The war of the worlds

Transkript

1 Krig og krisetid - første verdenskrig The war of the worlds krig og krisetid - første verdenskrig 1

2 I Europa hadde 1800-tallet i det store og hele vært et fredelig århundre. Etter napoleonskrigene opplevde ikke verdensdelen noen ny storkrig før i Da det dette året brøt ut krig, var det knapt noen som kunne forestille seg hvilket veldig omfang den skulle få. Krigen ble langvarig og konsekvensene enorme. Den første verdenskrigen rystet hele Europa hardere enn noen annen krig før, og satte sitt preg også på verden utenfor. Årene mellom den første og annen verdenskrig, mellomkrigstida, ble preget av krise både økonomisk og politisk. Den økonomiske krisen ble omfattende, og etter noen år ga den seg uttrykk i det verste børskrakket man hadde sett i moderne tid. Politisk var tidene ustabile som fy. Demokratiet sto svakere enn før, og i mange stater bukket det under. Ytterliggående ideologier vant fram og førte til maktovertakelser i viktige land. Samtidig ble de europeiske kolonimaktene utfordret av nasjonalistiske bevegelser i Afrika og Asia og fikk sin posisjon svekket av den grunn. Sammendrag Fra maktbalanse til todeling Etter Napoleonskrigene møttes seierherrene i Wien i 1815 for å bli enige om nye landegrenser i håp om å skape stormakter som var like sterke, slik at de ikke skulle ønske å angripe hverandre. Det ble skapt en maktbalanse mellom dem, og selv om noen av stormaktene kjempet småkriger mellom hverandre nå og da var det ikke noen stor krig som raste over sentral-europa. Mot slutten av århundret begynte derimot ting å endre seg da nasjonalisme samlet to nye stater. En leder, Otto von Bismarck, sørget gjennom krig mot Østerrike og Frankrike for å samle alle de tyske småstatene til et mektig Tyskland, mye sterkere enn hva Wien 1815 hadde intensjoner om. Russland hadde sansen for en egen form for nasjonalisme kalt panslavismen, som i stor grad omhandlet å samle slaviske folk (mye av Balkan), helst under russisk ledelse. Østerrike-Ungarn besto av mange slaviske nasjonaliteter på denne tiden, og ble derfor naturlig vis bekymret. Derfor gikk de i 1879 inn i allianse med Tyskland, som Italia sluttet seg til i 1882: Trippelalliansen. 2

3 I 1890 kom en ny keiser til makten i Tyskland, og han var rykende uenig med Bismarcks litt tilbakeholdne politiske stil (Bismarck visste at Tyskland var langt mer mektig enn hva naboene likte, og ville helst unngå en stor krig, så han terget ikke andre så mye). Bismarck måtte gå, mens keiser Vilhelm 2. satte i gang den tyske «Weltpolitik» som gikk ut på aggressivt diplomati, kolonisering og opprustning av marine og militære. Weltpolitiken skapte frykt, og førte til at Russland og Frankrike samlet seg. Storbritannia så med frykt på en truende opprustning av tysk marine - de var jo selv avhengige av havet for å ha kontakt med omverden - så de ble enige med Russland og Frankrike om en rekke kolonispørsmål før de tre i 1907 samlet seg i form av Trippelententen. Hundre år med fred tar slutt Imperialismen var sentral, da den skapte en usunn konkurranse og et dårlig forhold mellom stormaktene. Nasjonalisme var som bensin på bålet da det bare heiset opp tanken om at «mitt land er best!». Til slutt forsto de fleste at en stor konflikt var uungåelig, så landene startet storstilt opprustning. Når krig til slutt brøt ut skjedde det derimot ikke der en i alle år hadde forventet det. Det kom ikke av en uenighet i Afrika eller Asia, men snarere på grunn av det eneste store landet i Europa som enda ikke hadde noen kolonier: Østerrike. De var ikke interessert i å erobre fremmede områder på andre siden av verden, nei, de trengte bare et marked, så de gjorde som så mange ganger før: prøvde å erobre i øst. Flere av disse områdene på Balkan hadde akkurat blitt frie fra tyrkisk styre og hadde derfor ikke mange fabrikker, men likevel var mange av gruppene i området, som serberne, redde for dette store imperiet og ønsket over hodet ikke at det skulle ekspandere. Serbia ville selv bli et stort rike. I 1908 hadde Østerrike-Ungarn tatt Bosnia inn i sitt keiserdømme, mens serbiske nasjonalister (som Ø-U fryktet) mente at Bosnia - hvor mesteparten av befolkningen var serbisk - burde tilhøre dem. Samtidig ville keiser Franz Ferdinand ville danne et trippelmonarki eller en konføderasjon Østerrike-Ungarn-Serbia-ish. Da ville planene om et storserbisk rike gå i dass, så Ferdinand var naturlig vis de serbiske nasjonalistenes største fiende. 28. juni 1914 ble Franz Ferdinand skutt og drept av den serbiske nasjonalisten og studenten Gavrilo Princip. Østerrikes politikere og militære ledere så at en krig med Serbia, som de mente var skyldige i drapet, nå var uungåelig, og et umulig ultimatum ble stilt som serberne nektet å innfri. 28. juli erklærte Østerrike-Ungarn krig. Frykt for Østerrikes avansering hadde dratt Russland inn som en alliert av serberne, og når Russland truet Østerrike gikk deres allierte Tyskland mot Russland 1. august. Tyskland visste om gode toner mellom russerne og franskmennene, så også Frankrike var nå et mål. Den tyske Schlieffenplanen gikk ut på å komme seg inn i Frankrike og slå ut Paris, for så å kunne sende alle soldater til østfronten og møte de sent mobiliserte russerne. Tyskerne, dumdristige som de var, vandret gjennom Storbritannias gamle venn Belgia på vei til Paris. All hell breaks loose når Storbritannia erklærer Tyskland krig 4. august, og hundre år med tilsynelatende fred er gått over i den værste krigen menneskene noen sinne hadde sett. Verdenskrig? Krigen ble en storkrig som inkluderte alle datidas stormakter. Tyskland og Østerrike sammen med det osmanske riket og Bulgaria var definert som sentralmaktene, Storbritannia, 3

