50,- Rogaland. Halvparten går til selger

Transkript

1 Rogaland nr Årgang Hjerne og avhengighet unik forskning blant avhengige OBS Teamet for dem som er gitt opp Forsker: Taushet i skole og barnehage er et svik Kaféhuset Bådeog bryter ned skiller Selgerportrettene Leiv Johan i Haugesund og Bjørn i Stavanger 50,- Halvparten går til selger

2 Ønsker du å annonsere i ASFALT? Ring Halsne på telefon E-post: post@hrme.no Innhold Stiftelsen Gatemagasinet Rogaland er en selvstendig stiftelse med formål å utgi gatemagasinet ASFALT for å fremme engasjement og selvhjelp blant mennesker med ruserfaring, og som er i en vanskelig livssituasjon. Stiftelsen skal være politisk og religiøst uavhengig «I de aller fleste utdanninger blir praktisk kunnskap tillagt like stor vekt som teoretisk kunnskap. Slik bør det også være i rusomsorgen.» Vask gull i rennesteinen :innsikt OBS Teamet legger til rette 32 :reportasje Kjenn gleden ved å dele 26 :Tilbakeblikk Haugesund 36 :tilbakeblikk Stavanger 40 :Selgerportrettet Leiv Johan :forskning Krevende behandling 10 :Innsikt Rusavhengige foreldre 44 :HVERDAGSENGLENE Turid og Arne Johnsen 46 :Livsstil 3 retter til under 100,- :Selgerportrettet Bjørn 14 :møtet En hverdagshelt :Fast stoff 3 : Leder : Skråblikk : Tegneserie 50 :Plakatsvar :Bridge :Øyeblikket :Lått og løye Kryss, Quiz og finn 5 feil I et tidligere nummer av ASFALT uttalte Øyvind Arntzen: Det finnes så mye gull i rennesteinen. Gatene er fulle av ressurssterke mennesker som kunne gjort nytte for seg om de fikk muligheten. Hvem som helst kan prøve, men man overlever ikke på gata dersom man ikke er ressurssterk. Arntzen er tidligere rusavhengig. Nå hjelper han andre i kampen mot avhengigheten. Han er skipper på skuta MS Bergvåg, som hver sommer seiler langs norskekysten med mennesker som har et ønske om å bli rusfrie som mannskap. I denne utgaven av ASFALT kan du lese om Stavangerprosjektet om hjerne og avhengighet, et unikt forskningsprosjekt, der de avhengige blir inkludert på en helt annen måte enn tidligere. Det er på høy tid at de som virkelig kjenner hvor skoen trykker, får en viktigere rolle i utforming og gjennomføring av rusbehandlingen. Tidligere rusavhengige har verdifull kunnskap om hvordan livet i rennesteinen er. Gjennom praksis har de tilegnet seg kunnskap på et felt ansatte i rusomsorgen og politikere har lest seg til. I de aller fleste utdanninger blir praktisk kunnskap tillagt like stor vekt som teoretisk kunnskap. Slik bør det også være i rusomsorgen. Få kan være uenige i at rusomsorgen slik den fungerer i dag, er feilslått. Få kan være uenige i at vi må våge å tenke nytt. Hvorfor ikke i større grad benytte seg av kompetansen til alle de som har førstehåndskunnskap til problemet, til de som har røynt livet i rennesteinen? Mennesker med erfaring fra rusmiljøet vil ha lettere for å knytte tillitsbånd til pasienter som er under behandling. De vil evne å vise større forståelse, enn mennesker som har tilegnet seg kunnskapen på skolebenken. Hvorfor er de så redde for å rådføre seg med oss med erfaring? Hvorfor er det nesten ingen tidligere rusmisbrukere som jobber i rusomsorgen, spør Øyvind Arntzen. Vi stiller de samme spørsmålene og finner ingen gode svar. Men vi mener det er all grunn til å lytte til Arntzens oppfordring om å begynne å vaske gull i rennesteinen. I denne utgaven av ASFALT kan du bli med ansatte i OBS Teamet i Stavanger en dag på jobb. Deres oppgave er å tilby behandling til rusavhengige og psykisk syke mennesker som faller mellom to stoler i det offentlige hjelpeapparatet. I dag behandler teamet om lag 90 pasienter i Stavanger. Avdelingsleder Karianne Borgen forteller at hun er stolt over arbeidet teamet gjør for å hjelpe mennesker som blir stemplet som behandlingsudyktige. Men hun stiller spørsmål ved om tilbudet er i ferd med å bli en hvilepute for spesialisthelsetjenesten og den kommunale helsetjenesten. Pasientene som får behandling av OBS Teamet, blir stadig yngre. Å hevde at man har prøvd alt når pasienten ikke er mer enn 20 år, det blir for enkelt, mener hun. Avdelingssjef Gerd Helene Irgens ved Stiftelsen Bergensklinikkene hevder i dette nummeret av ASFALT at lærere og ansatte i barnehager ikke er flinke nok til å gripe inn ved mistanke om at barnas foreldre ruser seg. Hun mener at dette skyldes både for lite kunnskap og en frykt for selv å havne i konfliktfylte situasjoner. Taushet er svik, slår hun fast og er tydelig på at rus må sterkere og tidligere inn i utdanninger som retter seg mot barn i både skole- og helsevesenet. Thea Eintveit Fernblad er elev i videregående skole. Skolen utfordret henne til å skrive en oppgave under tittelen Hverdagshelt. Thea gikk ut på gaten og oppsøkte en ASFALT-selger. Det ble et helt spesielt møte som ASFALT-leserne får beskrevet i denne utgaven av magasinet. For et halvt år siden åpnet kaféhuset Bådeog i Sandnes. Målet til Bethaniastiftelsen, som driver kaféhuset, er å bryte ned unødvendige skiller mellom mennesker. Navnet er ikke tilfeldig valgt og skal reflektere at ingen mennesker er enten eller, men at alle er både òg. Kafeen har et noe uvanlig tilbud på menyen. Kundene blir oppfordret til å kjøpe en kopp kaffe og betale for to. Tanken er at kunder som føler at de kan betale litt ekstra, på den måten bidrar til at mennesker som gjerne ikke har råd også kan drikke en kopp kaffe på kafé. Vi ønsker å tilby kundene å kjenne gleden ved å dele, sier daglig leder Bjarne Lemvik. Som vanlig blir du også kjent med to av selgerne våre, denne gangen er Leiv Johan fra Haugesund og Bjørn fra Stavanger portrettert. God lesning! Helle Aasand Redaktør Tusen takk til: Alle selgerne våre som står på som helter for å endre sin egen livssituasjon ved å selge gatemagasiner, og for innsatsen for å gjøre ASFALT til en suksess. Takk også til alle dere som kjøper ASFALT. Takk til alle bidragsytere og frivillige som har lagt ned en kjempeinnsats for å betjene distribusjonskontorene i Stavanger og Sandnes. Her nevner vi spesielt Jobb1 og de ulike organisasjonene i Bymisjonssenteret i Stavanger samt byprestene og Funkishuset i Sandnes. Takk til andre frivillige som stiller opp flere ganger i uka, og gjør en veldig god jobb og I jobb-prosjektet til bymisjonssenteret i Haugesund og alle ildsjelene der. Har du et tips eller en historie du vil dele med andre, kan du kontakte redaksjonen på e-post: redaksjon@gatemagasinetasfalt.no. ASFALT takker også våre annonsører for støtten. Uten den ville vi ikke klart å gjennomføre prosjektet. Vite mer om ASFALT? Nysgjerrig på å få vite mer om gatemagasinet ASFALT og hva vi driver med? Da må du gjerne ta kontakt med oss. Vi tar mer enn gjerne turen til lag, foreninger og klubber som kan tenke seg å få besøk av oss. Vi stiller opp så langt vi har kapasitet for å fortelle om oss selv og måten vi jobber på. Kontakt daglig leder Ove Nikolaisen på e-post: ove@gatemagasinetasfalt.no eller på telefon for å avtale nærmere. Tips til redaksjonen? Kontakt redaktør Helle Aasand på e-post: redaksjon@gatemagasinetasfalt.no eller på telefon nr

3 :Innsikt OBS for dem som faller utenfor Oppsøkende behandlingsteam Stavanger (OBS) skal hjelpe rusavhengige og psykisk syke som faller utenfor hjelpe apparatet. Pasientene blir stadig yngre. 4 nr nr

