Siden mine meget kjære tre barn er enige om dette, skal jeg forsøke å få på trykk det mitt 87 år gamle hode har på lager av facts og interesse.

Størrelse: px
Begynne med side:

Download "Siden mine meget kjære tre barn er enige om dette, skal jeg forsøke å få på trykk det mitt 87 år gamle hode har på lager av facts og interesse."

Transkript

1 1. Innledning For en måneds tid siden ringte Lajla til meg og i samtalens løp kom hun inn på min pappas fortelling om hans og hans foreldres og søskens liv, noe vi alle synes var morsomt. Så spør Lajla om ikke jeg kan fortelle noe om mitt noe mangfoldige liv, i krig og, faktisk i to verdenskriger! Siden mine meget kjære tre barn er enige om dette, skal jeg forsøke å få på trykk det mitt 87 år gamle hode har på lager av facts og interesse. 2. Den første tiden på Kalvild Jeg kom til verden 1.april 1915, etter sigende kl. 3 om ettermiddagen en skjærtorsdag, et påskebarn i Værens stjernetegn. Huset jeg ble født i kjenner vi alle godt, vis à vis Sådeholla. Huset ble den gang kalt bestyrerboligen, og det var der min far og mor flyttet inn midlertidig mens det store huset Øvre Kalvild ble bygget. De giftet seg like før jul 1910 (19 20 desember) og Liv ble født 30.oktober 1911, så hun var ca 3,5 år da jeg ankom. Det er ikke mye jeg husker derfra, men jeg husker Liv med en stor lubben hvit katt, og at det ble bygget hauger av sneballer ute med lys inni om vinteren, og juletreet i stuen naturligvis. Og stor trafikk med hest og vogn og folk bort til fabrikken noen hundre meter unna. Når det gjelder flyttingen til kjempehuset Knausen, som jeg husker det ble kalt av folket som bygde det, kjelleren ble faktisk sprengt ut i en stor knaus. Vis à vis hovedinngangen var det et flott uthus i samme stil som hovedhuset, med et stort skjul i midten til ved og diverse annet og en do på hver side, og et stort loft. Jeg husker ikke når vi flyttet inn på Øvre, men det må ha vært på høsten 1917, for Colin ble født her 5. februar Det bildet av meg som treåring ved porten til gården ble tatt av pappa 28. juli Det husker jeg godt, for han var meget nøye med resultatene av bilder av folk, og dette var vist det beste av flere. Det syntes jeg også! Livet på Øvre fra jeg var tre år og fremover gikk sin vante gang. Jeg var mye på Nedre hvor det var et stort gårdsbruk med tre hester og 4-5 kuer som jeg kunne navnene på, og ovenpå en stor låve med masse høy som vi hoppet i, når vi barna fikk lov av Tranberg, gårdsbestyreren. Han bodde på Vestre og to av hans sønner, Håkon og Hans-Finn, har vært venner av meg siden tidlig i 1920 årene. På Nedre bodde pappas ti år eldre bror Johannes (onkel Jonny) i det store, fine og gamle huset fra 18 hundre tallet med sin kone (tante Bonny) og deres fire døtre. Her var også kontorene til Kalvild Træsliberis to fabrikker og et stort sagbruk nede ved brygga. Det var stor trafikk av jakter og mindre dampbåter i 1920 og 1930 årene ved denne brygga hvor de hentet trelast fra saga og pappballer til utlandet fra fabrikken lenger oppe i vassdraget. På ballene stod det med stor skrift hvor i verden de skulle, og jeg leste med stor interesse London, Liverpool, Hamburg, Rotterdam etc., ja helt til Australia, Fremantle mener jeg å huske. Jeg var tidlig svært interessert i geografi. Så var det kollbrygga da, hvor all kull til Kalvild ble losset av dampskip fra Hull i England. En pussig ting som kom frem etter krigen, var at min gamle venn Jeff Townsons kone Audrey er fra Hull og er datter av kulleksportøren til bl.a. Kalvild! Kollbrygga var meget stor og i to etasjer. Vi målte den til to meter fra vannet til første etasje og derfra tre meter til toppetasjen, totalt fem meters høyde. Dette ble en meget populær badeplass fra mai til september, det ble hoppet og stupt fra to og fem meters høyde og svømt i lange baner. Det var jo en ganske lang tid mellom hver gang det kom en kullbåt fra England. Det ble fisket mye også, og det var da jeg fikk den Pappa historie Side 1 av 27

2 kjempehummeren det er bilde av da jeg kom hjem med den til Øvre. Kroken hadde satt seg fast i et kloledd, mens snøret hang uti vannet fra første etasje og jeg var borte en times tid. Det må nevnes at jeg spiste noe av storkloa til aftens den kvelden og resten til frokost neste dag. Hva gjorde man ellers i 1920 årene? Jo, jeg ble medlem av speiderne, Haukepatruljen som den het på Kalvild. Pappa tok bilde av patruljen der den står oppstilt foran Kalvild skole i full uniform på vei til Lillesand 17.mai 1925 tidlig om morgenen. Jeg var da fylt 10 år, som var medlemskravet. Vi marsjerte den gamle grusveien langs Langdalstjønna, var med på de vanlige marsjene rundt i byen og ellers det som foregår i byen på en 17.mai. Så var det marsj hjem (4 km) samme veien. God og trøtt var jeg sikkert som yngstemann. Men det var jo også høst og vinter i 1920 årene, og det betyr is og sne, og det hadde vi mye av, begge deler. Når det gjelder isen så var Kalvildfjorden ofte midtvinters dekket i sin helhet fra Svennevig bro til Verekilen og ut til Smørholmen. Lenger ute var det også is, men her var det usikkert fordi tidevannsstrømmene gjennom trange sund hadde stor innvirkning på isens tykkelse. Det hendte at noen gikk igjennom isen, men jeg husker ikke noen drukningsulykker av den grunn. Det hendte også at det ble is til havs, helt ut mot Gås og at isbryterbåten måtte til for at kystbåtene kunne komme inn til byene. På Langdalstjønna var det mye fin blank is, opptil 10 cm tykk, og den ble skåret opp i flak og kjørt til den gamle delvis nedgravde iskjelleren på Kalvild, som eksisterer fremdeles, men nå ikke som iskjeller. Isen gikk dengang derfra til isbokser i folks kjellere stort sett. Fra Langdalstjønna er det ellers to ting jeg husker godt. Det var hesteveddeløp hvor det var en kjent hest fra Eide som vant. Hestens navn var Hilding, og eieren var Ingvald Eide. Den andre saken var at Colin og jeg skulle til Lillesand på sykkel, og fant tjønna speilblank og tykk etter mange dagers sterk kulde. Vil ble enige om at vi skulle se hvem som kunne sykle fra Dyvigsiden til Ålebekksiden og komme først frem. Det ble uavgjort! Vi sklei og datt begge to 16 ganger! Det tok lang tid med mye latter og en del mørbankethet, men vi kom vel frem uten skader av betydning heldigvis. Men noen reprise ble det ikke snakk om. Men når det gjaldt is og skøyter hadde vi et spesielt sted, nemlig Planen ved Teinemyr. Her drev vi ishockeykamp! Køllene fant vi i skogen, og ballene var små tomme hermetikkbokser. Planen var jo egentlig en myr med litt grimevann oppå, og det var litt frosset gress på isen her og der. Men skikkelig gøy hadde vi det her mot slutten av 20 årene på tross av den lange veien veien dit, over Øygemyr og stien til venstre over på Heldalssiden av skogen og forbi skibakken og ned Vondekleiv og til høyre en sti gjennom en tett, mørk og og ganske lang granskog som kom frem til Storedalsveien få hundre meter fra Planen. Vi lærte fort å ta med lommelykt for tilbaketuren, ikke minst pga. den ovennevnte sti, når solen går ned ved tre tiden om ettermiddagen midtvinters. Men så var det sneen da som for min del ble enda mer interessant enn is og skøyter. Og det var hopping som var morsomst. Det begynte med en bitte liten bakke på en knaus rett over jordet fra barneværelset på Øvre. Jeg hadde jo lært å gå på ski i 3-4 års alderen og å renne litt på ski også, men nå skulle det bli hopping! Jeg laget et ganske lite hopp og trampet et lite unnarenn og et lite tilløp, og mitt første hopp var et faktum! Antatt lengde max 2 meter, men jeg stod og gøy var det. Det ble hoppet en del her denne vinteren. Det ble bygget på litt. Det ble bedre fart og litt lengre hopp, men det ble fort for smått og flere nye større bakker ble bygget i omegnen på Kalvild. Den største ble bygget på Vestre, bak husene, låven og et lite jorde med fart fra Galhøpiggen (ikke toppen). Men dette var en del år senere og viste seg å ha en ugunstig profil Pappa historie Side 2 av 27

3 angående tilløp til hoppet og et for bratt og for kort unnarenn. Man havnet lett i overgangen selv med moderat fart. Ingen god bakke, litt nifs. Det var Vondekleivbakken på Heldal som ble skibakken for oss på Kalvild. Det var forresten to bakker til å begynne med. Den første bakken var liten og hadde ikke noe oppbygget tilløp, men jeg som var bare 9 år syntes den var stor, de voksne hoppet jo der. Jeg våget å prøve meg, men datt og rullet ned unnarennet og brakk tuppen av den ene skien. Den ble satt på igjen i skjulet på Øvre med noe blikk av altmuligmannen Engel Endresen. Dette må ha skjedd vinteren 1924/25. Men de voksne fant snart på at en skikkelig stor bakke kunne bygges ca. 25 meter vest for den lille bakken,. Dette gikk grunneieren med på og et år eller to senere stod den fine Vondekleivbakken der med et stort hopp og et høyt fartsstillas av tre, bygget av planker skjenket av sagbruket på Kalvild via min far (og mas fra meg!). Bakken ble den nest største i Lillesandsområdet dengang, bare Gaupemyrbakken var større og eldre. Men Vondekleiv ble en populær bakke med mange hopprenn med ledere, hoppere og tilskuere fra Vestre Moland og Lillesand. Hopperne var som regel mellom 12 og 15 år. En sensasjon gjorde Anton Aas da han møtte i bakken til rennet en søndag med blå dress, hatt og vanlige sko og over 40 år gammel. Fikk veldig lyst til å hoppe. Han fikk låne ski og nødvendig utstyr, av med frakken og opp og hoppet og stod! Stor jubel. Under hopprennene var det til å begynne med, i Colin og jeg som blåste klar bakke. Vi hadde begge fått vår egen trompet i ung alder. Jeg begynte å hoppe, både her og i Gaupemyrbakken i årene frem til 1931 da jeg var ferdig med middelskogen og reiste til Oslo for å ta videregående. Det eneste året det ikke ble hoppet var i Det fantes nesten ikke sne. Jeg husker vi gikk til fots til Øygemyr og Vondekleiv på bar bakke for å sjekke forholdene. 3. På gymnas i Oslo I Oslo tiden gikk jeg på Hegdehaugen skole i Sporveisgata, men bodde den første tiden på hybel hos rektor Halling i Dagaliveien 24, i nedre del av Holmenkollåsen, nær Midtstuen stasjon på Holmenkollbanen. Det ble mange turer med trikken derfra til Frognerseterområdet både sommer og ikke minst om vinteren, med både langrennski i marka og hoppski i Hyttlibakkene, og etter hvert ikke minst hopptrening i den store nye Midtstubakken bare et kvarters gange unna. Dette var en fin treningsbakke for oss unge, og jeg husker godt den ettermiddagen det ble tent lys i bakken for første gang. Mitt livs lengste hopp ble aldri målt, men det hendte i denne bakken. Sammen med en kamerat hadde jeg vært i Hyttli og hoppet en søndag i kjempefint vær. På tilbaketuren i Frognerseterveien (på hoppskiene og i knickers dengang) hørte vi at det var folk i bakken og tok av til venstre ned til stillaset. Det var noen yngre gutter ved hoppet og kulen, og jeg ropte om det var klart i bakken og fikk ja til svar. Jeg som kjente bakken så godt fikk lyst til å utnytte de supre værforholdene, sol og blikk stille, og gikk til toppen og fikk alt klart fra kulen, og lot det stå til. Men soleklart var det nettopp ikke!. For som så mange andre bakker var Midtstubakken østvendt, og dette var på ettermiddagen denne strålende dagen og det var kommet litt skygge i sporet i overrennet og litt kuldegrader i skyggen. Alle skielskere vet hvilken fabelaktig gli begynnende skare i skisporet kan gi! Jeg husker ennå hvor spent jeg ble og at nå gjelder det å hoppe kortest mulig. Jeg satset ikke i det hele tatt, bare la meg fremover og skogen, sletta og overgangen kom nærmere, nærmere og nærmere. Det ble et kraftig, bredt ikke-telemark nedslag, men jeg falt ikke heldigvis, men kraften i nedslaget ble synlig ved at mine lange strømper lå i en krøll over støvlene og knickersen hang i full lengde nesten til anklene. Pappa historie Side 3 av 27

4 Vel, dette var faktisk mitt aller lengste stående hopp eller skal man kalle det svev? Det var været som bestemte lengden denne gang, men det var langt og jeg stod! Jeg husker at på denne tiden var det konkurranse mellom Holmenkollbakken og Midtstubakken om hvem som hadde lengste hopp, og at sistnevnte ledet med 2 meter midtpå 60 meters tallet, men det varte ikke lenge. Førstnevnte vokste meget raskt. Siste halvdel av min skoletid i Oslo bodde jeg hos den meget hyggelige familien Colbjørnsen, først i Elisenbergveien 12 og senere Bygdøy Allé 60. Rundt denne tid i 1932 var det også at jeg ble medlem av en gøyal gutteklubb på 7-8 mann, hvorav noen flere ganger var innom Kalvild om sommeren, bodde i telt og var med i motorsjekte til Bergkjerka og andre øyer, men det var før Risholmens tid. Vi var mye sammen tidlig i 30 årene, men etter artium våren 1934 ble det noe annerledes. Vi var voksne og måtte bli til noe. 4. Til sjøs Jeg selv som var født ca 20 meter fra ferskvann og oppvokst ca 300 meter fra saltvann (direkte kartmålt) var det med sjøen og båter det som var topp. I skoletiden til 1931 var Lillesand full av seilskuter og sjøfolk, og flere av vennenes fedre var kapteiner eller offiserer av lavere grad. Og blant gutta het det at vi i alle fall måtte en tur på dypt vann når vi var ferdige med middelskolen. Og det var det flere i klassen som gjorde, men Pappa mente at jeg burde vente til jag var ferdig med gymnasiet. Og det ble det til, og det var da jeg reiste til Oslo for i Lillesand var det intet gymnasium og i Arendal og Kristiansand hadde vi ingen kjente, men i Oslo hadde vi både familie og kjente. Og slik ble jeg russ våren Så var det sjøen da. Jeg hadde tenkt å bli offiser i Sjøforsvaret, men min far som selv hadde krigsskolen og var løytnant før han ble sivilingeniør i Dresden i 1903, mente det kunne ta svært lang tid å komme inn i den vesle norske marine den gang. Men en tur til sjøs ville og måtte jeg for å bli offiser til sjøs. Starten var dekksgutt på en båt i 2,5 år for å komme inn på sjømannsskolen, og det syntes jeg var helt OK. Men så kom spørsmålet hvilken båt ville ha meg? Det var meget dårlige tider for skipsfarten i 1934, og mange båter lå i opplag langs havna i Oslo Øst. Da kom min fantastiske morfar A. O. Lindvig inn i bildet. Han var en av de som startet DNA, Den Norske Amerikalinje, og fikk plass til meg på M.S. Tanafjord som dekksgutt, en relativt liten båt på tonn, som gikk på sydøst-afrika linjen. Da båten gikk fra Oslo festningskaien, var han personlig til stede sammen med min mor, mens jeg hadde det travelt med tauverk og annet som jeg ble kommandert til. Det er alltid travelt når en båt går fra kai og går til kai. Mamma fortalte meg siden at han hadde sagt til henne: Det ser ut til at han alt har fått taket på det. En slik uttalelse fra akkurat han setter man voldsomt pris på! Så var jeg altså kommet til sjøs. Dette er svært lenge siden, meget snart 68 år siden, men jeg husker at første stopp var Fagerstrand hvor det var noen store oljetanker, sikkert mat til båten. Så gikk det tvers over fjorden til Slemmestad, antakelig sementsekker der. Så var det reise til Gøteborg i en tremanns lugar akterut hvor hele dekksmannskapet holdt til med en bossmann som sjef. En liten spisemesse var der også og toalett. Og trekkspillet hadde jeg plass til under køya mi, det var ikke sjelden at jeg måtte trekke det frem og dra opp noen sjømannsvalser. Jobben min som dekksgutt var nettopp alle mulige praktiske ting som skulle utføres på dekk. Jeg husker at rustprikking var det første og største, noe det alltid var behov for og vasking og maling. I Gøteborg fikk jeg skadd en tommelfinger som ble infisert, og jeg måtte til sjømannslege ved ankomst til Le Havre i Frankrike. Han kuttet halve neglen og forbandt Pappa historie Side 4 av 27