4 Frankrike, Russland, Serbia, Japan og Kina samt flere småstater utgjorde de allierte. Italia gikk i 1915 over til de allierte, mens USA originalt holdt seg nøytrale. De ble derimot med på alliert side i april 1917 etter at tyskerne hadde senket mange amerikanske skip. Nesten ett år senere forlot russerne krigen på grunn av indre revolusjoner i til sammen var 65 millioner soldater med, 9 millioner døde. Så er det noen som vil si at siden denne krigen i stor grad inkluderte kun stormakter i Europa, bortsett fra USA, var ikke dette en verdenskrig. De største kampene ble utkjempet i Europa, men USA er ikke en europeisk stormakt, og Russland er også asiatisk. I tillegg hadde stormaktene i Europa kolonier over hele verden som mange ble slengt ut i krig med hverandre. I tillegg hentet de titusenvis, hundretusenvis av soldater og arbeidere fra koloniene. Britene angrep dessuten det osmanske riket i Midtøsten, og tok i 1917 Jerusalem. I Asia erobret Japan områder som hadde tysk innflytelse i Kina. En ny type krig Den første verdenskrigen ble ført med gamle metoder og helt nye våpen - ingen god kombinasjon. Soldater red på hester mot menn med maskingevær! Giftgass og tanks gjorde sin debut, og også noe skjedde i lufta, men flyene var dårlige, så de store slagene ble ikke kjempet her. Desto viktigere var havet, hvor de allierte staset stort på å stoppe all skipsfart til Tyskland for å sulte dem ut og knekke økonomien. Til gjengjeld brukte tyskerne ubåter for å stoppe varesalg til britene. Dette drepte blant annet mange norske sjømenn. Samtidig sto kampen på to fronter i Europa. På østfronten kjempet Russland og Serbia mot sentralmaktene, sistnevnte var i hovedsak de som rykket frem. Etter den russiske revolusjonen og kapitulasjonen som fulgte måtte de gi fra seg store områder til sentralmaktene. Vestfronten er der krigens skjebne ble bestemt. Her regnet tyskerne med å slå Frankrike ganske raskt før alle soldatene skulle sendes over til østfronten, men den gang ei. Få måneder uti krigen gravde partene seg ned i skyttergraver som løp fra Nordsjøen i nord til grensen til nøytrale Sveits i sør. Større bevegelser i frontene fant ikke sted, soldatene kun lå der og skjøt fienden død hver gang de prøvde å ta seg over ingenmannsland, det øde området mellom skyttergravene som ingen kontrollerte, men hvor mange, mange soldater mistet sitt liv. Det endret seg først sommeren 1918 da en million ferske amerikanske soldater sto klare på fransk side. Tyskerne ble raskt drevet inn i eget land, og 11. november klokken 11 ble freden undertegnet. Krigens mål Ideologi er sentral i krig, og ikke var noen ideologi viktigere i den første verdenskrigen enn nasjonalismen. Soldatene skulle sloss for sitt land, vise sin styrke og erobre nye områder. Vinneren skulle belønnes, taperen skulle betale. Kun noen sosialister var uenige i dette. Liberalisme var en annen ideologi som hadde vokst sterkt utover tallet, med klare demokratiske ideer å kjempe for. Så lengre tsarveldet Russland var med i krigen kunne derimot ikke de allierte si at de kjempet for et demokratisk samfunn. Krigens ideologiske mål ble derimot skarpere definert i løpet av Med Russland ute av spillet kunne de allierte, også med USA, stå samlet om folkestyret. President Woodrow Wilson listet opp 14 punkter han mente skulle være ledende for de allierte, blant annet at de ikke skulle - når de vant krigen - ta land fra de som tapte, koloniene burde avgjøres mens en hørte 4

