Hilde Hagerup. Bittet

Transkript

1

2 Hilde Hagerup Bittet

3 2007, 2011 H. Aschehoug& Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Book Partner Media, København 2011 ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

4 1 Jonas Nilsens mor har tv på cella. Og en liten skriveblokk og en pult og en bokhylle med fem bøker. Hun har klesskap med skjorter og bukser, hun har en kalender på veggen med bilder av hundevalper. PUPPIES 2007 står det på den. Hun har speil og hårbørste og en radiator bak et gitter. Og på en hylle over senga har hun et bilde av seg selv og Jonas. Det er seks år siden bildet ble tatt. Jonas sitter ved siden av henne på trappa hjemme i Krattbo. Hun har rosa leppestift og grønn singlet. Han har mørkt bustehår og mørke øyne. Han ser skeptisk ut. Irritert. Selv om han holder en is i hånda. Selv om det enda er over en måned til moren hans skal drepe en mann. Marita Nilsen går bort til bildet og stryker Jonas på kinnet. Hun kjenner ingenting under fingertuppene. Bare kaldt glass. Jonas Nilsen tok seg god tid på badet. Han sto ved vasken og lente seg inn mot barberspeilet. Det var et speil som også var forstørrelsesglass, det var to i ett, i prinsippet kunne man se alt. Alle kviser, sår, alle de harde, svarte småhårene oppover haka, de sprengte blodårene som gjorde kinnene røde, snørret i neseborene hvis man bøyde hodet bakover. Jonas bøyde hodet bakover. Da han var ferdig med å studere neseborene, åpna han baderomsskapet og fant fram en tanntrådboks. Det holdt ikke bare å børste og skylle. Man ble ikke kvitt matrestene på den måten, særlig ikke de smulene som hadde sneket seg inn mellom jekslene. Hvis man ikke var grundig, kunne smulene bli sittende i ukevis. Da risikerte man hull i tennene. Jonas strammet tråden mellom tommel og pekefinger slik han hadde lært

5 hos tannlegen. Han ville ikke risikere noe som helst. Det rykka i dørhåndtaket. Jonas Nilsen lot som ingenting. Han åpna munnen og bøyde hodet bakover igjen for å komme skikkelig til, for å se hva han hadde av grums der inne, bakterier som gnagde i vei og snart ga ham vondt. Jonas? Det var faren som sto utenfor baderomsdøra. Jonas visste at han hadde stått der en stund allerede, uten å si noe. Men den som låser døra til badet, gjør det fordi han har behov for å være alene. Lås opp. Jonas fiska ut en liten eplebit. Hvis folk ikke hadde hatt behov for å være alene, hadde det ikke vært behov for nøkler. Nei. Hva gjør du? Jonas dro tanntråden ut av munnen og oppdaget at den var blitt rød. Han kasta den blodige biten i søpla og ble stående midt på gulvet mens han lytta til farens tunge pust gjennom dørsprekken. Ingenting. Nemlig. Nå låser du faen meg opp! Jeg gidder ikke mer av tullet ditt. Det rykka i dørhåndtaket igjen. Hardt. Øy! sa Jonas. Det svarte håret falt ned i øynene hans. Nå så han ikke verden. Nå så han ikke sitt eget bleke, stygge ansikt i speilet. Han dro en klump gelé ut av den lille røde boksen som sto på vasken, og strøk håret bakover. Så løfta han blikket enda en gang, og det var første gang han la merke til taket på baderommet. Det var tapetsert. Psykedelisk. Brunt og oransje. Fargene gjorde ham svimmel. Hvis han ble stående og se på dette mønsteret, kom han snart til å få problemer med å holde seg oppreist.