4 Tekst: Bernt Eirik Rød Foto: Steinar Engelsen Her er det litt krise. I det siste har rusbruken hennes vært totalt ukritisk. Hun er somatisk og psykisk veldig syk. Fastlegen mener det er fare for nyresvikt og han er bekymret for hjertet. Hun spiser ikke og avviser hjelp. Før helgen ble hun akuttinnlagt på psykiatrisk, men skrev seg selv ut bare noen timer senere, sier sykepleier Ann Cathrine Dalva Borge. Et sikkerhetsnett Hun jobber i OBS Teamet i Stavanger. Dette er et samarbeid mellom Stavanger universitetssjukehus ved Psykiatrisk divisjon og Stavanger kommune. Det begynte som et prosjekt i 2006, som et ledd i Opptrappingsplan for psykisk helse. I 2010 ble prosjektet en del av den ordinære driften og har i dag 17 ansatte. Dagen ved OBS begynner med morgenmøte, der de ansatte informerer hver andre om planene for dagen og om situa sjonen til pasientene som skal besøkes. De ansatte er delt inn i tre team. Tverrfaglighet er stikkordet for sam men setningen av team ene. De som jobber i OBS, har helse- og sosial faglig utdanning. Vernepleiere, syke pleiere, barnevernspedagoger, psyko loger, sosionomer og en psykiater. Pasien tene får i all hovedsak behandling hjemme hos seg selv. Oftest avtaler vi på forhånd, men vi oppsøker dem også uanmeldt, forteller daglig leder. Noen ganger slipper de oss inn, andre ganger kan vi få døren hardt slengt i ansiktet, sier Karianne Borgen. «Vi vet at hun er veldig syk, og at det kan stå mellom liv og død. Men OBS er et frivillig behandlingstilbud.» Ann Cathrine Dalva Borge, sykepleier Hver dag starter med morgenmøte, der de ansatte i OBS Teamet gjør opp status for pasientene. De aller fleste får behandling hjemme hos seg selv. Fra venstre avdelingsleder Karianne Borgen, sykepleier Ann Cathrine Dalva Borge og vernepleier Maiken Helvig. Hun er én av to avdelingsledere ved OBS Teamet, som akkurat nå har cirka 90 personer i Stavanger til behandling. Målgruppen er personer med alvorlige psykiske lidelser og rusavhengighet som ikke har fått eller kan ta imot ordinær behandling. Ikke alle tilfreds stiller kravene til behandling i spesialist helsetjenesten eller kommunale hjelpetiltak. Vi skal fungere som et sikkerhetsnett for dem som faller mellom to stoler, forteller Borgen. Den rusavhengige må blant annet ha gjen nomgått en psykologisk utredning for å få behandling på sykehus eller i kommune helsetjenesten, noe som kan være vanskelig dersom pasienten ruser seg. Noen ganger slipper de oss inn, andre ganger kan vi få døren hardt slengt i ansiktet. Karianne Borgen, avdelingsleder Vi stiller ikke krav til rusfrihet. Vi er friere og kan være mer fleksible når det kommer til pasientenes individuelle behov, sier Borgen. Vanskelig dilemma Kvinnen som Ann Cathrine Dalva Borge refererte til i starten av morgenmøtet, får ikke besøk av OBS Teamet denne dagen. Under møtet tikker det inn en tekstmelding der hun avlyser avtalen. Det er et stort dilemma. Vi vet at hun er veldig syk, og at det kan stå mellom liv og død. Men OBS er et frivillig behand lings tilbud, og det er vanskelig å vite hvor mye press vi skal utøve og når det er riktig å ta initiativ til å bruke tvang, sier sykepleieren. Hun rådfører seg med de andre rundt bordet. Hvordan skal vi snakke med henne? Hun må motiveres, men hvordan? Kvinnen i 20-årene blir beskrevet som en person som ikke er mottakelig for press. Hun blir sint og låser seg helt dersom hun føler seg lurt eller trengt opp i et hjørne. Det er vanskelig. Jeg tror ikke hun vil ha nytte av behandling dersom hun blir utsatt for press eller tvang. Vi er nødt til å ha is i magen og gå fram med små steg, sier Borgen. Teamet lander på å ringe henne for å prøve å overtale henne til å ta imot besøk ved en senere anledning. Presser når de kan Lagård dagsenter og nattlosji er et mid ler tidig botilbud for hjemløse rusavhengige i Stavanger. Etter morgenmøtet kjører Dalva Borge og kollega Glen Paulsen dit for å treffe en mann i slutten av 30-årene. Han er en person som så gjerne vil, men som har behov for litt press for å få det til. Ofte forteller han om store planer, men så blir det med planene. Han skaper illusjoner som brister. Han er en person som tåler, og som har behov for, å bli presset litt. Takk for at dere kom, sier mannen da OBS Teamet kommer inn døren. Han forteller at han ikke har ruset seg på ni dager og at han ønsker å begynne å jobbe. Mannen trenger en legeerklæring, men har ikke vært hos legen på 14 år. 6 nr nr

5 Til venstre: Avdelingsleder Karianne Borgen er stolt av OBS Teamet, men frykter at tilbudet kan bli en hvilepute for spesialisthelsetjenesten og kommunal helsetjeneste. Under: Behandler Torild Holbæk-Hanssen ønsker pasienten lykke til, etter at hun og de andre i teamet har bestemt seg for å gi ham en sjanse til. Mannen i 30-årene er en av cirka 90 pasienter som får behandling gjennom OBS Teamet. Vi er friere og kan være mer fleksible når det kommer til pasientenes individuelle behov. Karianne Borgen, avdelingsleder Så ring og bestill en time nå, da, oppfordrer Dalva Borge. Jeg liker ikke leger, protesterer han. Dalva Borge møter blikket hans, men svarer ikke. Noen ganger må jeg kanskje gjøre ting man ikke vil, for å oppnå noe man vil, sier mannen. Han ber om å få låne en telefon og taster nummeret til legen. Se det. Der fikk du time. Det er godt, skryter sykepleieren. Ustabile og aggressive pasienter Problemstillingene OBS Teamet møter, er varierte og spenner vidt. Pasientene har svært individuelle behov, og jobben deres er å legge best mulig til rette for hver enkelt. Men en ansatt står aldri alene om vanskelige beslutninger. En gang i uken har vi behandlingsmøte. Der tar vi beslutninger på tverrfaglig grunnlag. Teamet skal stå ansvarlig, ikke hver enkelt ansatt, opplyser Karianne Borgen. Også i møter med pasientene er det alltid to eller flere ansatte til stede. Dette skal sikre bred faglig vurdering og de ansattes sikkerhet. Vi kan telle på én hånd de gangene vi har opplevd truende situasjoner, men flere av pasientene vi behandler, er ustabile og kan være aggressive. Det må vi ta hensyn til, sier Borgen. Gi meg en siste sjanse Mannen som kommer inn dørene til OBS Teamets lokaler i Stavanger sentrum, viser ingen tegn til aggresjon. Han kommer presis til et planlagt møte, der fremtiden etter siste sprekk skal diskuteres. Mannen i begynnelsen av 40-årene er nedbrutt og skuffet. OBS Teamet er fantastisk. Det er alltid jeg som ødelegger for meg selv. Like etter årsskiftet kom han tilbake fra et halvt års opphold ved Tronvik psykiatriske behandlingsheim i Førde. Det gikk fint under behandlingen, men han sto ikke mot presset da han ble utskrevet og skulle stå på egne bein. Hjemturen fra Førde til Stavanger tok en uke, og han husker bare bruddstykker. Jeg har ikke vært nykter siden jeg ble utskrevet. Det går bare en vei nå, sier han gråtkvalt. Han trygler om hjelp. Representanter fra OBS, Helse Førde og Stavanger kommune lytter til mannen. Jeg er ikke klar for å møte galskapen igjen. Kan jeg få en siste sjanse, ber han. Mannen sluttet frivillig i LAR (Legemiddelassistert rehabilitering) etter syv år. Han vil ikke tilbake. Jeg vet hva Subutex gjør med kroppen min. Jeg blir deprimert og lei meg. Jeg orker det ikke lenger. Om du får en ny sjanse, hvorfor blir det annerledes denne gangen? Vil det ha noen hensikt? Jeg er veldig usikker, sier Torild Holbæk-Hanssen, behandler i OBS. Etter tre kvarter bestemmer de seg for å la tvilen komme mannen til gode. Han får innvilget et nytt opphold ved Tronvik i Førde. Han smiler og børster bort et hårstrå som har falt ned på kragen. Ser dere? Med en gang jeg får gode nyheter, så forsvinner de grå hårene. Hvilepute Mannen går ut dørene med nytt håp for framtiden. Han er en av om lag 90 personer i Stavanger som faller gjennom maskene i velferdsstatens ordinære sikkerhetsnett, og som er blitt fanget opp av OBS Teamet. Pasientene kommer til OBS via ulike veier. Noen få tar kontakt selv, men i hovedsak er det pårørende eller offentlige instanser som NAV, politiet, kommunale helsetjenester, fastleger eller sykehus som henvender seg på vegne av den rusavhengige. OBS Teamet oppfordrer pårørende som er bekymret og som føler seg maktesløse, til å ta kontakt. Daglig leder Karianne Borgen er stolt av å lede OBS Teamet og mener at det er et viktig tilbud for mange, men frykter samtidig at det er i ferd med å bli en hvilepute for spesialisthelsetjenesten og den kommunale helsetjenesten. Stadig flere pasienter blir henvist til oss fra offentlige hjelpeinstitusjoner. Pasientene blir avvist på grunn av blant annet truende atferd, mange innleggelser og fordi det hevdes at alt er prøvd. Borgen har jobbet i OBS siden oppstarten for syv år siden. :OBS Teamet Et ambulant behandlingsteam som skal gi hjelp til personer med alvorlige psykiske lidelser og sammensatte tilleggsproblemer, ofte rusproblemer. Teamet er satt sammen av en psykiater, psykologer, sykepleiere, sosionomer, vernepleiere og barnevernspedagoger. Teamet skal treffe pasientene der de er og der de føler seg trygge. Gode relasjoner mellom pasient og behandlere vektlegges tungt. Gir behandling i form av miljøterapi, samtaler, utredning, kontakt med annet helsepersonell og praktisk hjelp i hverdagen. Målet er å bedre den enkeltes livs situasjon, slik at pasienten får til freds stillende boforhold og evne til å ta imot vanlig behandling. Jeg registrerer at pasienter blir gitt opp i yngre alder nå enn tidligere. De aller fleste som er i behandling hos oss, er mellom 20 og 40 år. Å hevde at man har prøvd alt når pasienten ikke er mer enn 20 år, det blir for enkelt, mener hun. : Målgruppen er pasienter som -- har hatt mange innleggelser -- har falt ut av behandling tidligere -- aldri er blitt fanget opp av hjelpeapparatet -- avvises av sosialtjenesten på grunn av truende atferd -- ikke får hjelp i bolig fordi de oppfattes som farlige -- avviser hjelp fra kommunen og spesialisthelsetjenesten -- vurderes ikke å være mottakelige for behandling -- er uten oppfølging og behandling fordi alt er prøvd tidligere -- faller ut av systemet på kritiske tidspunkter 8 nr nr

