Litteraturtidsskriftet LASSO

Transkript

1 Litteraturtidsskriftet LASSO # FADERMORD

2 Redaksjonen Ola Mile Bruland (redaktør) og Julia Wiedlocha (redaktør) Eirin Berge, Tristan Bumm, Sjur Holiloekk, Lina Marie Ulvestad Halås, Tuva Bainne Johansen (distribusjonsansvarlig), Tiril Borgå Johansen (skjønnlitteraturansvarlig), Joakim Karlsen (sakprosaansvarlig), Josefine Kjærstad, Anne Mette Leite (slippfestansvarlig), Mikael Lien (økonomiansvarlig), Cecilie Berg Myhre, Marte Rømoen, Ingrid Askeland Sandbu, Alice Setane, Karoline Næss Sletteng (distribusjonsansvarlig), Åshild Slåen (korrekturansvarlig), Marit Jervan Staarvik, Stine Liberty Svenningsen, Katinka Tobiasson (korrekturansvarlig), Martin Hella Thørnquist, Signe-Lill Valkvæ (Web- og PR-ansvarlig), Vilde Wang. Layout Katja Lobinski Illustrasjoner Aurora, Luna, Marius og Theodor Kjærstad Jakobsen Sebastian Ryborg Bidragsytere Henrik Aspeflaten (f. 1991) studerer Tekst og skribent ved Westerdals Oslo ACT. Leif Achton-Lynegaard (f. 1954) er en dansk dikter og forfatter. Han har de siste årene utgitt novellesamlinger og dikt på ulike plattformer i Norge, Sverige og Danmark. For tiden er han aktuell med sin første surrealistiske roman Håndkraft en lige højre, som kommer ut i Gustav Borsgård (f. 1984) er doktorgradskandidat i litteraturvitenskap ved Umeå Universitet. Han er tidligere elev på Biskop Arnö författerskola. Noa Kjærsgaard Hansen (f. 1989) er forfatter og har BA i litteraturvitenskap fra Købenshavns Universitet. I 2013 utga han internettverket i samarbeid med Lil Wachmann, og diktsamlingen jeg bliver hurtigt træt af at side her i hjørnet og føle ting forsvinde på forlaget Weltscherz. Han har også bidratt til ulike tidskrift og antologier. Niklas Johan Bystrøm Larssen (f. 1990) spiller i støyrockbandet Signal/// og skriver masteroppgave i filosofi sentrert rundt verkene til Jean-Luc Nancy og Cathrine Malabou. Tormod Fjeld Lie (f. 1994) ble født foran svartovnen i Aurskog-Høland. Han skriver under pseudonym på bloggen villskapen.wordpress.com

3 Emma-Lisa Namløs (f. 1985) er utdannet Art Director ved Westerdals Oslo ACT. Etter fullført utdannelse har hun stort sett jobbet som miniatyrsettbygger og modellmaker i NRK. Hun gjør også diverse freelancearbeid innen teater og film. Publiserer tekster på Håvard J. Nilsen (f. 1980) har hatt dikt på trykk i Litteraturtidsskriftet Lasso, La Granada, Kamilla, Bøygen og Årbok for Meløy. Han er utdannet historiker og vil at Edward Snowden skal få Nobels fredspris. Lena Ramberg (f. 1983) er utdannet førskolelærer og er straks ferdig med en BA i internasjonal kommunikasjon. Hun er redaktør for litteraturbloggen Bokmerker ( og er for tiden i praksis hos Deichmanske bibliotek, filial Grünerløkka. Tore Stavlund (f. 1976) er forlagsredaktør, litteraturviter og skribent. Teksten «Berlin-notatene» er et utdrag fra hans kommende roman Melk. En romodyssé. Utgis på Cappelen Damm i Kjell Åsmund Sunde (f. 1987) er tekstforfatterstudent ved Westerdals ACT. Ulla Svalheim (f. 1991) har en BA i allmenn litteraturvitenskap fra Universitetet i Oslo. For øyeblikket går hun på Forfatterstudiet i Bø. Henrik Andersson Sve (f. 1992) tar opp fag og jobber deltid i Ark Bokhandel mens han skriver på en roman. Jan I. Sørensen (f. 1958) har forfattet diktbøkene Ingenstedet (2013) og Stige opp mot en tom himmel (2014). Han er også medlem av poesitruppen Kammerpoetene. Mads Rosendahl Thomsen (f. 1972) er førsteamanuensis i komparativ litteratur ved Aarhus Universitet. Han har skrevet Mapping World Literature: International Canonization and Transnational Literature (2008), The New Human in Literature: Posthuman Visions of Changes in Body, Mind and Society (2013), og redigert ulike verk som World Literature: A Reader (2012) og The Posthuman Condition: Ethics, Aesthetics and the Politics of Biotechnological Challenges (2012). For øyeblikket leder han forskningsprosjektet «Posthuman Aesthetics» ( ). Henrik Waage (f. 1991) er aleneforelder. Duncan Wiese (f. 1990) går på Forfatterskolen i København. 3

