1. Demokrati, verdier og velferd

Transkript

1 1. Demokrati, verdier og velferd Norge er et demokratisk land. Demokrati betyr folkestyre. Landet er styrt av politikere som er valgt av folket, og flertallet bestemmer. På denne måten er det folket som har makten. Mennesker som bor i et demokrati har både ansvar, frihet, rettigheter og plikter. Eksempler på rettigheter er stemmerett, rettssikkerhet, ytringsfrihet, religionsfrihet og organisasjonsfrihet. Eksempler på plikter er at vi må følge lovene og reglene som flertallet har bestemt. Vi har rett til å forsøke og forandre ting vi ikke liker i samfunnet, men vi må følge de demokratiske reglene. Den norske grunnloven ble skrevet av menn som ønsket et fritt og selvstendig Norge. Det norske demokratiet er bygd på likhet og likeverd. Kvinner i Norge har de samme rettigheter som menn. Likestilling mellom menn og kvinner både i arbeidslivet og hjemme er et viktig mål i det norske samfunnet. Den norske staten er en velferdsstat. Det betyr at alle mennesker er like viktige og skal ha samme muligheter til å leve et godt liv. Staten har ansvaret for at alle får denne muligheten. I en velferdsstat må alle dele på godene. Det er ikke lenge siden Norge var et fattig land. Den norske velferdsstaten er bygd opp de siste 100 årene. Dette har gått sakte, og ordningene er kommet litt etter litt. Alle ordningene koster mange penger. Det er politikerne som bestemmer hvilke ordninger vi skal ha. Derfor kan ordningene forandre seg, både etter hvilke partier som har makten, og etter økonomien i samfunnet.

2 2. Storting, regjering, departementer og kommunale styringsorganer Stortinget er Norges nasjonalforsamling. Det er den øverste statsmakten i Norge. På Stortinget sitter 169 representanter for ulike politiske partier. Representantene velges av folket for fire år av gangen. Stortingets viktigste oppgaver: vedta nye lover og forandre gamle lover vedta statsbudsjettet kontrollere regjeringen og statsforvaltningen drøfte politiske spørsmål og store prosjekter Regjeringen består vanligvis av statsråder. Statsrådene leder hvert sitt departement. Statsministeren leder regjeringen. Regjeringens oppgave er blant annet å foreslå nye lover eller endringer i lovene. Det er Stortinget som vedtar lovene. Regjeringen skal sørge for at vedtak i Stortinget blir gjennomført. Regjeringen lager også et forslag til statsbudsjett. Stortinget, regjeringen og domstolene deler makten. Norge er delt inn i kommuner og fylkeskommuner. Alle kommunene i Norge skal i størst mulig grad bestemme over saker som angår dem selv. Kommunens hovedansvar er å arbeide for lokalbefolkningens interesser. Kommunene og fylkeskommunene må gjennomføre vedtak og lover som Stortinget har vedtatt. Kommunestyret er det øverste politiske organet i kommunen. Kommunestyret velger ordføreren, og ofte er han eller hun fra det største partiet i kommunestyret. De folkevalgte sitter i politiske utvalg som har ansvar for skole, oppvekst, kultur, helse, landbruk og tekniske oppgaver. De enkelte avdelingene i kommunen kalles ofte etater. Kommunens inntekter er direkte skatt fra innbyggerne, kommunale avgifter og overføringer fra staten. Staten prøver å jevne ut økonomiske

3 forskjeller mellom kommunene i landet vårt og sikre et visst tjenestetilbud i hele landet ved å gi statlige overføringer. 3. AETAT 16 august 1897 ble Norges første arbeidskontor opprettet. Målet med etableringen var å forhindre arbeidsløshet. Kontoret skulle derimot ikke ha som oppgave å skape arbeidsplasser i perioder der behovet for arbeidskraft var redusert. Aetats hovedoppgave er å hjelpe arbeidssøkere med å få ny jobb raskest mulig. De tilrettelegger for aktiv jobbsøking, gir personlig oppfølging og veiledning, og kvalifiserer arbeidssøkere for ulike typer jobber. Aetat har svært gode kunnskaper om arbeidsmarkedet og er et rådgivende organ for Arbeids- og sosialdepartementet. I tillegg samarbeider de tett med arbeidsgivere, myndigheter og organisasjoner for å forebygge arbeidsledighet. Aetat utgir månedlig statistikk og analyser om arbeidsmarkedet. De har også ansvaret for utbetaling av dagpenger og organisering av ulike kurs. Dagpenger er en delvis erstatning for lønn hvis man har mistet jobben sin. Arbeidsløse er på denne måten sikret lønn mens de prøver å skaffe seg ny jobb. For å kunne få dagpenger kreves det at man søker aktivt på nye jobber. Ordningen skal stimulere til å søke og beholde arbeid. Dagpengene vil derfor være en lavere sum enn tidligere lønn, og man kan kun få dagpenger i en begrenset periode. Arbeidssøkere som trenger hjelp for å finne jobb kan få tilbud om arbeidstrening og kvalifisering i arbeidslivet og gjennom organisert opplæring. Dette skjer gjennom arbeidsmarkedstiltak (kurs) av kortere eller lengre varighet. Dette er ikke en rettighet for alle, og man må søke Aetat om tilskudd for å få delta på dette.

