Samsynt og Framsynt PROSJEKTRAPPORT. Utviklingsnettverket Barn i dag i morgen voksen

Transkript

1 Samsynt og Framsynt PROSJEKTRAPPORT Utviklingsnettverket Barn i dag i morgen voksen Januar

2 Sammendrag DEL 1 DET SAMLEDE UTVIKLINGSARBEIDET 1. Innledning 1.1 Prosjektets bakgrunn og hvem det er rettet mot 1.2 Om rapporten og nettverket 1.3 Verdiforankring 2. Prosjektets mål, tiltak og resultat 2.1 Delmål 1 God praksis kan det settes noen krav? Styrke brukeren Styrke utøveren Forbedre ledelse og organisasjon Styrke forbedringskunnskapens plass i utdanningene Følge med og evaluere tjenestene 2.2 Delmål 2 Slik vil vi gjøre det dette har vi hatt fokus på! Den unges løsrivelsesprosess og innflytelse over eget liv Den unges vei fra opplæring til arbeid eller aktivitet Den unges sosiale forhold og fritid Ordninger og virkemidler 2.3. Delmål 3 - Har vi lært noe av hverandre lokalt? 2.4 Delmål 4 - Har andre fått tatt del i det vi har erfart? 2.5 Delmål 5 - Hvor er det behov for mer kunnskap? Hvilke temaer eller problemstillinger trenger vi mer kunnskap om? Hvilke konsekvenser kan kunnskapsmangelen få for ungdommen? Hvem har spesielt behov for denne kunnskapen og hvorfor? Hvilke slutninger kan trekkes? 2.6 Sidevirkninger av utvilklingsarbeidet 2.7 Parallelle kommunale planleggingsprosesser 3. Noen anbefalinger/oppmerksomhetsområder myndigheter og tjenesteapparat 4. Bakgrunnsstoff og kontaktpersoner DEL 2 DET LOKALE UTVIKLINGSARBEIDET 5. Presentasjon av det lokale utviklingsarbeidet 5.1. Gloppen kommune 5.2 Kristiansund kommune og Kristiansund sykehus HF i samarbeid 5.3 Vestvågøy kommune 5.4 Steinkjer kommune 5.5 Spesialpedagogisk senter i Nordland 5.6. Trøndelag Kompetansesenter, Sykehuset Levanger HF og Steinkjer kommune i samarbeid DEL 3 Eksempel på oppfølging - Prosjekt Fritid, venner og sosial tilhørighet. Vestvågøy kommune 2

3 Sammendrag Denne rapporten er sluttrapportering fra prosjektet Barn i dag i morgen voksen som startet opp i oktober 2005 og ble avsluttet ved årsskiftet Handlingsplanen for utviklingsarbeidet forelå i januar 2006, første Delrapport I Kjennetegn og kriterier for god praksis kom i januar 2007 og Delrapport II På vei mot voksenlivet forelå i desember Disse dokumentene ses som viktige supplement til prosjektrapporten. Rapporten er inndelt i 3 deler. Del 1 omhandler det samlede utviklingsarbeidet knyttet opp mot prosjektets mål. Innledningsvis beskrives kort prosjektets bakgrunn og målgruppe samt de verdier prosjektarbeidet har hvilt på. Deretter tar rapporten for seg hovedmål med utfordringer og veivalg samt tiltak opp mot de fem delmål som ble beskrevet i Handlingsplanen. Kapittel 2 omhandler de tiltak, prosedyrer, erfaringer og betraktinger som er gjort i prosjektperioden. Deler av dette kapitlet utgjør Delraport II. I kapittel 2.1 knyttets Delmål 1opp mot SHdir s nasjonale kvalitetsstrategi. Særlig omfattende er rapporteringen knyttet til kapittel 2.2. Dette er bygget på lokale erfaringer og presenterer noen lokale modeller og tilnærmingsmåter. Prosjektet mener at det her ligger innsatser som kan bidra til forbedring av overgangsfasene knyttet til opplæring, arbeid, fritid og sosialt liv for unge med nedsatt funksjonsevne. I tillegg kan de bidra til økt selvstendighet og styrking av voksenidentitet. Kapittel 2.5 om behovet for kunnskap anses også som et sentralt kapittel i rapporten. Her gis en oversikt over hvor det mangler kunnskap og det presenteres forslag på hvordan tette de kunnskapshullene som er dokumentert i prosjektet. I kapittel 3 trekkes det frem noen anbefalinger fra utviklingsarbeidet forøvrig, tidligere nedfelt i Delrapport I og i kapittel 4 gis en oversikt over personer som kan kontaktes nærmere om lokal innsats. Del 2 redegjør i korte trekk om det lokale prosjektarbeidet og erfaringer herfra. Her fremkommer flere detaljer knyttet til hvordan det har vært arbeidet lokalt med suksessfaktorer og barrierer de har støtt på underveis. Del 3 består av er en prosjektbeskrivelse som er å se på som et eksempel på hvordan en av kommunene vil gå videre lokalt etter endt prosjektperiode. Utviklingsarbeidet har bekreftet at alle tiltak som må til for å forbedre kvaliteten på de unges overgangsfaser må ta ha som et hovedsiktemål å støtte dem i deres løsrivelsesprosess og utvikling av voksenidentitet. Det rettes en stor takk til alle deltakerne i prosjektarbeidet. De har brakt med seg mye erfaringsbasert kunnskap som har vært viktig i det løpende arbeidet. En særlig takk rettes til Anne Pia Nygård som har bidradd med sine erfaringer som ung bruker og til Trine Normann som med sikker hånd ledet gruppeintervju for å avdekke og systematisere behovet for ny kunnskap. Turid Sandstrand 3

4 DEL 1 DET SAMLEDE UTVIKLINGSARBEIDET 4

5 1. Innledning 1.1 Prosjektets bakgrunn og hvem det retter seg mot Livsfaseovergangen fra ungdomsliv til voksenliv representerer en kritisk periode i den enkeltes liv fordi den har avgjørende betydning for videre utvikling, vekst og muligheter. Unge i slutten av tenårene, som på grunn av nedsatt funksjonsevne har langvarige og sammensatte bistandsbehov, er særlig utsatt, både med hensyn til samordning av tjenester og i forhold til løsrivelse og utvikling av voksenidentitet. De vil ofte ha behov for et bredt og langsiktig tjenestetilbud og vil gjennom livet være omgitt av et stort antall offentlige tjenesteytere, i tillegg til private. Et tjenestetilbud bestående av et mangfold av personer og tiltak fordrer kunnskap, koordineringsinnsats og organisering for å fungere helhetlig og optimalt. Målgruppen for prosjektet har vært unge i alderen ca år med ulike funksjonsnedsettelser og sammensatt og langvarig bistandsbehov. Denne aldersgruppen er spesielt utsatt ettersom deler av den offentlige tjenesteyting er aldersrelatert. Dette medfører særlige utfordringer for tjenesteapparatet når det skal imøtekomme enkeltpersoners behov for individuelle, sammenhengende og langsiktige tjenester på alle livsområder. Disse forhold dannet bakgrunn for prosjektets arbeid som startet i oktober 2005 og ble avsluttet ved årsskiftet. 1.2 Om rapporten og nettverket Foreliggende dokument er sluttrapporten som leveres fra det nasjonale nettverket som har arbeidet med overgangsfasen fra ungdom til voksen. Nettverksarbeidet har inngått i utviklingsprogrammet Samsynt og Framsynt. I programmet har ytterligere tre nettverk inngått. Disse har arbeidet med tilgrensende problemstillinger og levert egne delrapporter. Det foreligger en sluttevalueringsrapport fra alle fire nettverkene. I tillegg vil det også foreligge en samlet sluttrapport fra alle nettverkene. Samsynt og Framsynt var fra starten i 2004 en del av virksomheten til Statens kunnskaps - og utviklingssenter for helhetlig rehabilitering (SKUR). Etter at SKUR ble avviklet i 2006 har programmet vært forankret ved Høgskolen i Bodø og finansiert av Sosial - og helsedirektoratet. Programmet avsluttes inneværende år og det vil bli laget en samlet sluttrapport fra alle fire nettverk i tillegg til foreliggende Delrapport II. Følgende arbeidssteder har fullført deltakelse i nettverket: Kommuner: Steinkjer Nord-Trøndelag fylke innbyggertall: Kristiansund Møre og Romsdal fylke innbyggertall: Gloppen Sogn og Fjordane fylke innbyggertall: 5800 Vestvågøy Nordland fylke innbyggertall: Helseforetak: Sykehuset Levanger HF Kristiansund sykehus HF Spesialpedagogisk senter i Nordland Trøndelag Kompetansesenter Helse Midt-Norge RHF Helse Midt-Norge RHF Nordland fylkeskommune Nord-Trøndelag fylke Deltakerne representerte stor yrkesfaglig og tverrsektoriell bredde. Samlet deltok 37 personer og arbeidet ble nettverksorganisert både lokalt og nasjonalt. 5

6 1.3 Verdiforankring. Nasjonal politikk legger prinsippet om samfunnsmessig likestilling og universell utforming til grunn for sitt arbeid rettet mot personer med nedsatt funksjonsevne. Det poengteres at mennesker som lever med nedsatt funksjonsevne og kronisk sykdom skal ha en livskvalitet på linje med den øvrige befolkningen og ha muligheter til personlig utvikling, aktiv deltakelse og livsutfoldelse som andre samfunnsborgere. Det skal legges til rette for at alle, ut fra sine forutsetninger, får like muligheter til gode levekår og til å ivareta sine rettigheter og plikter som samfunnsborgere. Utviklingsprogrammet er forankret i den nasjonale politikken, først og fremst slik den kom til uttrykk i St.meld, nr. 21 ( ) Ansvar og meistring. Mot ein heilskapeleg rehabiliteringspolitikk. Behovet for en helhetlig rehabiliteringspolitikk ble begrunnet i at velferdssystemet var for fragmentert, spesialisert, lite brukerorientert og preget av manglende kommunikasjon og samarbeid på tvers av sektorer, forvaltningsnivå, fagdisipliner og profesjoner. Vektlegging av tverrfaglighet, nærhet evt. desentralisering av oppgaver og brukerens perspektiv preger også nyere meldinger og utredninger fra sentrale myndigheter. Den helhetlig rehabiliteringspolitikken tar utgangspunkt i at alle tjenester skal tilbys og ytes ut fra et brukerperspektiv, være samordnet, tverrfaglig og planmessig, ytes i eller nærmest mulig brukerens vante miljø, og i en for brukeren meningsfylt sammenheng. Når begrepet helhetlig benyttes i forhold til ungdom, handler dette om at tjenesteapparatet skal ta utgangspunkt i hele livet til ungdommen og det livet den unge selv ønsker å leve. Det betyr at det må tas hensyn til de ønsker, prioriteringer og behov den unge har. Videre må tiltak og tjenester henge sammen over tid i forhold til de livsfasoverganger som ungdommen møter, tilpasses ungdommens levesett og aktivitetsmønster, samt ta hensyn til at den unges behov og preferanser endres. Dette krever at hjelpeapparatet setter seg inn i den unges perspektiv og mål, sikrer at dette blir lagt til grunn i all tjenesteyting. Da vil de unge oppleve å bli tatt på alvor og vist respekt. 2. Prosjektets mål, tiltak og resultat I følge prosjektsøknaden var følgende hovedmål for utviklingsarbeidet: Nettverket skal utvikle arbeidsmetoder, organiseringsmodeller og avtaleopplegg som kan bidra til å kvalitetssikre overgangen til et meningsfullt voksenliv for unge med sammensatte og langvarige bistandsbehov Hovedmålet med utviklingsprosjektet var at nettverket skulle utvikle og utprøve nye måter å arbeide på som kunne støtte opp under viktige elementer i overgangen til voksenlivet. Innledningsvis avdekket prosjektet følgende 3 hovedutfordringer knyttet til tjenesteyting: De unges løsrivelsesprosess og innflytelse over eget liv De unges vei fra opplæring, utdanning til arbeid eller aktivitet De unges sosiale forhold og fritid 6