4 INNHOLD 6 TIL OLA MILE BRULAND OG JULIA WIEDLOCHA 19 TREKKE FRA ELLER FOR AVTRYKK JAN I. SØRENSEN 7 URIX: DET POSTHUMANE MADS ROSENDAHL THOMSEN 20 BERLIN-NOTATENE (UTDRAG) TORE STAVLUND 9 DØD OG DATID NOA K. HANSEN 25 GRENSEERFARING NIKLAS BYSTRØM LARSSEN 9 BAD HABITS (UTDRAG) HENRIK ANDERSSON SVE 28 BERGTOR HADDE EN BROR ULLA SVALHEIM 13 FEM AVSNITT OM EIT LIK KJELL ÅSMUND SUNDE 14 MOT FRIHET HÅVARD J. NILSEN 32 ELINE LUND FJÆREN OM BØKER, BERGEN, ALDER OG LIVET GENERELT TUVA BAINNE JOHANSEN OG KAROLINE NÆSS SLETTENG 40 UTEN TITTEL DUNCAN WIESE 4

5 43 SLUTTE Å SYNGE BOBBYSOCKS LENA RAMBERG 55 DA LEG LAMA FIK TILBAGE Leif Achton-Lynegaard 44 MÜNCH OG MUSKLER ET INTERVJU MED ANNETTE MÜNCH INGRID ASKELAND SANDBU 48 SABELTANNTIGER EMMA-LISA NAMLØS 50 FISKEREN EMMA-LISA NAMLØS 52 TA RYGG GUSTAV BORSGÅRD 53 AMERIKANSK POPULÆRKULTUR HENRIK ASPEFLATEN 56 KRONOS HENRIK WAAGE 58 DIN UNDERGANG TORMOD FJELD LIE 60 PORTRETT AV LITTERATUR PÅ BLÅ EN SAMTALE MED HEDDA LINGAAS FOSSUM OG KRISTIN BUVIK SIVERTSEN SIGNE-LILL VALKVÆ OG VILDE WANG 64 ULVEN TORMOD FJELD LIE 65 GHARIB TRISTAN BUMM 5

6 TIL alle pappaer og gamle helter. Hilsen Ola Mile Bruland og Julia Wiedlocha 6

7 DET POSTHUMANE Det posthumane er et forholdsvist nyt begreb, der henviser til forskellige forestillinger om en mulig radikal forandring i den menneskelige eksistens, som kunne føre til en radikal ny tilstand. Det er forskelligt fra posthumanisme, som betegner et forsøg på ikke at sætte menneskets værdier i centrum, eller at forlade sig på forestillingen om mennesket som et autonomt subjekt. Det er ikke underligt, at begrebet om det posthumane har vundet indpas i de senere år. Udviklinger i bioteknologi har gjort det muligt for mennesket at påvirke sin egen udvikling som art i en grad, der har gjort denne udvikling til et spørgsmål mere om etiske overvejelser og begrænsninger, og ikke så meget et vidtløftigt emne for science fiction. Integrationen af mennesker og maskiner, cyborgs, finder også sted, primært med intentioner om at afhjælpe handicaps, for at forbedre individers liv, men med potentiale for at skabe «opgraderinger» af mennesker uden noget særligt behov for hjælp. Udfordringerne er mange, og der kommer nye til nærmest dagligt. Dermed er det ikke sagt, at en posthuman fremtid er nært forestående, men der er åbnet en horisont, som næppe går væk med det samme. Selv uden teknologi kunne spørgsmålet om det posthumane have spillet en langt større rolle, end det har gjort. Den fortsatte evolution af mennesket i forlængelse af Charles Darwins teori kunne have været tildelt mere opmærksomhed, end det er tilfældet. Ikke mindst som et fascinerende og udfordrende problem for menneskets selvforståelse set i lyset af, at vores religioner og værdisystemer bygger på en præmis om menneskets overlegenhed og særstatus, samt det utænkelige i at der vil komme noget efter mennesket. Og hvis ikke utænkeligt, så i det mindste så langt væk, at der skulle gå årtusinder med naturlig udvælgelse, før det ville betyde noget. Dette er ikke længere tilfældet, og humaniora bør hilse en debat velkommen omkring, hvad det vil sige at være menneske, hvor indsatsen er noget højere end normalt, og hvor man er stillet over for ofte ganske skræmmende udviklinger konfronteret med spørgsmålet om, hvad det vil sige at være menneske. Risikoen for at menneskeheden ikke længere skal skrives i ental, er for mange én af de mest bekymrende konsekvenser, som brugen af ny teknologi kunne have paradoksalt nok i en tidsalder, hvor menneskerettigheder er accepteret uden henvisning til guddommelige principper, men som et resultat af menneskehedens egen modning. Men i tilfældet med det Det posthumane er et virkelig posthumane har litteraturens interdisciplinært felt, som rækker på tværs af naturvidenskab, sundhedsvidenskab, samfundsfag, teologi, filosofi og de æstetiske fag, som hver fiktioner og kunsternes visioner en markant tilstedeværelse i har deres styrker og svagheder i forhold til at tackle de centrale spørgsmål omkring mennesket samtidens kultur og tager del i som et kropsligt, bevidst og socialt væsen. Ingen at skabe fælles forestillinger om af disse dimensioner kan eller bør ignoreres, når man forsøger at forstå de mulige konsekvenser af mulige fremtider. 7

