Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til

Transkript

1

2

3 Om forfatteren: Kressmann Taylor ( ) var amerikansk forfatter med tyske røtter, født i Portland. Adresse ukjent ble gjenoppdaget på 1990-tallet og ble en bestselger i mange europeiske land.

4 Om boken: Tyskeren Martin Schulse og den amerikanske jøden Max Eisenstein er begge kunsthandlere i California. Deres forhold er nært, nærmest broderlig. Schulse bestemmer seg for å reise tilbake til Tyskland, og de to vennene begynner å skrive brev til hverandre. Sjelden har en så liten bok hatt så stor kraft i seg. Kressmann Taylor makter på et besnærende vis å fange noe av essensen i både den individuelle og kollektive tragedien som skulle bli nazi-tyskland.

5 Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til Originalens tittel: Adress Unknown Copyright 1995 by Taylor-Wright Corporation Norsk utgave 2001, 2016 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2016 ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

6 SCHULSE-EISENSTEIN GALLERIES SAN FRANCISCO, CALIFORNIA. U.S.A Herrn Martin Schulse 12. november, 1932 Schloss Rantzenburg München, Tyskland Kjære Martin, Tilbake i Tyskland! Som jeg misunner deg! Skjønt jeg ikke har vært der siden skoledagene, husker jeg fremdeles Unter den Linden s magi den vidtfavnende intellektuelle friheten, diskusjonene, musikken, det muntre kameratskapet. Og nå er den gamle junkerånden, den prøyssiske arrogansen og militarismen borte. Du kommer til et demokratisk Tyskland, en gammel kulturnasjon der man aner spirene til en fin politisk frihet. Det blir et godt liv. Din nye adresse er imponerende, og det var godt å høre at overfarten ble så behagelig for Elsa og ungene. Selv er jeg ikke så lykkelig. Jeg inntar søndagsfrokosten alene, som den ørkesløse ungkaren jeg er. Søndagshjemmet mitt er havnet på den andre siden av Atlanteren mottagelsen din som gav uttrykk for at dagen ikke var komplett før vi var sammen igjen! Og vår kjære, blide Elsa, som møtte meg med et strålende smil,

7 grep meg i hånden og ropte «Max, Max!» før hun skyndte seg inn for å åpne yndlingsschnapsen min. Og de fine guttene, særlig den kjekke Heinrich; han vil være en voksen mann innen jeg ser ham igjen. Og middagen, da kommer jeg noensinne til å spise så godt igjen, tro? Nå går jeg på restaurant, og over den ensomme roast beef en min minnes jeg gebackner Schinken dampende i rødvinssaus, og Spatzle, ah!, Spatzle og Spargel! Nei, jeg kommer aldri til å venne meg til den amerikanske dietten igjen. Og vinene, som så samvittighetsfullt ble losset i land fra de tyske skipene, og skålene vi utbragte når glassene ble fylt for fjerde, femte og sjette gang. Selvsagt var det riktig av deg å reise. Du ble aldri amerikaner, til tross for suksessen din her, og nå som forretningen er så veletablert, måtte du ta med deg de staute, tyske guttene dine tilbake til hjemlandet så de kan få utdannelsen sin der. Elsa har dessuten savnet familien sin i alle disse årene, og de blir nok glade for å se deg også. Den ubemidlede, unge kunstneren er nå blitt familiens velgjører, noe som også vil gi deg en pen fjær i hatten. Forretningene går fortsatt bra. Mrs. Levine har kjøpt den lille Picasso en til prisen vi fastsatte, og jeg har fått gamle Mrs. Fleshman interessert i den grufulle Madonna en. Ingen gidder å fortelle henne at én enkelt av kunstgjenstandene hennes er dårlig, for de er så dårlige alle sammen. Jeg mangler imidlertid din lykkelige

8 hånd i salget til de gamle, jødiske matronene. Jeg klarer å overbevise dem om investeringens fortreffelighet, men bare du innehadde den forfinede, åndelige tilnærmelsen til et kunstverk som avvæpnet dem. Dessuten kan de nok aldri stole fullt og helt på en annen jøde. I går mottok jeg et oppløftende brev fra Griselle. Hun skriver at hun er i ferd med å gjøre meg stolt av lillesøsteren min. Hun har hovedrollen i et nytt stykke i Wien og kritikkene er glimrende de slitsomme årene ved små kompanier begynner å bære frukter. Stakkars barn, det har ikke vært lett for henne, men hun har aldri klaget. Hun har pågangsmot så det monner, i tillegg til skjønnhet, og forhåpentligvis talent også. Hun spurte etter deg, Martin, i en svært vennlig tone. Det er ingen bitterhet å spore hos henne, for slikt går fort over når en er så ung som hun er. Etter et par år er smerten kun et minne, og selvsagt kan ingen av dere klandres. Slike affærer er som plutselige skybrudd, en stund er man søkkvåt, som slått i bakken, og står fullstendig hjelpeløs overfor dem. Men så skinner atter solen, og selv om ingen av dere helt kan glemme det som er skjedd, står bare ømheten, og ingen anger, tilbake. Du ville neppe at det skulle ha vært anderledes, og det gjør heller ikke jeg. Jeg har ikke fortalt Griselle at du befinner deg i Europa, men kanskje jeg burde gjøre det om du finner det fornuftig, for hun har ikke så lett for å få venner, og jeg vet at hun ville bli glad for å vite at hun har venner i nærheten.

9 Fjorten år siden krigen! Merket du deg datoen? For en lang vei vi har reist, som folk, fra den bitterheten! La meg nok en gang omfavne deg i ånden, min kjære Martin, og hils Elsa og guttene på det hjerteligste fra Din hengivne venn, Max

10 Schloss Rantzenburg München Tyskland Mr. Max Eisenstein 10. desember, 1932 Schulse-Eisenstein Galleries San Francisco, California, U.S.A. Max, gamle venn Sjekken og regnskapene kom greit igjennom, hvilket jeg takker for. Du trenger ikke sende meg så detaljerte oversikter. Du vet hvor innforstått jeg er med dine forretningsmetoder, og her i München er jeg travelt opptatt med nye aktiviteter. Vi er kommet på plass, men for et kaos! Huset har jeg, som du vet, hatt i kikkerten lenge. Og jeg fikk det til en forbløffende god pris. Tredve rom og en park på omtrent fire hektar; det er ikke til å tro. Men så kan du heller ikke forestille deg hvor fattig mitt kjære land er nå. Tjenerboligene, stallene og uthusene er svært omfangsrike, og tro det eller ei, men vi sysselsetter nå ti tjenere til samme pris som de to vi hadde i vårt hjem i San Francisco. Gobelinene og de andre kunstgjenstandene vi skipet over gjør seg storartet, og jeg har også sikret meg en del fine møbler, så vi mottar mange beundrende