6 :innsikt Taushet er svik Barn er svært lojale og flinke til å skjule foreldrenes rus avhengighet. Barnehageansatte og lærere må skoleres bedre i å se faresignalene, mener avdelingssjef Gerd Helene Irgens ved Stiftelsen Bergensklinikkene. Tekst: Bernt Eirik Rød Foto: Thomas Anthun Nielsen, Megafon Irgens har 26 års erfaring innen rus omsorg. Hun etterlyser økt vektlegging av rus og signaler som kan avdekke om sorgs personers rusavhengighet tidligere i utdanningen av lærere, barnehageansatte og helsepersonell. Det er helt avgjørende at barn som opplever at omsorgspersoner ruser seg, blir sett og får hjelp så tidlig som mulig, sier hun. Tabu og skam Irgens har holdt mange foredrag om temaet for ansatte i skoler og barnehager. Hennes bestemte inntrykk er at kunnskaps nivået om hva man skal se etter og hvordan man bør tilnærme seg barn med foresatte som ruser seg, ofte er for dårlig i yrkesgruppen. Tilbakemeldingene jeg får, er at de som jobber direkte med barn, syns dette er et svært vanskelig tema og at de ikke helt vet hva de skal se etter. De syns dessuten det «Det er helt avgjørende at barn som opplever at omsorgspersoner ruser seg, blir sett og får hjelp så tidlig som mulig.» er vanskelig å sette ord på bekymringen i møte med foreldrene. Vi har sett en bedring de siste årene, men rus og symptomene barn får når foresatte ruser seg, må vies større plass i pensum for alle som utdanner seg til arbeid med barn. De aller fleste som utdanner seg innen helseog sosialfag, vil komme i kontakt med rusproblematikk. Derfor er det behov for mer basiskunnskap, mener Irgens. Typiske tegn på at noe kan være galt, er om at barna virker trette, slitne, ukon sentrerte, uoppmerksomme eller engstelige. Enkelte viser ingen symptomer. Det er viktig at barnehageansatte og lærere ikke bagatelliserer endringer i barns atferd. Det er også viktig å være klar over at barn er eksperter på å skjule foresattes rusmisbruk. Rus er tabu, og det er mye skam knyttet til misbruk. Barn ønsker å beskytte foreldrene sine, understreker Irgens. Vare for endringer Rusavhengighet går ofte i arv. En del pasienter ved Bergensklinikkene og andre behandlingsinstitusjoner er preget av egne foreldres rusmisbruk, voldsbruk eller psykiske vansker. For å bryte denne sosiale arven er det avgjørende å hjelpe voksne til endring, slik at barna deres ikke blir skadet. Gerd Helene Irgens mener at den aller største utfordringen ligger i å nå familier som ikke har et definert rusproblem. Selv om foreldrene mener at de har et normalt og moderat forhold til rus, kan bruken påvirke barn negativt. 10 nr nr

7 «Rus må tidligere og tyngre inn i utdanning er som retter seg mot barn, både innen skolevesenet og i helsevesenet.» EIGERSUND KOMMUNE Illustrasjonsfoto: istockphoto De individuelle forskjellene er svært store. Noen barn har genetiske forutsetninger og sosiale egenskaper til å håndtere voksnes bruk av rusmidler. Andre kan bli skremt, bli veldig bekymret og ta skade av selv små endringer i væremåte som skyldes rus. Tilværelsen kan føles utrygg når stemningen i rommet og personligheten til mor og far endres selv om de bare blir i bedre humør, sier avdelingslederen. «Tilværelsen kan føles utrygg når stemningen i rommet og personligheten til mor og far endres selv om de bare blir i bedre humør.» «Rus er tabu, og det er mye skam knyttet til misbruk. Barn ønsker å beskytte foreldrene sine.» Unnlatelsessynden Rus er et tabubelagt tema i samfunnet vårt. Det tryggeste og mest behagelige for voksne som blir bekymret over at alt ikke er som det skal være hjemme hos barna, er å overse signalene. Ved å late som ingenting, unngår man selv å havne i konflikter og ubehagelige situasjoner. Gerd Helene Irgens siterer psykolog spesialist Frid Hansen: Unnlatelses synden ved å la være å tre inn når vi har mis tanke om et rusproblem, er å svikte et barn. Voksne som aner uråd, har et klart ansvar for ikke å bagatellisere dette, men å ta barnas beste på alvor. Derfor er det viktig at mennesker som jobber med barn, blir tryggere i slike situasjoner. De må ha et skjerpet blikk for atferdsendringer og de må våge å ta opp sin bekymring med foreldrene, sier Irgens. Hun mener derfor det bør stilles høyere krav til kompetanse på dette området. Temaet må tidligere og tyngre inn i utdanninger som retter seg mot barn, både innen skolevesenet og i helsevesenet. På den måten vil voksne som arbeider med barn, bli tryggere og bedre forberedt når vanskelige situasjoner oppstår, for eksempel når en beruset forelder henter barnet sitt i barnehagen, sier hun. Vær nysgjerrig og empatisk Irgens har ingen problemer med å forstå at mange vegrer seg og velger å vike unna, men hun mener at dette i stor grad skyldes mangel på kunnskap. Det er vanskelig å argumentere overfor mennesker som ruser seg og som ikke evner å forstå at dette skader barna. Rusavhengighet er befengt med skyld og skam. Rusavhengige utvikler lett et rigid forsvar for egen livsførsel, der en gjerne beskytter seg med benekting, sinne og avvisning. : Hvordan bør man opptre når man skal ta den vanskelige samtalen med en person man tror er avhengig av eller påvirket av rusmidler? Det er viktig ikke å kreve innrøm melser, da trenger man vedkommende opp i et hjørne og tvinger ham eller henne til å benekte de faktiske forhold. Ikke påstå at vedkommende har et problem, da øker forsvaret. Prøv å ha en empatisk og nysgjerrig holdning. Ta utgangspunkt i din egen bekymring og hvordan du selv opplever situasjonen. Vær tydelig på det du eller andre har observert, og hvorfor dette er bekymringsfullt. Vær på tilbudssiden når det gjelder hjelp til den rusavhengige og til barnet, råder Gerd Helene Irgens. : AD. MOMENT FIND YOUR NEW JOB AT Technical personnel Green engineers Mercantile office personnel Hytech Personnel AS, Skvadronveien 27, 4050 Sola Hytech er sertifisert i henhold til NS-EN ISO 9001: nr

8 :Møtet Noen å Jeg tror ASFALT har vært med å knytte samfunnet litt mer sammen; skillet er ikke så stort nå som det var før bladet kom. holde i Det er lett å gå fra englegutt til rusavhengig. Den veien er kort; det er veien tilbake som er lang. Dette har jeg nå fått en dypere innsikt i. Min skoleoppgave om en hverdagshelt skulle vise seg å bevege meg mye mer enn jeg hadde forventet. Det var som et spark i magen da Tore fortalte meg hvordan han ble møtt på gata. Det er litt så som så, ganske morsomt faktisk, enkelte går nesten i en ring rundt meg mens de ser andre veien. Jeg har sett folk som har gått på andre, så de skal kunne unngå å se på oss. Men han slengte fort med at de fleste er imøtekommende. Han har fått mange positive tilbakemeldinger om at både bladet og opplegget er bra. Han mener ASFALT har fått folk til å forstå at de ikke er skumle, narkomane tyver. Som han sa selv: Jeg tror ASFALT har vært med å knytte samfunnet litt mer sammen; skillet er ikke så stort nå som det var før bladet kom. Tekst: Thea Eintveit Fernblad Illustrasjon: Haakon Lie Da jeg møtte hverdagshelten min, ble jeg møtt av et litt skjevt og usikkert smil. Det er ikke lett å kjenne igjen noen bare ved å ha snakket over telefon. Jeg tror både han og jeg hadde noen tanker om hvordan en typisk tenåringsjente og en ASFALT-selger skulle se ut. Jeg må innrømme at jeg ble overrasket over at han så ut som en hvilken som helst annen mann, men det er han altså ikke; han er en hverdagshelt. Tore har vært langt nede, men nå ser ting bedre ut for ham. Han står på og har store planer for livet. Han virker som en veldig snill og reflektert mann. Til tross for en lang arbeidsdag svarte han på alle spørsmålene mine med et smil. Men bak smilet skulle det vise seg å ligge så mye mer. Jeg forsto fort hvor bra jeg har hatt det i tenårene, da Tore fortalte om sin ungdomstid. Han beskrev seg selv som en englegutt før han begynte på Revheim skole. Tore fortalte at da han begynte på ungdomsskolen, ble livet hans snudd på hodet. Han begynte å røyke hasj før han hadde tatt et trekk av en vanlig røyk. Han sa: Det gikk veldig fort de tre årene jeg gikk på Revheim. Så da ble det mye fanterier; jeg havnet fort ut på skråplanet. Heldigvis har jeg alltid hatt et talent for å klare å fullføre det jeg har begynt på, så jeg klarte å klore meg fast til skolen. Jeg kunne ikke ha én time mer fravær i noen fag på videregående, for da hadde jeg ikke fått gå opp til eksamen. Men jeg klarte det akkurat med nød og neppe de der skolegreiene, sa han med en liten latter. Det er få folk som gjør det i min situasjon. Det var han veldig glad for! Når Tore går på jobb, prøver han å ta på et smil, være imøtekommende og til stede. Som han selv sa: Når du blir trøtt og lei, så har du lett for bare å gli av gårde og bare stå der og tenke på helt andre ting. Da får han jo ikke solgt noen blader. Tore fortalte meg at han synes det er vanskelig å planlegge ting, i hvert fall når det er litt utenom det vanlige. Bare det å treffe meg til dette intervjuet stresset ham. Heldigvis ble det en fin opplevelse for oss begge likevel. Han kommenterte med et smil: Men jeg fikk det jo til ganske greit, så det er jo kjekt da. Det er kjekt å kunne bidra litt. Jeg har merket det spesielt det siste året, at det er kjekt å kunne gi litt av meg selv til samfunnet. Jeg sitter jo tross alt med ganske mye erfaring om både det ene og det andre, og da er det greit å få folk til å forstå hva det går i, at det ikke er en lek, men at det er farlig. Ingenting har 14 nr nr

