Filologen. Helter 02/11. Allmennkulturelt tidsskrift for Humanistisk Fakultet ved Universitetet i Oslo

Transkript

1 F F Filologen 02/11 Helter Allmennkulturelt tidsskrift for Humanistisk Fakultet ved Universitetet i Oslo

2 Filologen 02/11 Helter Leder Torunn Johansen Rasputin-dilemmaet Rikard Ingdal Moderne heltedyrkelse i nye klær Eirik Finne Drømmen om Vigdis: fra hun til jeg Erlend Tårnesvik Dreiås «Paa Tourné» 1886/1903 To forskjellige fortellinger Ingeborg Tornes Lesefest Amalie Bernhardsen Madame Bovary og forførelsen Tuva Maria Engdal Merkeleg møte Kjersti Wøien Håland Usminka sex Karen Marie Hokholt Sagafos «Bare stjerneklare minner om knirkende glass og kald vind i et gammelt nikotingult fotografi, som var» Silje Ulstein En okkupert historie Eivor Elisabeth Daae Mæland 31 Mannen som ble en bille En lesning av Kafkas Forvandlingen Silje Ulstein 67 Tenk deg rik og lykkelig Siri Heslien danser i seiersrus Peder Østbø Vri meg. En slags ode til speilet. Peder Østbø Illustrasjoner Carline Tromp slutten Camilla Fjellvang Ode til Tequila Silje Andersen Erlend Tårnesvik Dreiås Kjersti Wøien Håland 43 En romanfigur Aisha Abdel Dayem 45 «Breeding lilacs out of the dead land» Nikolai Fullman 46 Soloppgang i Ithaka Nikolai Fullman 47 Tabloid tristesse Eystein Halle 50 Takk for meg Eystein Halle Innhold

3 3 Filologen 02/11 Helter Leder Hva er en helt? Er det en som har utført en heltedåd, handlet raskt og riktig uten tanke på egen sikkerhet, eller er det rett og slett en person som vi beundrer, uansett om grunnen er heltedåd eller ikke? Hvis noen spør meg hvem min helt er, svarer jeg klisjéaktig nok «mamma» og også kanskje «bestemor», og det er jo ikke på grunn av én stor heltedåd, men hverdagshelterti. Jeg tror vi ofte mener «forbilde» når vi sier «helt», og forbilder kan vi jo ha mange av, til forskjellig bruk. Som redaktør er jo helten selvsagt Dag Solstad, som var redaktør da Filologen en periode het Profil, og forbildet er nok Karianne Bjellås Gilje, tidligere redaktør for Prosa (mitt favorittidsskrift etter Filologen). Som engelskstudent er helten Michael Alexander Kirkwood (bedre kjent som M.A.K.) Halliday, mens det som lingvistikkstudent var Noam Chomsky. Flere eksempler på tolkninger av begrepet «helter» finner du ved å fortsette å bla! Torunn Johansen filo lo g m1 [se *-log] person som studerer filologi; språkforsker; språkviter; person som studerer ved eller har eksamen fra historiskfilosofisk fakultet ved et universitet realister og filologer Leder

4 4 Rasputin-dilemmaet Rikard Ingdal Som dei fleste søner ser eg opp til far min på éin måte, men vil overgå han på ein annan. Som dei fleste fedrar vil han lære meg, men samtidig gå foran som ein far. Diskusjonar utan ein (innlysande logisk) fasit er eit grunnproblem for slike forhold. Eg vil ta utgangspunkt i mi eiga erfaring for å forklare dette. Pappa er bonde, har vore det heile livet sitt med unntak av året etter han gjekk ut niandeklassen då var han eitt år på landbrukshøgskule. Han liker å lese biografiar, halde seg oppdatert med aviser, og sjå og høyre på nyheitene opptil tre gonger om dagen. Eg er halvferdig med ein estetikk-bachelorgrad, har tidlegare gått musikk på vidaregåande. Liker litteratur og forskjellige kulturelle ting (utan at eg av den grunn ser på meg sjølv som ein Erasmus Montanus-figur). «Pappa, kven var eigentleg Raspotin?» spurte eg audmjukt ein dag eg innsåg at eg ikkje korrekt kunne plassere det frykteleg kjende namnet. «Haha! Du meiner vel Rassputin?!» svarte pappa nedlatande. Når du no dels veit om forholdet vårt, kan du kanskje skjøne korfor spørsmålet mitt er usedvanleg vanskeleg å finne svar på: Korleis kan eg vite at han

