NOTAT 11/15088 FRA:

Transkript

1 NOTAT TIL: SAKSNR.: 11/15088 FRA: Kartlegging - informasjon og rådgivning ved salg av individuelle livsforsikringsprodukter med investeringsvalg der kunden tar investeringsbeslutningene 1. Innledning Finanstilsynet har gjennomført en dokumentbasert kartlegging av norske livsforsikringsselskapers salg av individuelle livsforsikringsprodukter med investeringsvalg der kunden tar investeringsbeslutningene. I alt 12 norske livsforsikringsselskap mottok et spørreskjema fra Finanstilsynet i desember Tre selskaper har svart at de ikke selger slike produkter, slik at ni livsforsikringsselskap er omfattet av kartleggingen. Hovedformålet har vært å bringe på det rene hvordan selskapene sikrer at kunden ved kjøp av produktene gis de pliktige opplysninger og råd om forsikringskontrakten, de tilbudte investeringsalternativene og kostnader som påløper i forsikringstiden, samt hvordan det sikres at anbefalte produkter er egnet til å dekke kundens behov. Finanstilsynet har også vurdert hvordan avkastningen kundene har fått i de siste tre årene, står i forhold til hvert selskaps inntjening og markedsresultatet ellers. Spørsmålene som ble stilt livsforsikringsselskapene framgår av vedlegg 1. Kartleggingen er basert på innhentet dokumentasjon. Finanstilsynet har således ikke undersøkt hvordan selve rådgivningen/kundesamtalene rent faktisk gjennomføres eller i hvilken grad de aktuelle produktene kundene har kjøpt dekker behovet. På grunnlag av denne kartleggingen vil det gis skriftlige tilbakemeldinger til enkeltselskap, og problemstillingene vil følges opp under stedlige tilsyn. 1.1 Om produktene Livsforsikringsprodukter med investeringsvalg kan deles inn i tre kategorier: kapitalforsikringer, pensjonsforsikringsprodukter og livrenter. Felles for alle produktene er at forsikringsforpliktelsene tilsvarer den løpende verdien av investeringsporteføljen knyttet til den enkelte kontrakt. Kunden får velge, og senere endre, sammensetningen av investeringsporteføljen knyttet til kontrakten. Det er

2 imidlertid forsikringsselskapet som er eier av den aktuelle investeringsporteføljen, mens kunden kun har en fordring på selskapet. 1 De ni livsforsikringsselskapene har oppgitt til sammen 63 produkter som faller inn under undersøkelsen. En del av produktene er det ikke nysalg av som følge av skattereformen i Dette gjelder for alle IPA-pensjonssparingskontrakter og noen livrenter, men også blant disse kan det forekomme flytting av kontrakter. Selskapene fremhever ulike fordeler ved produktene. Fordelen av utsatt skatt går imidlertid igjen som et investeringsmotiv i alle produktbeskrivelser. I tillegg nevnes også overstyring av arveloven ved å utnevne begunstigede etter forsikringskontrakten, automatisk nedvekting av risiko fram mot utbetalingstidspunkt og verdipapirfondsvalg uten kostnader. Basert på ulike sparemotiver og investeringshorisonter, kan produktene deles inn i tre hovedkategorier; kapitalforsikringer (totalt 21 produkter i syv selskaper), pensjonsforsikringsprodukter (totalt 26 produkter i åtte selskaper) og livrenter (totalt 16 produkter i seks selskaper). Kapitalforsikringer har ingen bindingstid og minst forsikringselement. Pensjonsforsikringsprodukter har bindingstid knyttet til pensjonsalder, herunder individuell pensjonssparing (IPS) som følger bestemmelser i lov om individuell pensjonsordning. Livrenter er en spareform som også har bindingstid, men er noe mer fleksibel enn pensjonsforsikringskontrakter. 1.2 Distribusjon Disse produktene selges i stor grad gjennom livsforsikringsselskapenes agenter. Agenters salg og rådgivning av individuelle livsforsikringsprodukter med investeringsvalg er forsikringsformidling og reguleres dermed av forsikringslovgivningen. Dersom agenten har underagenter, er det agenten som har ansvaret for at formidlingsvirksomheten, herunder informasjon og råd underagentene gir knyttet til kundenes investeringsvalg, tilfredsstiller lovgivningen. Tre selskap selger 100 prosent av disse produktene gjennom konsernets banker (aksessoriske agenter) og ett selskap selger nesten alt gjennom konsernets forsikringsselskap. Tre selskap selger en betydelig andel av disse produktene gjennom verdipapirforetak i konsernet. Ett selskap selger ni prosent gjennom agenter og det øvrige via internett, og ett selskap selger alt via nettet. Hovedinntrykket er derfor at en stor andel av produktene selges av eksterne distributører, og at bare en liten andel av salget foregår via Internett. 1.2 Regelverk - informasjonsplikt om risiko og avkastning og krav til rådgivning Informasjonsplikt om risiko, avkastning og krav til rådgivning reguleres ulike steder i forsikringsregelverket. Finanstilsynet viser særlig til forsikringsavtaleloven 11-1 om informasjon i forbindelse med tegningen, hvoretter selskapet så vidt mulig skal sørge for at forsikringstakeren får råd om dekningen av foreliggende forsikringsbehov. Videre skal selskapet gi forsikringstakeren opplysninger om viktige sider ved de ulike typer forsikring som kan dekke forsikringsbehovet. Blant annet skal selskapet gi opplysninger om forsikringsavtalens premiesatser. Videre vises det til forskrift om livsforsikringsselskapers og pensjonsforetaks kapitalforvaltning 4-1 om informasjonsplikt for livsforsikring med investeringsvalg. Avtalen skal gi opplysninger om 1 Denne egenskapen ligger til grunn for skattefordelen som kunden får i forsikringstiden: kunden beskattes ikke for eventuelle realiserte gevinster på eiendelene i investeringsporteføljen. Forsikringsproduktene gir imidlertid ikke skjermingsfradrag; en skattemessig fordel for sparing direkte i aksjefond og enkeltaksjer. Dermed er det først og fremst ved aktiv handel kundene eventuelt får utnyttet fordeler av å tegne en forsikring med investeringsvalg framfor å eie investeringene direkte. 2

