt over streikebildet ved norske sykehus jamfør tabell Vi er ganske sikre på at det alt vesentligste av forhandlinger som ikke løses i meglingsfasen, er dekket i tabellen. Den første fullbyrdede streiken vi har funnet, er fra passer nokså godt med utviklingen i tariffoppgjør for øvrig. Offentlig sektor opplevde og fremtvang på dette tidspunktet økt selvstendighet i forholdet til privat sektor. Spenningen innad i offentlig sektor steg, både med bakgrunn i politiske forhold og med vekst i ulike funksjonærgrupper. Det kan selvsagt ha forekommet mislykkede meglinger som ikke førte til streik før 1965, men det er i praksis nesten en håpløs oppgave å skaffe oversikt over. Da vi fant 1965-streiken, bestemte vi oss derfor for å ta dette som starttidspunktet. Det er i alt listet opp 30 mislykkede meglingsforløp i sykehussektoren. For å telle antall fullbyrdede streikeplaner, er det enklest å forholde seg til kolonnen for varighet. Av den går det frem at det har funnet sted 22 streiker. Det videre forløpet av disse streikene er imidlertid spredt mellom en rekke utfall. Resten åtte forhandlingsforløp har resultert i frivillig eller tvungen lønnsnemnd uten at streik er tatt i bruk. Den presise summen av antall streiker og streikeplaner 30 sier ikke så mye. Telle måten er ikke entydig gitt, hadde vi for eksempel telt antall tariffavtaler eller antall forbund, ville summen blitt vesentlig høyere (jf nedenfor). Hadde vi skilt mel- 2 Radiumhospitalet og Rikshospitalet kom inn under helseforetaksloven i Avgrensningene er likevel nokså upresise, ikke minst gjelder det når en ser på betydningen av sykehusreformen. Med hensyn til for eksempel sykehusapotek og laboratorietjenester har det nok få praktiske konsekvenser for hvilke streiker som er tatt med. Når det gjelder for eksempel rehabilitering og spesialisthelsetjenester for omsorg og behandling av rusmiddelbrukere, har det trolig noe større konsekvenser. I begge tilfeller har vi valgt å se sykehus med spesialisthelsetjenester som et heller «smalt» enn «bredt» begrep både før og etter sykehusreformen. Det betyr i praksis at vi nok går glipp av enkelte streiker før 2002 som med sykehusreformen er blitt organisert etter spesialisthelsetjenesteloven. 12

15 Tabell 2.1 Streik og streikeplaner ved norske sykehus, År Arbeidstakerpart Arbeidsgiverpart Sektor/område I tariffområdet Første uttak % Uttak Varighet dgr Lønnsnemnd KFL Trondheim kommune Sympati: Sentralsykehuset m.m (Frivillig) Sykepleierforbundet Oslo kommune Helsesektoren Tvungen Fysioterapeuter Oslo kommune Helsesektoren Tvungen Sykepleierforbundet NKS Helsesektoren Frivillig Fysioterapeuter NKS Helsesektoren Frivillig Sykepleierforbundet NKS Helsesektoren sykehus - Tvungen Sykepleierforbundet Staten Sykehus - Frivillig Hjelpepleierforbundet NKS Helsesektoren sykehus - Tvungen Sykepleierforbundet NKS Helsesektoren Tvungen Hjelpepleierforbundet Staten Sykehus Tvungen Kommunef/Sykepleierf NKS og Oslo Kommunesektoren (Tvungen) Sykepleierforbundet KS/Staten Helsesektoren Tvungen Jordmorforeningen KS Sykehus Alle LO- og YS-forbund KS/Oslo/Bærum Kommunesektoren Frivillig Hjelpepleierforbundet KS Helsesektoren Tvungen Sykepleiere m fl KS Sykehus Tvungen AF-streiken KS Kommunesektoren Tvungen AF-streiken Oslo kommune Kommunesektoren NHS (hjelpepleiere) KS Helsesektoren Tvungen AF-streiken Staten Staten Tvungen AF-streiken KS Kommunesektoren Tvungen Sykepleiere m fl Oslo kommune Helsesektoren Maskinister KS Sykehus NHS (hjelpepleiere) Oslo kommune Helsesektoren Tvungen Maskinister KS Sykehus Tvungen Sykepleierforbundet NAVO (Spekter) Helsereformen Tvungen Akademikerne helse NAVO (Spekter) Område 10 - Helseforetak Akademikerne helse Spekter Område 4 - Lovisenberg Unio Spekter Område 10 - Helseforetak YS Spekter Spekter Område 10 - Helseforetak Tvungen 13

