Tilstandsrapport 2009 Internasjonalisering av norsk høgre utdanning. Februar 2010

Transkript

1 Tilstandsrapport 2009 Internasjonalisering av norsk høgre utdanning Februar 2010

2 Innholdsfortegnelse 1. Innledning 2. Data og metode 3. Internasjonaliseringsstrategier ved norske institusjoner 4. Internasjonalt engasjement finansiert gjennom SIUs programmer 4.1 EU/EØS-området 4.2 Nord-Amerika 4.3 Russland, Sør-Kaukasus og Sentral-Asia og Vest-Balkan 4.4 Land i Sør 4.5 Andre nasjonale satsingsområder: India og Latin-Amerika 5. Institusjonelle partnerskap og internasjonalisering av studieprogrammer 5.1 Organisering av utenlandsopphold som del av studiet 5.2 Doble og felles grader 5.3 Studieprogrammer med fjernundervisning 5.4 Kurs og seminarer arrangert sammen med utenlandsk institusjon 6. Internasjonalisering ved allmennlærerutdanningen 6.1 Motivasjon for internasjonalisering 6.2 Status for internasjonalisering i allmennlærerutdanningen 6.3. Barrierer for utmobilitet 6.4 Utveksling med praksisopphold fire eksempler 6.5 De faglige ansattes internasjonale kontaktflate 6.6. Bruk av programmer 6.7. Kobling mellom forskning og utdanning 6.8. Partnerskap og institusjonelt samarbeid: Utvikling av felles undervisningstilbud 6.9. Internasjonalisering hjemme Institusjonelle grep Konklusjon 7. Oppsummering Utgitt av Senter for internasjonalisering av høgre utdanning (SIU), mars 2010 REDIGERT AV/ Margrete Søvik 2

3 1. Innledning Internasjonalisering av forskning og høyere utdanning er en kompleks og omfattende prosess, og internasjonaliseringsaktivitetene tar stadig nye former. Tidligere var det et mer ensidig fokus på internasjonal student- og forskermobilitet, og nettverkene var mer personlige enn institusjonelt forankret. I dag drives internasjonaliseringsprosessene frem gjennom institusjonelle partnerskap, samarbeid om studieprogrammer og grader, internasjonalisering av læreplaner, finansieringssystemer som belønner utveksling og internasjonalt samarbeid, og internasjonale rankingsystemer. Den overordnede målsetningen med internasjonalisering av norsk høyere utdanning og forskning, er kvalitetsheving. Internasjonalisering skal bringe norske forskere og studenter i kontakt med gode miljøer internasjonalt, og gi dem nye faglige impulser og perspektiver. For å nå målene med internasjonalisering, ønsker Kunnskapsdepartementet at internasjonaliseringsarbeidet ved norske institusjoner i større grad skal formaliseres og forankres på institusjonsnivå: Studentmobilitet bør knyttes til avtaler og kobles til annet faglig samarbeid, det bør utvikles flere felles grader og studieprogrammer med partnerinstitusjoner i utlandet, og institusjonene bør utarbeide internasjonaliseringsstrategier som knytter sammen internasjonaliseringsarbeidet ved institusjonen og forankrer det på ledelsesnivå. SIUs tilstandsrapport tar for seg internasjonaliseringsarbeidet ved norske universiteter og høgskoler i året som har gått. Gitt spennvidden i internasjonaliseringsaktiviteter ved ulike institusjoner og innenfor ulike fagområder, lar det seg imidlertid ikke gjøre å tegne et fullstendig bilde. En del av aktivitetene på utdanningsområdet kjenner vi til gjennom institusjonenes deltagelse i SIUs programmer. Dette vil bli behandlet i kapittel fire. Nytt i årets rapport er at vi har hentet inn data gjennom en elektronisk spørreundersøkelse, sendt ut til institusjonene. Gjennom undersøkelsen ønsket vi å få et bilde av institusjonenes strategiske arbeid og arbeidet med felles grader og studieprogrammer, jamfør målsetningene i den nasjonale politikken. Resultatene fra undersøkelsen vil bli presentert i kapittel tre og kapittel fem. I fjorårets rapport valgte vi å se nærmere på internasjonalisering innenfor medisin og sykepleieutdanningen, for å få innsikt i hvordan internasjonaliseringsprosesser arter seg innenfor bestemte fagområder. I denne rapporten vil vi se nærmere på allmennlærerutdanningen. Profesjonsutdanningene har vært lite internasjonalisert sammenlignet med andre fagområder, noe som ble kommentert i stortingsmeldingen om internasjonalisering av utdanning (St.meld. nr /09). Det er således viktig å få mer kunnskap om hva som kan fremme internasjonalisering i lærerutdanningen. Internasjonalisering i allmennlærerutdanningen blir behandlet i rapportens siste kapittel. 3

4 2. Data og metode Antall mobile studenter og forskere har vært den vanlige indikatoren på internasjonalisering innenfor forskning og høyere utdanning. Det hefter mange svakheter ved den tilgjengelige mobilitetsstatistikken 1, men mobilitet er likevel det området av internasjonalisering som lettest lar seg kvantifisere og dokumentere på en systematisk måte. Andre sider ved dagens internasjonaliseringsprosess innenfor forskning og høyere utdanning er atskillig vanskeligere å dokumentere. Det internasjonale engasjementet ved institusjonene spenner vidt og omfatter svært uensartede aktiviteter. Det finnes i liten grad aggregerte data, særlig på de områdene som Kunnskapsdepartementet ønsker å styrke, nemlig institusjonelt samarbeid om kurs, studieprogrammer og grader. I denne rapporten har vi benyttet et elektronisk spørreskjema (Questback) for å samle inn data fra institusjonene om internasjonalt kurs- og programsamarbeid, for slik å kunne si noe om status for internasjonaliseringsarbeidet utover ren mobilitet. Et elektronisk spørreskjema vedrørende internasjonalisering innenfor allmennlærerutdanningen ble også sendt til institusjonene som tilbyr denne utdanningen. Skjemaet ble sendt til utdanningsdirektørene, med forespørsel om de kunne sende det til den eller de som kunne besvare det på vegne av institusjonen. Det siste kapitlet, om internasjonalisering innenfor allmennlærerutdanningen, er delvis basert på data innhentet gjennom spørreundersøkelsen, samt data fra Lånekassen, Norsk samfunnsvitenskaplig datatjeneste (DBH) og SIUs egen programportefølje. Norske institusjoner kan fritt opprette nye studieprogrammer innenfor de fagområdene der de har fullmakt til å opprette nye utdanningstilbud. Den institusjonelle autonomien gir stort rom for ulike typer av studieprogram, og det kan tenkes en rekke modeller for internasjonalisering og institusjonelt samarbeid. Utenlandsopphold er en mulighet ved alle norske institusjoner, men kan være mer eller mindre tilrettelagt og integrert i studiet. Utenlandsoppholdet kan være kortvarig og obligatorisk eller mer langvarig og frivillig. Studenter kan reise enkeltvis til en institusjon som hjemmeinstitusjonen har eller ikke har en avtale med og følge et selvvalgt kurs der. Det finnes også studier med et internasjonalt semester, der det tilbys skreddersydde utvekslingsopphold ved bestemte institusjoner, eller internasjonale klasser der studentene følger bestemte kurs og der det tilbys forhåndsinnpassede og godkjente kurs/praksisopphold i utlandet for hele grupper av studenter. Vi ønsket i undersøkelsen å differensiere mellom det allmenne tilbudet om studieopphold i utlandet, som alle studenter skal få, og de mer tilrettelagte og skreddersydde tilbudene som finnes ved en del studier etter hvert, særlig profesjonsstudier med integrerte læreplaner (men som kan være organisert ulikt). Samtidig fant vi det nødvendig å formulere spørsmålene relativt åpent, for å fange inn mangfoldet av mulige organisasjonsmodeller. Institusjonene ble således spurt om de hadde studieprogrammer der utenlandsopphold tilbys som en integrert del av studiet og er tilrettelagt utover vanlig innpassing og godkjenning. 1 Mer om dette, se SIUs mobilitetsrapport 2009: 5. 4