3 risikoen i de valgte investeringene, samt om provisjoner og andre kostnader som påløper ved etablering, forvaltning, flytting og gjenkjøp. For agenter gjelder i tillegg lov om forsikringsformidling 7-7, jf. 5-4 og 5-5 og forskrift om forsikringsformidling kapittel 3. Det framgår av forskriften 3-1 fjerde og femte ledd at forsikringsformidleren, særlig på grunnlag av opplysningene fra kunden, som et minimum skal presisere kundens krav og behov, samt begrunne hvert råd den gir kunden om et bestemt forsikringsprodukt. Et forsikringsformidlingsforetak skal for øvrig ha den samme informasjonsplikt som et forsikringsselskap som driver virksomhet her i landet har, jf. forsikringsavtaleloven kapittel 2 og 11. Når verdipapirforetak er forsikringsagenter, vil verdipapirhandellovens krav til god forretningsskikk i første ledd komme til anvendelse i tillegg til forsikringslovgivningen, jf. at første ledd gjelder verdipapirforetaks totale virksomhet og ikke bare for investeringstjenestevirksomheten. Både verdipapirforetak og en del andre agenter har ved salg av de aktuelle produktene valgt å følge verdipapirhandellovens/verdipapirforskriftens strengere bestemmelser om informasjon og rådgivning basert på MiFID. Selgerne hos en del av disse agentene er autoriserte finansielle rådgivere (AFR). 2. Kostnader, avkastning mv. 2.1 Kostnader Kostnadene knyttet til disse forsikringsproduktene kan deles inn i (forsikrigs)risikopremie, forvaltningskostnader og administrasjonskostnader. Ulike inn- og utbetalingsvilkår og ulikt forsikringselement vil føre til ulik risikopremie, mens forskjellig utvalg av investeringsalternativer delvis vil kunne forklare forskjeller i administrasjons- og forvaltningskostnader som kundene belastes for. Finanstilsynet viser til at selskapets vederlag til dekning av kostnader etter forsikringsvirksomhetsloven 9-3 i utgangspunktet skal tas gjennom pris for dekning av risiko knyttet til person, pris for forvaltning av midler og pris for administrative tjenester, jf. 9-3 annet ledd bokstav a, c og d. Selskapet skal videre bl.a. skal sørge for at det ikke skjer "urimelig forskjellsbehandling mellom produkter, produktkombinasjoner eller kundegrupper", jf. 9-3 femte ledd bokstav c. Det framgår av selskapenes redegjørelser at kostnadsnivået i de aktuelle produkter generelt har gått ned de siste årene. Med ett lite unntak, belastet ingen selskaper kunden noen kostnad for fondsbytte, -tegning eller -innløsning i De fleste selskapene oppgir ikke de faktiske kostnadene knyttet til dekning av risiko, men viser i stedet til at risikopremie for hvert av de aktuelle produktene er avhengig av alder, kjønn og forsikringssum og i tråd med tariffer er meldt til Finanstilsynet. Ett selskap oppgir gjennomsnittlig risikopremie på 0,04 prosent av innestående beløp, mens et annet selskap har et gjennomsnitt på 0,004 prosent. Mange selskaper tilbyr innskuddsfritak ved uførhet som en frivillig dekning kunden kan velge. Hos alle selskaper påløper en fondsavhengig forvaltningsgodtgjørelse hvis størrelse i minst ett selskap er mindre for kunder som kjøper flere produkter i samme konsern. Ett selskap oppgir at det i tillegg til det fondsavhengige honoraret, belastes en fast forvaltningskostnad på samme måte som det hos andre selskaper belastes administrasjonskostnad. 3

4 Administrasjonskostnad er ofte forskjellig for ulike produkter tilbudt av samme selskap. Ett selskap har fondsavhengig administrasjonskostnad, mens de andre beregner den i prosent av saldo (med en fast eller varierende prosentsats). I ett selskap er administrasjonskostnadssatser lavere for organisasjonsmedlemmer. Sett i forhold til produktkategorier, er administrasjonskostnad lavest i kapitalforsikringsprodukter. I to slike produkter (tilbudt av to forskjellige selskaper) er kostnad for administrasjon lik 0, mens i et annet produkt (tilbudt av et tredje selskap) ble den årlige administrasjonskostnaden sommeren 2011 satt ned fra 0,5 prosent til 0,1 prosent av saldo. Ellers varierer administrasjonskostnad i kapitalforsikringsprodukter fra 0,3 prosent til 0,9 prosent. Administrasjonskostnad utgjør fra 0,6 prosent til 1 prosent av saldo for livrenter, mens den for pensjonsforsikringsprodukter varierer fra 0,6 prosent til 1,5 prosent årlig (sistnevnte tas betalt som forvaltningskostnad i utbetalingstiden). Ett selskap belastet i 2011 et minimumsbeløp på 225 kr for administrasjon av sine kapitalforsikringer og minst 300 kr i årlig administrasjonskostnad på livrenteprodukter og pensjonsforsikringsprodukter. Ett selskap tok betalt 360 kr årlig i administrasjonskostnad på sitt IPS-produkt uansett størrelsen på saldo. En kostnadspost som er redusert, særlig i mer konkurranseutsatte produkter, er etableringskostnad og/eller kjøpsgebyr/innskuddskostnad. Ingen IPS-produkter har slike kostnader, unntatt ett IPSprodukt med kjøpsgebyr på 0,1 prosent og et annet IPS-produkt tilbudt av et annet selskap hvor det betales 1,5 prosent av innskuddet som innskuddskostnad. I sistnevnte tilfelle oppnår selskapets fordelsprogramkunder rabatt på innskuddskostnaden. I 10 av 21 kapitalforsikringer betales det heller ikke etablerings- eller kjøpsgebyr. I kapitalforsikringsproduktene hvor det kreves etableringskostnad eller kjøpsgebyr, utgjør disse fra 0,5prosent til 3 prosent av innskuddet. I livrenter er etablerings- eller kjøpskostnader større. Minimumskostnad på innskudd under 4 millioner utgjør 1 prosent. Et selskap begrenser imidlertid sitt innskuddskostnadskrav til maks 5000 kr. 2.2 Utvikling i antall kunder, forvaltningskapital og avkastning for kundene Totalt hadde norske livsforsikringsselskaper 23,1 mrd. kr til forvaltning i de aktuelle produkter i 2009, fordelt på om lag individuelle kontrakter. Gode avkastningsresultater bidro til at totalsaldoen i kontraktene økte til 24,2 mrd. kr. ved utgangen av 2010 til tross for at antall aktive kontrakter da var redusert til om lag Ved utgangen av 2011 hadde til sammen rundt 193 tusen individuelle kunder 20,8 mrd. kr plassert i produkter omfattet av kartleggingen. Dette er fortsatt relativt beskjedne tall sammenlignet både med personkundenes samlede investeringer i verdipapirmarkedet og med livsforsikringsmarkedets totale størrelse; ved utgangen av 2011 utgjorde disse produktene noe over 2 prosent av forsikringsselskapenes totale forvaltningskapital. Figuren under viser utviklingen i midler til forvaltning i perioden fordelt på de tre hovedkategoriene av kontrakter. 4