4 4. Skole, utdanning og arbeidsliv Den norske skolen bygger på kristne og humanistiske verdier, som menneskeverd, nestekjærlighet, toleranse, likeverd, respekt, frihet og fri vilje. Alle barn i norsk grunnskole har lik rett til opplæring. Det skal ikke gjøres forskjell på elever på grunn av bosted, familiebakgrunn eller kjønn. Grunnskolen er 10-årig. Barna begynner på skolen det året de blir seks år. Ingen barn går to år på samme klassetrinn. Grunnskolen er obligatorisk, og alle barn har både rett og plikt til å gå på skole. Den offentlige skolen er gratis, og over 98% av barna går her. Det norske skolesystemet bygger på at foreldrene og skolen deler ansvaret for barnet. Både skolen, foreldrene og eleven selv har et ansvar for at eleven skal lære og utvikle seg. For å klare dette må alle kjenne sine rettigheter og plikter i skolesystemet. Alle elever mellom år har rett til plass på videregående skole. Etter videregående skole kan elever med studiekompetanse søke opptak til universitet og høyskoler, som også er gratis. Voksne har også rett til å få grunnskoleopplæring hvis de ikke har fullført grunnskole tidligere. Voksne innvandrere har rett til grunnskoleopplæring når de har fått oppholdstillatelse og kan nok norsk. Norge er et regelstyrt samfunn. Det finnes mange lover og regler i arbeidslivet også. Det er lover og regler som arbeidsgiveren må følge, og andre som arbeidstakeren må følge. Ca 60% av arbeidstakerne i Norge er organisert i fagforeninger. Deres viktigste oppgave er å forhandle med arbeidsgiverne om lønn og andre rettigheter, som arbeidstid, ferie og rett til opplæring i jobben. Alle som jobber i Norge må betale skatt.

5 5. Likeverdighetstanken Norge har utviklet et demokrati og en sosial struktur som setter likhet i høysetet. Vi streber etter likhet for alle,- uansett kjønn, farge, religion eller sosial status. Med andre ord kan vi si at Norge er et land med liten vekt på maktdistanse. Maktdistanse betyr i hvilken grad det blir akseptert at makten ikke er jevnt fordelt. I land med høy maktdistanse blir mange beslutninger tatt av noen få mennesker, og det er vanlig at det følger privilegier og fordeler med makt. Ulikheter mellom mennesker både forventes og ønskes. De med liten makt er avhengige av de som har mer makt. Foreldrene oppdrar barna til lydighet, mens barna behandler foreldrene med respekt. I skolen er det lærerne som tar initiativ, og de blir behandlet med respekt av elevene. Eksempler på land og kulturer hvor maktdistansen er høy: Filippinene Arabiske land Indonesia Sør-amerikanske land India Vest-Afrika I land med lav maktdistanse er mange mennesker som får være med å bestemme og ta beslutninger, og lik rett for alle blir vektlagt. Norge har lav maktdistanse, noe som innebærer at vi legger stor vekt på at ulikheter mellom mennesker bør reduseres mest mulig. Foreldre behandler barna som likestilte, og vice versa. På skolen forventer lærerne initiativ fra elevene, og elevene behandler lærerne som likestilte. Eksempler på land og kulturer hvor maktdistansen er lav: Østerrike Israel De skandinaviske kulturer Sveits England New Zealand

6 6. Ikke-verbal kommunikasjon Ikke-verbal kommunikasjon (IVK) er det meste av det som «sies» uten ord. Vi har mange muligheter for å kommunisere uten å bruke ord. Mange bruker fellesbetegnelsen kroppsspråk på alt dette. Begrepet er velkjent og helt i orden å bruke, men vi skal huske at dette ikke er språklige ytringer. Derfor bruker vi her begrepet ikke-verbal kommunikasjon. Innenfor IVK har vi gester, tegn, ansiktsuttrykk, stemmebruk og annet. Ofte regner en både hygiene og påkledning som en del av denne kommunikasjonen. Språkforskere vil ellers si at det ikke er kommunikasjon dersom en ikke har en bevisst hensikt med det en sier eller gjør. Ofte er vår IVK en slags innpakning av vår muntlige kommunikasjon. Denne innpakningen er i svært mange situasjoner avgjørende for om budskapet skal nå fram og bli tolket slik vi ønsker det. En person som ikke har kjennskap til IVK og betydningen av den, kan komme i skade for å sende ut mange signaler som feiltolkes, og som derfor forkludrer kommunikasjonen. I vestlige kulturer som Norge legger vi stor vekt på verbal kommunikasjon. Land og kulturer som legger stor vekt på IVK: Kina Japan Korea Thailand Urbefolkningen i USA De fleste latin-amerikanske land Sørlige- og østlige middelhavskulturer. Land og kultrer som legger mindre vekt på IVK: Sveits Tyskland Nord-Amerika De skandinaviske kulturene Eksempel 1 I andre enden av en stor sal full av folk får du øye på en venn du vil snakke med. Hvis du greier å få øyekontakt, greier du helt sikkert å

