Swiss Swatch og Blancpain. Skrever av Urmakermester Jon J. Lindstrøm.

Transkript

1 1 Swiss Swatch og Blancpain. Skrever av Urmakermester Jon J. Lindstrøm. To rivaler? Det er to urmerker som i de siste tyve årene har gjort seg spesielt bemerket innen sveitsisk urindustri. Det ene er mote uret Swatch. Det andre er Blancpain, som står forankret med dype røtter i sveitsisk urmakertradisjon. Disse to har på hver sin måte, og med utgangspunkt i to forskjellige tradisjoner, hatt stor betydning for utviklingen i sveitsisk urindustri etter kvarts revolusjonen. Kvartsrevolusjonen. Teknologiskiftet fra mekaniske til elektroniske ur kom brått på sveitserene. Allerede fra 1961 hadde sveitserene drevet forskning for å utvikle et kvartsur. Likevel kom utfordringen av blinkende og pipende kvartsur med LED displayer fra USA og det fjerne østen veltende inn over den tradisjonsbundne sveitsiske industrien. Røde LED displayer flammet opp på håndleddene til stadig flere, neppe av sjenanse, snarere av asiatisk elektronisk aggressivitet. Stadig flere sveitsiske markeder ble invadert av denne røde horden fra USA og Asia. Sveits som I 1974 produserte 91 millioner ur og urverk, måtte mot slutten av decenniet se produksjonen falle til 60 millioner enheter. Dette var et tall som ikke bare var på linje med Japans produksjon, men også med nykommeren Hong Kongs. USA var på dette tidspunktet allerede ute av kappløpet. Sveitsisk produksjon var i 1983 nede i 43 millioner enheter, og sveitsisk urproduksjon var inne i sin hittil største krise. Men egentlig var ikke elektroniske ur noe nytt for sveitserene. Ur ingeniøren Max Hetzel hadde oppfunnet stemmegaffeluret. Men i Sveits var ingen interessert i patentet. Det er vanskelig å bli profet i eget land sies det. Hetzel ble profet i USA. Den amerikanske urfabrikken Bulova lanserte stemmegaffeluret Accutron i 1960, det var Hezels oppfinnelse. Men stemmegaffel uret var egentlig bare en parangtes på veien fram til kvartsuret. Beta 21 ble lansert i 1967, med en kvartsossilator på 8192 HZ. Sveitserne lå på denn tiden på høyde med Japanerne når det gjaldt utviklingen av den nye teknologien. Men det skulle vise seg vanskelig å få satt den nye teknologien ut i produksjon. I denne fasen av kvartsrevolusjonen fikk Japanerne et forsprang. Av de ca sveitsiske firmane som produserte ur i 1950 årene, var det i 1984 bare 632 tilbake. En arbeidsstokk på ca var sunket til For å styrke industriens konkurranse evne ble gruppen SMH dannet i Reorganisering og svar på utfordring. I 1976 hadde en sammenslutning av sveitsiske urfabrikker, Ebauche SA, klart å fremstille et kvarts verk de kalte Flatline. Inkludert sentersekund og dato var ikke verket høyere enn 3,7mm. Ett år senere ble dette forbedret til 3,1mm, noe som gjorde det mulig å produsere et ur som ikke overskred 6mm på det tykkeste. I 1978 lanserte Seiko fabrikken i Japan et ur som ikke var høyere enn 4,1mm, samme året klarte de å redusere høyden til bare 2,5mm, japanerne hadde verdens tynneste kvartsur. Dette var en utfordring sveitserne ikke kunne overse. Utfordringen var å lage et tynnere og kvalitetsmessig bedre ur en japanernes. Verket skulle presses inn i en kasse som ikke