5 De åpne formuleringene fører imidlertid til at spørsmålene kan tolkes ulikt, noe som er problematisk hvis vi vil sammenligne på tvers av institusjoner. Enkelte institusjoner har tolket formuleringen utenlandsopphold som integrert del av studiet som obligatoriske utenlandsopphold. Formuleringen kan imidlertid også forstås som særlig tilrettelegging for hele grupper av studenter, som reiser ut for å delta på kurs eller praksisopphold i utlandet, som er utvalgt og organisert av hjemmeinstitusjonen, men som ikke er obligatoriske. Det er derfor nødvendig å tolke dataene som er innkommet gjennom spørreundersøkelsene med noe varsomhet. Samarbeid om kurs og studieprogrammer er et relativt nytt fenomen, og vi har etterspurt informasjon som institusjonene ikke nødvendigvis har samlet inn tidligere og som det ikke finnes fullstendige oversikter over. Det gjelder særlig de store institusjonene. Data fra SIUs egen programportefølje gir informasjon om institusjonenes deltagelse i programmene for internasjonalt utdanningssamarbeid, hvilke institusjoner og hvilke fagmiljøer som orienterer seg mot de ulike programmene, som har ulik geografisk orientering. Kapittel tre er basert på data fra SIUs programmer, supplert med informasjon SIU sitter på gjennom kontakt med institusjonene. 3. Internasjonaliseringsstrategier ved norske institusjoner Norske høyere utdanningsinstitusjoner har gjennomgående internasjonaliseringsarbeid nedfelt i sine strategier, men det er store variasjoner med tanke på omfang, detaljeringsnivå, og implementering. Noen omtaler internasjonalisering kun i den generelle strategiplanen for institusjonen, mens andre har utarbeidet egne strategidokumenter for internasjonalisering. Det er også store variasjoner i forhold til skisserte målsetninger og virkemidler. Variasjonene kan synes noe tilfeldige, i og med at det for eksempel ikke er en klar sammenheng mellom den enkelte institusjons ambisjonsnivå for internasjonalisering og dens størrelse eller status som høgskole eller universitet. 2 I fjorårets tilstandsrapport ble det påpekt at flere institusjoner er i gang med å revidere eller lage nye internasjonale strategier, men at de har avventet stortingsmeldingen om internasjonalisering, som kom i I lys av dette vil vi i årets rapport utrede om de enkelte institusjonene har endret sine strategier/handlingplaner for internasjonalisering i forhold til tidligere år, og om eventuelle endringene er i tråd med nasjonale føringer slik de for eksempel kommer fram i St. meld. nr. 14 ( ) Internasjonalisering av utdanning. For å belyse dette spørsmålet har vi for det første spurt institusjonene om de i 2008/09 har arbeidet med å endre strategier/handlingsplaner for internasjonalisering, og hva slags endringer det har blitt arbeidet med. Nesten 2/3 av institusjonene som svarte på den elektroniske undersøkelsen oppgav at de har arbeidet med endringer i strategier eller handlingsplaner for internasjonalisering i løpet av 2 Tilstandsrapport Internasjonalisering av norsk høyere utdanning, SIU, mars 2008, ss. 5, 8. 3 Tilstandsrapport Internasjonalisering av norsk høgre utdanning, SIU, februar 2009, ss

6 2008/09. Når vi deler institusjonene etter type og størrelse 4, viser det seg at det var ganske store forskjeller mellom institusjonene i forhold til om de hadde arbeidet med endringer i strategier/handlingsplaner for internasjonalisering eller ikke. Universitetene hadde i størst grad drevet strategiarbeid i året som gikk. Av de seks universitetene som svarte på undersøkelsen oppgav i alt fem at de hadde arbeidet med å endre strategi eller handlingsplaner for internasjonalisering. Også de mellomstore høgskolene hadde i utstrakt grad arbeidet med å endre sine internasjonaliseringsstrategier, mens bare halvparten av de største og de minste høgskolene oppgav at de hadde arbeidet med dette. Figur 3.1 Andel institusjoner som i 2008/09 har arbeidet med endring av strategier/handlingsplaner for internasjonalisering, fordelt etter type institusjon 100,0 % 90,0 % 80,0 % 70,0 % 60,0 % 50,0 % 40,0 % 30,0 % 20,0 % 10,0 % 0,0 % Liten høgskole Mellomstor høgskole Stor høgskole Universitet Arbeidet med strategiendringer Ikke arbeidet med strategiendringer Kilde: Spørreundersøkelse om internasjonalisering ved høgre utdanningsinstitusjoner 2008/09, SIU, november En viktig årsak til at noen institusjoner ikke hadde arbeidet med å endre internasjonaliseringsstrategier i 2008/09 synes å være at mange er midt inne i en strategiperiode. Det er grunn til å tro at mange av disse institusjonene vil starte slikt arbeid når gjeldende strategiplaner utgår. Det må likevel påpekes at hvis en skal dømme ut i fra tilgjengelig dokumentasjon, henger enkelte av de mindre institusjonene etter med sine strategier og/eller handlingsplaner for internasjonalisering. Flertallet av institusjonene hadde likevel arbeidet med å endre sine internasjonaliseringsstrategier i løpet av 2008/09. For å få kunnskap om hva institusjonene har lagt vekt på i dette arbeidet, ba vi dem om å oppgi på hvilke områder det hadde blitt arbeidet med endringer. Som det går fram av tabell 3.1, var særlig utmobilitet og integrering av internasjonalisering i all faglig virksomhet prioriterte områder for et flertall av 4 Kategorien liten høgskole omfatter de høgskolene som hadde mindre enn 1500 studenter studieåret 2008/09. Dette var i hovedsak høgskoler med en spesialisert faglig profil, som for eksempel Norges Veterinærhøgskole eller Det teologiske menighetsfakultet. Kategorien mellomstor høgskole inneholdt høgskoler som hadde mellom 1500 og 4000 studenter, mens høgskoler med mer enn 4000 studenter ble kategorisert som store høgskoler. Universitetene har også fått en egen kategori. 6

