Kulturhistorisk museum Universitetet i Oslo

Transkript

1 Kulturhistorisk museum Universitetet i Oslo Kunnskapsdepartementet Boks 8919 Dep 0032 Oslo Dato: 11. mai 2016 Deres ref.:16/2145 Vår ref.: 2016/2537 Innspill til arbeidet med ny stortingsmelding om humanistisk forskning og utdanning fra Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo Innledning Vi er svært glade over at arbeidet med ny stortingsmelding om Humaniora er igangsatt. Likeså vil vi berømme grepet med åpen invitasjon til innspill. Ny stortingsmelding om Humaniora er et nødvendig supplement til Stortingsmelding 7 ( ), Langtidsplan for forskning og høyere utdanning Vårt innspill er spesifikt rettet mot museenes rolle i humanistisk forskning og utdanning. Fagintern relevans Invitasjonsbrevet (ref. 16/2145) påpeker at norske humanister lykkes dårligere enn ønsket på internasjonale konkurransearenaer. Etter vår oppfatning er dette en sannhet med store modifikasjoner. Det er riktig at hverken norsk eller europeisk forskningspolitikk har satset aktivt på å løfte humaniora i forbindelse med forskningsprogrammer. Det er samtidig politisk forventing til at humanistiske fag skal ivareta lokale og nasjonale oppgaver. Universitetsmuseene er forskningsmuseer med høy vitenskapelig produksjon. Museenes vitenskapelige samlinger har stor internasjonal relevans og etterspørsel. Klare hindre for økt internasjonalt gjennomslag er: o Liten satsing på programområder innen humaniora o Manglende internasjonal tilrettelegging av de vitenskapelige samlingene o Svak organisering av fagmiljøene, ofte basert på solitær innsats o Sterk politisk forventing til at museene skal prioritere nasjonale oppgaver mot - Skoleverket - Offentlig forvaltning (Kulturminneforvaltningen) Kulturhistorisk museum Postadr.: Postboks 6762 St.Olavs plass, 013 Oslo Kontoradr.: Fredriksgate 3 Telefon: Telefaks: Org.nr.:

2 2 - Nasjonale, populærvitenskapelige arenaer Museene bidrar gjerne både på nasjonale og internasjonale arenaer. Dagens situasjon bygger imidlertid på allokering av knappe ressurser og lite mulighet til ekspansjon. Grunnlaget for forskningsvekst bør ligge i innhenting av ekstern finansiering. Men for at det skal være realistisk, bør det utvikles forskningsprogrammer som har tydelig relevans for humaniorafagene og for utpreget tverrfaglige miljøer, særlig innen EUs forskningsfinansiering. Videre bør det etableres incentiver for at fagmiljøene skal styrkes gjennom etablering av forskergrupper og fagmiljøer med tilstrekkelig volum. Vi mener at en satsning på internasjonal tilrettelegging av landets kulturhistoriske samlinger ville bidra markant til økt internasjonalt samarbeid. Tydeligere satsing på forskning ved universitetsmuseene gjennom krav til målrettet, kunnskapsorientert kulturminneforvaltning supplert med tydeligere programsatsing på tema med relevans for humanistisk forskning, vil også være avgjørende for en positiv utvikling av de kulturhistoriske forskningsområdene. Global heritage er et forskningsområde i sterk vekst som har stor relevans for universitetsmuseene. Universitetsmuseenes samlinger dokumenterer kultur og kulturarv fra hele verden. I dagens situasjon, med dramatiske migrasjoner, innvandring og flerkulturell utvikling, er det et stort behov for kunnskap som kan gjøre samfunnet i stand til å møte globale utfordringer knyttet til identitet, tilhørighet, mobilitet og forankring. Universitetsmuseene har et stort potensiale for å levere relevant forskning på dette feltet, både med utgangspunkt i egne samlinger, og i pågående forskning omkring postkoloniale spørsmål, identitet, kulturmøter og demografiske endringer. Universitetsmuseene er opplagte arenaer for tverrvitenskapelig forskning. Med sitt store mangfold er museenes samlinger og arkiver særlig egnet som utgangspunkt for problemorientert forskning. Slik forskning vil involvere både naturvitenskapelige forskningsmiljøer og hele bredden i de humanistiske og samfunnsvitenskapelige fagene. Prosjekter som krysser faggrenser og fagsektorer møter store utfordringer i de etablerte fagspesifikke programmer i NFR og til dels EU. Dette kan bedres ved en vridning av programutlysninger mot tverrfaglige satsinger på HumSam-feltet. Samfunnsrelevans Universitetsmuseene er et av de viktigste vinduene mot omverdenen for de humanistiske fagene. Museene bidrar på en avgjørende måte til ulike former for verdiskapning. Vikingskipshuset som er del av Kulturhistorisk museum, er et av Norges viktigste ikoner og turistmål og bidrar både til en sterkere turistindustri og offentlige inntekter. Den økonomiske verdiskapningen til bare dette ene museet utgjør mange hundre millioner i året. Interessen for kulturarv er sterkt økende og kulturturisme vil bli en viktig næring i framtiden. Dersom Norge skal kunne hevde seg i slik konkurranse, er forskningsbasert kunnskapsutvikling innen kulturarv og historie helt avgjørende. Universitetsmuseene er universitetenes førstelinje i rekruttering. Gjennom skoleverket får tusenvis av barn kjennskap til og inspirasjon fra forskning på universitetsmuseene. Slike møter er helt