5 5 Filologen 02/11 Helter har rett i at det blir uttalt med dobbel s, og at eg tok feil, som la vekt på -putin? Eg tenkte litt på det, og fann fort ut at eg truleg uttalte det slik fordi eg fleire gonger har høyrt namnet til den tidlegare russiske presidenten, Vladimir Putin, nemnt på TV eller radio. Sjølvsagt er ikkje argumentet heilt vassfast ettersom det antakeleg er snakk om ei samansetjing, men likevel gyldig i denne uhøgtidlege diskusjonen. Pappa svarte med eit like diffust argument: Han hadde høyrt det bli uttalt slik når han sjølv gjekk på barneskulen, og sikkert eit utal fleire gonger seinare. Min rasjonalitet kniva med hans røynsle. Eg tok på meg tenkehatten, og ved hjelp av den musikalske røynsla mi kom eg fram til at det nok fell meir naturleg for nordmenn å seie Raspotin. I Russland, lik som i alle andre land, har dei nok forskjellege måtar å uttale ord og namn på uansett. Eg var villig til å bli einig om å vere ueinig det er nemleg det nærmaste eg nokon gong har vore å vinne ein diskusjon med dette eselet. Han svarte sjølvsagt først med latter, for så å feie meg vekk med ein påstand om at det er éin måte å uttale eit namn korrekt på, og at alle veit det etter å ha høyrt sitt eige uttalt feil. Dette var eit sterkt argument mot mitt, men ikkje i saken. Heldig som eg er, kjenner eg ei jente frå Russland, og diskusjonen gjekk meg slik på nervane at eg måtte ringe. «Haha, kva for ein diskusjon er vel det? Han heiter Rasputin.» (Sjølvsagt kunne ho ikkje fatte situasjonen min, ho er ikkje ein son.) I mine øyre høyrtes svaret hennes ut som det eg heile tida hadde sagt, men i etterkant er eg litt nervøs for at ho enten sa det for å vere grei ho visste nok ikkje sjølv fasiten, og skjemtes for den russiske ætta si eller så sa ho, og dette er meir truleg, eit ord som låg midt mellom min fars og min påstand. Eg vel å gløyme at eg ringte ho, det hjelpte ingen av oss. Desse stikka vi prøvde å gi kvarandre hjelpte ikkje, for som son av ein sta hardhaus, som er sterkt overtydd om spennvidda av sin eigen intelligens (og truleg har rett i det), har eg vanskeleg for å gi opp kampen. Sjølve namneuttalen kan eg sikkert få ein Rikard Ingdal Rasputin-dilemmaet

6 6 slags fasit på, men spørsmålet er ikkje korleis dette russiske namnet blir uttalt av ein bondeson frå Trøndelag, men snarare korleis vite, eller i det heile tatt godta, at bondefaren har rett? Problemet koker ned til trua på oss sjølv, saman med mistrua til den andre. Eg har djupare, meir omfangsrik, og høgare utdanning enn far min, sjølv om eg ikkje er ferdig enno (og sjølv om utdanninga mi ikkje er rakettvitskap). Han stiller likevel svært sterkt med si mangeårige livsrøynsle. Til tross for det kan eg ikkje gi opp denne uendelege tvikampen, bare fordi eg ser hans sterke sider. Eg har no gått til innkjøp av ein grundig biografi om Grigori Yefimovich Rasputin. Fasiten for uttalen finn eg kanskje ikkje der, og om eg hadde funne han hadde ikkje denne blodstriden tatt slutt der. Men noko vil eg lære meg av boka, og det vil kome godt med i neste samanstøyt. Pappa er nok den store pusharen bak all utdanninga mi.

7 7 Filologen 02/11 Helter Moderne heltedyrkelse i nye klær Eirik Finne Til syvende og sist er det alltid tilfeldigheter som avgjør. Eller, som bør avgjøre. Hvis et nært familiemedlem virkelig brenner for det, så bidrar denne ofte til å legge forholdene til rette han (for det er som regel det) bør i hvert fall gripe sjansen, muligheten til å rekruttere. Andre ganger er det den kule, noe eldre gutten i gata, den beste i skolegården, som en ser opp til med lett ærefrykt. Men for oss som fortsatt erindrer OL på norsk jord så er det nesten alltid Tippekampen, dog i skjønn forening med Merlins fotballkort, som i realiteten tar valget for deg det viktigste valget du kommer til å gjøre i ditt liv. Valget som kommer til å forårsake så mye glede, skuffelse, nervøsitet, hissige diskusjoner og brennende engasjement, samt generell samhørighet med totalt ukjente engelskmenn på en pub i syden: Ditt engelske favorittlag, dine menn i striden. Tenk det, at sportsredaksjonelle grep hos Bergens tabloide kanalalternativ har hatt så stor innvirkning på så mange unge, norske menns liv. Eller det smått tilfeldige innholdet i en pakke fotballkort. Jeg har jo i ettertid erkjent at jeg aldri valgte Chelsea selv, Chelsea valgte meg. Eller, rettere sagt, Merlin, forsynet og timingen bidro til at man endte opp med å kjøpe pakkene med fotballkort i akkurat den rekkefølgen, på akkurat de stedene, på akkurat det tidspunktet. Så blir valget sementert av tippekampen og Goal på TV2, drakt i julegave med 9 Vialli trykket bakpå, og påfølgende første kamp på løkka, der du scorer ditt første mål for sesongen og imiterer ditt nyvunnede idol i feiringen. Eirik Finne Moderne heltedyrkelse i nye klær