7 institusjonene som hadde arbeidet med å endre strategier eller handlingsplaner for internasjonalisering. Mange vektla også utvikling av institusjonelle partnerskap og i noen grad innmobilitet, mens geografiske og faglige prioriteringer synes mindre viktig for de fleste av institusjonene. Alt i alt hadde halvparten av institusjonene som svarte på spørreundersøkelsen arbeidet med å endre sine strategier/handlingplaner for utmobilitet og like mange hadde rettet oppmerksomheten mot å gjøre internasjonalisering til en integrert del av all faglig virksomhet. Mellom 40 og 45 prosent av respondentene hadde arbeidet med endringer i strategier/handlingsplaner som skulle øke mobiliteten inn til institusjonen eller med endringer som skulle øke fokus på utvikling av institusjonelle partnerskap. Samtidig hadde bare 26,5 prosent av institusjonene arbeidet med faglige eller geografiske prioriteringer. Tabell 3.1 Vektlegging av ulike prioriterte områder i institusjonenes arbeid med å endre strategier/handlingplaner for internasjonalisering i 2008/09 Hva slags endringer er det blitt arbeidet Tall med? Andel av alle respondenter (institusjoner) Andel av institusjoner med strategiarbeid i 2008/09 Geografiske prioriteringer 9 26,5 % 40,9 % Faglige prioriteringer 9 26,5 % 40,9 % Økt vekt på utmobilitet 17 50,0 % 77,3 % Økt vekt på innmobilitet 14 41,2 % 63,6 % Økt vekt på utvikling av institusjonelle 15 44,1 % 68,2 % partnerskap Økt vekt på å gjøre internasjonalisering til en integrert del av all faglig virksomhet 17 50,0 % 77,3 % Kilde: Spørreundersøkelse om internasjonalisering ved høgre utdanningsinstitusjoner 2008/09, SIU, november Når utmobilitet og integrering av internasjonalisering i all faglig virksomhet var særlig prioriterte områder for et flertall av institusjonene, reflekterer det mest sannsynlig at institusjonene har tatt hensyn til føringer fra sentrale myndigheter. Ved mange institusjoner er utmobilitet allerede et viktig mål i eksisterende strategier og handlingsplaner for internasjonalisering. Når dette synes å bli ytterligere prioritert i strategiarbeidet, har det trolig sammenheng med kravet om at alle studenter som ønsker det skal ha mulighet til å ta deler av utdanningen sin ved en utenlandsk institusjon. I internasjonaliseringsmeldingen blir det også påpekt at det fremdeles er for få institusjoner som kan vise til at internasjonalisering er et innarbeidet perspektiv på alle nivåer i hele virksomheten. Mange institusjoners økte vektlegging av dette aspektet synes å være en konsekvens av at en sterkere integrering av internasjonaliseringsperspektivet blir spesifikt etterspurt av sentrale myndigheter. I tabell 3.2 ser vi hvordan ulike typer av institusjoner prioriterte innenfor de forskjellige områdene i sitt arbeid med å endre strategier og/eller handlingsplaner for internasjonalisering. Denne oversikten viser at særlig faglige prioriteringer, men også utvikling av institusjonelle partnerskap og integrering av internasjonalisering i all faglig virksomhet, var viktige områder i strategiarbeidet ved de små høgskolene som hadde inntil 1500 studenter. Institusjonene som 7

8 her er kategorisert som små høgskoler, omfatter i stor grad institusjoner med en spesialisert faglig profil som Norges Idrettshøgskole, Dronning Mauds Minne Høgskole og Norsk Lærerakademi. De små høgskolenes vektlegging av faglige prioriteringer i internasjonaliseringsarbeidet må ses i sammenheng med at de i utgangspunktet har et mindre utvalg av fagområder enn de større institusjonene, og det vil derfor være naturlig at de i større grad prioriterer spesifikke fag. Samtidig synes de små høyskolene å være relativt lite opptatt av å øke antallet ut- og innreisende studenter. Tabell 3.2 Vektlegging av ulike prioriterte områder i institusjonenes arbeid med å endre strategier/handlingplaner for internasjonalisering i 2008/09, fordelt etter type institusjon Type institusjon Prioriterte områder Mellomstor Liten høgskole høgskole Stor høgskole Universitet Tall % Tall % Tall % Tall % Geografiske prioriteringer 2 40,0 % 3 37,5 % 1 25,0 % 3 60,0 % Faglige prioriteringer 4 80,0 % 4 50,0 % 0 0,0 % 1 20,0 % Økt vekt på utmobilitet 2 40,0 % 7 87,5 % 4 100,0 % 4 80,0 % Økt vekt på innmobilitet 2 40,0 % 6 75,0 % 3 75,0 % 3 60,0 % Økt vekt på utvikling av institusjonelle partnerskap 3 60,0 % 6 75,0 % 3 75,0 % 3 60,0 % Økt vekt på å gjøre internasjonalisering til en integrert del av all faglig virksomhet 3 60,0 % 6 75,0 % 3 75,0 % 5 100,0 % Kilde: Spørreundersøkelse om internasjonalisering ved høgre utdanningsinstitusjoner 2008/09, SIU, november 2009 Derimot var de mellomstore høyskolenes strategiarbeid i stor grad rettet mot mobilitet. Sju av åtte mellomstore høgskoler som hadde arbeidet med å endre strategier og/eller handlingsplaner for internasjonalisering i fjoråret, ville ytterligere prioritere å sende studenter ut, mens seks av de åtte hadde i tillegg lagt vekt på å tiltrekke seg flere utenlandske studenter. Også utvikling av institusjonelle partnerskap og integrering av internasjonalisering i all faglig virksomhet var viktige områder for majoriteten av de mellomstore høgskolene som hadde arbeidet med å endre strategier/handlingsplaner for internasjonalisering i 2008/09. Alle de fire store høgskolene som hadde arbeidet med å endre strategier og/eller handlingsplaner for internasjonalisering i 2008/09, prioriterte utmobilitet, mens innmobilitet, institusjonelle partnerskap og integrering av internasjonalisering i all faglig virksomhet var viktig for tre av dem. Universitetene skilte seg ut ved at de i særlig grad framhevet integrering av internasjonalisering i all faglig virksomhet som et viktig område for strategiarbeidet som hadde pågått i 2008/09. Det er ellers verdt å legge merke til at geografiske prioriteringer synes viktigere for universitetene enn for høgskolene, og at utmobilitet også her var høyt prioritert. Med andre ord, dersom vi deler institusjonene etter størrelse og status gjør følgende tendens seg gjeldende: Prioritering av fag var viktigere for de små institusjonene enn for de store, 8

