COMMENTUM FORLAG 2013 COMMENTUM FORLAG AS GAMLEVEIEN SANDNES TILRETTELAGT FOR EBOK AV EBOKNORDEN AS

Transkript

1

2 COMMENTUM FORLAG 2013 COMMENTUM FORLAG AS GAMLEVEIEN SANDNES TILRETTELAGT FOR EBOK AV EBOKNORDEN AS ISBN: (epub) ISBN: (trykk) OMSLAGSDESIGN: SVEIN KÅRE GUNNARSON MATERIALET I DENNE PUBLIKASJON ER OMFATTET AVÅNDSVERKLOVENS BESTEMMELSER. UTEN SÆRSKILT AVTALE MED COMMENTUM FORLAG AS ER ENHVER EKSEMPLARFREMSTILLING OG TILGJENGELIGGJØRING BARE TILLATT I DEN UTSTREKNING DET ER HJEMLET I LOV. UTNYTTELSE I STRID MED LOV ELLER AVTALE KAN MEDFØRE ERSTATNINGSANSVAR.

3 JACK ROSTØL OPERASJON TUNGTVANN 2013

4 2013

5 I 11. MARS 1945 Selv om Jon Landsverk var forberedt på at det skulle skje, kvapp han til. Han visste at idet han rundet den lille åsen ville kameratene dukke opp og ta nazilensmannen til fange. Han hadde ikke før tenkt tanken, så stod de der med maskinpistolene pekende mot dem: Ja vel, din nazifaen, følg med oss. Lensmannen kikket på Jon: En felle? Godt tenkt, kom det tørt fra Jon. Det var fremdeles godt med snø nord i Telemark. Våren lot vente på seg, og det var ikke fritt for at Jon gledet seg til snøen forsvant, men akkurat nå var det ikke tid for å tenke på varmere tider. Her gjaldt det å få sikret nazilensmannen fra Rauland slik at han ikke klarte å unnslippe. Gunnar Syverstad gikk først, deretter lensmannen, så fulgte Einar Skinnarland, før Jon kom sist. Det hadde vært Jons jobb å lokke lensmannen inn på heia. Dagen før hadde han anmeldt et tyveri fra en hytte inne på fjellet, og sammen ble de enige om å dra inn for å se på hærverket. Kom innom i morgen klokken elleve, så tar vi turen og ser på elendigheten. Helvetes banditter! Lensmannen bladde videre i papirene sine og enset knapt at Jon forlot kontoret. Dagen etter møtte Jon opp hos lensmannen med ski og utstyr som avtalt. Lensmannen var klar, og de la i veg innover.

6 For å beskytte de store kraft- og damanleggene i Telemark og Buskerud, hadde Leif Tronstad og hans menn i Norge bygget opp en hær som talte over 2000 mann. Tronstad hadde fått i oppdrag å dra fra England og over til Norge for å hindre tyskerne i å ødelegge norske anlegg og norsk industri under en eventuell tysk tilbaketrekning. Man visste jo hvordan nazistene hadde herjet i Finnmark under tilbaketrekningen der, og for at det ikke skulle gjenta seg, skulle nordmennene være klare med en solid, veltrent styrke. Leif Tronstad hadde lenge ønsket seg til Norge for å kjempe, men for de allierte var han for verdifull til å miste. Da han foreslo å bli med Gunnerside for å sprenge tungtvannsanlegget på Vemork, nektet militærledelsen plent. Et slikt geni kan man ikke risikere å miste! Den 4. oktober 1944 var det imidlertid umulig å holde ham tilbake lenger. Tronstad måtte til Norge for å slåss, og sammen med åtte andre Linge-soldater hoppet han ut i fallskjerm over Hardangervidda. Motstandsbevegelsen fryktet at nazilensmannen i Rauland kjente til Tronstads planer. Det var best å sette ham ut av spill. Lensmannen skulle ikke henrettes, men holdes fanget til krigen var slutt. Krigen gikk jo mot slutten. Det var kun et spørsmål om tid før tyskerne måtte kapitulere. Leif Tronstad satt i hytta i Syrebekkstølen og ventet sammen med bror til Jon, Sveinung Landsverk, på at de tre skulle komme med fangen. Hør, der kommer de! Sveinung kikket ut vinduet. Været var fint. Det var vindstille, og litt nysnø hadde drysset i løpet av natten. Lensmannen ble ført inn i hytta og plassert på en stol midt i rommet. Bare slapp av, kom det fra Tronstad, vi har ikke tenkt å ta livet av deg, hvis du oppfører deg sivilisert, vel å merke. Tronstad kikket bort på lensmannen før han fortsatte:

7 Fortell oss, hvorfor er du så tyskervennlig? Før jeg sier noe som helst, må jeg få gitt beskjed til kona mi. Hun vil bli svært bekymret hvis jeg ikke kommer tilbake. Greit. Tronstad så seg om etter litt papir og en blyant. Det ligger noe her. Jon la papir og blyant foran lensmannen, som skrev et kort brev, brettet det sammen og la det på bordet. Sveinung tok brevet, la det i lommen i anorakken og ga seg i vei til Rauland, til lensmannsfruen. Etter å ha levert brevet fortsatte han videre mot Møsvatn. Samtidig foregikk avhørene inne i den lille hytta. Lensmannen forsøkte å være kamerat, men de drevne motstandsfolkene lot seg ikke lure. Einar Skinnarland fant ut at det ikke var mer han kunne bidra med og forlot stedet med kurs for proviantlageret lenger inne på vidda. Etter at kona til lensmannen hadde lest brevet, tok hun straks kontakt med svogeren sin og fortalte at mannen var tatt til fange. Lensmannen hadde våpen hjemme, og svogeren fikk med seg pistol og ammunisjon og la i vei inn på heia for å lete etter fangen. I nysnøen var det ikke vanskelig å finne skisporene, som førte til hytta i Syrebekkstølen. Forsiktig tok han av seg skiene. Det var ingen vakter utenfor hytta. Han hadde i hvert fall ikke sett noen foreløpig. Flere par ski stod utenfor og det så ut som om det ville være en enkel sak å overraske dem. Han gikk krumbøyd med pistolen foran seg. Av og til tråkket han gjennom snøen, bannet litt, men var så opptatt av å redde broren at han knapt nok enset det. Fremdeles ingen vakter, og han var bare et par meter fra døren. Snøen hadde tint rundt hytta, noe som gjorde det lettere å bevege seg. Han forvisset seg om at pistolen hadde kuler i kammeret, og gjennom hytteveggen kunne det høres stemmer. Ikke hva de sa, men høyrøstede og opphissede stemmer.