7 Dette er utdypet i Delrapport I og dannet grunnlaget for den tilnærmingen prosjektet valgte for å bidra til kvalitetssikring av ung-voksen-overgangene. Prosjektet mente også at følgende var viktig for utvikling av ny praksis: Å skape bred forståelse og innsikt i utfordringer som sammensatt tjenesteyting overfor ungdom representerer Å vektlegge sektorovergripende kunnskaps- og kompetanseutvikling Å vurdere organisering, virkemidler og ordninger gjeldende for sammensatt tjenesteyting, både på individnivå- og systemnivå I tillegg må det tas hensyn til de helse- og diagnosespesifikke problemstillinger den enkelte ungdom måtte ha, noe dette prosjektet ikke tok stilling til. Ungdom med funksjonsnedsettelser er en uensartet gruppe mennesker som møter barrierer på flere livsområder enn ungdom uten funksjonsnedsettelser. Etter hvert som de unge utvikler seg mot voksenalder og kravet til selvstendighet og vurderingsevne øker, kan vanskene som funksjonsnedsettelsen innebærer derfor bli tydeligere på mange livsområder. Det kan være stor variasjon i bistandsbehov både når det gjelder form, innhold og mengde bistand, avhengig av bakgrunnen for funksjonsnedsettelsen. I løpet av utviklingsarbeidet ble det tydelig at det var noen områder som var av mer eller mindre overbyggende betydning og karakter. Nettverket mente at disse måtte gis oppmerksomhet i alt arbeid med ungdom, uavhengig av hvilke livsområder den unge befant seg. For det første handlet det om viktigheten av at den unge får utviklet sosiale relasjoner og tilhørighet, ikke minst utenom familien. Deres mulighet for å danne og vedlikeholde vennskap er til en viss grad avhengig av de rammer som foreldrene setter. Den unge må få anledning til å leve ungdomslivet sammen med sine i miljøer de selv ønsker å være. De må selv kunne få velge egne venner og få mulighet til å etablere parforhold. Vennskap og sosial omgang dannes ut fra nærhet til og i fellesskap om aktiviteter med andre ungdommer. Det er av stor betydning å bidra til å skape tilhørighet i vennekrets, få frem inkluderende aktiviteter, ivareta sosiale relasjoner og å hindre at samfunnet bidrar til at ungdommen utestenges fra de vanlige ungdomsarenaer. Et viktig utsagn er: - Når ungdom tenker på det gode liv tenker de ofte på sosialt samvær med jevnaldrende - Det andre området som nettverket så som sentralt var at tjenesteapparatet i sin helhet har et langsiktig perspektiv i planlegging av tiltak. Dette er med på å sikre at livsfaseoverganger ikke preges av tilfeldigheter, men bidrar til å gi den unge og familie trygghet og forutsigbarhet. Helhetlig planlegging i et livsløpsperspektiv på alle livsområder er et helt nødvendig perspektiv i tjenesteytingen til unge med langvarige og sammensatte behov. De helsemessige og diagnostiske utfordringer som den unge måtte ha som bakgrunn for sin funksjonsnedsettelse er også et område av betydning. Dette må vies oppmerksomhet gjennom hele livsløpet og ivaretas enten på spesialistnivå eller i kommunen ut fra den enkeltes behov. Den unges og familiens økonomi er nok et område som hjelpeapparatet erfaringsmessig ikke alltid er nok oppmerksom på. Det er ikke alltid lett å finne frem i dagens stønads-jungel. De 7

8 rettigheter som både den unge selv og familien har, kan åpne for tilskudd og stønader og bidra til å redusere flere barrierer for deltakelse. Et siste overgripende område for all tjenesteyting er å ha oppmerksomheten rettet mot universell utforming av samfunnet. Universell utforming er i temaheftet Universell utforming. Begrepsavklaring fra Miljøverndepartementet definert til å være:..utforming av produkter og omgivelser på en slik måte at de kan brukes av alle mennesker, i så stor utstrekning som mulig, uten behov for tilpassing og en spesiell utforming. Universell utforming bidrar til et inkluderende samfunn med likestilling og deltakelse for alle. Overgangen fra ungdom til voksen representerer kritiske faser i den enkeltes liv. Ungdommen står på terskelen til nye faser i livet. Løsrivelsesprosesser kommer til uttrykk og krav til egne valg, medvirkning og myndighet endres. I vårt samfunn er overgangene preget av flere parallelle overganger. En side av dette kan være knyttet til ungdommens personlige selvstendighetsutvikling og de mentale prosesser som tilhører dette. En annen side er de forhold som er knyttet til samarbeid mellom ulike tjenestesystemer. Begge forhold kan medvirke til at overgangene oppleves som barrierer for videre utvikling hos den enkelte. Konkret valgte prosjektet å trekke frem følgende overganger som kritiske: Foreldre/søsken-perspektivet. Vanligvis er det slik at foreldrenes løsrivelse fra ungdommen foregår parallelt. Begge parter skal dermed finne ut av sine nye roller. Myndighetsalder. Ofte går de unge uforberedt over i myndighetsalder som stiller krav til at de skal ta ansvar for eget liv, både mentalt og praktisk Utskifting av innarbeidede tjenester/tjenesteytere og introduksjon av nye ved at en aldersgrense blir passert. Ungdommen må forhold seg til nye hjelpere, eksempelvis innen spesialisthelsetjenestens barne- og voksenhabilitering og barne- og ungdoms-psykiatriske tjenester. Tilsvarende er gjeldende i kommunale helsetjenester og det kommunale og statlige barnevern. Organisering. Det er i utgangspunktet ingen instans som har et entydig ansvar for å sikre gode overganger fra et tjenestesystem til et annet eller for å introdusere nye hjelpeinstanser knyttet til for eksempel bolig- og arbeidsmarked. Samarbeid. Mangelfullt samarbeid mellom ulike tjenestesystemer både på kommunalt nivå og spesialistnivå, eksempelvis mellom helsetjenester og spesialpedagogiske tjenester. Overgangene mellom skolenivåer og fra skole til utdanning/yrkesopplæring og arbeidstilknytning preges av manglende samarbeid/kontakt instansene i mellom. I dagens samfunn forlenges også utdanningsløpet stadig slik at overgangene blir lengre. Utflytting fra foreldrehjem og etablere seg i egen bolig, skulle skape seg meningsfylt fritid med egne venner og stifting av familie er også sider ved overganger i et liv. Mye av overgangsproblematikken er system- og/eller samfunnsskapt, eksempelvis er ungdoms rettigheter forankret i et mangfold av et lov- og regelverk som ikke henger i hop. Deltakere i prosjektet organiserte lokalt utviklingsarbeid på ulike måter med hensyn til valg av arbeids-form og tema. Dette bidro til at fokus ble rettet mot flere livsområder, både på individ- og systemnivå, med en helhetlig tilnærming som skulle understøtte de unges 8

9 løsrivelsesprosess og identitetsutvikling. Forslag til arbeidsformer, tiltak og prosedyrer som er utviklet i prosjektet, bygger på de kjennetegn og kvalitetskriterier som er nedfelt i Delrapport I. I Prosjektets Handlingsplan er fem delmål beskrevet som grunnlag for innsatsen, både lokalt og i det samlede utviklingsarbeidet. Nedenfor presenteres noen av de tiltak som prosjektet har arbeidet med knyttet opp mot hvert enkelt av delmålene. 2.1 Delmål 1 - God praksis kan det settes noen krav? Nettverket skal i en første utredningsfase avdekke behov og utvikle forslag til resultatmål og kriterier for denne kvalitetssikringen. I første del av prosjektperioden utviklet prosjektet noen kjennetegn for god praksis, nedfelt i Delrapport I. Kjennetegnene er sett i sammenheng med SHdir s Nasjonal strategi for kvalitetsforbedring i sosial- og helsetjenesten og bedre skal det bli!, hvor målet er å oppnå tjenester av god kvalitet gjennom å: 1. Styrke brukeren, 2. Styrke utøveren 3. Forbedre ledelse og organisasjon 4. Styrke forbedringskunnskapens plass i utdanningene 5. Følge med og evaluere tjenestene På hvert av innsatsområdene er det forslag til mål og tiltak som prosjektet slutter seg til. Men dersom unge mennesker med sammensatt tjenestebehov skal få oppleve tjenesteyting av god kvalitet, har prosjektet utviklet særlige kjennetegn/kvalitetskriterier i tillegg. Disse er hentet fra Delrapport I og er organisert i forhold til strategiens innsatsområder Styrke brukeren Dette innsatsområdet handler om tiltak som kan øke brukerens involvering og innflytelse i utviklingen av tjenesteapparatet, både på system og individnivå. Det skal kjennetegnes gjennom god service og tilgjengelighet i tjenesten, myndiggjøring av brukeren, sterke brukerorganisasjoner og større krav til brukermedvirkning i tjenestene. Prosjektet ønsket å presisere at det er av avgjørende betydning at verdiene likeverd og selvbestemmelse er tydelig i all bistand for å bidra til å styrke og myndiggjøre den unge i sin rehabiliteringsprosess. Som tillegg til den nasjonale strategiens mål og tiltak, mener prosjektet at følgende blir viktige kjennetegn på god praksis i forhold til ungdom: 1. At ungdom tilbys råd og veiledning slik at de blir trygge i å foreta egne valg i forhold til alle livsområder. Forutsetningen for selvstendiggjøring er at ungdom må gis mulighet til å foreta valg, prøve ut alternativer og utveksle erfaringer med andre ungdommer 2. At ungdom tilbys personlig koordinator/fast kontaktperson uavhengig av bruken av individuell plan. Koordinator skal tidlig ta initiativ til å planlegge overgangsfasen for å sikre kontinuitet og ivaretakelse. Det må sikres at informasjon overføres når nytt personell får oppfølgingsansvar. Hvis ønskelig kan koordinator følge ungdommen gjennom 9

10 overgangsfaser. 3. At ungdom/familie involveres i planlegging av overganger mellom grunnskole, videre utdanning og arbeid/arbeidstrening. Det må sikres rutiner for informasjon mellom den unge, familie, nærpersoner og tjenesteytere om den enkeltes rettigheter 4. At ungdom gis muligheter til innspill på beslutninger som angår dem gjennom fast plass i Råd for funksjonshemmede og andre brukerfora 5. At hjelpeapparatet har innsikt i hvordan samfunnsskapte barrierer kan hemme ungdoms deltakelse på ulike arenaer Styrke utøveren Dette innsatsområdet omhandler nødvendigheten av at den enkelte utøver har oppdatert kunnskap, ferdigheter og holdninger, arbeider i en kultur som fremmer refleksjon, læring, forbedring og systemer som legger til rette for kontinuerlig kvalitetsarbeid. Også i forhold til dette området mener nettverket at all kunnskapsbygging må hvile på verdiene om likeverd og selvbestemmelse for å sikre at tjenesteapparatet har holdninger og kompetanse til å ivareta den unges ønsker, mål, behov, rettigheter og muligheter. Prosjektet mener at følgende vil bidra til å styrke utøveren ved: 1. At kunnskaps- og kompetanseutvikling blir sektorovergripende, dvs foregår på ulike forvaltningsnivå, på tvers av miljøer og profesjoner 2. At det utøves kreativitet og fleksibilitet slik at tjenester og tiltak blir helhetlig, koordinert og individuelt tilpasset 3. At tjenesteyting tar utgangspunkt i utfordringer som er avdekket, bygge på den unges og foreldrenes erfaringskunnskap, samt bidra til at denne kunnskapen blir tatt hensyn til 4. At tjenesteutøvere kan spille på et register av metodikk og oppdatert fagkunnskap rettet mot ungdom, at de gis mulighet til å innhente nødvendig spisskompetanse og at de har rom for refleksjon over egen praksis 5. At det i større grad rettes oppmerksomhet mot rollen som personlig koordinator Forbedre ledelse og organisasjon Under dette området understrekes betydningen av det å erkjenne og ta hensyn til organisasjoners kompleksitet, etablere forståelse for hvorfor det trengs forbedring av tjenestene, faktisk ta beslutning om hva som må endres og hvordan dette skal gjennomføres. Ungdom i overgangsfasen til voksenliv står overfor sammensatte utfordringer og tjenesteyting i et helhetlig perspektiv til de unge utfordrer vår evne til å yte sammensatte tjenester. I denne sammenheng ønsker prosjektet å presisere: 1. At det må utvikles organisasjoner som sikrer samarbeid og koordinering av sammensatt 10