16 lom statlig og kommunal sektor samt Oslo i streikene nr. 11, 12 og 14, ville det totalt blitt 34 streiker. I de sistnevnte tilfellene har imidlertid streikene vært så samkjørte at de er telt som én. Halvparten av streikene og streikeplanene 16 (alternativt 15) er avgjort ved tvungen lønnsnemnd. Samtidig er det grunn til å merke seg at ikke alle disse inngrepene har basis i fullbyrdede streiker. Mange av inngrepene er også tvetydige, i den forstand at de kan ha vært ønsket av de streikende organisasjonene. Det er fire eksempler på frivillig lønnsnemnd, hvorav den første nemndbehandlingen ikke ble gjennomført. Om lag ti av konfliktene altså en tredjedel har dermed blitt løst av partene etter at tvungen megling er gjennomført. Det har ikke alltid vært mulig å spore om sykehus har vært omfattet av varslene om plassoppsigelse. Det kan også være situasjoner hvor sykehus har vært omfattet av varsler om plassfratredelse, eller har vært reelt sett konfliktrammet, men at de så er tatt ut av streiken ved dispensasjoner. Det finnes ingen oversikt eller enkeltkilde for slike opplysninger. Det gjør det vanskelig å avgrense streiker i sykehus fra andre streiker. En kommunekonflikt med full dispensasjon for sykehusene fant sted i Oslo i 1926, men den har ikke skapt presedens. Det kan også være noe usikkerhet knyttet til såkalte fellesstreiker i stat og kommune, altså der hvor flere forbund og en rekke etater eller sektorer er omfattet. 4 I forbindelse med AF-streikene i 1995 har det for eksempel ikke vært mulig å angi hvor mange medlemmer det i utgangspunktet var ved sykehusene, tallene omfatter derfor samlet antall i tariffområdet og i første uttak. Det samme gjelder AF-streikene i Et tilsvarende men mindre alvorlig problem oppstår når et helserelatert forbund i kommunal sektor tar ut arbeidstakere både på sykehus, sykehjem og i administrasjon. Allerede fra fysioterapeutkonflikten i Oslo kommune har det vært nærmest håpløst å skille ut de sykehusansatte. Alle uansett arbeidssted er derfor telt med. Forkortelsene i tabellen er nærmere forklart i teksten. Tabellen viser at toparts arbeidskamp er helt dominerende. Bare den første streiken var en sympatistreik (nr. 1). Med unntak av den første konflikten og fysioterapeutstreiken i Oslo kommune (nr. 3), ble ingen av streikeplanene fullbyrdet før hjelpepleierstreiken i staten i Dette er i tråd med den såkalte Rettedal-doktrinen fra høsten 1981 (Stokke 1998: 280). Fra og med lanseringen av doktrinen har eventuelle inngrep med tvungen lønnsnemnd alltid funnet sted etter at streik er iverksatt. Rettedal-doktrinen er også et godt eksempel på at politiske justeringer kan utvikle seg til doktriner som blir så ettertrykkelig etablert at de blir umulige for etterfølgende aktører å endre. 4 En streik av Forhandlingssammenslutningen Norsk Kommuneforbund m.fl. i 1984 er for eksempel ikke tatt med. Det nærmeste man kommer sykehus, var streik blant 19 medlemmer av Norsk Sykepleierforbund ved distriktshelsesøstertjenesten og Oslo helseråd. Forhandlingssammenslutningen var også i streik i 1986, denne er tatt med i oversikten. I 1986 var 210 sykepleiere ved de fleste poliklinikker ved sykehusene omfattet, etter flere opptrappinger av streiken. Det var (og er) likevel det enkelte forbund som inngikk tariffavtale med NKS (KS). Derfor er kun plassfratredelsen fra Sykepleierforbundets medlemmer tatt med i oversikten. 14

17 I kolonnen «I tariffområdet» er det angitt hvor mange medlemmer arbeidstakerorganisasjonen maksimalt kunne tatt ut i streik. Som regel tilsvarer dette varselet om plassoppsigelse, frem til cirka 1980 er også plassoppsigelsen ensbetydende med omfanget av streiken. Etter cirka 1980 tar organisasjonene i bruk varsel om plassfratredelse. Dette gjør det mulig å innskrenke virkningen av plassoppsigelsen og gir i tillegg økt kontroll over mulighetene for opptrapping (jf Seip og Stokke 2002: 12). Reduksjonen av antallet sykepleiere i tariffområdet til antallet for første uttak i konflikten i 1968 (nr. 2) skyldes