9 mens særlig universitetene i størst grad la vekt på geografiske prioriteringer i sitt strategiarbeid i 2008/09. Mobilitet, og særlig utmobilitet, var viktig i strategiarbeidet til alle institusjonene utenom de aller minste, men ekstra viktig for de mellomstore og store høgskolene. Utvikling av institusjonelle partnerskap var også oftere del av strategiarbeidet til de mellomstore og store høgskolene, enn tilfellet var for de minste høgskolene og universitetene. Å gjøre internasjonalisering til en integrert del av all faglig virksomhet synes som det klart viktigste området i arbeidet med å endre internasjonaliseringsstrategier, men dette ble lagt større vekt på ved de store institusjonene og særlig ved universitetene. Noen av institusjonene konkretiserte i besvarelse av spørreundersøkelsen hvilke områder det hadde vært arbeidet med. Dette fremgår i tabell 3.3. Tabell 3.3 Strategiske prioriteringer Institusjon Geografiske prioriteringer Faglige prioriteringer Økt vekt på utmobilitet Økt vekt på innmobilitet Økt vekt på utvikling av partnerskap Det teologiske menighetsfakultet Diakonhjemmet Ja Ja Ja Dronning Mauds Minne Ja Ja Ja Høgskole for førskolelærerutdanning Høgskolen i Akershus Ja Ja Ja Ja Høgskolen i Bodø Ja Ja Ja Høgskolen i Buskerud Ja Ja Ja Ja Høgskolen i Gjøvik Ja Ja Ja Ja Ja Høgskolen i Hedmark Ja Ja Ja Ja Høgskolen i Lillehammer Ja Ja Ja Høgskolen i Nesna Ja Ja Ja Ja Ja Ja Høgskolen i Nord-Trøndelag Ja Ja Ja Høgskolen i Vestfold Ja Ja Ja Ja Høgskolen i Ålesund Ja Ja Ja Ja Ja Ja Norges Handelshøgskole Ja Ja Ja Ja Norges Idrettshøgskole Ja Ja Ja Ja Norsk Lærerakademi Ja Ja Politihøgskolen Ja Ja Ja Universitetet i Agder Ja Ja Ja Ja Universitetet i Bergen Ja Ja Ja Universitetet i Oslo Ja Ja Ja Ja Universitetet i Stavanger Ja Ja Ja Ja Ja Universitetet i Tromsø Ja Ja Ja Totalt Økt vekt på å gjøre internasjonali sering til en integrert del av all faglig virksomhet Ja 9

10 4. Internasjonalt engasjement finansiert gjennom SIUs programmer I dette kapitlet vil vi se nærmere på norske institusjoners engasjement i ulike deler av verden, gjennom deltagelse i SIUs programmer. Programmene utgjør viktige incitament og finansieringskilder for internasjonalt utdanningssamarbeid. Mye samarbeid foregår imidlertid også utenfor programmene, noe som ikke er fanget opp i fremstillingen under. 4.1 EU/EØS-området Norske institusjoner og fagmiljøer har omfattende kontaktnett og samarbeidsrelasjoner i Europa. På forskningssiden har den relative betydningen av europeiske samarbeidsrelasjoner økt, sammenlignet med samarbeidet med Nord-Amerika. 5 Også på utdanningssiden vet vi at det finnes mye samarbeid og mange relasjoner, utover deltagelsen i EUs utdanningsprogrammer. EUs program for livslang læring (LLP) består av fire av sektorprogrammer, hvorav Erasmus-programmet for høyere utdanning er det som har relevans her. 6 Studentmobilitet Den store majoriteten av norske gradsstudenter i utlandet studerer i et europeisk land, i 2008/ av i alt gradsstudenter i utlandet. Studentene som kun tar deler av studiet ute sprer seg over et større antall land og reiser i større grad til mer fjerntliggende destinasjoner. Ifølge Lånekassen reiste 2286 av i alt 7129 delstudenter i 2008/09 til et europeisk land (Russland er da ikke medregnet). De store mottakerlandene var Danmark (256), Frankrike (275), Spania (260), Storbritannia (453) og Tyskland (275) studenter reiste ut gjennom Erasmus-programmet i 2008/09. Det var en økning på 307 studenter sammenlignet med året før. Utmobiliteten gjennom Erasmus-programmet har fluktuert en del de senere årene. Fra 2004/05 har det imidlertid vært jevn nedgang, frem til fjoråret. Frem til 2000/01 var det større utmobilitet enn innmobilitet. Etter det har innmobiliteten økt kraftig. I 2007/08 reiste 1103 studenter ut og 2648 studenter kom til Norge gjennom programmet. 7 Denne ubalansen gjør seg gjeldende i forhold til samtlige av de store landene, med unntak av Storbritannia. Langt flere norske studenter reiser til Storbritannia enn andre veien. (i 2007/08 reiste 170 Erasmus-studenter fra Norge til Storbritannia og 90 studenter kom den andre veien). Størst ubalanse i favør av Norge er det i forhold til Tyskland: I 2007/08 reiste 192 Erasmus-studenter fra Norge til Tyskland og 717 studenter kom den 5 Slipersæter, Stig og Dag W. Aksnes The many ways of internationalisation: Patterns of R & D Funding and Collaboration. I Gornitzka, åse og Liv Langfeldt (red.) Borderless Knowledge: Understanding the New Internationalisation of Research and Higher Education in Norway: I tillegg inngår følgende sektorprogram: Comenius for barnehage og skole, Grundtvig for voksnes læring og Leonardo da Vinci for yrkesopplæring og praksis, samt større prosjektsamarbeid mellom utdanningssektoren og næringslivet. 7 Vi viser her til tall fra 2007/08 fordi tallene for innmobilitet i 2008/09 enda ikke foreligger. 10

11 andre veien. Til Frankrike reiste det 143 studenter og til Spania 177, mens det kom henholdsvis 432 og 329 studenter den andre veien. Denne ubalansen må imidlertid også sees i sammenheng med at de store europeiske landene har langt større studentpopulasjoner og sender ut langt flere. Av studentene som ikke reiser ut gjennom Erasmus-programmet, er det en del som får støtte gjennom Nordplus-programmet til Nordisk ministerråd. I følge Norsk samfunnsvitenskaplig datatjenestes database for høyere utdanning (DBH), reiste 232 studenter ut med støtte fra Nordplus. Endelige tall for 2009 foreligger ikke. Tallene viser altså at en relativt stor gruppe studenter reiser til europeiske land uten støtte fra de store programmene Erasmus og Nordplus. Vi vet ikke hvorfor disse ikke benytter seg av programmene, og det er utvilsomt et potensial for å øke mobiliteten innenfor dem. Dette er imidlertid ikke et særnorsk fenomen. En viss stagnasjon har det vært innenfor Erasmus-programmet også i andre europeiske land. Figur Studentmobilitet fra Norge til europeiske land Totalt Erasmus / / / /09 Som vi ser av tabellfigur 4.1.1, har studentmobiliteten til europeiske land (Russland er ikke medregnet) sunket over flere år, før den igjen økte i 2008/09. Nedgangen gjorde seg gjeldende både innenfor Erasmus-programmet og ellers. Å stimulere til økt mobilitet til de europeiske landene er en prioritert oppgave på nasjonalt nivå. Frankrike og Tyskland har fra SIUs side vært særlig prioritert, og det er derfor gledelig at antallet delstudenter økte i begge disse landene i 2008/09. 8 Erasmus-programmet åpner også for mobilitet blant lærere og ande ansatte ved høyere utdanningsinstitusjoner. I 2008/09 reiste 323 lærere og 154 andre ansatte ut med Erasmusstøtte. Av lærerne utgjorde Tyskland det klart viktigste destinasjonslandet; 61 reiste dit i 2008/09, etterfulgt av Storbritannia, som 25 reiste til. 8 I Tyskland økte antallet fra 264 til 275 og i Frankrike fra 250 til