5 på lokalbefolkningen og alle land burde danne en felles organisasjon for å sikre fred, folkeforbundet (forløper til FN). Kvinner i krig Millioner av menn var i fire år tatt ut av samfunnet. Likevel måtte industri og samfunn fungere. Eneste mulighet var å ta i bruk den halvdelen av befolkningen som ikke selv satt i skyttergravene. Kvinner tok over arbeidet på gårdene, i fabrikkene og alle andre steder. De produserte kuler og patroner, de ble flymekanikere og industriarbeidere. Til og med kvinner fra borgerskapet tok til lønnet arbeid. Det å trå inn for alle de menn som dro til fronten ble en patriotisk plikt. Voldsomt mange ble sykepleiere for de sårede som kom. For soldater som var hjemme på permisjon var livet hektisk med kvinnen de elsket. I England hadde det før krigen vært svært uvanlig at samme mann og kvinne danset sammen flere ganger på én kveld. Nå, når mannen snart skulle reise vekk igjen, var det ikke tid å miste. De danset og var sammen hele kvelden. Antall barn født utenfor ekteskap steg markant - hvordan kunne en si nei til en soldat som kanskje snart ville ligge livløs på Frankrikes enger? Millioner av kvinner satt alene igjen mens mannen kjempet der ute. Svært mange av dem fikk aldri se deres livs kjærlighet, igjen. Krigsøkonomien Du kan ikke bare ta ut millioner av unge menn fra industrien i fire år uten at det vil ha en innvirkning. Det lærte de krigførende landene den harde måten, og for å få stabilisert økonomien måtte staten gå inn. Tilbud og etterspørsel var ubrukelig tankegang: Nå trengte en store mengder forsyninger ved fronten. I fredstid ville en slik plutselig stigning i etterspørselen gitt skyhøye priser, og det ville ta tid før produksjonen kunne nå et nødvendig nivå. Staten måtte gå inn og passe på at prisene ble holdt lave, og de måtte sørge for at produksjonshallene mottok nødvendige råvarer med en gang. Et problem som selvfølgelig da viste seg var at en manglet nesten alt. Staten måtte ta grep om økonomien, men liberalistene hadde utrolig liten kunnskap om statlig kontroll av et marked. Tiltakene kom som et resultat alt for sent, som i mange land ga en sterk inflasjon (priser stiger jevnt over, pengene blir mindre verdt. Det motsatte kalles deflasjon). For å sikre at alle fikk det de trengte av det lille som var måtte en til med rasjonering. Eksport og import ble sterkt kontrollert av staten. Det var industrialiseringen som hadde lagt grunnlaget for hvem som kunne vinne denne krigen. De sterkeste statene hadde gode toglinjer for frakt av soldater og forsyninger, og de hadde en utbygd industri som kunne produsere alt som krevdes i en moderne krig. De hadde et effektivt jordbruk. Det var ikke bare soldatenes mot som avgjorde krigen. Det hadde sikkert noe innvirkning, men hadde det vært hovedsaken ville Russland lett vært blant de seirende. Likevel trakk de seg ut i 1917 og ga store landområder til tyskerne. Det var på grunn av en manglende industrialisering. Selvfølgelig var revolusjonen av høy betydning, men det at de ikke greide å produsere verken varer eller våpen var grunnen til at det gikk så dårlig. Likevel sendte de millioner av menn, uten våpen, mot tyskerne med den tanke at de kunne plukke opp våpnene til sine døde kamerater mens de gikk. Dette var oppskriften på russernes fiasko, som ga misnøyen som skulle til for revolusjonene i Tyskland tapte, men hadde likevel tidlig startet stor industrialisering og opprustning. Problemet deres var at motstanderne også hadde gjort nettopp det. I tillegg hadde de allierte 5