forhåndsdispensasjoner, streiken ble ikke iverksatt. Formelt kom distinksjonen mellom plassoppsigelse og plassfratredelse inn i den statlige hovedavtalen allerede i 1978, en variant med lokalt innslag kom inn i KS-området i 1990, mens den kom inn i LO-NHO-hovedavtalene for arbeidere og funksjonærer først i Det er imidlertid åpenbart at organisasjonene i kommunal (og privat) sektor praktiserte distinksjonen før hjemlingen i hovedavtalene (Seip og Stokke 2002: 10). Kolonnen for første uttak er tatt med for blant annet å kunne beregne uttakets andel av hvor mange som maksimalt kunne vært omfattet. Varighet i antall dager er telt som kalenderdager. Helge- og høytidsdager er med andre ord tatt med i tråd med organisasjonenes retorikk og praksis, og det faktum at helge- og høytidsdager ofte vil være arbeidsdager i sykehusene. Opptrappinger har ofte funnet sted underveis, men fremkommer ikke av tabellen. Bruk av lønnsnemnd har skjedd både i frivillig og tvungen form. Ved to anledninger (nr. 1 og nr. 11) har tvisten falt bort, enten fordi den har gått i oppløsning eller er blitt hevet som forlikt i nemnda. Kildematerialet for tabellen er sammensatt. For det første er odelstingsproposisjoner og provisoriske anordninger om tvungen lønnsnemnd tatt i bruk, disse er også supplert av Rikslønnsnemndas kjennelser. 6 Ulike meglingsregistre og meglingsoversikter fra Riksmeglingsmannens kontor er benyttet, det samme med offentlig tilgjengelige lister fra Arbeidsdepartementet, lovforarbeider og innstillinger fra Arbeidsrettsrådet. Lister over de enkelt konflikter som ligger til grunn for den offisielle konfliktstatistikken til Statistisk sentralbyrå, er stilt tilrådighet, disse er så supplert med egen statistikk. Organisasjonenes årsberetninger og eventuelle fagblader er innhentet. Av aktuelle monografier kan nevnes Bergh og Nilsen (2004), Bjørnhaug (1994), Melby (1990), Skar (1969), Terjesen (1995, 1997) og Thue (1986). Som siste kilde er det benyttet medie omtaler i første rekke avisartikler for hele perioden Det er fremdeles et mysterium hvorfor arbeidsgiversiden i statlig, kommunal og privat sektor gikk med på en slik praksis og senere avtalefesting. 6 Bruk av provisoriske anordninger har hjemmel i Grunnloven 17. Det er regjeringen som vedtar slike anordninger, og de gjelder som lovvedtak når Stortinget ikke er samlet. Siden Stortingets vårsesjon gjerne slutter i siste del av juni, er provisoriske anordninger om tvungen lønnsnemnd ikke helt uvanlige. 15

18 2.2 Tariffavtalestrukturen Det er sykehusenes streikehistorie og streikeerfaringer vi behandler i denne rapporten. Streik dreier seg om bruk av arbeidskamp i forbindelse med opprettelse og revisjon av tariffavtaler. I utgangspunktet er også lockout et relevant virkemiddel, men det har ikke vært aktuelt ved norske sykehus. 7 Vi holder oss derfor til streik. 8 Tariffstridige streiker er eldre enn den tariffmessige streiken, men forekommer også helt opp i våre dager. Tariffstridige aksjoner kan ofte gi et godt bilde av nasjonale stridstema, noe følgende eksempler illustrerer. En tidlig tariffstridig streik fant sted blant portører ved Ullevål sykehus 5. november Denne streiken rammet ikke pasienttransport, men bare mattransporten fra hovedkjøkkenet og ut til de forskjellige avdelingene. Sykepleierelever tok imidlertid frivillig på seg en del av denne transporten, og ødela dermed mye av effekten. Streiken var knyttet til krav om helgedagstillegg, som kommunen nektet å godta, mens det allerede var innført for statssykehusene (Verdens Gang 6. november 1948). Parallellen til sykepleierstreiken i 2002, hvor sykepleierne ville ha det statlige grunnlønnsnivået med over i NAVO/Spekter, er åpenbar. Det mest omtalte eksempelet på tariffstridige aksjoner, er sykepleieraksjonen 1972, som er tatt med i gjennomgangen av streiker nedenfor. Et langt nyere eksempel på tariffstridig aksjon er bruk av «annen arbeidskamp» ved Regionsykehuset i Tromsø i Her iverksatte Norsk Sykepleierforbund tiltak i form av nedleggelse av tillitsverv, nektelse av deltakelse i prosjektarbeid og oppfordring til ikke å søke eller ta imot stillinger ved sykehuset. Tiltakene var rettet mot ansettelsesvedtak ved sykehuset, blant annet ble kun én av tolv avdelingslederstillinger besatt av en sykepleier. 