5 tommelen. Det var vondt og jeg skulle bruke venstre hånden lite. Det ble heldigvis relativt fort bedre. Noe som forbauset oss i Le Havre var en enorm tidevannsstrøm. Vi gikk ned en bratt leider til kaien, men fant ikke båten straks før vi fikk se pipa og en bratt leider ned i båten. Har nå lest at her kan forskjellen på maksimal høy og lavvann være opptil 14 meter. Tanafjords neste anløp var Bordeaux i sydvest Frankrike. Her opplevde jeg en hyggelig overraskelse. Mens jeg holdt på med tauverk i forbindelse med båtens feste til kai fikk jeg beskjed om at en norsk mann ville snakke med meg. Det viste seg å være en bror til Tranberg på Kalvild gård. Altså en kristiansander som hadde jobbet i mange år i Bordeaux for norsk shipping der. Jeg ble buden hjem til ham og familien til middag og en veldig hyggelig dag, og tommelen min ble straks tatt vare på. Det var nok Ragnvald T. på Kalvild som hadde skrevet til sin bror om meg og Tanafjord. En uforglemmelig opplevelse. Fra Bordeaux var neste stopp Dakar, hovedstaden i Senegal. Vi hadde en fin tur nedover forbi Portugal, Marokko og Kanariøyene, men våknet i Dakar en tidlig morgen i en voldsom varme, nesten et sjokk som jeg husker godt fremdeles. Men utover dagen kom det litt bris fra havet som hjalp en del. Etter to dager i Dakar gikk det videre til Konakry, hovedstaden i Guinea bare et par dagers reise syd for Dakar. Der ble vi bare en dags tid, var så vidt en tur i byen, uinteressant. Men så var det min aller lengste tur til sjøs uten landkjenning. Først over ekvator så øst for St. Helena, så over den sørlige vendekrets, forbi Cape Town og Det Gode Håp, og så langt nordøstover til sørøstspissen av Madagaskar og byen Fort Dauphin. Jeg husker at turen tok ca. 3 uker. Det var en uforglemmelig tur i fint rolig vær, fantastisk stjernehimmel med Sydkorset og Spica, den sydlige himmels hovedstjerne (vår Sirius) og andre stjernebilder som så annerledes ut sett med nordhimmelen fra sør for ekvator. Og alle delfinene som fulgte båten langs sidene, også om natten og lagde det rene fyrverkeri med sine hopp og plask. Det var nytt og gøy å se på! Noe vind å snakke om fikk vi først ved runningen av Det Gode Håp, men da måtte alle halvnakne på dekk få uværsklær på seg mot meget sterk og kald sydvest kuling. Men allerede etter to døgn var vi i det Indiske hav og tilbake i behagelig vær. Hva vi losset i Fort Dauphin husker jeg ikke, men det var sikkert noe vi hadde fått ombord i Frankrike. Madagaskar er en diger øy, ca km lang og ca. 500 km bred med to fjell som er høyere enn Galhøpiggen. Båten vår fortsatte langsomt nordover via Mananjary til den største havnebyen Tamatave som ble hovedhavnen for Tanafjord. Som også var innenom andre steder som byen Majunga og et annet lite sted der vest hvor vi lastet om bord ferskt dyreskinn og jeg fikk jobben med å plassere alt dette nede i rommet i minst 50 grader C og en helt ubeskrivelig stank. Men det jeg husker mest var turen til Reunion, en liten fransk øy øst for Madagaskar og sydvest for Mauritius der det var mye ris, sukker, kaffe, krydder og ikke å forglemme rom til salgs. Båten vår la til i havnebyen St. Denis og ved siden av oss lå en engelsk båt av samme størrelse. Vi fikk høre at det skulle være fotballkamp dagen etter den 24. desember 1934, altså på selveste julaften og det ble det. Dette var kamp nr 2 for oss, og jeg ble satt på ytre venstre som en gang før, fordi jeg var raskest fikk jeg høre. Og vi vant 2-0 og jeg skåret begge målene. En slik seier til sjøs husker man jo. Og engelskmennene var like blide og bød oss på julefest etterpå. Og da med trekkspill fikk jeg høre! Det ble en rolig og fin julefest, og da vi skulle gå sier en svensk/finsk kar til meg: Du skulle inte vara til sjøs du. Min fru har en bar i Cardiff i England, og der skal du spela dragspel. Så jeg fikk jobb i julepresang i det Indiske hav juleaften 1934! Pappa historie Side 5 av 27

6 Fra Reunion og julen satte Tanafjord nesen nordvestover til nordspissen av Madagaskar og byen Diego-Suarez hvor vi bla. fisket hai og fikk om bord det siste før det ble good bye Madagaskar og neste stopp var hovedøya Mahé i Scyechelle Islands og hovedstaden Port Victoria. Turen nordover gikk rolig og greit, men det ble varmere etter hvert som ekvator nærmet seg. De ble påstått at man kunne steke egg på dekket, og det jeg kjente på med fingeren var som å ta på en meget varm panne. Vi måtte gå på dekket med sko med tykke såler, ikke tynne sandaler. Ellers gikk jobben på dekk som vanlig. Gamle Tanafjord var ingen speedbåt så det tok en del dager før fjellene på Mahé øya dukket opp. Men her kunne vi ikke gå inn til brygge i hovedstaden Port Victoria pga. skjærgården utenfor så vi måtte ankre opp litt lenger ute. Men både vi og folket på land hadde robåter og alt nødvendig utstyr for kommunikasjon, så alt gikk helt problemfritt. Så vidt jeg husker (det er ca. 67 år siden) var det en weekend vi lå her, vi hadde muligheter til å komme på land flere ganger og dette var den flotteste paradisøy jeg har opplevd, med palmestrender med kokosnøtter, bananer og andre sydfrukter som man kunne forsyne seg av, 27 grader i vannet og nesten ingen folk. Det perfekte paradis. Men det var den gang det, for 67 år siden. Nå hører man om voldsom turisttrafikk og hva alt dette bringer med seg. Som 87-åring tror jeg at jeg ville blitt skuffet ved å dra dit nå og fortsetter heller å fortelle som 19-åring i Også her dukker trekkspillet mitt opp. Kort etter ankomsten kom det som vanlig selgere om bord, i dette tilfellet to skreddere. Jeg bestilte to bukser av super indisk kvalitet og det var de. Dere har sett den fine hvite buksen jeg har på meg på fotografiet på Galhøpiggen som 20- åring våren De buksene varte i svært mange år. Det var da de kom om bord med buksene at jeg tilfeldigvis spilte litt på trekkspillet, og de insisterte på at jeg måtte komme i land med det og spille der. Og det ble vist til at jeg spilte litt i et større telt der. Og fotball ble det også, mot byens lag og det tapte vi naturligvis mot meget raske barbente unge gutter. Tror resultatet ble 0-3. Etterpå var vi på kokosnøttslang rundt banen. Vi var meget svette og tørste etter kampen. Men da en eldre mann, sikkert eieren, ba oss slutte med det, så gjorde vi det. Så kom dagen ved tiden da Tanafjord blåste farvel med paradisøya Mahé, og vi satte baugen nordover mot 0 ekvator, bare ca. 50 norske mil foran oss. Men nå var det lenge til neste stopp, Suezkanalen. Ca. 2 uker mener jeg det tok. Og på dekk ble jobben min stort sett den samme som før på sydoverturen, men med et hyggelig unntak. Jeg ble satt til rors av og til. Nytt og spennende for en dekksgutt på 19 år å stå der med rorkulten i hendene og se på kompasset at kursen er korrekt til enhver tid for denne båten på tonn. Omkring ekvator var det helt stille og greit, men et par dager senere blåste det kuling da jeg kom til rors som øket til storm fra sydøst som laget store bølger mot Tanafjords styrbord låring (høyre del av båtens akterende) som ble vridd høyt opp sydvestover, men baugen ble vridd ned nordøstover!. Jeg sveivet vilt på rorkulten begge veier uten at det hjalp stort, men kursen holdt så noenlunde på begge sider av kurslinjen. Kapteinen som hadde sett min kamp en stund fra rommet bak, kom frem og sa: Du liker deg visst til sjøs du! Ja, jeg gjør det svarte jeg. Jo, det ser ikke ut som om du har noe fast kurs for øyeblikket, sa han og lo. Jeg lo også. Kapteinen var en hyggelig mann. En annen uforglemmelig ting som hendte under denne stormen/orkanen var da jeg fikk det indiske hav i hodet. Jeg satt på doen vår helt akterut i båten da jeg plutselig fikk en voldsom haug med saltvann i hodet og over hele meg og dodøren spratt opp og jeg seilte med vannet ut i gangen og skapte røre. Grunnen var at båten hadde fått en ekstra stor bølge over akterdekket som hadde feid vekk et meget stort lufterør som stod på dekket over der jeg satt. Altså, man kan oppleve rare ting også på do! Pappa historie Side 6 av 27

7 Etter dette gikk alt sin rolige gang nordover forbi Kapp Guradafui i Somalia og så vestover til det trange Babelmandebstredet og så Rødehavet nordvestover til Suezkanalen. Her ble det mye venting og det kom om bord en liten gjeng som skulle hjelpe oss gjennom kanalen. En av styrmennene sa til oss førstereisgutter: Pass dere for denne gjengen. De kan stjele skjorta di med jakka på deg uten at du merker det. Vel, vi reddet skjorta, men det de solgte var ikke bare bra sett fra vår synsvinkel. Men igjen, dette var 67 år siden. Da vi var kommet halvveis gjennom kanalen klatret jeg opp i aktermasten og tok et fotografi av Tanafjord som jeg syntes ble vellykket. Trist å tenke på at den nå ligger et sted på bunnen av Nordishavet, siden krigen. Kommet frem til Port Said ble kursen satt vestover mot Marseille via Messinastredet og nordvest over det Tyrreneiske hav hvor vi fikk en voldsom sterk nordvest vind. Båten var presset ned i 2 knop, og vi måtte dra oss frem med armene langs rekka for å komme fremover. Har aldri opplevd maken! Etter et kort opphold i Marseille satte vi kursen hjemover via Gibraltarstredet og nordover til en by i Frankrike. Mener det var Nantes og så var det hjem til Oslo. En tur med Østafrikalinjen var over. Men Tanafjord måtte gå direkte i opplag sammen med alle de andre som lå der på rad øst i Oslo havn. Det var dårlige tider og dette ble slutten på mine marinedrømmer. Men sammen med mine klubbvenner rakk jeg å se hopprennet i Holmenkollen i begynnelsen av mars 1935 som vi dessverre ikke så stort av pga. den tetteste tåken jeg har sett der. 5. Studietid, romantikk og krig i Tyskland Så var det hjem til Kalvild hvor jeg drev med litt skogsdrift i skogen som hørte til Øvre og som den gang var på hele 50 mål. Den er nå på 44 mål etter at Ugland kjøpte huset og 6 mål i Dessuten drev jeg med fisking på diverse steder omkring i Kalvildfjorden. Vi var jo lommekjent der med robåt fra barnsben av. Men tilværelsen på Kalvild ble jo nokså fort for liten, og jeg meldte meg på kurs på Treiders Handelsskole og dro tilbake til Oslo. Da jeg var blitt ferdig der var det blitt 1936 og som nevnt tidligere var pappa og jeg blitt enige om at jeg skulle studere til sivilingeniør i Dresden, slik han hadde gjort. Jeg husker at jeg ankom med tog til Dresden via Berlin, og siden jeg hadde studert bykartet av Dresden sammen med pappa hadde jeg ingen problemer ved ankomsten til Hauptbahnhof Dresden. Jeg tok straks hovedgaten sydvestover og fant raskt den store gamle høyskolen i en park på venstre side. Men det viste seg at den var fra min fars tid og ikke skole lenger. Derfor gikk jeg over gaten for å finne meg et sted å bo og fant fort et lite hotell som ble drevet av to eldre damer. Da jeg hadde presentert meg som norsk student og jeg hadde fått værelset mitt, sa de at det var noe kjent med navnet mitt og de fant frem en tykk gammel gjestebok og begynte å bla i den. Etter en del minutter kom det ja, hier ist ess, Justus Wiborg in 1903!. En meget morsom tilfeldighet! Her ble jeg boende noen uker sammen med bl.a. noen engelske ungdommer rundt min alder. Deretter fant jeg meg en fin hybelleilighet i Liebigstrasse, tror det var nr 23 bare ca. 400 meter fra skolen. Der bodde jeg i et par år og hadde det bra. Den tekniske høyskolen ligger nå på sin gamle plass ca. 1 km syd for Hauptbahnhof som er gjenoppbygget. Europavei E-55 går tvers igjennom Dresden, antagelig direkte Praha Berlin. Skolen ble så vidt jeg husker ikke skadet i februar Den ligger ca. 2 km fra byens meget Pappa historie Side 7 av 27

8 ødelagte sentrum. Den heter i dag Technische Universität og er meget betydelig utvidet siden min tid. Vi var 110 norske studenter der da og mange andre utlendinger fra Europa og ellers, til sammen over i alt. Jeg var med i den norske fotballklubben og også noen ganger i skolens forballklubb. Der var det med studenter fra både England og flere balkanland husker jeg. Husker også at vi vant en gang over et lag fra Østerrike. Politisk hadde jo Tyskland for lengst (i 1933) fått en ny politisk leder da jeg kom til Dresden i 1936, en østerriker ved navn Adolf Hitler. Han ble populær hos folket til å begynne med, men som etter hvert viste seg å være en fanatisk terrorist og som i løpet av 1939 startet den 2. verdenskrig ved krig mot Polen og siden mot mange andre land, til og med Norge. Både den norske representant i Dresden og Norges Ambassade i Berlin protesterte iherdig mot dette, men Hitler insisterte hele tiden på at Tyskland ikke var i krig med Norge, men tvert imot hjalp Norge mot den britiske marines aktivitet langs Norges vestkyst., altså en beskyttelse og fordel for Norge. Dette var ikke så veldig lenge før det store tyske invasjonsskipet Blücher ble totalt ødelagt av kanonene på Oscarsborg festning den 9. april Å leve i Dresden i årene var både interessant og hyggelig, og byen var jo viden kjent som en vakker by og det var den i sannhet etter min mening, ikke minst Altstadt, gamlebyen mellom Wiener Platz (ved hovedbanegården) og Elben. Her har man det verdenskjente Zwinger museumsområde ca 600 meter langt og 400 meter bredt inkludert Zwinger teich (liten innsjø) og masse museer. Kan ikke forklares, må sees! Både Zwinger og Semperoperaen like ved skal være ferdig gjenoppbygget, mens slottet like øst for disse er in aufbau fremdeles. Jeg har fått stor lyst til å se Dresden igjen! Vi norske ble politisk bra behandlet stort sett av Nazisystemet for vi skandinaver ble kalt edelgermaner av Hitler og hans nærmeste krets. Så vi sa for eksempel guten Morgen og guten Tag istedenfor Hail Hitler til tyskerne vi kjente, men til ukjente tyskere i uniform kunne dette bli negativt oppfattet. Jeg opplevde det et par ganger på byen hvor ølglade norske studenter satt i nærheten av unge tyske soldater i uniform som var nødt til å si Hail Hitler, mens vi kunne la være. Men det gikk bra. Etter hvert som tiden gikk i Dresden både på skolen og i fritiden, så ble man jo kjent med folk, både med norske og tyske og andre nasjoners ungdommer og studenter. Blant annet var der i Dresden som i Oslo noe som het five o clock tea, en populær danse og underholdnings café på et hotell for en meget rimelig pris. Et slikt hotell var det i hovedgaten Prager Strasse like nordøst for hovedbanegården og Wiener Platz på venstre side i annen etasje. Her møttes vi av og til og hadde det gøy. Har glemt navnet på hotellet. Det har sikkert vært knust, men ifølge det nye kartet kan det være gjenoppbygget. Lysten til å reise og se stiger. En dag ble jeg invitert sammen med andre kjente til en dansk jente som studerte et eller annet, til en liten fest. Der traff jeg en annen jente som studerte dans og var gresk. Og dette var ingen hvem som helst! Hun hadde representert Hellas i dans under de olympiske leker i Tyskland i 1936 sammen med en ung gresk mann. Vi pratet mye sammen og møttes etter hvert av og til, og så stadig oftere, og til slutt ble vi sammen og forlovet. Det var vel i Nå hadde man på høyskolene i Tyskland en pussig eksamensregel. Man kunne dele den i to, en Vorprüfung og en Hauptprüfung. Hadde man bestått første eksamen kunne man velge en annen skole til hovedeksamen. Det var flere norske som kom til Dresden fra bl.a. Darmstadt, Karlsruhe, Nürnberg osv. mens jeg var der, og grunnen til at jeg havnet i Aachen var jo at Mary fikk jobben som førstedanserinne ved Operaen der. Hun sa opp teaterjobben hun hadde i Dresden og dro til Aachen og da jeg hadde bestått Vorprüfung og kom inn på skolen i Aachen Pappa historie Side 8 av 27