5 Pensjonsforsikring utgjør rundt halvparten av alle aktuelle kontrakter og midler til forvaltning. Høyere risikopremier (knyttet til innskuddsfritak og andre tilleggsdekninger) medvirker til at kundenes forventede avkastning fra pensjonsforsikringer generelt sett blir lavere enn fra kapitalforsikringer 2, noe som gjenspeiles i historiske avkastningstall for årene 2009, 2010 og 2011 som vist i Figur 3. Geometrisk gjennomsnitt av avkastningen i de tre årene var henholdsvis 9,6 prosent for kapitalforsikringer, 7,8 prosent for livrenter og 7,6 prosent for pensjonsforsikringer. Vektet i forhold til investert beløp, tilsvarer nettoavkastning for kundene oppnådd i produktene over perioden en gjennomsnittlig årlig avkastning på 8,2 %. Kartleggingen viser at gjennomsnittlig avkastning for kundene etter kostnader for hvert av årene 2009, 2010 og 2011 varierer mye, både mellom de forskjellige selskapene og de ulike produktkategoriene. Resultatene påvirkes av veldig lave avkastningstall på enkelte produkter særlig i 2 Høyere risikopremier gjør det også vanskelig å sammenligne avkastningen fra disse produktene med avkastningen på øvrige verdipapirmarkedsinvesteringer. 5

6 produktkategoriene livrente og pensjon, men også i kategori kapitalforsikring i Forskjellen i avkastning for kunden i de mest og minst lønnsomme produktene var på hele 41,7 prosentpoeng for kapitalforsikringer i Det er også registrert sprik mellom avkastningsresultatet på enkeltprodukter tilbudt av ett og samme selskap innenfor en og samme produktkategori. Både kostnader og avkastning for kunden vil imidlertid ha en direkte sammenheng med valget av investeringsportefølje kunden tar selv, eller samtykker til i tilfelle et automatisk investeringsvalg. 2.3 Investeringsvalg og forhåndsdefinerte investeringsprofiler Åtte av selskapene tilbyr kundene en mulighet å velge mellom forhåndsdefinerte investeringsprofiler etter risikonivå på investeringene. Hos flere selskaper går disse under navn trygg, forsiktig, balansert, moderat, offensiv. Den risikodefinerende faktor hos alle selskaper er andel aksjefond i porteføljen. Flere selskaper tilbyr åpningsprofiler med 100 prosent aksjefondsinvesteringer. Noen selskaper har også bankkonto som valg (0 prosent aksjefond). For syv av selskapene er forhåndsdefinerte profiler (åpningsprofiler) felles for alle selskapets kunder, mens to selskaper bruker ulike forhåndsdefinerte profiler for ulike kundesegmenter. Selskapene ble bedt om å oppgi avkastning for kundene (før og etter samtlige kostnader) på hver av de forhåndsdefinerte investeringsporteføljene og åpen investeringsprofil (dvs. avkastningen for kunder som ikke har brukt en forhåndsdefinert profil). Kun tre selskaper greide å beregne avkastningen på den åpne profilen, mens åtte selskaper klarte å oppgi brutto og netto avkastningstall på de forhåndsdefinerte investeringsprofilene. De innrapporterte tallene viser klart at det er flere risikofaktorer enn andel aksjefond som bestemmer avkastningen i en forhåndsdefinert investeringsportefølje, se vedlegg 4 fort en grafisk fremstilling av avkastning relatert til aksjeandel. Det er stor variasjon i avkastningen på investeringsvalg med samme andel aksjefond og resultatene svinger ujevnt fra år til år. Hos noen selskaper reduseres avkastningsresultatet i stor grad av høyere kostnader. 3. Informasjon til kundene 3.1 Presentasjon av totale kostnader i produktet og nivå på forsikringspremie Kostnadene som påløper i produktene består av risikopremie, selskapenes øvrige kostnader 3, kostnader i verdipapirfondene og eventuell kurtasje ved kjøp av aksjer mv. Tre selskaper gir god informasjon om kostnader før salg. Disse tre angir i intervall kostnader i verdipapirfond og risikopremie (eller det er lenker). I ett selskap oppgis alle kostnader, men uten spesifisering eller angivelse i intervall eller gjennomsnitt av kostnader i verdipapirfond og risikopremie. Tre selskaper nevner de fleste kostnader. To selskaper gir svært dårlig informasjon ved at kostnader i verdipapirfondene, risikopremie og andre kostnader ikke er nevnt. Selskapenes forsikringsvilkår har ikke alltid informasjon om alle kostnader. Finanstilsynet viser her til forsikringsvirksomhetsloven 9-3 om pristariffer hvor det framgår at selskapet skal ha pristariffer for beregning av premie. Selskapets vederlag til dekning av kostnader skal i utgangspunktet tas gjennom pris for dekning av risiko knyttet til person, pris for forvaltning av midler og pris for administrative tjenester. Ved beregning av premier skal selskapet benytte de til enhver tid gjeldende pristariffer. Livsforsikringsselskapet kan for de produktene kartleggingen omfatter, belaste forsikringstaker direkte de kostnader som avregnes bruttoavkastningen i de verdipapirfond midlene plasseres i. Finanstilsynet forutsetter imidlertid i disse tilfellene at 3 Etableringskostnad, kjøpsgebyr, administrasjonsgebyr, forvaltningshonorar, endringsgebyr, bankkontogebyr osv. 6