6 De kom en halvtime for seint. Det gjorde ikke noe, de ble likevel sittende på lærerværelset i ti minutter og vente på rektor. Faren til Jonas klarte ikke å sitte stille. Han flytta fram og tilbake på kaffekoppen, han sølte, han strøk den lunkne kaffen bort fra furubordet med tommelen, han fingra med bladene på nylonblomsten, lukka jakka og åpna den igjen, strakk armene i været, snudde seg mot døra selv om ingen kom. Til slutt så han på Jonas. Hm? Det var det eneste han hadde sagt siden Jonas kom ut av badet. Jonas rista på hodet. Faren trakk pusten, holdt den, pusta tungt ut gjennom neseborene, så de nesten plystra. Pfiiiiiiiiiiiiiiiiiiiip. Det var noe han prøvde å få sagt, men det tok tid, det tok timevis å presse ut noen få setninger, og når han hadde begynt, var det over. Faren til Jonas rakk aldri å komme inn på det som var viktig. Ikke nå heller. Heldigvis. Der er dere. Rektor var høyere enn dem begge, hun var høyere enn de fleste, derfor gikk hun med en konstant bøy i nakken og knekk i knærne, som om hun neide og bukka på en gang. Hun tok Jonas i hånda, men det var noe fomlete over det. Hånda hennes var kald og nesten glatt. Hun var nervøs, hun også. Så hyggelig å ha deg tilbake, Jonas, sa rektor. Hun nikka mens hun snakka. Faren til Jonas begynte å nikke, han også. Sånn var faren til Jonas Nilsen: sur hjemme og flau ute. Ja. Ja takk. Jonas så at han var letta. Anspent, men letta likevel. Det var tydelig på den lille, vibrerende rynken faren hadde i munnviken. Et forsøk på et smil. En begynnelse. Dette går så bra så, sa rektor. Faren slikka seg på overleppa. Han hadde barbert bort barten, spyttet ble liggende og glinse mens det tørka. Det så ut som svette. Det så ut som om han hadde løpt. Jonas så at han trakk pusten. Tok sats. Så kom

7 det. Det det det. Er jeg faen ikke sikker på. Rynken i munnviken hans vibrerte og vibrerte. Så glapp den. Faren til Jonas Nilsen kom ikke lenger, det ble visst for mye. Han klarte ikke å smile til rektor. I stedet løfta han hånda for å rufse Jonas i håret. Han rufsa aldri Jonas i håret når det bare var de to. Det var nok bare for å slippe sosialkontoret. Slippe stempel som dårlig far. Men Jonas bøyde seg unna slik at hånda ble hengende i løse lufta; rektor fulgte den med øynene og fortsatte å nikke. Nikk, nikk, nikk. Hele tida stirret hun på farens hånd, som ikke fikk tak i hår og i stedet falt slapt ned mot låret: klønete. Jo, det tror jeg, sa rektor, og nå så hun på Jonas. Jonas så at øynene hennes ikke bare var blå, men lyseblå, nesten turkise, og alt ved denne damen var godt ment, men ingenting var godt nok. Ingenting holdt. Hun ville han skulle si noe. Jonas var flink til å snakke. Få folk til å slappe av. Le. Han var flink til å skjære grimaser, imitere, gå ned på alle fire og gjø som en hund. Gale som en hane. Jonas Nilsen var flink til det som måtte passe. Faren ville også at han skulle si noe. Helst noe morsomt. Det passa nå. Noe for å lette stemningen. Den var så tung. Det gjaldt i grunnen det meste. Da Jonas ikke sa noe, jekket faren joggebuksene oppover med tommeltottene og skjøv ut hoftene mens han snøfta, rensket halsen. Det var rektor som plutselig åpna munnen. Snakker dere mye om henne? Faren til Jonas begynte å dra seg i nesehårene med tommel og pekefinger. Jonas så på rektors røde bluse. Så peip han. Langt og litt skjærende. Som ei bikkje. Rektor ga seg. Tok hintet. Foreslo at de skulle gå og si hei til klassen. Hva synes du? Faren pusta ut, han hadde hånda rundt bilnøkkelen i lomma på joggebuksa, han skulle snart slippe unna.