8 8 Vi nordmenn har et særlig nært forhold til engelsk fotball. Siden første tippekamp på statskanalen, 29. november 1969, med Arne Scheie bak spakene, da seerne overvar en snødekt Molineux; et kjærlighetsforhold ble etablert. I dag kan en med stor sannsynlighet predikere hvilket lag en norsk mann holder med etter hvor gammel han er, etter hvilket lag som hadde sin storhetstid når han så sin første tippekamp. Derfor er mange norske Liverpoolsupportere på alder med Frode Øverli, Tottenhamfansen er hakket eldre, mens Unitedsupporterne er på vei ut i sin første konsulentstilling etter ferdigstilt grad på BI. I tillegg, den forsterkende faktoren: utenlandsproffene. Helt siden Einar Jan Aas ble hentet til Nottingham av legenden, enigmaet Brian Clough (se «Forest og i» på Svisj det finnes to typer mennesker, de som lar seg røre og de indifferente, kun de førstnevnte elsker virkelig denne sporten), har det vært en kontinuerlig eksport av halvgode nordmenn til Premier League. Og kom det en nordmann til din klubb Ole Gunnar Solskjær, en solskinnshistorie: Den spede, forsiktige nordmøringen som avgjorde finalen i mesterligaen for verdens mest profilerte fotballklubb en gang rundt årtusenskiftet, og som fortsatt er elsket av hjemmefansen. Og Tore André Flo, som gikk til Chelsea og for alvor tente flammen i mitt blå hjerte. De ble på en måte våre norske alibi i fotballklubber som lå på andre siden av Nordsjøen, som ingen av oss elleveåringene hadde et forhold til å ta og føle på, annet enn det som ble formidlet gjennom fjernsynsskjermen, på fotballkortene og på løkka. Den viktigste diskusjonen blant oss gutta var hvem som burde spille på topp for Norge: Solskjær eller Flo. Dette var lenge før det norske skoleverket introduserte oss for fenomenet «drøfting»; ingen kompromisser, det var enten den ene eller den andre. Du stod last og brast med din spiller, din helt, ditt lag. Men så opprant dagen som må komme for alle som følger sitt lag i tykt og tynt, dagen da du innså at ingen av spillerne som var med å prege dine formative supporterår lenger var i klubben. Flo, Zola og Wise var erstattet av Gabrielle Ambrosetti, Boudewijn Zenden og Eidur Gudjohnsen. Og nå spiller Michael Owen i Manchester United, Liverpools erkerival fra tidenes morgen. Verden står nok ikke til påske. En slutter ikke holde med laget sitt av den grunn; ånei, de gamle, gode blir erstattet med nye helter, forbilder og idoler. Og etter hvert som man selv trer ut av barndommen og tenårene, innses det plutselig at en sitter der og bejubler debuterende ungfoler som var ferdig i barnehagen da du selv startet på ungdomsskolen. Men,

9 9 Filologen 02/11 Helter igjen, følelsen, tilhørigheten, kjærligheten består til laget, til klubben, til drakta. For når alt kommer til alt så holder du med et tøystykke; det er knekkende likegyldig hvem som spiller der, så lenge de gir alt for klubben, for drakta. Så fotballhelten, favorittspilleren, idolet avgjøres av ett stykk overpriset tekstilstoff. Som en parallell til Batmans utskiftende kompanjong Robin, der en liten håndfull ungkjøtt har ikledd seg den rødgrønne uniformen oppigjennom: Idet han får på seg trikoten er han Robin; og idet Fernando Torres trer Chelseadrakta over hodet, er han faktisk også Chelsea (håper jeg, en gang i fremtiden). Én av elleve, hvis eneste oppgave er å ofre alt for oss, supporterne. Men, selvfølgelig som alltid alt var jo bedre før. Enhver supporters første sesong vil alltid stå som hans uropplevelse av fotballen. Og vi som er født på midten av 80-tallet vil for alltid spørre oss hvorfor ikke flere begynte å holde med Sheffield Wednesday og fikk Andy Booth som sin yndlings spiller mannen det fantes flest fotballkort av i 1996/97- sesongen. I mellomtiden istemmer vi i britiske supportersanger vi har lært på Youtube, i påvente av den obligatoriske gåsehuden under Champions League-hymnen. Eirik Finne Moderne heltedyrkelse i nye klær

10 10 Drømmen om Vigdis: fra hun til jeg Erlend Tårnesvik Dreiås Forleden hadde jeg en drøm om Vigdis Hjorth. Jeg tror i det minste den handlet om Vigdis Hjorth, helt sikker er jeg ikke. Drømmen foregikk på følgende måte: Vi er på soverommet til mine foreldre, Vigdis og jeg, sitter på sengekanten og drikker et glass vin. Så ber Vigdis meg gå inn på badet og ha sex med den gamle, feite, hårete mannen som befinner seg der. Og uten videre spørsmål, fullstendig ukritisk, rusler jeg inn på badet og har sex med den gamle, feite, hårete mannen. I Vigdis' regi har jeg sex med en fremmed mann på mine foreldres bad. Jeg pleier ikke huske drømmer, men denne sto krystallklart for meg da jeg våknet, og selv nå, en god stund senere, kan jeg beskrive gammelmannspenisen i detalj. Den er brent fast på netthinna for evig tid. Og skammen, vissheten om hvilke scenario mitt eget sinn kan produsere, rir meg ennå som en mare. Dette er forstyrrende på så mange nivå, underbevissthetens veier er som kjent uransakelige, men mitt primære spørsmål er: Vigdis Hjort, hva gjør du med meg? Jeg gir mamma skylda for min litterære smak. Jeg antar at hun projiserte sine litterære helter over på meg, sin yngste sønn, siden hun aldri fikk en datter å dytte det på. Dette resulterte i at jeg fikk et stort, sterkt knippe kvinnelige forfattere inn med morsmelka. Jeg klandrer ingen for at jeg ble som jeg ble, men nevnte hendelse var faktisk andre gang Vigdis Hjorth opptrådte i mine drømmer. Hun har blitt min mare, skikkelsen fra norrøn mytologi og germansk folketro som sitter på brystet mitt når jeg sover og rir meg inn i en verden jeg ikke helt