8 forandringer i menneskets tilstand. Humanioras genstandsfelt omfatter store mænger fiktioner og kunstneriske genstande, og dette forhold til fiktive fremstillinger af mulige virkeligheder gør, at man ofte forbinder humaniora med at være et skridt fjernere fra virkeligheden end naturog samfundsvidenskaberne. Men i tilfældet med det posthumane har litteraturens fiktioner og kunsternes visioner en markant tilstedeværelse i samtidens kultur og tager del i at skabe fælles forestillinger om mulige fremtider. Romaner som Mary Shelleys Frankenstein og Margaret Atwoods Oryx and Crake, film som Stanley Det er her, at der kan stilles nye spørgsmål ved for eksempel at analysere forholdet mellem skønhed og det uperfekte, som måske kan synes paradoksalt, indtil det sættes i kontekst af udviklingen af smag og ideen om det interessante. Kubricks 2001: A Space Odyssey og Ridley Scotts Blade Runner, kunstnere som Stelarc og Orlan, samt den allestedsnærværende fascination af superhelte i en række medier, er kun en del af de mange måder, hvorpå trans- og posthumane visioner sættes i scene. Posthuman æstetik er et forskningsområde, hvor spørgsmål om æstetik og etik mødes. Ofte er diskussioner om brug af teknologi præget af et møde mellem filosofi og sundhedsvidenskab, og da ignoreres den store rolle det æstetiske spiller i den menneskelige eksistens, og hvordan det æstetiske styrer begær og valg rækkende fra personlige, kropslige forandringer til forestillinger om fortællinger om liv. Det er her, at der kan stilles nye spørgsmål ved for eksempel at analysere forholdet mellem skønhed og det uperfekte, som måske kan synes paradoksalt, indtil det sættes i kontekst af udviklingen af smag og ideen om det interessante. Og når futurister taler om meget lange eller uendelige liv, fortjener det modspil ved at spørge til, hvordan man forestiller sig, hvordan dette liv kan leves, og hvordan fortællingen om det ville være. Eller når man nævner det posthumane, så bør man også spørge, hvordan resten af menneskeheden vil klare sig, sådan som Margaret Atwood eksempelvis gør det i sine romaner. Vil den ophøre med at eksistere eller gradvist forsvinde? I humaniora bør man i det mindste ikke lukke øjnene for sådanne spørgsmål, men forsøge at give det bedst mulige bidrag til diskussionen. Mads Rosendahl Thomsen Litteratur: Bostrom, Nick & Julian Savulescu (red.). Human Enhancement. Oxford Braidotti, Rosi. The Posthuman. London 2013 Fukuyama, Francis. Our Posthuman Future. New York Hayles, N. Kathrine. How we became posthuman. Chicago Lippert-Rasmussen, Kasper et al. (red.). The Posthuman Condition. Aarhus Thomsen, Mads Rosendahl. The New Human in Literature. London

9 DØD OG DATID Jeg husker, da jeg var mindre, at have ligget flere timer om aftenen og tænkt på, hvor inderligt jeg ønskede at fortælle sensationelle nyheder videre til min far. Alt, hvad der kunne få min far til at begejstres, forundres, forarges, forpines, ville jeg fortælle ham. Så længe det vækkede noget i ham. Så længe det betød, at det var mig, han tænkte på, når han senere skulle forholde sig til at have modtaget nyheden. Det virker forkert at tale om min far i datid. Han er stadig i live, stadig en del af mit liv. Men det virker også forkert at gøre andet, for de tydeligste minder jeg har om ham, er i datid. Selv når jeg møder ham i dag i brudstykker med store mellemrum, er datiden til stede i en så stor koncentration, at brudstykkerne ikke kan fungere som selvstændige referencepunkter. Mest af alt var det den indtil videre fiktive nyhed om Johannes Møllehaves død, jeg ønskede at viderebringe. At kunne give nyheden om manden, min far citerede oftere, end han sagde noget, som han selv havde fundet på, kunne gøre mig helt varm i kroppen. Det kunne fylde mine tanker den halve nat. Det kunne vække en sitren i maven og i brystet sammenlignelig med den før juleaftensdag, bare kortere og mere intens. Forestillingen om at springe op fra sofaen, styrte ud i køkkenet og sige det, måske endda råbe det. Hive i hans trøje, få ham til at afbryde, hvad han havde gang i. For så vigtigt vidste jeg, at det ville være. At kunne gøre denne bedrift. At kunne være den første til at fortælle ham noget. Noget som han ikke allerede havde set på tekst-tv, hørt i radioen eller set i tv-avisen. Ikke fordi jeg ønskede, at Møllehave skulle dø. Hverken for ham selv eller for min far. Men følelsen af at være den første til at fortælle det overskyggede det bizarre i selve nyheden. Noa K. Hansen BAD HABITS (UTDRAG) Jeg var én av omtrent ett dusin journalister som fulgte den kontroversielle presten Ove Tjøstheim på hans turné gjennom USA. Jeg sier «omtrent», da det ikke alltid er lett å skille mellom journalister, lydmenn, kameramenn og generelle teknikere. Til sammen var vi vel omtrent femti folk, inkludert to sjåfører, som kjørte pressebussen vår tett etter Tjøstheims egen buss, der kun han og den harde kjernen hadde tilgang; hvor de antageligvis planla hvor de skulle sette opp det sirkusaktige teltet de brukte som vandrende kirke, hva Tjøstheims preken skulle handle om, hvordan han skulle formulere seg. Jeg gjetter, klart. Vi hadde ikke tilgang til bussen, og de snakket sjeldent med oss om «behind the scenes»-ting, så det er ingen som egentlig vet 9