11 tjenesteyting over fag- og sektorgrenser. Ansvarsdeling mellom sektorer og mellom tjenesteytere må sikres gjennom avtaler og prosedyrer, forankret både på tjenesteyter- og ledernivå. 2. At det skal være en adresse i kommunen der ungdom kan henvende seg. Dette må ses i sammenheng med hvordan kommunen organiserer, og funksjonsavklarer Koordinerende enhet. 3. Betydningen av at individuell bistand skal støtte opp under ungdommens identitetsutvikling og løsrivelsesprosess. Oppmerksomheten må også være rettet mot hvordan rollene til foreldre/nærpersoner og søsken må endres som del av denne prosessen 4. At pårørende skal ivaretas på en verdig måte og at informasjon om tilbud og tiltak gis i forkant slik at den unge og nærpersoner får oversikt og trygghet og slipper å kjempe for sine rettigheter. 5. At beslutningsnivåene er innforstått med at tjenesteyting til ungdom fordrer både spesifikk kunnskap og organisatorisk og administrativ forankring på tvers av faggrenser og sektorer Styrke forbedringskunnskapens plass i utdanningene Her handler det om nødvendigheten av å tilføre kunnskap og innsikt på ulike nivå om hvordan utøve brukerorienterte tjenester. Dette kan oppnås ved at brukere, studenter og medarbeidere får gi av sin erfaringskunnskap, at lærere skaper læringsmiljøer som inkluderer både fag- og forbedringskunnskap og ved at myndighetenes rolle preges av klare signaler, tydelig eierskap og tilbud om læringsmuligheter og faglig støtte. Prosjektet vil særlig løfte frem: 1. At forbedringskunnskapen i større grad må bygge på FOU-arbeid som er rettet mot de utfordringer som ungdommen står overfor i møte med hjelpeapparatet 2. At forbedringskunnskap omkring nedbygging av samfunnsskapte barrierer må baseres på innspill fra ungdommer for å bidra til og muliggjøre deltakelse sosialt og i samfunnet Følge med og evaluere tjenestene Dette innsatsområdet er ett av flere virkemidler i kvalitetsutvikling og omhandler det å holde seg orientert om kvalitet og måloppnåelse i tjenestene. Det påpekes betydningen av brukerinnspill ut fra erkjennelsen av at det er i møtet mellom bruker og tjenesteyter at kvalitet måles. I tillegg mener prosjektet: 1. At det skal samarbeides med ungdom når kompetanseutviklingsprogram skal utformes 2.2 Delmål 2 - Slik vil vi gjøre det - dette har vi hatt fokus på! Nettverket skal utvikle prosedyrer og tiltak som kan imøtekomme de anbefalte resultatmål og kvalitetskriterier, samt sørge for en utprøving av disse. Det skal her legges særlig vekt på ordningen med individuell plan og psykososiale prosesser knyttet til løsrivelse fra familie og utvikling av voksenidentitet. 11

12 I den andre delen av prosjektperioden konsentrerte prosjektet seg om å utvikle noen tiltak, prosedyrer og startet utprøving av noen av disse. Noen av dagens ordninger og virkemidler ble også vurdert. I tillegg til at det gis noen betraktinger rundt de psykososiale prosesser den unge kan gjennomgå på veien mot utvikling av voksenidentitet. Dette er også nedfelt i Delrapport II Den unges løsrivelsesprosess og innflytelse over eget liv Ungdom med funksjonsnedsettelser er en uensartet gruppe mennesker som møter barrierer på flere livsområder enn ungdom uten funksjonsnedsettelser. Etter hvert som den unge utvikler seg mot voksenalder og kravet til selvstendighet og vurderingsevne øker, kan vanskene som funksjonsnedsettelsen innebærer derfor bli tydeligere. I selve ungdomsfasen trer det frem en del forhold som alt bistandsarbeid må ta hensyn til: Utvikling av identitet og selvbilde Forholdet mellom selvstendighet og avhengighet Løsrivelse fra foreldre og foreldrenes rolle - evne til å gi slipp på barnet Forholdet til venner, det å ha/få kjæreste og par-forhold Skolegang, yrkesmuligheter, boform, fritid og egen økonomi I tillegg kommer helse- og diagnosespesifikke utfordringer som ikke har vært en del av nettverksarbeidets fokusområde. Utvikling av egen identitet handler om å bli seg selv. Identitet utvikles gjennom hvem den unge omgås og sammenligner seg med. Det sosiale liv utenfor familien er viktig og der er også deres mulighet til å oppleve faktisk selvstendighet. I utviklingsarbeidet Støttekontakt, kultur - og fritidsdeltakelse sies det: Den bevisste forståelse som et menneske har av seg selv påvirkes av oppmerksomhet vi får fra andre og våre personlige forventninger Ungdomstiden er den perioden i livet der den unges fortsatte avhengighet av foreldre skal balanseres mot løsrivelse, uavhengighet og frihet til å velge eget liv. Foreldrene står i et vanskelig dilemma mellom det å beskytte eller overbeskytte, mellom skjerming eller overbelastning. Kunsten blir å beholde nærhet og skape distanse, på nye premisser. Uavklarte foreldre/barn- og søskenroller kan bli en barriere for løsrivelsesprosesser og føre til usikkerhet, depresjon, ensomhetsfølelse og sorg, samt gi grunnlag for et dårlig selvbilde og manglende identitetsutvikling. Et utsagn fra en ungdom som ikke fikk prøvd seg er tankevekkende: Først fikk jeg ikke lov. Så turte jeg ikke. Til slutt hadde jeg mistet lysten. Å bli selvstendig betyr ikke å være alene med sine problemer, men å kunne søke støtte når en har behov og å få lov til å definere hva en ønsker hjelp med. Selvstendighet handler om å tro at man kan klare å løse en oppgave, ha en viss kontroll over egen tilværelse og kunne justere 12

13 handlingene, følelsene og forestillingene i ønsket retning. Noe av det som karakteriserer en voksen identitet er autonomi, det å selv kunne velge hvordan man ønsker å leve sitt liv slik at der er i overensstemmelse med individuelle ambisjoner og ønsker. Å bli voksen innebærer vanligvis en reell selvstendiggjøring hvor man får en realistisk oppfatning av seg selv, har egne mål og legger planer for å nå disse. Overgangen fra opplæring til arbeid omhandler skifte i status og er koplet til rettigheter og plikter. Gjennom arbeid gjennomgår den unge en selvstendighetsprosess samtidig som det tydeliggjøres en forpliktelse til å bidra i samfunnet. Å bære ansvar og utføre plikter hører også med i det å få innflytelse over eget liv og å utvikle egen identitet. En del av identitetsutviklingen vil være å se seg selv i egne omgivelser, så som det å tenke frem mot å ha en egen bolig. Barndomshjem blir ofte betraktet som en base, et sted å komme tilbake til som er trygt og godt. Litt etter litt vil denne basen bli mindre og mindre viktig fordi ens eget blir mer og mer befestet. Men å bo for seg selv er mye mer enn å ha et hus å bo i. Minst like viktig er det livet den unge lever i og utenfor huset. Ungdom opplever ofte at de ikke i stor nok grad blir hørt eller lyttet til, vist respekt eller tatt med i beslutninger som angår dem. Dette kan bety at deres meninger og rettigheter på ulike livsområder ikke kommer til uttrykk og blir ivaretatt, hvilket kan svekke deres identitetsutvikling. Tillit må ses på som en døråpner til en felles verden hvor mennesker kan dele erfaringer, tanker, gleder og sorger. Mange unge opplever å ha to identiteter, en som selve mennesket og en som funksjonshemmet. En ung brukerrepresentant fra en prosjektkommune beskriver dette slik: Når du går gjennom eit traume, til dømes får ei varig funksjonsnedsetting, kan det opplevast som du blir splitta og utviklar to identitetar; Ein frisk identitet der du framleis er deg sjølv slik du alltid har vore og vil fortsette å vere til trass for funksjonsnedsettinga, og ein sjuk identitet som andre kan oppfatte deg som, men som du ikkje føler er deg sjølv først og fremst. Eg vil illustrere dette med ei eiga erfaring: Då beina mine vart lamme vart all fokus frå dei rundt meg retta mot det som var feil med kroppen min og det som ikkje lenger fungerte. Etter lange sjukehusopphald der alt var konsentrert om den sjuke kroppen min, fysioterapi, hjelpemiddel, do-trening, trening med avog-på-kledning, kom eg tilbake til ei tilvære der klassekameratane hadde gått vidare i livet og gjort andre erfaringar i lag. Det vart vanskeleg for meg å dele mine erfaringar med dei for det var ei heilt anna verd. Dette gjorde at identiteten min som funksjonshemma vart styrka, Det å kjenne seg frisk men bli sett på og behandla som sjuk, er med på å skape ei forvirring om min eigen identitet og kan resultere i usjølvstendiggjering og lav sjølvtillit. Når familie, vener og hjelpeapparatet behandlar meg som den jenta eg er og ikkje som ei funksjonshemming, styrker dette min identitet som frisk. Og det er den identiteten eg må ha mest av for å møte alle dei fysiske hindringane i kvardagen, og for å kunne utvikle meg sjølv som menneske. Dersom disse forhold ikke gis oppmerksomhet i tjenesteytingen, kan det få konsekvenser for den enkelte unges liv, så som uselvstendiggjøring og lav selvfølelse, identitetssplitting med kamp mellom den friske identitet og den syke. Manglende relevant bistand kan også føre til passivitet, ensomhet, i noen tilfelle isolasjon. Andre alvorlige forhold kan være brustne forhåpninger eller snill pike syndromet der den unge setter seg selv i annen rekke for å skåne familie og/eller tilfredsstille hjelpeapparatet. Det 13

14 kan også få konsekvenser for nære relasjoner, med fastlåste prosesser og konflikter i familien. Søsken vil eksempelvis unngå å belaste foreldre med sine problemer. Rent generelt kan det føre til dårlig livskvalitet for hele familien, hvor mangelfull relevant bistand kan resultere i manglende deltakelse i samfunnet, både i utdanning og arbeidsliv. Oppsummert om grunnlaget for å støtte opp under løsrivelsesprosesser og identitetsutvikling: At det er bevissthet omkring at identitetsutvikling og løsrivelse særlig kommer til syne i og tilhører ungdomsfasen At det tas opp med den unge og foreldrene de følelsesmessige sidene ved prosessen løsriving og selvstendiggjøring er en mental prosess med sterke følelsesmessige koplinger At det skapes rom for den unges aktive medvirkning i prosessen Den unges vei fra opplæring til arbeid eller aktivitet I Delrapport I er en av hovedutfordringene beskrevet til å være overgangen fra grunnskole til videregående skole og derfra til yrkesutdanning/arbeid. Dette ble begrunnet med mangelfullt samarbeid mellom skolenivåene om planlegging og individuell tilrettelegging. Nettverket har hatt fokus på enkelte sider av dette og beskriver noen tiltak som kan bedre samhandling mellom skolenivå og over til arbeid. FRA UNGDOMSSKOLE TIL VIDEREGÅENDE SKOLE Å tenke utdanning, yrke og arbeid starter i ungdomsskolen. Det gjelder for alle mennesker, også for unge med nedsatt funksjonsevne. I særlig grad blir det viktig å ha oppmerksomheten knyttet til de utfordringer som den enkelte ungdom står overfor når det gjelder overgangsproblematikk knyttet til disse livsområdene. Det nye læreplanverket har i dag et eget fag Programfag til valg - med tanke på å forberede den unge til videre utdanning og arbeid. Dette er et utdanningsprogram som brukes bl.a. som en interessetesting hos elevene. Fagets tidsramme fordeles på de tre ungdomskoleårene. Gjennom dette faget får elevene en innføring i de ulike programmene i videregående skole og får delta på ulike bedriftsbesøk. De får arbeide i samsvar med normer som gjelder på en arbeidsplass, samarbeide med andre og må rette seg etter instruksjon. Likeså blir de kjent med begrepet HMS, hvordan en bedrift er organisert og ulike typer arbeidsoppgaver som må tas hånd om. Dette kan bidra til å gi elevene bedret innsikt i valg de må gjøre av utdanningsvei. Gloppen kommune utviklet prosedyrer/retningslinjer som de mener kan føre til en konstruktiv prosess i planlegging av overgangen fra ungdomsskole til videregående skole. Etter en informasjonsrunde i skolene i kommunen, er posedyrene nå under utprøving. Prosedyrer for planlegging av overgangen fra ungdomsskole til videregående skole: Koordinator, saman med brukar og fagfolk på skulen, utarbeider individuell tilrettelegging som følgjer skulens læreplan. Skulen får ansvar for å lage eit notat saman med eleven om utplasseringar og deltaking i utdanningsprogram. Notatet bør følgje med i mappa og vere kjend for brukar og koordinator ved innsøkjing til vidaregåande skule. Ansvarsgruppa drøfter tiltaka på ungdomsskulen og set viktige mål/delmål inn i IP. 14