9 tidligere fått meg til å forstå noe så godt; rus er virkelig ikke en lek. Jeg ville høre hva Tore så på som en hverdagshelt. Han fortalte at for ham er det en person som står opp om morgenen og gjør det han må, selv om han ikke vil. De som gjør det, har han stor respekt for. Det var litt morsomt, for når Tore og jeg hadde snakket om hverdagshelter en stund, sa han: Det var som et spark i magen da Tore fortalte meg hvordan han ble møtt på gata. HJEM MARINE INDUSTRI OFFSHORE Breiflåtveien 15, P.Boks 1096 Hillevåg, 4095 Stavanger. Tlf: Faks: Når jeg tenker meg om, så gjør jeg det faktisk selv hver eneste dag. Det er mange dager jeg har lyst til bare å bli liggende i sengen. Men det gjør han ikke, han står på. Tore har nemlig lyst til å gjøre noe mer med livet sitt. Han har store planer fremover. Han har alltid vært veldig glad i å lage mat. Så han vil prøve å gå matveien, som han sier selv. Han har også lyst til å få studiekompetanse for å studere på høyskolen. Framtidsplanene hans sier meg at han er en virkelig fighter ; han har ikke tenkt å gi seg før han har nådd målene sine. Han har selv et livsmotto: Ikke gi opp! Fermate Rogaland, Ressurssenter for veiledning og sjelesorg. Et sted for frihet og forandring. Tlf.: E-post: fermaterogaland@emmaus.no Tore er heldig i forhold til mange andre i hans situasjon. Han bor i egen kommunal bolig og han har en familie som betyr mye for ham. Men han prøver å skjerme dem for sine problemer. Han sier at problemer har en tendens til å gå ut over de nærmeste rundt, som er glad i deg. Derfor blir han sittende mye alene. Han vil heller ikke omgås andre som er på kjøret. Det blir det bare tull av. Han sier selv: Det miljøet er skikkelig kjipt å gå og trø i. På din side helt fram Ta kontakt på telefon eller post@legal.no Lars Hertervigsgt. 5, Stavanger AD R&D. Foto: T Tore har virkelig berørt meg med sin historie og åpenhet. Men det som nok var aller sterkest, var når han helt i slutten av intervjuet svarte på hva nærvær betyr for ham. Han måtte tenke seg godt om, litt usikker på spørsmålet, før han sa: Nei jeg tenker jo fysisk nærvær med en gang jeg hører det. Noen å holde i. : 16 nr

10 :Innsikt Starter rusbehandling for tidlig? Langvarig rusavhengighet kan svekke funksjoner i hjernen. Dagens behandling forutsetter i stor grad at hjernens evne til å huske, lære og resonnere ikke er skadet. 18 nr nr

11 Tekst: Kjersti Dybvig Foto: Steinar Engelsen Mennesker som har ruset seg lenge, har ofte både redusert hukommelse og redusert konsentrasjonsevne. Samtidig møter de gjerne behandlingsformer som er svært krevende. Mye skal læres, og de blir møtt med krav om å holde seg rusfrie. Dette byr på store utfordringer, noe som ofte fører til at folk avbryter behandlingen eller er tilbake der de startet etter kort tid. Dersom rusavhengiges konsentrasjonsevne, hukommelse og evne til å lære ikke år? Kanskje finnes det ikke ett svar, men mange med store individuelle forskjeller. Dette er utgangspunktet for en doktorgradsavhandling som Hagen nå jobber med. Pasientene følges over to år, og under søkelsen starter når motivasjonen er på topp, nemlig ved oppstart av behand ling. Deltakere i prosjektet rekrut teres gjen nom behandlerne innenfor Helse Vest sitt ansvars område. 99 % oppslutning Hittil har 120 rusavhengige meldt seg, men vi vil gjerne ha 250. Jeg følger dem opp hver fjortende dag gjennom flere år, og når jeg sier følger opp, så betyr det å finne dem selv om de konsekvenser for deres deltakelse i prosjektet. Poenget er jo å se hvordan rus påvirker. Mange vil forhåpentligvis oppdage at de gjør det bedre på testene jo mindre de ruser seg, noe som igjen kan være en motivasjon til å holde seg rusfri. Så langt i prosjektet har vi 99 % oppslutning; det er et tall som er utrolig høyt, sier Solgård Svendsen. Ekskluderer ingen K46 i Stavanger er et kommunalt hjelpetilbud til mennesker mellom 17 og 25 år med rusproblemer. Flere av deltakerne til prosjektet er rekruttert fra K46. Helt siden vi startet i mars 2012, har vi hatt et veldig godt samarbeid med en rekke behandlere. Disse forteller pasi entene sine om tilbudet, og rekrutterer gjennom dette folk til prosjektet. Vi håper at også deltakere kan motivere folk til å delta. Psykiatrisk sykepleier Inger Grødem ved K46 i Stavanger forteller om positive tilbakemeldinger fra pasientene. Det beste med prosjektet er at det ikke ekskluderer noen. Engasjementet til de som jobber med prosjektet, smitter over på deltakerne. De føler seg viktige og de synes det er spennende å se hvordan framgang, eller tilbakegang, henger sammen med rusinntak. Selv om prosjektet i seg selv ikke er behandling, så er det i høyeste grad motiverende for behandling, mener hun. Vi følger folk gjennom mange år i dette prosjektet. Våre resultater kan forhåpentligvis vise hvor lang tid det i gjennomsnitt tar før hjernefunksjonene fungerer maksimalt etter langvarig rusavhengighet. Det vil også være interessant for deltakerne å observere hvordan de utvikler seg eller endrer seg med hensyn til rusinntak. Dette har ingen forsket på tidligere. Kanskje trenger folk tre til fire måneder for å roe seg ned, før en mer krevende behandling kan starte, sier Solgård Svendsen. : Kan resultatet av dette prosjektet redusere faren for tilbakefall? Vi håper det. Gjennom vår kontakt med hele bredden i behandlingsapparatet, fra fengsel til døgninstitusjoner, vil vi forhåpentligvis kunne gi fra oss en rapport som begrunner når rusbehandling bør starte. Alt nå mener jeg at det bør tas mer hensyn til hva rusmidler har gjort med hjernefunksjonene, før tidspunkt for behandling fastsettes. Rusfrie er en ressurs Rusforsker Pål Berger føler endelig at mennesker med ruserfaring blir tatt på alvor i rusforskningen. Berger har selv dyrekjøpt brukerkompetanse. Med Stavangerprosjektet om hjerne og avhengighet sitt lange perspektiv på behandling blir de rusfrie endelig tatt med i en helhetlig forskning. Til nå har de fleste rusforskere ønsket seg større utfordringer enn rusfries usikkerhet knyttet til språkbruk på jobbintervju eller kles koder, men dette kan være avgjørende faktorer for å klare et rusfritt liv, mener han. Fyord: ferdigbehandlet Pål Berger er kritisk til at tidligere rusavhengige blir stemplet som ferdigbehandlet i helsevesenet. Uansett hvor lenge man har vært rusfri, så er man aldri ferdigbehandlet. Dersom du har hatt hjerteinfarkt eller kreft, blir du innkalt til kontroller. Og kjenner du symptomer på at sykdommen bryter ut igjen, så får du hjelp straks. Men hva når du kommer ut fra en rusinstitusjon med stempelet ferdigbehandlet på papiret? Forhåpentligvis vil Stavangerprosjektet om hjerne og avhengighet kunne gi noen svar her, sier han. Norge var blant de siste landene i verden som anerkjente rusavhengighet som en sykdom. Det skjedde så sent som i Rusavhengighet er en alvorlig og dødelig sykdom. Den kan bryte ut når som helst. Om du har vært rusfri i ti dager eller ti år, er faren for tilbakefall fortsatt til stede. Det burde derfor være mulig for denne gruppen å få hjelp straks faresignalene på tilbakefall oppstår. En tidligere rusavhengig som kommer med dette til behandlingssystemet i dag, kan bli avvist som ferdigbehandlet. : Rekrutterer du alle som kommer til deg? Pål Berger rister på hodet. For deltakerne i prosjektet er det spesielt å møte forskere som lytter til deres erfaringer. Fra venstre: Thomas Solgård Svendsen, Sverre Nesvåg og Egon Hagen. fungerer godt når behandlingen starter, selv om motivasjonen for behandling er på topp, da vil behandlingen rett og slett være bortkastet. Flere hjernefunksjoner kan ligge i dvale lenge etter at rus behandlingen starter opp, og da gir jo det en god forklaring på hvorfor så mange bryter eller faller tilbake etter endt be hand lingsopphold, sier psykolog Egon Hagen ved Stavanger universitetssjukehus (SUS). Doktorgrad For hvor lang tid tar det egentlig før vanlige hjernefunksjoner fungerer som de skal? Noen uker, et par måneder eller flere ikke svarer i tele fonen, sier sosionom Thomas Solgård Svendsen. Han arbeider ved Regionalt kompetansesenter for rusmiddelforskning i Helse Vest (KORFOR) og rekrutterer, tester og følger opp alle pasientene som ønsker å delta i prosjektet. Vi ønsker å se hva som skjer med folk over tid. Hver fjortende dag skal de selv oppgi hvor de befinner seg på en russkala fra 0 til 5, ut fra deres egen oppfatning av seg selv. Om de er ruset, eller hvor ruset de er, har ingen Nei, jeg må vurdere hvem som passer inn. Det har litt med hvor i livet folk står, deres motivasjon for å bli rusfri samt hvilken fase de er i rent be handlings messig. Flere som ønsker å delta, er kommet så langt i behandlingen at de ikke lenger er i målgruppen. Unik forskning Det vil fremdeles gå noen år før psyko log Egon Hagen ved SUS kan legge fram resultatene av studien. Dersom doktor graden viser at mange rusavhengige i dag starter behandling med svekket evne til å lære, gjøre seg kjent med nye følelser og å motta ny informasjon, mener Thomas Solgård Svendsen at dette må få konsekvenser for rusbehandlingen i Norge. Kjell Magne Haug underholdt på gitar. Ferdigbehandlet er det verste ordet jeg vet. Pasientmedvirkning Han håper at Stavangerprosjektet om hjerne og avhengighet vil tydeliggjøre at rusavhengighet er en kronisk sykdom, og at helsevesenet i større grad vil lytte til pasientenes behov under behandlingen. Når forskere arbeider uten kontakt med de menneskene som berøres av forskningen, oppstår det naturlig nok et gap mellom teori og praksis. Derfor er det veldig nyttig å få tidligere rusavhengige med. De har dyrekjøpt brukerkompetanse som det akademiske miljøet burde lytte til. : Hva er de viktigste forutsetningene for å klare en rusfri tilværelse, slik du ser det? 20 nr nr

