Konflikten husdyr - store rovdyr i Sør-Europa

Transkript

1 Konflikten husdyr - store rovdyr i Sør-Europa Bestandsutvikling av store rovdyr, forebyggende tiltak mot tap av beitedyr, og håndtering av konflikten fra landbruksog miljøvernsiden i Sveits, Frankrike og Italia Rapport fra fagtur Ronald Bjøru og Inger Hansen (red.) Bioforsk Nord Tjøtta

2 Forord: Forvaltning av store rovdyr og tapssituasjonen i beitedyrnæringa i Norge er en stor utfordring. Særlig reetablering av ulv i Sør-Norge har medført konflikter og nye problemstillinger. Samtidig vet vi at Norge ikke er alene med denne situasjonen. Rovdyrtallet også ellers i Europa har økt, og ulv, gaupe og dels bjørn har etablert seg i landbruksområder der de har vært borte i generasjoner. Det har til nå vært lite utveksling av erfaringer og en mangler kunnskap om hvordan situasjonen håndteres i andre land. Behovet for slik kunnskap har lenge vært tilstede. Samtidig er det viktig at vi sammeligner oss med land som har noenlunde tilsvarende beitedyrdrift, landbruksnæring og landbruksog miljøforvaltning som Norge. På denne bakgrunn var det et ønske fra den regionale rovviltnemnda i Oslo, Akershus og Østfold å gjennomføre en studietur til Frankrike, Sveits og Italia. Disse landene opplever i dag en ny situasjon særlig i forhold til ulv, og det vil være verdifullt å knytte kontakter og lære om de erfaringene som foreligger i disse landene. Bioforsk Nord Tjøtta har hatt ansvar for det faglige innhold og for planleggingen og teknisk gjennomføring av turen. Forsidebildet er tatt av Ariane Bernard-Laurent, de øvrige av Trond Løfsgaard, Inger Hansen og Ronald Bjøru. Deltakere og medforfattere: Fra regional rovviltnemnd i Region 4: Ane Willumsen Ingrid Willoch Dagfinn Sundsbø Fra fylkesmannen i Oslo og Akershus: Asle Stokkereit Frode Løset Jonny Storbråten Torgeir Isdahl Trond Løfsgaard Fra Bioforsk Nord Tjøtta: Inger Hansen Ronald Bjøru Innhold: Side Møte i Rossinière, Sveits, Møte i Gap, Frankrike, Møte i St. Martin Vèsubie, Frankrike, Møte og befaring i Abruzzo, Italia, Møte med L. Boitani, Roma, Oppsummering og erfaringer 12 Takk 13 Adresseliste 14 Fotoklipp fra turen 15 Forsidebilde: Turdeltakere og personale fra ONC og Alpha-parken i Saint-Martin Vésubie, Frankrike 2

3 Møte i Rossinière, Sveits, I Rossinière fjellregion, nær Bülle, ble vi møtt av en sveitsisk delegasjon som besto av Daniel Mettler (nasjonal koordinator for forebyggende tiltak mot rovdyrskader, Agridea), Jakob Troxler (rådgiver beitedrift, Agroscope), Christoph Jäggi (rovviltforvalter, Sveitsiske miljøverndepartement), Jean-Marc Landry (biolog, vokterhundansvarlig), Riccarda Luthi (biolog, gjeter og prosjektmedarbeider) og Olivier Sarrasin (sauebonde og konsulent vedr. forebyggende tiltak). Sveits har et landbruk og landbrukspolitikk som ikke er så forskjellig fra det vi kjenner i Norge, med sterke statlige føringer og tilskudd til drifta. Sveits har ca søyer og lam på beite om sommeren. Av disse er det ca melkesau, resten rein kjøttproduksjon. Mht rovdyr, ble den første gaupa registrert i Stammen økte fram mot siste halvdel av 1990-tallet og skapte en rekkel problem med tap av sau. Bestanden var for stor i forhold til mattilgangen, særlig om vinteren, og gaupestammen har nå stabilisert seg på et noe lavere nivå, med ca. 100 dyr. Ulv har opptrådt de siste årene med 3-6 individ i grenseområdet mot Frankrike. Første bjørn ble registrert i 2005, helt øst i Sveits. Første post var besøk hos en sauebonde, Jean-Robert Henchoz. Kort om gården og drifta: Jean-Robert Henchoz drev gården sammen med sin bror. Gården var på ca. 650 daa dyrket mark og lå 950 m.o.h. I tillegg hadde de ca daa fjellbeite fra 1000 til 2000 m.o.h. Fram til slutten av 1990-tallet drev de med tradisjonell melkeproduksjon på kyr, før de la om drifta til økologisk produksjon og bare sauehold. Dyretallet var i dag på ca. 500 melkesau av lokal rase (laconte). I starten hadde de friesersau, men i 1999 gikk de over til rasen laconte, bl.a. fordi denne rasen flokker seg bedre. To hundre lam ble brukt til påsett. Dette er et høyt tall, men årsaken lå i fortsatt oppbygging av besetningen. De hadde planer om å legge seg på ca. 20% utskiftning av dyrene hvert år når de nådde det dyretallet de ville ha. For å ha kontinuerlig tilgang på ost til sine kunder produserte de melk hele året. Det medførte at de hadde lamming tre ganger pr. år, første halvdel av oktober, ved juletider, og i mars. De produserte 3-4 ulike typer ost, samt yougurt, og oppnådde en høy pris siden de drev økologisk. Sauene ble melket to ganger daglig. Hver sau ga kg melk pr. år med 15 % feitt og protein (samlet). Fôret var silo av gras, silo av mais, høy og kraftfôr. Melkesauene gikk på eget beite.under melking fikk hver melkesau tildelt 200 g kraftfôr. De lammene som ikke skulle settes på ble oppfôret til ca. 20 kg levende vekt, før de ble solgt til oppfôring på andre bruk. For rein kjøttproduksjon ble det brukt andre raser i Sveits. Noe av melka ble solgt direkte (ikke laget ost av) til en pris av 2 Euro pr.liter. På grunn av tap til gaupe rundt årtusenskiftet hadde gårdbrukeren begynt med vokterhunder på beite. De benyttet en hund pr. flokk, til sammen to hunder. Begge av rasen pyreneerhund.i tillegg bruker de ett esel sammen med saueflokken. 3