10 hva de holdt på med der inne. For alt jeg vet satt de bare og halvsov eller leste eller spilte kabal og bare ventet til de kom fram til neste stopp på ruten. Jeg skal nå foregripe begivenhetene voldsomt, og hvis du heller vil «være med på ferden», så å si, enn å få høre om ting som skjedde helt på slutten, føler jeg at du bør hoppe over dette avsnittet. Er du borte nå? Okay. Rett før alt var over, turnéen og helbredningene og ropingen og forbannelsene, da han var ferdig med nest siste punkt på turen, inviterte han mediafolkene, de få som hadde blitt med hele veien, til en pub. Og jeg sier ikke at han tok av seg prestekragen og bustet seg til på håret og sang grove sanger mens han drakk seg sørpe full, men det var faen ikke langt unna. Borte var snakk om helvetesild, og det viste seg at under det var det en hyggelig, om enn selvbevisst belest, nordmann som ikke hadde noe imot å dele sine erfaringer med alkohol og narkotika, hvordan han var usikker på seksualiteten sin da han var yngre, sinnstilstanden sin før han fant Gud, og generelt ting enhver journalist fråder rundt munnen av å høre. Jeg forteller dette nå, heller enn senere, da det farger minnene mine fra turen så voldsomt. Og det er kanskje greit å ha i bakhodet, når jeg skildrer Tjøstheims oppførsel ved prekestolen, at han også var et menneske. Den første gangen jeg så Tjøstheim med mine egne øyne var i Houma, Lousiana, en relativt liten by rundt ti mil vest for New Orleans. Jeg og fotografen min (som foretrekker å være anonym i denne teksten, selv om navnet hans står under bildene, grunnet noen obskure personvernslover) hadde tatt fly fra Gardermoen til Stockholm, der vi måtte vente i tre og en halv time før vi tok flyet videre til Florida, som tok ti og en halv time, så var det tre timers flytur til New Orleans, 10

11 en kjapp tur innom hotellet, og en times biltur før vi var framme i Houma akkurat tidsnok til å velte inn i det enorme kirketeltet da Tjøstheim stilte seg bak prekestolen. Jeg nevner den lange reisen i såpass detalj for å formidle at jeg kanskje ikke var helt meg selv, og at jeg, om jeg hadde vært litt mer ved mine fulle fem, kanskje ville opplevd alt litt annerledes. Bak prekestolen sto den strengeste mannen jeg noen gang har sett. Han var rundt femti, med huden trukket stramt over skarpe kinnbein og grånende hår kjemmet bakover, som for å fremheve vikene. Jeg husker ikke ordrett hva han sa, jeg var som sagt ekstremt trøtt og sliten, men mannen kunne virkelig snakke. Da han beskrev helvete kunne jeg lukte svovelen i luften, høre hylene til de som har gått vekk fra Gud. Jeg mistenker at Morgenbladet sendte meg, ateisten, for å skape litt humor på bekostning av den strenge, konservative presten, for å le litt av dette pustet fra fortiden, men der og da var det vanskelig ikke å bli revet med. Jeg ville da ikke til helvete. Etter hvert sparket de kritiske fakultetene mine seg sakte i gang, og jeg begynte å studere måten Tjøstheim snakket på. Han var tross alt født og oppvokst i Norge, han kunne da virkelig ikke preke på denne «karismatisk kristendom»-måten uten et drag av ironi, en selvbevissthet. Men joda. Det var ingen ironi å merke, ingen kynisme. Han «helbredet» en mann på krykker, og selv da var det ingenting annet i ansiktet hans enn ekte tro. Nærmest viten. Jeg fikk snakket med mannen med krykkene dagen etterpå, etter å ha spurt etter han i området rundt kirketeltet. Jack Reilly, en hjemløs mann, hadde haiket fra New Orleans for å se Tjøstheim, for å få en sjanse til å bli helbredet, én gang for alle. Vi møtte han på en utekafé, og han tok med glede imot en kopp kaffe. «Jeg har prøvd alt,» sa han, mens han tente seg en rullings med en skjelvende zippo, «men dette er noe annet.» Han hadde på seg en lang, militærgrønn parkas, store lyse jeans. Det gråsorte håret hans var sammenkaket av skitt. Det var vanskelig å bestemme seg for hvilken hudfarge han hadde, og det var noen dager siden han barberte seg. Men image til tross intelligensen lyste ut av øynene hans. «Hva har du prøvd?» «Reiki var stort på slutten av nittitallet, østlige greier generelt. De blåste på knærne mine og tappet på dem med fingrene.» Han demonstrerte tappet hurtig på jakka si med peke- og langefinger, «og det hjalp kanskje litt, til å begynne med, men jeg skjønner jo at det bare var kødd nå.» «Så du har bare prøvd reiki før dette?» «Jeg begynte selvfølgelig først med ordentlig medisin, med kirurgi og piller. Men det funket overhodet ikke. Så var det rett til akupunktur, som jo var behagelig og sånn, men å si at det hadde noen effekt utenom å være avslappende, ville være å overdrive». Han ser ut 11