12 Samarbeid innenfor EUs utdanningsprogrammer I tillegg til individuell mobilitet av studenter og lærere, gir Erasmus-programmet støtte til mobilitet innenfor prosjekter og til kurs. Erasmus intensive programmer (IP) er et kort studieprogram, minimum ti dager i tillegg til eventuelt for- og etterarbeid, som samler studenter og lærere fra høyere utdanningsinstitusjoner i ulike europeiske land. Programmet er populært ved norske institusjoner, og sammenlignet med enkelte andre programmer administrert av SIU er deltagelsen bred. Prosedyrene knyttet til søknader og gjennomføring av kurs er relativt enkle, noe som gjør det mulig å delta også for mindre institusjoner og for miljøer som ikke har omfattende erfaring med internasjonalt utdanningssamarbeid fra før. SIU behandler kun IP-søknadene der en norsk institusjon er koordinator. I tillegg deltar norske institusjoner som partnere i en rekke prosjekter. En total oversikt over all norsk deltagelse i IP-prosjekter i Europa finnes ikke, men etter det SIU kjenner til deltar norske institusjoner i nye prosjekter som ble godkjent i 2009, hvorav de fleste vil bli gjennomført i løpet av Formålet med intensivprogrammene er å fremme faglig-pedagogisk innovasjon og undervisning på smale fagområder. Målsetningen speiles i prosjektene de norske institusjonene deltar i. De fleste av prosjektene med norsk koordinator som ble godkjent i 2009 var orientert mot kultur og/eller nye medier. Det internasjonale perspektivet var implisitt eller eksplisitt til stede i prosjektene, gjennom vektlegging av interkulturell kommunikasjon og/eller en europeisk dimensjon. Tabell Erasmus intensivprogrammer godkjent I 2009 Institusjon Prosjekttittel Høgskulen i Volda Arts in Education Høgskulen i Volda Acting in Animation NTNU Intensive Program on Dance Knowledge NTNU Leisure, Entertainment and Governance Høgskolen i Østfold Wissenmanagement und Übersetzungsstrategie in fachsprachlichen Übersetzungen vom Deutsch in kleinere europäische Sprachen Høgskolen i Oslo Prevention and Care for People in Chronic Conditions Universitetet i Stavanger Cultural Layers of Public Space Høgskolen i Sør-Trøndelag Serious Games on Safety Procedures in Industrial Plants Institusjonene som deltar i Erasmus IP, inngår i nettverk med en lang rekke land, fra de baltiske landene til Balkan, Hellas og Tyrkia. Det lar seg vanskelig gjøre å peke på bestemte mønstre når det gjelder samarbeidsland. Programmet er velegnet til å etablere nye og bygge 12

13 ut eksisterende kontakter, og flere av de norske prosjektkoordinatorene oppgir at prosjektene er planlagt å munne ut i mer omfattende samarbeid. Høgskolen i Østfold vil lage en felles studiemodul i tysk språk og oversettelse, sammen med sine partnerinstitusjoner, og Høgskulen i Volda oppgir at de vil etablere et felles mastergradsprogram i animasjon, med utgangspunkt i prosjektet. Vi har også sett eksempler på norskkoordinerte prosjekter som har munnet ut i søknader til Erasmus Mundus-programmet. Det er med andre ord tydelig at Erasmus intensive programmer representerer en arena for nettverksskaping og læring om internasjonalt utdanningssamarbeid. Erasmus Mundus Norge deltar også i Erasmus Mundus programmet. Første programperiode var Programmet representerer den nye internasjonaliseringen innenfor høyere utdanning i EU/EØS-området, med vekt på konsortiebygging, utvikling av felles studieprogrammer og grader, satsing på toppmiljøer og global konkurransedyktighet. Bakgrunnen for at programmet ble etablert var EUs ønske om å gjøre europeiske utdanningsinstitusjoner mer globalt konkurransedyktige og attraktive. I EUs Lisboa-strategi fra 2000 inngår forskning og utdanning som viktige verktøy for å gjøre EU til den mest konkurransedyktige og dynamiske kunnskapsbaserte økonomi i verden. Til grunn for Erasmus Mundus programmet ligger med andre ord en forventning om at det skal bidra til kunnskapsinnovasjon, strategisk institusjonsbygging og i siste instans økonomisk vekst. Slik sett har det et noe annet rasjonale enn Erasmus intensivprogrammene, omtalt over, som har større vekt på avgrenset samarbeid innenfor faglige nisjer. Første søknadsrunde i Erasmus Mundus II fant sted i Programmet viderefører hovedtrekkene fra første programperiode, med visse justeringer. Programmet består nå av tre hoveddeler: Aksjon 1 omfatter utvikling av felles gradsprogrammer. I tillegg til mastergradsprogrammer, som i første programperiode, er det nå også åpnet for doktorgradsprogrammer. Som del av aksjon 1 gis det stipendier til studenter. I første programperiode gjaldt det kun studenter fra land utenfor EU/EØS-området, ut fra målsetningen om å trekke studenter til Europa og heve attraktiviteten til de europeiske utdanningssystemene, slik Fullbright-stipendier har gjort i det amerikanske tilfellet. 9 I denne runden er europeiske studenter inkludert. Aksjon 2 viderefører det som tidligere ble kalt for Erasmus Mundus External Cooperation Windows, og åpner for samarbeidsprosjekter innenfor store nettverk, der også institusjoner utenfor Europa inngår. Så langt har Norge valgt å ikke delta i denne delen av programmet. Aksjon 3 omfatter markedsføring av europeisk høyere utdanning. Norske institusjoner har vært involvert i prosjekter under Aksjon 3, men det er først og fremst innenfor Aksjon 1 at norske institusjoner har deltatt. Interessen for Erasmus Mundus har vært stor, både i Norge og i Europa for øvrig, til tross for at de økonomiske vilkårene oppleves som relativt dårlige. Det oppleves som prestisjefylt å delta, og programmet åpner for samarbeid med tunge institusjoner i andre europeiske land. 9 Europakommisjonen The history of European cooperation in education and training. Europe in the making an example:

14 Samtidig er Erasmus Mundus, med utvikling av fellesgrader, et krevende program å delta i, faglig, administrativt og finansielt. Vi ser derfor at søkerne til programmet er mer begrenset til større institusjoner, med ressurser og omfattende erfaring med internasjonalt samarbeid. I 2009 kom det inn 180 søknader til mastergradsprogrammer og 129 søknader til PhDprogrammer totalt. Norske institusjoner deltok i 24 av søknadene, enten som koordinator eller partner, hvorav 17 søknader omfattet mastergradsprogrammer og syv PhD-programmer. Seks mastergradsprogrammer med norsk deltagelse fikk støtte, mens ingen PhD-søknadene gikk gjennom. Av de seks godkjente programmene har ett av dem norsk koordinator; Høgskolen i Oslo, som nå er koordinator for to Erasmus Mundus masterprogrammer. Norske institusjoner deltar i totalt femten programmer under aksjon 1, men deltagelsen er konsentrert til åtte institusjoner, hvorav noen er mer aktive enn andre. Tabell Norske institusjoner som deltar i Erasmus Mundus Aksjon 1 År Institusjon Fagmiljø Partnerland innvilget 2005 NTNU Institutt for telematikk Finland, Danmark, Sverige, Estland 2005 Norges idrettshøgskole Belgia, Irland, Tsjekkia (fornyet i 2009) 2005 Universitetet i Bergen Senter for internasjonal helse Tyskland, Storbritannia (fornyet i 2009) 2007 NTNU Institutt for bygg, anlegg og transport Nederland, Spania, Storbritannia 2007 Høgskolen i Oslo Avd. for journalistikk, bibliotek- og Estland, Italia informasjonsfag 2007 Universitetet for miljø- og biovitenskap Institutt for husdyr og akvakulturvitenskap Nederland, Østerrike, Tyskland, Frankrike, Sverige 2007 Universitetet i Tromsø Institutt for sosialantropologi Sverige, Storbritannia 2007 Høgskolen i Akershus Lærerutdanning Spania, Portugal, Frankrike 2008 Universitetet i Bergen Kjemisk institutt Italia, Finland, Polen, Tyskland, Frankrike, Spania 2008 Universitetet i Bergen Matematisk institutt/kjemisk institutt Portugal, Spania, Polen 2008 Høgskolen i Gjøvik Avd. for informatikk og medieteknikk Spania, Frankrike, Finland 2009 Universitetet i Bergen Institutt for geografi Nederland, Sverige, Italia 2009 Høgskolen i Oslo Avdeling for lærerutdanning og Malta, Irland internasjonale studier 2009 Norges idrettshøgskole Finland, Hellas, Sverige, Tyskland 2009 NTNU Fakultet for informasjonsteknologi, matematikk og elektronikk Som vi ser av tabell deltar Universitetet i Bergen i flest programmer; fire, fulgt av NTNU, som deltar i tre. Ellers utmerker Norges idrettshøgskole seg gjennom deltagelse i to programmer, og Høgskolen i Oslo, som deltar i to programmer, som de også koordinerer. Universitetet i Oslo deltok i ett program, som fikk støtte i Det ble søkt om fornyelse i 14

15 2009, men søknaden ble ikke støttet. UiO er dermed ikke lenger med i noen Erasmus Mundus-programmer, og har heller ikke deltatt i andre søknader. Som det også fremgår av tabell samarbeider de norske institusjonene med institusjoner i en rekke europeiske land. På samme måte som for Erasmus intensivprogrammene lar det seg vanskelig gjøre å peke på bestemte mønstre. Sammenlignet med Erasmus IP ser vi imidlertid en tendens til at realfaglige miljøer er godt representert innenfor Erasmus Mundus. Under Erasmus Mundus I hadde norske institusjoner relativt god uttelling sett i forhold til antall søknader, og lå omtrent på linje med institusjonene i andre nordiske land. I siste programperiode har imidlertid institusjoner i de andre nordiske landene vært mer aktive enn de norske. Svenske institusjoner deltok i 82 søknader i siste runde, og Kungliga Tekniska Høgskolan deltok alene i 25 søknader. SIU mener på denne bakgrunn at det er et potensial for bredere deltaking fremover, også fra norsk side. Nordisk samarbeid Nordisk samarbeid er svært utbredt i den norske sektoren for forskning og høyere utdanning. I en undersøkelse gjennomført av NIFU STEP, om nordiske samarbeidsrelasjoner, ga respondentene (som representerte ulike nordiske land) uttrykk for at dette samarbeidet stod sentralt i institusjonenes internasjonaliseringsstrategier. Nordisk samarbeid ble nærmest tatt som en selvfølge. Samtidig var det ingen av de spurte institusjonene som ga uttrykk for at det nordiske samarbeidet utgjorde kjernen i deres internasjonaliseringsstrategier. 10 Innenfor utdanningssamarbeid finnes det en rekke mobilitetsprogrammer, hvorav Norplusprogrammet er det viktigste. Nordplus rammeprogram dekker hele utdanningsløpet, og er på mange måter Nordisk ministerråds parallell til EUs program for livslang læring. Programmet omfatter de nordiske og de baltiske landene. Nordplus høyere utdanning gir støtte til mobilitet for studenter og lærere, samt støtte til aktiviteter som intensivkurs, læreplanutvikling og utvikling av felles studieprogram. Nordplus er svært populært program ved norske høyere utdanningsinstitusjoner. Omtrent samtlige institusjoner deltar, de fleste i flere nettverk, enten som koordinator eller partner. 34 av 209 nettverk var i 2009 koordinert av en norsk institusjon. Det representerer en nedgang sammenlignet med 2008, da 38 av 191 nettverk var koordinert av en norsk institusjon. Blant universitetene deltok Universitetet i Bergen i flest nettverk i 2009 (38), etterfulgt av Universitetet i Oslo (34). Sett i forhold til institusjonens størrelse var imidlertid Universitetet i Tromsø mest aktiv, med deltagelse i 29 nettverk. UMB var minst aktiv av universitetene, med deltagelse i tonettverk.. Blant de statlige høgskolene er de store institusjonene ikke overraskende aktive i flest nettverk. På topp i 2009 lå Høgskolen i Oslo (21), etterfulgt av Høgskolen i Bergen (13). 10 Maassen, Peter, Agnete Vabø og Bjørn Stensaker Translation of Globalisation and Regionalisation in Nordic Cooperation in Higher Education. I Gornitzka, Åse og Liv Langfeldt (red.) 2008:

16 Eksempel fra samarbeid i Nordplus: KUNO-nettverket - kunstutdanninger i Norden KUNO-nettverket strekker seg helt tilbake til 1993, opprinnelig med ti nordiske institusjoner. I 2005 kom det med ytterligere tre institusjoner, fra Estland, Latvia og Litauen. Det er i dag 16 institusjoner som deltar i nettverket. Fra norsk side deltar Kunsthøgskolen i Bergen, Kunsthøgskolen i Oslo og NTNU Kunstakademiet i Trondheim. Kunsthøgskolen i Bergen koordinerer nettverket. Studentmobilitet står sentralt i samarbeidsprosjektet. Oppholdene varer vanligvis ett eller to semestre, men også kortere perioder. Hvert år åpner institusjonene i nettverket to av kursene sine for alle studenter ved partnerinstitusjonene. Det arrangeres også årlige seminarer for lærere knyttet til KUNO-nettverket. Nettverket har utmerket seg gjennom felles resultatformidling, blant annet felles utstillinger. Seks av institusjonene i nettverket har også gått sammen om et felles studieprogram innen lydkunst. Utviklingen av det felles studieprogrammet viser vilje til å videreutvikle samarbeidsrelasjonene. Art University Without Walls, er navnet på institusjonenes arbeid for å styrke det faglige og institusjonelle fellesskapet. Tanken bak samarbeidet er å forene små kunstfaglige miljøer innen samtidskunst, slik at de kan dra på hverandres ekspertise og ressurser. Det tette samarbeidet som er etablert har vakt oppmerksomhet i kunstfaglige miljøer i land også utenfor Norden og Baltikum. Nordisk utdanningssamarbeid er inne i en omformingsfase. Bakteppet er den nye internasjonaliseringen. Nordisk Ministerråd har de senere årene beveget seg i samme retning som EU, ved å tillegge forskning og utdanning økt betydning for økonomisk vekst og konkurranseevne i en global kunnskapsøkonomi. Norden skal profileres som en attraktiv utdannings- og forskningsdestinasjon, for å kunne tiltrekke studenter og forskere utenfra. Det nye flaggskipet i denne satsingen er Nordic Master, som har visse paralleller til EUs Erasmus Mundus. Nordic Master ble etablert i 2007 og var administrert av Nordisk Ministerråd, før SIU overtok administrasjonen av programmet i SIUs kontrakt løper frem til I mars 2009 lyste SIU ut midler til seks mastegradsprogrammer, som hver kunne søke om opptil en million DKK. 16

17 Tabell Nordic Master: Prosjekter tildelt støtte i 2009 Prosjekttittel Partnerinstitusjoner Koordinator Nordic Master in computational chemistry and physics Göteborg University - Sweden Helsinki University - Finland Iceland University - Iceland Royal Institute of Technology - Sweden University of Tromsø Norway University of Tromsø Nordic Master in Maritime Engineering Nordic Master in Didactics of Mathematics Everyday Practices in Changing Societies Chalmers University of Technology - Sweden Helsinki University of Technology Finland Norwegian University of Science and Technology Norway Royal Institute of Technology - Sweden Technical University of Denmark Denmark Danish School of Education, University of Aarhus- Denmark University of Agder Norway University of Copenhagen Denmark University of Tampere Finland Åbo Akademi University - Finland Helsinki University Finland Linköping University - Sweden University of Stavanger Norway Roskilde University - Denmark Technical University of Denmark University of Agder University of Helsinki Gjennom programmet kan høyere utdanningsinstitusjoner i Norden søke om midler til å utvikle fellesnordiske mastergradsprogrammer av høy kvalitet, som vil være attraktive for nordiske så vel som ikke-nordiske studenter. Mastergradsprogrammene skal tilbys av minimum tre utdanningsinstitusjoner fra minimum tre nordiske land. Det kom inn ti søknader totalt. Alle de nordiske landene var representert i søknadene. Fire søknader ble innvilget, to av disse har norsk koordinator. Til sammen er fem finske, en islandsk, fire norske, fire danske og fem svenske institusjoner med i prosjektene som ble tildelt støtte i Tabell gir en oversikt over prosjektene. I den første søknadsrunden i 2007 kom det inn 41 søknader totalt. Det var altså en kraftig nedgang i antall søknader i andre søknadsrunde i Flere faktorer kan forklare denne nedgangen. SIU fikk ansvar for Nordic Master tidlig i 2009, utlysningen fant sted 10. mars og søknadsfristen var 30. april. Det var således relativt lite tid, både til å drive 17

18 informasjonsarbeid om programmet i forkant av utlysningen og for institusjonene til å formulere søknader. Kravet om at institusjonene skal kunne tilby PhD-programmer innen det aktuelle fagområdet har også vært opplevd som begrensende. 4.2 Nord-Amerika For første gang siden tidlig 1990-tall ble det studieåret 2008/09 registret en økning i antall norske studenter som reiser til USA for å ta en hel grad. Også antallet delstudenter som reiser til USA øker jevnt. Canada får også jevn interesse, og antallet studenter øker med en liten andel hvert år. Det er også stor interesse for samarbeid med USA og Canada ved norske utdanningsinstitusjoner, noe interessen for og søkingen til SIUs programmer viser. Søknader og tildelinger i 2009 SIU tildelte i 2009 for første gang prosjektmidler for samarbeid med Nord-Amerika. Midlene ble utlyst som støtte til prosjekter med målsetting om å etablere nye samarbeid eller styrke eksisterende samarbeidsinitiativer. Det var åpent for søknader innen alle fagfelt, også tverrfaglige prosjekter, og på alle utdanningsnivåer. Det kom inn hele 73 søknader til de 1,5 millionene som var tilgjengelige. Det kom søknader fra 25 ulike norske utdanningsinstitusjoner, og det ble søkt om til sammen 7,1 millioner kroner. Alle universitetene og ti av de statlige høgskolene søkte om midler. I tillegg søkte et høyt antall private institusjoner, særlig representert ved de diakonale høgskolene. Det var også god spredning i søknadene, både innen fagfelt, utdanningsnivå og geografisk plassering av partnerinstitusjonene. En del av de høyere utdanningsinstitusjonene utmerket seg med et høyt antall gode søknader, noe de også fikk uttelling for. De utslagsgivende kriteriene i vurderingen av søknadene var faglig forankring, kvalitet i samarbeidet, involvering av studenter og mulighet for studentmobilitet, samt et tydelig fokus på utdanningssamarbeid. Søknader med utgangspunkt i forskningssamarbeid som ikke i tilstrekkelig grad involverte studenter ble ikke prioritert i tildelingen. Av de 16 tildelte prosjektene gikk åtte til seks ulike universiteter, seks til fire av høgskolene, ett til en vitenskapelig høgskole og ett til en privat diakonal høgskole. Utdanningsinstitusjoner fra Canada er hovedpartner i tre prosjekter, og deltar i ytterligere to prosjekter som del av en gruppe partnere. Tretten prosjekter har en institusjon i USA som hovedpartner. Tildelingene av prosjektmidler reflekterer SIUs syn om at satsning på samarbeid med partnerinstitusjoner i Nord-Amerika bør være både faglig og institusjonelt forankret. Dette er et syn som bekreftes i SIUs møter med institusjoner i USA og Canada, som understreker at samarbeid og avtaler om mobilitet er mest levedyktig om det starter med faglig kontakt og så institusjonaliseres etter hvert. 18