7 forsikringstaker ikke belastes de samme kostnadene gjennom pristariffen. Vederlag som er avregnet i avkastning av midlene skal dessuten framgå av kontoutskriften. Det vises videre til forskrift til forsikringsloven (livsforsikring mv.) 8-3 om generelle krav til opplysninger i kontoutskriften. Kontoutskriften skal blant annet vise alle bevegelser som er relevante for saldoens utvikling, inkludert årets premie eller innskudd, årets vederlag for dekning av henholdsvis risiko, administrative tjenester og forvaltning av midlene knyttet til kontrakten, samt eventuelt vederlag som er avregnet i avkastning av forvaltning av midlene og årets avkastning på midler knyttet til kontrakten, herunder eventuell avkastning som er benyttet til å dekke vederlag for forvaltning av midlene. Det er altså krav om synliggjøring av vederlaget for verdipapirfondsforvaltning som er avregnet i verdipapirfondets avkastning slik at brutto avkastning vil framkomme. Det følger av kapitalforvaltningsforskriften 4-1første ledd at avtalen skal gi opplysninger om provisjoner og andre kostnader som påløper ved etablering, forvaltning, flytting og gjenkjøp. Det vises også til forskrift 5. mai 1995 nr. 581 om opplysningsplikt for avtaler om livsforsikring 6 første ledd om at opplysninger som nevnt i 3, 4 og 5, skal gis forsikringstaker senest i forbindelse med tegning av avtalen og 7 om at opplysninger som nevnt i 2, 3, 4 og 5 skal gis forsikringstaker skriftlig på en presis og utvetydig måte. Ikke alle kostnader som påløper i produktene oppgis, jf. at flere selskaper ikke informerer om at risikopremie vil påløpe, ikke engang i forbindelse med tegningen. Det synes dessuten ikke å være noen selskaper som informerer om at kostnader til risiko og administrative tjenester skal dekkes gjennom premier i samsvar med reglene om pristariffer etter forsikringsvirksomhetsloven 9-3. I den grad disse oppgis, beskrives disse kostnadene slik at det synes som de vil bli belastet kundene direkte. Informasjon om samtlige kostnader som vil påløpe er nødvendig for at en kunde skal kunne ta en velinformert investeringsbeslutning. 3.2 Informasjon om sammenhengen mellom kostnader og forventet avkastning mv. Ett selskap opplyser at oppgitte avkastningstall er etter fradrag for "alle kostnader", at framtidig avkastning blant annet avhenger av kostnader og at alle rådgivere er instruert om å gjennomgå alle kostnader med kundene. Åtte selskap gir ikke spesifikk informasjon om sammenhengen mellom kostnader og avkastning. Finanstilsynet viser til forsikringsavtaleloven 11-1 første og andre ledd om at selskapet i forbindelse med tegningen av en forsikring så vidt mulig skal sørge for at forsikringstakeren får råd om dekningen av foreliggende forsikringsbehov og at selskapet skal gi forsikringstakeren opplysninger om viktige sider ved de forskjellige typer forsikring som kan dekke forsikringsbehovet. Finanstilsynet har i brev til Berge Partners knyttet til klage på forsikringsformidling, om dette kravet i relasjon til produkter der kunden bærer avkastningsrisikoen uttalt at faktorer som påvirker forventet avkastning vil være viktige sider ved produktet. Faktorer som risiko og kostnader knyttet til produktet, vil dermed være av sentral betydning. Selskapene har i forbindelse med kartleggingen hatt store vanskeligheter med å framskaffe bruttotall inkludert forvaltningskostnader i verdipapirfondene som inngår i investeringsvalgene og eventuelt kurtasje. Dette til tross for at vederlag som er avregnet i avkastning av midlene skal framgå av kontoutskriften (se nedenfor). Forvaltningsgodtgjørelse blir i salgsmaterialet oppgitt i prosent og ikke i kroner, og det oppgis ikke bruttotall. Flere selskaper informerer heller ikke om at kostnader til risiko og administrative tjenester, som skal dekkes gjennom premier, vil påløpe eller 7

8 størrelsen på disse. Det blir dermed krevende å informere om sammenhengen mellom kostnader og forventet avkastning. Forsikringsavtaleloven 11-1 blir dermed til dels ikke oppfylt. Det blir også vanskelig for kunden selv å beregne hvor mye kostnadene vil spise av avkastningen og sammenligne med alternative investeringer. Dersom kunden ikke informeres tilstrekkelig om sammenhengen mellom kostnader og forventet avkastning, vil kunden kunne tegne en forsikring som ikke er egnet. Det følger av forsikringsavtaleloven 11-3 om informasjon i forsikringstiden at selskapet bl.a. skal orientere om alternative forsikringsformer eller nye tilleggsdekninger det har innført etter at forsikringen ble tegnet eller senest ble fornyet. Etter bestemmelser i forskrift til forsikringsloven 8-3 skal det hvert år sendes en kontoutskrift til hver enkelt kunde med opplysninger om saldoen ved utgangen av foregående år og utgangen av året, samt alle bevegelser som er relevante for saldoens utvikling. Kapitalforvaltningsforskriften 4-1 stiller dessuten krav om at selskapet minst halvårlig skal gi forsikringstakeren opplysninger om forsikringskontraktens verdiutvikling. Finanstilsynet er i tvil om kundene får opplysninger om oppnådde avkastningsresultater og påløpte kostnader på en måte som gjør kundene i stand til å sammenligne gamle og nye produkter hos ett og samme selskap og mellom selskapene. Selskapenes utfordringer med å framskaffe avkastningstall tilsier at etterlevelsen av regelverk om kontoføring kan være mangelfull. 4. Rådgivning 4.1 Kjøp/bytte av produkter uten forutgående rådgivning og kostnadsstruktur ved kjøp uten rådgivning Fem selskap oppgir at de ikke selger produktene uten forutgående rådgivning. To selskap selger det aller meste etter forutgående rådgivning. To selskap yter ingen rådgivning til sine kunder, men svarer dersom kundene tar kontakt. Ved tilflytting vurderer ett selskap det slik at produktet første gang ble solgt av annet selskap og at nødvendige råd eventuelt ble gitt da. Selskapet gir derfor ikke råd ved tilflytting (kun dersom kunden tar kontakt). Ingen selskap har annen kostnadsstruktur ved salg på nett. I ett selskap betaler ikke kunder som mottar dokumenter elektronisk, fast administrasjonsgebyr. I all hovedsak gis ikke rådgivning forut for bytte av investeringsvalg. Seks selskap som tillater bytter uten rådgivning, har lenker med informasjon om investeringsvalgene som kun er verdipapirfond. I ett selskap tillates i en del av distribusjonsapparatet kun bytte uten rådgivning ved merkjøp eller tilflytting fra tilsvarende produkt. Dette selskapet har lenker med informasjon og har også enkeltaksjer, et utvalg av norske og svenske ETN og ETF som investeringsvalg i sitt kapitalforsikringsprodukt. Ett selskap har enkeltaksjer, ETF, ETN og warrants som investeringsvalg og bytter gjøres uten forutgående rådgivning. Ingen har annen kostnadsstruktur ved bytte på nett. Finanstilsynet viser til forsikringsavtaleloven 11-1 første og andre ledd om råd til forsikringstakeren om dekningen av foreliggende forsikringsbehov og at selskapet skal gi opplysninger om viktige sider ved de forskjellige typer forsikring som kan dekke forsikringsbehovet. Videre vises til Finanstilsynets brev om investeringskonto til Finansdepartementet hvor det om første ledd heter at dette forutsetter i noen grad en avdekking av hva kundens forsikringsbehov faktisk er, og at produktene det rådgis om er egnet til å dekke dette behovet. Om annet ledd heter det at Finanstilsynet har om dette kravet uttalt i relasjon til produkter der kunden bærer avkastningsrisikoen, at faktorer som påvirker forventet avkastning vil være viktige sider 8