2 2 var tykkere enn 2mm. I Sveits ble prosjektet kjent under navnet Delirium. I løpet av seks måneder hadde utviklingsgruppen skissert en modell hvor urverkets platine (platen verket er bygget på) var sløyfet. Verket ble bygget direkte på kassens bakside. Dette reduserte Delirium urets totalhøyde til uslåelige 0,98mm. Lanseringen skjedde 12/1-79. Kassen kom fra Concorde og ble markedsført I USA for dollar. Swatch blir skapt. Etter sammenslåingen av de to gruppene ASUAG og SSIH fikk Nicolas G. Hayek kontrollen over det meste av det som var igjen av Sveitsisk urindustri. Hayek innså at sveitserne ikke bare kunne selge ur i luksus segmentet, han valgte derfor å videre utvikle delirium uret til et billig masseprodusert ur. Uret skulle oppfylle de følgende kriteriene: 1. Det måtte kunne konkurrere med de billigste urene fra Japan. 2. En høy kvalitet måtte opprettholdes. 3. Det måtte kunne produseres på en billig måte. 4. Basis konstruksjonen måtte kunne overføres til et stort antall modeller. 5. Uret måtte ha en formgivning som gjorde det egnet for hverdags bruk. Robust, vannbeskyttet, og tre års gangtid før batteri bytte var nødvendig. Disse kriteriene var det umulig å oppfylle med en konvensjonell produksjonsmåte. Det nye prosjektet fikk grønt lys i Midt på året i 1982 ble det gitt grønt lys for produksjon av de første Swatch urene. Hemmeligheten med Delirium uret var en veldig forenkling av urverket. Verket ble montert ovenfra og rett på kassens bakside. Antall verkdeler ble redusert til 91, og senere til bare 51. Et vanlig kvarts verk består av ca. 150 deler. Det største problemet var å automatisere monteringen av uret. Til å begynne med var det feil på opptil 70% av urene. Derfor ble det besluttet å montere den første serien for hånd. Tre år etter at de første beslutningene ble tatt var de første vanntette, støtsikre og fargesprakende urene i plastkasser klare for salg. Dåp. Navnet Swatch tilskrives en av prosjektets markedskonsulenter, Franz Exaver. Swiss Watch = Swatch. Dette ble det endelige navnet på det nye produktet. Et kvarts styrt ur, med en nøyaktighet på 1 sek. / 24t. Den første mars I 1983 ble Swatch lansert samtidig i Sveits, Tyskland og England. Kolleksjonen besto av tolv modeller priset til mellom SF og 49,90. Målet var å produsere en million ur ble et skjebne år for Swatch. Produksjonen var satt til 2,4 millioner ur. Hver modell fikk sitt eget navn. Opplegget var å gå for to nye kolleksjoner årlig. Mellom 200 og 250 modell forslag ble vurdert hvert år, av disse ble ca. 70 modeller produsert. Mr Hayek sier at Swatch betyr, provokasjon, farger og å kaste konvensjoner overbord. Swatch lokomotivet. I en tid da alle piler syntes å peke nedover for sveitsisk urindustri, klarte Swatch å snu en negativ utvikling. Uret var frekt og ukonvensjonellt både teknologisk og estetisk. Swatch beviste for sveitserne at det var mulig å ta opp kampen med de asiatiske billigproduktene. Uret hadde brutt med nesten alle konvensjoner for sveitsisk urproduksjon. Kassen var av syntetiske materialer, verkets deler ble formelig sprøytet inn i kassen, skive og visere ble lagt over. Til slutt forseglet glasset kassen, som aldri

3 3 mere kunne åpnes. Gikk uret i stykker var det definitivt slutt. Det eneste som kunne byttes var batteriet og plast remmen. Uret, et opprinnelling håndverksprodukt var med Swatch omskapt til et hundre prosents industri produkt og forbindelsen til tradisjonelt sveitsisk urmakerhåndverk kunne med denne utviklingen bli brutt for bestandig. Men noen tenkte heldigvis annerledes. Blancpain. Blancpain representerer det andre ytterpunktet i dette dramaet i nyere sveitsisk urindustris historie. Mens Swatch skal være det moteriktige, det lett