12 Setter pasienten i sentrum Behandlingen av rusavhengige blir ofte gitt i blinde og må i mye større grad tilpasses pasienten og syk domsforløpet, mener rusforsker Sverre Nesvåg. Forsker Thomas Solgård Svendsen er fornøyd med den store deltakelsen i forskningsprosjektet. Vi må kalle en spade for en spade og ikke skape illusjoner om hvor fantastisk folk vil få det bare de blir rusfrie. Det er mange faktorer som spiller inn. Det nytter for eksempel ikke med en fin leilighet, hvis du sitter inne alene hele dagen. Derfor må det skapes meningsfulle aktiviteter gjennom nye nettverk, jobb eller utdannelse. Jeg synes det er viktig å forske mer på hvorfor noen klarer seg, mens andre ikke gjør det. Store deler av dagens forskermiljø er stokk konservativt. Det vil helst arbeide med temaer som brukerbakgrunn og kriminalitet. Å forske på dem som allerede er blitt rusfrie, er ikke fint nok. Men med den store tilbake fallsprosenten som finnes blant tidlig ere rusavhengige, sier det seg selv at det er et stort behov for mer kunnskap, mener Pål Berger. Uforståelige utfordringer Rusforskeren mener også at det er galt å glorifisere tilværelsen som rusfri. Vi må kalle en spade for en spade og ikke skape illusjoner om hvor fantastisk folk vil få det bare de blir rusfrie. Å holde seg rusfri er en daglig kamp. Noen dager heftigere enn andre. Men det er en kamp som det allikevel er kjempeviktig å ta. Livet blir unektelig bedre, men ikke av seg selv. Derfor trenger den som har klart å bli rusfri, oppfølging resten av livet. Hun eller han må få akutt hjelp i vanskelige perioder. Rusforsker Pål Berger har selv en fortid som rusavhengig. Han mener at prosjektet synliggjør hvor viktig brukerkompetansen er. Uten alle de frivillige deltakerne kunne ikke prosjektet blitt gjennomført, konstaterer han. Berger forklarer at tidligere rusavhengige ofte møter utfordringer i hverdagen som kan virke uforståelige på mennesker som ikke har ruserfaring. Å føle at en ikke strekker til eller takler hverdagslige utfordringer, kan bli veien tilbake til miljø et, der en kjenner seg trygg. Rus forskeren understreker at det nettopp derfor er viktig at kompetansen til men nesker med brukererfaring blir utnyttet i rus omsorgen. Mangler erfaringer Når du ruser deg, skjer det store foran dringer i hjernen, men disse forandring ene leges ikke over kort tid. I tillegg mangler mange de erfaringene som andre har fått gjennom en vanlig oppvekst og ungdomstid. Da må man begynne på nytt, lære seg i voksen alder det andre lærte som barn og unge. Et eksempel: En 30-åring som forelsker seg for første gang og oppfører seg som en fjortis. Vedkom mende mangler helt vanlig erfaring knyttet til parforhold og for elskelse. En annen skal vaske klær og henter vaskepulveret. Det kan være nok til å bli trigget på rus. Det handler om små øye blikk i det daglige. Hvordan skal vi hjelpe rusfrie i hverdagen? Jo, vi må lytte til dem, konstaterer Berger. : Nesvåg er avdelingsleder ved Regionalt Kompetansesenter for rusmiddelforskning i Helse Vest (KORFOR). Han venter spent på resultatet av studien Stavangerprosjektet om hjerne og avhengighet og mener det er avgjørende med mer indi viduell tilpasning til pasienter i rusomsorgen. Et helt enkelt spørsmål vi kan stille, er: Hvordan var brukernes livssituasjon da de startet i behandlingen, og hvordan er deres livssituasjon når den avsluttes? Han trekker paralleller til grunnskolen: Hva kunne elevene da de startet? Hva kan de når de slutter. Men til forskjell fra skolen, som måler ferdigheter i språk og matematikk på et gitt tidspunkt, så må rusbehandlingen måle resultater i rusbruk, økonomi, bosituasjon og generell fysisk og psykisk helse, bare for å nevne noe. Og til forskjell fra behandling av for eksempel en brukket fot, må bidrag fra behandlingen sammenholdes med bidrag fra andre hjelpeinstanser og ikke minst fra den rusmiddelavhengige selv. Pasienten i fokus Derfor hilser han doktorgradsavhandlingen til Egon Hagen ved Stavanger universitetssjukehus (SUS) varmt velkommen. Man må forske mer på utviklingen av hvordan folk er når behandlingen starter og hvordan de er når den avsluttes. Vi trenger å vite hva som fikk dem til å starte på behandlingen, og hva slags liv de ser for seg etter behandlingen. For det ligger et langt livsløp og venter den dagen de er ferdige. Derfor er det viktig å ha fokus på hvordan behandlingsperioden kan Forsker Sverre Nesvåg ser fram til et individuelt kvalitetsregister i rusbehandlingen. fungere best mulig. Vi må vite hva som virker og hva som ikke virker. Kvalitetsregisteret kommer Parallelt med doktorgradsavhandlingen arbeider (KORFOR) med å få på plass et kvalitetsregister for rusbehandling. Helse Vest har gitt oss dette oppdraget, og vi har hatt en spennende og interessant idédugnad med klinikere, brukere og pårørende. Her er vi nå inne i fase to, nemlig å utarbeide og prøve ut et endelig forslag til et register. Vi skal registrere rushistorikken første gang en rusavhengig kommer til det offentlige helsevesenet. Hva har vedkommende med i bagasjen? Her er det viktig at vi klarer å danne oss et tydelig helhetsbilde. Vi ønsker å følge denne personen så lenge vedkommende er i kontakt med hjelpeapparatet. Og dersom han eller hun er ute av hjelpeapparatet i to år, så blir vedkommende kontaktet for å høre hvordan det er gått. : Hva er målet med kvalitetsregisteret? Ganske enkelt å få en oversikt over hvordan det går med folk, slik at vi enkelt kan gå tilbake og se hva som har fungert og hva som ikke har fungert. Andre utfordringer Nesvåg erkjenner at dagens rusomsorg ikke er tilfredsstillende: Behandlingen av rusavhengige blir ofte gitt i blinde og må i mye større grad tilpasses pasienten og sykdomsforløpet. Slik blir behandlinger av fysiske syk dommer, som for eksempel kreft, lagt opp. I rusbehandlingen kan vi ikke lenger registrere at en behandling ikke virker, for så å fortsette å gjøre mer av det samme, mener forskeren. Helsevesenet støter på andre utfordringer i behandlingen av rusavhengige enn for eksempel kreftsyke. I første fase av behandlingen er det gjerne kaos i hodene til folk, og den største utfordringen da er gjerne å få pasienten til å bli. Risikoen er at pasienten selv avbryter behandlingen før hun eller han er klare for nye utfordringer. Dersom en behandling avbrytes, er det viktig å få klarlagt og registrert hva som ikke fungerte. Her vil vi også få mye hjelp av det pågående Stavangerprosjektet om hjerne og avhengighet, tror Nesvåg. : 22 nr nr

13 :bridge :innspill :skråblikk Boye Brogeland fra Moi er profesjonell bridge spiller og redaktør av bridgemagasinet Bridge i Norge (bin.no). Han er tidligere europamester og verdensmester i bridge. Bronse til Rogaland Lykken er ASFALT spurte tilfeldig forbipasserende hva de mener lykken er. Her ser du svarene: Pinå 3 9. og 10. februar ble den avgjørende spillehelgen i 1. og 2. divisjon arrangert på Dal ved Gardermoen. Rogaland 1, med Christer Kristoffersen, Rune Hauge, Geir Helgemo, Anna Malinowski, Jan Petter Svendsen og Erik Sælensminde, tok bronsen bak Midt-Trøndelag de suverene vinnerne og Oslo. I 2. divisjon hadde Rogaland med to lag. Det ene laget kom på åttendeplass (i avdeling A), mens det andre laget ble nummer tre (i avdeling B). Bare vinnerne rykker opp til 1. divisjon, mens de tre nederste lagene (av tolv) i hver pulje blir degradert. Dermed blir begge rogalandslagene å finne i 2. divisjon neste år også. Dette fartsfylte spillet stammer fra den siste kampen i divisjonshelgen: S/A 10 9 E D Vest Nord Øst Syd 1 ru 2 kl 2 sp dbl 3 gr pass pass dbl rdbl pass pass pass Foto: Bernt Eirik Rød Dag Schreiner har vært underhold ningsartist i Stavanger i mer enn 25 år. Han var med på å starte Løgnaslaget og har spilt revy med jevne og ujevne mellomrom i en liten mannsalder. Han har også hatt roller på Rogaland Teater ved flere anledninger. I tillegg har han hatt suksess med flere one man-show. Dag er født og oppvokst på Våland i Stavanger. Han er glad i Stavanger og er opptatt av at byen skal være et godt sted å bo i både nå og i fremtiden. Me e nå komt fram te tredje og sannsynligvis siste del av historien om Pinå. De to fysste delene handla egentligt ikkje om Pinå i det heila tatt, de bare leda fram te det som eg nå ska fortella: Den andre enden av skolegården. Me små hadde ikkje lov å gå på den siden. Småklassane måtte pent holda seg på den andre siden av ein kvide streg som delte skolegården i to. Og nå forsto eg koffor. Hvis me hadde forvilla oss inn der, så hadde nok någen store elever fangt oss og levert oss inn te Pinå. Ja, de fortalte det og, de store elevene. Någen av guttane hadde avtale med Pinå om å fanga små guttar og jenter inn te seg. Premien for de va at då slapp de å gå te tannlegen sjøl. Det va derfor de hadde så stygge tenner og. På den tidå va det ikkje uvanligt at elever hadde både ti og tjue og tredve hål når de gjekk i sjuende klasse. Då va det jo ikkje merkeligt at Pinå heller ville ha ein ferske og fine småskoleelev å herja med. Men eg ser ingen bag rudene. Så gribe eg dørhåndtaget. Dørå knirke voldsomt når eg åbne. Det e akkurat som ein advarsel. Inne i rommet bag dørå ser eg at eg må inn ennå ei dør. Og nå går eg rett inn. Eg har liksom gitt opp, eg har lagt verden bag meg. Eg står inne i et lyst rom. Eg ser ein stol som minne litt om den stolen far sidde i når han e hos frisøren. Eller barberen, som han seie. Ei dama som har stått med ryggen mod meg snur seg plutseligt og seie: «Hei Dag. Så kjekt du kunne komme. Hvordan går det med bestefar?» Eg ser opp på damå. Det e jo fru Skaar. Naboen te mormor og bestefar på Maldeveien. Ja ja, me sa Maldeveien før Innmeldingen i vest var av den tynne sorten. Østs første dobling viste hjerter, mens den andre doblingen var en straffedobling som vanligvis ba om et unaturlig utspill. Hva ville du ha spilt ut? Marianne Harding regnet med at syd hadde kontroll på kløveren for hoppet sitt til tre grand. Hjerteren hadde han sann synlig vis også hold i. Kanskje kunne spar være motpartens ømme punkt og at det nettopp var dette makkers dobling ba om? Spillet så slik ut: D E D 8 3 D 6 4 kn E K S/A K 2 E D kn K kn 4 E kn K 6 2 Harding servet spar 2, som makker Ann Karin Fuglestad stakk med kongen, da spillefører la lavt i bordet. Kløver 8 i retur gikk til vests dame, og hun fortsatte med en ny spar til nieren og tieren. Et nytt gjennomspill i kløver ga øst-vest seks kløverstikk og tre sparstikk, for fire bet og den nette sum av 2800 poeng! Ved det andre bordet ble det notert 130 poeng nord-syd for ti stikk i ruterkontrakt. De fem redoblete betene var dermed verdt 21 IMP. Men hadde Harding spilt ut en hjerter eller kløver istedenfor spar, ville spillefører trolig startet med de første ti eller elleve stikkene for 1400 eller 1800 poeng. Så utspillet svingte nesten 40 IMP! Eg går i fysste klasse på Våland skole. Eg e på vei ner den store trappå som ende nere i skolegården. For bare to minutt siden satt eg trygt og godt inne i klassserommet og ante fred og ingen fare. Dagen hadde begynt fint. Som vanligt starta me med å synga Alltid freidig når du går. Det gjorde me kver dag. Det va någe trygt og godt øve det å stå å synga samen før me fekk setta oss ner å begynna på dagens dont. Plutseligt hadde det bankt på dørå. Ein gutt fra parallellklassen stakk håvet inn og sa at Dag sko komma te tannlegen. Nå! Eg hadde sett på frøken og håpt at hu sa at ingen får gå midt i timen. Men hu bare smilte og sa: «Ja vel, Dag. Da e det din tur.» Min tur. Det va min tur. Nerigjønå trappå hørte eg ordå inni håvet mitt: Nå e det din tur te å bli torturert. Me hadde hørt de grusomste ting om tannlegen. Eller Pinå som hu hette. Navnet va Pinå. Eg visste ikkje ka fornavnet va. Det va bare Pinå. I skolegården hadde eg hørt forferdelige historier om kordan Pinå plagte og mishandla små barn inne i torturkammeret sitt. Det låg i ein egen bygning i den eine enden av skolegården. Eller rettare sagt: Nå har eg komt ud i skolegården. Eg e den einaste som e her ude nå. Eg har aldri sett skolegården uden folk før. Eg e fremdeles på den trygga sidå av stregen, den som me små ikkje har lov å kryssa. Og i et fortvilt øyeblikk vil eg storma tebage te frøken og minna henne på at eg har jo ikkje lov å gå øve stregen. Me må aldri gå øve stregen. Men eg vett jo at eg må. Langt der borte, bag den asfalterte håndballbanen kan eg se bygningen te Pinå. I et vanligt friminutt skjule jo adle ungane for utsikten. Men nå ser eg det tydeligt. Det e ein møje lavare bygning enn resten av skolen. Bare ein etasje. Men der e sikkert kjellar, tenke eg. Lydisolerte kjellar. Beinå mine bgynne å gå mod hovedporten, eg vil hjem. Men eg vett jo der e ingen hjemma, og Pinå har jo eget politi som hente elever som stikke av. Det har og de store elevene fortalt. Så eg går mod dørå. Den store nifse dørå. Inn der har der gått mange barn før meg. Någen av de kom aldri tebage, har de store elevene sagt. Eg står ved dørå. Kordan kan de voksne senda oss inn her, tenke eg. Vett de ikkje ka som foregår? Eg kikke tebage mod skolen. Svære murbygning. Fira etasjar. Masse vinduer. «Pinå?» Sa eg. «Kor e Pinå?» «Det e nok meg det.» Sa fru Skaar. : Illustrasjon: Haakon lie 24 nr nr