9 7 Bruk av lockout er likevel tenkelig i situasjoner hvor arbeidsgiverparten krever lønnsnedslag. I slike tariffrevisjoner er det gjerne arbeidsgiversiden som er den førende part, og som sier opp overenskomster og dermed aktiviserer meglingsapparatet. Dette var situasjonen i Oslo kommune i Her var også hver enkelt organisert arbeidstaker i hele kommunen sagt opp. Med andre ord var dette en klar og aktiv lockout. Ifølge Skar (1969:102) henstilte imidlertid rådmannen om at sykehusene ble holdt utenfor konflikten, det var kommunens «forutsetning» at disse skulle fortsette på gamle vilkår. Arbeidernes forhandlere sa at de ville anbefale en slik dispensasjon, og den ble senere vedtatt av Oslo stedsstyre av Norsk Kommuneforbund. Den aktive parten i konflikten Oslo kommune søkte med andre ord om dispensasjon fra sine egne oppsigelser. Prinsipielt sett var dermed sykehusene omfattet av lockouten. Renovasjon og sporveiene var ellers de områdene hvor byens befolkning mest merket konflikten. Lockouten, som vel så ofte omtales som «kommunearbeiderstreiken i Oslo» eller bare «streiken», varte i 5 uker (jf Skar 1969, Bjørnhaug 1994: 147f ). 8 Arbeidsgiver har også adgang til permitteringer, for eksempel når deler av virksomheten er rammet av konflikt. Permitteringer har ingen ting med lockout å gjøre, men kan nok i visse tilfeller oppfattes som et kamptiltak. Bruken av permitteringer ved sykehus har også vært omtvistet, jf Arbeidsrettens dom ARD 1994, s Jf Arbeidsrettens dom ARD 1989, s

19 Et noe senere eksempel er fra Telemark sentralsykehus, hvor 13 medlemmer av Norsk Sykepleierforbund sa opp sine stillinger i forbindelse med at sykehuset hadde vedtatt å iverksette videreutdanning av hjelpepleiere i operasjonsteknikk. Denne aksjonen ble dømt tariffstridig og ulovlig, Norsk Sykepleierforbund ble også dømt tilsvarende for ikke å ha grepet inn tidligere og mer aktivt for å få brakt aksjonen til opphør. 10 Tariffstridige streiker og andre tilsvarende aksjoner er, med unntak av sykepleieraksjonen i 1972, holdt utenfor i det følgende. Tariffstridige streiker forekommer gjerne lokalt og kan ha varierende bakgrunn og motiver. Streik som rettmessig virkemiddel ved uenighet om opprettelse og revisjon av tariffavtaler er et sjeldent fenomen hvis vi ser på hvordan tariffavtalestrukturen har vokst frem. I de aller fleste tilfeller har opprettelse og revisjon av tariffavtaler foregått fredelig, og med akseptabelt resultat for begge parter. Vi skal først se på kommunal sektor, hvor de kommunale og fylkeskommunale sykehusene sorterte inntil Historien bak opprettelsen av landsdekkende tariffavtaler går tilbake til de første etterkrigsårene (jf Falch 1997). I 1946 opprettet Norges Byforbund og Norges Herredsforbund et felles forhandlingsutvalg, som inngikk avtaler med: Norsk Kommuneforbund om fellesbestemmelser Yngre Lægers Forening om lønns- og arbeidsvilkår Norsk Sykepleierforbund om lønns- og arbeidsvilkår Forhandlingsutvalget utviklet seg til å bli den mer selvstendige Forhandlingsorganisasjonen, By- og Herredsforbundet sluttet seg senere sammen og gjenfinnes i dag i KS (Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon). På arbeidsgiversiden hadde imidlertid ikke de to forbundene eller Forhandlingsorganisasjonen mulighet til å binde den enkelte kommune eller det enkelte herred (fylke) ved tariffavtale. Det måtte med andre ord også forhandles lokalt, og om opprettelse og revisjon av tariffavtaler. I slike sammenhenger ble Norsk Kommuneforbunds fellesbestemmelser supplert med mer