9 så flyttet jeg dit. Hun hadde fått en grei leilighet i sentrum bare få hundre meter fra Operaen. Og alt syntes å være greit en god stund. Men så, den 1. september 1939 kunngjorde Adolf Hitler til Riksdagen i Berlin at tyske tropper kl den morgenen hadde gått inn i Polen. Den 3. september erklærer Storbritannia og deretter Frankrike krig mot Tyskland. Den 2. verdenskrig var i gang. Dette var en meget lite hyggelig nyhet i min situasjon som hadde ca. 2 år igjen på skolen. Det faktum at England og Frankrike var i krig med Tyskland plasserte oss i Aachen midt i krigssonen noe vi i meget høy grad skulle få føle senere. Dette førte jo til at Tyskland våren 1940 rykket inn i Holland og Belgia og den nordlige del av Frankrike som alle etter relativ kort tid ble besatt og Hitler var begynt å arrestere jøder and andre i disse landene. I Aachen kom det også rykter om at utlendinger skulle sjekkes og eventuelt arresteres og Mary ble naturlig nok veldig skremt av dette. Jeg undersøkte det og fikk høre at for meg som var norsk og forlovet med henne, var det bare å gifte seg med henne så var alt greit. Og slik ble det. Å komme inn i slike leire betydde jo slutten og det hadde man jo allerede hørt om. Og vi norske var jo fremdeles edelgermanere og velsette som studenter i Tyskland. Vi var nå etter hvert kommet inn i forsommeren 1940 og krigsforholdene i vest hadde skjerpet seg betydelig i luften mellom Tyskland og England. Danmark ble raskt besatt og Norge var i krig med Tyskland fra Sørlandet og opp til Narvik. Kongefamilien og regjeringen kom seg unna til England med den britiske krysseren Devonshire. Kampen skulle føres videre fra fremmed jord og norske styrker bygges opp i Storbritannia. Sett fra Aachen var som nevnt krigen i luften meget spennende. Storbritannia stod faktisk alene igjen i Vest-Europa mot Hitler-Tyskland, men nektet å slutte fred tross Hitlers invasjon Sjøløve trussel om å eliminere det britiske luftvåpenet. Så, den 13. august 1940 setter Hermann Göring, sjefen for det tyske luftvåpen, inn sitt første store angrep mot britiske flyplasser og radarstasjoner. Den jobben skulle ta 2 uker sa han. Det greidde han ikke, det tok ham 2,5 måneder med store tap av jagerfly på begge sider, størst på tysk side. Jeg har hørt cirkatall på og 800. I oktober gav Hitler beskjed om at alt dette skulle stoppes, heldigvis. Det gav jo britene et tiltrengt pusterom. Vi i Aachen hadde jo også sett og hørt mange fly i luften denne høsten, men det store luftslaget stod jo over London, sydøst England og Doverstredet. Men jeg skulle få det adskillig verre neste år 1941 for det året skulle jeg bli ferdig på skolen, altså opp til Hauptprüfung den høsten. Grunnen til problemene var at man hadde begynt med flygning om natten, lyskastere og av til fjerne skudd. Jeg syntes dette kunne tyde på nattlig treningsskyting og det ble til at vi flyttet ut av sentrum til 1. etasje i en to etasjes villa i byens sydlige utkant hos et eldre ektepar. Men dette var ikke langt fra sentrum, Aachen var ingen stor by den gang, men det var landlig og hyggelig. Og tiden gikk, Mary på Operaen og jeg på skolen. Det var blitt vinteren 1941 og Mary hadde fått det problemet at hun var blitt synlig gravid under dansingen, noe sjefen forlangte at hun måtte holde opp med til etter fødselen. Men så vidt jeg husker så fikk hun holde på som danseleder en stund. Men dette med flygning om natten tiltok utover våren i betydelig grad og nå begynte det tyske antiluftskytset i nærheten å bråke etter at Aachens alarmsystem hadde ult folket ned i kjellere eller andre beskyttelsesrom. I huset vårt gikk vi alle ned i den vanlige villakjelleren som naboer flest. Ikke store greiene, men dog noe. Og det ble mer og mer der, for alarmen ulte nesten hver natt mellom kl 1 og 2 og så kom flyduren nærmere og nærmere og antiluftskytset startet opp, men heldigvis ikke alltid i vår nærhet men ofte lenger nord mot tettbygde N.V Tyskland. Men Pappa historie Side 9 av 27

10 søvn ble det lite av før kl 3 om natten for dette var jo faktisk en livsfarlig måte å leve på hver natt. Og jeg som nordmann tenkte jo ofte på at det var mine venner i denne krigen som var livsfarlige! Men vi mennesker er rare, selv dette godtar vi fordi det nå er et uunngåelig faktum, og som vi håper og tror skal bli våre venners og vårt seiersfaktum og slik ble det tilslutt!! Men så kom det gledeligste og det verste rett etter hverandre. Den 5. juli 1941 fikk vi en nydelig liten jente som jeg fikk lov til å være med å ta i mot på et sykehus i Aachen. Veldig hyggelige var pleierskene. De ville ta godt vare på henne og moren noen dager, det var skikken der. Og jeg var på skolen og hjemme alene. Det var da det hendte. En kjempefin sommerdag og kveld, jeg hadde lagt meg med et stort vindu til høyre på stor gløtt. Så, et voldsomt brak som i halvsøvne delvis kastet meg ut av sengen av trykket med vinduet på vidt gap mot syd og mange andre eksplosjoner mot nord og sentrum! Dette skremte jo nesten vettet av meg. Jeg hev på meg skjorte og bukser og løp innover mot sentrum hvor det brant på mange sider av gatene og det myldret av skrikende barn og voksne i nattøy, og røyk og flammer overalt, det totale kaos. Da jeg endelig kom meg frem til den nokså trange gaten hvor sykehuset lå, så brant det i husene på begge sider av gaten et lite stykke, men ikke verre at jeg kom meg igjennom og så til min usigelige glede at det ikke brant på noen av sidene der hvor sykehuset lå på venstre side litt tilbaketrukket. Er det noe som heter englevakt? Vi kom hjem alle tre den natten, men jeg så ikke ut og husker dette som det var i går. Det er 61 år siden. Aachen så ille ut etter dette. Folk sa at halve byen var ødelagt, noe jeg ikke hadde tid eller lyst til å sjekke. Jeg skulle jo bli ferdig på skolen denne høsten og Mary hadde det travelt med den lille. Men nattesøvnen ble det lite av for flyalarmen ulte som før ved midnattstider og så ble det kjelleren med oss og den lille piken som skulle hete Lajla i en passende kurv som hun sov godt i tross prat og krig. Sluttalarmen gikk som regel ved 1-2 tiden om natten. Men det går faktisk an å venne seg til slikt, og det hjalp meg noe under den harde jobben med hovedeksamen høsten Vedkommende lærer som hadde meg til eksamen syntes jeg gjorde det bra tross uvanlige og vanskelige forhold, og jeg stod til Hauptprüfung og var kjempeglad. 6. Krigsår og sykdom Så kom spørsmålet, hva gjør vi nå? Svaret var ikke så vanskelig. Mary var blitt en kjent danserinne og insisterte på å fortsette videre med sin livsjobb som hun kalte det. Det gikk greit, langt vekk fra ødelagte Aachen og flykrigen og vi havnet i Linz-Donau i Østerrike, en hyggelig og ikke for stor by, noe a la Aachen. Der fikk hun raskt jobb ved et topp teater, og jeg fikk også min første jobb som sivilingeniør (fag bygning) og selvfølgelig fikk jeg med bygninger å gjøre, hovedsakelig beskyttelsesgraver i byen. Vi bodde i landsbyen Traun lik sydvest for Linz med buss og få minutters togforbindelse. Nybygde lave hus i små grupper med liten have, all right naboer. Her feiret vi jul og nyttår 1942 med vår fineste julesang Glade Jul, hellige jul og mange andre. Og naboene sang den samme melodien for det var en tysk komponist som laget denne julemelodien som nå er verdenskjent. Det var i byen Passau, også den ved elven Donau ca. 7 mil nordvest for Linz, men på tysk side av grensen. Vårt opphold i Linz begynte ganske bra, men varte vel ikke mer enn et års tid og endte særdeles tragisk med Marys bortgang. Så ille at jeg ikke orker å gå i detaljer, bare nevner den faktiske virkelighet jeg husker. Det begynte med at Mary kom hjem meget forkjølet fra teateret, og jeg trodde det var influensa og sendte henne til lege, som sendte henne til sykehus. Og jeg var alene med lille Lajla. Hva gjør man da? Jeg fikk spurt meg frem og fikk høre at det var et eldre legeektepar som drev et sted for Pappa historie Side 10 av 27

11 ganske små barn som også kunne hentes etter arbeidstid. Før Oma kom fra Athen etter telefonsamtale med Mary overnattet Lajla der også et par ganger. Mary var nå oppegående og bedre, men bra var hun ikke. Jeg husker at jeg spurte en kvinnelig lege etter en kontroll hvordan det stod til med henne, så svarte hun: Det er dobbeltsidig og kan gå galt, dessverre. Hun bør på et høytliggende hospital. Og det ble ordnet ganske raskt heldigvis. Jeg besøkte henne der selvsagt, et flott sted med super utsikt og vi spaserte litt omkring huset. Hun trivdes bra der blant de som jobbet der og andre pasienter. Vi snakket også om Davos som var superstedet i Europa mot tuberkulose den gang. Det lyktes tilslutt ved god hjelp av den norske ambassaden og få henne over dit. Jeg fulgte henne med toget til grensestasjonen mot Sveits hvor vi gav hverandre et håpefullt ønske om en snarlig bedring i Davos, Europas fremste luftkursted for lungesyke. Det begynte bra, og jeg håpet bare at den kvinnelige legen i Linz ikke ville få rett i tidens løp. Da Mary var vel ankommet fredelige Sveits og hospital i Davos var det bare for meg og lille Lajla å forsøke og komme gjennom krigens Tyskland, Danmark og Norge og hjem til fredens Øvre Kalvild. Det var ikke lett, det å reise var jo nærmest forbudt og kontrollene var mange og grundige, men de kjente jeg som ny tysk diplomingeniør, som det heter på tysk, norsk pass, norsk boligadresse, en liten datter og hennes greske bestemor Oma som var så snill og ville følge oss til danskegrensen hvorfra hun tok et tog hjemover mot Athen. Så vidt jeg husker kom hun problemfritt hjem. Det gjorde vi også, lille Lajla var flink og grei hele turen og ble hjertelig mottatt på Øvre, ikke minst av Bestemamma. Det var deilig å komme hjem til Øvre, men det var forbausende hvor vanskelig det var blitt å få tak i vanlig mat i butikkene, slik som kjøtt, smør og andre fete saker. Det førte til at jeg begynte med matauk som det ble kalt, og jeg fikk tak i to gamle fiskeruser i båtbua (bygget i 1936) og en liten pram, båter med motor ble tatt av tyske soldater som hadde bensin. Jeg kjente jo Kalvildfjorden meget godt fra barne- og ungdomstiden og rodde rundt med prammen til de gode fiskeplassene og brukte både vanlig snøre og de to rusene. Og fisk fikk jeg nesten daglig, mest torsk og hvitting eller villing som det kalles på Lillesandsk, og sei. I hovedsak holdt jeg meg mellom Dyvigbukta til høyre for innløpet av Smørholmssundet (i dag mange hus på toppen av åsen) og rundt de to Kalvildholmene lenger øst i fjorden. Det var på førstnevnte sted jeg fikk de største torskene i rusa der som det er bilder av. Men den største opplevelsen jeg har hatt i mitt fiskerliv hendte i oktober En superfin dag med sol og speilblank fjord hadde jeg fått en stor torsk i rusa jeg hadde i Dyvigbukta og var på vei til den jeg hadde i bak Kalvildholmene. Jeg rodde rolig og nøt den fine dagen da jeg plutselig hørte en snøftelyd til venstre for meg og tenkte at det måtte være en nise. Og ganske riktig, den blåste bak meg, men jeg bare fortsatte til jeg så at den svømte i ring og vannet var speilblankt. Det var da jeg tenkte havets gris og snudde da den fortsatte å svømme i en relativt liten ring, langsomt. Jeg stod i prammen med løftet åre bak i båten da den kom fra høyre ganske nær så jeg brukte åren som øks og traff den over nakken. Kjempeflaks! Den fortsatte med en slags rundsvømming, i svime antakelig, og jeg hadde store problemer med å komme nær nok. Jeg slo en gang til, men bommet og var meget nær ved å gå over bord selv. Men jeg så at den blødde kraftig over nakken og farten var meget liten. Da jeg traff den igjen fløt den opp på siden og drev rett frem, og det var bare noen åretak å få tak i den og dratt den om bord etter loffene. Det kostet meg armbåndsuret mitt, men det hadde ingen verdi i denne forbindelse. På brygga fant jeg en trillebår og greidde å få sensasjonen opp bakkene mot Øvre. Havet gris, hvilken mat i disse tider! Den ble hengt opp i kjelleren etter at den var veid til ca. 35kg. Om det var et stort eller lite dyr vet jeg ikke, den så ut som en helt vanlig nise som det den gang var mye av på skjærene i Kalvildfjorden. Min mor var begeistret for å få 7 kg kjøtt og 7 kg fett i denne matfattige tid av krigen her hos oss. Fisk var det vel bra med på Kalvild, men bra var det ikke at tyske soldater fisket med å kaste håndgranater i vannet langs hovedveien øst for broen langs Pappa historie Side 11 av 27