4 Kveldsseminar 2. mai: Jakob Troxler: Alternative beitesystem - kan sauene bevare Alpene? (Alternative animal system can sheep save the Alps?) Utfordringene i Sveits lå i ulike interesser i de økologisk sårbare områdene i Alpene, særlig jordbruket sin aktivitet i forhold til miljøvern. Jakob Troxler tok spesielt opp behovet for nye beitesystem i sitt foredrag. I de lavtliggende områdene var det beitet for lite, slik at trær og busker etter hvert tok overhånd. Beiteopplegget fram til nå har vært fri beiting, dvs. sauene kunne gå fritt og selv velge hvor de ville beite. Beitedyra beiter seg oppover i fjellsidene til stadig nytt og næringsrikt gras etter hvert som snøen smelter. Dette har etter hvert ført til sterk overbeiting i de høyeste områdene, med erosjon og lavere biodiversitet som resultat. Sauetallet i Sveits har endret seg sterkt gjennom tidene, fra ca dyr i 1860, til i tida rundt , og til i Femti prosent % av sauene var på fjellbeite. I dag subsidierer myndighetene beiting dersom de følger bestemte system. Dette har medført at en i dag har tre beitesystemer i Sveits, og med ulik økonomisk støtte fra myndighetene: 1. Fri beiting, hvor sauen kan gå fritt hvor de vil støttes med 120 Sv.Franc pr. enhet pr 100 dager 2. Beiteområdet inndelt i inngjerdete beiteskifter, der en bytter beiteområde etter ca. 2 uker. En har dermed styring med hvor det beites. Det benyttes 4-tråds elektrisk som tas ned etter beitesesongen. Dette systemet støttes med 220 Sv. Franc pr. enhet. 3. Permanent gjetet flokk, der gjeteren styrer hvor saueflokken skal beite. Dette systemet støttes med 300 Sv.Franc pr. enhet. Hva som var enhet varierte etter om beitet var skogsbeite, over skoggrensa eller i høgfjellet. Skiftebeiting (metode 2) var basert på inndeling av beiteområdet i skifter der en brukte elektriske gjerder for å skille mellom skiftene. Dette medførte mer homogen beiteintensitet, et sterkere beitepress i lavereliggende områder, og lavere beiteintensitet i høyere områder. Gjerdene kunne ikke være permanente pga snø og snøskred, men ble satt opp etterhvert som man skiftet beite, og alle gjerder ble tatt ned igjen om høsten. Det ideelle var at sauene beitet bare to uker på hvert skifte før de ble flyttet. Studier viste at en oppnådde høyere produksjon pr. arealenhet i forhold til fri beiting, siden en unngikk at sauene samlet seg på fjelltoppene og ble der. Det var liten forskjell på tilvekst og slaktevekt hos lamma mellom styrt beiting og fri beiting. Metoden med gjeting av sau hadde også store fordeler i forhold til å styre beitinga til ulike beiteområder. En kunne også lettere forholde seg til mengde beiteplanter tilgjengelig og den fenologiske utviklingen av plantene. Gjeting førte til god slaktekvalitet på dyrene, en oppdaget lett sjukdom og skader og kunne ta rede på dyra. Lønn til gjetere lå på ca Euro pr. måned, samt at de hadde fri overnatting i gjeterhytter. Disse kunne imidlertid være av ulik forfatning. Det ble brukt mye italienske gjetere, men også mange fra Polen, Romania og Østerrike. Det var et ønske om flere sveitsiske gjetere. 4