flagrende og stadig omskiftelige og forførende billigproduktet. Skal annen akt handle om Blancpain, som reiser seg av industriens ruiner og etablerer seg trygt innenfor det tradisjonelle sveitsiske håndverks baserte urmakeriet. Her er ordet kvarts aldri nevnt, her dreier det seg kun om velkjent mikro mekanikk. Med hjul som griper i drev, og balanser som svinger på helt andre frekvenser enn kvartsurets. Et ihvertfall 700 år gammelt håndverk, kunsten å lage mekaniske ur, nektet simpelthen og dø. Urmaker håndverket var tett knyttet til sveitsisk kulturhistorie så på tross av alle dystre spådommer ville ikke urmaker tradisjonen la seg avskrive bare på grunn av et teknologi skifte. Jean-Claude Biver hadde forstått dette da han i 1982 overtok Blancepain fra SSIH. Så kan teppet for annen akt gå opp med Bivers knall sterke utsagn: Blancepain har ikke siden 1735 produsert et eneste kvartsur, og kommer heller aldri til å gjøre det. I 1982 da det mekaniske uret var erklært dødt, må dette utsagnet ha vært den reneste selvmords erklæring. Ikke bare for Blancpain, men for store deler av sveitsernes kulturhistorie også. Men det var gode grunner for Bivers sterke program erklæring, for mot alle odds, det mekaniske uret hadde livets rett. Et håndverk er et kunnskaps testament fra en generasjon til en annen. En kunnskap som ikke er nedfelt i ord på papir, men som ligger skjult i taushet i urene selv. Ved å avstå fra kvarts produksjon klarte Blancpain å bevare kunnskapen om håndverket. De klarte å ta vare på produksjonsutstyr i en periode da gamle maskiner og verktøy nådeløst havnet på skraphaugen. Ved å gå foran som eksempel fikk de også andre til å følge etter. Mye av den gamle kunnskapen var ikke skrevet ned, den var overlevert fra håndverker til håndverker gjennom generasjoner. I det attende og nittende århundret var det bare en muntlig overlevering fra urmakermester til lærling. Det var nesten ingen tegninger eller skriftlige nedtegnelser. Kanskje var det grunner for det også. Kjernekunnskap skulle bare tilflyte de innvidde. Da kvarts revolusjonen slo inn over Sveits forsto mann at tiden var knapp når det gjaldt å konservere gammel kunnskap. Hos firmaet Frederic Piguet i Val Joux ble det funnet et stort antall gamle urverk. Det fantes ingen skisser eller tegninger. Nå ble hvert av verkene studert og tegninger ble utarbeidet. På denne måten ble mye gammel kunnskap bevart og et gammelt håndverks kulturhistorie fikk en sjangse til å overleve. Utfordringen fra de seks mesterverkene. Urmakerkunsten har alltid satt seg høye mål. Nå som mye av den gamle kunnskapen var bevart gjaldt det å komme videre. Blancepain ønsket ikke å gå på akkord med sine idealer. Det betød å finne en klassisk rund form for urkassen, mens fokus skulle ligge på urverket som representerte kjernen i det klassiske håndverket. Opprinnelig ble det sveitsiske urmakeriet utviklet i lange vintermåneder i sveitsisk Jura. Her i de typiske