9 ved produktet. Faktorer som risiko og kostnadene knyttet til produktet vil dermed være av sentral betydning. Det vises også til forsikringsavtaleloven 11-3 hvor det framgår at selskapet i forsikringstiden på forsvarlig måte skal holde forsikringstakeren orientert om de sider av forsikringsavtalen som det er viktig for forsikringstakeren å kjenne til, herunder disposisjoner over forsikringen. Videre vises til kapitalforvaltningsforskriften 4-1 om at avtalen skal gi opplysninger om risikoen i de valgte investeringene. Finanstilsynet viser i brevet til Finansdepartementet til at det framgår av første ledd at avtalen blant annet skal gi opplysninger om risikoen i de valgte investeringene. I brevet legger Finanstilsynet dessuten til grunn at bestemmelsen stiller krav om informasjon om risikoen i forkant av de valgte investeringene, herunder når det gjøres bytter underveis i forsikringsavtalens løpetid. Det vises dessuten til Finansdepartementets høringsbrev om utkast til forskrifter til ny forsikringslov mv. punkt Forskrift om forsikringsformidling 3-1 fjerde ledd stiller dessuten krav til at forsikringsformidleren på grunnlag av opplysningene fra kunden, som et minimum presiserer kundens krav og behov, samt begrunner hvert råd den gir kunden om et bestemt forsikringsprodukt. Finanstilsynet anser, jf. brev , at bestemmelsen i resultat i prinsippet langt på vei innebærer en slags egnethetsvurdering av forsikringskunden, selv om den ikke er så utfyllende som bestemmelsen i verdipapirhandelloven med forskrifter. Bestemmelsen gjelder også for skadeforsikringsselskapers forsikringsformidling. Selskapene skal altså ved salg gi opplysninger om viktige sider ved forsikringene. Informasjonen bør være klar, relevant, forståelig og rettvisende. Kundenes erfaring og kompetanse må hensyntas. En del informasjon vil hos selskapene framgå av produktark osv. og informasjon på nettsider mv. som kan innhentes før avtale inngås. En del selskaper har også god informasjon knyttet til risikoen forbundet med de ulike investeringsvalgene, herunder ved lenker til analyseverktøy, verdipapirfondenes prospekter, vedtekter og nøkkelinformasjon. De aktuelle produkter er imidlertid kompliserte og det er vanskelig å velge mellom produktene fordi det er komplisert å vurdere de ulike kategorier av produkter opp mot eget behov. Mange av produktene har et stort spekter av investeringsvalg og valget vil få virkning lang fram i tid for kunden og er av stor viktighet. Ved rådgivningen skal det gis informasjon om risikoen i ulike investeringsvalgmuligheter og rådene skal ta utgangspunkt i dekning av kundens forsikringsbehov, ikke i selskapets ønske om å selge en forsikring. Selv om selskapene kan gi generell informasjon til kundene, for eksempel på nettet, må de ivareta sin plikt til å si fra dersom produktet ikke egner seg. Selskapets opplysningsplikt og plikt til ved salg å gi råd om egnede produkter og advare mot produkter som ikke egner seg for kunden, kan etter Finanstilsynets oppfatning neppe oppnås uten personlig rådgivning til den enkelte kunde. For selskaper med kompliserte/komplekse produkter, lav likviditet, innebygd giring eller andre risikofylte investeringsvalg, vil kravene til opplysninger og råd øke i og med at risikoen i produktene er vanskelig tilgjengelig. Dette samsvarer i stor grad med selskapenes holdning, jf. innledningsvis i dette punkt. Det er bare to selskaper som i strid med regelverket selger uten personlig rådgivning, hvorav det ene selger ETN og warrants. I den grad en flytting til et annet livsforsikringsselskap innebærer endringer i kundens produkt, herunder i investeringsvalgene, må det selskap det flyttes til, i forbindelse med inngåelsen av denne nye avtalen gi opplysninger og råd som nevnt under dette punkt 3.1, herunder om risikoen i de 9