12 til å ha glemt røyken sin, den har slukket. «Det var noe øst-europeisk en gang, tror jeg, men jeg har blitt usikker på om det i det hele tatt faktisk skjedde.» «Hvordan mener du?» Fotografen våknet virkelig, nå, han føler kanskje at dette kan være et vanskelig tema for Reilly, at Reilly kanskje vil begynne å gråte, at tårene skal skjære dype furer i det møkkete ansiktet, at Reilly vil bli selve symbolet på «healing»-svindel, denne naive gamle mannen som hadde prøvd alt, og som nå hadde blitt lurt enda en gang, som bare prøvde og prøvde, aldri ga opp, alltid stolte på vennlige ord og løfter om helbredelse. Men nei. «Jeg gikk på så jævla mye dop den gangen, jeg aner ikke hva som faktisk skjedde, om jeg bare har funnet opp hele denne episoden. Det var noen greier med å binde meg fast til en stol, og så ble det spilt noe merkelig musikk jeg tror ikke jeg kan beskrive det bedre, masse skjærende fioliner og så kom det en fyr spradende ut fra bak det jeg hadde antatt var et veggteppe dette foregikk i et eller annet privat hjem, forresten, så det hele var shady som faen og han hadde en sånn merkelig måte å bevege seg til musikken på, som om han var et tre.» «Et tre?» «Et tre i en Hitchcock-film, eller noe et tre var bare det første jeg kom på som sammenligning. Du vet, sånn silhuetter og høykontrast, dette fullstendig svarte treet mot en relativt lys bakgrunn, i en storm eller noe. Dette er vagt, jeg husker ikke så mye av det.» [...] «Og så var det noe sør-amerikansk opplegg, rituell maya-dritt. Blå daggry-blomst [?] ble gnidd på beina mine, så ble jeg satt i en temezcal, som viste seg å bare være et fancy navn for badstue, så det funka ikke i det hele tatt.» «Men nå er du helbredet?» Han gestikulerte til beina sine. «Såpass er vel åpenbart.» «Hvorfor er du så sikker på at denne helbredningen vil vare, når det aldri har skjedd før?» Han tente røyken sin igjen. «Det funker garantert faen ikke om jeg ikke stoler på Gud.» «Så du er frisk?» «Garantert.» [...] Bussene, de varme dagene, palmestrendene, svømmebassenget, den skadde kroppen hans, 12

13 de sol-svette flisene, ekkoet av skuddet fortsatt ljomende i lokalet, panikken ennå ikke altoppslukende. Krøket ved ham var VG-journalisten han likte så godt, pressende på såret i brystet med begge hender, ropende etter ambulanse, først på norsk, så engelsk, så, noe haltende, på spansk, to fotografer, instinktivt reagerende, tok bilder, denne merkelige duringen av raske speilrefleks kameraer. Etter kanskje to minutter var en ambulanse på vei, og da var det ingenting annet å gjøre. Vi sto liksom bare i en vid sirkel rundt Tjøstheim, på grunn av en obskur form for høflighet, men det var jo ingen måte å hjelpe på. En fyr fra en avis jeg ikke hadde hørt om fortalte at å bli skutt i brystet hadde en overlevelsesrate på nesten 75% i USA, uten at stemningen ble noe bedre av dét. Lukten av klor var overveldende, eller jeg husker den i alle fall som overveldende. Det var visst ingen som tenkte på å prøve å «ta» hvem enn som skjøt. [...] Henrik Andersson Sve FEM AVSNITT OM EIT LIK Utanfor ei dør, utanfor ei kro, utanfor ein by. Ingen spesiell by. Ingen unik by. Ingen by med særtrekk eller kjennemerke. Berre ein alminneleg by. Dei står i ring. Ikkje ein vanleg ring. Ikkje ein uvanleg ring. Ikkje ein ring som ein giftering eller ein leikarring eller ein ring ring ring: Halo. Nokon skrik. Det er ikkje skrik skrik skrik i kronologisk rekkefølgje. Det er skrik på skrik som eit tårn eller som eit vaklande tårn, som eit skeivt tårn, som det skeive tårnet i Pisa. På bakken framfor føtene deira. Føtene deira i ulike storleikar. Nokre små, nokre store, nokre vanskapte, alle skapte. Slik som nokre meiner at Gud skapte menneska, eller slik som andre meiner at mennesket skapte gud. Ein mann med auge. Raudsprengde auge. Raudsprengde auge som stirer. Auga som stirer mot dei har ikkje blunka sidan dei blunka siste gongen, og siste gongen dei blunka var ikkje framfor vanskapte og skapte føter til lyden av det skeive tårnet i Pisa i ein ring som ikkje er giftering ved ei dør på ei kro i ein alminneleg by. Kjell Åsmund Sunde 13