4 4 sveitserhusene begynte urmakerne å perfeksjonere seg. Og langsomt utviklet dette seg til et høyt respektert håndverk. Den dag i dag trives håndverket best i disse gamle omgivelsene. Gjennom firehundre år ble det gradvis utviklet små mekaniske underverk. Blancpain ville gjenskape disse i moderne og forminsket form. Urene har utviklet seg langs en skala som kan uttrykkes fra en til seks. Vanskelighetsgraden øker etterhvert som en beveger seg oppover på skalaen. Allerede I 1988 var Blancpain istand til å presentere alle seks urene ib den samme katalogen. De seks mesterverkene. 1. Det ultra tynne. I dette verket er alle toleranser veldig små, delene blir derfor vært sensible. 2. Ultra tynt med månefase, dag og dato. Månefase uret er blitt symbolet på Blancpains gjenfødelse. Charles Andre Piguet, sjefsurmaker ved Blancpain hadde mye strev med å rekonstruere dette urverket siden det ikke fantes tegninger. Men da uret ble lansert I 1984 var det verdens minste ur med månefase. 3. Tredje mesterverk er en evig kalender, som også mestrer å korrigere for skuddår. 4. Det fjerde er en dobbeltkronograf som benytter seg av en mekanisk clutch. Dobbeltkrongrafen kan for eksempel måle en løpers mellomtider, eller tiden på to løpere som starter samtidig. 5. Mesterverk nummer fem er et tourbillon ur. Tourbillon betyr virvel. I denne mekanismen, som opprinnelig ble oppfunnet av Breguet, roterer hele urets gangparti. Dette for å oppheve tyngdepunkts feil i anker, ganghjul og balanse. 6. Minuttrepitisjon. Dette er det mest kompliserte verket. Konstruksjonen skriver seg fra slutten av sekstenhundretallet. Poenget er at uret ved hjelp av et slagverk kan fortelle hva tiden er når urskiven ikke kan leses av i mørket om natten. Slagverket aktiviseres ved hjelp av en hendel som trekker opp fjæren for slagverket og samtidig føler hva riktig tid er, og gir dette til kjenne ved først å slå antall timer, så kvarteret og til slutt antall minutter innenfor kvarteret. For å sette kronen på verket klarte Blancpain å forene alle de seks mesterverkene i ett ur. Det fikk navnet 1735 til ære for det året Blancpain ble grunnlagt. En slik miniatyrisering ville ikke vært mulig uten vår tids teknologi. Uret består av 740 deler og det tar nesten et år å fullføre det. Uret er selvtrekkende ved hjelp av en platinarotor, og har en evig kalender. En tourbillon i en titanramme sørger for presisjonen, en dobbelt kronograf for korttidsmålingen. Minuttrepeterverket i 18 karat rosa gull setter punktum for dette eksempelet på fremragende urmakerkunst. Forarbeidet til dette mesterverket tok seks år. Med dette er firehundre års kunnskap og urmakerfaglig kulturhistorie samlet i et ur. Så langt har Blancpain produsert tolv 1735 ur. Tre urmakere ved Blancpain er nå istand til å produsere et slikt ur pr. måned. To forskjellige kulturer. Framtiden trenger dem begge. Mote uret Swatch er en ypperlig representant for industriell tenkning. Det tar pulsen på sin samtid, kommer med to nye kolleksjoner pr. år, det er ikke ment å vare stort utover øyeblikket. Det produseres med minimal bruk av menneskelig arbeidskraft og koster en bagatell. Blancepain derimot står for det stikk motsatte. Det er et arbeidsintensivt produkt, som har dype røtter i sveitsiske håndverkstradisjoner. Det produseres i små serier og koster en formue. Men vil på grunn av sin kvalitet og forankring i gammelt håndverk

5 samt formidable pris ikke havne på skraphaugen innen overskuelig framtid. Paradoksalt nok finnes begge merker idag under same tak innen Swatchgroup. De står neppe i noe konkurranse forhold til hverandre disse to. Til det taler de for forskjellige språk. Tvert imot kan disse to ytterpunktene i måten å tenke urproduksjon på ha mye å tilføre hverandre. Framtiden vil trenge dem begge. Kanskje et sted i skjæringspunktet mellom disse to ytterpunktene, ligger nøkkelen til det perfekte uret. Det uret som best kan oppfylle kravene til formgivning, kvalitet, levetid og pris. 5