12 Haufjell. Det blir det mye flytefisk av. Men jeg kan ikke huske å ha sett noen båt i forbindelse med dette. Vi var nå kommet til en tid hvor det var en del flytrafikk om kvelden og natten. Det var norske og engelske fly som kastet diverse saker til den norske motstandsbevegelse som gjorde en meget god jobb, ikke minst den siste del av krigen. En kveld satt vi i midtstuen og leste og koste oss da det dunket på inngangsdøren. Jeg så på klokken, den var ca. halv 10, og gikk ut og låste opp døren og fikk lynraskt en stor maskinpistol i magen (tysk schmeizzer) og to offiserer som ropte Hauskontrolle! Jawohl, kommen Sie herein svarte jeg og fikk se at det stod en soldat med våpen på begge hushjørnene, sikkert noen bak også. De ble forbauset over å bli tilsnakket på sitt eget språk, og jeg fortalte at både min far og jeg hadde studert i Dresden. Da ble de blide og beklaget forstyrrelsen, men hadde ordre om å sjekke huset fra kjeller til loft, noe jeg ble med rundt på, og de takket og gikk. Et lite hyggelig besøk som endte rolig og greit. Øvre fikk aldri mer krigsbesøk. 7. Etterkrigsår Gleden over at krigen var over 8. mai 1945 var stor på Øvre som overalt ellers. Det ble festet overalt i månedsvis. På Øvre og spesielt for meg personlig ble gleden ikke mer enn snaue to uker. Det kom en telefon fra Lillesand som var direkte til meg og telefondamen beklaget så mye at det var kommet et budskap fra Sveits om at min kone var død. Ubeskrivelig trist! Så hadde den kvinnelige legen i Linz fått rett i sin frykt. Og dette skjedde nesten samtidig med at den engelske legen hadde oppfunnet en medisin som har tatt knekken på tuberkulosen i over 50 år. Men nå er den visst ikke lenger helt motstandsdyktig den heller, så noe nytt må oppfinnes. Jeg ringte Utenriksdepartementet om saken, men fikk rimeligvis svaret at å reise til Sveits nå var helt umulig foreløpig. Det var fullt kaos i Tyskland med sovjetiske, britiske og amerikanske styrker mot hverandre vest for Berlin etter kampene kort før 8. april Og venner var disse jo ikke. Jeg syntes det tok lang tid før jeg kunne reise, men jeg kom meg da frem til Davos og skogskirkegården og en ganske pen grå gravstøtte heldigvis. Det er tungt å tenke på fremdeles, 57 år siden. Det neste fremmede besøket var også militært, men et meget vennlig sådant, nemlig engelske løytnant Jeffrey Townson som med sin tropp slo seg ned i Vestre Moland, like nord for kirken. Det var like etter freden kom 8. april. Vi ble fort kjente og venner. Han var bare 22 år husker jeg. Han ble snart flyttet til Arendal med sin tropp, men kom ofte på besøk på Øvre med sin jeep og en venn. Da de engelske skulle reise hjem ble jeg buden på en kjempefest i Arendal, og det endte med at da Jeff hadde giftet seg med sin Audrey så bygget de hytte på Justøya i Lillesand kommune og kom hit med sine barn i mange år. Men da barna ble tenåringer solgte de hytta og dro hjem til Yorkshire i England hvor de er fra. Der har de et stort nydelig typisk engelsk steinhus med have foran og bak. Jeg har vært gjest der i mange år, og de har også en del ganger vært i Norge. Vi er gamle nå, men fremdeles de beste venner pr brev og tanker. Audrey er flinkest! Man er nå kommet frem til sensommeren 1945 og festingen har begynt å dabbe av. Men da jeg som fersk sivilingeniør enda ikke hadde fått jobb kan jeg jo fortelle om første gang jeg ble dykker. Det var nok denne gangen jeg bodde ganske lenge på Kalvild og hadde motorsykkel som tyskerne tok fra meg, men som jeg fant igjen i Kristiansand etter krigen. Jeg fikk en kort jobb av havnevesenet da de skulle bygge bro over Blindleia til Justøya over det smaleste stedet vest for Lillesand. Der ble det jobbet både litt i bredden, men mest i dybden slik at større båter Pappa historie Side 12 av 27

13 kunne gå igjennom der. Det ble sprengt og gravet mye og dykkere måtte ned å sjekke og måle og lempe stein i heisen. Jeg ble spurt om jeg hadde lyst til å gå ned i dykkerdrakt og kjenne hvordan det var, og jeg sa selvfølgelig ja og ble påkledd. Det var en underlig følelse å være på bunnen, ca. 4 meter tror jeg det var. Spesielt støvlene var blytunge, sålen var vel minst en tomme tykk av bly. Jeg fikk flere ganger lov til å gå ned ved lunchtid og en gang hendte det noe pussig. Jeg mistet den venstre støvelen og da jeg bøyde meg ned og tok den så fløt jeg opp med baken først. Det vakte så stor munterhet og for meg så lite problemer at dette med støvelen nok var en laget first time joke, og jeg lo med. Det var jo helt ufarlig. Da vi var kommet nær slutten av denne steinjobben laget smeden et fiskeredskap til meg bestående av en tynn jernstang med spiss og mothakke. Jeg hadde nemlig sett noen flyndrer litt vestenfor der vi hadde jobbet, og i dykkerdrakten snek jeg meg bort der og fikk spiddet 3 flyndrer! Det jeg fort oppdaget under dykking var at fisk ikke var redde for folk i dykkerdrakt. Det samme oppdaget jeg ved senere anledninger. I tillegg til overnevnte lille jobb var jeg etterpå også med på noen få dagers graving i Grundesund mellom Lillesand og Flørenes. Her hadde selv vanlige motorbåter problemer, som navnet forteller. Så var man kommet godt utpå høsten 1945 da jeg i Aftenposten fikk se en annonse om at Veivesenet i Møre og Romsdal trengte ingeniør til utbedring av veien Åndalsnes Ålesund. Det var noe for meg, og jeg søkte og vant den med start i begynnelsen av januar Det var en spent og opplagt sivilingeniør som hev seg på motorsykkelen nordvestover før nyttår og fikk meg en grei hybel i åsen ovenfor det meget ødelagte Molde sentrum som så ille ut, men var under gjenoppbygging. Molde by ligger vakkert til og er kalt Rosenes by, men etter min mening er det å se Romsdalsfjorden og fjellheimen i syd fra Moldeheia det vakreste. Men jeg kom jo hit for å ta meg av veien fra Åndalsnes via Vestnes til Ålesund. Denne veien går hele turen på sørsiden av Romsdalsfjorden og var i min tid på mange og nokså lange strekninger hugget inn i bratte fjellvegger, enveis med møteplasser. På utsiden store stabbesteiner som beskyttelse mot bratte dypet. Det virket ganske nifst på meg i starten. Det problemet som jeg fikk å gjøre med var skredene både av sne og stein om høsten og vinteren som gjorde betydelig skade på veien. Det hadde vært store overbygg av tre på de verste stedene, men det holdt ikke. Derfor skulle det bygges av betong nå, og det ble det gjort. Jeg husker det gikk noen skred som vanlig mens jeg var der, men har aldri hørt noe om skade på betongbyggene. Men jeg hadde også andre ting å ta meg av, nemlig fergebrygger som det var mange av pga. flere sidefjorder til Romsdalsfjorden, både på nord og sørsiden. Den viktigste for meg var ny og større brygge på Sølsnes på nordsiden for fergen over Langfjorden til Åfarnes. Og her var jeg for annen gang i dykkerdrakt for å sjekke bunnfestene til pilarene for den nye brygga. Og atter en gang opplevde jeg fiskenes uredde nysgjerrighet da en svær torsk seg langsomt mot fjeset mitt, og jeg gav den også langsomt en meget lett uppercut. Den bare strøk rett frem over hjelmen min og fortsatte videre. Slikt glemmer man jo aldri, i alle fall ikke jeg! Utsikten fra Sølsnes en solskinnsdag mot fjord og fjell er helt praktfull, og når jeg nesten daglig ser Hr. Terje Sølsnes i tv på NRK1 så antar jeg at han må stamme derfra. En tredje sak jeg skulle ta meg av i Møre og Romsdal var en bro i Kristiansund. Denne byen ligger jo på flere øyer ute ved havet i nordvest Norge. Kirkelandet er hovedøya ca. 3 km² stor. De andre meget mindre. Broen jeg skulle arbeide med gikk fra Nordlandet til Gomalandet. Den var ikke lang, tipper ca 20 meter, men ganske høy fra knaus til knaus og grei å bygge. Pappa historie Side 13 av 27

14 Det å bo i Molde og jobbe i Kristiansund var tungvint, men jeg hadde jo motorsykkelen. Avstanden var ca. 50 kom hvorav 40 km vei og 10 km med ferge den gang, altså 100 km pr dag. Dette blir man ganske lei av i all slags mørevær. Det samme gjaldt jobben på sørsiden av Romsdalsfjorden hvor jeg måtte ta fergen fra Molde til Vestnes ca. ½ time og deretter kjøre sydnord og østover langs fjorden. Og så passe på fergetider, de er jo ikke alltid i rute i dag heller! Det var nok dette med avstander og tider som gjorde at jeg ønsket meg sydover igjen, og da jeg så at en stilling i Oslo var ledig så søkte jeg og fikk den. Jeg hadde det fint i Molde de par årene jeg var der både sommer og vinter med hyggelige venner og ikke minst med motorsykkelen opp til fjellvann med fiskestang og skiturer om vinteren. Men du verden hvor lenge siden det er blitt! Og til Kristiansund er det for lengst blitt både lang bro og flyplass. Ved Molde også flyplass for meget lenge siden. Min jobb i Statens Vegvesen i Oslo ble kortvarig og lite å skrive om. Jeg fikk meg et rom i et lite hotell på Frogner og en kontorpult i et av veivesenets bygg, i Kristian IVs gate tror jeg det var. Det ble en vanlig kontorjobb som jeg ikke husker noe av. Den eneste reisejobben gjaldt en liten bro over en Nidelvas utløp like vest for Arendal som hadde fått en skade som måtte rettes på. Dere husker kanskje at jeg har nevnt dette ved passasjer en del ganger for mange år siden. Grunnen til min korte tid i Oslo skyltes to ting. For det første at det var snakk om at jeg skulle til en vei på Vestlandet igjen, et sted mellom Haugesund og Bergen var det visst, noe jeg absolutt ikke hadde lyst til da. For det annet ble det kjent at Sola flyplass i Stavanger skulle utbygges til storflyplass, noe jeg ble meget interessert i. Jeg sendte inn søknad til myndighetene, var kjempeheldig og fikk jobben! Dette ble starten på min mangeårige jobb som flyplassbygger i både inn- og utland. 8. Flyplassbygging og giftemål I 1948 var Sola flyplass en liten kryssbane plass, en uvanlig bred og nokså kort bane i øst-vest retning og en smalere og noe lengre bane i sydøst-nordvestlig retning. Kravene var: Forlengelse av den brede banen ned mot Solastranden i vest, vekk med den smale banen og bygging av en ny nord-syd bane etter fulle NATO krav. Og slik ble det gjort. For meg ble dette den første store og interessante flyplassjobben. Jeg fikk et bra kontor i et hus nær sentrum og like ved en brakke med et meget stort altmuligrom hvor mine to flinke, ivrige og fremtidige ingeniører gjorde en meget god jobb, ikke minst som målere og kontrollører. Når flere kilometer bakkejord skal typesjekkes, dybdesjekkes, lengde- og breddemåles så blir denne jobben meget viktig. Så kommer gravemaskiner og deretter lastebiler med grus, sand og brøytebiler til utjevningen, og så spesielle biler med roterende betongblandere bak som tømmer betongen på rett sted og i foreskreven mengde og tykkelse. Dette var bare en kort beskrivelse av hovedtingene som skjer når en flyplass bygges. Det viste seg å være svært likt på de flyplassene jeg senere fikk med å gjøre, med enkelte forskjeller naturligvis. På Sola gikk det fort og greit. Jeg ble godt kjent med både myndighetene og hovedentreprenøren på Sola, og da flyplassen var ferdig i 1950 ble jeg bedt om å skrive en rapport om byggingen, hvilket jeg gjorde. Og denne rapporten ble faktisk kjent fikk jeg høre, jeg var faktisk blitt flyplassbygger! Og det ble jeg i ca. 12 år til sammen i Norge og utenlands. Rapporten fikk jeg også bruk for i forbindelse med at jeg ble bedt om å ta meg av byggingen av Jarlsberg flyplass utenfor Tønsberg, noe jeg naturligvis sa ja til. Pappa historie Side 14 av 27

15 Da jeg var kommet til Sola var jeg ganske ofte hjemme på Øvre Kalvild i helgene og i Lillesand og traff venner av begge kjønn både på byen og privat. En gang jeg var buden på fest hos min gode venn Einar Vennesland på Fossbekk så traff jeg min gode venninne Elise Knudsen, eldste datter av Hjalmar Knudsens tre døtre i det digre huset i Strandgaten i Lillesand. Hun hadde bodd i London i tre år sammen med fire andre norske jenter som hun jobbet sammen med på et norsk kontor der. Nå hadde hun jobb i Oslo og var blitt forlovet med en mann som hun nå skulle gifte seg med i Lillesand kirke, noe vi alle møtte frem til og gratulerte. Men her var det tydeligvis skjedd noe for bare noen uker senere fikk jeg høre at det hadde blitt slutt med ekteskapet, og at hennes far var enig i det. Og dette førte altså til at vi etter hvert ble bedre og bedre kjent. Vi giftet oss 16. november 1949 i Grimstad i nærvær av våre foreldre og søsken. Bryllupet ble feiret i Arendal hvoretter vi dro på bryllupsreise til København. Da jeg i 1950 reiste fra Sola til Tønsberg for å ta meg av Jarlsberg flyplass var det med noe forbauselse at jeg fant den påbegynt meget nær vestsiden av Jarlsberg Hovedgård og nordøstover jordene mot Gullihøgda. Jeg fikk jo straks greie på at dette var en lenge ønsket flyplass i Vestfold fylke og at det var Tønsberg by og omegnen som nå hadde startet dette. Og gravemaskiner og lastebiler var i sving sydfra. Jeg fikk også straks et personlig problem. Det var umulig å få et sted å bo i Norges eldste by den gang, høyst merkelig, men det hadde nok med mangel på penger å gjøre for jeg godtok en grei brakke omtrent midt på flyplassens vestside nær hovedveien. Der var det både kjøkken, stue og soverom og elektrisk lys. Min meget kjære kone Lise kom også på besøk fra Lillesand og ble der noen uker. Men vi hadde jo noen venner i Sandefjord som hjalp oss med å finne en bolig der, og det ble til at vi fikk en leilighet i Solbakkveien 12, 2 etasje hvor vi ble boende en del år mens jeg holdt på med mine flyplasser. Det var på en av mine morgenturer til Jarlsberg at jeg i det fine været tok en ukjent ytre vei mot Tønsberg og på toppen av en bakke fikk se en lang skogsslette mot nord. Jeg stoppet bilen og tok meg en tur for å se nærmere på dette. Det var en fjellknaus på sletten, men den viste seg å være såpass kort og lav at den etter min mening uten for store utgifter kunne sprenges vekk. Beskjed ble gitt til Oslo om mitt funn og etter et par dager kom det en ekspert fra Trondheim som jeg tok med meg dit. Først i flyet, jeg var da blitt medlem i Tønsberg flyklubb, og fikk vist ham saken fra luften, og så bilte vi dit og fikk se alt fra bakken. Han var enig med meg og slik oppstod Torp flyplass etter at NATO hadde funnet Jarlsberg for bratt i nordenden og antagelig altfor kloss innpå den gamle og flotte Hovedgården fra 1600 tallet i sydenden. Men for meg har det å bli flyger vært en stor opplevelse. Jeg fikk lappen på Fornebu i Jeg må nesten fortelle om min mest spennende flytur. Jeg var innkalt til Oslo på et møte, det gjaldt sikkert en flyplass sak. Jeg ville ta toget fra Tønsberg, men min flylærer, en senere SAS kaptein sa: Ta flyet da vel, du flyr jo så bra at det ikke er noe problem. Og så fortalte han meg hvor høyt og hvordan jeg skulle fly under landingen på en flyplass under trafikk. Det fantes jo ikke noe telefon i mitt fly den gang, jeg skulle holde meg til lyset fra tårnet. Rødt lys betydde sirkuler, grønt lys nå kan du lande. Og nettopp slik hendte det greit. Da jeg kom tilbake fra møtet gikk jeg som jeg skulle opp i tårnet og spurte om landing på Jarlsberg var OK og fikk ja til svar. Så var det opp i flyet med kurs for Jarlsberg. Etter et par minutter møtte jeg et vanlig tomotors passasjerfly som skulle inn å lande. Det lå til venstre og høyere enn meg, alt greit. Men straks etterpå så jeg noe ute i Drøbaksundet som jeg ikke likte, en lav og bred tåke som kom sigende innover på begge sider av fjorden. Bare toppen av Hurumlandet var bart og heldigvis fikk jeg et gløtt av Rødtangen og Holmestrand. Da gikk jeg ned over byen for å følge riksveien sydover, men sikten var så dårlig at jeg dro opp over tåken igjen for ikke å kollidere med kryssende kraftledninger som jeg visste det var noen av på strekningen. Heldigvis rakk ikke tåken mer enn et par km vestover, og da var jeg på kjent område. Litt etterpå så jeg et bål ved Pappa historie Side 15 av 27