5 Myndighetene hadde et ønske om å bruke system med skiftebeiting/gjerder eller bruk av gjetere i langt større grad i framtida. Ikke bare med bakgrunn i økosystem og biologisk diversitet i fjellområdene, men også med hensyn til den endra rovdyrsituasjonen. Tapene ved fri beiting lå på rundt 15 %, mens tapet ved styrt beitebruk var 3-5 % (tilsvarende normaltapet). Christoph Jäggi: Forvaltning av store rovdyr i Sveits. Gaupa var utryddet i begynnelsen av det 20 århundre, og har vært fredet siden Arten ble reintrodusert i løpet av 1970-årene. Reetableringen har skjedd både offisielt og illegalt. I dag er bestanden på ca. 100 voksne dyr fordelt på 3 populasjoner: Alpene, Jurafjellene og øst i Sveits. Rundt 1999/2000 ble ca. 200 sau drept av gaupe hvert år. Gaupestammen har siden da gått noe tilbake, og i dag ligger tallet på ca. 50 drepte sau pr. år. Ulven var utryddet i slutten av det 19. århundre, og ble fredet i Siden 1995 har det vært en naturlig innvandring av arten fra Italia og Frankrike. Det er registrert minimum 13 ulike ulver etter Av disse er bare ett hunndyr kjent, og det er ikke registrert reproduksjon eller flokkdannelser. Hunndyret er registrert dels i Italia, dels i Sveits. De siste år er det udokumenterte opplysninger om ulv flere steder langs grensen til Frankrike og Tyskland, og det er indikasjoner på ulv i Jurafjellene. Ulv drepte ca. 140 sauer pr. år i 1999 og deretter har tapene redusert til 40 sau i 2004 og 20 i Bjørnen ble utryddet i begynnelsen av det 20. århundre, og har vært fredet siden I 2005 ble en ung hannbjørn, som kom fra Italia, registrert helt øst i Sveits. Denne bjørnen drepte ca. 30 sau. Forvaltningsstrategi: 1. Overvåking av rovdyrstammen gjennom sporinger, innsamling av opplysninger m.m. 2. Forebyggende tiltak mot skade: et nasjonalt program som har pågått siden 1999: - Utvikling av metoder og tiltak for skadeforebygging - Nasjonal koordinering av tiltak - Gjetere som tilkalles ved akutte angrep (National emergency shephards) - Regionale sentre for rådgivning til husdyreiere - Finansiering til saueeiere Disse tiltakene har en kostnad på Euro (2005) og Euro for inneværende år. 3. Erstatning. Husdyr som blir drept blir erstattet av kantonet (20%) og de føderale myndigheter (80 %). Kostnadene ligger på Euro. 4. Uttak av skadegjørende individ. Ulv eller gaupe som gjør stor skade kan tas ut. Bjørn vil bare bli skutt dersom den skader eller dreper mennesker. Forebyggende tiltak: De forebyggende tiltak som er tatt i bruk i Sveits er gjerder, vokterhunder, vokterhunder med gjeting og beitesystemene som er innført. Riccarda Luthi: Forebyggende tiltak. Riccarda er med i Intervention Group Switzerland (IGS) som arbeider med implementering av forebyggende tiltak i områder med ulveangrep, og som også rykker ut ved akutte skadesituasjoner. Hun arbeider særlig med etablering av vokterhunder med gjeter. I Sveits er det 3-4 eksempler på at vokterhund brukes alene uten gjeter, men det vanlige er 5

6 ekvipasje med gjeter og vokterhund. Beiteopplegget er i stor grad sammenlignbart med norske forhold, med at sau fra flere besetninger beiter i samme området. Ved flokkstørrelser opp til 500 sau anbefales bruk av tre vokterhunder. Vanligste raser er pyreneerhund og maremmano abruzzese. Sauebøndene var i starten skeptiske, men på slutten av sesongen ønsket de å kjøpe hundene fordi de så at metoden fungerte. Vokterhunder preget på sau har også blitt brukt på geit med godt resultat. En av oppgavene til IGS er informasjon til allmenheten og turister om vokterhundene. Møte i Gap, Frankrike, I Gap i Frankrike møtte vi rovviltforvalter Christophe Duchamp fra Office National de la Chasse (ONC). ONC ligger under Miljøverndepartementet og har det utøvende ansvar for forvaltning av bl.a. vilt. Frankrike er delt i 92 distrikt, hvert på ca ha og med hvert sitt distriktskontor av ONC. Kontorene har todelte oppgaver, det ene er forvaltning og oppsynsoppgaver, den andre delen er overvåkning av arter, studier og anvendt forskning. Gaupe ble reintrodusert i Frankrike i 1970-årene. Bjørn forekommer kun fåtallig i Pyreneene. I 1996 ble det i tillegg satt ut noen bjørn fra Slovakia. Antall skader pr. år grunnet bjørn ligger på ca. 100, mens det er ca skader pr. år av ulv (ca angrep i 2004) Det er registrert ca. 100 ulver fordelt på 16 flokker. Tre av disse flokkene deles med Italia. I åtte av flokkene er det dokumentert yngling. Kompensesjon for tap av sau til ulv var Euro i 2000, og Euro i Til forebyggende tiltak ble det i 2000 brukt Euro og Euro i De forebyggende tiltak var hovedsakelig vokterhunder, mobile gjerder, gjeterhjelp og beitetekniske tiltak/endret beiteteknikk. Det er laget en fransk handlingsplan for ulv (French Wolf Action Plan): 1. Tilbakekomst av ulv har medført en større biodiversitet. 2. Tilbakekomst har også medført konflikt med saueholdet. Bare i de franske alper beiter det ca sau. Det må regnes en gjeter pr sau. 3. Den franske stat utvikler metoder for kontroll av ulvestammens utvikling og oppfølging av sau- og storfebeiting Forvaltningen tar utgangspunkt i artikkel 16 i Habitatdirektivet, samt i Bernkonvensjonen. Spørsmålet er: - Om bestanden er levedyktig (viable) - Om bestanden har positiv utvikling (positive dynamic) Hvis dette ikke tilfredsstilles brukes ikke artikkel 16. Hvis forutsetningene er tilstede mht bestand og bestandsutvikling, trer artikkel 16 i kraft. Det kan da legges opp til en forvaltning med sonering, dvs. ikke ulv i noen områder, eller som Frankrike har valgt en tilpasset forvaltning (adaptive management). Den tilpassede forvaltningen følger en strategi basert på veksten i ulvestammen (tatt hensyn til antall ulv som årlig blir drept), 6