14 :Tilbakeblikk Haugesund Knud Magnus Haaland Knud Magnus Haaland var grunnleggeren av kreftforskningen i Norge. Han bygde også opp Gades patologiske institutt og ble en av grunnpilarene til det medisinske fakultet i Bergen. Tekst: Erling Jensen Illustrasjon: Hilde Thomsen Knud Magnus Haaland ble født 13. mai 1876, og hans barndomshjem var i Hovedgaten 45 i Kopervik. Haaland ble født ti år etter at Kopervik fikk status som ladested. I hovedgaten på den tiden var det ingen asfalt og heller ingen biler. Foran de små husene mot gaten lå store skiferheller til fortau. Kjøretøyet den gang besto av hest og kjerre. De gående var stort sett husmødre på handletur, eller en og annen fisker som var ute for å kjøpe proviant. Mannen i huset på den tiden seilte på de store hav eller dro på fiske. For det var sjøen som var den tidens vanligste arbeidsplass. Men Knud Magnus Haaland valgte et yrke som ikke var vanlig på den tiden. Foreldrene hadde såpass god økonomi at de kunne gi sønnen Magnus en god utdannelse. Foreldrene var kjøpmann Hans Knud Haaland og Anne Severine Bowitz, hun som bare ble kalt Rina. Haaland tok eksamen artium i 1893 ved Stavanger offentlige skole for den høyere Almendannelse, det som i dag er Stavanger katedralskole, Kongsgård. Han fikk karakteren præceteris, som tilsvarer særdeles tilfredsstillende. Den medisinske embetseksamen tok han i Kristiania i Allerede som 24-åring var han ferdig utdannet lege. Etter embetseksamen hadde han kandidattjeneste ved Rikshospitalet og ved forskjellige avdelinger ved Kristiania kommunale sykehus, i dag kjent som Ullevål sykehus. Han var også assistent hos distriktslege Dietrichson i Kopervik i et halvt års tid. Mens han arbeidet ved Kristiania kommunale sykehus, bestemte Haaland seg for å arbeide med patologi. I 1903 fikk han et stipendium og reiste til Paris hvor han kom til et særdeles aktivt forskningsmiljø ved Institut Pasteur. I dag er senteret kjent for å ha oppdaget HIV-viruset, og utviklingen av vaksiner og medisiner mot blant annet difteri, tuberkulose, influensa, gulsott og pest. Våren 1905 forlot Haaland Paris og dro til Marburg, hvor han arbeidet hos professor Ludwig Aschoff, en av Tysklands ledende patologer som senere ble professor i Freiburg. Haaland fortsatte her med sine eksperimentelle undersøkelser. Om høsten samme året flyttet Haaland til Frankfurt am Main for å arbeide hos professor Paul Ehrlich ved Institut für Experimentelle Therapie. Ehrlich fattet interesse for den unge nordmannen, og Haaland skrev flere vitenskapelige artikler sammen med ham og de øvrige medarbeiderne. I 1907 tiltrådte Haaland en forskerstilling ved det nye kreftforskningsinstituttet som var blitt opprettet av The Imperial Cancer Research Fund i London. I løpet av de fire årene han var i London, gjennomførte han en rekke viktige eksperimentelle arbeider. Haaland reiste hjem til Norge i 1911 for å overta stillingen som sjef for det nyopprettede Gades Pathologiske Institutt i Bergen. Det var Fredrik Georg Gade som i 1905 stiftet et legat til opprettelsen av et patologisk-anatomisk laboratorium ved Bergens kommunale sykehus. I dag heter det Gades Institutt og er et laboratoriemedisinsk institutt ved Haukeland universitetssykehus og Universitetet i Bergen. Haaland satte med stor energi i gang med å bygge opp instituttet. Han fikk etter hvert en liten stab av medarbeidere, og diagnostikk og service ble bygd opp innen både patologi, bakteriologi og serologi. Ved siden av å bygge opp den faglige virksomheten, gjorde Haaland også en stor innsats for å kartlegge tyfoidfeber, som på folkemunne ble kalt nervefeber. Haaland ble en foregangsmann for utryddelse av denne sykdommen i Norge. 26 nr nr

15 Din lokale byggmester i 20 år Telefon Visit us on HEADOFFICE: SANDNES, NORWAY BRANCHES: NORWAY, SWEDEN, DENMARK, FINLAND, CANADA AUSTRALIA, SINGAPORE, MALAYSIA, VIETNAM, CHINA STAVANGER KOMMUNE Haver Advokatfirma Ans haver.no Fra første verdenskrig av bygde Haaland opp et aktivt forskningsmiljø ved Gades institutt, noe som førte til en rekke doktorgrader. Medarbeidere av Haaland fikk senere nøkkelstillinger i norsk medisin. Fortsatt siteres Haaland internasjonalt for sine grunnleggende arbeider innenfor eksperimentell kreftforskning ved begynnelsen av forrige århundre. Haaland var også aktiv som medlem av rådet for Chr. Michelsens Institutt for Videnskap og Åndsfrihet. Han var med i direksjonen i Bergens museum, formann i Det medisinske selskap i tillegg til mange andre aktiviteter, blant annet i arbeidet med å opprette et medisinsk fakultet i Bergen. I perioden var Haaland også redaktør for det medisinske tids skriftet Medicinsk revue. Magnus Haaland var sterkt knyttet til Kopervik. Begge foreldrene og han selv vokste opp der. Besteforeldrene på morssiden, Nils og Severine Bowitz, kom fra Sokndal og flyttet i 1850 inn i Hovedgaten 45 som handlende. I 1916 giftet Haaland seg med den 34 år gamle Margit Oddgjerd Ruud. Hun var en viktig medarbeider og bidro vesentlig til det faglige miljøet på Gades institutt. I 1917 fikk de sønnen Tore og i 1918 sønnen Hans. Tore ble kunstmaler, og Hans gikk i foreldrenes fotspor og ble lege. Det samme gjorde sønnesønnen Knut Magnus. Haaland hadde en rik personlighet med mange interesser. Han var opptatt av jakt, fiske og sjømannskap og hadde en flott Colin Archer-skøyte. I 1921 kjøpte de Ringholmen med et gammelt fyrhus, og her var de i alle feriene. Dette ble et flittig besøkt feriested for hele familien, hvor også kjente kolleger kom på besøk. I 1933 mottok Haaland utmerkelsen Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning for hans videnskapelige innsats i kampen mot tyfoidfeber på Vestlandet. Han er også blitt hedret med et minnesmerke i sin fødeby, som ble avduket 20. september Bronsebysten som står på en granittsokkel, er utført av kunstneren Arne Mæland. En pent opparbeidet plass som ligger like ved huset hvor han ble født, er døpt Magnus Haalands plass. Magnus Haaland døde av hjerteinfarkt i sitt hjem i Bergen 22. januar 1935 etter kort tids sykdom. Hustruen Margit døde i : Kjøp kjapt, trygt og billig 28 nr