10 nyvalgte investeringene, samt om provisjoner og andre kostnader som påløper og vurdere egnetheten. Det er ikke i samsvar med regelverket å vise til at produktet første gang ble solgt av andre og at nødvendig råd eventuelt ble gitt da. Når det er verdipapirforetak som er forsikringsagent, vil også verdipapirhandellovens krav til god forretningsskikk i vphl første ledd komme til anvendelse på forsikringsformidlingsvirksomheten. Bytter av investeringsvalg etter at produktet er kjøpt skjer via nettside, nettbank, faks, post, telefon eller kontakt med rådgiver. I Finanstilsynets brev legger altså Finanstilsynet til grunn at kapitalforvaltningsforskriften 4-1 stiller krav om informasjon om risikoen i forkant av de valgte investeringene, herunder når det gjøres bytter. I brevet heter det videre:" Finanstilsynet anser for øvrig også at forsikringslovgivningens krav til å informere kunden om bl.a. risiko vil kunne utgjøre et hinder for gjennomføring av forsikringskunders bytte av investeringsvalg gjennom såkalt execution only-løsninger (gjennomføring av ordre uten egnethets- eller hensiktsmessighetstesting etter verdipapirhandelloven), jf. verdipapirhandelloven sjette ledd." Kundene vil ved bytter av underliggende investeringer allerede ha kjøpt det aktuelle produktet, og dette forutsettes egnet. Det må også forutsettes at kundene ved de opprinnelige investeringsvalg har fått slike råd og informasjon som nevnt over og deretter kontoutskrifter og andre oppdateringer. En må dermed kunne forutsette at kunden bedre kan tilegne seg informasjon i produktark, på nett, i lenker osv. Det kan eventuelt også lages sjekklister for kundene til bruk ved bytter, lages "ofte stilte spørsmål" osv. Så lenge nødvendig informasjon om risikoen i de ulike investeringsvalg ligger på selskapenes nettsider/systemer, eventuelt med lenker videre til Morningstar mv., som kunden vil kunne benytte seg av i forkant av bytte, denne informasjonen er klar, relevant, forståelig og rettvisende og kunden oppfordres til å ta kontakt for mere informasjon, må selskapene anses å ha oppfylt opplysningsplikten om risikoen i de valgte investeringene mv. ved bytter. Dette så lenge investeringsvalgene er verdipapirfond og aksjer notert på regulert marked. Dette vil stille seg annerledes dersom kunden skal bytte til investeringsvalg som innebærer kompliserte/komplekse produkter, lav likviditet, innebygd giring eller andre risikofylte investeringer osv. som ETN og warrants og kunden ikke har hatt dette tidligere. Prospekter og annen informasjon om disse produktene er ofte vanskelig tilgjengelig for personer uten spesielle finansteoretiske forutsetninger. En ETN kan inneholde mange forskjellige typer risiko (blant annet motpart -valuta og likviditetsrisiko) og ofte er underliggende investeringer giret, noe som forsterker risikobildet. Hele den investerte kapital i en ETN kan gå tapt. Også ved kjøp av warrants er risikobildet slik at hele det investerte beløp kan tapes. Opplysningsplikten vil forsterkes ved slike investeringsvalg. Informasjonsmateriale kan vanskelig oppfylle opplysningsplikten om blant annet risiko. Etter Finanstilsynets vurdering, vil et slikt bytte dermed i praksis fordre individuell rådgivning i forkant. Det er to selskaper som har ETN som investeringsvalg og det ene har også warrant og som helt eller delvis i distribusjonsapparatet tillater bytte uten forutgående rådgivning. 4.2 Informasjon om at produktet er et forsikringsprodukt med selskapet som motpart Alle selskapene oppgir at det fremgår av forsikringsvilkår hvem avtalen inngås med. Produktark og annet salgsmateriell betoner sparingen i produktet og inneholder imidlertid ofte lite som knytter produktet til forsikring. I en del tilfeller er forsikringsselskapets navn er nevnt (og ikke bare varemerket / konsernnavnet), og eventuelt begreper som risikopremie, forsikringssum, begunstiget og forsikrede. Hos fire selskap framgår i forsikringsvilkår at selskapet vil bli eier av de underliggende investeringene og at kunden kun vil få en fordring på selskapet. Hos to selskap 10

11 framgår i vilkårene at selskapet vil bli eier og utøve rettigheter. Hos tre selskap er det ingen informasjon om at selskapet vil bli eier, utøve rettigheter og at kunden kun vil få en fordring på selskapet. Finanstilsynet viser her til forskrift 5. mai 1995 nr. 581 om opplysningsplikt for avtaler om livsforsikring 4 nr. 1 om at forsikringsselskapet skal gi forsikringstaker opplysninger om selskapets navn og juridiske selskapsform. Opplysningene skal gis senest i forbindelse med tegningen og skriftlig på en presis og utvetydig måte og, jf. 6 og 7. Finanstilsynet viser videre til forsikringsavtaleloven 11-1 andre ledd om at i forbindelse med tegningen av en forsikring skal selskapet gi forsikringstakeren opplysninger om viktige sider ved de forskjellige typer forsikring som kan dekke forsikringsbehovet. Videre vises til forskrift 17. desember 2007 nr om livsforsikringsselskapers og pensjonsforetaks kapitalforvaltning 4-1første ledd om informasjonsplikt for livsforsikring med investeringsvalg hvor det framgår at avtalen skal gi opplysninger om risikoen i de valgte investeringene osv. For at kunden i forkant av tegningen skal være informert om avtaleparten, må det for livsforsikringsselskap i konsern med bank/verdipapirforetak og forvaltningsselskap med felles logo av produktark, nettsider, kjøpsblankett mv. dermed framgå hvem som blir avtalepart. I og med at det er et produkt hvor kunden kan foreta investeringsvalg i finansielle instrumenter, er det dessuten viktig at det i forkant av avtalen til forskjell fra kunders kjøp av finansielle instrumenter - kommer fram at kunden ikke blir eier av de valgte finansielle instrumentene, men får en fordring på selskapet. Tre selskap gir ikke engang slik informasjon i forsikringsvilkårene. Dette er en viktig side ved denne type forsikring, fordi kunden må settes i stand til å vurdere om han/hun er villig til å ta en kredittrisiko på det aktuelle selskapet. 4.3 Sikkerhet for at kunden forstår produktet For tre selskaper er distributørene i all hovedsak verdipapirforetak som legger verdipapirhandelloven til grunn også for salg av de aktuelle produktene. For fire selskap er distributørene i all hovedsak verdipapirforetak eller de har valgt å underlegge seg verdipapirhandellovens krav, har AFR eller annen kompetanse og/eller driver ikke aktivt nysalg. Ett av disse har enkeltaksjer og ETN som investeringsvalg i sitt kapitalforsikringsprodukt. To selskap yter i strid med regelverket ikke rådgivning til sine kunder ved salg/tilflytting, hvorav et har enkeltaksjer og risikable produkter som ETN og warrants som investeringsvalg. Selskapene svarer dersom kunden tar kontakt. Finanstilsynet viser her til forsikringsavtaleloven 11-1 første og andre ledd om råd til forsikringstakeren om dekningen av foreliggende forsikringsbehov og at selskapet skal gi opplysninger om viktige sider ved de forskjellige typer forsikring som kan dekke forsikringsbehovet, blant annet gi opplysninger om vilkår. Videre vises til Finanstilsynets brev til Finansdepartementet om avdekking av hva kundens forsikringsbehov faktisk er, og at produktene det rådgis om er egnet til å dekke dette behovet. Videre vises til kapitalforvaltningsforskriften 4-1 om at avtalen skal gi opplysninger om risikoen i de valgte investeringene. Informasjonen skal gis i forkant av investeringene. Dessuten skal forsikringstakerne opplyses om at de på forespørsel har rett til å motta opplysninger etter verdipapirfondloven 8-2 (Prospekt) og 8-3 (Nøkkelinformasjon) for fond som inngår i porteføljen. Forskrift 9. desember 2005 nr om forsikringsformidling 3-1 fjerde ledd stiller krav til at forsikringsformidleren på grunnlag av opplysningene fra kunden, som et minimum presiserer kundens krav og behov, samt begrunner hvert råd den gir kunden om et bestemt forsikringsprodukt. Bestemmelsen innebærer i resultat i prinsippet langt på vei en slags egnethetsvurdering av forsikringskunden, jf. Finanstilsynets brev