11 11 Filologen 02/11 Helter vet hvordan jeg skal forholde meg til. La meg presisere at jeg setter stor pris på Vigdis Hjorths forfatterskap. Hun skiver innsiktsfullt, poetisk og politisk. Dessuten må man elske en forfatter som tar livet av karakterene sine med selvinnsikt som våpen. Til tider og på sitt beste er Hjorth en sadistisk seigpiner som dveler via sjelekvaler og engstelse (sykdommen til døden) er også Huldas lodd. Hennes liv blir en studie i menneskelig undergang historien en nedadgående spiral hvor vi alt fra starten av vet at det ender med selvmord. Resten av boken er forklart som en selvbiografi i tredjeperson entall og forsøker å gi svar på hvorfor det gikk som det gikk. I Vigdis regi har jeg sex med en fremmed mann på mine foreldres bad. ved de vonde følelsene, av makten og rådvillheten hos sin kvinnelige helt. Hun piller i bortgjemte og glemte sår og gir helt(inn)en gradvis innsikt med intravenøs infusjon. Hjorths kvinne er i stand til erfaring, selverkjennelse og forandring, men til tross for dette får resultatet av hennes indre feltarbeid ofte destruktive følger. Hun er «naken under kosmos, hjemløs i sitt eget legeme», for å sitere Zapffe. Det er kvinnen som ikke greier å slå seg til ro med sin tildelte rolle, men som ofte heller ikke er i stand til å gjøre noe med den. Når hun bryter ut, mister hun fotfestet og så går det rett vest. Det er ikke for ingenting at Hulda Kråkefjær i Tredje person entall (2007) skriver hovedoppgave om eksistensfilosofen Kierkegaard. At mennesker er frie vesener som tar selvstendige valg, Man får selvsagt ikke noe entydig svar. Kanskje er Hulda bildet på kvinnen som forsøker å tilpasse seg rollen som kvinne, justere seg mot det mannlige, objektiverende blikket, samfunnets blikk, har inkorporert det i sin egen kropp. Så sitter jeg altså med en følelse av at kvinnen ikke er så fri som hun burde være. Jeg leser videre, og Hulda Kråkefjær sier: «Det skal styrke, hardt arbeid, men særlig stor vilje til for å motarbeide dette (det mannlige, min presisering) blikkets makt over psyken ( )» (s. 135). Hun fascineres, forundres og frastøtes av det, men er på samme tid avhengig, hun trenger å føle seg begjært. Og Simone de Beauvoir klinger malmfullt i øret mens jeg leser. I Det annet kjønn skriver Beauvoir at det som på en spesiell måte Erlend Tårnesvik Dreiås Drømmen om Vigdis

12 12 definerer kvinnens situasjon, er at hun «oppdager seg selv og velger seg selv i en verden der mennene pålegger henne å oppfatte seg selv som Den andre ( )». Så er Hulda Kråkefjærs prosess muligvis den å komme fra tredjeperson til førsteperson, fra hun til jeg. Og jeg heier på den hjorthske kvinnen, ønsker henne selvsikker, sterk og fri. Jeg tar meg selv i å forbanne det mannlige blikk og den mannsdominerte verden, og jeg lar meg opplyse og påvirke av Hjorths taktfaste insistering. Men så lukker jeg boka våkner av drømmen og lurer på hvor jeg er. Et sted inni meg roper en fortvilt, forurettet manndom opp: «Jeg er ikke mannen i Hjorths bøker!». Amerikanerne kaller det for «white man's guilt», en arvet skam over hva tidligere generasjoner og mennesker helt ulike deg selv gjør og har gjort. Hjorth forsker på kjønnene i sine bøker, har uttalt at hun ønsker å forstå mannen og hans seksualitet en seksualitet som kan brukes som våpen i krig; det er ikke bare problemfritt. Det er alt annet enn problemfritt: I mange konfliktområder er voldtekt av sivilsamfunnets kvinner og barn systematisk og planlagt. Det ydmyker og demoraliserer, og det er menn som står bak. Samtidig er det ikke mannen eller den mannlige seksualiteten som gjør dette. Er det? «Kunne du voldtatt, spør hun Bo om natten, de har elsket, hun elsker ham, han ligger på ryggen og røyker. ( ) Jeg kan forstå aggresjonen, sier hun, hatet, volden, sinnet, alt det der, sier hun, men koblet med lyst, med nytelse? Ville du fikse å få orgasme hvis kvinnen du lå over hatet deg, foraktet deg, fryktet deg, skrek av redsel?» Og Bo svarer: «Vanskelig å være kategorisk, og ærlig, sier han, men legger til, han legger alltid noe til: Ikke nå, vesla. Er for gammel nå, men det er ikke lett å være ung mann.» (s. 339). Det er kanskje ikke lett å være ung mann. Er det lett å være ung kvinne? Etter å ha lest Hjorth virker det ikke spesielt lett. Hulda sier: «Det bor en mann i henne, en voldtektsmann, en hykler, en hater, hun vil gifte seg med ham og han vil skuffe henne, mishandle henne, forlange skilsmisse, så kan hun dø.» (s. 395) Som forfatter behøver ikke Hjorth å forsvare sine heltinner, hun behøver ikke engang være enig med dem. Jeg har derimot tenkt at jeg holder med dem, at det er snakk om en felles kamp. Men må jeg ta avstand fra noen da? Meg selv? Litteraturviter og mannsforsker Jørgen Lorentzen skriver i boken Maskulinitet at der homoforskning og mannsforskning i litteraturen har forsøkt å destabilisere kjønnskategoriene, har det for