7 hvor en får konflikt til tross for forebyggende tiltak og når forebyggende tiltak ikke kan brukes. Stammen har hatt en vekst på 25 %, og status for bestanden er basert på feltdata, sporing og genotypen. Det er et nettverk på 520 trenete feltarbeidere som arbeider med registreringer og skadetilfeller. Disse dekker km 2. To personer på full tid koordinerer dette og samler all informasjon. Det er særlig området Grenoble-Nice og mot grensen til Italia som er det viktigste ulveområdet. I dag viser det seg at denne ulven (av den italienske stammen) også har etablert seg i Pyreneene. Det betyr at den snart vil møte den spanske ulven, og det blir et sammenhengende ulveområde fra Italia til Spania. Selv om konflikten har endret seg siden 1996, er politikken at ulven kan etablere seg hvor som helst i Frankrike. Det er heller ikke satt noe tak eller grense for hvor stor populasjonen skal være. Kun sporing på vinteren vil underestimere bestanden kraftig - det er sannsynligvis dobbelt så mye ulv som det sporingen indikerer. Møte i Saint-Martin Vésubie, Frankrike, I Nice møtte vi forsker (biolog) Ariane Bernard-Laurent og konsulent i landbruk/beitedyrrovviltskader Emmanuel Delmotte (begge fra ONC)og reiste opp til ulvesenteret Alpha i Saint-Martin Vésubie i Alpes Maritimes. På Alpha-senteret ble vi mottatt av parksjefen, Pierre Godlewski og rovviltansvarlig Gerard Millischer. Alpes Maritime er en sørlig utløper av Alpene som strekker seg helt ned til Middelhavet ved Nice. Området har både fjell- og Middelhavsklima og har store naturrikdommer. Nittisju prosent av innbyggerne bor på en stripe ved Middelhavskysten, slik at det er relativt lite folk i fjellområdene. Fjellene og bl.a. St. Martin Vésubie er populære områder for folkene fra kysten om sommeren, siden klimaet er noe kjøligere. Alfaparken er en ulvepark med 18 ulver i tre ulike innhegninger, den største med 13 ulver. To av ulvene (begge hunndyr) er italiensk ulv, de øvrige av Nord- Europeisk opprinnelse fra ulike dyreparker, og disse har vært i fangenskap i generasjoner. Den italienske ulven kjennetegnes ved en mindre kroppsstørrelse og smalere snuteparti. De jobbet nå for å få inn en italiensk hannulv. Alfaparken er et informasjonssenter for ulv, og ligger i tilknytning til nasjonalparken Parc National du Mercantour på grensen til Italia. Den sentrale delen av nasjonalparken, og området med det strengeste vern, er langstrakt og på 68 km 2. Den ytre sonen av nasjonalparken er på ca. 400 km 2. Ulveparken viste to multimedia forestillinger som presenterte konflikten mellom sauebeiting og ulv. Et mål for parken var informasjon om ulv og konfliktene som nyetablering av ulv skapte, og om biodiversitet og ulvens plass i økosystemet. Parken og informasjonssenteret var godt tilrettelagt, og var godt besøkt. Fem ulveflokker bruker nasjonalparken og områdene omkring, både på fransk og dels italiensk side, som sitt territorie. Emmanuel Delmotte og Ariane Bernard-Laurent, ONC: I 2000 var det 259 husdyrholdere som hadde beitedyra i Alpes Maritimes, i et område på ha. Området er vanskelig å vokte, og alle sauebesetningene har gjeter etter at ulven kom til området. I dag er det 200 gjetere i disse fjellområdene. Tidligere var det 7

8 mer fri beiting. De fleste sauebesetningene kommer fra gårder nær kysten og har sommerbeitet i fjellområdene, dvs. dyra transporteres over relativt store avstander for å komme på sommerbeite. Størrelsen på flokkene varierer fra 50 til over 1200 sau. Systemet kalles pastoralism. Beitedriftssystemet er slik at gjeterne slipper ut sauene om morgenen, følger dem hele dagen og samler dem i nattkve om kvelden. Tradisjonelt brukes ikke fjøs til sauen, bortsett fra under lammingstida i februar/ mars. Ellers er dyrene ute. Forvaltningssystemet er basert på følgende kriterier: 1. Bevare ulven 2. Redusere tap av sau 3. Implementere forvaltningssystem som koster mindre. Det er uttak av ulv i særlige skadeområder. I 2005 ble det tillatt uttak av 6 dyr, og i år (2006) er det vedtatt å ta ut 7 dyr. I 2005 ble to ulver ihjelkjørt, og 2 av de 6 som var tillatt felt ble skutt. Ulovlig felling (krypskyting og utlegging av gift) antas å ha tatt ut ulv av stammen de siste 5 år. Ulovlig felling av ulv medfører fengselsstraff. Prinsippene for erstatning ved ulveskade: Kompensasjon for skader er basert på rapport, og det regnes både med direkte tap og med indirekte tap som følge av stress og uro. Tiltak er innrettet kun i forhold til profesjonelle saueeiere. ONC har to spesialister som dokumenterer tap i denne regionen, jfr. rovviltkontakter i Norge. Disse avgjør imidlertid ikke om det er ulv eller andre forhold som har forårsaket skaden. Dette avgjøres på et høyere nivå i organisasjonen. Årsaken til dette lå i ønsket om å unngå press og opphetete diskusjoner ute i felt sammen med gjeterne. ONC informerer også turfolk om å si fra dersom de finner død sau. To av medarbeiderne i ONC har ansvaret for registrering av skader fra området og tar i mot rapporter fra de som undersøker drepte sau i felt. Ut fra det materialet de får lager de en rapport med tekniske konklusjoner, og tar på dette grunnlaget avgjørelse om skadeårsak og størrelse på erstatningen. Dersom det er tvil om tapsårsaken konsulterer de flere eksperter. Utbetalingen skjer på interregionalt nivå. Hver region (departement) har en ulvekomité som avgjør bruken av penger. Denne komiteen er ankeinstans for klagesaker, og tar avgjørelser ved tvil. Komiteen er partssammensatt, dvs. landbruksnæringen/saueeierne er også medlem av komiteen. I 2005 var det 440 angrep av ulv på beitedyr i denne regionen. Av disse rapportene fikk 392 utbetalt erstatning, 48 fikk avslag og 5 av disse klaget. Konklusjonen fra franskmennene selv var at det var mange aktører, flere ledd og at behandlingen tok tid. Det var særlig avgjørelse og utbetaling som tok lang tid, samt at systemet var tungrodd. Det var også en risiko for dobbeltbetaling. Av 145 gjetere som hadde angrep av ulv i 2005 var fem mistenkt for juks. Når det i tillegg er et økende skadebilde medfører dette at de leter etter nye metoder og måter å gjøre dette på. Forebyggende tiltak Det arbeides med soner i kommunene som kvalifiserer for forebyggende tiltak. Soneinndelingen er todelt: 1) soner med dokumentert tilstedeværelse og angrep av rovdyr (ulv), og 2) soner med mulig tilstedeværelse. Dette baseres på et sammendrag av rovviltregistreringer over en femårsperiode, som justeres hvert år. Det gis støtte til 80 % av 8