14 MOT FRIHET Til Mona oppspill/himmel Temaet fadermord har så mange lag og åpner opp mange dører. Vi kan begynne hos Knut Hamsun og hans fadermord i Christiania 1891, der han i et foredrag tok et oppgjør med de fire store, spesielt Ibsen som satt i salen. Vi kan også gå enda lenger tilbake, helt til den greske myteveven der Uranus (himmelen) blir kvestet, kastrert og avsatt av sin sønn Kronos (tiden); allmakten, urmakten, legges i bånd og inn under tidens jerngrep som et fjernt frampek mot moderniteten og temmingen av alle guder. Selv himmelen må ned på kne, slik Nietzsche mange århundrer senere binder Gud ja, går lenger og gjør det absolutte fadermord: Gud er død. Sjelløst univers, himmelen er bundet, mennesket er fritt. Og via himmelen kan jeg gå til den hvite plenen under stjernene og lyset fra den lille leiligheten som var barndomshjemmet. Jeg husker at jeg sto under stjernene, under Betelgeuse, Bellatrix og Polaris, og jeg husker verandaen der pappa viste meg satellittene som fór over himmelen som mekaniske stjerneskudd. Silhuettene av de sorte fjellene, de skar liksom i stykker melkeveven som bredte seg utover det tyste tomrommet over oss... Men i denne bevegelsen fra skikkelse til skikkelse har jeg i stadig større grad kretset rundt Jens Bjørneboe. Hans liv er et eneste langt fadermord, hvis vi tolker fadermordet på den mest åpenbare måten, nemlig som et frihetsgrep. begynnelse/faderen Han var redersønnen som ble bohem, utskudd og anarkist. I livsførsel var det som om han gjorde alt han kunne for å bryte med miljøet han vokste opp i. Og det er ikke bare som opprører Bjørneboe er interessant når vi tar for oss fadermordet. Selv ser det nemlig ut til at han aldri kom til klarhet i møte med sin egen far. I Frihetens øyeblikk, der han til tider skriver seg svært nær eget liv, lar han fortelleren beskrive sin far slik: Min far var født i Løvens tegn. Han hadde en voldsom og sterk stemme, var kraftig bygget og meget vakker. [...] Den dag idag drømmer jeg fremdeles angstdrømmer om at han er gjenoppstått fra de døde og kommer for å se hva jeg har drevet på med i livet. (Bjørneboe 2002, s. 20 og 22) Han er til forveksling lik forfatterens egen far, den høyborgerlige autoriteten, den mørke, angstfremkallende skikkelsen, han som forfatteren ikke blir kvitt. «Hjemløsheten, barndommen og døden [...] har fulgt meg», skriver Bjørneboe i et etterlatt notat gjengitt i Fredrik Wandrups biografi. (Wandrup 1991, s. 9) 14

15 opprøret/lone rider Dernest opprøreren. Det går en rød tråd gjennom forfatterskapet: det enkelte mennesket ofres til og brytes ned av en stor makt, et sjelløst system. I Jonas truer et undertrykkende skolesystem med å knuse enkeltmennesket (en hilsen til Hermann Hesses Under hjulet?), i Den onde hyrde har det norske rettssystemet samme rolle, og i Under en hårdere himmel ofres gode enkeltmennesker i rettsoppgjøret etter annen verdenskrig. Ja, det finnes ingen god makt overhodet, som han skriver i Frihetens øyeblikk: «Makt, som er det eneste eksisterende prinsipp, betyr bare én ting: adgang til å påføre andre smerte». (Bjørneboe 2002) Han gjør seg slik til talsperson for opprøret mot autoriteten og mot farsskikkelser, det være seg familiære, institusjonelle eller hellige. Den antiautoritære linjen i Bjørneboes forfatterskap er et kontinuerlig fadermord. Man skal ikke lystre autoriteter kun av respekt for nedarvede rettigheter eller på grunn av posisjon i et sosialt hierarki. Tenk selv, still spørsmål og ikke gi deg før du får svar! Fedre og andre autoriteter har ikke uten videre krav på vår respekt. Den må fortjenes. Enkeltmennesket trenger forsvar mot de større strukturene og det normale er ofte en trussel mot friheten. Med andre ord: det er utskuddene, svikerne og de ulydige som er virkelig frie, og det er forresten også de som virkelig skaper noe. (Intervju med Jens Bjørneboe 1970 og 1976) Hans grunnholdning uttrykkes tydelig i essayet «Om formyndermennesket» i samlingen Vi som elsket Amerika (1970). Her lister han opp fem bud for hvordan vi kan beskytte oss mot de som vil herske over og styre andre mennesker. Bud nummer to er «Tro aldri på noe som blir sagt deg av eldre mennesker, for de har alltid noe de vil skjule.» Lenger ned utdyper han: «Nesten alle foreldre, lærere, sersjanter etc., etc., vil prøve å narre deg. [...] En positiv ungdom betyr en kritikkløs, autoritær, lydig ungdom, som tror på de eldre, som beundrer dem, som godtar dem.» (Bjørneboe 2003, s ) Og selv om Bjørneboe også forsøker å vende kritikken mot seg selv når han poengterer at leseren heller ikke må ta hans ord for god fisk, ser det ikke ut til at han har reflektert over 15