12 I selskapenes ulike produktark og øvrig markedsføringsmateriale er egenskapene som adskiller investeringsvalgprodukter fra andre spareprodukter ofte lite synlig. Forsikringsvilkårene er mere utfyllende og kundene kan i noen grad benytte lenker på nettsidene. De selskapene som følger vphl./vpf., må sikre seg at kunden forstår risikoen i transaksjonen de selger og kundens investeringsmål, risikoevne mv. må avdekkes. De selskapene som har AFR søker også å sikre seg dette. Fem selskap selger ikke produktene uten forutgående rådgivning, noe som synes å kunne ivareta kundenes forståelse og avdekking av investeringsmål, behov mv. To selskap selger det aller meste etter forutgående rådgivning. Det er to selskap som ikke yter rådgivning til sine kunder ved salg/tilflytting, hvorav et selger ETN og warrants. Disse sørger dermed ikke for avdekking av kundens forsikringsbehov og at det gis råd om egnede produkter eller at det, utover den informasjonen som ligger på nettsidene, gis opplysninger om risikoen mv. i forkant av investeringene, noe som ville ha bidratt til kundenes forståelse. Dersom kundene ikke forstår og ikke er i stand til å velge et produkt som dekker forsikringsbehovet, blir selskapenes informasjonsog rådgivningsplikter desto viktigere. Særlig gjelder dette ved salg av ETN og warrants. Eventuelle generelle advarsler om risiko på nettsiden eller at kundene må krysse av på å ha tidligere erfaring med de kompliserte/komplekse finansielle instrumenter de ønsker å handle, vil ikke på generell basis kunne oppfylle ovennevnte bestemmelser. Verdipapirhandelloven første ledd om god forretningsskikk, gjelder for de agentene som er verdipapirforetak. En del selskap har valgt å følge vphl./vpf. fullt ut, og for disse foreligger det et tilfredsstillende regelverk som skal sikre at kunden forstår, at risikoen i investeringsvalg blir forklart for kunden og at det produktet som selges er egnet til å dekke kundens behov. For de øvrige, viser Finanstilsynet til brev til Finansdepartementet (sak 11/1783): Finanstilsynet anser at informasjonspliktreglene i forsikringslovgivningen for livsforsikringer med investeringsvalg der kunden bærer avkastningsrisikoen, generelt er tilstrekkelige til å sikre at kundene får nødvendig informasjon om risiko og kostnader og andre viktige sider ved avtalen. Derimot er det antakeligvis ikke tilstrekkelige mekanismer til å sikre at forsikringsselskapene påser at kundene faktisk forstår risikoen ved produktet eller. 4.4 Risikoen i de ulike investeringsvalg og kundenes risikovillighet Et selskap har aksjer, ETN og warrants blant investeringsvalgene og et selskap har aksjer og ETN i sitt kapitalforsikringsprodukt. For øvrig er det ulike varianter av porteføljevalg (verdipapirfond) og noen har fritt valg mellom utvalgte verdipapirfond. Noen har også bankkonto som valg. Fire selskap synes å gi utfyllende informasjon til kunden om risikoen i de ulike investeringsvalg som en del av rådgivningen. Tre selskap gir noe rådgivning. To selskap gir ikke individuelle råd til sine kunder. De svarer dersom kunden tar kontakt og har noe informasjon på nettsiden. Fire selskap avdekker risikovillighet og risikotoleranse, hvorav noen har lenker hvor fondenes risikoklassifisering framgår. For tre selskap gjøres dette i noen grad. To selskap gir ikke individuelle råd til sine kunder, men svarer dersom kunden tar kontakt. 4.5 Om produktet er egnet til å dekke kundens behov Seks selskap opplyser at de søker å avdekke kundens behov i rådgivningssamtalen og søker å finne fram til det mest egnede spareproduktet. I deler av distribusjonsapparatet til noen av selskapene er produktspekteret avgrenset til selskapets forsikringsprodukter. I ett selskap må kunden som del av rådgivningen beskrive sine krav og behov. Fem selskap gjennomgår kundens totaløkonomi. To selskap har en viss gjennomgang av økonomien, hvorav et bare av andre forsikringer. To selskap 12