6 verdenshavene på sin side, de hadde mange kolonier hvor de kunne hente forsyninger og de hadde USA, et land hvor ingen krigføring foregikk. Britene kunne i tillegg stenge havområdet mellom Norge og Skotland, slik at tyskernes marine ble nærmest ubrukelig. Politiske følger Europakartet endret seg veldig etter krigen. Det ble holdt flere konferanser for å løse alle spørsmålene som sto igjen, den viktigste var Versailles-konferansen i Tyskland og Øst-Europa 9. november 1918 abdiserte keiser Vilhelm 2., og to dager senere kapitulerte Tyskland og en fred ble undertegnet. I en liten by kalt Weimar ble det i første halvdel av 1919 skrevet og vedtatt en grunnlov for det som gjerne kalles Weimar-republikken. Samtidig ble Tysklands skjebne avgjort i Versailles, der tyskerne ble tvunget til å undertegne Versaillestraktaten som i det store og det hele gikk ut på å gi tyskerne skylden for krigen, og kreve erstatninger for alle skader i form av enorme pengesummer tyskerne aldri kunne greie å betale. Samtidig tok man fra dem 13 % av landet deres, 10 % av befolkningen. Storbritannia, Frankrike og Japan tok over de tyske koloniene, og den tyske hæren ble tvunget i kne: Den kunne maks utgjøre mann, og de fikk ha hverken ubåter eller fly. Russland mistet store områder i sør og i vest. Russerne fikk tatt tilbake de sørlige strøkene, mens vest greide seg bedre som selvstendige stater. Blant annet fikk de polske et eget land og en liten korridor ut til havet. Mennene i Versailles håpet på en sterk polsk stat som kunne kontrollere både tyskerne og kommunistene i Sovjet. Litauen, Latvia og Estland fikk selvstendighet, samme fikk Finland som hittil hadde vært selvstendige underlagt russerne. I det tidligere Østerrike-Ungarn førte nasjonalismen som en splittende kraft til dannelsen av flere stater. På Balkan fikk de et stort kongedømme Jugoslavia, så drømmen til de sørslaviske nasjonalistene ble oppfylt. På ruinene av det osmanske riket Det osmanske riket hadde i stor grad falt fra hverandre allerede før krigen, men nå var det helt slutt. I 1919 reiste, etter nasjonalistiske tanker i Lilleasia, Tyrkia seg som en muslimsk republikk der politikk og religion ikke skulle blandes. I Midtøsten ble det som en gang var det osmanske riket delt som mandatområder underliggende Folkeforbundet, som ga stormaktene mandat til å styre der i retning av selvstendighet. Storbritannia fikk Irak og Jordan, Frankrike Syria og Libanon, om en skal definere det med dagens landegrenser. I tillegg fikk Storbritannia Palestina, som de hadde lovet at jødene skulle få. Jødene fikk bosette seg der, og med tiden vokste det frem en egen palestinsk nasjonalisme, men planen spolerte ønsker om et eget Stor-Arabia. Forholdet mellom jøder og arabere ble bare verre. Armenia ble opprettet for snart å slukes av Tyrkia og Sovjet, og mens en snakket om et uavhengig Kurdistan ble det aldri noe av. 6