16 :selgerportrettet Stavanger Bjørn GATEMAGASINET :ASFALT Autorisert selger Stavanger Bjørn 172 nr 001 Bjørn er 56 år. Han står i den bleke februarsola utenfor ASFALT-kontoret og ruller en røyk. Bak oss klynker en Dobermann av kulde og kjedsomhet, mens flere ASFALT-selgere haster forbi til salgsstedene sine. Tekst: Kjersti Dybvig Foto: Marie von Krogh Bjørn er utdannet tømrer. Til tross for at han begynte å ruse seg allerede i 13 års-alderen, klarte han å fullføre læretida og jobbet som tømrer i mange år. Selv om rusen av og til tok overhånd, og han måtte slutte i jobben, klarte han alltid å komme seg tilbake. Slik ble livet hans kanskje mer likt et kråkeslott enn et ferdighus, men han klarte alltid å bygge videre. Da han siste gangen mistet jobben som tømrer, var det ikke rusen som var årsaken, men finanskrisen. Han ble gående arbeidsledig, forholdet til samboeren sprakk og en av sønnene hans ble syk. Det ble mye på en gang, men han kom seg videre da også. Men mange armbrudd og benbrudd opp gjennom årene har gjort kroppen hans litt annerledes enn den var ment å være fra starten. Han klarer ikke lenger å slå i en kraftig spiker eller løfte tunge planker. Når man tømrer, må man også kunne gjøre to ting på en gang, som å holde en planke mot veggen med overarmen eller låret mens man spikrer. Og det krever en annen kropp enn den Bjørn har nå. Bruddene svekket evnen til å bygge opp musklene igjen, samtidig som de ikke grodde helt som de skulle. Hviler mye Bjørn har for så vidt god tid. Han er en TV-slave, forteller han. Ryggen er ikke som den skal være, så når han har vært ute noen timer, blir det å hvile foran TV-en. Helst med en actionfilm. Før likte han godt Clint Eastwood, men de gamle actionheltene har ikke så mye action ved seg som dagens helter. Bjørn liker de fleste. Og så liker han Rolling Stones. Jeg har vært på fire Stones-konserter på Valle Hovin, forteller han glad. Og Stones-gutta har han fulgt så lenge han kan huske. Helt siden har som 13-åring begynte på kjøret, har Stones vært favorittgruppa. Men han liker også annen musikk, og lærte seg å spille gitar da han satt i fengsel. Fengselsoppholdene var hvileskjær, sier han og tenker. Vinningskriminalitet var en del av hverdagen min i veldig mange år, først og fremst som inntektskilde til å dekke rusbehovet, og det sier seg selv at det var en ganske hektisk og stresset tilværelse. Fengselsoppholdene ble derfor pauser fra dette, og da var det for eksempel fint å lære seg å spille litt gitar. ASFALT gir økonomisk og sosial back-up Å selge ASFALT er viktig for økonomien min, påpeker han. Både strømregninger og andre utgifter klarer jeg mye bedre etter at jeg i desember 2011 startet som ASFALT-selger. Trygden min er ikke så høy, siden jeg jobbet mye svart. En tenker ikke på pensjonen når en har mulighet til å få penger rett i lomma. Det burde være et tankekors for flere. Men det betyr også mye rent sosialt. Det er stort sett de timene jeg selger at jeg kommer i kontakt med folk, og det er veldig kjekt. At jeg bare får positive tilbakemeldinger fra kjøperne, er selvsagt også viktig. Bjørn ruser seg nesten ikke lenger. Og nå ligger hans beste venn for døden med lungekreft. Bjørns ett år yngre bror døde også av lungekreft. Røyking og asbest, forklarer han, når han selv hoster litt. Det er det vi har ødelagt oss med. Jeg likte som sagt veldig godt å jobbe som tømrer, men det var ikke alltid vi var like godt beskyttet mot farlige stoffer som tøt fram når vi rev ned tak og vegger. Først og fremst familien Bjørn har to sønner i tyveårene. Og han holder fram disse og foreldrene sine som de viktigste støttespillerne i livet. Å ha noen å leve for er enormt viktig, noen som er opptatt av hvordan det går med deg, uansett hvor langt nede du er. : 30 nr nr

17 :reportasje Daglig leder Bjarne Lemvik i Bethaniastiftelsen håper at Bådeog skal bli et sted der unødvendige skiller mellom mennesker, kulturer og religioner brytes ned. Ta én, betal for to Kaféhuset Bådeog i Sandnes har et noe uvanlig tilbud på menyen. Vi ønsker å tilby kundene å kjenne gleden ved å dele, sier daglig leder Bjarne Lemvik i Bethaniastiftelsen. Tekst: Bernt Eirik Rød Foto: Steinar Engelsen Tilbudet om å ta én kaffekopp og betale for to, er ment som et lite spark i siden til kampanjer som lover det motsatte. Et lite pek til holdninger i samfunnet der det er om å gjøre å tilegne seg mest mulig materielle verdier for minst mulig. Tanken er at de som velger å betale dobbel pris for en kaffekopp eller en matrett, gir til noen som kommer etter dem. På den måten blir Bådeog et sted også for dem som kanskje ikke har råd til å betale full pris, sier Lemvik. Men helt gratis blir det ikke. I vårt samfunn blir gjerne mennesker som får noe helt gratis, ynkeliggjort. Det ønsker vi ikke å bidra til. Derfor vil det koste litt, men ikke mye, sier han. Spent på mottakelsen Når en kunde tar én og betaler for to, er tanken at betjeningen skal legge en kule oppi et rør som skal stå ved disken. Ett rør for kaffe, ett for påsmurt og ett for suppe. På den måten kan kunder i kafeen enkelt se om det er noen som har betalt for at noen bak dem i køen skal få muligheten til å kjøpe et rimeligere måltid. Mange butikker henvender seg til kunder med slagordet ta tre, betal for to. Vi mener at det appellerer til folks grådighet. Vi ønsker å drive en kom mer siell virksomhet også med utgangspunkt i folks nestekjærlighet, ved å gi velstående mennesker muligheten til å kjenne på gleden ved å dele. Om det vil fungere, vet vi ikke, og vi er veldig spente, erkjenner Lemvik. Demonterer skiller Bådeog åpnet dørene i Sandnes sentrum i fjor høst og er mer enn bare en kafé. Huset inneholder også blant annet konferansesal, gatekapell, samtale-/veiledningssenter og en kulturhall. Kulturhallen er opprinnelig et gammelt bilverksted. Bare biler, verk tøy og duft av olje er borte. Hallen er fremdeles innredet som et verksted. Målet er å bruke verkstedet til å demontere unødvendige skiller mellom mennesker og kulturer, forteller Lemvik. 32 nr nr

18 :Fyllepennen Bådeog er mer enn bare en kafé. I kulturhallen er det rom for musikk, utstillinger og andre kreative uttrykk. ASFALT ser nærare på forfattarar som har kombinert bøker & børst. Vi har ikke noe mål om å vokse fort. Vi skal vokse seint. Alt som lever lenge, vokser seint. Tekst: Leif Tore Sædberg. Illustrasjon: istockphoto Hallen skal brukes til blant annet utstillinger, konserter og annen kreativ virksomhet. Mennesker fra alle land, kulturer og religioner er velkomne til å presentere sine uttrykk gjennom kunsten. Blant annet er malerier signert asylsøkere fra flere land blitt stilt ut. Oftedals visjon Bådeog blir drevet av Bethaniastiftelsen. Stiftelsen solgte i 2008 Emmausgården på Storhaug i Stavanger, også kjent som Waisenhusene, til Stavanger kommune. Vi kan vel si at salget var ufrivillig, medgir Lemvik. Det var Lars Oftedal som i sin tid grunnla Bethaniastiftelsen. Politikeren, presten og redaktøren var rystet over det han så på som manglende omsorg for fattige i Stavanger på slutten av 1800-tallet. Ideen hans var at Waisenhusene skulle gi sårbare mennesker trygghet og omsorg. Historiene til mange av barna som vokste opp på barnehjem i Waisenhusene, forteller at langt fra alle som jobbet der, fulgte intensjonene til Oftedal. Salget av eiendommen gir oss mulighet til å bygge opp noe helt nytt, bygget på Oftedals visjoner. Han ønsket å gjøre en forskjell for folk flest gjennom kjærlighet til Gud og til mennesker i alle livssituasjoner. Med utgangspunkt i denne visjonen arbeider vi for mangfold i samfunnet, så dette er ingen kristenkafé. Selv om vi tror på det vi tror på, blir ingen møtt med forkynnelse hos oss, uten at det er tydelig merket på inngangsdørene. Bådeog-huset er et åpent hus med rom til mennesker fra alle religioner. Gatekapellet er heller ikke forbeholdt kristne. Grunntanken vår er å bryte ned unaturlige grenser og fordommer mellom mennesker, nasjonaliteter og religioner. Kapellet er et sted der alle kan tenne lys og søke fred, uavhengig av religion og bakgrunn, understreker Lemvik. Mennesket i sentrum Navnet Bådeog er tenkt å beskrive det Bjarne Lemvik mener. Ingen mennesker er enten eller. Alle er vi både og. Mennesker som bare viser sine gode sider, viser ikke hele seg. Vi har som mål at alle som kommer hit, skal behandles med samme respekt. Om vi skulle få besøk av Kongen en dag, kan han ikke vente seg annen behandling enn andre gjester. Han vil få akkurat den samme velkomsten som for eksempel en som selger ASFALT, får, sier Lemvik. Bådeog har nå seks ansatte og stoler på markedsføring gjennom sosiale medier og jungeltelegrafen. Huset opplever dessuten et jevnt tilsig av mennesker som ønsker å bidra med frivillig arbeid. Vi har ikke noe mål om å vokse fort. Vi skal vokse seint. Alt som lever lenge, vokser seint, sier Bjarne Lemvik. : Eit skrekkens liv Edgar Allan Poes ( ) påverknad på moderne populærlitteratur og -kultur kan ikkje overvurderast. I løpet av sitt korte liv introduserte han ikkje mindre enn tre sjangrar: den moderne detektivforteljinga, grøssaren og science fictionsjangeren. Mordene i Rue Morgue (1841) blir rekna som verdas første krimi nalhistorie. Først og fremst er det novellene i desse sjangrane han vil bli huska for, men han var også ein anerkjent poet og ein innflytelsesrik kritikar. Dessverre var privatlivet til Poe ein einaste lang forfattarklisjé med negativt forteikn: han var fattig, foreldrelaus, alkoholisert, opiumsbrukar, plaga av depresjonar, hadde eit ulykkelig kjærleiksliv, gjorde eit mislykka sjølvmordsforsøk og leid ein tragisk, uforklarleg død. Faren stakk av like etter at vesle Edgar blei født, og då han var snautt tre år gammal, døydde mora. Forholdet til fosterforeldra var varierande, men han var ein flink skuleelev og seinare student. Skribentsuksessen han fekk i levande live, var variabel, med mange skuffelsar, men også store augneblink av høglydt applaus frå kritikarar og publikum. Heile forfattarskapet hans kom til å krinsa rundt forkjærleiken hans for tema som skrekk, død og øydelegging. I ein alder av 27 gifta han seg med den 13 år gamle (!) kusina si Virginia Eliza Clemm, som seinare blei alvorleg sjuk av tuberkulose og døydde etter fem års sjukeleie. I denne perioden trappa Poe opp drikkinga, som stort sett vedvarte fram til han døydde. 3. oktober 1849 blei Edgar Allan Poe funnen døddrukken på gata i Baltimore, iført ein annan manns klede. Han blei brakt til sjukehus, men til ingen nytte. Den direkte dødsårsaka er uviss, men det mangeårige alkoholmisbruket la eit solid grunnlag for den tidlege bortgangen. Ein ekstra skål for: Novellene Den røde døds maske (1842) og Den svarte katten (1843), diktet Ravnen (1845). : 34 nr nr