9 kostnadene til forebyggende tiltak. I naturfredede områder får man dekket 100 % av kostnadene. Tiltakene er forsterket gjeting, samling av flokken på dagtid, gjerder eller nattkve og innkjøp av vokterhunder. Saueflokkenes sårbarhet for predasjon analyseres også. Ulike forebyggende tiltak ble brukt avhengig av flokkstørrelsen. Flokkene er inndelt i fire kategorier, dyr, , og flokker med over 1200 sau. Forebyggende tiltak og gjetemetoder er anbefalt i forhold til hvor stor flokken er. I det forebyggende arbeidet brukes ca. 300 vokterhunder, hovedsakelig pyreneerhunder. Det er et problem med hunder i forhold til turister, og flere av gjeterne vil ikke ha med vokterhund siden det også har vært tilfeller der gjeterne har blitt angrepet av turfolk. Tre av gjeterne har prøvd esel, men har opplevd episoder med skade på sau. I 2006 var det satt av Euro til forebyggende tiltak bare i Alpes Maritimes. Kontrakt om tiltak og betaling ble inngått med gjeterne. Ikke bare kjøp av hund, men også hundefôr ble betalt Euro gikk til erstatning for tap og skade. Ulven i Frankrike forsvant i begynnelsen av det 20. århundre. Siden 1992 har det skjedd en naturlig rekolonisering av ulv fra Italia (Canis lupus italieanus). Den naturlige dietten for ulv har endret seg noe i perioden Vitenskapelige studier av forholdet mellom klovdyr og ulv viste at ulvens spiseseddel også besto av gemse (chamois), mouflon (vill sauerase), hjort, rådyr, villsvin og steinbukk (ibex). Registreringer tydet på en økning av disse stammene til tross for predasjon av ulv. Økningen hadde også sammenheng med bedre bestandsforvaltning. Møte og befaring i Abruzzo, Italia, Abruzzo ligger ca. to timers kjøring fra Roma, i retning øst-sør-øst. Området ble etablert som nasjonalpark så tidlig som 1922 som den første nasjonalpark i Italia. Den er av mange fortsatt regnet som den viktigste parken. Det primære mål for parken var økologisk balanse, og det er den eneste park i Italia med alle naturlig forekommende predatorer. Parken har en stamme på ca. 40 bjørn av den italienske typen (the Marsican Bear Orso bruna marsicano). Dette er eneste sted med denne underarten av bjørn. Marsicanobjørnen kjennetegnes ved en mindre størrelse enn annen brunbjørn, spissere snuteparti og lys pels over ryggen. Bjørnen har vært fredet siden 1922, men i praksis har den vært fredet også før den tid, siden det kun var medlemmer av kongefamilien som hadde tillatelse til å jakte bjørn. Ulvestammen anslåes å være på vel 40 dyr. Bestanden er voksende. Nasjonalparken var inndelt i fire soner, med A-sonen som den strengeste verneform. I A- soneområdene var det forbud mot ferdsel. Kun forskere, parkvoktere og personer med spesiell tillatelse kunne få tillatelse til å gå i disse områdene. Områdene med mildeste verneform (D-sonen) var bebodd av ca mennesker i 3-4 landsbyer. Fra gammelt av var økonomien i regionen basert på sauehold. Sjøl om det i dag bare var ca sauer som beitet i de ytre deler og randsonen til nasjonalparken, så hadde det tidligere vært over 3 millioner sau i distriktet. Dette var basert på en beitevandring - tratturi - der saueeierne om høsten vandret ned til kystområdene ved Adriaterhavet og 9