15 All ungdom har en allmenn rett til 3 år i videregående skolegang. Mange kan få en individuell rett til 1 2 år til og det er vanlig at unge med individuell plan ønsker å bruke mer enn 3 år. I noen fylkeskommuner gis det anledning til å bruke Folkehøgskole som alternativ. I Gloppen kommune sies det, i tillegg til individuell opplæringsplan, at skolen bør utarbeide en skisse for hvordan eleven fortsatt skal få mer kunnskap om ulike bedrifter, arbeidsoppgaver og organisering. Skissen må synliggjøre hvilke arbeidsplasser eleven skal besøke, hvilke arbeidsplasser de skal ha lengre opphold på og utprøving av ulike arbeidsoppgaver. Kommunen laget stikkordsliste som skal følges for å kvalitetssikre overgangen til videregående skole: Brukar, koordinator og skulen bind saman den individuelle opplæringsplanen med denne skissa. Koordinator ser til at tildelte spesialpedagogiske ressursar også blir brukte som støtteressurs ute i bedriftene. For den enkelte elev må det vurderast kva ordningar som passar best. Det kan vere hospitant, praktikant, deltidselev deltids hospitant (grensa for medverknad frå A-etat er 18 år). Vidaregåande skule bør bruke eit tilpassa introduksjonsprogram som ein del av opplæringa og førebuinga til arbeidslivet. Introduksjonsprogrammet skal vere framhald på det ungdomsskulen brukar. Det kan byggjast opp som spiral og kome att fleire år på vidaregåande skule i aukande vanskegrad utfrå kapasiteten hos eleven.viktig at programmet har god kombinasjon av teori og praksis. Koordinator har ansvar for at desse opplæringsplanane blir drøfta i ansvarsgruppe og sett inn i individuell plan. Skulen er ansvarleg for å kartlegge framgang hos eleven. Det at skoler skal ha en universell utforming er sider som nettverket har arbeidet med. Rom med god lyd er viktig både for elever og lærere. Hørselshemmede elever er helt avhengig av godt akustikkregulerte undervisningsrom. Teknisk forskrift til Plan- og bygningsloven stiller krav til at bygninger skal ha tilfredsstillende lydforhold ved arbeid. Det forventes at inntil 20 % av elevene vil forstyrres av støy ved oppfyllese av minimumskravet i en standardspesifikasjon. For hørselshemmede er kravene strengere. Spesialpedagogisk senter har arbeidet med en hørselshemmet elev i videregående skole. Skolen hadde status som kompetanseskole på hørsel og hadde over år fått målt og utbedret klasserom for å tilfredsstille krav til lydklasse C i undervisningsrom for hørselshemmede. Skolen fikk så tilbygg og rom som skulle renoveres. Byggeleder fikk melding om behovet for godt lydmiljø, hvilket skolen da gikk ut fra ble ivaretatt. I denne prosessen kom det frem hvor lite de ansvarlige byggherrer kan om lyd og akustikk og hvor enkelt det er å overse de krav Plan- og bygningsloven setter. I de fleste tilfeller er det også økonomi inn i bildet. Det er i dag ingen kontrollinstans som sjekker at offentlige bygg overholder bygningslovens ulike krav. Senteret fikk erfare: Arbeidene ved skolen var godt i gang da elevens kontaktperson undersøkte hva som var blitt gjort med lydmiljøet og fikk da vite at slikt arbeid ikke inngikk i byggeprosjektet. Etter møtevirksomhet med byggeansvarlig oppnådde man et kompromiss i forhold til lyd. 15

16 Rommene ved den aktuelle skole er enda ikke akustikkmålt. Man vet ennå ikke hvilken lydklasse rommene tilfredsstiller. Dette eksemplet oppleves mer som en regel enn unntak. Det tas sjelden hensyn til lovens krav omkring lydmiljø ved nybygg eller renovering. Opplæringsloven stiller også krav om elevenes rett, bl.a. i 9a-2: Alle elevar har rett til ein arbeidsplass som er tilpassa behova deira. Skolen skal innreiast slik at det blir teke omsyn til dei elavane ved skolen som har funksjonshemmingar. Overgangen fra opplæring til arbeid/næringsliv eller annen dagaktivitet er særlig kritisk fordi det er mangelfulle kontaktpunkter mellom skole/utdanning og arbeidsmarked. Av den grunn er det blitt enighet i Gloppen kommune om koordinators ansvar for å forbedre dette og om noen holdepunkter knyttet til denne overgangsprosessen. Her heter det at: Koordinator må: føre prosessen fremover, ta ansvar for at det er en IP som viser hvordan det siste året i videregående skole skal brukes, være konkret på overgangen til voksenliv og arbeid Et år før avsluttet skolegang må det tas opp om den unges eventuelle ansvarsgruppe er optimalt sammensatt i forhold til den rolle gruppen skal ha i det å sikre overgang fra skole til arbeid. Nettverket mente at det da er tid for å tenke på at NAV, med ansvar for støtteordninger og arbeids- og aktivitetstilbud, må inn i planleggingen og derved må bli med i ansvarsgruppe. NAV - Trygd skal vurdere om den unge har rett på trygdepenger. NAV - Arbeid har et hovedansvar for å gjøre det mulig for den unge å få en arbeidsplass og/eller tilpassede arbeidsoppgaver etter skoleslutt. Det er på dette tidspunktet også aktuelt å stille spørsmål om samme koordinator fortsatt skal følge den unge eller om det fra den unges side er ønskelig og nødvendig med et bytte. ARBEID ELLER AKTIVITET Ungdommens funksjonsnedsettelse i seg selv har vist seg diskvalifiserende til tross for gode kvalifikasjoner. De stiller ofte med liten jobberfaring, få får deltidsjobb og mye tid går til tilrettelegge egen læresituasjon, uten kapasitet til jobb ved siden av. Det har også vist seg at arbeidsgiverers mangelfulle kunnskap om funksjonshemmedes ressurser kan være er en årsak til utestenging fra ordinært arbeidsmarked. Tilbud om alternativ aktivitet til arbeid er i dag ofte mangelfullt. Men også barrierer av fysisk, teknologisk og holdningsmessig art kan bidra i tillegg. Dersom den unges arbeidskapasitet er så redusert at han faller utenfor arbeidsbegrepet, kan tilpasset sysselsetting bli aktuelt. I Gloppen kommune er det en arbeidsmarkedsbedrift. Denne ble kontaktet i prosjektperioden og det ble utarbeidet en samarbeidsavtale mellom kommunen og bedriften som ble politisk vedtatt i juli Dersom det blir aktuelt med bruk av arbeidsmarkedsbedriften, mener kommunen at representant fra bedriften også må bli med i brukerens ansvarsgruppe. Samarbeidsavtalen omhandler at det skal: etableres et arbeidsrelatert aktivitetstilbud der kommunen kan kjøpe tjenester til blant annet ungdom som ikke fyller de kravene NAV til enhver tid setter til arbeidsevne. 16

17 Ungdom som trenger mindre tilrettelegging, og ungdom som vil ta mer utdanning, bør få tildelt en koordinator som han/hun kan kontakte etter behov, dersom dette er ønskelig. Det kan også tenkes en lignende ordning for ungdom som ikke har individuell plan/ansvarsgruppe Den unges sosiale forhold og fritid Ungdom må ha kontakt med andre ungdommer de kan sammenligne seg med for å få styrket egen identitet. Utestengning fra vanlige ungdomsarenaer, med få muligheter til å prøve og feile, kan føre til tap av livsgnist. Noen kan miste av syne mening med livet med depresjon som følge. Det kan også føre til manglende tillit til hjelpeapparatet, unødig konflikt og samarbeidsproblemer mellom den unge, hjelpeapparat og pårørende og at en del unge ikke vil ha den hjelp de blir tilbudt. Dette kan føre til større hjelpebehov på et senere tidspunkt i livet, hos noen også til asosial atferd. FRITID I FN s Standardregler for like muligheter for mennesker med funksjonshemming heter det i Regel nr.10 om Kultur og i Regel nr.11 om Fritids- og idrettsaktiviteter: Staten skal sikre at mennesker med funksjonshemming inkluderes og kan delta i kulturelle aktiviteter på lik linje med andre. Staten skal iverksette tiltak for å sikre at mennesker med funksjonshemming får like muligheter til fritids og idrettsaktiviteter. I Kristiansand kommunes prosjekt Om fritid med bistand heter det: Inkludering er bare meningsfylt dersom det er tale om sosial inkludering i tydelig samhandling og aksept, ikke bare et fysisk nærvær og nærhet. Kommunen har i følge lov/regelverk ansvar for å tilrettelegge fritids- og kulturtiltak slik at all ungdom får reell mulighet til deltakelse. Det skal legges til rette for at unge, uansett bosted, kan nyttiggjøre seg samfunnets generelle tilbud etter ønsker og behov. Fritidsassistent, støttekontakt, ledsagerbevis og transportordning er eksempler på tiltak unge kan ta i bruk ved behov. Følgende lovverk sier noe om kommunens ansvar: Ansvar etter Sosialtenestelova: Sosialtenesta skal søke å legge forholda til rette for å utvikle og styrke sosialt fellesskap og solidaritet i nærmiljøet. Sosialtenesta skal arbeide for at det blir satt i verk velferds- og aktivitetstiltak for barn, eldre og funksjonshemma og andre som har behov for det. Ansvar etter Helsetenestelova: Kommunen skal ved sin helseteneste fremme folkehelse og trivsel og gode sosiale og miljømessige forhold, og søke å førebygge og behandle sjukdom, skade eller lyte. Den skal spre opplysning om og øke interessa for hva den enkelte selv og almenheten kan gjøre for å fremme sin egen trivsel og sunnhet og folkehelsen. Ansvar etter Kulturlova: Lova har til føremål å fastlegge offentlege styresmakters ansvar for å fremja og leggja til rette for eit breitt spekter av kulturverksemd, slik at alle kan få høve til å delta i kulturaktivitetar og oppleva eit mangfald av kulturuttrykk. 17

18 Fylkeskommunen og kommunen skal syta for økonomiske, organisatoriske, informerande og andre relevante verkemiddel og tiltak som fremjar og legg til rette for eit breitt spekter av kulturverksemd regionalt og lokalt. Ansvar etter Plan og Bygningslova: Planlegge samfunnsutviklinga, ivareta helseomsyn i plan Forankring av folkehelsearbeidet Tilgjenge for menneske med nedsett funksjonsevne Universell utforming Funksjonshemming defineres som et misforhold mellom individets forutsetninger og miljøets krav på områder som er vesentlig for etablering av selvstendighet og sosial tilhørighet. Vestvågøy kommune valgte to hovedstrategier i sitt arbeid med fritidsområde: Hvordan senke omgivelsenes krav og gjøre vanlige fritids og kulturtilbud tilgjengelige og anvendelige for ungdommer med nedsatt funksjonsevne. Hvordan øke ungdommens funksjonsevne på dette området. Kommunen foretok i prosjektperioden en omfattende kartlegging av hva som fantes, både offentlige kulturtilbud og tilbud gjennom frivillige organisasjoner, lag og foreninger. De så på hvordan dette var tilrettelagt med tanke på deltakelse og inkludering. Kartleggingen ble gjort ved personlig intervju med de ansvarlig for de ulike tilbud. Dette skulle danne grunnlag for tiltak som kunne bidra til at alle kan delta på ulike kultur- og fritidsarenaer. Følgende kartleggingsspørsmål ble så stillet: Hva finnes av gode fritidstilbud for unge i Vestvågøy kommune og hvor tilgjengelige er disse tilbudene for ungdommene det gjelder? Er tilbudene innenfor fritid, natur og kultur universelt utformet og tilrettelagt og er møtesteder for ungdom generelt tilrettelagt? Hvilke ordninger styrker identitet og selvbestemmelse og hvilke gjør erfaringsmessig det motsatte? Trening, opplæring, hvor og hvordan og sammen med hvem? Læring/utvikling gjennomdeltagelse?likemannsarbeid? Kommunen erfarte at kartleggingen og kontakten med de ulike lag og institusjoner i seg selv ble en positiv bevisstgjøring om behov som finnes i lokalmiljøet. De var velvillig innstilt til inkludering av all ungdom. På bakgrunn av kartleggingen har kommunen lagt en plan for videre arbeid etter prosjektets slutt. Her heter det at de vil: Videreutvikle støttekontaktordningen slik at ungdom som trenger bistand får et tilpasset tilbud i samsvar med ungdommens egne ønsker og behov. Løfte opp og frem ordninger som gir valgfrihet og selvbestemmelse, og som i begrenset grad er kjent av tjenesteapparatet og av brukerne (ungdom/foreldre). Utvikle opplæringsprogram for ansatte og frivillige innen fritid for unge med spesielle behov. Lage en databasert oversikt over tilbudet til ungdom i kommunen og opprette en kommunal 18