16 Andebu med røk som drev langsomt østover ble jeg glad og begynte å sirkle. Etter en del minutters sirkling fikk jeg et glimt av Sem stasjon, gikk ned og fulgte jernbanelinjen til Tønsberg, svingte til venstre over en låve og inn og landet i sydenden av Jarlsberg flyplass. Der stod Lise og min flylærer. De hadde hørt meg sirkle i ca. 10 minutter. Vi var glade alle tre. Jobben min på Jarlsberg fortsatte til ut Da var rullebanen slik den ble bestemt av de lokale myndighetene ferdig, og ble en fin liten lokal flyplass som ble flittig brukt av oss i flyklubben. Men for meg ble det ikke så lenge for jeg fikk beskjed om å reise til Andøya i begynnelsen av februar 1953, etter noen få uker på tegnebrettet i Oslo for å foreslå flyplassens beste plassering i terrenget. Her, som overalt ellers, var det stor uenighet i lokalbefolkningen om hva som var best beliggenhet, men det ble nokså fort klart at den beste plasseringen var en nordvest-sydøst bane mellom Andenes og litt nordvest for Haugnes og full NATO lengde. Dette skulle bli en såkalt Maritime Airfield, marineflyplass som den visstnok er fremdeles. En maken flyplass kom jeg senere bort i på nordvest kysten av Kreta, øst for byen Khania. Men det største problemet med starten på Andenes viste seg å være klimaet. Vi var vel 4 interesserte personer som tok toget til Trondheim og hurtigruten derfra til Risøyhamn sydøst på Andøya. Det ble en luftig sjøreise helt fra starten ved brygga i Trondheim! Det blåste nordvest storm, og jeg fotograferte bølgebrytningen på moloen rett utenfor brygga (jeg har fotoet), og jeg husker at jeg spurte en styrmann om det var mulig å komme ut fra kaia rett mot stormen og mot åpningen i moloen i slikt vær. Han svarte: Greier vi det ikke så får vi få en taubåt til å trekke oss ut. Og det fikk vi og ut kom vi, om enn en del forsinket. Det ble jo litt sjøgang straks vi kom utenfor moloen, og jeg lurte på hva som ville skje når vi hadde passert Agdenes og Ørlandet og kommet ut på åpne Frohavet med den, den gang, forholdsvis lille hurtigrutebåten. Tror det var Håkon Jarl den het, og jeg husker fremdeles hvor finfint den tok imot den grove sjøen i flere timer over Frohavet. Og uværet fortsatte nordover langs nordlandskysten, men da mer innenskjærs til Bodø. Men derfra og over Vestfjorden til Svolvær er det jo igjen en skrekkens tur for sjøsyke. Heldigvis er det da stort sett innenskjærs gjennom Lofoten og Vesterålen til man kan klappe til kai i Risøyhamn på Andøya. Dette siste greidde vi etter mye strev tross sterke stormkast, men videre til Andenes kom vi ikke med verken bil (ca. 45 km) eller buss og heller ikke med en lokal båt langs østsiden av øya og inn gjennom trange bølgehavet ved moloen til Andøya havn. Altfor farlig sa kjentmannen og hadde sikkert rett. Jeg ble jo kjent med denne havnen som stikker ut i ishavet mot nord, fra sydvest til sydøst. Vi overnattet på et hotell nær Risøyhamn og siden værvarselet ikke var bra, ble det bestemt at vi skulle ta sydgående hurtigrute neste dag, og ta en ny tur senere. Dette var jo midtvinters og i tøffeste laget for de som ikke var nødt til å være her ute ved ishavet ved 69º nord. Men det var jo jeg, så jeg kom tilbake igjen en ukes tid senere. Akkurat da var været bra, og jeg fikk en bil til Andenes. Underveis stoppet jeg og fotograferte en hyggelig kar for å vise høyden på brøytekantene, ca 2,5 meter! Det er jo voldsomt, men neste uværsperiode kan være kraftig regn i dagevis, og det fikk jeg ganske raskt oppleve. Som på Sola og andre flyplasser begynner jobben med å sjekke grunnforholdene og å stikke ut i marka den rullebaneretningen som var godkjent av lokalbefolkningen og myndighetene. Det var dette jeg og mine gode lokale hjelpere holdt på med da vi stoppet på grunn av kraftig regn og vind fra sydvest. Jeg bodde da på et lite to etasjes pensjonat på nordvest siden av Andenes, bare ca. 50 meter fra det store fyrtårnet. Herfra var det fin utsikt over havet fra sydvest over mot nord og til øst. Nå var det vindkulene fra sydvest som stadig økte i styrke. Jeg fikk forklart av sjefen i huset at disse spesielt kraftige vindkulene bare oppstod under meget sterk vind mot sydvestvendte og stupbratte Røykenfjellet. Jeg forstod at når trykket der ble for sterkt og vinkelen rett, da kom trikken! Som jeg har fortalt hørtes denne lyden ut som når trikken Pappa historie Side 16 av 27

17 starter og øker hastigheten, og det var jo nettopp det stormen gjorde. Den økte til orkan! Jeg fikk tatt fotografier av nettopp dette denne ettermiddagen, havet som øket fra storm til orkan. Og det var på tilbaketuren at jeg opplevde å bli løftet fra bakken og slengt 2-3 meter mot en husvegg. En opplevelse man husker, men uten skade heldigvis. Utpå kvelden dabbet vinden av og neste morgen var det en del skader å se, både i byen og ikke minst utover marka hvor det var gått hardt utover lys- og telefonlinjestolper. Jeg så selv brukne stolper stå som barberkoster opp av bakken mens toppen lå på bakken festet til ledningene. Midten av stolpen var som blåst vekk! Flere av våre ting var også blåst vekk. Fikk høre av folk som hadde med linjene å gjøre at det var store skader også lenger syd på øya, totalt ca 80 ødelagte stolper ble nevnt. Arbeidet med flyplassen gikk greit fremover. En dag kom det to amerikanske soldater og ville snakke med meg. De hadde med seg et kart, nærmest en selvlaget kladd og hadde det tydeligvis travelt for da jeg begynte å spørre om detaljer smilte de og sa: Never mind, just give us something to fly on as soon as possible. Og så dro de. Det var Koreakrig. Terrenget vest for flystripen var jevnt stigende opp mot foten av åsen hvor det var store mengder av grus til rullebanen. Utover våren og sommeren gikk jobben av og til i tre skift, og det ble jo travelt for meg og mine kontrollører som sjekket at kvaliteten på grusen som ble tømt på rullebanen var fri for jord. Og det var den jo ikke alltid, især til å begynne med. Og da måtte lasset fjernes, noe som selvsagt førte til litt krangel med entreprenøren angående pirk eller ikke. Men her var jeg jo helt nødt til å være ubøyelig og etterpå gikk alt greit som før. Det å gå ute på kontroll i dagslys mitt på natten ved kl 1-2 tiden var en ny og helt uvandt opplevelse, ikke minst når solen står lavt over nordpolen og lyser over et blankt ishav. Uforglemmelig! Den mest omfattende jobben her var det faktum at ca. midt på rullebanen var det en ganske stor dam, Munkevatnet, på grunn av en middels stor bekk som kom fra åsen i vest. Denne dammen måtte jo vekk og det skjedde ved å grave ned en ganske stor culvert på tvers av rullebanen og ut i Andfjorden ved stranden i øst. Men allerede etter det første store regnværet ble det klart at man måtte grave ned en stor culvert til ved siden av den første fordi bekken ble adskillig større enn folk hadde regnet med. Med de to culvertene gikk det bra så lenge jeg var der, men problemer ble det også ved enden av rørene ute i grunt sjøvann og bare sand utover et stykke. Å få enden av rørene festet i sanden mot åpne Andfjorden (ca. 3 mil bred) var en tung, vanskelig og langvarig jobb, ikke minst i østavinden. Støpningen av rullebanen fortsatte i høyt tempo da en pussig ting hendte i juli måned Jeg måtte innstille støpningen i to døgn, 2. og 3. juli, på grunn av skikkelig snøføyke! Men slikt skjer jo nord for polarsirkelen og få døgn senere sitter man i shorts på brakkekontoret i 25 C. Det var mye fint vær denne sommeren og utpå ettersommeren var rullebanen ferdig. En dag landet så general Lambrechts, luftforsvarssjefen selv, med sitt følge i sitt tomotors fly på Andøya flyplass som førstemann. Min gode kontormann tok begge bildene av flyet. Og når det gjelder meg så var jeg herved ferdig med min jobb på Andøya flyplass og de resterende arbeidene så som veier og taxi baner ble overtatt av en annen kar. Jeg dro tilbake til Oslo og Forsvarets bygningstjeneste (FBT) som sjef for Teleseksjonen der med ansvar for bygging av diverse større og mindre telecom stasjoner for Forsvaret rundt omkring i Norge, ikke minst på fjelltopper. De ble kalt Early Warning Stations av NATO. Jeg husker godt den nordøstligste av dem på fjellet Iskuras, 642 moh på vidda ca. 2 mil syd for Karasjok. Jeg var der to ganger. Det var tidlig syn i alle retninger, ikke minst utrolig langt østover! Jeg pleier å kalle Norge for Europas Chile nord for Trondheim. Der bor det nokså lite folk, og avstander er store mellom de små landsbyene som finns mellom fjell og fjorder. Men også syd for Bodø ble det bygget på fjelltopper, men en mindre type stasjoner uten radomer. Pappa historie Side 17 av 27

18 Fra Bodø og nordover til østre del av Finnmark ble det bygget flere store stasjoner med radomer (store kuleformete topper av glass) til skjerming av særdeles viktig og kostbart utstyr på toppen av bygget på fjelltoppene. Jeg hadde mye å gjøre med disse stasjonene etter at flyplassjobbene sluttet i Familieforøkelse Julen 1950 var Lise og jeg på Kalvild da hun var høygravid, og hun ble boende der over nyttår da jeg måtte hjem til Sandefjord og jobben på Jarlsberg flyplass. Da fødselen nærmet seg fikk hun tak i en jordmor som het Brynhild Rønnevig og reiste til Kristiansand hvor hun den 12. februar 1951 fødte en skjønn liten pike som vi gav navnet Sidsel. Men hele denne fødselen gikk jeg glipp av på grunn av en voldsom snøstorm. Da jeg fikk telefonbeskjed om den forestående fødselen kom jeg meg til Drammen stasjon ved hjelp av både buss og drosje og rakk heldigvis sørlandstoget der. Men uværet økte, og toget fikk problemer med snøføyken allerede i motbakkene mot Kongsberg, og ikke minst derfra og opp til Meheia. Derfra gikk det langsomt sørover og på stasjonene Hjuksebø og Nordagutu hadde man store problemer med sneen. Da vi omsider kom til Neslandsvatn gav toget opp. Herfra ble det forsøkt med buss for oss få som skulle videre, men veien var nedsnedd, og det ble retur etter noen få kilometer. Vi var jo også betydelig forsinket, og det ble bestemt at vi skulle kjøre buss til Kragerø og overnatte på hotell der. Det var jo midtvinters og for lengst blitt mørkt, og slik ble det. Neste morgen skulle vi ta kystrutebåten videre fra Kragerø, for min del til Grimstad og derfra drosje til Kalvild og neste morgen buss til Kristiansand. Og slik gikk det veldig greitt for uværet gav seg den natten i Kragerø, og jeg fikk endelig tredje dagen se min nydelige lille datter som ble boende på Kalvild med sin mor og bestemor noen uker før de kom hjem til Solbakkveien 12 i Sandefjord. Her ble hun fort en aktiv liten jente som elsket å trampe i søledammer og som ikke så ut når hun kom inn som barn flest. Husker også at hun ble meget misfornøyd da hun hadde låst seg inne på badet og ikke greidde å komme ut igjen! Men vi fikk jo ordnet det. Og årene gikk og Lise ble gravid igjen ved nyttårstid 1954, og vi var jo meget spente på om det ble en gutt eller pike, ikke minst jeg som hadde to piker fra før. Tiden gikk og Lises mave ble større og større, og nabodamene begynte å si jøss, går du sånn enda? Men så, 23. september gikk turen til sykehuset i Tønsberg fordi Lise kjente at fødselen nærmet seg. Og jeg ble med. Men det ble ikke fødsel den dagen, og jordmoren, en ungdommelig dame fra Vestlandet, sa at legen hadde sagt at fødselen ikke var nært forestående og at jeg bare kunne dra hjem igjen. Det gjorde jeg ikke, og Lise forlangte at jeg skulle være tilstede ved fødselen. Jeg fikk bli der over natten, og det var den morgenen jeg fikk den fine hvite frakken med knepping bak for å være der. Lise hadde nå fått økende fødselssmerter, men fortsatt påstod jordmoren at legen hadde sagt at det ikke ble noen fødsel før utpå kvelden. Men siden du maser så får vi vel sjekke da! Og resultatet ble: Fødsel i gang, hold igjen, hent hjelp. Og jeg bortover korridoren og ropte: Fødsel i gang, kom og hjelp!. Og straks kom to unge sykepleiere løpende og jeg ble med i min hvite frakk med i fødselsjobben, og da det ble ropt en fin gutt var neppe noen gladere enn meg akkurat da! Han var den lille gutten som lille julaften 1955 lå godt innpakket i bilen under flyttingen fra Sandefjord til Kyrresvei 13 på Stabekk i 25 graders kulde, 3 måneder gammel. Før reisen ble han døpt og fikk navnet Øystein etter meg i Sandefjord kirke. Pappa historie Side 18 av 27

19 10. NATO kaller Men det skulle ikke bli slutt på flyplassene viste det seg. Jeg var jo blitt kjent av NATO som flyplassbygger, og det førte til at jeg gjennom Forsvarsdepartementet fikk et tilbud fra NATO om jobb i Paris i NATOs flyplasseksjon med ansvar for 8 flyplasser i Hellas og 2 i Portugal. Et slikt tilbud var det jo bare å si ja til med glede og spenning, hvilket jeg gjorde. Jeg hadde da jobbet 2,5 år med Early Warning. Som normalt når det gjelder utenlandssaker så tok det en god del tid før jeg fikk velkomstbrevet fra NATO i Paris med alt jeg trengte av opplysninger. Det var da blitt sommeren 1958, og jeg måtte komme meg av sted. Det var ikke hyggelig å måtte reise fra kone og barn, men jeg ville jo komme hjem av og til og vi avtalte å treffes i Paris også. Og slik ble det. Ved ankomsten til Paris tok jeg inn på et lite hotell som var populært blant nordmenn i Rue Amelie, en liten sidegate til Rue St. Dominique. Der har vi bodd alle sammen ved senere anledninger. Dette ligger jo på Rive Gauche, venstresiden av elven Seinen. NATO kontorene Palais de Chaillot lå den gang nesten tvers over elven på høyresiden, så det var bare ca 10 minutter til fots til kontoret mitt. Men jeg skulle jo til Hellas og ta meg av 8 NATO flyplasser, så det gikk vel bare en ukes tid på kontoret før jeg reiste sydover. Ved en ren tilfeldighet viste det seg at flyet jeg kom om bord i var gresk og tilhørte Olympic Airways, et splitter nytt selskap som den greske skipsreder Onassis stod bak. Dette var starten på ruten Paris Athen via Milano. Og maken til flyfest har jeg aldri opplevd, champagnen fløt!! Å komme til Athen var jo som å komme hjem nesten! Oma og hennes ny mann var veldig hyggelige. Jeg bodde på et hotell ganske nær huset hvor det greske flyplassfolket hadde sitt kontor så der hadde vi morgenmøte nesten daglig kl 9. Den første flyplassen jeg kom bort i var Kalamata som ligger helt nede i Messinabukten i det sydvestlige hjørnet av Hellas. De kjørte meg dit i bil, og jeg husker godt at jeg har fortalt at jeg trodde jeg var kommet til Mexico da vi kom til området der flyplassen skulle bygges, ca 10 km nordvest for byen. Den store forbauselsen var at vi ble møtt av en ganske stor gruppe menn fra lokalbefolkningen, alle til hest og fullt bevæpnet og med morske fjes og Wild West utstyr! Jeg forstod jo ikke hva de sa, men det var selvfølgelig grunneierne som ville ha et ord med i laget angående byggingen, slik det er overalt. Og greit gikk det, for neste gang jeg skulle dit ble jeg fløyet inn av flyvåpenet. Da gikk det an å lande der med et lite fly. Lajla har jo også en venninne som har hus eller hytte i Kalamata. Etter Kalamata kan jeg like gjerne ta flyplassene i min tid i rekkefølge fra sydvest til nordøst på kartet selv om rekkefølgen i de fire årene jeg var der var meget forskjellig i tid hva selve byggingen angår. På kartet går det da slik: Fra halvøya Peleponnes tre flyplasser, i sydvest Kalamata, så ca. 120 km nordvestover til Andravida, derfra nordover ca 30 km til Araxos, ca 25 km sydvest for byen Patra. Men så farvel til Peleponnes halvøya og nordvestover ca 100 km til flyplassen Preveza helt ute på stranden av nordvestkysten av Hellas. Dette stedet husker jeg godt av to grunner. Det var veldig varmt og da vi skulle bade og vasset utover stranden var det som å gå på et persisk teppe og ikke noe annet et godt stykke utover! Har aldri opplevd noe lignende, og dette var i 1958 ca 44 år siden. Men så gikk det meget langt østover, over nye fjell og lite folk helt til flyplassen Elefsis, like vest for Athen (ca 10 km) som var påbegynt. En del mil nord for Athen var det en militær flyplass som het Tanagra og som jeg ble fløyet fra en del ganger til vordende NATO flyplasser rundt om Pappa historie Side 19 av 27