7 Et mislykket fredsoppgjør? Krig og krisetid - første verdenskrig Det er stor grunn til å se på fredsoppgjøret som mislykket. Alle tyskerne var misfornøyde, som ga grunnlag for fascismens vekst. Mange i de allierte landene så også etterhvert på det hele som noe negativt. Nasjonalitetene på Balkan var ikke løst med to streker under svaret (innad var det ikke perfekt og forholdet landene mellom var ikke helt i orden, det heller). Krigsskadeerstatninger og lån ga samtidig økonomisk rot flere steder. Mange av disse problemene forsvant ikke før andre verdenskrig, og noen har vi ettervirkninger av også i dag. Økonomisk nedgangstid Verdensøkonomien hadde vært stabil før krigen. Det hadde forekommet økonomiske kriser, men aldri noe langvarig. Nå, derimot, var dette ganske omvendt. Det kunne gå bra nå og da, men totalt sett greide ikke landene å få økonomien helt opp igjen. mens krigen raste trengte landene i Europa enorme mengder matvarer, råstoffer og våpen produsert av andre land der ikke en generasjon unge menn var sendt i kamp. Stor etterspørsel førte til økt produksjon i andre verdensdeler, men når krigen var over kunne europeerne produsere sitt selv. Den store importen stoppet opp, og mange land utenfor Europa endte med å produsere mye mer enn hva de kunne omsette. Økonomien deres gikk i stå, men heller ikke europeisk industri greide omleggingen fra krig til fred smertefritt. Konkurransen ble stor med den utenlandske overproduksjonen, og spesielt ble det hardt for jern- og stålindustrien. Den hadde vokst enormt med den store trangen til materialer til våpen og fartøy, men nå var det plutselig stopp. De ustabile 1920-årene USA ble etter krigen den ledende økonomiske stormakten. De var fremst innen teknisk og industriell utvikling, og dollaren virket bunnsolid. Landet ga store lån til Tyskland slik at tyskerne kunne betale krigsskadeerstatning til britene og franskmennene, som i sin tur betalte mesteparten tilbake til USA for å nedbetale gjeld de hadde opparbeidet seg under krigen. I Europa gikk det klart motsatt. Økonomien var ustabil som fy, priser og valutakurser steg og sank som et stormfullt hav, som gjorde det umulig å kunne planlegge en trygg investering når en ikke hadde anelse om hvor stor verdi dine penger ville ha dagen etter. I Øst-Europa sank pengeverdien drastisk, og i Tyskland var på det værste (november 1923) én dollar verdt fire milliarder mark. For å kjøpe ett brød måtte du kanskje til bakeren med en trillebår full av penger. I andre halvdel av tiåret gikk det litt bedre, men krisen var ikke over. En overproduserte jordbruksvarer, så prisene der sank. Da så bøndene seg nødt til å produsere mer for å opprettholde inntektene på et bærekraftig nivå, men det forverret alt. Utenom i jordbruket gikk nok økonomien greit, men de hadde begynt å organisere produksjonen bedre og bruke flere maskiner slik at produksjonen gikk opp og antallet arbeidsplasser ned. Samtidig økte befolkningen. Arbeidsløsheten ble med andre ord stor. 7