19 instans i samarbeid med frivillige organisasjoner som kan gi råd veiledning om fritid for alle. Opprette en inkluderingspris i kommunen I arbeidet med et fritidstilbud basert på den unges ønsker, forutsetninger og drømmer foretok Spesialpedagogisk senter noen grep på individnivå. De erfarte hvordan kulturell utfoldelse, aktivitet, tilrettelagt fritid fikk innvirkninger på ulike områder: Det kom fram at brukers sosiale fungering påvirket langt mer enn man hadde tenkt. Foreldrene meldte at hun var ensom, hadde få venner, ingen fritidsaktiviteter og var begynt å isolere seg. Bruker hadde på dette tidspunkt prøvd ut ulike fritidsaktiviteter og visste hva hun trivdes med, men sluttet etter få måneder. Hennes begrunnelse var: Det blir alltid alle de andre og så meg, jeg blir alltid alene. Det blir ensomt i lengden. Skolen rapporterte samme utvikling. Det tok tid å kommunisere med bruker. Når en var usikker og ikke kjente vedkommende godt, lot en det være. En annen prosjektkommune snakket om fritidsassistenter. Bruker ønsket å prøve ut dette og ville starte med jazzballett. Koordinator tok saken til kommunen. Her ble ubenyttede støttekontaktmidler omdisponert. Ballettinstruktør skaffet fritidsassistent, en jente i miljøet. Dette fungerte, bruker var fornøyd og startet opp igjen i høst. Ordningen er utvidet til ny aktivitet, klatring. Brukers kontaktperson har hatt intervju med fritidsassistentene, informert dem kort om bruker, hvordan man best snakker med henne og hva som forventes av dem. Måten de blir lønnet på er litt forskjellig, men en god måte å bidra på er å betale deres kontingent/medlemsavgift. De som arbeider med bruker ser nå at dette har hatt en positiv effekt på alle områder. I Gloppen kommune viste det seg også at kommunen hadde få tilrettelagte, inkluderende offentlige fritidstilbud, såkalt lavterskeltilbud. Dette omfattet også aktiviteter drevet av frivillige lag og organisasjoner, til tross for et stort mangfold av ulike idretts-, sang og musikk- og fritidsaktiviteter i kommunen. Mye kunne med små grep inkludere flere. Kommunen har samlet noen sentrale kriterier for reell deltakelse: Tilgjengelege bygningar, felles uteareal og tilrettelegging av ordinære fritidsaktivitetar Ledsaging/ følgje til/ i aktivitetstilbod og transport (når andre ungdomar går/ syklar/køyrer og det ikkje går buss). Økonomi (Fleksible løysingar på tvers av etatane) Ha noen grunnleggande Lavterskelaktivitetar med lav konkuransefaktor At kommunen har ein Tilretteleggar som kan utfordre og støtte frivillige lag og organisasjonar i deira inkluderingsarbeid. Dette er spesielt viktig i små kommunar som i stor grad må spille på det frivillige arbeid. 19

20 Nettverket oppsummerte følgende om kommunens ansvar: Planlegge sin virksomhet og legge til rette for deltakelse i samfunnet, være tilrettelegger Koordinere og samordne sin innsats/ ressurs innen fritid og avklare rolle og former for samhandling med frivillige lag og organisasjoner Prioritere hvilket tilbud kommunen selv skal drifte og stå ansvarlig for og informere om de tilbud kommunen har og hva det krever å ta del de BOLIG God boligpolitikk tar hensyn til og planlegger for alle innbyggere i kommunen, og skal legge tilrette for inkludering og deltakelse i samfunnet. Kommunene må i sitt planarbeid drøfte ulike gruppers behov for bolig og tilrettelegging. I boligplanlegging blir det viktig at det tas høyde for at unge også ønsker seg valgmuligheter knyttet til ulike boligformer. Det finnes også ulike tilskuddsordninger som administreres av kommunen, hvor sosialtjenesten har et ansvar for å bistå den enkelte i forhold til dette. Helt essensielt er det å ha en bosituasjon tilpasset ungdom og at den unge får tilstrekkelig støtte til å mestre og å bruke sin egen kapasitet. Det går an å få til en utflytting i egen bolig hvis hjelpeapparat og pårørende samarbeider i en prosess hvor gjensidig informasjon, åpenhet og respekt preger forholdet mellom partene. Derfor blir en grundig kartlegging av ønsker, bistandsbehov og forutsetninger avgjørende for en best mulig bo - og livssituasjon. I tillegg må brukerne gis mulighet til å komme med sine innspill, både på type bolig og lokalisering. Det er viktig for alle parter å bringe temaet bolig og utflytting tidlig inn og planlegge dette sammen med foreldre og den unge selv for tidlig å fange opp ønsker og behov. Dette arbeidet må knyttes opp mot den unges IP. Det kan være nyttig å samarbeide med bolig-konsulent eller boligkontor i kommunen om dette i god tid før utflytting fra foreldrehjemmet. Nettverket anbefaler at kommunen, med bakgrunn i kartlegging, utarbeider en boligplan. I Steinkjer, Kristiansund og Vestvågøy kommune et dette ivaretatt henholdsvis i en Boligpolitisk handlingsplan og i en Boligsosialplan. I Vestvågøy er også bolig en viktig del i kommunens Omsorgsplan. Gloppen kommune har nedfelt noen avveininger som må gjøres i forhold til boligplanlegging: Bolig i nærmiljøet der barnet og ungdommen har vokst opp, nær familie og fellesarenaer som er kjente. Sentrumsnære boliger i nærheten av fasiliteter og aktivitetsarenaer en ønsker å nytte. Nærhet til arbeid/aktivitetstilbud/hjelpeapparatet/ tjenesteutøverne. Nærhet til andre med lignende behov og funksjon ( klientifiserte bomiljø kontra integrert i ordinære boligområder). Egen bolig kontra bofellesskap/ evt. andre alternativ. Nærhet til mulige møteplasser / sosialt nettverk Transportbehov Behov for bemanning / heldøgnsomsorg. 20

21 En annen avveining er hentet fra Veileder Helse i plan, Vestfold fylkeskommune, pkt.2: Valg av spredt boligbebyggelse utfordrer særlig muligheten for deltakelse i samfunnet generelt og øker transportbehovet. På den annen side øker det mulighetene for livsutfoldelse og bruk av naturlige områderi et helseperspektiv. Kombinasjonen spredt boligbygging...og høy andel av aleneboende, vil øke kravet til kommunale tjenester Ordninger og virkemidler Det er noen lov- og forskriftsregulerte ordninger og bestemmelser, både på individ og systemnivå, som nettverket har gjort erfaringer med. Disse erfaringene både sammenfaller med og bygger på det som utviklingsprogrammets øvrige tre nettverk har nedfelt i sine delrapporter. INDIVIDUELL PLAN ORDNINGEN IP skal beskrive individuelle den unges vyer, mål og tiltak med særlig fokus på overgangen til et voksenliv. Innenfor ordningen må det kunne utøves kreativitet og fleksibilitet slik at tjenester og tiltak blir helhetlig og individuelt tilpasset den unge. Det ble uttrykt at bruk av faste maler kunne bli en tvangstrøye og ikke det virkemiddelet som det var tiltenkt. Fra nettverket erfares det i arbeidet med IP for en ung bruker: Planen den unge hadde bygget på en fast mal som kommunen hadde vedtatt skulle brukes. Den avspeilte i liten grad at dette var en ungdom med spesielle ønsker og behov, den var lite personlig og ga ikke bilde av personen bak planen. Resultatet var at planen lå nesten urørt i skuffen fra den ble ferdig til den nå skrives på nytt. I Vestvågøy kommune er det i politisk vedtak besluttet at ordningen IP ikke bare er et helsetjenesteansvar, men et sektorovergripende ansvar som alle tjenesteenheter må forholde seg til. PERSONLIG KOORDINATOR Nettverket mente at personlig koordinator skal tidlig ta initiativ til å planlegge overganger for å sikre kontinuitet og ivaretakelse. Dersom den unge ønsker det skal koordinator kunne følge ungdommen i overgangsfaser. Nettverket har tydelig sagt at ungdom skal tilbys personlig koordinator uavhengig av om de har en IP. Behovet for skolering og veiledningsgrupper for personlig koordinatorer ble også pekt på som sentralt for å kunne utøve funksjonen. Om koordinatorrollen erfares det fra arbeidet med en ungdom at: Koordinator gjør en bra jobb ut fra forutsetninger som er gitt. Koordinator har fått kurs i IParbeid, men ingen kontinuerlig faglig oppfølging. Det er ikke opprettet nettverksgrupper for koordinatorer og ikke avsatt tid til koordinatorarbeidet. Det må jobbes på systemnivå for at IP-arbeid skal bli det som det var tenkt å være. Dette ble tatt opp og resultatet ble at når det nå skal lages ny plan, er det innhentet ideer brukt andre steder. IP har vært tema i de individuelle samtaler som kontaktpersonen har hatt med bruker. 21

22 Bruker har tidligere vært representert av sine foreldre, men er nå selv med. Koordinator i tilknytning til IP- ordningen ble av nettverket trukket frem som et sentralt virkemiddel både for å lette koordinering av sammensatt bistand, men også for å understøtte den unges løsrivelsesprosess og identitetsutvikling. Nettverket mente også at personlig koordinator skal kunne rekrutteres fra alle kommunens fagenheter, avhengig av brukers behov, ønsker og problemstillinger. Personlig koordinator kan bidra til: At den unge blir sett, møtt med respekt, lyttet til og tatt på alvor At den unge slipper å fortelle sin historie flere ganger At den unges egne livskvalitetsmål legges til grunn for utformingen av tjenester og tilbud At den unge får ta del, bidra med egne ressurser og ta ansvar i egen prosess og å få ting gjort til rett tid ANSVARSGRUPPE OG DOBBELROLLE Det bør nøye vurderes om det er behov for ansvarsgruppe, både i forhold til IP ordningen og om dette er en effektiv måte å arbeide på. Nettverket mente at behovet for kommunikasjon og samarbeid ofte kunne ivaretas på andre måter. En ansvarsgruppe være et forum der bruker føler det er greitt å delta. Man bør derfor til hvert møte vurdere hvem som skal innkalles. Det bør ikke være personer til stede som ikke har en rolle i møtet og gruppa må ikke være for stor. Fra nettverket heter det: Ungdommen var lite aktiv i ansvarsgruppemøtene og svarte kun på tiltale, da kunne det være opptil 10 voksne i tillegg til ungdommen selv. Etter at gruppestørrelsen ble brakt på bane og gruppen redusert, har ungdommens aktivitet økt Å møte i ansvarsgruppe med flere hatter på kan oppleves både vanskelig - og bli problematisk rent formelt. Et eksempel fra arbeid med en hørselshemmet ungdom: I vår ansvarsgruppe var rollen som tolk ikke avklart. Både mor og skolens ansatte skrivetolk var bedt om å tolke i selve møtet. Dette er personer som har viktige bidrag i slike møter og da blir det vanskelig å ha en dobbeltrolle. Utfordringen ble løst ved at man til møtene bestiller tolk fra tolketjenesten. Dette ble en god løsning for alle parter, ikke minst for den unge selv som fikk med seg mer av det som skjedde i møtet. Nettverket har oppsummert følgende omkring IP ordningen: 22

23 At det tidlig startes IP- arbeid med personlig koordinator og at det gjennomføres samtaler/informasjon både med foreldre og den unge selv om alle livsområder At sammenheng og kontinuitet i planprosessen vektlegges med bevissthet om at planprosessen tar tid, kan gå over flere fase og må gis den tid som er nødvendig. At det gis trygghet for nok praktisk hjelp gjennom tverretatlig samarbeid, og at det finnes relevant kunnskap og innsikt hos tjenesteytere om unges utfordringer At det utøves kreativitet og fleksibilitet slik at tjenester og tiltak blir helhetlige, koordinerte og individuelt tilpasset At tjenesteytingen tar utgangspunkt i utfordringer som er avdekket, bygger på den unges og foreldrenes erfaringskunnskap, samt bidrar til at denne kunnskapen blir tatt hensyn til At tjenesteutøvere kan spille på et register av metodikk og oppdatert fagkunnskap om ungdom, at de gis mulighet til å innhente nødvendig spisskompetanse, og at det er rom for refleksjon over egen praksis At rollen som personlig koordinator utvikles og avklares At det gis trygghet for nok praktisk hjelp gjennom tverretatlig samarbeid, og at det finnes relevant kunnskap og innsikt hos tjenesteytere om unges utfordringer At kunnskaps- og kompetanseutvikling omkring IP ordningen blir sektorovergripende, d v s foregår på ulike forvaltningsnivå, på tvers av miljøer og profesjoner INFORMASJON, OPPLÆRING, VEILEDNING Ungdom og deres familier har rettigheter som er hjemlet i ulike lover og forskrifter. Informasjonen om dette finnes i dag i liten grad samlet under ett. Mange må bruke tid og krefter på å orientere seg og finne frem til relevant informasjon. I tillegg er tjenester og tiltak organisert innenfor ulike enheter i kommunene. Det krever innsikt og kjennskap til kommunal organisering og forvaltning for å finne frem til hva som er aktuelt og relevant for den enkelte ungdom og familien. Kristiansund kommune, Kristiansund sykehus og brukere i samarbeid utviklet en nettbasert informasjonsfolder som et tiltak for å forbedre tilgang på informasjon, både for de unge og deres familier/nærpersoner. Denne folderen inneholder blant annet lenker til lov- og forskriftsverk, til ulike spesialistnivåer, brukerorganisasjoner, søknadsskjemaer og navn på ansvarlige tjenesteytere på relevante forvaltningsnivå og sektorer. Den har også en inndeling etter de ulike livsområdene som angår den unge. Ved hjelp av nettet kan de unge og deres nærpersoner finne frem til hvor de skal henvende seg, hvilke rettigheter de har og få tilgang og oversikt over til mulige tiltak. Folderen kan også være til nytte for tjenesteutøvere. Informasjonsfolder på kommunens nettside har adressen: / 23