10 beitet med sauene der hele vinteren. Om våren tok den samme veien tilbake, og sauene beitet i fjellområdene i Abruzzo hele sommeren. Det betydde at det om vinteren bare var kvinner, barn og gamle folk igjen i landsbyene i Abruzzo. Vandringen tok noen uker og fulgte faste tråkk gjennom distriktet ned til kysten. I dag har dette blitt gjenskapt ved at firmaet Ecotur har vandreturer fra fjellene til kysten som følger de gamle tråkkene, med overnatting i landsbyer underveis. Der får en servert den lokale maten som varierer fra landsby til landsby. Opplegget i Abuzzo var organisert av Paulo Iannicca fra firmaet Ecotur. Dette er et lokalt firma for guiding m.m. som fem lokale ungdommer har etablert, og som holder til i den største byen innenfor nasjonalparken, Pescasseroli. Gårdsbesøk hos Manuela Cozzi og Nunzio Marcelli. Familien Cozzi/Marcelli er med i forening som organiserer gårdsturisme, Bioagritourism, og de orienterte om sin virksomhet og landbruket i distriktet. Tradisjonelt jordbruk har de siste tiår hatt en god periode i Italia. Etter den postindustrielle perioden har det blitt betydelig verre for jordbruket. Ungdommen viser liten interesse for landbruk, og mye av arbeidskraften blir hentet fra andre land, særlig Afrika og Øst-Europa, samt fra Sardinia, Sicilia og Sør-Italia. De så i dag nye retninger for jordbruket der en utnyttet naturen i sammenheng med reiseliv o.l. Dette kunne imidlertid bare noen få drive med, og mesteparten av italiensk landbruk var i dag sterkt industrialisert. Selv hadde de lagt ned mye arbeid i startfasen. De hadde 1200 sau av to raser, en melkesau basert på krysning av en siciliansk rase og rasen lacomb, og en kjøtt- og ullsaurase av merinotype. Melka ble foredlet i eget ysteri. De hadde også eget slakteri og en gårdsbutikk der de hovedsakelig solgte egne produkter. Men de tok også inn noen lokale produkter for videresalg. De hadde lamming i tre perioder pr. år for å få en jevn melkeproduksjon og dermed et jevnt ostesalg. De hadde også et opplegg der kunder abonnerte på en sau, og fikk alle produktene som sauen ga i løpet av et år, dvs. kjøtt, ull og ost. Omsetningen var direktesalg til forbrukere, til restauranter i nærområdet, samt over internett. De gjorde alt selv, også slakting, og oppnådde dermed en bedre pris. I sommer skulle Nunzio selv reise til Afghanistan for å lære opp folk i ysting av sauemelk. Gården hadde ca. 20 hunder, vokterhunder av de lokale rasene maremmano abruzzese og mastino abruzzese. Til vokting av egne sau trengte de ikke mer enn hunder, men noen ble holdt som gårdshunder. De drev også salg av valper til andre. Bl.a. har Lierne-prosjektet i Norge hentet hunder herfra. Gjetere fulgte saueflokkene. En gjeter kunne ha ansvaret for ca. 400 sauer. Sauene var delt i 5-6 flokker som beitet på ulike steder. Om vinteren hadde de hus til sauen, men de var ute hver dag på dagtid. Tapene lå på 5-8 % totaltap. Predasjonen var under 2 %, med ulv som hovedårsak. Det ble også tapt noe til bjørn, men tapet til ulv var 5-6 ganger så høye. I tidligere tider regnet en med et tap på 20 % som det normale. Typisk for saueholdet, særlig der de drev med melkesau, var at lamma ikke ble sluppet på beite sammen med voksen sau, men ble holdt igjen på gården og i fjøset. Roberta Latini, Nasjonalparkadministrasjonen i Abruzzo: Selve nasjonalparken var på ha med en randsone på ha, der nasjonalparkadministrasjonen også hadde et visst ansvar i forhold til rovdyr og erstatning. Nasjonalparkadministrasjonen betalte for all skade på sau forårsaket av rovdyr. I randsonen rundt nasjonalparken måtte det dokumenteres om det var ulv eller villhund som hadde forårsaket skaden før erstatning ble gitt. Erstatning var dermed en del av 10

11 nasjonalparkens budsjett. Policyen er at de skal betale for skade i løpet av 90 dager. Ved et betydelig skadeomfang, som det var for to år siden, kan problemet bli at de ikke har midler til å dekke erstatningskravene innen tre måneder. Ulv og bjørn har vært i området hele tiden og husdyreierne har gjennom historien tilpasset drifta til en eksisterende rovdyrstamme. Bøndene aksepterer på mange måter situasjonen. Det er også en annen holdning til ulv i dag i forhold til noen år tilbake. Det er beitedyr i parken, av dette er 80 % sau og geit, resten storfe og hest. Trdve prosent av saueeierne har mer enn 300 sauer i besetningen, samtidig har antall bedrifter med husdyr økt. De fleste husdyreierne mister kun ett dyr og overskuddsdreping forekommer sjelden. Mindre enn 6 % av brukerne har mer enn 6 angrep av rovdyr pr. år. Saueflokkene har en viss andel geit og analyse av tapstall viser at ulv har en tendens til å drepe mer geit enn sau. Bjørn foretrekker å jage kviger og hest. Det er også et problem med bjørn i forhold til bier og grønnsaker. Fordeling av skadene er: 41 % av skadene er på husdyr, 15 % skade på grønnsaker/planter, 18 % på kylling og 16 % på bier. Det er anslått at 50 % av predasjonen skyldes bjørn og 50 % skyldes ulv. Ellers er bjørnen regnet som mer vegetarianer, i og med at 80 % av føden er planter. I de 20 % animalsk føde inngår også etterbyrd fra kyr som kalver på beite. Tap av sau til bjørn øker i juli, og det tapes mest i august/september. Noe tilsvarende for ulv, bortsett fra en nedgang i august, og en markert topp i tap i september. Det har vært sju tilfeller av mulig gaupeskade, men forekomsten av gaupe er ikke skikkelig dokumentert. Forebyggende tiltak: For å beskytte bikuber mot skade av bjørn har de tatt i bruk elektriske gjerder. Som eksempel ble det etablert 11 elektriske gjerder til en kostnad av Euro. Dette medførte en reduksjon av erstatningsutbetalinger på Euro (!). Nasjonalparken står som eier av gjerdene, mens bøndene har vedlikeholdet. Dersom det blir skade på gjerder må bøndene gi beskjed. Dersom det blir skader uten at dette meldes fra, blir det ikke utbetalt erstatning. Gjerdene er permanente med tre breie strømband, der det nederste er 20 cm fra bakken og det øverste i brysthøyde. De har nå planer om å bruke elektriske gjerder også for husdyr. Ellers er gjetere med vokterhund utbredt, og et tiltak som alle saueeiere bruker. Dette er det også tradisjon for fra gammelt av. Storfe og hest blir ikke gjett. Under befaring i området kvelden før var vi heldige, og fikk se en voksen bjørn som passerte gjennom et beiteområde for storfe. Staten bruker mer penger på erstatning enn på forebyggende tiltak. I tillegg opplevde de at penger til forebyggende tiltak og forskning ofte ble brukt til erstatning. Krypskyting av ulv og bjørn har ikke minket. Det var forøvrig forskjeller i holdningene i lokalsamfunnet til bjørn kontra ulv, siden ulven ble antatt å være en verre skadegjører. Sau ble erstattet med 130 Euro ved ulveangrep. Kyllinger hadde en verdi på 4 Euro, men nasjonalparken betalte 9 Euro i erstatning for å bidra til å redusere konflikten. Denne skaden var det bjørn som sto for. Det var tydeligvis ikke tilstrekkelig, siden en bjørn nettopp ble skutt i denne landsbyen. Gjeterne av saueflokkene hadde levd sammen med rovdyr i generasjoner og hadde en aksept for situasjonen, mens det var større konflikter i forhold til kylling- og grønnsaksprodusenter. Det var generelt for lite kommunikasjon mellom nasjonalparkadministrasjonen og lokalbefolkningen mht. rovviltforvaltningen. Dette bidro til økt konfliktnivå. Forholdet var noe historisk betinget, i og med at lokalbefolkningen var lite involvert i etableringen av nasjonalparken. De følte at de på mange måter var blitt diktert regelverket for parken, 11

