Kulturforskning og samfunnsutvikling fra KULT til KULVER Arvid Hallen, adm. dir. i Norges forskningsråd

Transkript

1 Kulturforskning og samfunnsutvikling fra KULT til KULVER Arvid Hallen, adm. dir. i Norges forskningsråd Det er en glede for meg å ønske dere alle velkomne til denne konferansen. Den skal både markere avslutningen på kulturforskningsprogrammet og markere starten på det neste Kulturell verdsetting. Siktemålet med konferansen er å presentere gode foredrag og diskutere kulturforskingens bidrag til samfunnet ikke avgrenset til Forskningsrådets programmer men sett bredere. Konferansen vil søke svar på følgende spørsmål: - Hva er kulturforskningens spesifikke bidrag til vår forståelse av dagens kultur og dens historiske forutsetninger? - Hva er forholdet mellom analyse, vurdering og verdsetting i kulturforskningen? - Hva er forskningens samfunnsmessige konsekvenser Det nye programmet er det femte kulturforskningsprogrammet siden 1986/87. Med andre ord har vi de siste tjue åra alltid hatt et kulturforskningsprogam i regi av Forskningsrådet. Program for kultur- og tradisjonsformidlende forskning (KULT) Program for kultur- og tradisjonsformidlende forskning (KULT II) Program for kulturstudier (PKUL) Program for kulturforskning (KULFO) Kulturell verdsetting (KULVER) Programmene har vært viktige av flere grunner. For det første har de gitt norske kulturforskere muligheter til å gå inn på nye tema og forskningsområder. For det andre har programmene fått humanistiske forskere til å organisere seg på nye måter gjennom større og ofte tverrfaglige prosjekter. Og for det tredje, vil vi tro, har de også bidratt til forståelsen av brede og viktige samfunnsmessige prosesser. Men la meg i denne sammenheng presentere dere for en liten spørreundersøkelse. Forskningsrådet spurte i fjor høst en gruppe politikere om hvor stor betydning de mente ulike forskningsområder hadde for samfunnsutviklingen. 98 % svarte at medisin og helse hadde meget stor betydning. mens bare 18 % mente det sammen om humanistisk forskning.( 50 % mente likevel at forskningen innen humaniora hadde stor betydning noe som er ganske bra tatt i betraktning den enorme interessen som medisin, helse og teknisk-naturvitenskapelige fagområder får i den offentlige debatten). 1

2 Politikere mener: Fagfeltets betydning for samfunnsutviklingen Politikere mener: Fagfeltets betydning for eget politisk arbeid Medisin og helse Teknisk vitenskap Naturvitenskap Samfunnsvitenskap Jordbruk- og veterinærvi... Humaniora Samfunnsvitenskap Teknisk vitenskap Medisin og helse Naturvitenskap Jordbruk- og veterinærvitenskap Humaniora Vi valgte også en annen innfallsvinkel og spurte de samme politikerne: Hvor stor betydning mener du forskningsresultater fra følgende forskningsområder har på ditt politiske arbeid? Da rykker samfunnsvitenskap opp på første plass, mens humaniora blir liggende sist med 27 %. Hva sier disse resultatene oss? Svarer ikke den humanistiske forskningen på samfunnsmessige kunnskapsbehov eller er det snarere slik at det er manglende kunnskap om hva denne forskningen bidrar med både på tradisjonelle og nye arenaer? Uansett er dette en utfordring for oss en utfordring Forskningsrådet akter å gjøre noe med. Dette skal jeg komme tilbake til. Men la oss først gå til forskningsmeldingen fra 2005, Vilje til forskning. Meldingen var ambisiøs og satte høye mål for norsk forskning. Men på ett område var den svak. Den humanistiske forskningen var lite synlig. Årsakene kan være flere. Kriteriene for valg av prioriterte temaer og teknologiområder var særlig knyttet til nærings- og samfunnsnytte. Dette kan synes umiddelbart forståelig, men det hadde som konsekvens at svært viktige kunnskapsområder falt ut av det forskningspolitiske synsfeltet. I kjølvannet av forskningsmeldingen aktiviserte de humanistiske fakultetene seg og dette ledet til at Kunnskapsdepartementet ba Forskningsrådet utarbeide en nasjonal strategi for humanistisk forskning. Dette var noe Forskningsrådet også hadde arbeidet med tidligere naturlig nok, men nå ble dette en bredere prosess. Forskningsrådet har slik departementet la opp til arbeidet i samspill med fakultetene om å utarbeide en nasjonal strategi, og arbeidet kunne avsluttes nå i april da Hovedstyret sluttet seg til strategien. Det jeg i denne sammenheng synes er det viktigste, er for det første at strategien nå faktisk foreligger og at den synliggjør status og ambisjoner for den humanistiske forskningen. For det andre at strategien er et godt grunnlag for dialog med fagmiljøene om fagutvikling og andre initiativ. 2