20 i landet, så som Nea Anchialos, Larissa og Mikra i nordøstområdet av Hellas. I tillegg kom så på Kreta den maritime airfielden på nordvestkysten på en odde øst for byen Khania, maken til den på Andøya. I min tid var det også planlagt en flyplass ved Tymbakion på sydsiden av Kreta. Den ble avlyst den gang, men er markert på det nye kartet. En gang jeg var i Hellas fikk jeg etter et kraftig regnvær beskjed om å reise til Kreta for å sjekke veien opp til en stasjon på fjelltoppen helt øst på Kreta. Jeg dro da til den lille byen Sitia nordøst på Kreta hvor jeg overnattet og sammen med en kjentmann tok veien opp. Og et lite stykke fra toppen hadde det gått et betydelig veiras som det nok ville ta en uke eller to å rette på. Men utsikten mot Rhodos og Tyrkia var og er uforglemmelig i mitt gamle hode! Det ble mye reising i de ca 4 årene jeg holdt på med flyplassene i Hellas, det er jo uunngåelig når så mange plasser skal bygges samtidig, og NATO bestemmelser og/eller nasjonale bestemmelser/ønsker skal diskuteres i Paris eller på stedet i Hellas. Det ble begge deler. Jeg husker at en kar på kontoret i Paris en gang regnet ut hvor langt jeg hadde fløyet og fant ut at jeg var luftmillionær! I Athen ble jeg jo alltid ønsket velkommen av Oma og ekstra hyggelig var det jo å få kone og barn boende hos meg i Paris vest i en villa i St. Clous i ca. 1 ½ år. Lajla var også innom et kort besøk. Jeg husker godt at vi reiste hjemover med bilen og overnattet på et lite hotell i Nederland hvor dere to, Sidsel og Øystein, pratet sammen på fransk når dere lekte noe i haven utenfor hotellet! Hjem kjørte vi, så vidt jeg husker, nordover nær kysten av Holland og over en 2-3 mil lang oppbygget demning over saltvannsinnsjøen (Zuiderzee) fra Den Helder til Harlingen og videre til Groningen og over grensen til Oldenburg og Bremen i Tyskland. I Bremen overnattet vi og så bar det nordover via Hamburg og Flensburg og grensen til Danmark helt til Hirtshals og om bord i båten til Norge. Det var en del nordvestlig vind og sjø da vi forlot kaien, noe Lise og Sidsel mislikte sterkt og gikk til sengs i lugaren ganske straks. Det gjorde også Øystein, mens jeg fikk jobben med å tømme oppkastposer en stund mens Øystein fulgte nøye med inntil han sovnet. Jeg fikk også lagt meg til slutt, og vi kom greit hjem til Kyrresvei 13 på Stabekk neste dag, alle i fin form etter en lang og vellykket tur. Men jeg var ikke helt ferdig med jobben i Paris og etter en kort ferie måtte jeg tilbake dit igjen. Under en tur til Hellas var jeg så uheldig å få noe galt i magen under en lunch i en bitte liten landsby hvor både husdyr og diverse fluetyper var glade i maten vår, i 50 graders varme og småbord utendørs! Ikke rart at jeg ble dårlig og tilbake i Paris var jeg hos et par leger som syntes dette var en rar sak. Den siste medisinen jeg fikk gjorde meg bare verre så jeg fikk reise hjem med toget og havnet på Bærum sykehus noen dager, meget svimmel og slapp. Husker at jeg fikk besøk av Lise og Øystein. Etter at jeg var kommet hjem var jeg noen ganger på legebesøk i Oslo, fulgt og støttet av Lise som var litt forbauset over hvor full jeg var! Men det gikk over, og jeg var glad for å være hjemme for godt og tilbake i min jobb i FBT, Forsvarets Bygningstjeneste. 11. Hjemme i Norge igjen Vel hjemme i fjellheimen hadde jeg glemt at jeg også hadde litt å gjøre med to flyplasser i Portugal, en rett syd for hovedstaden Lisboa på sydsiden av elven Tajo og en oppe i nordvest nær byen Oporto. Men her var jeg bare to ganger så det er knapt verd å nevne. Det var heller ikke skikkelig demokratisk styresett i Portugal da jeg var der. Når det gjelder fjellheimen husker jeg spesielt en sak som hendte i fjellet under en stor stasjon i Troms nær Andselv sammen med et par amerikanske offiserer. Vi skulle til topps med heisen da det kom en melding fra USA om at president J. F. Kennedy var blitt skutt i sin bil i byen Dallas i Pappa historie Side 20 av 27

Kapittel 12 Sammenheng i tekst

Kapittel 12 Sammenheng i tekst Kapittel 12 Sammenheng i tekst 12.1 vi har har vi har vi har vi 12.2 Anna har både god utdannelse og arbeidserfaring. Anna har verken hus eller bil. Både Jim og Anna har god utdannelse. Verken Jim eller

Detaljer

Anne-Cath. Vestly. Åtte små, to store og en lastebil

Anne-Cath. Vestly. Åtte små, to store og en lastebil Anne-Cath. Vestly Åtte små, to store og en lastebil Åtte små, to store og en lastebil Det var en gang en stor familie. Det var mor og far og åtte unger, og de åtte ungene het Maren, Martin, Marte, Mads,

Detaljer

ANNE HELENE GUDDAL Bebo Roman

ANNE HELENE GUDDAL Bebo Roman ANNE HELENE GUDDAL Bebo Roman Du glemmer ikke, men noe klangløst tar bolig i deg. Roland Barthes Jeg ville kaste nøklene om jeg kunne, men jeg kommer alltid tilbake til de låste dørene for å åpne rom etter

Detaljer

Kapittel 11 Setninger

Kapittel 11 Setninger Kapittel 11 Setninger 11.1 Før var det annerledes. For noen år siden jobbet han her. Til høsten skal vi nok flytte herfra. Om noen dager kommer de jo tilbake. I det siste har hun ikke følt seg frisk. Om

Detaljer

Litt om Edvard Munch for de minste barna

Litt om Edvard Munch for de minste barna Litt om Edvard Munch for de minste barna Basert på en tekst av Marit Lande, tidligere museumslektor ved Munch-museet Edvard Munch var kunstmaler. Hele livet laget han bilder. Det var jobben hans. Han solgte

Detaljer

FOTOGRAFENS - FØDSELS HISTORIE

FOTOGRAFENS - FØDSELS HISTORIE FOTOGRAFENS - FØDSELS HISTORIE 1 Endelig skulle jeg få lov til å være med som fotograf på en fødsel, forteller denne kvinnen. Med fotoapparat og en egenopplevd traumatisk fødsel i håndbagasjen møter hun

Detaljer

Anne-Cath. Vestly. Mormor og de åtte ungene i skogen

Anne-Cath. Vestly. Mormor og de åtte ungene i skogen Anne-Cath. Vestly Mormor og de åtte ungene i skogen Morten oppdager litt for mye, han Hvis du kommer gjennom skogen en gang litt ovenfor den store byen og får øye på et grått hus som ligger på et lite

Detaljer

www.skoletorget.no Fortellingen om Jesu fødsel KRL Side 1 av 5 Juleevangeliet

www.skoletorget.no Fortellingen om Jesu fødsel KRL Side 1 av 5 Juleevangeliet Side 1 av 5 Tekst/illustrasjoner: Ariane Schjelderup/Clipart.com Filosofiske spørsmål: Ariane Schjelderup Sist oppdatert: 17. desember 2003 Juleevangeliet Julen er i dag først og fremst en kristen høytid

Detaljer

Thomas Enger. Den onde arven. Gyldendal

Thomas Enger. Den onde arven. Gyldendal Thomas Enger Den onde arven Gyldendal Til verdens beste barn Prolog I dag fant jeg ut at jeg er død. Det kom som et sjokk på meg, selv om jeg visste at det kunne skje etter så mange år. Min egen dødsannonse.

Detaljer

Du er klok som en bok, Line!

Du er klok som en bok, Line! Du er klok som en bok, Line! Denne boken handler om hvor vanskelig det kan være å ha oppmerksomhets svikt og problemer med å konsentrere seg. Man kan ha vansker med oppmerk somhet og konsentrasjon på

Detaljer

MIN SKAL I BARNEHAGEN

MIN SKAL I BARNEHAGEN MIN SKAL I BARNEHAGEN Bilde 1: Hei! Jeg heter Min. Jeg akkurat fylt fire år. Forrige uke hadde jeg bursdag! Jeg bor i Nord-Korea. Har du hørt om det landet før? Der bor jeg sammen med mamma, pappa, storebroren

Detaljer

Middagen var ved 20 tiden, og etterpå var det sosialt samvær i peisestua. Det ble IKKE

Middagen var ved 20 tiden, og etterpå var det sosialt samvær i peisestua. Det ble IKKE Av hanne bakken Endelig står årets utflukt for tur og denne gangen går turen til Glitterheim. Noen forberedelser må til før en kan legge ut på tur, men denne gangen ble de ikke så omfattende som sist (

Detaljer

Wenche Hoel Røine Illustrert av Anette Grøstad. leseserie Bokmål. m j ø s o r m e n. Norsk for barnetrinnet

Wenche Hoel Røine Illustrert av Anette Grøstad. leseserie Bokmål. m j ø s o r m e n. Norsk for barnetrinnet Wenche Hoel Røine Illustrert av Anette Grøstad leseserie Bokmål m j ø s o r m e n og andre uhyrer Norsk for barnetrinnet 15790_Mjosormen_M_BM.indd 1 16-11-07 13:32:48 Mjøsa er Norges største innsjø. Den

Detaljer

NULL TIL HUNDRE PÅ TO SEKUNDER

NULL TIL HUNDRE PÅ TO SEKUNDER NULL TIL HUNDRE PÅ TO SEKUNDER Brenner broer, bryter opp, satser alt på et kort Satser alt på et kort. Lang reise ut igjen. Vil jeg komme hjem? Vil jeg komme hjem igjen? Melodi: Anders Eckeborn & Simon

Detaljer

Trude Teige Mormor danset i regnet. Roman

Trude Teige Mormor danset i regnet. Roman Trude Teige Mormor danset i regnet Roman Om forfatteren: Trude Teige har jobbet som politisk reporter, nyhetsanker og programleder i TV2. Som forfatter har hun bl.a. skrevet fire kriminalromaner om TV-journalisten

Detaljer

DA MIRJAM MÅTTE FLYTTE TIL KAIRO

DA MIRJAM MÅTTE FLYTTE TIL KAIRO DA MIRJAM MÅTTE FLYTTE TIL KAIRO Bilde 1 Hei! Jeg heter Mirjam. Jeg er seks år og bor i Kairo. Bilde 2 Kairo er en by i Egypt. Hvis du skal til Egypt, må du reise med fly i syv timer. Bilde 3 Det er et

Detaljer

Bjørn Ingvaldsen. Far din

Bjørn Ingvaldsen. Far din Bjørn Ingvaldsen Far din Far din, sa han. Det sto en svart bil i veien. En helt vanlig bil. Stasjonsvogn. Men den sto midt i veien og sperret all trafikk. Jeg var på vei hjem fra skolen, var sein, hadde

Detaljer

Utveksling til Malta Inga Marie og Victoria

Utveksling til Malta Inga Marie og Victoria Utveksling til Malta Inga Marie og Victoria Lørdag den 21. februar reiste vi sammen med fire andre fra helsefagarbeider klassen til Malta. Der skulle vi være i tre uker gjennom utvekslingsprogrammet Erasmus+.

Detaljer

Aldri for sent å bli et lykkelig barn

Aldri for sent å bli et lykkelig barn Aldri for sent å bli et lykkelig barn Terje Forsberg Lunde Forlag De som sår med gråt, skal høste med fryderop Fra Salmenes bok Innledning I min oppvekst svikta alle rundt meg. Jeg var som en katt som

Detaljer

Ordenes makt. Første kapittel

Ordenes makt. Første kapittel Første kapittel Ordenes makt De sier et ord i fjernsynet, et ord jeg ikke forstår. Det er en kvinne som sier det, langsomt og tydelig, sånn at alle skal være med. Det gjør det bare verre, for det hun sier,

Detaljer

I hvilken klasse går Ole? Barnehagen 1. klasse 2. klasse Hvor gammel er Kristine? 5 år 7 år 8 år. Hvor gammel er Ole?

I hvilken klasse går Ole? Barnehagen 1. klasse 2. klasse Hvor gammel er Kristine? 5 år 7 år 8 år. Hvor gammel er Ole? Kristine og dragen. Kristine er en fem år gammel jente. Hun har en eldre bror som heter Ole. Ole er åtte år og går i andre klasse på Puseby Skole. Kristine og Ole er som regel gode venner. Men av og til

Detaljer

Håkon Øvreås. Brune. Illustrert av Øyvind Torseter

Håkon Øvreås. Brune. Illustrert av Øyvind Torseter Håkon Øvreås Brune Illustrert av Øyvind Torseter Den dagen bestefaren døde, måtte Rune være hos tante Ranveig hele dagen mens moren og faren var på sykehuset. Huset til tante Ranveig luktet leverpostei.

Detaljer

Historien om universets tilblivelse

Historien om universets tilblivelse Historien om universets tilblivelse i den første skoleuka fortalte vi historien om universets tilblivelse og for elevene i gruppe 1. Her er historien Verden ble skapt for lenge, lenge siden. Og det var

Detaljer

«Ja, når du blir litt større kan du hjelpe meg,» sa faren. «Men vær forsiktig, for knivene og sylene mine er svært skarpe. Du kunne komme til å

«Ja, når du blir litt større kan du hjelpe meg,» sa faren. «Men vær forsiktig, for knivene og sylene mine er svært skarpe. Du kunne komme til å Ulykken i verkstedet En liten fransk gutt som het Louis, fikk en lekehest til treårsdagen sin. Hesten var skåret ut i tykt lær og var en gave fra faren. Selv om den var liten og smal, kunne den stå. Ett

Detaljer

PROSJEKT: «Det flyvende teppe» Våren 2015.