12 uten å ha medvirket i prosessen selv. Dette hadde resultert i flere tiår med stor lokal motstand. Møte med Luigi Boitani, Roma, Luigi Boitani er professor ved universitetet i Roma, og en av de fremste ulveforskerne i verden. Han har arbeidet mye med forskning og forvaltningsspørsmål i Abruzzo, i tillegg til forskningsaktiviteter ellers i Europa og i USA. Han hadde satt av tid til et møte med oss lørdag kveld i Roma og vi fikk en fruktbar diskusjon angående ulveforvaltning. Her er et kort utdrag av hans oppfatning av situasjonen både i Italia og ellers. Abruzzo har egentlig små problemer fordi de kan håndtere forebyggende tiltak, spesielt med bruk av vokterhund. Problemene er betydelig større andre steder i Italia, spesielt i Toscana. Det er svært vanskelig å få tatt i bruk systemet med vokterhund andre steder, siden gjeterne må være kjent med denne metoden. Med gjetere fra Øst-Europa går dette bra, mens det er betydelig verre med gjetere fra andre steder, som Afrika og Sardinia, der de ikke har problemer med ulv. Ulven har i dag spredt seg til store deler av Italia, og det var bl.a. dokumentert sau drept av ulv bare 10 km fra det hotellet vi bodde på i Roma. Også erstatningsordningen var kompleks, med 14 ulike ordninger avhengig av hvilken region en var i eller hvilken status området hadde. Det er en føderal lov om erstatning, mens regionen skal utbetale erstatningen. I nasjonalparker er det nasjonalparkadministrasjonen som skal betale. I tillegg var det flere andre ordninger. Boitani hadde foreslått det svenske erstatningssystemet i Italia, dvs. at det ble betalt for risikoen ved å ha husdyr i rovdyrområder istede for erstatninger ved tap, uten å få gjennomslag. Han mente at dette ikke var politisk mulig i Italia i dag. Politisk var det i Italia ingen plan om sonering av ulv eller øvre tak på ulvestammen. Boitani var redd for at konfliktnivået ville øke og medføre økt krypskyting. Lovlig jakt når ulvestammen tålte det anser han som vanskelig i Italia. I Norge og Sverige var det mer oversiktlige forhold og et folk som fulgte regler, så hos oss ville dette fungere. Ut fra den landbrukspolitiske støtte og tilskudd som sauenæringen fikk i Norge, mente han at myndighetene i langt større grad kunne stille krav om forebyggende tiltak. Forøvrig støttet han et forvaltningssystem i Norge med sonering av ulv. Dette var den rette vegen å gå fordi det skapte større forutsigbarhet både utenfor og innenfor en ulvesone. Til slutt ga han uttrykk for at ulveforvaltningen måtte basere seg på et kompromiss der alle grupper måtte være innstilt på å gi noe. Oppsummering og erfaringer Konflikten og tapene var tilsynelatende mindre i disse landene sammenliknet med i Norge, men også her det var slik at en del brukere, spesielt i Italia, la ned drifta grunnet rovviltskader. Forebyggende tiltak var i stor grad basert på gjeting og bruk av vokterhund, og at de - særlig i deler av Italia og de som drev med melkesau - tok sauen ned fra fjellet og til gården om kveldene. For deler av Sør-Europa, som Abruzzo, var dette også en historisk betinget driftsform, der brukerne gjennom flere hundre år har tilpasset seg en rovdyrstamme. Om innføring av et slikt system i områder med nyetablerte ulvestammer ble vellykket, avhang i stor grad av vilje og gjeternes kompetanse med bruk av vokterhund. Et 12