16 LASSO FADERMORD det ironiske i at han setter opp fem nye bud i en antiautoritær tekst, som vi ellers forbinder med religiøs autoritet. Dette aspektet ved forfatteren tar også NRKs Haagen Ringnes opp i intervjuet på Veierland, når han forsiktig ymter frempå at Bjørneboe selv er autoritær. (Intervju med Jens Bjørneboe 1976) Til dette får han et svar som vel må kunne sies å bekrefte påstanden. Samtidig får Bjørneboe demonstrert sitt eget livslange poeng: at alle autoriteter må 16

17 settes under kritikk, og at ingen fortjener respekt i egenskap av posisjon alene, det være seg gubber eller guder, fedre eller forfattere. bestialitet/frihet Selv om trilogien om bestialitetens historie (Frihetens øyeblikk, Kruttårnet og Stillheten) med rette regnes som Bjørneboes hovedverk, er det ikke egentlig ondskapen, men friheten som er hans hovedanliggende. Vi må ikke glemme at Bestialitetens historie er et halvgjort verk; det skulle følges opp av en frihetens historie, kanskje et forsøk på å skrive mennesket opp igjen av det dype og desillusjonerende mørket som vi befinner oss i på slutten av Stillheten.. I intervjuet forteller han at han med skuespillet om Semmelweis prøvde å starte på denne historien. Betegnende nok velger han seg som hovedperson en mann som sto alene mot en kompakt majoritet, og som følge av det gikk til grunne. Det er neppe urimelig å tenke seg at det var slik det føltes å være Jens Bjørneboe. Han søkte frihet fra farsskikkelser, frihet fra autoritære strukturer, frihet fra miljøet han vokste opp i og fra sine egne demoner. Mørket i ham lekker ut en rekke steder i tekstene, for eksempel i diktet «Du våkner»: «Du våkner av sorg om natten; / du ved hvad det er; / igjen har han sittet og sett på dig. / Igjen var han nær». (Bjørneboe & Bjerke 1981, s. 74) Samtidig ser det ikke ut til at frihetskampen gjør Bjørneboe lykkelig. I diktet «Mitt hjerte» leser vi om hjertet som et «foreldreløst barn», «det har hverken hjem eller sted å bo [...] Det har ingen ro». (Bjørneboe & Bjerke 1981, s. 50) Diktet avsluttes med at den foreldreløse fattiggutten fortelles at hans far er konge «bak blåner syv». Kommer han seg noensinne dit, blir han prins. Det er et høyst interessant valg av posisjon, for en prins er kun prins i egenskap av å være sønn av sin far. Lengter den nærmest manisk frihetssøkende Bjørneboe til tryggheten hos en far han som skriver om angsten i møte med farsskikkelsen? Eller lengter han frem mot en tenkt evighet og kristen dommens Gud, som han forresten har skrevet flere sterke dikt om. (Bjørneboe & Bjerke 1981, s. 7 11, 31 og 33) Da er i så fall poenget enda tydeligere. Er den ensomheten Bjørneboe opplever i virkeligheten noe av uavhengighetens pris, eller har han tatt opprøret mot autoritetene for langt, slik at han har satt seg selv utenfor alle strukturer? Eller er ikke problemet først og fremst filosofisk, men eksistensielt, i form av depresjonene Bjørneboe plages av gjennom livet? Dette ble brutalt beskrevet i Frihetens øyeblikk: «Det renner blod av alle vegger, og det samler seg på gaten, i rennestenen, eller det flyter bare på fortauet». (Bjørneboe 2002, s. 83) 17