24 Alder > Aktivitet Forebereding på løsrivelse Veiledning til foresatte Kontakte kommunale myndigheter for å drøfte botilbud (med mer) Tilbud bør foreligge Inf. møte Eget botilbud bør være etablert Ansvar Foresatte og hjelpeapp. Foresatte Bosteds kommune Bosteds kommune Kontaktpersoner Koordinator, Tildeling og koordinering ansvarsgruppe Servicekontor Lovverk Lov om sos.tjenester Lov om sos.tjenester Forskrift Individuell plan Forskrift Individuell plan Skjema Linker Vergemålsloven Søknad om pleie og omsorgstjenester Tilleggsskjema til søknad om bolig - Omsorgsbolig Tildeling og koordinering Spesialpedagogisk senter erfarte nødvendigheten av å gi god og riktig informasjon/kurstilbud til lærere og medelever når det var en eller flere elever ved skolen som hadde en funksjonsnedsettelse, for eksempel hørselshemming. De utarbeidet kurstilbud med ulikt innhold og skreddersydde dette til den gruppa som var aktuell til å få det. I tillegg til nødvendig informasjon om det aktuelle hørselstapet, fikk deltakerne egen -erfaring med hva et hørselstap kunne innebære og hvordan det påvirket kommunikasjonen. Egenerfaring fikk deltakerne gjennom ulike typer simulering som en viktig del av kurset. Erfaringer fra dette informasjons- og opplæringstiltaket: På VG1 var det ikke gjort avtaler med lærerne fra skolestart. Det viste seg å bli vanskelig å samle dem senere i skoleåret. Kun tre lærere ble kurset. Elevene fikk tidlig informasjon. Denne ble ikke gitt av en med hørselsfaglig kompetanse og det viste seg etter hvert at noe var misforstått og mange spørsmål ikke besvart. Elevene fikk ny informasjon i februar 07. I inneværende skoleår har alle lærerne på linja deltatt på ett dagskurs, i tillegg har alle ansatte på avdelingen fått informasjon ved skolestart. Elevene skal også få et oppfriskningskurs, 24

25 denne gang kom initiativet til kurset fra skolen. Bedre informerte lærere og elever har medvirket til økt trivsel hos bruker dette skoleåret. UTVIDET SKOLEHELSETJENESTE /UNGDOMSTEAM Som et resultat av omfattende prosesser med kartlegging og fokus på ungdoms behov og situasjon, ble det i Steinkjer kommune satset på å styrke den direkte informasjonen til ungdom både i ungdomsskolen og i den videregående skole. I 2007 ble det etablert et ungdomsteam med styrket bemanning øremerket de unge. Av praktiske og juridiske (bl.a. journalføring, taushetsplikt) årsaker, har Ungdomsteamet gått inn i skolehelsetjenesten og er en utvidet skolehelsetjeneste. Ungdomsteamet: er en forebyggende og tverrfaglig samarbeidsform mellom PPT og skolehelsetjenesten driver forebyggende arbeid rettet mot ungdom og deres familier består fast av pedagogisk-psykologisk rådgiver (koordinator for teamet) og helsesøstre ved ungdomsskolene. I tillegg er teamet forsterket av barnevernsfaglig sosialpedagog og psykiatrisk sykepleier som er knyttet til videregående skoler. får henvisninger primært fra skolens ansatte, men også barneverntjenesten og PPT Ungdomsteamet yter hjelp i form av: direktesamtaler, spesielt ved atferdsproblematikk veiledning i hjemmet/ familierådgivning grupper med 3-4 samlinger med ulike tema: o jentegrupper spesielt ifht uvennskap, mobbing, manipulering osv. o guttegrupper med fokus på korrigering/bevisstgjøring av atferd KOORDINERENDE ENHET Det at kommunen har en fast adresse for henvendelser en koordinerende enhet - er også et ledd i å styrke den unges muligheter til å finne frem i et fragmentert hjelpeapparatet og få bistand til koordinering. Kristiansund kommune har derfor fattet politisk vedtak om en nyorganisering i form av etablering av Enhet for tildeling og koordinering. Denne blir operativ fra , samtidig med sammenslåing med nabokommunen Frei. Enhetens myndighets- og ansvarsområde blir: Ansvar for alle områder i kommunen og ivareta alle aldersgrupper. Myndighet til å pålegge andre enheter i å delta i tverrfaglige arbeidsoppgaver og pålegge alle kommunens enheter i å delta i koordineringsarbeid Etablert koordinatornettverk og ordningen Individuell plan forankres i enheten og opplæring og veiledning av personlige koordinatorer forankres her Sentralt ansvar og rolle i forhold til koordinering av gråsoneområder og enkeltsaker med uklare ansvarsforhold 25

26 Fordeling og bruk av mobile innsatsmidler tillegges enheten FORMALISERING AV SAMARBEID En annen dimensjon i prosjektet har vært å se på samhandlingen mellom kommuner og ulike spesialistnivåer for å styrke samhandling, bedre overgangsproblematikken og derved bidra til et mer forutsigbart tjenestetilbud både for den enkelte bruker og for kommunen. Steinkjer kommune, Nord-Trøndelag fylkeskommune, Levanger sykehus HF og Trøndelag Kompetansesenter har utformet en avtale om hvordan de skal samarbeide. Det er også utarbeidet rutinebeskrivelse og sjekkliste for henvisning til spesialisttjenestene. Samarbeidsavtalen utprøves frem til juni 2009, for så å evalueres med tanke på bruk i flere kommuner. Samarbeidsavtalen har til hensikt: Å styrke og regulere samarbeidet mellom spesialisthelsetjenesten og statped når kommunen har behov for samordnede tjenester fra begge fagmiljø Å sikre at brukere får mer presise og tiltaksrettede tjenester til rett tid Å unngå at bruker/kommune blir løpende i mellom ulike instanser på jakt etter bistand At habiliteringstjenesten og statped på et tidlig tidspunkt i tjenesteprosessen vil kunne avklare behovet for komplementære tjenester til beste for bruker Å øke sannsynligheten for at bruker får helhetlige tjenester til rett tid og økt forutsigbarhet i tjenesteytingen for kommunen og bedre samlet ressursutnyttelse for alle parter Samarbeidsavtalen, rutinebeskrivelse og sjekkliste finnes i rapportens del Delmål 3 Har vi lært noe av hverandre lokalt? Nettverket skal være en arena for læring om, og utvikling og bruk av nye arbeidsformer og verktøy i samarbeid på tvers av fag, sektorer og forvaltningsnivåer og om samarbeid med brukergrupperinger. Prosjektet har satset bevisst på at de to årlige nettverkssamlingene skulle utvikles til en møteplass hvor deltakerne ble kjent, fikk vite hvordan arbeidet ble lagt opp lokalt og hva de kom frem til. I tillegg var det viktig at en av programpostene besto i at en eller flere eksterne bidragsytere sga deltakerne faglig påfyll og stimulering. I samlingene presenterte deltakerne for hverandre sitt lokale arbeid. Deltakerne fikk slik innblikk i hvordan arbeidet skred frem lokalt og kunne gi sine tilbakemeldinger. I hver samling var det også lagt opp til gruppearbeid rundt ulike spørsmål som var sentrale i forhold til samlingens tema. Både den prosessen som gruppearbeidene bevirket og resultatet fra disse ble lagt til grunn for det videre arbeidet lokalt. For å styrke den lokale samhandlingen og sikre et kontinuerlig 26

27 prosessarbeid mellom samlingene, ble deltakerne gitt hjemmelekse på utvalgte problemstillinger mellom samlingene. En av oppgavene var eksempelvis å se lokale tiltak i lys av de kjennetegn og kriterier som nettverket hadde blitt enig om og nedfelt i Delrapport I. Lokalt ble det opprettet lokale tverrfaglige og tverretatlige referansegrupper både for å få utvikle samarbeid på tvers, men også for å spre erfaringer og innhente synspunkter omkring ulike problemstillinger som kom opp i løpet av utviklingsarbeidet. Disse referansegruppene hadde god brukersammensetning. I fikk referansegruppene deltakere fra sektorer og faggrupper som ikke var representert i den lokale prosjektgruppen. Deltakerne ga underveis uttrykk for at samlingene var viktige arenaer for bevisstgjøring, utvikling og læring. 2.4 Delmål 4 - Har andre fått tatt del i hva vi har erfart? Nettverket skal bedrive en aktiv utveksling og formidling av informasjon om prosesser og resultater, internt mellom deltakerne i nettverket og ut mot offentligheten I prosjektperioden ble det også satset på informasjon og erfaringsutveksling utenfor prosjektetablerte arenaer. I siste SKURkonferanse i 2006 ble en av de parallelle sesjonene viet tema ungdom, og prosjektdeltakere hadde ansvar for innhold og gjennomføring. I tilknytning til samme konferanse ble det organisert en større erfaringsutveksling mellom samtlige 4 nettverk på flere ulike problemstillinger som var sentrale for alle nettverkene. Slik fikk en tidlig meddelt bredt om nettverksarbeidet og fokuset som prosjektet hadde. I SKUR-perioden ble også magasinet Respekt benyttet til informasjon om prosjektets handlingsplan og arbeid. Etter halvgått prosjektperiode forelå Delrapport I. Denne ble spredd både til fagmiljøer, nasjonale og lokale myndigheter og brukerorganisasjoner. I tillegg har både foredragsvirksomhet i nasjonale konferanser, eksempelvis i regi av barnehabiliteringsnettverket og Frambu, og Høgskolens nettside for programmet medvirket at utviklingsarbeidet er blitt kjent. Delrapport II forelå i desember Denne har et utdrag av foreliggende sluttrapport med tanke på enklere lesbarhet for interesserte. Det blir Sosial- og helsedirektoratet som her vil stå for spredning og formidling av denne. I dag ligger delrapportene på Høgskolen i Bodø sin hjemmeside: Delmål 5 - Hvor er det behov for kunnskap? Nettverket skal sørge for at sentrale myndigheter og forskningsmiljøer blir gjort oppmerksom på utfordringer og behov som burde bli gjenstand for mer dyptgående og ressurskrevende undersøkelser og forskningsprosjekter 27

28 Utfordringene i dette delmålet er møtt ved at det mot slutten av prosjektperioden ble gjennomført et gruppeintervju med utvalgte deltakere i prosjektet som informanter. Spørsmålene som ble reist og som blir drøftet nedenfor var: Hvilke viktige temaer/problemstillinger som angår ungdommene trenger vi mer kunnskap om? Hvilke konsekvenser kan kunnskapsmangelen på disse områdene få for ungdommene? Hvem har spesielt behov for denne kunnskapen og hvorfor? Hvilke temaer eller problemstillinger trenger vi mer kunnskap om? UNGDOMSLIV For det første mangler det mye kunnskap i hjelpeapparatet om hva som generelt preger ungdomstida i dag Men spesielt er det mangel på kunnskap om hva det gjør med ungdom når fokus hele tiden er på det som er galt, og om hvordan ungdom skal kunne være ungdom når de har et så gjennomorganisert liv som mange med funksjonsnedsettelser har. Man vet for lite om hvordan man styrker identitet/selvfølelse hos unge, og hvordan ungdommene skal kunne få prøve ut sine drømmer/ønsker og evt. risikere å feile uten at pårørende og/eller hjelpeapparat setter foten ned og fratar dem lysten/initiativet. En del ungdom takker nei til den hjelpen de blir tilbudt, men vi vet lite om hvorfor og om i hvilken grad det er samsvar mellom hva ungdommen selv ønsker og hva apparatet rundt ønsker eller mener er best for dem. Det er også for lite kunnskap om konsekvensene for en ungdom av ikke å ha en utdanning eller et arbeid å gå til. Heller ikke om hvordan ungdommenes fritidsdeltakelse eller manglende fritidsdeltakelse påvirker deres livskvalitet. NÆRE RELASJONER Man har behov for å vite mer om hva det kan bety for resten av familien når mye oppmerksomhet og energi må kanaliseres til arbeidet med å få etablert et eget liv for en ungdom med funksjonsnedsettelser. Og man trenger mer kunnskap om de økonomiske konsekvenser for familien. Mange har behov for frittstående rådgivere i ulike spørsmål, men det er liten kunnskap om hvilke tilbud som fins av frittstående rådgivere som kan avlaste pårørende. BISTANDSAPPARATETS TILNÆRMING TIL UNGDOMMENE. Her oppleves kunnskapsmangel om hvordan tjenestetildelere nærmer seg ungdommene og hvordan man bør nærme seg dem for at prosessen skal komme på rett spor. Mao kunnskap om det viktige første møtet. Og spesielt hvordan man skal møte ungdom som selv ikke ønsker den hjelpen hjelpeapparatet vil gi dem. Hvordan bygge tillit slik at ungdommene selv kommer frem med det de ser behov for og hvordan få til optimal brukermedvirkning i forhold til denne gruppen. Man etterspør også mer kunnskap om hvordan man på best mulig måte skal kunne bistå ungdommene i deres tilnærming til et sosialt liv på egen hånd. Man har behov for kunnskap om modeller som fungerer i overgangsfasen når det gjelder venner og sosial omgang, og hvilke tilbud som fins/ er prøvet ut når det gjelder frittstående rådgivning og veiledning når 28