13 slikt forebyggende tiltak var også avhengig av at sauene gikk i flokk, noe de fleste aktuelle sauerasene gjorde. Flere hadde også en driftsform med melkeproduksjon, noe som betinget at dyrene kom heim fra beite hver kveld, og at bare voksen sau var på beite, mens lamma ble holdt igjen på gården. Nye metoder med styrt beitebruk ved hjelp av gjerder var på tur inn. Sveits har koplet denne metoden sterkt til kulurlandsskap og biologisk mangfold, og med sterke økonomiske incitament fra myndighetene. Også rovdyrsikre gjerder er det interesse å prøve ut, bl.a. i Italia. Myndighetene la relativt store beløp i forebyggende tiltak og i erstatninger, og har bygd opp et forvaltningsapparat for å håndtere konflikten. Mye av dette, særlig i Sveits og Frankrike, kan være sammenlignbare med norske forhold. Det synes imidlertid som forvaltningen av store rovdyr i disse landene til nå ikke la opp til begrensninger av bestandene eller til sonering mellom rovdyr og sau. Er noe av denne erfaringen overførbar til norske forhold? En instans som rykker ut og hjelper til med å iverksette forebyggende tiltak i besetninger eller i områder som møter store problemer med tap til rovdyr, savnes i Norge. Denne beredskapen var på plass og statlig finansiert, bl.a. i Sveits, sjøl om problemene her var relativt små sett ut fra forholdene i Norge. Gjeting og bruk av vokterhund på samme måte som i Sør-Europa vil hos oss være svært ressurskrvende, og er derfor mindre aktuelt. De dominerende sauerasene i Norge går ikke i flokk, samt at lønnsnivået og leveomkostninger hos oss er et helt annet enn i disse landene. Bruk av gjetere fra Øst-Europa på lave lønninger er ikke akseptabelt i Norge, slik vi møtte det enkelte steder i Sør-Europa. Derimot kan bruk av vokterhund sammen med sau på inngjerdete områder være en aktuell metode også i Norge. Det samme kan metoden med patruljering med vokterhund i beiteområder være. Andre driftsformer kan også vurderes. Det har vært gjort spredte forsøk med melkesau og osteproduksjon av sauemelk også i Norge. En slik driftsmåte der en samler sauen om kvelden, kan gi helt andre forutsetninger for bruk av forebyggende tiltak. Som det ble nevnt i flere av de landene vi besøkte, var det viktig å få vridd virkemiddelbruken over til forebyggende tiltak, for dermed å kunne redusere de årlige erstatningsutbetalingene. Takk Vi vil rette en stor takk til de personer og organisasjoner vi møtte på turen. På alle steder vi kom hadde de beste fagfolk blitt engasjert, og de hadde også lagt mye arbeid i presentasjon av sin situasjon, utfordringer og problemer. Opplegget vi ble møtt med var informativt og gikk til kjernen av de spørsmål vi var ute etter å få svar på. Vi skulle bare hatt enda bedre tid sammen med fagfolkene. Også en takk til den regionale rovviltnemnda for Oslo, Akershus og Østfold som har bidratt sterkt til finansiering av denne fagturen 13

14 Adresseliste Navn Stilling Institusjon telefon e-post SVEITS Jakob Troxler Rådgiver, beitedrift Agroscope Daniel Mettler Rådgiver, forebyggende Agridea tiltak Jean-Marc Landry Biolog, vokterhundtrener Selvstendig næringsdrivende Riccarda Luthi Biolog, gjeter Christoph Jäggi Rovviltforvalter Scweizerische Eidgenossenschaft (dr.phil.nat.) Bundesamt für Umwelt BAFU Olivier Sarrasin Sauebonde, konsulent (virker ikke) forebygg. Jean-Robert Henchoz Sauebonde, osteprodusent FRANKRIKE Christophe Duchamp Rovviltforvalter Office National de la Chasse (ONC) Gerard Millischer Rovviltansvarlig, Alphasenteret Alpha-senteret i Saint Martin Vésubie (ligger i Parc National du Mercantour) Ariane Bernard- Laurent Pierre Migot Parksjef, Alpha-senteret Alpha-senteret i Saint Martin Vésubie (ligger i Parc National du Mercantour) Emmanuel Delmotte Biolog, forsker (PhD) Office National de la Chasse (ONC) Konsulent, landbruk/ beitedyr/rovviltskader Departmental direction of Agriculture and the Forest (ONC) c.duchamp@oncfs.gouv.fr gerard.millischer@espaces-naturels.fr a.bernard@oncfs.gouv.fr Emmanuel.Delmotte@agriculture.gouv.fr ITALIA Paolo Iannicca Guide, biolog Ecotur informazioni@ecotur.org Roberta Latini Biolog, forsker rovviltskader Nasjonalparksenteret i Abruzzo scientifico@parcoabruzzo.it Luigi Boitani Biolog, forsker, professor Universitetet i Roma luigi.boitani@uniroma1.it Manuela Cozzi Økobonde, melkesau La Porta dei Parchi (gårdens navn) mancozz@tin.it Nunzio Marcelli Økobonde, melkesau La Porta dei Parchi (gårdens navn) nunziomarcelli@yahoo.it

15 Fotoklipp fra turen Inger Hansen og Jean-Marc Landry. Jakob Troxler, Olivier Sarrasin og Jean-Robert Henchoz i bakgrunnen Jakob Troxler Christoph Jäggi

16 Lammebinge, Henchoz gård Odelsjenta på gården Melking av sau. Henchoz 16

17 Christophe Duchamp, Frode Løset og Inger Hansen Ulv i Alpha-parken Info-senteret Alphaparken Ingrid Willoch, Emmanuel Delmotte, Ariane Bernard-Laurent og Gerard Millicher 17

18 Nasjonalparken i Abruzzo Sau, geiter og hunder ned fra fjellet om kvelden Rumensk sauegjeter 18

19 Bjørneobservasjon fra forlatt landsby (til venstre) Paolo Iannicca fra Ecotour i Pescasseroli, Abruzzo Luigi Boitani og Inger Hansen, Roma 19