3 Nasjonal strategi for humanistisk forskning Bred prosess Synliggjør status og ambisjoner Grunnlag for dialog med fagmiljøene om fagutvikling og andre initiativ Strategien vil styrke Samarbeids- og nettverkstiltak Forskerutdanning og rekruttering Synlighet og anvendelse av humanistisk forskning Finansiering Jeg ser dette som en viktig begivenhet. Jeg vil ikke prøve å yte denne strategien noen rettferdighet ved å resymere den her annet enn helt kort: Det skal satses på: Samarbeids- og nettverkstiltak, forskerutdanning og rekruttering, synlighet og anvendelse av humanistisk forskning, og finansiering. La oss gå enda lenger tilbake til opprettelsen av det første kulturforskningsprogrammet: Da ble det i Forskningsmeldinga av 1985 lansert såkalte hovedinnsatsområder for norsk forskning. I første omgang var det snakk om IKT, Bioteknologi, Olje og gass, Havbruk og materialteknologi. Så ble Helse, miljø og levekår (HEMIL) og Ledelse, organisasjon, styring (LOS) lagt til. Helt til slutt kom Kultur- og tradisjonsformidlende forskning (KULT) inn på listen over de 8 hovedinnsatsområder som skulle gjelde for de neste 10 år, forskningsområder som skulle følges opp med solide og langsiktige bevilgninger og som skulle omfattet både grunn- og anvendt forskning. Prosessen bak lanseringen av disse hovedinnsatsområdene var interessant og er godt beskrevet i antologien KULT i kulturforskningens tegn, redigert av Haakon With Andersen og Marit Melhuus. Situasjonen var ikke så ulik den vi har i dag. Når KULT kom inn på denne lista midt på 80-tallet var det ikke minst fordi det var forskningspolitikere og deretter mer vanlige politikere som så behovet for tilstrekkelig bredde i innsatsområdene for norsk forskning. Personlig er jeg ikke i tvil om at Francis Sejersted var helt sentral. Hans vitenskapshistoriske forståelse og tenkning rundt både forskningens instrumentelle og dens mer allmenndannende karakter som kultur, var utslagsgivende. Han ledet det daværende Forskningspolitiske råd som sto bak meldingen og Tore Olsen, senere ekspedisjonssjef i Forskningsavdelingen i departementet, var rådets direktør. Også han var sentral i dette arbeidet. 3

4 Sejersted har flere steder skrevet godt og interessant om vitenskapens begrunnelse som samfunnsinstitusjon. Han har særlig vært opptatt av hvordan den voldsomme kraft vitenskapen fikk i etterkrigstiden instrumentelt omdefinerte vitenskapens begrunnelse og endret synet på hvilke vitenskaper som var nyttige. I denne situasjonen var det skillet mellom anvendt og grunnforskning ble konstruert, et relativt nytt skille. Som mange begrepsskiller, er dette også lett å kritisere. Derfor er det lettest å forstå hensiktsmessigheten når man ser i hvilken situasjon det oppsto: Det skulle bidra til å skjerme en del av forskningen fra å bli invadert av kortsiktige nyttekrav. Gjennom et begrep om grunnforskning fikk denne forskningen leve sitt liv på universitetene, noe isolert fra samfunnet ellers. Forståelsen og selvforståelsen om elfenbenståret vokste fram. Denne ferden og denne selvforståelsen var vel også den humanistiske forskning med på, selv om det var minst like uhensiktsmessig for denne som for andre vitenskaper. Midt på 80-tallet ønsket Sejersted og andre rett og slett å trekke kulturfagene ut av en forskningspolitisk isolasjon og samtidig få fram at fagene hadde samfunnsrelevans, ikke snevert instrumentelt i forhold til samfunnets økonomiske verdiskaping, men ved å gi mening i et bredt samspill med samfunnet. For å synliggjøre denne forskningens bidrag til samfunnet fikk vi den store vekten på formidling i det første KULT-programmet. I ettertid kunne svært mange påpeke at organiseringen i et forskningsprogram hadde fungert positivt og bidratt til å utvikle nye arbeidsformer i forskningen. Men til tross for en sammenhengende rekke av kulturforskningsprogram har nok humanistisk forskning igjen glidd ut av den forskningspolitiske oppmerksomheten. I den siste forskningsmeldingen er som sagt fagområdet nokså usynlig. Det er ikke opplagt at det skulle bli slik. Og det kan være flere grunner til det. Det kan ha noe å gjøre med hvilke områder som er fremme i forskningspolitikken, det kan være aktivitetene i forskningsmiljøene selv, og selvsagt kan mobilisering i forkant og under utforming av Forskningsmeldingen, spille inn. De såkalte instrumentelle argumentene kan dessuten være lettere å framføre for medisin og teknologiske fag enn for humaniora, jf. den logikk som Sejersted analyserte. Men kan det også ha å gjøre med hvordan fagmiljøene selv oppfatter sine muligheter til å gjøre seg gjeldene, forskningspolitisk så vel som rent faglig? Forskningspolitisk har de humanistiske fagmiljøene opplagt vært relativt passive. Kanskje kunne man gjennom forskningen mer aktivt ha bidratt? Jeg tror det. Det innebærer ikke at man skal vende seg bort fra sine tradisjonelle ansvars-, fag og tema områder, men kanskje har man i for liten grad aktivisert seg faglig i forhold til nye problemstillinger. Jeg er sikker på at kulturforskning i bred forstand og humanistisk forskning i all sin ulikhet er en svært viktig del av den kunnskapsutviklingen i et samfunn som det norske må ta seg råd til. Det er så opplagt og ingen setter spørsmålstegn ved det. Men det kreves noe mer. Nettopp når kunnskap blir viktigere enn noen gang før, som produksjonskraft og konkurransefaktor, blir også kunnskap i bredeste forstand sentralt. Jeg synes det er lett å begrunne dette instrumentelt og mange gjør det vi ser det også i den nye strategien for humanistisk forskning 4