18 nye drømmer/nekte I Bjørneboe leser jeg oppfordringen om å finne noe som er vårt: ord, klanger og sanger som er våre, som er skrevet av oss. For å si det med U2, da de ennå var sultne: «We need new dreams tonight». Bevegelse, ikke reproduksjon; kreativitet som tenner nye lys på kloden, ikke pugging av spilleregler. Nye steder å se byene fra og nye veier som til sammen blir til nye kart. Kloden er gammel, men vi er såvidt begynt. Dette er også hovedmotivet bak det kunstneriske fadermordet. Å bryte linjene gjør oss i stand til å eksperimentere oss frem til nye ord og former. Med dem kan vi gripe verden slik vi opplever den. Å nekte har egenverdi. Håvard J. Nilsen Litteratur: Bjørneboe, Jens & Bjerke, André (1981): En sangfugl i en snare gikk. Bokklubbens Lyrikkvenner Bjørneboe, Jens (2002). Frihetens øyeblikk, Krutttårnet og Stillheten (2. utg. 1. utg. 1989). Oslo: Gyldendal Norsk Forlag Bjørneboe, Jens (2003). Vi som elsket Amerika. Oslo: Pax Forlag Rem, Tore (2009). Sin egen herre. En biografi om Jens Bjørneboe (bind 1). Oslo: Cappelen Damm Rem, Tore (2010). Født til frihet. En biografi om Jens Bjørneboe (bind 2). Oslo: Cappelen Damm Wandrup, Fredrik (1991). Jens Bjørneboe Mannen, myten og kunsten. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag Lenke 1 - Intervju med Jens Bjørneboe (1/3) Tilgjengelig fra < (sjekket ) Lenke 2 - Og Siste samtale med Jens Bjørneboe (1/3). Tilgjengelig fra < (sjekket ) Lenke 3 - Siste samtale med Jens Bjørneboe (3/3) Tilgjengelig fra < > (sjekket ) 18

19 AVTRYKK du finner et speil på en vegg bruker det som ansikt du finner et navn på ei tavle setter døra på klem mellom de to datoene du finner en hånd i din egen klamrer deg til den den heter mor, og sier at far er bare snø nå TREKKE FRA ELLER FOR mor tørket oss opp når vi fløt utover kjøkkengulvet øynene hennes hekla piggtrådgjerder når far slo inn døra en kastanjehund var min beste venn belte over ryggen, vårt bånd kjøleskapet den eneste radioen vi hadde som ikke var ødelagt fuglene i buret det eneste vinduet som hadde gardiner vi kunne trekke fra eller for Jan I. Sørensen 19

20 BERLIN-NOTATENE (UTDRAG) HØSTFERIE Ved Brandenburger Tor talte jeg hundre og ti grønne og hvite Kommandowagen. Omkring på plassen slang betjenter fra Die Spezialpolitzei og småpratet og drakk kaffe, mens de overhørte talernes appeller. Hjelmene var på, men skjoldene hvilte mot asfalten. De forholdt seg avslappet til demonstrantene og var samtidig uforbeholdent beredt. Det var ett år siden murens fall. Det var i ferd med å gå opp for østtyskerne hva det betød å bli en del av Vesten. Å orientere seg etter demokratiets spilleregler, var like frustrerende som det var forvirrende, og nå i opptakten til ettårsmarkeringen var det mobilisert til massive demonstrasjoner. De føler seg som annenrangs borgere, fortalte far og oversatte slagordene på plakatene for meg, hva som ble ropt gjennom ropertene. Mest fascinerende var punkere med hanekam og skinnjakker over t-skjorter med Bon Jovi-motiv. Jeg kunne ikke forstå det, at de kunne ha bilder av Bon Jovi på t-skjortene sine. Visste de ikke at Bon Jovi var ut? Senere kjøpte vi en pose med stein fra muren som det var graffitirester på. Vi var i Berlin for å føle «The Wind of Change». Etter å ha bodd i Bayern på 1970-tallet og fulgt den politiske utviklingen generelt og bundesligaen spesielt, hadde far utviklet et nært forhold til Tyskland, og var tiltrukket av det politiske så vel som det kulturelle klimaet. Da sammenslåingen var et faktum, benyttet han førsteanledning til å sette seg i stasjonsvognen og kjøre ned til Berlin. Med meg i passasjersetet. Jeg var fjorten år og hadde nettopp oppdaget The Doors. Vi tok Kielferga over Østersjøen og kjørte inn i de mørke skogene, forbi nedlagte bomstasjoner, gjennom små landsbyer med brosteinlagte gater og frittgående høner og opp til det nå gjenforenende Berlin. Det var med en følelse av uvirkelighet vi gikk ned Karl- Liebknechtstrase. Far pekte på veltede Lenin-statuene i forgårdene og fortalte hvorfor bygårdsfasadene som vendte mot vest var murt igjen. Ingen i øst skulle få se over muren mot vest, sa han. Senere kjøpte jeg plater i en Plattenkäller. Om kvelden lå jeg på sengen i hotellrommet. Hva far gjorde vet jeg ikke. Det gjorde meg ingenting. Jeg likte å være alene, også hadde jeg øreklokker og walkman. Kanskje satt han på en barkrakk i hotellbaren og nippet til en martini mens han lyttet til barpianisten. Kanskje spilte pianisten en Sinatra-låt. Kanskje «Angel Eyes». «Scuse me, while I dissappear», sang han, og kanskje mimet far ordene med leppene. Etterpå gikk han ut, ut i den neonopplyste Ku damm. MAI Formiddag. I kafeen der jeg jobbet. - Telefon til deg, ropte en kollega. Det var mor som ringte. - Karsten er død, sa hun. 20