detaljerte tariffbestemmelser, mens de to andre organisasjonenes avtaler ble gjort gjeldende som tariffavtaler. En viss sentralisering fant sted med tiden, for eksempel ble det på midten av 1950-tallet opprettet fylkesvise fellesoverenskomster, og i 1956 ble det ført sentrale lønnsforhandlinger for alle kommuner, fylker og interkommunale institusjoner bortsett fra større byer og bynære kommuner. Sentraliseringen fortsatte, men det var først i 1988 at KS (da Norske Kommuners Sentralforbund) fikk lovhjemlet myndighet til å binde sine medlemmer i tariffspørsmål. I 1958 ble det forhandlet sentralt for alle kommuner (bortsett fra Oslo og Bærum) om revisjon av de tariffavtalene som var sagt opp. På arbeidstakersiden var Norsk Kommuneforbund førende, i tillegg var seks andre forbund involvert: Norsk 10 Jf Arbeidsrettens dom ARD 1996, s

20 Arbeidsmandsforbund (LO), Norsk Elektriker- og Kraftstasjonsforbund (LO), Norsk Sykepleierforbund, Funksjonærenes Sentralorganisasjon, NITO og Ingeniørforeningen. Forhandlingene resulterte i et meglingsforslag. På arbeidstakersiden ble avstemningen om meglingsforslaget koblet i tråd med arbeidstvistloven 35 nr. 7 (lovbestemmelsen er opphevet i dag). Dette var første og siste gang det ble koblet i kommunesektoren (Stokke 1998:171). Funksjonærenes Sentralforbund (FSO) deltok i sentrale forhandlinger første gang i FSO var en samleorganisasjon som blant annet omfattet Kommunale Funksjonærers Landsforbund (KFL), en forløper til dagens Delta. FSO fikk også Norsk Sykepleierforbund som medlem, men dette forbundet nektet å avgi partsforholdet sitt i kommunal sektor til FSO. Sentralforbundet gikk i oppløsning på første del av 1960-tallet, og partsforholdet i kommunal sektor ble overtatt av KFL. FSO/KFL rekrutterte langt på vei de samme arbeidstakerne som Norsk Kommuneforbund, og det var fra første stund organisasjonskonkurranse både sentralt og lokalt. Den første sykehusstreiken i Norge var knyttet til et krav om opprettelse av tariffavtale i kommunal sektor, og med KFL som streikende part. Den norske lægeforening forhandlet sentralt med Forhandlingsorganisasjonen fra og med Andre helseprofesjoner som forhandlet sentralt, var Norsk Fysiokjemikerforbund (1970), Norske Fysioterapeuters Forbund (1971), Norsk Sosionomforbund (1972) og Norsk Hjelpepleierforbund (1978). Sistnevnte ble stiftet i 1965, men var en yrkesorganisasjon innenfor Kommunale Funksjonærers Landsforbund frem til utmeldelsen i Tariffhistorien for Oslo kommune er ikke sammenfattet like klart, men det er åpenbart at arbeidere ved de kommunale sykehusene allerede i 1920/1922 var dekket av tariffavtaler (Skar 1969:90, Bjørnhaug 1994:139). For funksjonærer kom de første avtaleforholdene i stand rundt 1930, også Sykepleierforbundet hadde tariffavtale med Oslo kommune før den landsdekkende avtalen i 1946 (Melby 1990:192). Sannsynligvis gjaldt det samme også for mange andre yrkesgrupper. I KS-området ble det i 1983 inngått en avtale om forhandlingssammenslutninger, slik at forbundene måtte opptre samlet under forhandlings- og meglingsfasen. Siden 1983 har det vært enten tre eller fire slike sammenslutninger. Disse forhandlingssammenslutningene er langt mer løselig sammensatt enn hovedsammenslutningene i statlig sektor og i Spekters tariffområder, for eksempel inngår ikke forhandlingssammenslutningene tariffavtaler, og de kan ikke binde det enkelte forbund til et meglingsforslag eller en felles avstemning. Ordningen med forhandlingssammenslutninger finnes også i Oslo kommune. I perioder har forhandlingssammenslutningene gått utenom hovedorganisasjonsgrensene. De tre viktigste helseprofesjonene utgjør hvert sitt eksempel på dette. Den norske lægeforening meldte seg ut av Akademikernes Fellesorganisasjon fra årsskiftet 1981/1982, og var med på å etablere Sammenslutningen av akademikerforeninger i kommunal sektor (SAK) utenfor AF i slutten av Lægeforeningen meldte 18