29 det gjelder sensitive spørsmål som for eksempel seksualitet og hygiene. Et annet tema er hvordan personalet (i bofellesskap) forholder seg til tilnærmelser mellom unge brukere. REHABILITERINGSPROSESSEN Det ble etterlyst kunnskap om nye, fleksible, spenstige og kreative tiltak som kan realiseres overfor ungdommene innenfor en viss pot penger. Man så behov for en Idebank for å komme over barrieren: vi gjør det slik vi alltid har gjort. Hvordan ta i bruk IP-ordningen på en hensiktsmessig måte og hva som har kommet ut av ordningen med personlig koordinator trengs mer kunnskap om. Det ble nevnt at sentrale føringer for hva som skal være koordinatorenes rolle og oppgaver kan være en godt utgangspunkt for evaluering av ordningen. Et annet område hvor det trengs mer kunnskap er på hvilke tidspunkt det kan være klokt å kople inn spesialiserte kunnskaper. TILTAKENE Når det gjaldt tiltak som ofte er aktuelle for ungdommene trenger man mer kunnskap om hva som fungerer som gode tilrettelagte boliger og miljø, og om erfaringer om skolens plass i forberedelse til voksenlivet. Man etterlyste gode ideer til individuelt tilrettelagte arbeidstilbud for ungdom med spesielt store funksjonsproblemer og hvor kan man få ideer og penger til rimelige ferietilbud. Tjenesteapparatet visste ofte for lite om ordninger, tiltak og arenaer som er etablert generelt for ungdom og som derfor selvsagt skal være tilgjengelige for ungdom med funksjonsproblemer. ORGANISERING, RAPPORTERING, PRIORITERING OG TILDELING AV RESSURSER Her ble det etterlyst mer kunnskap om konsekvensen av det man mente var dagens uklare organisering av tilbudet til unge med funksjonsnedsettelse, at ingen spesiell instans har et samlet ansvar for denne bistanden. Videre konsekvensene av at eksisterende rapporteringsrutiner er svært lite hensiktsmessige når det gjelder å beskrive behov for ungdom med funksjonsproblemer i overgangen barn/ungdom/voksen. Det er et misforhold mellom det som i dag skal rapporteres og det reelle omfanget av ressurser som må til for å oppfylle rehabiliteringsmålsettingen om deltakelse sosialt og i samfunnet for alle. Et annet spørsmål ble reist: Vet vi noe om hva konsekvensene blir av at personer i ansvarsgrupper ofte får påsatt flere hatter for å spare utgifter til ansvarsgruppene (for eksempel for å spare tolketjenester)? FORHOLDET MELLOM POLITISKE IDEALER OG VIRKELIGHETEN. Om hvordan lovverkenes fyndord skal bli virkelighet. For eksempel når det gjelder universell utforming. Hvordan få frem kunnskap om dette? Hvilke konsekvenser kan kunnskapsmangelen på disse områdene få for ungdommen? DIREKTE KONSEKVENSER FOR DEN ENKELTE UNGES LIV Her ble det pekt på uselvstendiggjøring og lav selvfølelse, identitetssplitting med kamp mellom den friske identitet og den syke. Hvordan man blir møtt kan være avgjørende for om den friske vinner eller taper. Manglende kunnskap om relevant bistand kan føre til passivitet, ensomhet, og i noen tilfelle isolasjon. Andre alvorlige konsekvenser kan være 29

30 brustne forhåpninger, snill pike syndromet der den unge setter seg selv i annen rekke for å skåne familie og/eller tilfredsstille hjelpeapparatet. Utestengning fra vanlige ungdomsarenaer og manglende erfaringer fordi mange ikke får muligheten til å prøve og feile og tap av gnist, ble også understreket. Noen mister av syne mening med livet med depresjon som følge. Rent generelt kan manglende kunnskaper om relevant bistand føre til dårlig livskvalitet og manglende deltakelse i samfunnet, i utdanning og arbeidsliv. MANGLENDE TILLIT TIL HJELPEAPPARATET Kunnskapsmangel kan føre til unødig konflikt og samarbeidsproblemer mellom ungdommen, hjelpeapparatet og pårørende og at en del unge ikke vil ha den hjelpen de blir tilbudt. Dette kan føre til større hjelpebehov på et senere tidspunkt i livet. Hos noen til asosial atferd. Kunnskapsmangel kan også få konsekvenser for nære relasjoner, som fastlåste prosesser og konflikter i familien og snill pike syndromet. Den kan også før til at søsken ikke vil belaste foreldre med sine problemer, med negative følger for dem og generelt dårlig livskvalitet for hele familien INDIREKTE KONSEKVENSER GJENNOM DÅRLIG RESSURSUTNYTTELSE Manglende samfunnsdeltakelse, for eksempel i arbeidslivet, betyr dårlig ressursutnyttelse. Manglende eller uhensiktsmessig samarbeid for eksempel mellom skole, helse og sosial kan føre til dårlig utnyttelse av muligheter og dermed dårlig ressursutnyttelse. Mangelfull ressursbruk i overgangsfasen ung - voksen kan føre til større hjelpebehov senere, og manglende kunnskaper om hvilke økonomiske muligheter som faktisk fins fører til at brukerne ikke får de ytelser de har krav på og behov for. INDIREKTE KONSEKVENSER GJENNOM LAV PRIORITERING Mangel på hensiktsmessig verktøy for å få frem det reelle ressursbehov i overgangsfasen fører til at ungdommene blir tapere i budsjettprosessen. Manglende kunnskaper kan også føre til at de mange snille pikene på hjelpersiden ikke opponerer mot rammebetingelsene. De varsler ikke om uholdbare forhold og udekkede behov. En annen side av dette er det som ble kalt decibel-tildeling av ressurser. Man siktet her til at noen tar i bruk advokat og/eller media for å oppnå det de ønsker, noe som igjen kan føre til feilprioritering Hvem har spesielt behov for denne kunnskapen? Dette spørsmålet ble ikke koplet til spesifikke problemstillinger eller temaer, men generelt til tematikken mangelfull kunnskap om overgangsfasen mellom ung og voksen løsrivingsperioden. Svarene tyder på at dersom ungdommene og deres familier skal få relevant bistand som de selv opplever som meningsfylt, må det betydelig større innsikt til på alle nivåer i beslutningskjeden, i alle etater eller instanser som har eller burde ha en relasjon til ungdommene. En formulerte seg slik: de som styrer mest, vet minst. Men det er også behov for mer kunnskaper blant ungdommene selv og generelt i samfunnet. Ungdommene selv trenger bedre informasjon om hvor i systemet de skal henvende seg for å få behov dekket og hvilke rettigheter de har. Familiene deres trenger samme informasjon, men også annen innsikt som kan hjelpe dem å kunne takle hverdagen. Brukerorganisasjonene trenger mer kunnskap som de kan formidle videre til sine medlemmer. 30

31 De som har med ungdommene å gjøre i dagliglivet i tillegg til foreldre, for eksempel og skole, arbeidsliv, frivillige organisasjoner trenger mer av denne kunnskapen. Også media trenger mer grunnleggende kunnskaper for å kunne formidle noe annet og mer enn stakkars.., bl.a. om ungdommenes ressurser. Menigmann trenger mer kunnskap for å forstå at ungdom er ungdom og hvor viktig inkludering er. Beslutningstakere på sentralt og lokalt nivå trenger mer kunnskap. Regjering og Storting som er ansvarlige for å se politikkområder i sammenheng og alle relevante departementer og det er mange - som er ansvarlige for å gi signaler og pålegg til kommunene. Når det gjelder dette feltet er det et stort problem at ikke alle forstår betydningen av samordnede styringssignaler fra sentralt hold for at samarbeidet skal fungere på grasrota. På kommune/bydelsnivå er det også betydelig kunnskapsmangel, hos lokale politikere som ansvarlige for prioriteringene, hos rådmenn som ansvarlige for budsjettprosessen og for at samarbeidet mellom de ulike enhetene går som smurt. Også på enhetsleder- og mellomledernivå som ansvarlige for å legge arbeidsforholdene til rette for fotfolket er det kunnskapsmangel på dette området, og hos servicekontorene som ofte er de første som møter brukerne/ pårørende og har et generelt ansvar for informasjon. Også ansatte som møter de unge og familiene og skal samhandle med dem, som også har mulighet til å dokumentere sine erfaringer og sende dem oppover i systemet, er selvsagt en målgruppe for mer kunnskap. Gruppen mente også at utdanningsinstitusjonene på alle nivåer fra grunnskoler til høgskoler og universitet som har ansvar for folks og fagfolks kunnskaper og langt på vei holdninger, trenger mer kunnskap på dette viktige feltet. Det samme gjør forskningsmiljøene som har behov for kunnskaper fra grasrota for å forske på problemstillinger som er relevante. Gruppen også pekte på behovet for hensiktsmessige fellesarenaer for kunnskapsformidling for å gi de som skal samarbeide en felles forståelse av problemene og mulighetene Hvilke slutninger kan trekkes? Deltakerne i gruppeintervjuet representerte de unge selv, pårørende og fagfolk med ulik fagbakgrunn og arbeidssted. Felles for dem er erfaring fra arbeidet i prosjektet. Det er all grunn til å ta deres synspunkter på kunnskapsmangel og mulige følger av denne alvorlig. Samlet beskriver de en betydelig svikt i relevant kunnskap om ungdommene det her gjelder, om pårørende, om relasjonene mellom ungdommene og de som skal bistå dem i en ofte vanskelig løsrivelsesprosess. Alvorlig er det også at de opplever kunnskapsmangel i alle ledd i beslutningshierarkiet. Spørsmålet er om kunnskapsmangelen skyldes at det ikke finnes forskningsbasert og/eller dokumentert erfaringsbasert kunnskap på de områder deltakerne i gruppeintervjuet savner kunnskap, og/eller om det handler om at produsert kunnskap ikke når fram til de sentrale aktørene. Dette spørsmål kan ikke besvares ut fra dette intervjuet. Antakelig dreier det seg om begge deler. Det er viktig å få en oversikt blant annet for å få en bedre oppfatning av hvor kunnskapshullene er, med tanke på et mer helhetlig kunnskapsløft. En oppfordring til sentrale myndigheter og forskersamfunnet bør derfor være : At det finansieres og produseres en oversikt over hva som fins av relevant kunnskap på 31

32 dette området og hvordan og til hvem denne kunnskapen er formidlet. Men det er ingen grunn til at man skal sitte og vente på en slik undersøkelse før det settes i gang noen forskningsprosjekter. Det er behov for en prosjektportefølje der: Forskere i samarbeid med representanter for de unger, forbereder og i gang-setter forskning for å få frem hvordan situasjonen og forholdet til omgivelsene inkludert det mangehodete hjelpeapparat oppleves av de unge selv og hvordan de ser for seg relevant bistand. På bakgrunn av et slikt forprosjekt bør det settes i gang utprøving av ulike modeller som blir forskningsmessig evaluert. Innenfor en slik prosjektportefølje må det også tenkes nøye gjennom og lages en plan for formidling av prosesser og resultater med tanke på å nå fram til alle relevante aktører som er nevnt over. Spørsmålet er imidlertid om et slikt kunnskaps- og formidlingsløft er tilstrekkelig for å hindre den dramatiske svikt i livskvalitet som ble beskrevet av deltakerne i intervjuet. Kunnskapsmangelen kan også skyldes manglende interesse for, eller manglende forståelse for, betydningen av å tilegne seg slik kunnskap, f.eks. hos ledere/beslutningstakere på ulike nivåer i hierarkiene. Det må også finnes en vilje i systemet, både på politisk, byråkratisk og fagutøvernivå, til å endre rammevilkår, inngrodde forestillinger og arbeidsmetoder dersom en skal lykkes bedre enn i dag. Det fins f.eks dokumenterte gode erfaringer med bruk av arbeidsredskapet individuell plan der brukeren er styrende som ikke er gjort kjent og som derfor ikke tas i bruk mange steder. Kunnskap, anrettet og formidlet med omtanke på de ulike målgruppene, kan imidlertid være et viktig insitament til holdnings- og handlingsendring. Et råd til sentrale myndigheter bør derfor også være: å finansiere gjennomtenkte formidlingsprosjekter for å spre den kunnskap man tross alt har på dette området. 2.6 Sidevirkninger av utviklingsarbeidet I tillegg til de tjenester, tiltak og erfaringer som er gjort i prosjektet, har det også gitt konkrete sidevirkninger lokalt som blir av betydning. Disse er stikkordsmessig oppsummert: Økt forståelse for brukernes egne bidrag generelt, brukerperspektivet knyttet til overgangsproblematikk spesielt og at relevante instanser fått kunnskap om hva som betyr noe for den unge brukeren At samarbeid mellom tjenestene har fått et sterkere fokus med en gjennomgang av/evaluering av eksisterende prosedyrer som skal sikre livsfaseoverganger 32

