Alltrening for innvandrerkvinner - et eksempel på segregert integrasjon?

Transkript

1 Alltrening for innvandrerkvinner - et eksempel på segregert integrasjon? Åse Strandbu NOVA - Norsk institutt for forskning om oppvekt, velferd og aldring Munthesgt. 29/Pb Elisenberg, 0208 OSLO Tlf.: (+47) /73 Fax: (+47) ast@nova.no I forbindelse med mitt doktorgradsarbeid Ungdom og idrett i et flerkulturelt samfunn, med særskilt fokus på jenter, har jeg deltatt på en trening for innvandrerkvinner siden våren Dette treningsstedet danner utgangspunkt for analyser av kroppskulturer i et paper (Strandbu 2002b) og pågående arbeider. I dette innlegget vil jeg se treningen i en større sammenheng. Spørsmålet i dag er: Hva betyr idrettsaktiviteter for deltakernes sosiale integrasjon? Jeg vil dra veksler på en stor diskusjon om idrettsaktiviteters betydning for sosial integrasjon (Seippel 2002). Når integrasjon er tema og aktørene som studeres er innvandrere er det lett at de generelle diskusjonene av sivilsamfunn og integrasjon trer i bakgrunnen, og en spesiell diskusjon av integrering av innvandrerbefolkningen blir fokus. Her vil jeg ta utgangspunkt i en teoritradisjon hentet fra sivilsamfunnstudier, og benytte det til å presentere noen sider ved deltakelsen på et idrettstilbud tilrettelagt for kvinner med innvandrerbakgrunn. Men først litt om integrasjon segregasjon generelt: Integrasjon segregasjon Svært enkelt kan integrasjon forstås som prosesser som gjør individer til deler av et fellesskap, et samfunn. Motsatsen til integrasjon er oppløsning, eksklusjon og sosial marginalisering. Integrasjon har vært et hovedtema i sosiologien siden Emile Durkheim utformet sin samfunnslære mot slutten av 1800-tallet. De sosiologiske diskusjonene om integrasjon har handlet om bekymring for oppløsningstendenser i samfunnet knyttet til generelle moderniseringsprosesser; til industrialisering, spesialisering, urbanisering og sekularisering. Durkheim søkte i sin lære om integrasjon å identifisere de institusjoner som knytter individet til et kollektiv. Dette prosjektet følges stadig opp av sosiologer. Et eksempel er litteraturen om sivilsamfunn og frivillige organisasjoner, deriblant idrettslag som arnested for sosial integrasjon (Seippel 2002). 1 I tillegg skal jeg gjøre feltarbeid i et basketballag og et fotballag.

2 Integrasjon kan studeres med fokus på hvordan enkeltaktører (vanligvis individer) knyttes til hverandre gjennom den konkrete samhandlingen, og hvordan de opplever eller gir mening til denne samhandlingen. Her er det faktisk interaksjon og sosiale nettverk som er i fokus. Kjennetegn ved de sosiale relasjonene blir da det som avgjør om den sosiale enheten kan karakteriseres som integrert eller ikke. En kan også anlegge et makroperspektiv og spørre hvordan en sosial enhet bidrar til samfunnets integrasjon på et mer generelt nivå. En måte å nærme seg dette siste er å se på hvordan individer som deltar på en aktivitet opplever at dette gir dem en tilknytning til andre institusjoner. (Seippel 2002:5). Segregasjon tenkes ofte som det motsatte av integrasjon. Segregasjon assosieres med å holde seg for seg selv, eller holde seg til sine egne - og med nødvendighet som det motsatte av integrasjon. Jeg skal med utgangspunkt i et case forsøke å diskutere om det alltid er tilfelle. Idrett og integrasjon Idrettslagene har som del av sivilsamfunnet sosial integrasjon som en av sine viktigste legitimeringsgrunner (Lorentzen 2001: 26). Og i begrunnelsen for statlig støtte til idretten har de sosiale sidene ved særlig den frivillige organiserte idretten vært viktig. noe som har fått økt vektlegging i de to siste stortingsmeldinger om idrettspolitikk (St.meld. nr. 27, , St.meld. nr. 14, ). Her presenteres den frivillig organiserte idretten som en arena for sosial integrasjon: For Regjeringens idrettspolitikk blir det i framtiden et prioritert mål å styrke det frivillige, lokale idrettsarbeidet. Det er fire hovedgrunner til denne prioriteringen: - De lokale, frivillige organiserte idrettsaktivitetene gir en rekke sosiale gevinster, som kommer i tillegg til de idrettslige. Frivillig idrettsorganisering bidrar til å styrke lokalt fellesskap, og skaper sosiale bånd mellom foreldre, naboer, utøvere og andre deltakere. - Den frivillige idretten gir trening i demokratiske samhandlingsformer. Det er Regjeringens syn at dersom de frivillige og sivile demokratiske institusjonene svekkes, vil også den allmenne interessen for demokratisk deltakelse svekkes. (St.meld. nr. 14, ) 2. Disse to første punktene er interessante i denne sammenhengen. Idretten tenkes å skape sosiale bånd og slik styrke lokal integrasjon. Og idretten styrker demokratisk deltakelse. Dette er i tråd med studier av demokrati og sivilt samfunn som trekker fram at de viktigste integrasjonsfremmende organisasjoner er de der det er direkte interaksjon mellom mennesker, og særlig i organisasjoner der alle står på like fot 2 De to siste grunnene, som ikke er så interessante for oss her er: - Den frivillige organiserte idretten gir selv betydelige tilskudd til egen drift, i form av ubetalt innsats. En vesentlig del av denne innsatsen er rettet inn mot driften av aktiviteten og organisasjonen. Og - Den medlemsbaserte idretten har tradisjonelt vært basert på en fortjenestefri organisasjonsform. (St.meld. nr. 14, )