13 13 Filologen 02/11 Helter kvinneforskningen av politiske hensyn vært viktig «å etablere og opprettholde kvinnekategorien som noe forskjellig fra mannen ( )» (s. 12). Så må jeg jo innrømme at jeg har lest Hjorth med en tanke om kvinnen opplevd på film, fjernsyn, i bøker skrevet, filmet, uttenkt av menn, hvor mange kvinnelige orgasmer, instruert, regissert av menn, og når ens egne ikke ligner på disse? (s. 33 4) En dag hun stormer forbi en hylle i kjelleren ser hun at det står «bryst holdere» på en kartong. at «mann» og «kvinne» ikke står i en dualistisk modell, i hver sin ende av en skala, fordi dette «fengsler kjønnene i hver sin forestillingsverden» (Lorentzen s. 13). Kanskje kan man ikke lese Vigdis Hjorth uten å være bevisst kjønnsforskjellene? I 1999 ga Vigdis Hjorth ut artikkelsamlingen En erotisk forfatters bekjennelser, hvor hun blant annet kommer med betraktinger over hvordan hun ble en «erotisk forfatter» og hvorfor hun sluttet å være det. Der går hun rett inn i en kjønnspolitisk diskurs og nærmest nagler fast viktigheten av å ha et klart kjønnsperspektiv: Hvordan bli kjent med sin egen seksualitet når det mannlige blikket er kulturens blikk og kvinnen har inkorporert dette blikket og ser seg selv med det, kommer til kort for det, gjør seg til for det også når det ikke er noen tilstede. Hvor mye kvinnelig erotikk har den snart voksne Hjorth skriver om kjønn og seksualitet. Resepsjonen av bøkene hennes har tydeliggjort samfunnets dobbeltmoral. Er du kvinne som skriver om sex, er du en erotisk forfatter. For eksempel i mottakelsen av Fransk åpning (1992). Landets anmeldere betakket seg med stort bilde, liten tekst: «Gå heller på Huk for å bli kåt», og Vigdis fikk vann på mølla, som det heter. En scene i boka er nettopp en advarsel om ikke å lese sexskildringene for radig: hovedpersonen Laura Buvik jobber i NRK. En dag hun stormer forbi en hylle i kjelleren ser hun at det står «brystholdere» på en kartong. Når hun etterpå går forbi litt langsommere, ser hun at det faktisk står «brevholdere». Skummer man fort over, kan en lett gå glipp av det essensielle, at hjernen trekker slutninger man ikke nødvendigvis skal ta for god fisk. Men advarsel til tross, anmelderne (og sikkert flere med dem) gikk nettopp i den Erlend Tårnesvik Dreiås Drømmen om Vigdis

14 14 fella Hjorth hadde lagt ut: å lese boka med det mannlige blikket, som det den ikke var. Ironien i at det i drømmen min er Vigdis som instruerer, observerer og objektiverer kan lett leses som en reversering av «the male gaze». Spørsmålet reiser seg: har jeg lest min sex-skildring drømmen som det den ikke var? Det er jo ikke utenkelig. Det er ikke sikkert det står «brystholdere» på kartongen i det hele tatt. Jeg synes jo det er mer sympatisk om det er en poengtering av mannlig hegemoni for fall kvinnen har inntatt regissørstolen selv om frihet for begge (alle) kjønn bør være idealet. Men blikket mitt er et mannlig blikk, og det kommer jeg ikke bort fra. Det er her jeg blir stående rådvill. Hvis Vigdis tar regien og mitt blikk er problemet, hva står jeg igjen med da? Hjorths kvinne lever og oppholder seg i en grenseoverskridende tilværelse, hun pusher grenser. Hun er bevisst sitt avvik og på en sadistisk, selvutslettende måte pisker hun seg selv med samfunnets normer og regler. Hjorth tilbyr ikke sin (anti)helt en skulder å gråte på, i stedet hugger hun løs der det gjør vondt. For det skal gjøre vondt! Bakenforliggende samfunnsstrukturer og en innarbeidet, bunnråtten kjønnsstereotypi er av det onde, og en enslig kvinne kan ikke alene ta det ved roten uten at det blir total kollaps. Vigdis Hjorth har selv uttalt at skam går som en rød tråd gjennom hennes forfatterskap, som noe hovedpersonene forholder seg til og må leve med, og som Hjorth selv kjenner på når hun ser tilbake på sine utgivelser. Skam er en følelse som nødvendigvis oppstår i forhold til noe og står i en motsetning til rådende ideer i samfunnet om hva som er normalen. Når jeg nå sitter med en følelse av skam i etterkant av drømmen, hvilken skam er det snakk om? Hvilke tabuer har jeg brutt? Er det snakk om en mannlig eller en menneskelig skam? Jeg står med begge beina dypt plantet i ideen om at kjønn langt på vei er et samfunnsskapt produkt. Men mennesket har språket, og språket er konvensjoner, og konvensjoner gir mening til tilværelsen. Jeg har ingen pretensjon om å utviske forskjeller jeg heier på forskjellene men om å fjerne barrierene. Stereotype forestillinger om kjønn kan lett bli en unødvendig hindring. Å tro at jentebabyer er preprogrammert til å like rosa er en barriere, men det er også tanken om den mannlig seksualitet som et potensielt krigsvåpen. Hører du, Vigdis Hjorth? Og jeg tror hun hører. Og jeg tror faktisk vi er ganske enige. Og jeg tror vi kunne hatt en spennende samtale om dette på mine foreldres sengekant med et godt