19 : Tilbakeblikk Stavanger Byens første bil larmet og udviklet nogen lugt Tekst: Engwall Pahr-Iversen Illustrasjon: Hilde Thomsen Det er ikke alltid at førstemann er den som får de største bokstavene i minneboken og dermed klatrer øverst på husketoppen. Den aller første bilen som kom til Norge, satte sine hjul i sving ved Mjøsas bredder i Gjøvikbilen forble imidlertid en tankestrek og en fotnote i den norske bilhistorien. Den andre bilen som kom til landet to år senere og av merket Benz Comfortable skulle imidlertid vise igjen både i det lokale bybildet og i hovedstadens. Det heter for eksempel i Stavanger Avis den 6. oktober i 1898: Nu bliver ogsaa en motorvogn at se i Stavanger. Hr. fabrikeier T. Rønneberg har en underveis fra Tyskland til Stavanger. Den tyske fabrikk har i løbet av 5/4 aar leveret ikke mindre end 1800 motorvogne. De fleste er solgte til London, Paris og Berlin. De drives med benzin og styres lettere end noget heste forspand. De kan reguleres til at gaa fort og efter behag, opad og nedad bakke, vige og vende. Den af hr. Rønneberg indkjøbte, er en meget let vogn. Den har rum for 3 personer, kan kjøre i de forskjelligste tempo, indtil 30 km i timen, og greier bakker med en stigning af indtil 1 paa 10. Det skal blive morsomt at se denne første motorvogn løbe afsted hurtigere end det raskeste hesteforspand. Naturligvis vil der fra først af, blive kjørt forsiktig. Med det er en nyhed saa stor at den under alle omstendigheder vil vække meget opmærksomhed. Avisen fulgte nærmest daglig med rapporter om bilen. Det ble detaljert beskrevet hvordan den egentlig var kunne sammenlignes med en trille og at det ikke lenger var nødvendig med en kongelig tillatelse for å kjøre en slik vogn. Den loven var blitt opphevet i Den 19. oktober forkynner avisen at bilen er avsendt med ruteskipet fra Hamburg, og to dager senere fastslår avisen at bilen er kommet og ser meget elegant ut. En ting er imidlertid å se på bilen, noe annet er å kjøre den. To dager senere skal den prøvekjøres i byen, og redaktør Ommund Vik skildrer opplevelsen slik i sin avis: I eftermiddag er vognen ude paa sin første tur, og redaktøren er efter hr. Rønnebergs indbydelse, med paa denne. Det gikk udmærket. Vi sad tre i og lod det staa til, flere gange frem og tilbage Jernbaneveien, vendte som ingen ting. Lidt seigt op stigningen fra Jernbaneveien og ud Ladegaardsveien, men den greide det letvindt forbi theatret. Med lidt øvelse maa den kunde vende villigere end nogen hest. Og bremsen tager farten af den straks, selv om det er nedad bakke. Fra theatret ned Musæ gaden blev farten begrænset, ligesaa ned torvebakken. Naturligvis var det vanskelig med den store guttesværm som var paa færde overalt. Den gaar ganske stille, saa den er yderst behagelig at sitte i. Paa flad vei stryger den afsted noget ganske ordentlig. Hestene tog det forstandig overfor den nye konkurrent. Redaktøren følger nøye med hvor bilen kjører. Rønneberg har vært en tur til Solakrossen, mens redaktør Vik har sittet på under en tur fra sentrum til Randaberg kirke. Den tok en halvtime, men som Vik skriver: Paa grund af de mange kjørende vi mødte, kunde vi ikke drive paa med fuld fart og maatte flere gange sagtne farten og standse Ommund Vik siterer også en suldøl som mente at bilen måtte kunne ha langt flere bruksområder enn bare å drive transport. Den måtte være meget velegnet til også å kunne drive træskemaskin, hakkelsmaskin, separator og andre gardsmaskiner hjemme paa garden. Redaktør Vik som åpenbart også er blitt teknisk interessert, slår fast at det vil bli en enkel sak forutsatt naturligvis at man setter på en drivrem. Den vil ha kraft siden den har hele 2 ¾ hestekraft, forklarer Vik, som også opplyser at hr Rønneberg vil afreise med skipet i aften til Kristiania for at vise frem motorvognen der. Besøket i hovedstaden vekker både oppsikt og interesse. Den 12. november skriver eksempelvis Morgenbladet 36 nr

20 dette: Med en motorvogn foretoges i dag prøvekjørsel i overvær av politimester og stadsingenieur. Det er stavangermanden Rønneberg, der er kommen hid med sin benzinmotorvogn. Kjøretøiet, der er en firehjulet kaleschetrille med plads for to personer, veier foruden beholdere, 360 kg. Den koster 2700 kr og kan paa jevn vei tilbagelegge indtil 30 km i timen. Benzinbeholderen er tilstrækkelig for en strekning af 40 km med vanlig fart. En reservebeholder kan supplere det ordinære benzinkvantum, saa dette varer over 100 km. Vognen er forsynet med gummihjul, men larmer ikke desto mindre noget, ligesom den udvikler nogen lugt. Motoreieren er givet tiladelse til at kjøre i byens gader. I morgen vil der vistnok blive anledning til at se det nye kommunikasjonsmidel paa Drammensveien. Rønneberg ble tydeligvis i Oslo i flere dager og benyttet anledningen til å demonstrere bilen for mange frem stå ende personer. Blant dem var også den svensk-norske kronprins Gustav, men uten at hans inntrykk av bilturen fikk føle trykksverten. Til gjengjeld skildret Morgenblad-redaktøren sin første bil tur, en opplevelse som tydeligvis gjorde inntrykk: Vi traff hr. Rønneberg med den mor som me lille trille nede paa Fæst ninge pladsen, og blev strax indviteret paa en kjøretur. Det er unegteligt et fornøielig befordringsmidel. Naar vognen staar stille, og maskineriet er i gang, larmer den ikke saa lidet, men naar den gaar, høres der nesten ingen larm, og jo fortere den gaar, des mindre larmer den. Vi fik en prøve paa det, men sandelig foretrækker vi lidt larm, thi vognen gjorde en ligefrem ængstelig fart, naar den saaledes var lydløs. Man skulde tro at det var lidt hexeri med styring og regulering af farten, men alt viste sig at være meget enkelt. Da vi havde kjørt rundt et par minuter, anmodede hr. Rønneberg os om selv at tage ledelsen, og da tid er penge, satte vi ligesaa godt kursen lige hjem i Øvre Voldgade. Da vi ikke i det mindste tør paaberope os nogen dybere teknisk ind sigt, er der kun en mulighed: Vognen maa 38 nr Stavanger Haugesund Sandnes være saa let at styre og behandle, at enhver kan gjør det skrev i 1897 om firmaets innsats på dette området i Norsk Industri : Bilentusiasten Tørres Andersen Rønneberg grunnla Rønneberg Per Preserving Company i 1880, da han var 35 år gammel. Tørres ble følgelig en pioner i både norsk hermetikkindustri og norsk bilindustri. I tillegg til brisling produksjonen, ble han agent for Benz, når det gjaldt både biler og busser. Dette frembragte naturligvis en hel Revolution paa dette Omraade. Fordelene viste sig straks paa alle Felter, saa at man tager neppe Munden for fuld, naar man paastaar, at denne Forandring har bragt Byens Eksport af Fiskeboller paa det Niveau hvor den nu befinder sig. Rønneberg Preserving ble betraktet som en foregangsbedrift. Det var den første fabrikk i Stavanger som tok dampkraften i bruk til koking. Den hadde eget acetylen gassverk, som ble avløst av byens første elektriske anlegg. Produksjonen av fiskeboller som i sin tid var hermetikkfabrikkenes annen hovedartikkel, ble produsert med delvis selvutviklede maskiner. Axel Krefting Rønneberg startet også Dampkjøkkenet i 1897, hvor det kunne serveres opptil 800 porsjoner middag på enkelte dager. Da T. A. Rønneberg døde 11. desember i 1913, het det i avisnekrologene at byen hadde mistet en av pionerene på hermetikk industriens område og en i ordets fulle betydning selfmade mann. Han var en elskverdig og stillfarende mann som hjalp mange uten at den høyre hånd visste hva den venstre gav : HOLGERSEN DAME ØSTERVÅG 8/10 2 ETASJE Tlf BUTIKKER OG SPISESTEDER