3 (Putnam 1993, 2000, Seippel 2002). I Robert Putnams kjente bok Bowling alone (2000) er deltakelse i idrettslag, og andre sosiale foreninger der medlemmer fra ulike samfunnsklasser og grupper deltar på like fot, og inngår i direkte interaksjon av stor betydning for den samfunnsmessige integrasjonen. Slike organisasjoner og aktiviteter skaper sosial tillit, nettverk og sivilt engasjement, mener Putnam. Det er uformelle ansikt til ansikt relasjoner som utgjør samfunnets lim og som i tillegg skaper politisk deltakelse og engasjement (Putnam 1993). Så langt om den offentlige retorikken som langt på vei nærer seg av en rekke samfunnsforskere innen sivilsamfunnsfeltet. Integrasjonsbegrepet er vidt. For å kunne diskutere det nevnte treningsstedets betydning for deltakernes integrasjon kreves at en velger og begrunner en angrepsmåte. Her vil jeg snakke om etablering og styrking av nettverk gjennom treningsaktiviteter. Forskning om temaet Med unntak for den store spørreskjemaundersøkelsen av norske idrettslag (Seippel og Enjolras 2000) som er utgangspunkt for et arbeid om idrett og sosial integrasjon (Seippel 2002) er det etter det jeg vet ikke gjort mye om dette. I Kari Steen-Johnsens doktorgradsarbeid er dette et av flere tema. Casestudier intervjuer med folk om hva treningen betyr for dem utover den fysiske aktiviteten - mangler. ( Jeg vil gjerne ha tips om litteratur om emnet). Mitt eksempel - alltrening for innvandrerkvinner er spesielt. Men er her ment å illustrere et generelt poeng. (I tillegg til at noen forhold som er spesielle for akkurat dette feltet vil bli trukket inn). Alltrening for innvandrerkvinner I Oslo i dag finnes det flere treningstilbud for innvandrerkvinner. Treningene er arrangert av idrettslag, frivillige organisasjoner, kirker og moskeer. Noen muslimske kvinner har også laget sitt eget treningssenter. Jeg har deltatt på, og intervjuet 3 andre deltakere på et av disse tilbudene. Det er i regi av et idrettslag og foregår i på Oslos østkant. Dette tilbudet har eksistert i nesten ti år. Kjell, en av lederne i klubben forteller at initiativtakerne var noen norske, godt voksne damer som selv hadde vært idrettsaktive, og at tilbudet ble opprettet for å gi kvinner med innvandrerbakgrunn en mulighet til å komme seg ut og bevege seg: 3 Jeg har til nå intervjuet 6 voksne damer ( i 30 og 40årene) og 7 unge jenter (mellom 15 og 25 år).