15 15 Filologen 02/11 Helter glass rødvin. Kanskje var det akkurat det vi hadde? Jeg håper jeg fortalte henne at hun har et forfatterskap som er kvantitativt og kvalitativt stort og mangfoldig, som jeg beundrer sterkt. Vigdis Hjorth er fremfor alt en uredd forfatter, det ville jeg sagt til henne, håper jeg gjorde det. Tema som den dårlige moren, alkoholisme, kjønnsroller og seksualitet går hun ofte inn i vanskelige tema, men alltid fortalt med varme og humor. Jeg håper vi lo, at Vigdis fortalte en av sine mange anekdoter, det gjorde hun sikkert. Men det jeg tror vi snakket mest om som må sies å være den hjorthske fellesnevner er det eksistensialistiske mennesket, som observerer, funderer og stiller spørsmål ved sin egen eksistens. Som den forsiktige bibliotekaren Ingeborg i Snakk til meg (2010), som etter et hett forhold med cubanske Enrique, og på tampen til et definitivt katharsis-lignende brudd med sin forlorne sønn, har kommet hit: «Jeg er ikke den jeg var, sa jeg, hvem er jeg da, spurte jeg, det vil vise seg, svarte jeg, spent.» (s. 201). Jeg velger å ta disse ord til mine. «Eksistens forut for essens», sa eksistensialistene. Man er hva man gjør, og man kan gjøre hva man vil. I så måte blir ikke kjønn en barriere, men en mulighet. Hva så om Vigdis infiltrerer drømmene mine, iscenesetter tvilsomme erotiske eskapader med gamle, feite, hårete menn? Det var jo bare en drøm en god anekdote. Erlend Tårnesvik Dreiås Drømmen om Vigdis

16 16 «Paa Tourné» 1886/1903 To forskjellige fortellinger Ingeborg Tornes Forlagene kaller gjerne Hamsuns «skisser» og «historier» for noveller av kommersielle årsaker, og det er gjerne mangelfull informasjon om hvor og når tekstene opprinnelig ble publisert. Men Hamsun endret mange av tekstene sine i løpet av forfatterskapet, blant annet «Paa Tourné». Versjonene fra 1886 og 1903 er så ulike at man må betrakte dem som vidt forskjellige tekster. Kunnskap om konteksten til disse versjonene kan gi forståelse av Hamsuns utvikling som forfatter. Og passer i det hele tatt novellebegrepet på disse to versjonene? Begge historiene handler om en selvhøytidelig litterat som ønsker å holde foredrag om litteratur. I den første versjonen blir det med forsøket. Han ankommer Drammen og får vanskeligheter med å leie lokale til sitt foredrag, tar inn på et altfor dyrt hotell, og vender hjem igjen neste dag. I denne versjonen er ikke handlingsgangen som sådan det sentrale. Snarere er skribentens inntrykk og opplevelser av togreisen samt oppholdet på hotellet i fokus. I utgaven publisert i novellesamlingen Kratskog (1903) får skribenten leie lokale, men blir sviktet av publikum, som foretrekker et antispiritistisk show med «abekatter og ville dyr». Litteraten blir etter foredragsfiaskoen kontaktet av direktøren for den underholdende forestillingen, som trenger en taler til sitt sirkuslignende evenement. Etter mye om og men, går den fintfølende litteraten med på å holde tale om direktørens «eksotiske dyr», og ender opp med å skape begeistring idet han går med på publikums vilkår.