3 3 avgjørende for å skape interesse for forskning. Sterke pedagogiske miljøer som er i stand til å forene opplevelser med de nyeste forskningsresultatene, er av avgjørende betydning. Bygningsmasse som holder nødvendig standard til moderne undervisning er også en forutsetning som dessverre langt på vei er fraværende. Her bør det settes inn store ressurser. Universitetsmuseene gjør en stor innsats i nasjonal og internasjonal kulturminneforvaltning. Samlingene er både nasjonal hukommelse og vår viktigste kilde til skriftløs historie, men også en potensiell ressurs for å skape nasjonal forankring og forståelse for mennesker fra andre kulturer og samfunn. Aktivt samarbeid med museene kan skape ny tilhørighet og forankring basert på deres egen kulturarv bevart i museenes samlinger. Museene er derfor et viktig forankringspunkt på individ- og gruppenivå i en global verden. Gjennom lovfestede forvaltningsundersøkelser er museene direkte involvert i store samfunnsutbyggingsprosjekter, og også i denne sammenhengen svært synlige som formidlere av kulturarv til lokalsamfunn og media. Kulturarv er et felt av stor økonomisk betydning og det foregår en omfattende illegal handel med oldsaker og etnografika som både utarmer fattige og krigsherjede land, men som også finansierer grov kriminell virksomhet. Kulturminnekriminalitet er utpekt av FN som verdens fjerde største kriminalitetsproblem. Den norske stats rolle i konfliktområder har aktualisert problemene med kulturminner som ødelegges i væpnede konflikter, og som blir smuglet ut av opprinnelseslandene som følge av kaos i krigsområdene. Universitetsmuseene, og da særlig Kulturhistorisk museum har kompetanse på kulturkriminalitetsområdet, både hva gjelder utarbeidelse av nasjonalt lovverk, som rådgivende instans overfor Tollvesenet/Økokrim og som saksbehandler i forhold til import/eksport av kulturminner. Det må gjøres en sterk innsats på kompetanseoppbygging på internasjonalt lov- og avtaleverk, implementering av dette nasjonalt og ulik håndhevelse internasjonalt. Det er i dag et stort kunnskapsbehov på feltet. De humanistiske, kulturhistoriske fagene har derfor en helt avgjørende part i arbeidet videre for å løse utfordringene knyttet til internasjonale konflikter og fattigdom. Dette fordrer bedre sektorielt samarbeid, og anerkjennelse av humanioras bidrag på en bred internasjonal arena. Arbeidslivsrelevans Universitetsmuseene utvikler aktivt spisskompetanse innen museologi, konservering, arkeologi, kulturarv, global heritage, håndverk, digitalisering, arkiv mv., som er direkte relevant for store grupper av arbeidstakere. I den grad turist- og kulturnæringer er et framtidig satsingsområde, vil etterspørselen etter denne kompetansen være økende. Dagens sektorinndelte finansieringsmodell hindrer god utnyttelse av denne kompetansen mot studenter som skal kvalifiseres til et framtidig arbeidsliv. Som forvaltningsinstitusjoner representerer universitetsmuseene gode grunnforskningsmiljøer med direkte relevans for direktorater, departementer, politikkutvikling, lovendring, skoleverk og integrering. Musene har høy kompetanse på digitalisering og teknologiske plattformer som blir