4 Det største problemet for innvandrerkvinner var det å komme ut og få beveget seg. Det var det som var det primære. De hadde veldig mye sykdommer fordi de ikke rørte noe på seg. Så var det som var grunnlaget for disse treningene. ( ) Både alltrening og svømmingen hadde noe med fysisk fostring å gjøre. 4 Treningen ble først annonsert via flygeblader som ungene i klubben delte ut, og gjennom oppslag på legekontorer og liknende. Tilbudet ble raskt populært Siden jeg først ble med våren 2001 har en blanding av nye fjes og en fast stamme, møtt opp to ganger i uka til alltrening. Antallet varierer fra 20 til 50. Ganske mange er i alderen år, men de fleste er i årene, noen er eldre. Det er stor variasjon både når det gjelder klassebakgrunn, opprinnelsesland (bla Marokko, Tyrkia, Pakistan, Algeri ) og treningserfaring. Det de, med noen få unntak, har felles, er at de er muslimer. Treningen er også tilrettelagt for muslimer som følger regler om kjønnssegregering under trening. Gardinene og tøystykker som blir hengt opp foran vinduene før trening gjør at ingen menn kan se oss derfor kan også skaut og side drakter legges i garderoben. To trenere, begge kvinner med innvandrerbakgrunn og lang erfaring som aerobicinstruktører veksler på å instruere oss. Vi betaler femten kroner for hver trening - noe som går til deler av instruktørenes lønn, nytt musikkanlegg, og fester. Treninga er på mange måter nokså lik annen fitnesstrening (Steen Johnsen og Engelsrud 2002), men med en lang bolk arabisk dans mot slutten. Kvinnene kjenner hverandre godt. De fleste kommer i god tid før treninga begynner, - ofte en halv time før - og prater med kjente. Det er mye klemming og hilsing før treningen begynner. Rekruttering skjer stort sett gjennom nettverk som i stor grad finnes blant damer fra samme opprinnelsesland. På treningen blir man imidlertid kjent på tvers av slike etniske/nasjonale grenser: Salma på 20 år forteller det slik I: Har du blitt kjent med noen nye på treninga? S: De fleste, egentlig. Jeg kommer utrolig godt overens med dem. De fleste er jo eldre enn meg, men vi hilser og jeg snakker med dem. Det er hyggelig. I: Du treffer dem i andre sammenhenger også? S: Ja, på gata og i andre sammenhenger. Noen kjenner jeg godt fra før av, og noen kjenner jeg bare fra treningen. Hvert semester arrangeres en fest i tilknytning til treningen. Det er også flere tilstede på treninga uten å trene. For det første er det mange barn som er med, som løper rundt før (og noen ganger under trening. Bak i et hjørne av salen, i en gammel sofa sitter det noen voksne damer og prater og følger med mens vi 4 Intervju 12. sept 2002

5 trener. Dette er kvinner som vanligvis er med på treninga, og det er kvinner som er innom og ser på et par ganger før de blir med. Treningen som møtested De som er med har varierende grad av tilknytning. Noen kommer fast hver eneste trening, andre sjeldnere. Det er stor oppslutning om fester og felles aktiviteter da kommer nesten alle. De fleste av de voksne deltakerne begynte å trene pga helseproblemer, med henvisning fra legen eller lignende, mens de unge oppgir ønske om mosjon og slanking som viktigste grunn til at de kom første gang. Men de aller fleste forteller at de fortsetter fordi det er hyggelig å møtes der. Det at mange også kommer uten å trene betyr jo også at det er et tydelig møtested. De fleste av kvinnene som er med har få andre fritidsaktiviteter utenfor hjemmet Nettverk Rekruttering foregår stort sett gjennom eksisterende nettverk som ofte er blant kvinner med samme opprinnelsesland. Det foregår også en styrking av eksisterende nettverk: et eksempel er at flere av de unge jentene traff igjen en lærer de hadde hatt på barneskolen på treninga. De nye kontaktene som etableres på treningen er først og fremst knyttet til aktiviteten på stedet: Ja jeg kjenner jo de andre på treninga, men jeg går ikke hjem til dem. Dette er omkvedet når jeg har spurt om hvordan de vil karakterisere de nye bekjentskapene. De nye svake nettverkene er også på tvers av etnisk opprinnelse Om svake nettverk Selv om de kontaktene som etableres ikke er så sterke, er det ikke dermed gitt at de er uten betydning. I artikkelen The strength of weak ties (1973), påpeker Granovetter at mange såkalte svake bånd til andre personer kan være en vel så fordelaktige som mobiliserbar ressurs som få sterke bånd. Dette fordi personer med svært tette forbindelser i stor grad omgås de samme menneskene og institusjonene, og derfor i liten grad kan gi hverandre ny og relevant informasjon. Svake bånd gir ny informasjon på en enkel måte. De svake båndene er kilde til annen informasjon enn den en har i den umiddelbare sirkelen av familie og nære venner. Derfor kunne en tenke seg at de kontaktene som etableres på treningen kunne være en slik ressurs for kvinnene som deltar.