17 17 Filologen 02/11 Helter «Hva er en novelle annet enn en inntruffet, uhørt begivenhet?» Goethe Hamsun benyttet selv upretensiøse benevnelser som «skisser», «historier» eller «skildringer» om tekster som i dag går under benevnelsen «noveller» 1. Spørsmålet er om forlagenes sjangerbetegnelse er dekkende. Det er vanlig å dele novelle genren i to tradisjoner: Den tyske eller europeiske tradisjonen på den ene siden, og den russisk-amerikanske short-storytradisjonen på den andre. Den som har hatt størst betydning for den tyske novelletradisjonen er Wolfgang von Goethe. Sentralt i dikterens forståelse av novellebegrepet er den inntrufne, uhørte begivenhet. Aage Henriksen definerer 2 novellen ved at en begivenhet bryter inn i «en ordnet verden». Begivenheten skaper forvirring «som stok i en myrtue». Den ordnete verden reagerer enten med å drive ut det inntrufne, eller med å inkorporere det inntrufne. Alternativt kan begivenheten seire over den opprinnelige orden. «Skisse» med selvbiografiske drag Den opprinnelige versjonen av «Paa Tourné» beskriver hovedpersonens inntrykk og hans opplevelse av omgivelsene. Særlig inntrykkene fra togreisen beskrives utførlig. Leseren blir fortalt om «larmen, lugten» og «støvet» på tredje klasse, og får høre om «de korte, klakkende» lydene fra kupédørene. Lukter, lyder og synsinntrykk og jegets følelser dominerer: «Hvilke ansigter! Slappe, sløvede, resignerede trætte av at stirre ud av vinduet på alle disse dansende skimt thi man ser dem blot som skimt av et landskap [ ] der forsvinder i samme øjeblik [ ]» Skissen fra 1886 har altså tydelige drag av impresjon og reiseskildring. Selvbiografien har også satt sitt preg på denne versjonen. Som vi vet holdt Hamsun en rekke epokegjørende foredrag. Dingstad påpeker at også forfatteren Knut Hamsun opplevde sviktende publikumsoppslutning i forbindelse med sin foredragsvirksomhet. Den tydeligste biografiske markøren er likevel at hovedpersonen kaller seg Hamsun. Aaslestad skriver at vi er vant til å skille jeget i skjønnlitteratur fra forfatteren, men sier samtidig at «avis-novellens fiksjonalitet faktisk blir mindre enn bok-novellens [ ]». Videre har nesten alle historiene vi regner til Hamsuns novelleproduksjon vært publisert i aviser og tidsskrifter før de har blitt utgitt i bokform. I tilfellet med «Paa Tourné» fra 1886 har ettertiden hatt behov for å genrebestemme teksten. Prosasamlingene som gis ut mangler opplysninger om hvor og når tekstene tidligere har stått på trykk 3. Tekstene blir slik lest løsrevet fra sin opprinnelige kontekst. «Paa tourne» fra 1886 ble først trykket i Dagbladet, Ingeborg Tornes «Paa Tourné»

18 18 ikke i en novellesamling. Da kunne forfatteren tillate seg å skrive i grenselandet mellom impresjon, reiseskildring og reportasje. Skissen fra 1886 er ikke plotbasert, slik den senere teksten er. Handlingen er nærmest ikke-eksisterende og kan oppsummeres kort: Jeg-personen sitter på et tog, «Spørgsmaalet er ikke først og fremst, hvad man digter om, men hvorledes man digter om det» Hamsun Som en kontrast til realismens handlingsmettede litteratur, viser Hamsun i versjonen fra 1886 en særegen evne til å skrive om «ingenting». Det er ikke hva han skriver om, men hvordan han skriver som er viktig. Her beskrives bittesmå og ubetydelige hverdagshendelser, og det er jegets følelse, tilstand og indre liv som er i fokus. Denne skrivemåten som Hamsun utvikler i «Paa Tourné» fra 1886 finner vi igjen i Sult. Også i gjennombruddsromanen er det hovedpersonens indre liv og tanker som vektlegges. I følge John Brumo og Sissel Kanskje kan startstreken for modernismen flyttes fra Sult (1890) til 1886 og «Paa Tourné»? snakker med sine medpassasjerer, går av i Drammen, forsøker å skaffe lokale til sitt litterære foredrag, men mislykkes. Han tar inn på hotell, og reiser hjem igjen neste dag. Kravet om fiksjonshandling er mindre i «skissen» enn i novellen, skal vi tro Aaslestad: «Som emne kan skissen ubesværet velge stemninger, erindringer og egne opplevelser. Den er følgelig sterkt subjektiv og en nærliggende uttrykksform for erindringskunst». Furuseth, forfatterne bak Norsk Litterær Modernisme, er det nettopp Sults «radikale subjektive perspektiv» som peker frem mot norsk og europeisk modernisme. Men skal vi tro Øyslebø, er det i denne mindre kjente første versjonen av «Paa Tourné», at Hamsun finner frem tii sin uniskjennelige subjektive stil. Kanskje kan startstreken for modernismen flyttes fra Sult (1890) til 1886 og «Paa Tourné»? Estetikk i en vadsekk Åsmund Hennig beskriver jeg-personen fra «Paa Tourné» som en Don Quijoteskikkelse, som iscenesetter seg selv. Det er en treffende sammenlikning. Mens Don Quijote leker ridder, spiller den unge skribenten bemidlet litterat. Som i Don Quijote er det i kollisjonen mellom den fikse idé; illusjonen og den mer prosaiske virkeligheten, at det komiske oppstår. I «Paa Tourné» (1886) fremstiller ho-