5 Men det er i Sejersteds ånd også viktig stadig å fremholde og minne om de begrunnelsene som ikke, snevert sett, er instrumentelle. Jeg sa innledningsvis at Forskningsrådet ser utfordringene og behovet for en mer aktiv satsing for få frem kunnskap om og bedre forståelse av de kulturelle forutsetningene for samfunnsutviklingen og hvordan disse legger premissene for utvikling på ulike samfunnsområder, Vi er nå i gang med en ny strategiprosess , hvor vi er opptatt av sentrale utfordringer knyttet til kvalitet i forskningen, samfunnsutfordringer som forskningen kan bidra til å løse, struktur og samspill mellom forskningsinstitusjonene, formidling og læring. Og vi foreslår altså at det skal fremmes et nytt nasjonalt hovedinnsatsområde som vi vil kalle: Kulturelle forutsetninger for samfunnsutviklingen. Vår strategiprosess har så langt vært intern i den forstand at divisjonsstyrer og Hovedstyret har vært inne i bildet. Forslaget om å fremme Kulturelle forutsetninger for samfunnsutviklingen er mottatt svært positivt. Det har vært gledelig. Vi skal ta oss tid til å utvikle og begrunne dette nye innsatsområdet, slik at det gir mening både i instrumentell og ikke-instrumentell forstand for våre samarbeidspartnere i forskningsmiljøer, i departementer og næringsliv.. Hovedsiktemål skal være å forstå sosiokulturelle utviklingsprosesser, historiske over tid og i samtiden på tvers av regioner og landegrenser. Det skal dreie seg om kulturforskning i bred forstand. For eksempel vil vi fremheve at globaliseringsprosessene ikke bare er økonomiske og teknologiske, men også individuelle, sosiale og kulturelle. Miljø og klimaendringer er kanskje det klareste eksemplet på hvordan verdens utfordringer henger sammen med Norges utfordringer, og påkaller felles, bærekraftige løsninger. Dette handler ikke bare om teknologi og viten, om natur og miljø, men i høyeste grad om kultur, samfunn og politikk, noe som også bli påpekt i Forskningsmeldingen. Et annet eksempel er internasjonal sikkerhet og konflikthåndtering. Det er et mål at denne forskningen skal trekke inn sosiokulturelle forhold og sosial kapital i analysen av samfunnet, ikke bare statistiske indikatorer og tellekanter, ofte vil det nettopp dreie seg om forhold som heller ikke lar seg kvantifisere. Humanvitenskapene har lange tradisjoner for å arbeide metodisk med grunnleggende spørsmål om hvordan vi forstår andre verdensanskuelser enn vår egen, og hvordan vi forstår oss i møtet med de andre. Det er derfor naturlig at den humanistiske forskningen vil måtte utgjøre en kjerne i denne nye satsingen, fordi spørsmålene som humanistene undersøker er sammenvevd med så mange problemområder innen for andre forskningsfelt. Forskningsmessig nyskaping er gjerne et resultat av tverrfaglige samspill. Det er derfor uttrykk for en bevist forskningspolitikk når Forskningsrådet ønsker å etablere forbindelseslinjer fra den humanistiske forskningen til kunnskapsutvikling og verdiskaping på flere samfunnsområder. Spørsmålene som reises i det nye programmet Kulturell verdsetting og som vi vil få høre mer om i denne konferansen, vil slik jeg ser det kunne få en naturlig plass innenfor et slikt nytt 5

6 innsatsområde. Jeg har lagt merke til at programstyret ber om forskning der kulturelle fenomener ikke betraktes isolert, men nettopp skal undersøkes i forhold til de utvekslinger, forhandlinger og interaksjoner de inngår i med andre ord i en bredere samfunnsmessig sammenheng som jo nettopp er det vi ønsker å få frem gjennom den nye satsingen. Lykke til med seminaret 6