6 Om svake bånd, brobygging og tillit Innledningsvis ble det nevnt at Putnam legger særlig stor vekt på organisasjoner og aktiviteter der medlemmer av ulike samfunnsklasser og lag deltar på like fot, fordi de skaper sosial tillit, nettverk og sivilt engasjement. Det er forlokkende å forfølge denne tankegangen knyttet til mitt materiale. Jeg har allrede nevnt at det er folk fra forskjellige land her, folk med ulike sosial status og i ulike aldersgrupper. At slike skillelinjer gjør seg gjeldende under trening kan en også observere. De unge holder seg mest for seg selv, men snakker også med de voksne. De marokkanske snakker mest med hverandre, men også med andre. De tyrkiske mest med andre tyrkere, men også med andre. Og for noen av dem - som for eksempel bare kan tyrkisk er det åpenbart at det må bli slik. Når jeg i intervjuene spør hva de forteller til sine venner om hva stedet har å tilby, så trekker nesten alle fram at de syns det er spennende å treffe kvinnene som har en annen bakgrunn enn de selv har. Men det er en annen forskjell jeg vil trekke fram her, et forhold som kunne være en kime til konflikt, men som ikke ser ut til å være det i praksis. Som jeg allerede har nevnt er de fleste som er med muslimer, og de er muslimer på svært forskjellige måter. Jeg skal bruke en inndeling som Islamsk kvinnegruppe i Norge (IKN) har lansert til å illustrere dette. IKN presenterer tre hovedkategorier - analytiske kategorier som de mener kan brukes til å karakterisere muslimske kvinner i Norge; normative, moderne og tradisjonelle muslimer. For de normative muslimske kvinnene er den islamske identiteten overordnet, og de er opptatt av å skille mellom tradisjon og religion. De har tatt et bevisst standpunkt til islam, som ofte er intellektuelt begrunnet og ledsaget med kjennskap til islamsk litteratur. De bærer hodeplagg og er opptatt av å overholde islamske påbud, som segregasjonsidealet. For de moderne muslimske kvinnene er islam en del av deres kultur og tradisjon, men det å være moderne er overordnet. De er pragmatiske og bruker ikke religiøse, men kulturelle og intellektuelle begrunnelser. Islamske regler er ikke en forutsetning fro deres deltakelse i samfunnslivet. De bruker ofte ikke hodeplagg eller andre tegn som synliggjør at de er muslimer, men kler seg ofte i vestlige klær. For de tradisjonelle muslimske kvinnene er nasjonal etnisk og kulturell identitet overordnet. Og islam forstås ofte synonymt med tradisjoner slik de er tolket og formidlet av autoriteter. De tradisjonelle muslimske kvinner er sjelden yrkesaktive og de holder ofte barne sine hjemme fra aktiviteter. De er ofte redde for at barna skal bli for norske. (Thorsen og Rugkåsa 1999: 9). Selv om disse kategoriene ikke kan tenkes som konkrete grupper, og benevnelsene heller ikke er helt gode 5, trekkes det her opp distinksjoner som er 5 Benevnelsen tradisjonell fungerer, de to andre er ikke så greie. De normative er også moderne så da blir det å reservere betegnelsen moderne på de mer sekulariserte (?) problematisk. Å si at noen er normative (og dermed

7 meningsfulle for å beskrive variasjoner, i den gruppa jeg har intervjuet. Blant de voksne er det noen flere som nærmer seg den tradisjonelle kategorien, enn de to andre selv om alle tre er representert. For de unge jentene passer inndelingen dårligere. De fleste kan karakteriseres som en blanding av normative og moderne, og det er ingen av de jeg har intervjuet, og kanskje bare en av de som er med på treninga som jeg kan tenke meg passer inn i beskrivelsen av de tradisjonelle. En kunne tenke seg at denne store variasjonen i måten å praktisere islam på kunne utgjøre de viktigste skillelinjene på treningen. Inntrykket fra samværet på treningen bekrefter ikke en slik antakelse. Og i intervjuene var det for meg i begynnelsen overraskende at damene ikke var mer kritiske til hverandre. Amina for eksempel, som er glad for at alle hennes døtre har blitt praktiserende muslimer og bruker skaut, gir følgende karakteristikk av Kumru, som nok ville regne seg som en svært moderne muslim. I: Jeg har inntrykk av at Kumru er forbilde for de unge? Det er veldig mange som liker henne godt. A: Ja, jeg syns hun er veldig hyggelig og søt og hva skal jeg si, alt. Aktiv. Hun er en flott jente. Inntrykket er at alle, både de tradisjonelle og de moderne er svært begeistret for Kumru. Jeg hadde vel sett for meg at hun skulle være en mer kontroversiell figur. Det var rett og slett overraskende med de båndene en kunne se mellom kvinner som praktiserer islam på svært forskjellige måter. Nå kunne en innvende at dette er overfladisk. De vil framstå som godt forlikte overfor meg, mens samtalene i de tette nettverkene har helt andre valører. Og det kan de nok ha. Men det som er underlig er at i og med at så viktige moralske forhold står på spill for dem her så er likevel inntrykket når jeg ser dem snakke sammen under treningen at de er vel forlikte og setter pris på hverandres selskap. I intervjuene med de unge jentene kommer en liknende gjensidig respekt fram. De som heller mer mot den tradisjonelle eller normative polen sier at det ikke er riktig å gå uten skaut, men de respekterer de valgene de andre har gjort. Og de unge jentene som ikke bruker skaut er opptatt av at de som velger å bruke det er veldig modige. De unge jentene har kontakter på tvers av disse kategoriene, men de nærmeste venninnene har ofte det samme forhold til sin religiøse praksis som de selv har. Respekt er et ofte brukt ord i intervjuene. En skal respektere de andres valg. Hvordan respekten for de andre uttrykkes når de er sammen med sine nærmeste og ofte likesinnede- venninner er en annen sak. Om den flerkulturelle andre ikke) er heller ikke et godt grep. Inndelingen er valgt her fordi beskrivelsene av kategoriene gir mening når variasjonen i gruppa skal presenteres.