19 19 Filologen 02/11 Helter vedpersonen seg selv som en vellykket og pengesterk forfatter, mens han i virkeligheten er i pengeknipe, og hans meritter er få og ubetydelige. Hans prosjekt, «at trække hele væstkysten rundt som en smule åndelig orkan mod våren», er, innrømmer han selv, «dumdristig». Han har verken penger, kontakter eller erfaringer fra talerstolen. Ulastelig antrukket sitter han på en tredjeklasses kupé og røyker sigar. Det later til at sigaren er en del av «kostymet»; en rekvisitt. Det er verken smaken eller det sanselige ved røykingen, men sigarens utseende som verdsettes: «Det var en cigar av en noget egen smag brændt papir og græsblade av en højst anstændig størrelse, smagfuldt rullet og med en farve, der mindede stærkt om halvkroners havanesere». Havaneserkopien som skal gi inntrykk av dyre vaner, later til å være til plage snarere enn til glede: «Cigaren sluknede, jeg tændte den på ny, trak som en rasende for å få den til at brænde lige og udviklede en sådan hede i den avskyelige tingest, at den brændte mig i munden». Det unge, ukjente geni nøyer seg ikke med å iscenesette sin egen person, men går også løs på sine medpassasjerer. Han ser det han ønsker å se i den nyankomne damen og hennes datter. I likhet med Don Quijote utstyrer han sine medmennesker med egenskaper de ikke har; kort sagt: han dikter dem opp: Et kvindemenneske steg ind, en dannet, intelligent udseende kvinde i noget egen dragt, på min ære en forstandig dame, en ligefrem hyggelig dame. Bagefter hende hoppede et pigebarn ind, ti eller tolv år, en engel, jeg forsikrer Dem, en engel. Kjolen havde ikke behøvet å minde om en ældre søster, skoene kunde skinnet, halsen kunde vært vasket; men lige meget, et hår, et par øjne, som forbausede mig. Som Øyslebø påpeker i Hamsun gjennom stilen (1964), bærer den unge litterat preg av en påtatt naiv idealisme, og ser alt i et forgylt skjær, som helten i Sult. Havaneserkopien har en «noget egen smag», og dameselskapet i togkupéen en «noget egen dragt». Fruens bekledning får senere benevnelsen «den latterlige dragt», og sigaren kalles «den avskyelige tingest». Hva skjer når illusjonen om den bemidlete litterat settes på prøve? Moren til pikebarnet som stadig mottar nye kronestykker fra «den rike herre», begir seg inn på et indirekte tiggeri. Helten aner uråd; han har verken lyst eller anledning til å donere penger til damens mange barn eller hennes «tre råtne trinn». Det «unge, ukjente geni» kommer i vanskeligheter når omverdenen tar hans rikmannsillusjon på alvor og vil avkreve ham penger han ikke har råd til å avse. Realitetene fortrenger for et øyeblikk fiksjonsli- Ingeborg Tornes «Paa Tourné»

20 20 seringen av omgivelsene, selvbedraget og illusjonen. Beskrivelsene antar en mer virkelighetsnær karakter. Den «forstandige dame» er med ett forvandlet til en «kjedelig kvern». Litteraturens Magt over Sindene Begge versjonene av «Paa Tourné» tematiserer og reflekterer over kunstnermyten. Mens litteraten fra 1886 reiser hjem straks foredraget viser seg vanskelig å gjennomføre, lar Hamsun helten fra 1903 ende opp som taler i et sirkuslignende show. Han gjør imidlertid braksuksess idet han får publikum til å leve seg inn i de burleske historiene om eksotiske dyr og misjonæretende hyener. Atle Kittang hevder i Luft, vind, ingenting (1984) at «Paa Tourné» fra 1903 handler om hvordan litteraturen faller i den «grove materialismens klør», og beklager at «litteraturen berre kan slå seg gjennom ved å gå i humbugens teneste». Jeg vil påstå at det ikke er tilpasningen til markedskreftene, men den selvhøytidelige litterat som kritiseres og drives gjøn med. Humorstrategien i «Paa Tourné» (1903) består dessuten av det Dorrit Cohn kaller «Dissonant Self-Narration» 4. Cohn forklarer dette begrepet som en retrospektiv teknikk der det fortellende jeg har et kognitivt privilegium overfor det opplevende jeg. Dermed kan det fortellende jeg skue tilbake i «selvanalytisk retrospeksjon». Denne teknikken benyttes i utstrakt grad i «Paa Tourné» (1903). Ikke bare det fortellende jeg, men også leseren har kognitivt privilegium overfor det opplevende jeg. At skribenten «skyter over mål» i sin vurdering av den litterære interessen i Drammen, er åpenbart for leseren, men ikke for det opplevende jeg: «Vejret var ikke det heldigste; men et litterært interessert Publikum vilde ikke holde sig tilbage af lidt Regn». Kontrasten mellom troen på egen fortreffelighet og realitetene er påtagelig: «Jeg mødte jo Folk i Gaderne, Par efter Par der gikk under samme Paraply. Det slog mig forresten at de ikke gikk samme Vei som jeg selv til Parkpavillonen». Både det fortellende jeg og leseren har for lenge siden skjønt at publikum vil foretrekke apekattene og de «ville dyr» fremfor foredraget om Kielland. Nettopp i denne uvitenhet og naive holdning oppstår det komiske. Den etablerte orden forstyrres «Paa Tourné» fra 1903 kan, i motsetning til den opprinnelige versjonen, innlemmes i den tyske novelletradisjonen. Henriksens modell, der en begivenhet bryter inn i «en ordnet verden» og skaper forvirring «som stok i en myrtue», kan anvendes på denne novellen. «Den ordnede verden» er litteratens illusjon om at han skal tjene gode penger på sitt foretagende til tross for det konkurrerende underholdningsshowet. Til «den