7 meddele ved hjelp av gester: La oss gå ut. Hun nikker, og dere går ut. Dette er et udiskutabelt eksempel på kommunikasjon (IVK). Eksempel 2 Du har gått deg vill i skogen, men regner med at du blir ettersøkt. For å lede letemannskapene på rett vei lager du så mange spor som du kan komme på, i tillegg til at du tenner et bål for at røyken skal bli oppdaget. I det øyeblikket noen registrerer disse tegnene, snakker vi selvsagt om IVK. Du har opplagt kommunisert med letemannskapene. Men hvis du bare har virret rundt uten tanke på å lage noen spor, kan det godt hende dyktige personer finner spor allikevel, og finner deg på grunn av disse sporene. Da har det ikke vært noe kommunikasjon, fordi du ikke har hatt et intendert budskap.

8 7. Individualisme vs. Kollektivisme I individualistiske kulturer er det enkelte individs interesser viktigere enn en gruppes interesser. Det er løse bånd mellom menneskene, og det blir forventet at man kun skal ta vare på seg selv og sin egen kjernefamilie. Personlig identitet er viktig, og målet med barneoppdragelsen er at individet skal lære å bli selvstendig. I skolen belønnes egne initiativ, kritisk tenkning og selvstendighet. Undervisningen er elevsentrert og fokuserer på dialog. Formålet med utdannelsen er å lære hvordan man kan tilegne seg nye kunnskaper. Land og kulturer som vektlegger individualisme: De skandinaviske kulturer USA Canada Sveits Israel I kollektivistiske kulturer er man del av en større inn-gruppe (for eksempel klan eller stamme), som det forventes at man er lojal mot, og til gjengjeld får beskyttelse av. Storfamilien er et viktig begrep, og identiteten er basert på det sosiale nettverk man tilhører. I skolen er det læreren som formidler sannheten, og han skal derfor vises stor respekt. Undervisningen er lærersentrert, og læreren arbeider med en elev som en del av en gruppe. Formålet med utdannelsen er lære hvordan man skal gjøre ting for å bli en del av samfunnet. Land og kulturer som vektlegger kollektivisme: De fleste afrikanske land De fleste asiatiske land Latin-amerikanske land Arabiske land Eksempel: De fleste arabere lever i kollektivistiske samfunn. Skal man gjøre forretning med arabere er det viktig å bruke tid på å bygge personlige relasjoner fordi relasjoner som regel er viktigere enn kontrakter i kollektivistisk kulturer. Hvis man blir akseptert som person vil man ofte oppleve stor gjestfrihet, og at man blir hilst velkommen av hele inngruppen. Norge er som helhet et individualistisk samfunn, men det er viktig å skille mellom bygd og by. På landet opplever man en større grad av kollektivisme enn i byene.

9 8. Ulikt syn på tid De fleste av oss er ikke klar over at forskjellige kulturer også har ulik oppfattelse og syn på tid. Vestlig kultur, og da spesielt Skandinavia, er utpreget tidsorienterte og har et såkalt lineært tidssyn. Tiden blir betraktet som en linje eller vei man følger, og man snakker om ved enden av veien. Dette medfører at timeplan og agenda prioriteres over alt annet, og tiden behandles som hellig og uforanderlig. Det er viktig å overholde tidsfrister og punktlighet vektlegges sterkt. Tiden er oppdelt i segmenter, slik at det gjør det mulig for en person å konsentrere seg om det han holder på med, i den rekkefølgen som man har planlagt. Mennesker i slike kulturer synes dermed at de er mer effektive og får mer gjort. Dette synet på tid er et resultat av den industrielle revolusjonen i England, som skapte et behov for arbeidskraft på rett plass til rett tid. I kulturer med såkalt sirkulær oppfatning av tid er man mindre disiplinert når det gjelder å planlegge fremtiden. Dette synet på tid dominerer store deler av Asia, Afrika, Latin-Amerika og landene rundt Middelhavet. Hver dag står solen opp og går ned, mennesker blir gamle og dør, mens nye mennesker kommer til og gjentar prosessen. Denne syklusen har pågått i tusenvis av år. Sirkulær tid er derfor ikke en knapp vare. Det er ubegrenset av tid rundt neste sving. Tiden vender stadig tilbake, som i en sirkel. Det er mulig å gjøre flere ting på en gang, og det legges større vekt på menneskelige begivenheter og relasjoner enn å holde seg til en rigid timeplan. Planer kan derfor forandres raskt og ofte, og tidsavtaler skal bare overholdes i den grad det er mulig. Virkeligheten er viktigere enn menneskeskapte avtaler. Alle kulturer har sitt eget tidsspråk (syn på tid), og for å kunne fungere effektivt i en kultur må man lære seg dette tidsspråket. Ofte tar vi eget tidssystem for gitt, og overfører det over på andre kulturer. Resultatet kan bli at vi ofte mislykkes i å lese skjulte budskap i det ukjente tidssystemet.