PROSJEKT: «Det flyvende teppe» Våren 2015. PROSJEKT: «Det flyvende teppe» Våren 2015. Hver avdeling har valgt sitt land og laget et fabeldyr som barna har funnet navn til og laget en fabel om. «En vennskapsreise, - fra Norge til Kina og Libanon

Detaljer

Heisann alle sammen! Nå har det gått noen mnd siden sist nyhetsbrev, så nå er det på tide med noen oppdateringer fra oss her i Nytt Liv. Her i Bolivia startet nytt skoleår i februar, og vi fikk også i

Detaljer

Torgarposten nummer 1 2014 8. årgang

Torgarposten nummer 1 2014 8. årgang Livet i Brønnøy: Nissen er Torg-væring: Her er Nissen fra Torget. Hvem er det tror du? Jo, det er meg. Jeg begynner å dra litt på årene, så både håret og skjegget har begynt å bli grått. Kanskje jeg kommer

Detaljer

En adopsjonshistorie. Skrevet 15.06.08. av Elin Johannessen

En adopsjonshistorie. Skrevet 15.06.08. av Elin Johannessen En adopsjonshistorie Skrevet 15.06.08. av Elin Johannessen Mitt navn er Elin Johannessen, og jeg er en Turner kvinne på 33 år. Jeg har vært gift med min kjære Kenneth i 12 år den 6 juli - 08 og jeg skal

Detaljer

1. Byen. Pappa og jeg kom i går, og i dag hadde vi sløvet rundt i byen, besøkt noen kirker og museer, sittet på kafeer og stukket innom

1. Byen. Pappa og jeg kom i går, og i dag hadde vi sløvet rundt i byen, besøkt noen kirker og museer, sittet på kafeer og stukket innom 1. Byen Jeg la hodet bakover. Rustbrune jernbjelker strakte seg over meg, på kryss og tvers i lag på lag. Jeg bøyde meg enda litt lenger, det knakte i nakken. Var det toppen, langt der oppe? Jeg mistet

Detaljer

Kapittel 5 Lubenittenes historie

Kapittel 5 Lubenittenes historie Kapittel 5 Lubenittenes historie Lange dager og netter Lubenittene har levd på Månen like lenge som menneskene har levd på Jorden. Helt til for noen tusen år siden bodde de kun på den siden av Månen som

Detaljer

Tulugaq synes det er kjedelig å pugge bokstavene på tavlen. han heller ut av vinduet og reiser hit og dit i tankene.

Tulugaq synes det er kjedelig å pugge bokstavene på tavlen. han heller ut av vinduet og reiser hit og dit i tankene. Reiselyst Tulugaq synes det er kjedelig å pugge bokstavene på tavlen. Det er ikke bare av og til. Det er faktisk hver dag! Derfor kikker han heller ut av vinduet og reiser hit og dit i tankene. På null-komma-niks

Detaljer

Praksisrapport for praksisstudier i utlandet

Praksisrapport for praksisstudier i utlandet Praksisrapport for praksisstudier i utlandet I tillegg til studiekrav skal studenter som har praksis i utlandet skrive en praksisrapport. Denne skal inneholde følgende momenter: 1. Innledning Student:

Detaljer

Hva gjorde du i hjemlandet ditt? Gikk du på skole? Jeg var liten da jeg måtte forlate Bhutan. Jeg var ikke gammel nok til å begynne på skole.

Hva gjorde du i hjemlandet ditt? Gikk du på skole? Jeg var liten da jeg måtte forlate Bhutan. Jeg var ikke gammel nok til å begynne på skole. Intervju med Devi Charan Chamlagai Presentasjon Hvordan introduserer du deg? Navnet mitt er Devi Charan Chamlagai, og jeg er 24 år. Dette er mitt fullstendige navn. Jeg bruker dette navnet overalt. Jeg

Detaljer

Kvinner møter kvinner

Kvinner møter kvinner 1 Kvinner møter kvinner I noen land er det vanlig at kvinner "skravler" i bussen med andre, helt ukjente kvinner, på veien hjem. I noen land er det vanlig å prate med en hjemløs kvinne på gata, en som

Detaljer

Hanne Ørstavik Hakk. Entropi

Hanne Ørstavik Hakk. Entropi Hanne Ørstavik Hakk. Entropi 2012 Forlaget Oktober AS, Oslo Første gang utgitt i 1994/1995 www.oktober.no Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2012 ISBN 978-82-495-1026-9 Hakk En sel kommer mot

Detaljer

BLUE ROOM SCENE 3. STUDENTEN (Anton) AU PAIREN (Marie) INT. KJØKKENET TIL STUDENTENS FAMILIE. Varmt. Hun med brev, han med bok. ANTON Hva gjør du?

BLUE ROOM SCENE 3. STUDENTEN (Anton) AU PAIREN (Marie) INT. KJØKKENET TIL STUDENTENS FAMILIE. Varmt. Hun med brev, han med bok. ANTON Hva gjør du? BLUE ROOM SCENE 3 STUDENTEN (Anton) AU PAIREN (Marie) INT. KJØKKENET TIL STUDENTENS FAMILIE. Varmt. Hun med brev, han med bok. Hva gjør du? Skriver brev. Ok. Til hvem? Til en mann jeg møtte på dansen/

Detaljer

Vidar Kvalshaug. Det var en gang en sommer. Historien om 22. juli og tiden etterpå fortalt for barn

Vidar Kvalshaug. Det var en gang en sommer. Historien om 22. juli og tiden etterpå fortalt for barn Vidar Kvalshaug Det var en gang en sommer Historien om 22. juli og tiden etterpå fortalt for barn Tilegnet Olav, Iver og Alma Å bygge en båt som flyter En fire år gammel gutt var lei av å være inne i

Detaljer

Tiger i hagen. Fortellinger

Tiger i hagen. Fortellinger ARI BEHN Tiger i hagen Fortellinger Til Nina Ryland, bokhandler i Oslo To godstog møtes Du har ikke noe hjerte Hun bærer det i kofferten Hva er det som sies? Hva er det som ikke sies? Hun tar av seg jakken

Detaljer

LÆR MEG ALT. vis meg rundt, på nye steder og ta dine erfaringer med før meg dit du vet der é glede for denne skogen hører andre té

LÆR MEG ALT. vis meg rundt, på nye steder og ta dine erfaringer med før meg dit du vet der é glede for denne skogen hører andre té LÆR MEG ALT vis meg rundt, på nye steder og ta dine erfaringer med før meg dit du vet der é glede for denne skogen hører andre té vekk meg opp før signalet kommer og legg en plan over kor vi ska gå fyll

Detaljer

Atle Næss. I Grunnlovens hus. En bok om prinser og tjenestejenter, riksforsamlingen og 17. mai. Illustrert av Lene Ask

Atle Næss. I Grunnlovens hus. En bok om prinser og tjenestejenter, riksforsamlingen og 17. mai. Illustrert av Lene Ask Atle Næss I Grunnlovens hus En bok om prinser og tjenestejenter, riksforsamlingen og 17. mai Illustrert av Lene Ask To gutter og en kongekrone VED VINDUET I DEN SVENSKE KONGENS slott sto en gutt på nesten

Detaljer

Kvinne 66 ukodet. Målatferd: Redusere alkoholforbruket

Kvinne 66 ukodet. Målatferd: Redusere alkoholforbruket Kvinne 66 ukodet Målatferd: Redusere alkoholforbruket 1. Sykepleieren: Men det ser ut som det er bra nå. Pasienten: Ja, nei, det går fort over dette her. 2. Sykepleieren: Gjør det vondt? Pasienten: Ja,

Detaljer

Vlada med mamma i fengsel

Vlada med mamma i fengsel Vlada med mamma i fengsel Vlada Carlig f 14.03 2000, er også en av pasientene på tuberkulose sykehuset som Maria besøker jevnlig. Etter klovn underholdningen på avdelingen julen 2012 kommer Vlada bort

Detaljer

Kvinne 66 kodet med atferdsskårer

Kvinne 66 kodet med atferdsskårer Kvinne 66 kodet med atferdsskårer Målatferd: Redusere alkoholforbruket 1. Sykepleieren: Men det ser ut som det er bra nå. (Ukodet) Pasienten: Ja, nei, det går fort over dette her. 2. Sykepleieren: Gjør

Detaljer

Lisa besøker pappa i fengsel

Lisa besøker pappa i fengsel Lisa besøker pappa i fengsel Historien om Lisa er skrevet av Foreningen for Fangers Pårørende og illustrert av Brit Mari Glomnes. Det er fint om barnet leser historien sammen med en voksen. Hei, jeg heter

Detaljer

Rømskog fritidsklubbs Latviatur 2012

Rømskog fritidsklubbs Latviatur 2012 Rømskog fritidsklubbs Latviatur 2012 24/6 Vi reiste fra Rømskog og kjørte med buss til Stockholm. Vi stoppet to ganger på veien. Fremme i Stockholm tok vi båten til Riga. Inne på båten fant vi først rommene

Detaljer

(Vi har spurt om lov før vi har tatt bilde av de eldre)

(Vi har spurt om lov før vi har tatt bilde av de eldre) Malta uke 3 Så var vi alt på den siste uken, på tirsdagen arrangerte vi en «Beauty dag» på saura home. Vi Vasket hendene og masserte inn med fuktighets krem og lakkerte neglene deres. Det var mange som

Detaljer

Det er sommerferie, og Frida og Sofus skal på båttur med bestefar.

Det er sommerferie, og Frida og Sofus skal på båttur med bestefar. Det er sommerferie, og Frida og Sofus skal på båttur med bestefar. Bestefar har hørt på værmeldingen at det skal være fint vær hele dagen. Frida og Sofus lurer på hva de skal ha med seg på båtturen. "Dere

Detaljer

BAMBUSPRINSESSEN. Se hva jeg har funnet! ropte han til kona og viste henne den vesle jenta. Det må være gudene selv som har sendt henne til oss!

BAMBUSPRINSESSEN. Se hva jeg har funnet! ropte han til kona og viste henne den vesle jenta. Det må være gudene selv som har sendt henne til oss! BAMBUSPRINSESSEN Det var en gang en gammel mann som bodde i skogen nær Kyoto 1 sammen med kona si. De var fattige og barnløse, og hver dag gikk mannen ut i skogen for å kutte bambus. Av bambusen lagde

Detaljer

Hvorfor blir det færre og færre elever på noen skoler enn på andre?

Hvorfor blir det færre og færre elever på noen skoler enn på andre? Konsvik skole 8752 Konsvikosen v/ 1.-4. klasse Hei alle 1.-4.klassinger ved Konsvik skole! Så spennende at dere er med i prosjektet Nysgjerrigper og for et spennende tema dere har valgt å forske på! Takk

Detaljer

TUR TIL ITALIA FRA DEN 30. SEPTEMBER TIL DEN 7. OKTOBER 2007 SAN ZENO DI MONTAGNA

TUR TIL ITALIA FRA DEN 30. SEPTEMBER TIL DEN 7. OKTOBER 2007 SAN ZENO DI MONTAGNA TUR TIL ITALIA FRA DEN 30. SEPTEMBER TIL DEN 7. OKTOBER 2007 SAN ZENO DI MONTAGNA Dette var en tur som Anne Berit vant fra bladet Nytt & Nyttig. De kalte det tur til Verona. Jeg kunne være med hvis jeg

Detaljer

Magne Helander. Historien om Ylva og meg. Skrevet i samarbeid med Randi Fuglehaug

Magne Helander. Historien om Ylva og meg. Skrevet i samarbeid med Randi Fuglehaug Magne Helander ENGLEPAPPA Historien om Ylva og meg Skrevet i samarbeid med Randi Fuglehaug 2014 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Trine + Kim designstudio Omslagfoto: Bjørg Hexeberg Layout: akzidenz as Dag

Detaljer

Hedda syntes at nyttår, med alle nyttårsløftene, heller burde være i august. Det var jo da man var motivert for å forbedre seg.

Hedda syntes at nyttår, med alle nyttårsløftene, heller burde være i august. Det var jo da man var motivert for å forbedre seg. Kapittel 1 Pappa og mamma hadde stilt inn høyttalerne i bilen sånn at musikken bare hørtes bak. Hedda kunne nesten ha så høyt volum hun bare ville. Hun hørte på sommerhits som var lystige og trallete,

Detaljer

I parken. Det er en benk. Når lysene kommer på ser vi Oliver og Sylvia. De står. Det er høst og ettermiddag. SYLVIA

I parken. Det er en benk. Når lysene kommer på ser vi Oliver og Sylvia. De står. Det er høst og ettermiddag. SYLVIA THE PRIDE av Alexi Kaye Campbell Scene for mann og kvinne Manus ligger på NSKI sine sider. 1958 I parken. Det er en benk. Når lysene kommer på ser vi Oliver og Sylvia. De står. Det er høst og ettermiddag.

Detaljer

ikke skulle like mennesker som var fra et annet land, og som gikk i uniformer. Hun logret og var glad, satte seg og gav labb, og spiste gjerne både

ikke skulle like mennesker som var fra et annet land, og som gikk i uniformer. Hun logret og var glad, satte seg og gav labb, og spiste gjerne både 24.11.1984 På skråss mysterium Marit tenkte ofte på hva som skjer efter at vi dør, og mamma og mormor hadde fortalt at når vi dør, blir vi engler, og får vinger. En dag sto Marit og så på mamma, som skulle

Detaljer

Roald Dahl. Matilda. Illustrert av Quentin Blake. Oversatt av Tor Edvin Dahl

Roald Dahl. Matilda. Illustrert av Quentin Blake. Oversatt av Tor Edvin Dahl Roald Dahl Matilda Illustrert av Quentin Blake Oversatt av Tor Edvin Dahl Kapittel 1 Bokleseren Det er noe merkelig med foreldre. Selv når barnet deres er så ufyselig at du knapt kan tro det, synes de

Detaljer

MAMMA MØ HUSKER. Sett opp tilhørende bilde på flanellograf tavlen når du leser et understreket ord.

MAMMA MØ HUSKER. Sett opp tilhørende bilde på flanellograf tavlen når du leser et understreket ord. MAMMA MØ HUSKER Bilde 1: Det var en varm sommerdag. Solen skinte, fuglene kvitret og fluene surret. I hagen gikk kuene og beitet. Utenom Mamma Mø. Mamma Mø sneik seg bort og hoppet over gjerdet. Hun tok

Detaljer

Av en født forbryters dagbok

Av en født forbryters dagbok Johan Borgen: Av en født forbryters dagbok Bestefar er en stokk. Han bor på loftet og banker i gulvet når jeg har sovet og er våt fordi jeg har tisset på meg, og når jeg skal sove og jeg er tørr fordi

Detaljer

mystiske med ørkenen og det som finner sted der.

mystiske med ørkenen og det som finner sted der. DEN STORE FAMILIEN TIL DENNE LEKSJONEN Tyngdepunkt: Gud er med sitt folk (1. Mos. 12 15,24) Hellig historie Kjernepresentasjon Om materiellet Plassering: hyllene med hellig historie Elementer: ørkenboks

Detaljer

Dette er Tigergjengen

Dette er Tigergjengen 1 Dette er Tigergjengen Nina Skauge TIGER- GJENGEN 1 Lettlestserie for unge og voksne med utviklingshemming og lærevansker 2 3 Skauge forlag, Bergen, 2015 ISBN 978-82-92518-20-5 Tekst og illustrasjoner,

Detaljer

Kristin Ribe Natt, regn

Kristin Ribe Natt, regn Kristin Ribe Natt, regn Elektronisk utgave Forlaget Oktober AS 2012 Første gang utgitt i 2012 www.oktober.no Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2012 ISBN 978-82-495-1049-8 Observer din bevissthet

Detaljer

Kvinne 30, Berit eksempler på globale skårer

Kvinne 30, Berit eksempler på globale skårer Kvinne 30, Berit eksempler på globale skårer Demonstrasjon av tre stiler i rådgivning - Målatferd er ikke definert. 1. Sykepleieren: Ja velkommen hit, fint å se at du kom. Berit: Takk. 2. Sykepleieren:

Detaljer

Preken i Lørenskog kirke 6. september 2009 14. s. e. pinse Kapellan Elisabeth Lund

Preken i Lørenskog kirke 6. september 2009 14. s. e. pinse Kapellan Elisabeth Lund Preken i Lørenskog kirke 6. september 2009 14. s. e. pinse Kapellan Elisabeth Lund Den barmhjertig samaritan har igrunnen fått en slags kjendisstatus. Det er iallfall veldig mange som har hørt om ham.