8 Den store depresjonen 29. oktober 1929, det var en tirsdag, gikk New York-børsen inn i det største børskrakket i historien. En plutselig panikk spredde seg nærmest over natten, og folk solgte unna aksjer for småpenger, og millioner av dollar gikk tapt. Mange mistet alt de eide. I løpet av tre år sank USAs BNP med nesten en tredjedel, 5000 banker gikk dunken. Prisene på jordbruksvarer sank ytterligere, og den samlede inntekten for alle bønder gikk fra 1929s åtte milliarder til 1933s tre milliarder. Innen 1933 hadde arbeidsløsheten steget fra 1,5 til 13 millioner. Det var nærmest det eneste i denne tiden som gikk oppover På det værste sto 44 % uten jobb i Tyskland. Store mengder potensiell arbeidskraft bare vandret i gatene uten hell, uten mat og uten friske klær. USAs sentrale økonomiske rolle førte til at resten av verden også ble trukket med. Verdenshandelen sank med to tredjedeler mellom krakket og 1933, og særlig ble de landene som produserte råvarer hardt rammet. Flere steder endte det med at bønder og plantasjeeiere satte fyr på varene for å senke tilbudet slik at prisene kunne gå opp igjen. New Deal i USA I mars 1933 ble Franklin D. Roosevelt innsatt som president i et land der 13 millioner var arbeidsløse, industriaktiviteten halvert og de fleste banker stengt. Så snart han kom til makten tok han derimot grep med en New Deal til folket. Reformer fulgte, som at børs og banker ikke lengre skulle stå så fritt som før. Arbeidsløse ble satt til å bygge veier, bruer og bygninger betalt av staten. demninger og kraftverk ble bygget blant annet i Tennessee-dalen for å gi arbeid og billig strøm. Roosevelt viste handlekraft og optimisme når alt så ganske mørkt ut, og i valget i 1936 fikk han enda flere stemmer enn hva han hadde fått i 1932 (da det forrige valget ble arrangert). Mange kvinner, afroamerikanere og arbeidsløse som satt hjemme den gang gikk frem og stemte på han. Men også i Europa gikk det omsider bedre, selv om de ikke hadde en Roosevelt. I tillegg falt produksjonen nedover igjen etter 1937, det året den endelig hadde gjenvunnet 1929-nivået. Mellom 1930 og 1940 var bare i 1938 tallet på arbeidsløse under 8 millioner. Det kan hende at den psykologiske virkningen av Roosevelts politikk var viktigere enn den økonomiske, fordi folk fikk igjen tilliten til at myndighetene kunne og gadd gjøre noe. I USA var oppslutningen om demokratiet høy i 30-årene, mens i Europa var demokratiet svekket. Europeernes utbredte makt utfordres Ikke bare utfordret den økonomiske situasjonen europeerne, for nå begynte koloniene i Afrika og Asia å røre på seg. Nasjonalismen vokste også her, og for eksempel i de arabiske områdene samt India ble kolonistyret sterkt utfordret av nasjonalistiske tanker. I Kina ønsket flere og flere å redusere utenlandsk innflytelse, mens Japan ble preget av nasjonal selvhevdelse og ytre aggresjon. Kolonistyret var ikke direkte truet, britene og franskmennene hadde fått enda større områder etter overtagelsene etter krigen, men kolonistyret sto svakere stilt fordi nasjonalistisk motstand i koloniene var sterkere. USA hadde ikke sansen for 8

9 kolonialismen, og heller ikke Sovjet eller kommunistpartiene i Europa hadde mye til overs for det. Hele den arabiske verden, altså egentlig Nord-Afrika, Midtøsten og Tyrkia, var kontrollert av europeerne, men kontrollen ble utfordret av opprør og nasjonalistiske tanker om egne, selvstendige stater. Dette skjedde blant annet i Egypt, og britene lot dem på en måte få det selv om de selv beholdt den viktige Suezkanalen og kontrollen over flere andre deler av det egyptiske samfunnet. På den måten bare økte misnøyen. Samtidig levde drømmen om en egen felles arabisk stat videre i Midtøsten. I Palestina ble araberne mer og mer misfornøyde med den store jødiske tilstrømningen når den i 1930-årene gikk opp på grunn av nazismens vekst i Europa. Britene slet med å imøtekomme både muslimene og jødene, samtidig som de hardt slo ned på opprør blant palestinerne som startet i Ghandi og kampen mot det britiske kolonistyret 12. mars 1939 startet 80 personer en protestmarsj langs Indias vestkyst ledet av den London-utdannede advokaten Mahatma Gandhi. Han talte til store folkemengder i landsbyene han passerte hver dag, og omsider var flere tusen med på ferden. Det de protesterte mot var at britene hadde enerett på utvinning og salg av salt, som britene tjente mye på mens inderne måtte kjøpe det svært dyrt. Etter 24 dager nådde de en liten by kalt Dandi. Gandhi gikk ut i havet, tok opp en neve salt tidevannet hadde etterlatt og erklærte at imperiet nå sto svakt. Han startet med det en ulydighetsaksjon: Folk gikk i gang med å utvinne salt selv. Titusener, blant andre Gandhi selv, ble arrestert. Imperiet sto ikke så svakt som Gandhi ga inntrykk av, men britene sto ovenfor den største, helt klart best organiserte nasjonalistbevegelsen i hele imperiet. Dette var den indiske nasjonalkongressen fra 1885 som Gandhi var leder for, og en god leder var han. Han hadde evnen til å få med seg de store massene på ikke-voldsaksjonene. Britene gikk med på at inderne skulle få litt selvstyre, men ikke så mye som nasjonalkongressen ønsket. De ville i 1929 ha full selvstendighet. I 1935 vedtok det britiske parlamentet en ny forfatning der inderne fikk større selvstyre, og de avholdt et valg i 1937, men de var fortsatt en koloni. Britene ville ikke gi slipp på dem helt enda. Splittelse og enhet i Kina Utviklingen i Kina etter krigen var skuffende for befolkningen, som styrket nasjonalistiske tanker og motstand mot den utenlandske innflytelsen. Kinas suverenitet var ikke-eksisterende, og i begynnelsen av 20-årene befant de seg i full oppløsning. Sentralmakten var for svak, og flere steder hadde det blitt opprettet småriker. Nasjonalistpartiet stiftet i 1912 samarbeidet med kommunister i Sovjet og i eget land, og opprettet omsider en egen hær i sør. Offiseren Jiang Jieshi ble nasjonalistpartiets leder og tok i 1926 partiets hær for å enten med makt eller samarbeid få slutt på småherredømmene og igjen samle Kina. I 1928 var målet noenlunde nådd, og nasjonalistpartiet kunne lede en internasjonalt anerkjent stat. De fikk redusert mye utenlands innflytelse, og moderniserte landet gjennom reformer. Japan ble utover tredvetallet mer og mer aggressive mot kineserne samtidig som Jiang Jieshi ble opptatt med å bekjempe en voksende mengde kommunister. Det kinesiske kommunistpartiet ble stiftet i 1921 med fokus på byarbeidere, men etter at Jieshi startet å forfølge dem i byene dro de ut på landet, støttet seg til bøndene og drev geriljakrig mot 9