8 Men da da stikker jeg. Ellen? Han skulle ikke kalt rektor for Ellen. Jonas hørte det. Og han visste at faren hadde hørt det selv, for i det samme kom hånda hans mot håret til Jonas. Han ville prøve å rufse igjen. Denne gangen var ikke Jonas kjapp nok. Han kjente faren gni ham på toppen av hodet, trykke ned det stive, svarte håret, nå fikk faren gelé på håndflata, nå ble han klissete, og det var det som var meningen, det var det han ville, tenkte Jonas. Faren ville fjerne litt av Jonas hårgelé, men Jonas ville ikke ha geleen fjernet. Nei, sa Jonas. Hm? Rektor var på vei mot døra, men nå stansa hun. Hva sa du? Faren lukka øynene. Jonas tenkte at bak øyelokkene så han hundre millioner stjerneskudd mot den røde himmelen. Bli med, sa Jonas. Inn? Jonas nikka. Nå satte rektor seg på huk. Nå var hun lavere enn Jonas. Nå hadde hun ikke lenger turkise øyne. Nå var hun mørk og bekymret i blikket, og Jonas visste hva hun tenkte: Dette kommer ikke til å bli så lett likevel. Det er slettes ikke sikkert at dette går så bra. Nå kom Tvilen. La Tvilen Komme Tiltalte Til Gode. Jeg tror begynte rektor. Vet du hva jeg tror, Jonas? Den øverste knappen i rektors røde bluse hadde falt ut. Jonas så rett ned i sprekken mellom puppene. De var klemt sammen. De så ut som om de hadde problemer med å puste, som om de gjerne ville opp. Særlig den høyre. Den høyre puppen var større enn den venstre, eller kanskje det var måten hun satt på, på huk, kanskje knærne hennes la et spesielt stort press mot høyre side. Jeg tror det er kjekkere om du går tilbake til klassen alene, fortsatte hun. Tror ikke du? Nei.

9 Puppene este idet rektor trakk pusten dypt inn. Hvis Jonas bøyde seg framover, kunne han hjelpe dem ut. Hun ville ikke rekke å stoppe ham. Ikke hvis han var rask. Hun ville ikke klare å holde balansen. Da kjente han en arm om skulderen. Det var faren som trakk ham vekk. Greit. Du vant. Faen ta deg, Jonas. Pusten hans kom mot Jonas i en stram vind. Kaffe.

10 2 Seks år tidligere. Jonas er åtte år. Det er en bamse på lekerommet. TV. Moren har ikke på seg stripete pyjamas. Det er i hvert fall bra. Han har vært mest redd for at hun skulle se ut som et av medlemmene i B- gjengen. Men hun ser vanlig ut. Hun har vanlige klær. Blå skjorte og hvite olabukser. Ikke håndjern engang. Jonas er medlem av Mikke Musklubben. Det betyr at han er på Det Godes side. Det betyr at han alltid er på jakt etter skurker og tyver og mordere. Jonas. Jonas vil helst ikke se henne i øya. Han løfter bamsen. Holder den mot ansiktet. Den lukter surt. Jonas. Hun prøver å dra fra ham bamsen. Han holder igjen, men hun er sterkest, derfor vinner hun. Moren setter bamsen på fanget sitt. Sånn. Der. Nå har han ingenting å gjemme seg bak. Hun prøver å bøye seg ned så han skal se på henne, men han lukker øya. Da vinner han. Skal du ikke si noe, Jonas? Nei. Kan du ikke fortelle meg hva du har gjort på skolen? Nei. Det er veldig hyggelig å ha besøk av deg, Jonas. Plutselig lurer han på om han hadde fått bli med i Mikke Musklubben hvis Mikke Mus hadde visst hva moren hans har gjort. Han kjenner at han får vondt i magen. Og beina. Så sprekker det. Så kommer monsterbrølet.. FAENIFORPULTEFITTEKJERRING! Det er ikke mye. Det er nok. Faren holder armene hans. Bærer ham ut. Du får ikke lov å banne i fengselet. De ansatte liker det ikke. De