8 integrasjonen som kan sees på treninga er av høyst overfladisk karakter rokker likevel ikke dette ved funnene hvis en bruker Putnams ideer som målestokk. Betydningen av de overfladiske møtene, og de løse, men samtidig viktige båndene er noe av hovedpoenget i Putnams tenkning: bridging social capital can generate broader identities and reciprocity, whereas bonding social capital bolsters our narrower selves (Putnam 2000:23). Som møtested for kvinner med ulik holdning til religion og tradisjoner har stedet en tydelig brobyggende (bridging) betydning. Oppsummering Jeg har forsøkt å få fram to hovedpoenger. For det første at deltakelse på denne treningen for innvandrerkvinner bidrar til å styrke eksisterende nettverk og til å etablere nye og løse nettverk. Og de nye løse nettverkene er ikke uten betydning. Kanskje er dette noe som også gjelder deltakelse i andre idrettsaktiviteter og altså ikke er typisk for innvandrerkvinner. Det andre hovedpoenget er at selv om segregerte treningstilbud kanskje klinger dårlig på norsk passer det jeg kan observere fra et slikt segregert tilbud med Putnams ideer om at slike møtesteder skaper tillit og sosiale nettverk. (Hvorvidt det også skaper et sosiale engasjement er jeg mer usikker på det avhenger av hvor strengt en vil definere sosialt engasjement.) Med Putnams definisjon er tilbud som dette viktige arnesteder for sosial integrasjon. Dette treningstilbudet passer slik særdeles godt inn i den offentlige retorikken rundt idrett og integrasjon.

9 Litteratur Putnam, Robert D. (1993). Making Democracy Work. Civic Traditions in Modern Italy. Princeton University Press, Princeton, NJ. Putnam, Robert D. (2000). Bowling alone : the collapse and revival of American community. Simon & Schuster, New York. Seippel, Ørnulf (2002): Idrett og sosial integrasjon. Rapport. Institutt for samfunnsforskning. Steen-Johnsen, Kari og Engelsrud, Gunn (2002): Mellom selvutfoldelse og konformitet -. Treningssenteret som arena for tvetydig erfaring. I Seippel, Ørnulf (red.): Idrettens bevegelser. Sosiologiske studier av idrett i et moderne samfunn. Oslo: Novus forlag. Strandbu, Åse & Bjerkeset, Sverre (1998): Ungdom og idrett i et flerkulturelt samfunn. Litteraturoversikt og innledende analyser av Osloungdoms idrettsaktiviteter. Novas skriftserie 6/98. Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring. Strandbu, Åse (2002a): Idrettens betydning som flerkulturell integrasjonsarena. I Seippel, Ørnulf (red.): Idrettens bevegelser. Sosiologiske studier av idrett i et moderne samfunn. s Oslo: Novus forlag. Strandbu, Åse (2002b): Ungdom og idrett i et flerkulturelt samfunn. Innlegg på forskerseminar for Idrett, samfunn og frivillig organisering 6. mai Finnes på programmets hjemmeside: Thorsen, Kari Trædal og Rugkåsa, Marianne (1999): Spør oss! En systematisering av islamsk kvinnegruppe i Norge og deres løsningsorienterte metoder i arbeid blant muslimske jenter og kvinner. Oslo: Doxa Antropologisk byrå. Doxarapport 1/99.