33 Utvikling og etablering av egen enhet med et hovedansvar for koordinering og politisk vedtak om rutiner for bruk av IP - ordningen og tydeliggjordt utfordringer ved IP for unge brukere. At ved vurderingen av ordningene støttekontakt, brukerstyrt personlig assistanse og ledsagerbevis for unge brukere, har gitt samlede erfaringer som grunnlag for å utvikle et bedret tilbud i kommunen. Fått styrket helsesøstertjenesten og økt satsingen på Ungdomsteam i ungdomsskole/ videregående skole med helsesøster og pedagogisk psykologisk rådgiver i samarbeid Å få fokus på ungdom innen barnehabiliteringstjenesten på spesialisthelsetjenestenivå, synliggjort behovet for tidlig innsats og at brukere må få tilpasset tjenestetilbud til rett tid. At tidlig innsats må ses i sammenheng med at tjenester og tiltak må være i forkant, slik at skjevutvikling i størst mulig grad unngås. Egen folder som kan brukes som en informasjonsbank også for ansatte At skolen fått viktig kompetanseheving i forhold til området hørsel og kommunikasjon som også andre elever nyte godt av. Skolen nå tar kontakt med konkrete kompetanseønsker. 2.7 Parallelle kommunale planleggingsprosesser Både Gloppen og Vestvågøy kommune meldte at de så sammenfall og sammenheng mellom det lokale utviklingsarbeidet knyttet til Barn i dag morgen voksen og kommunale planleggingsprosesser på andre tjenesteområder. I særlig grad var berøringspunktene opp mot kommunenes planleggingsarbeid innenfor folkehelse, barn og unges psykiske helse, universell utforming - og generelt om kommunal samfunnsplanlegging. I en av stortingsmeldingene om folkehelsearbeid heter det blant annet at folkehelse innebærer å påvirke folks levevaner og levekår slik at befolkningen skal få en opplevelse av mestring, selvfølelse, respekt, menneskeverd, trygghet og synlighet. Det handler også om den enkeltes forhold til sine nærmeste og de nettverk de inngår i og i hvilken grad livet oppleves å ha mening, være forutsigbart og håndterbart. Disse såkalte beskyttelses- eller mestringsfaktorer kan påvirkes og derved kunne bidra til å gi enkeltindivider og grupper bærekraft og slitestyrke. Vestvågøy kommune uttrykte følgende omkring parallelle planleggingsprosesser: Utviklingsarbeidet har en klar sammenheng med kommunens arbeid innenfor Folkehelsearbeidet der satsingsområdet er: Barn og unges psykiske helse, Universell utforming og Fysisk aktivitet Utviklingsarbeidet kan også knyttes opp mot kommunens Plan for forebyggende tiltak for barn og unge og kommunedelplan for Idrett, fysisk aktivitet og friluftsliv. Og det må være en del av kommunens helhetlige rehabiliteringstilbud til barn og unge. 33

34 Det er ingen tvil om at disse forhold sammenfaller i stor grad med det fokuset som det aktuelle utviklingsarbeidet har omhandlet. Noen av kommunene hadde også et klart ønske om å arbeide videre med disse forhold. 3. Noen anbefalinger/oppmerksomhetsområder myndigheter og tjenesteapparat I Delrapport 1 ga prosjektet en rekke anbefalinger til sentrale myndigheter/lovgiver, kommuner, fylkeskommuner, NAV, helseforetak og statlige kompetansesentra. Noen av anbefalingene rettet seg blant annet mot et behov prosjektet så et for tettere samarbeid mellom departement og direktorat og om sterkere harmonisering av lovverk og virkemidler rettet mot ungdom i overgangsfasen. Også Fylkesmannens rolle så prosjektet som en sentral aktør. Videre løftet prosjektet særlig frem utdanningsinstitusjonene rolle som viktig i kunnskapsutvikling og opplærings- og formidlingssammenheng. I forhold til kommunene trakk rapporten særlig frem nødvendigheten av at alt planverk også må omhandle ungdom, og at kommunen måte sørge for en organisering av tjenesteytingen som kunne ivaretar ungdommens behov. Samarbeidet mellom grunnskole, videregående skole og NAV ble understreket som sentralt. faktorer. NAV i seg selv blir en instans som må tidlig og tydeligere på banen i forhold til ungdom. Delrapporten pekte også på at det må til et tettere og mer formalisert og forpliktende samarbeid mellom barne- og voksenhabiliterings-/rehabiliteringstjenesten i det enkelte helseforetak. Samarbeidet mellom kommune, helseforetak og kompetansesenter mener nettverket måtte også sikres gjennom formelle avtaler. For mer detaljerte anbefalinger henvises det til Delrapport I og Delrapport II. 34

35 4. Bakgrunnsmateriale og kontaktpersoner Følgende har dannet bakgrunnsmateriale underveis i prosjektperioden og i rapportskrivingen: FNs Standardregler for like muligheter for mennesker med funksjonshemming og FNs Konvensjon om barnets rettigheter. St.meld. nr. 21 ( ) Ansvar og meistring. Mot ein heilskapelg rehabiliteringspolitikk også kalt rehabiliteringsmeldingen. St.meld. nr. 39 ( ) Oppvekstvilkår for barn og ungdom i Norge. St.meld. nr. 14 ( ) Samordning av aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten. St.meld. nr. 16 ( ) Resept for et sunnere Norge. St.meld. nr. 40 ( ) Nedbygging av funksjonshemmende barrierer. St.meld. nr. 30 ( ) Kultur for læring. St.meld. nr. 39 ( ) Frivillighet for alle. NOU 2004:18 NOU 2005:3 NOU 2004:13 Helhet og plan i sosial - og helsetjenesten. Fra stykkevis til helt. En ny arbeids - og velferdsforvaltning. SHdir: Strategiplan fra mars 2004 om Habilitering av barn. SHdir Rundskriv I-3/2004 om Samarbeid mellom tjenesteytere som gir tilbud til barn og unge med nedsatt funksjonsevne - bruk av individuell plan SHdir: Hefte. Barn og unge med nedsatt funksjonsevne hvilke rettigheter har amilien? SHdir: Sammen med andre Nye veier for støttekontakttjenesten. IS SHdir: Veileder og bedre skal det bli. Nasjonal strategi for kvalitetsforbedring i Sosial- og helsetjenesten. SHdir: Veileder Hvordan kommer vi fra visjoner til Handling?. SHdir: Rapport 2007: Vi vil, vi vil, men får vi det til? Forskrifter om habilitering og rehabilitering og Individuell plan Nettstedet: Mangfold i støttekontakttjenesten Helse Øst: Fra hjem til hjem. Forberedelser og gjennomføring av flytting fra foreldrehjem til eget hjem for mennesker med psykisk utviklingshemming. Okt Partnerskap for Folkehelse mellom Vestfold fylkeskommune, Fylkesmannen, kommuner og frivillige organisasjoner: Helse i plan en veileder til å ivareta helsehensyn i planer etter plan og bygningsloven. Januar 2007 Huseby Kompetansesenter, psykologspesialist Åse Frostad Fasting. Foredrag oktober 2007: Utfordringer i den unges løsrivelsesprosess og utfordringer i foreldrenes. Familie, søsken, samliv Hva er viktig å være oppmerksom på? Løsrivingsprosesser. Ryggmargsbrokk - og hydrocefalusforeningen. Foredrag oktober 2007 v/tove Mathiassen: Løsrivelse. Cecilie Høj Anvik. NF-rapport nr. 17/2006: Mellom drøm og virkelighet? Unge 35

36 funksjonshemmede i overgangen mellom utdanning og arbeidsliv. Delrapport II fra nettverkene IP, KE KP Kontaktopplysninger Gloppen kommune: Re/habiliteringsleiar Beate Kornberg, Rehabiliteringstenesten, Postboks 40, 6821 Sandane Tlf epost: beate.kornberg@gloppen.kommune.no Kristiansund kommune: Virksomhetsleder Pål Jakobsen, Tildelingstjenensten Postboks 178, 6501 Kristiansund N Tlf epost: pal.jakobsen@kristiansund.kommune.no Steinkjer kommune: Førstekonsulent Astrid Solveig Selset, Avdeling for helse og rehabilitering Serviceboks 2539, 7729 Steinkjer Tlf epost: astrid.selset@steinkjer.kommune.no Vestvågøy kommune: Samfunnsplanlegger Åse Wrålsen, Utviklingsenheten Postboks 203, 8376 Leknes Tlf epost: aase.wraalsen@vestvagoy.kommune.no Kristiansund sykehus HF Fagkonsulent/vernepleier Oddny Elshaug, Barnehabiliteringstjenesten Herman Døhlensvei 1,6504 Kristiansund N Tlf epost: oddny.elshaug@helsenr.no Sykehuset Levanger HF Sosionom Anders Reinen, Habiliteringstjenesten for barn 7600 Levanger Tlf: , epost: anders.reinen@hnt.no Spesialpedagogisk senter i Nordland Audiopedagog Reidun Bastholm, Notveien 17, 8013 Bodø Tlf epost: reidun.bastholm@statped.no Trøndelag Kompetansesenter Rådgiver Mette Foseid Brattgjerd, Røstad, 7600 Levanger Tlf epost: mette.brattgjerd@statped.no 36

37 DEL 2 Det lokale utviklingsarbeidet 37

38 5. Presentasjon av det lokale utviklingsarbeidet 5.1 Gloppen kommune Presentasjon Gloppen Kommune er ein liten kommune med 5800 innbyggarar. Den er fylket sin største landbrukskommune, og har ein spedt/desentralisert busetnad og skulestruktur (8 barnehagar, 8 barneskular og 2 ungdomskular). Skulane er eit viktig sosialt møtepunkt i lokalsamfunna rundt om i kommunen. Kommunen har mange barn og unge (Rundt 15 under 20 år) med omfattande funksjonsvanskar på fleire utviklingsområde. Denne gruppa har behov for mange typar teneste i ulikt omfang. Noen viktige fakta og tilbakeblikk i kommunen sin historie: Kommunen vart på 60 talet vertskommune for ein statleg spesialskule for elevar med lærevanskar i Sogn og Fjordane (m/internat). På slutten av 70 talet vart det bygd ein HVPU institusjon i kommunen. Fleire av bebuarane valde å bli buande i Gloppen da reforma kom på slutten av 80 talet. Vi har i dag ca.30 vaksne utviklingshemma. Noe over halvparten av disse bur i dag i døgnbemanna bufellesskap/mindre bueiningar, noen i kommunale eller sjølveigde einebustadar og noen få i lag med foreldra. Vi har hatt ulike modeller for organisering av tenester til denne brukargruppa, men dei ligg i dag under den ordinære heimetenesta. Kommunen har ikkje lenger eit sjølvstendig aktivitetstilbod, men eit begrensa tilbod vert gitt i tidlegare lokale av personale i bustadane og musikkterapeut. Kommunen er medeigar i ein Vekstbedrift med 28 VTA plassar og 6 APS plassar. Dette er ein stor ressurs for kommunen, som gir mange ungdomar og vaksne eit tilbod både om utprøving i arbeidslivet og varig arbeid. Litt om aktuelle tenesteområder/ organisering. Kommunen har ei tradisjonell organisering, med 4 etatsjefar på rådmannsnivå (Skule, Helse/sosial, Kultur og Teknisk/landbruk). Vi har ei samordna PP-Teneste (frå 0 18/20år) som følgjer elevane gjennom hele skuleløpet, frå barnehage og ut vidaregåande skole, og er ein aktiv pådrivar i de ulike overgangsfasane. Vi har innarbeida en praksis på å starte planlegging av overganger minst 1 år før. Helse og sosialsektoren har dei siste 10 åra vært organisert i fire tenesteområde: Helse-/ Sosial- og Barnevern-/ Pleie- og omsorg-/ og Re/habiliteringstenesta. Kommunen satsa tidlig på open omsorg, og har hatt ei godt utbygd heimeteneste. Vi har sidan 1996 hatt ei eiga rehabiliteringsavdeling på sjukeheimen, med 6 døgn- og 2 dagplassar for vaksne og eldre. Avdelinga har og ved nokre høve gitt dagre/habilitering til barn og ungdom (ved ønske om rehabilitering nær heimen). Rehabiliteringstenesta består av ergo- og fysioterapitenesta, musikkterapitenesta, psykiatritenesta og dagtilbod psykiatri. Desse tenestene driv eit aktivt arbeid inn imot barn og 38