8 Han åpnet døren med en brå bevegelse. Tronstad så en pistol og hørte en stemme rope: Opp med hendene! Samtidig avfyrte lensmannens bror flere skudd. Tronstad så Gunnar Syverstads hode eksplodere idet kulen gikk ut. Kroppen falt overende og ble liggende over Jon Landsverk. Idet Tronstad kastet seg mot inntrengeren, hoppet lensmannen kjapt opp og grep et gevær som hang på veggen. Med all kraft ga han Tronstad et kraftig slag i hodet. Tronstad falt død om, og øyeblikket etter var både lensmannen og broren ute av hytta. Raskt lukket de døren, fikk på seg skiene og dro derfra så fort skiene bar dem. Inne i hytta fikk Jon lirket seg fram, og etter å ha kommet til sans og samling dro han for å finne Einar. Jon møtte ham etter kort tid, fullastet med ammunisjon og engelsk hermetikk. Einar trodde ikke det han hørte, og sammen spurtet de tilbake til hytta i Syrebekkstølen. Syverstad var fortsatt i live, men døde like etter. Einar og Jon bukserte likene til Tronstad og Syverstad opp på en slede og dumpet dem i et hull i isen på et vann like ved. Deretter forsvant de inn på vidda. Likene ble funnet av tyskerne dagen etter og brent på stedet.

9 II 12. OKTOBER 1942 Det var ikke fritt for at oberst Wilson ble litt irritert da fenrik Poulsson, etter å ha slått pipen mot venstre hånd, bare slapp asken på gulvet. Han så ikke på obersten engang. Han passer best i fjellene, tenkte obersten, idet han for å overvinne irritasjonen spurte om unggutten ville ha mer kaffe. Ja takk, kom det kjapt. Pipen fant nok en gang veien til den lille munnen som var pyntet med en liten, tynn bart. Poulsson pattet på pipen. Han hadde ikke stappet den, men pattet på den allikevel et par ganger før den høyre hånda grep den igjen. De hadde nærmest grodd sammen, Poulsson og pipen. Høres greit ut. Nærmest automatisk grep han etter tobakkspungen og begynte å stappe. Hva tror du de andre to vil si? Nå var det Leif Tronstad som tok ordet. Han så på Haugland. De er helt sikkert med, men vi sier ikke noe til dem om at planene er forandret. Den unge fenriken dro av en fyrstikk og førte flammen over pipen. Etter hvert som tobakken reiste seg, dyttet han den ned igjen med den gule pekefingeren. Pattelyden ga seg idet røyken la seg som et svevende teppe over pulten til oberst Wilson, som irritert forsøkte å vifte den bort. Major Leif Tronstad hadde ansvaret for de norske operasjonene mot industrien i Norge, og hadde etterretningsrapporter som tydet på at okkupasjonsmakten var i ferd med å øke produksjonen av tungtvann

10 betydelig. Tungtvannet, som ble produsert på Vemork, spilte en viktig rolle i utviklingen av dette nye, fryktelige våpenet. Året var 1942 og verdenskrigen raste. Kappløpet mellom amerikanerne og tyskerne om å bli den første til å fremstille atombomben var i full gang. Den som først klarte å knekke koden, ville vinne krigen. Så enkelt var det. De fire var samlet på oberst Wilsons kontor i London. Den 54 år gamle obersten, som var sjef for Special Operations Executive (SOE) i Skandinavia, hadde sammen med Leif Tronstad vært tvunget til å forandre på planene til fenrik Poulsson. De to fenrikene Jens-Anton Poulsson og Knut Haugland skulle sammen med to andre kompani Linge-soldater hoppe ut i fallskjerm over Hardangervidda. Det opprinnelige oppdraget var å opprette en base på, eller i nærheten av, Hardangervidda, og derfra organisere en motstandsgruppe som skulle utføre sabotasje og drive etterretning. Guttene hadde allerede gjort to forsøk på å komme seg over Nordsjøen, men begge gangene måtte flyene gjøre vendereis. Første gangen fordi skyene lå som et ullteppe over Hardangervidda, og andre gangen fordi den ene motoren på flyet sviktet da de var kommet halvveis. Siden disse fire allerede var klare til å dra, noe som passet oberst Wilson meget bra, gikk oppdraget nå ut på at de skulle tilrettelegge og klargjøre for to glidefly med soldater, hvis oppdrag var å utføre et angrep mot tungtvannsanlegget i Norsk Hydros hydrogenfabrikk på Vemork. For de allierte var det av absolutt største betydning å få stoppet produksjonen ved anlegget. Spørsmålet om hvordan det skulle gjøres hadde ført til høylytte diskusjoner mellom amerikanske, britiske og norske myndigheter. Amerikanerne ville bombe, det var enklest. Nordmennene nektet, med den begrunnelsen at altfor mange uskyldige sivile ville bli drept. Dette støttet britene, som i stedet foreslo bruk av