Detaljer

Noteringshefte. B O K M Å L Trinn 3 5

Noteringshefte. B O K M Å L Trinn 3 5 Noteringshefte B O K M Å L Trinn 3 5 Noteringshefte Personalia: Testpersonens navn:... Fødselsdato:... Norm:.. Skole/Institusjon:... Klasse:.... Testleder:... Dato:.. Merknader: 1. Leseflyt og leseforståelse

Detaljer

andsiap DAL r kan du Lære m Landskap iva kart kan fortelle ird vi bruker i geografi

andsiap DAL r kan du Lære m Landskap iva kart kan fortelle ird vi bruker i geografi r kan du Lære DAL iva kart kan fortelle ird vi bruker i geografi m Landskap andsiap - r */ (. 4-4, - Hva ser du på tegningen? Hvordan ser naturen ut der du bor? står på neset og drikker vann? våkne. Et

Detaljer

Stig Dagermann: Å DREPE ET BARN

Stig Dagermann: Å DREPE ET BARN Stig Dagermann: Å DREPE ET BARN Det er en lett dag og solen står på skrå over sletten. Snart vil klokkene ringe, for det er søndag. Mellom et par rugåkrer har to unge funnet en sti som de aldri før har

Detaljer

TUR TIL ENGLAND 7. - 18. AUGUST 2014. Klar til å kjøre videre. Dagen etter, tirsdag den 12,. våkner vi til strålende sol og stille vær.

TUR TIL ENGLAND 7. - 18. AUGUST 2014. Klar til å kjøre videre. Dagen etter, tirsdag den 12,. våkner vi til strålende sol og stille vær. TUR TIL ENGLAND 7. - 18. AUGUST 2014 Dagen etter, tirsdag den 12,. våkner vi til strålende sol og stille vær. Klar til å kjøre videre. Mye natur rundt her. Så er det i gang med sluser igjen. Jeg og Anni

Detaljer

Tekstversjon av foredrag Rudolf, Naturfag 7.trinn 2010 IKT Forlaget

Tekstversjon av foredrag Rudolf, Naturfag 7.trinn 2010 IKT Forlaget SMAKEBITER FRA FJORD OG HAV Tekstversjon av foredrag Rudolf, Naturfag 7.trinn 2010 IKT Forlaget Her kommer en liten sel svømmende, en HAVERT, bare et par uker gammel. Veldig nysgjerrig. Han må studere

Detaljer

Reisebrev 5 (Jørgen, La Paz, Peru, 28. mars, 2004)

Reisebrev 5 (Jørgen, La Paz, Peru, 28. mars, 2004) Reisebrev 5 (Jørgen, La Paz, Peru, 28. mars, 2004) Hei mine venner og venninner!! Det har skjedd mye spennende siden sist. Min pappa tok dykkersertifikatet på Cook Islands. Jeg var glad på pappas vegne.

Detaljer

Charlie og sjokoladefabrikken

Charlie og sjokoladefabrikken Roald Dahl Charlie og sjokoladefabrikken Illustrert av Quentin Blake Oversatt av Oddmund Ljone Det er fem barn i denne boken: AUGUSTUS GLOOP en grådig gutt VERUCA SALT en pike som forkjæles av sine foreldre

Detaljer

Eventyr Asbjørnsen og Moe

Eventyr Asbjørnsen og Moe Side 1 av 5 TROLLET UTEN HJERTE Sist oppdatert: 13. mars 2004 Det var engang en konge som hadde syv sønner. Da de var voksne, skulle seks av dem ut og fri. Den yngste, Askeladden, ville faren ha igjen

Detaljer

Roald Dahl. Heksene. Illustrert av Quentin Blake. Oversatt av Tor Edvin Dahl

Roald Dahl. Heksene. Illustrert av Quentin Blake. Oversatt av Tor Edvin Dahl Roald Dahl Heksene Illustrert av Quentin Blake Oversatt av Tor Edvin Dahl Kapittel 1 Et forord om hekser I eventyrene har heksene alltid tåpelige, svarte hatter og svarte kapper og rir på kosteskaft. Men

Detaljer

EKSAMENSOPPGAVE NFUT0006 NORSK FOR UTLENDINGER KORTKURS. Kandidatnummer:

EKSAMENSOPPGAVE NFUT0006 NORSK FOR UTLENDINGER KORTKURS. Kandidatnummer: EKSAMENSOPPGAVE NORSK FOR UTLENDINGER KORTKURS Kandidatnummer: Faglig kontakt under eksamen: Tlf instituttkontoret: 73 59 65 47 Eksamensdato: 1. desember 2011 Eksamenstid: 3 timer Studiepoeng: 7,5 Tillatte

Detaljer

TUR TIL PARGA I HELLAS FRA 12. TIL 26. JUNI 2007

TUR TIL PARGA I HELLAS FRA 12. TIL 26. JUNI 2007 TUR TIL PARGA I HELLAS FRA 12. TIL 26. JUNI 2007 Vi hadde bestilt på Hotel Alexandra via Ving. Vi skulle reise fra Gardermoen og parkere bilen på Dalen Parkering. Kvelden før vi reiste fikk jeg en urinveisinfeksjon.

Detaljer

Her er vi kommet til Praha og sitter og venter på at neste medbrakt brødskive. Kjell nøyer seg med en morgenpils.

Her er vi kommet til Praha og sitter og venter på at neste medbrakt brødskive. Kjell nøyer seg med en morgenpils. Andros November 2009 Vi hadde bestilt hotell på Andros for hele november for å feire at begge to var blitt pensjonister. Vi var også på Andros i mai dette året. 3. november Flyet gikk fra Gardermoen klokka

Detaljer

LÆRER: For en smart gutt! Tenk at du bare er 12 år og kan stille så kloke spørsmål!

LÆRER: For en smart gutt! Tenk at du bare er 12 år og kan stille så kloke spørsmål! Jesus som tolvåring i tempelet Lukas 2, 41-52 Alternativ 1: Rollespill/ dramatisering Sted: Nasaret (plakat) og Jerusalem (plakat) Roller: Forteller/ leder Jesus Josef Maria Familie Venner Lærer FORTELLER:

Detaljer

LANDET BAK DØRA. 1. Treet som ikke ville gå. Vi bor på grensa mellom fantasi og virkelighet. I et hus så midt på som det er mulig å

LANDET BAK DØRA. 1. Treet som ikke ville gå. Vi bor på grensa mellom fantasi og virkelighet. I et hus så midt på som det er mulig å LANDET BAK DØRA 1. Treet som ikke ville gå Vi bor på grensa mellom fantasi og virkelighet. I et hus så midt på som det er mulig å komme. Går du ut gjennom inngangsdøra, er folk folk, biler er biler og

Detaljer

KEFALONIA 20. - 27. SEPTEMBER

KEFALONIA 20. - 27. SEPTEMBER KEFALONIA 20. - 27. SEPTEMBER Kefallinia, også kalt Cephallenia, Cephallonia, Kefalonia eller Kefallonia, er den største av De joniske øyene i Hellas med et areal på 688,8 km². Øya fikk navnet sitt fra

Detaljer

Et lite svev av hjernens lek

Et lite svev av hjernens lek Et lite svev av hjernens lek Jeg fikk beskjed om at jeg var lavmål av deg. At jeg bare gjorde feil, ikke tenkte på ditt beste eller hva du ville sette pris på. Etter at du gikk din vei og ikke ville se

Detaljer

Vi har laget noen tema som vi ønsker å diskutere med dere, men det er viktig for oss at du får sagt din mening og fortalt om dine opplevelser.

Vi har laget noen tema som vi ønsker å diskutere med dere, men det er viktig for oss at du får sagt din mening og fortalt om dine opplevelser. Fokusintervju Deltakere tilfeldig utvalg Boligeiere fra prosjektet Leie til eie Innledning Hensikt: Leie til eie er et prosjektarbeid som startet sommeren 2011. Målet har vært at flere skal kunne eie sin

Detaljer

EIGENGRAU av Penelope Skinner

EIGENGRAU av Penelope Skinner EIGENGRAU av Penelope Skinner Scene for en mann og en kvinne. Manus ligger på NSKI sine sider, men kan også fåes kjøpt på www.adlibris.com Cassie er en feminist som driver parlamentarisk lobbyvirksomhet.

Detaljer

B Grammatikkoppgaver Gjør grammatikkoppgavene som du har fått på egne ark: om uregelmessige verb, om preposisjoner og om adjektivbøyning.

B Grammatikkoppgaver Gjør grammatikkoppgavene som du har fått på egne ark: om uregelmessige verb, om preposisjoner og om adjektivbøyning. OPPGAVER MELLOM SAMLINGENE i november og desember: Mellom samlingene på høgskolen skal du jobbe med noen oppgaver. Snakk med veilederen din om oppgavene og be om hjelp hvis du har spørsmål. 1. Kommunikasjon

Detaljer

NORDEN I BIO 2008/09 Film: Kjære gjester (Island 2006) Norsk tekst

NORDEN I BIO 2008/09 Film: Kjære gjester (Island 2006) Norsk tekst 1 -Har du kjøpt nok? -Vel, jeg vet ikke. 2 Hva synes du? Bør jeg kjøpe mer? 3 -Er det noen på øya som ikke får? -Ja, én. 4 -Én? -Ja...deg. 5 Jeg er ikke på øya. Du er min øy. 6 Unnskyld! 7 Å, skitt. Vent.

Detaljer

LÉSVOS 7. - 14. SEPTEMBER

LÉSVOS 7. - 14. SEPTEMBER LÉSVOS 7. - 14. SEPTEMBER Lésvos (Lesbos) er den tredje største øya i Hellas og den åttende største i Middelhavet. Her bor omtrent 90 000 mennesker og en tredjedel bor i hovedbyen Mytilene, som ligger

Detaljer

ANITA forteller. om søndagsskolen og de sinte mennene

ANITA forteller. om søndagsskolen og de sinte mennene ANITA forteller om søndagsskolen og de sinte mennene Tekst og foto: Marianne Haugerud (Fortellingen bygger på virkelige hendelser, men er lagt i Anitas munn av Stefanusalliansen.) 1 Hei! Jeg heter Anita,

Detaljer

En ankomst. Versjoner

En ankomst. Versjoner En ankomst. Versjoner Alt skjedde på en gang, hulter til bulter, og ingen har klart å finne ut av rekkefølge og årsak, det var meg, sa T. Kanne senere, det var min telefonsamtale den søndag ettermiddagen,

Detaljer

«Stiftelsen Nytt Liv».

«Stiftelsen Nytt Liv». «Stiftelsen Nytt Liv». Kjære «Nytt Liv» faddere og støttespillere! Nyhetsbrevet for September 2014 kom litt sent. Mye som skjer om dagen. Men her er altså en liten oppsummering av det som har skjedd i

Detaljer

lærte var at kirken kan være et hjem for oss, vi har en familie her også, og hjemmet vårt kan være en liten kirke.

lærte var at kirken kan være et hjem for oss, vi har en familie her også, og hjemmet vårt kan være en liten kirke. GUDSTJENESTE MED DÅP OG LYSVÅKEN 1. søndag i advent PREKEN Fjellhamar kirke 29. november 2015 Matteus 21,12 17 TO HUS På Lysvåken har vi hørt om to hus. Det første var der vi bor, og alt vi gjør der. Spise,

Detaljer

Ikke bare en dans på roser

Ikke bare en dans på roser Ikke bare en dans på roser Den første bloggen var rene solskinnshistorien, men her kommer, omsider, litt om hvordan det var å komme hit og hvordan de første fire ukene har vært. Alle sa til meg; «Du er

Detaljer

Om aviser Kjære Simon!

Om aviser Kjære Simon! t Om aviser Kjære Simon! Aftenposten Morgen - 15.11.2008 - Side: 18 - Seksjon: Simon - Del: 2 Mannen min og jeg sitter hver morgen med avisene og drøfter det som er oppe i tiden. Jeg har i mange år ment

Detaljer

SANGER SOM VI SYNGER OFTE I TRONES BARNEHAGE

SANGER SOM VI SYNGER OFTE I TRONES BARNEHAGE SANGER SOM VI SYNGER OFTE I TRONES BARNEHAGE God mor'n god mor'n her er vi igjen. Vi kommer s å glade til barnehagen henn. Vi synger, vi leker vi har det s å flott. Vi vil ikke bytte med kongens eget slott.

Detaljer

Barn som pårørende fra lov til praksis

Barn som pårørende fra lov til praksis Barn som pårørende fra lov til praksis Samtaler med barn og foreldre Av Gunnar Eide, familieterapeut ved Sørlandet sykehus HF Gunnar Eide er familieterapeut og har lang erfaring fra å snakke med barn og

Detaljer

En eksplosjon av følelser Del 3 Av Ole Johannes Ferkingstad

En eksplosjon av følelser Del 3 Av Ole Johannes Ferkingstad En eksplosjon av følelser Del 3 Av Ole Johannes Ferkingstad MAIL: ole_johannes123@hotmail.com TLF: 90695609 INT. SOVEROM EVEN MORGEN Even sitter å gråter. Han har mye på tankene sine. Han har mye å tenke

Detaljer

De kjenner ikke hverandre fra før,

De kjenner ikke hverandre fra før, EN SAMTALE OM UTLENDIGHET Hvordan er det egentlig å bo i utlandet i voksen alder? Er det slik at borte er bra, men hjemme er best? Ole Westerby har jobbet og bodd i Brussel i 15 år og kjenner landet godt,

Detaljer

FØRST BLIR MAN JO FØDT av Line Knutzon. Scene for en mann og to kvinner. Manus kan kjøpes på www.dramas.no

FØRST BLIR MAN JO FØDT av Line Knutzon. Scene for en mann og to kvinner. Manus kan kjøpes på www.dramas.no FØRST BLIR MAN JO FØDT av Line Knutzon Scene for en mann og to kvinner Manus kan kjøpes på www.dramas.no Axel slår opp med Nymse, fordi han ikke elsker henne på den riktige måten. Hun ender med å sitte

Detaljer

Cecilia Gaathe Leo Bast Une Flaker Egon Perlen pensjonat

Cecilia Gaathe Leo Bast Une Flaker Egon Perlen pensjonat Cecilia Gaathe bor på Perlen pensjonat sammen med faren sin, Alan W. Gaathe, som eier og driver stedet. Moren Iselin Gaathe druknet på mystisk vis i Skutebukta forrige sommer. Leo Bast har nettopp flyttet

Detaljer

Eurovelo-13 del 2. Fra Lorelei til indre Frankrike

Eurovelo-13 del 2. Fra Lorelei til indre Frankrike Eurovelo-13 del 2 Fra Lorelei til indre Frankrike Og dette er den berømte Lorelei-klippen. Ikke noe å skrive hjem om for en som har tilbragt noen somre ved Sognefjorden. Og her er Taunus-fjellene. Vår

Detaljer

Liv Margareth Alver. Døden er her. Slangeringen 1. Gyldendal

Liv Margareth Alver. Døden er her. Slangeringen 1. Gyldendal Liv Margareth Alver Døden er her Slangeringen 1 Gyldendal TAKK TIL Professor Bergljot Solberg, som var min veileder til Arkeologi hovedfag. Rosvita M. Alver, Eirik W. Alver, Anne L. Alver, Bjarte S. Larsen,

Detaljer

Vi kan ikke motså å ta bilder av den flotte blomstringen midt på vinteren.

Vi kan ikke motså å ta bilder av den flotte blomstringen midt på vinteren. 13. november I dag morges var det kaldt, ikke mer enn 17 grader. Det er vinteren nå. Temperaturen steg jo raskt da, opp mot 20 grader da sola kom opp. I dag skal vi ikke gjøre mye, bare rusle en liten

Detaljer

Hennes ukjente historie

Hennes ukjente historie Hennes ukjente historie 19. oktober 1957 Der sto den. Den lille, svarte, rosemalte boksen. De rosa håndmalte rosene strakk seg over lokket, og dekket hele overflaten. Og i midten av den ene rosen foran,

Detaljer

Geir Gulliksen Historie om et ekteskap. Roman

Geir Gulliksen Historie om et ekteskap. Roman Geir Gulliksen Historie om et ekteskap Roman Om forfatteren: Geir Gulliksen er forfatter og forlegger. Han har skrevet dikt, skuespill, essays og barnebøker. Blant de seneste bøkene hans er de kritikerroste

Detaljer