10 nasjonalistpartiets hær. I 1935 ble Mao Zedong leder for kommunistpartiet, og fra 1936 ble de og nasjonalistene tvunget inn i et nasjonalt samarbeid (men fortsatt med et splittet fellesskap) mot japanerne. Militarisme i Japan Japan var et industriland helt avhengig av utenlandske varer. Enten kunne de fredelig handle med andre, eller de kunne erobre land med de råvarene de trengte. Fra krigens slutt og frem til 1931 prøvde de det første, og selv om det ga gode inntekter hjalp det ikke på arbeidsløsheten. Det endte som i flere andre land der demokratiet slet: Autoritære menn undergravde systemet. Nå, keiseren var en samlende figur, men etter kan sto de militære lederne som samlende. De var derimot ikke under kontroll av parlamentet, men kun keiseren selv, og sto etterhvert for en ganske aggressiv nasjonalisme. I 1931 erobret de et område fra Kina uten at regjeringen hadde godkjent det, og fra nå av ble den politiske makten mer og mer militarisert. I 1936 ble det forsøkt militærkupp, og selv om det var mislykket økte deres innflytelse i regjeringen. Nå var det de som hadde den største kontrollen over den politiske retningen, selv om det fortsatt ble avholdt valg og parlament. Gjennom et nytt angrep på Kina utløste de en krig i 1937 som etterhvert ble en del av den andre verdenskrigen. 10

11 Sentrum Europa før tysk og italiensk samling Utbruddet av den første verdenskrigen hadde trolig ikke funnet sted på det tidspunktet det gjorde dersom ikke hverken Tyskland eller Italia hadde blitt samlet til egne riker. Hadde ikke et samlet Tyskland kunne reagert slik de gjorde når Frans Ferdinand ble skutt ville kanskje hele det vi kjenner som krigsutbruddet forløpt seg annerledes, kanskje så annerledes at ingen krig hadde brutt ut som følge av de skuddene i Sarajevo. Væpnet konflikt mellom stormaktene ville det uansett endt opp i til slutt, for kampen om koloniene var på et bristepunkt selv uten at Tyskland prøvde å få kolonier. Frankrike og Storbritannia var ikke for langt unna å fly i tottene på hverandre, men med et Tyskland-område fylt med småstater hadde det kanskje kunnet demme opp for selve krigsutbruddet. De hadde ikke hatt en sammenfattende styrke og politisk grunn til å gå til krig. 11

12 Inndelingen til kapitlet er hentet fra boka Tidslinjer 1+2, Jørgen Eliassen, Ola Engelien, Tore Eriksen, Egil Ertresvaag, Ole Grimnes, Synnøve Hellerud, Lene Skovholt, Knut Sprauten, Herdis Wiig og Andreas Øhren, Aschehoug 1. utgave, 1. opplag Ved uhell kan det ha endt med at noe tekst i sammendraget er meget lik det i læreverket. Forsidebildet er hentet fra Google uten spesifikk tillatelse, og jeg understreker at jeg ikke eier eller innehar noen form for rettigheter til å antyde at det er mitt. Direkte kopiering av tekst fra dette dokument er ikke tillatt. Erlend C. L. Birkeland