4 4 stadig viktigere i utviklingen av kunnskapssamfunnet. Ikke minst er museene viktige arenaer for operasjonalisering og resultatspesifikk utvikling av slik kompetanse. Store og krevende forpliktelsene innen kulturminneforvaltningen gjør universitetsmuseene nærmest til laboratorier for anvendt humanistisk forskning. I dette ligger det betydelige utviklingsmuligheter i tiden fremover. Dette fordrer bedre samarbeid og mindre tette skott mellom ulike sektorer innen forskning, forvaltning og næringsliv. Cultural resource management (CRM) og Cultural and heritage management (CHM) er områder med økt relevans på det internasjonale arbeidsmarkedet. For å sikre en konsistent og dagsaktuell utdanning også på disse feltene, er samfunnet avhengig av et fagmiljø som har opparbeidet og utviklet relevant kompetanse. Det finnes ikke samlet i dag. Universitetsmuseenes forskningsmiljøer har det største potensialet for å oppfylle en slik rolle. Skolen og lærerutdanningen Universitetsmuseer bidrar til at lærere kan oppfylle forventningene i læreplanen, enten det gjelder områder hvor de opplever egen kunnskap kan være mangelfull eller hvor museene har en særlig mulighet til å visualisere lærestoffet. Museer bør ha en videre tilnærming til sitt bidrag til humanistisk utdanning, i tråd med overordnede styringsdokumenter. Formålet med skolens opplæring i henhold til lovverket er å «gi historisk og kulturell innsikt og forankring», «kjennskap til og forståing av den nasjonale kulturarven og vår felles internasjonale kulturtradisjon». Skolen skal videre «gi innsikt i kulturelt mangfald» og la elevene «utfalde skaparglede, engasjement og utforskartrong», for å løfte frem noen aktuelle momenter i drøftingen av humanioras rolle i skole og utdanning. I møte med disse, har museer sin egen styrke i kraft av å være steder hvor elevene kan inviteres inn i selve forskningsprosessen hvor ny kunnskap skapes. Med utgangspunktet i gjenstander og tolkninger, kan museet være en arena for det målet læreplanens generelle del kaller konkret kunnskap og helhetlige referanserammer. Museer kan altså være en arena for å utvikle elevers historiebevissthet og opplevelse av hvordan vi mennesker har en fortid, samtid og fremtid. Denne muligheten for systematisk samarbeidet mellom skole, museum og lærerutdanning må utvikles. Museumssamlingene viser hvordan historiske kjensgjerninger fortolkes og at de ulike tolkninger er påvirket av politiske og faglige strømninger. Museer er selv mektige aktører i denne produksjonen av fortid og kulturarv. Av denne grunn er koblingen mellom kritisk forskning og undervisning av svært stor betydning. Universitetsmuseene har en enestående mulighet å tematisere dette. Humaniora og verdiskapning Fagintern relevans, samfunnsrelevans, arbeidslivsrelevans og skole/læringsrelevans er alle viktige utfordringer for Universitetsmuseene. Stortingsmeldingen Tingenes tale, viser tydelig behovet for at forskning, samfunnsoppgaver og publikumstilbud utgjør en gjennomtenkt helhet. Ved

5 5 universitetsmuseene er forskningen og kunnskapsperspektivet grunnleggende. Oppsplitting av samfunnsmandatet vil svekke den faglige kvaliteten fordi helheten er avgjørende. En holistisk tilnærming er en grunnleggende humanistisk tradisjon som har fått økende betydning også i naturog eksperimentelle vitenskaper. Museenes mest vesentlige utfordring er svake eller manglende programsatsninger på HumSam-feltet. Slike programmer bør være så åpne at en bred humanistisk tilnærming til mennesket, kulturen og historien kan prioriteres. Vi mener imidlertid ikke at det bør utarbeides egne museumsprogram. Norsk forskings- og utdanningspolitikk er i stor grad preget av ønsket om å utvikle kunnskap og virksomhet knyttet til materiell verdiskapning innovasjon og mer effektiv bruk av offentlige goder. Både i bevilgningspolitikken til FoU-feltet og i politiske føringer løftes betydningen av verdiskapning og effektivisering av ressursbruk. Ser man imidlertid på utviklingen gjennom det 20. og 21. århundre er det en helt annen utfordring som overskygger dette, nemlig hvordan verdiene som skapes skal fordeles. De siste hundre års utvikling viser tydelig at menneskeheten i stor grad lykkes med økt verdiskapning og innovasjon. Dagens regimeopprør, folkevandringer, etniske og religiøse konflikter demonstrer imidlertid at verdenssamfunnet i langt mindre grad har lykkes med å fordele disse godene på en måte som gagner menneskeheten i stort. På mange måter er dette et politisk kjernespørsmål. Det er også et av humanioras kjernespørsmål, drøftet i politisk teori, filosofi og historiske vitenskaper, helt tilbake til antikken. Vår tids største utfordring ligger her. Derfor er også en fornyet satsning på Humaniora av avgjørende betydning. Med vennlig hilsen Håkon Glørstad Direktør Dette dokumentet er godkjent elektronisk ved UiO og er derfor ikke signert. Saksbehandler: Camilla Haugan , camilla.haugan@khm.uio.no