19 I søknadene til prosjektmidler ser SIU at ved institusjoner hvor administrasjonen (ved for eksempel internasjonalt kontor) har støttet søkere med veiledning og koordinering av søknader, har dette bidratt til økt fokus på institusjonens mål om økt utdanningssamarbeid og studentmobilitet. Dette har medvirket til kvaliteten på søknaden sett fra SIUs synspunkt, og gitt uttelling i tildelingen. I søknader fra andre institusjoner (ofte større institusjoner hvor det kanskje er mindre koordinering) ser SIU at søkere fra fagmiljøene i større grad vektlegger eget forskningsarbeid og kontakt med enkeltpersoner ved partnerinstitusjoner, og utelater viktige aspekter som studentkontakt og -mobilitet. Til sammen finansierer SIU nå 28 aktive prosjekter gjennom de to programmene i Nord- Amerika-strategien: Partnerskapsprogrammet og Prosjektmidlene av disse er hjemmehørende ved et universitet, mens de resterende ti er fordelt på høgskoler, inkludert en vitenskapelig og en privat. Den faglige fordelingen av prosjektene viser en overvekt av naturvitenskapelige og teknologiske fag, med 15 prosjekter. Innenfor denne gruppen er det likevel stor variasjon, med både klimarelaterte prosjekter innen geovitenskap og marinbiologi, til ingeniørfaglige utdanninger innen material- eller petroleumsteknologi. I Prosjektmidlene 2009 kom også lærer- og sykepleierutdanningene inn med tre prosjekter hver. Dette er utdanninger hvor tradisjonell utveksling over ett eller flere semestre har vært vanskelig på grunn av fagplaner og praksis. Flere av disse prosjektene har fått støtte til å utvikle alternative former for internasjonalt samarbeid, så som korte besøk i kombinasjon med felles undervisning over nett, eller praksis i utlandet gjennom partnerinstitusjonene. I Partnerskapsprogrammet er det også prosjekter som ønsker å kunne etablere fellesgrader. For eksempel har Høgskolen i Bodø sammen med sine partnere University of Alberta og University of Texas, Austin, lagt inn i sin prosjektplan at de ønsker å etablere en felles mastergrad i Energy Management. Studentmobilitet Gjensidig mobilitet til og fra USA og Canada gjennom avtaler med partnerinstitusjoner har vist seg å være vanskelig i praksis. Strukturelle hindringer oppstår fordi semestrene er av ulik varighet, fag kan være av ulik størrelse og ha ulikt innhold, og studentene har ulike tidspunkter i sitt utdanningsløp hvor utveksling er mulig eller ønskelig. Spørsmål omkring økonomi skaper også utfordringer, både for institusjonene og for studentene. Nordamerikanske studenter har få muligheter til å få stipender eller ekstra finansiering til utlandsopphold. I tillegg har nordamerikanske studenter liten tradisjon for å reise ut på semesterlange utvekslingsopphold. De foretrekker ofte korte, intensive opphold i sommereller vinterferier, noe som passer norske institusjoner dårlig. Selv om det er dyrt å studere i USA vil finansieringen fra Lånekassen i de fleste tilfeller være tilstrekkelig for å finansiere et utvekslingsopphold for norske studenter. Gjennom avtalene forhandler norske institusjoner ofte frem reduserte skolepenger eller avtaler om gjensidig mobilitet hvor den amerikanske studenten betaler for den norske studenten. Når mobiliteten 19

20 ikke går i balanse blir det imidlertid vanskelig å opprettholde en slik avtale og avtalene blir omgjort til study abroad -avtaler, hvor studentene må betale mer. Enkelte prosjekter i både Partnerskapsprogrammet og Prosjektmidler 2009 har valgt å oppmuntre studentene til å reise til partnerinstitusjonen ved å tilby stipender eller reisestøtte. Noen prosjekter tilbyr stipender kun til nordamerikanske studenter for å motivere til utvekslingsopphold i Norge, mens andre ønsker å oppmuntre studentene til å delta i felles undervisning, feltkurs eller fagseminarer og tilbyr reisestøtte for studenter fra både Norge og Nord-Amerika. Når prosjektene ansporer mobilitet gjennom slike insentiver håper de at det vil føre til at flere studenter ønsker å reise ut, og at man starter en interesse for gjensidig mobilitet også hos medstudenter. Mobilitet i et prosjekt vil også kunne ha effekt ved institusjonen for øvrig, etter hvert som studentene snakker med andre innenfor andre fagområder om mulighetene. Denne effekten blir imidlertid ikke alltid utnyttet, da det kan være lite kontakt mellom den faglige prosjektkoordinatoren og de rekrutteringsansvarlige i administrasjon ved en institusjon. Institusjonene bruker også andre programmer for å nå sine strategiske målsetninger i forhold til Nord-Amerika. Som ledd i Regjeringens Nordområdestrategi er det etablert et stipendprogram for studier ved nordnorske læresteder, rettet mot studenter fra Russland, USA og Canada. De nordnorske institusjonene bruker stipendprogrammet (administrert av SIU på vegne av UD) aktivt i sin rekruttering av studenter, blant annet gjennom kontakt med administrative og faglige kontakter ved partnerinstitusjonene, samt gjennom møter innen nettverk som University of the Arctic. Tilbakemeldinger fra institusjonene i nord viser at de er svært fornøyde med Nordområdestipendet, og mener det i stor grad bidrar til både økt studentmobilitet og styrking av de faglige og forskningsmessige båndene til samarbeidsinstitusjonene. De bruker stipendprogrammet strategisk for å etablere kontakt med nye partnere og etablere avtaler om gjensidig mobilitet. En utfordring som har kommet opp i forbindelse med norske studenter på utveksling i USA er spørsmålet om hvilket antall studiepoeng (credits) per semester som utgjør full studiebelastning i forhold til et norsk semester. Dette spørsmålet er særlig aktuelt for bachelorstudenter. Norske institusjoner har generelt krav om at studenten må ta 15 credits per semester for å få full studiebelastning, noe som tilsvarer fem kurs. Amerikanske institusjoner regner imidlertid 12 credits som et fullt semester, og ofte fraråder norske studenter å ta mer. For mange studenter oppleves 15 credits som en svært krevende studiebelastning. Veiledere ved hjemmeinstitusjonen i Norge opplever det som problematisk at studenter tar kontakt for å be om å få droppe fag, mens studentene opplever det som urettferdig at de må ta flere fag enn sine medstudenter. Beslutningen om hva som teller som et fullt semester ligger i utgangspunktet hos den enkelte norske institusjon, men de vegrer seg for å gå bort fra kravet om 15 credits. Ingen har lyst til å være den første til å senke kravene, og institusjonene etterspør nasjonale retningslinjer for dette. 20