13 yter ikke individuell rådgivning og informerer kun om skjermingsfradrag. Disse selskapene har heller ikke en gjennomgang av kundens totaløkonomi. Banker og andre verdipapirforetak vil naturlig tilby et bredere spekter av spareprodukter. Livsforsikringsselskapene og enkelte av deres agenter selger kun selskapets egne produkter. Når en kunde henvender seg til et livsforsikringsselskap for å få råd om spareprodukter, antas de fleste kunder å være innforstått med at utbudet av spareproduktene vil være begrenset til selskapets egne. Men dette forutsetter at kunden er klar over at henvendelsen rettes til et forsikringsselskap, noe som ikke alltid fremstår klart ved søk på selskapenes nettsider. Selskapet skal ifølge forsikringsavtaleloven 11-1 gi råd om dekningen av foreliggende forsikringsbehov og bør dermed presisere for kundene hva som er produktspekteret. Særlig når tilbudet er begrenset kan det hende at ingen av produktene er egnet for konkrete kunder. Selskapet har da en plikt til å underrette kunden om dette. Når kunden henvender seg til agenter for livsforsikringsselskap, kan utbudet variere fra at agenten kun selger livsforsikringsselskapets spareprodukter til et bredt spekter av spareprodukter. Det er dermed viktig at agenten informerer kunden om produktspekteret som egnetheten skal vurderes i forhold til, slik at kunden blir klar over dette, jf. forskrift om forsikringsformidling 3-1. Det følger av verdipapirhandelloven første ledd at virksomheten i et verdipapirforetak skal utøves i samsvar med god forretningsskikk, hvoretter verdipapirforetaket, som et overordnet prinsipp, skal påse at kundenes interesser og markedets integritet ivaretas på beste måte. Kundens interesse i å oppnå en så god investering og avkastning som mulig, skal gå foran foretakets egne interesser. Også av forsikringsavtaleloven 11-1 følger en plikt til å avdekke kundens behov og advare mot produkter som ikke egner seg, jf. punkt 3.1 ovenfor. Regler om god forretningsskikk kan medføre at riktig råd er at indeksfond eller bankinnskudd er egnet, eller at kunden anbefales å nedbetale lån. Dersom alternativet for en forbruker er å nedbetale gjeld, skal det svært mye til at forbrukeren er tjent med å investere i et finansielt spareprodukt, jf. Finansdepartementets svarbrev til Stortingets presidentskap på spørsmål 806 (12/626 ReE). For å kunne selge et forsikringsprodukt som er omfattet av kartleggingen som egner seg for kunden, er det nødvendig at kundens øvrige forsikringer og investeringer gjennomgås. 4.6 Tilbud om automatisk investeringsvalg ved inngåelsen av kontrakten Åtte selskap har forhåndsdefinerte investeringsprofiler. Disse selskapene har ikke automatisk investeringsvalg ved inngåelsen av kontrakten. To av disse har imidlertid automatisk investeringsvalg for visse produkter som er solgt på nett. Ett selskap har automatisk investeringsvalg ved tilflytting. Fire selskap oppgir at det ytes rådgivning slik at kunden velger det som er best egnet. Ett selskap har ikke automatisk investeringsvalg og ikke forhåndsdefinerte investeringsprofiler og yter ikke individuell rådgivning. Det må anses som tilfredsstillende at det ikke tilbys automatisk investeringsvalg. Det forutsetter imidlertid at kunden gis nødvendig rådgivning og forståelig informasjon slik at kunden settes i stand til selv å gjøre egnede investeringsvalg. For selskap som har automatiske investeringsvalg er det viktig at informasjonen er egnet for kunder som ikke har erfaring i valg av finansielle instrumenter. 4.7 Avklaring av om kunden vil handle aktivt eller har behov for fordel av utsatt skatt To selskap oppgir at de er bevisst på at kunder som ikke vektlegger produktegenskapene i unit link, som utsatt skatt og aktiv handel av verdipapirfond, skal anbefales investering i frie verdipapirfond, eller de oppgir at dette er tema i rådgivningen. To selskap synes å være mindre bevisste på dette. I 13

14 beskrivelsen av kontotypen framgår det hos et selskap at den grunnet bortfall av skjermingsfradrag ikke er egnet for kunder som ikke er aktive; ikke aktive kunder anbefales å investere direkte i verdipapirfond. Tre selskap har ikke tatt høyde for fordel av utsatt skatt som investeringsmotiv i rådgivningen eller yter ikke rådgivning til sine kunder. Et selskap selger kun IPS. Det er de kunder som handler aktivt som vil ha fordel av utsatt skatt. Derfor bør dette inngå som en del av rådgivningen og informasjonen som gis sett på bakgrunn av at skjermingsfradraget forsvinner i denne produkttypen. Dersom kunden ikke vil handle aktivt, vil det kunne være slik at produktet ikke er egnet grunnet kostnadene. 4.8 Reduksjon av risiko fram mot kundens pensjonsalder Tre selskap tilbyr reduksjon av risiko i form av nedvekting i aksjer fram til pensjonsalder på alle produkter uten at dette skjer automatisk. Ett selskap har automatisk nedvekting på forhåndsdefinerte profiler, men ikke for kontrakter hvor kunden har fritt valg av investeringer. For disse gis det heller ikke tilbud om nedvekting. Tre selskap anbefaler nedvekting først i forkant av utbetalingen. To selskap tilbyr ikke nedvekting. Nedvektingen starter fra 10, 7 eller 5 år før utbetalingsstart. Dersom selskapene ikke har automatisk nedvekting eller kundene ikke har tilbud om nedvekting, er det viktig at kundene informeres og rådgis omkring dette i god tid før utbetalingsstart slik at kunden settes i stand til eventuelt selv å gjøre de nødvendige justeringer. 5. Om bruk av agenter 5.1 Registrering i interne agnetregistre Åtte selskap oppgir at agentene er registrert i internt register. Syv av disse selskapene har registrert lenke til agentregister under Finanstilsynets konsesjonsregister. Ett selskap har ingen slik lenke. Finanstilsynet viser til forsikringsformidlingsloven 7-1 første ledd om at forsikringsselskapet skal registrere forsikringsagentforetaket i et offentlig tilgjengelig register. Videre vises til forskrift om forsikringsformidling 4-1 om at forsikringsselskapets register over forsikringsagentforetak skal opprettes elektronisk og være offentlig tilgjengelig på forsikringsselskapets hjemmeside. Dessuten at forsikringsselskapet skal gi Finanstilsynet melding om selskapets elektroniske adresse og eventuelle endringer i denne. De aller fleste selskapene overholder disse bestemmelsene. 5.2 Selskapets rutiner for å sikre at agentene har den nødvendige forståelse av produktene Syv selskap synes å ha tilfredsstillende rutiner for å sikre at agentene har den nødvendige forståelse av produktene. Et selskap har svake rutiner, særlig knyttet til agentenes kvalifikasjonskrav i henhold til forsikringsformidlingsloven 7-3. Finanstilsynet viser til forsikringsformidlingsloven 7-1 om at forsikringsagenten handler fullt og helt på forsikringsselskapets ansvar for de produktene som formidles. Kvalifikasjonskrav for forsikringsagenter følger av forsikringsformidlingsloven 7-3, jf For at agentene skal kunne oppfylle kravene til egnethetsvurdering av kunden og begrunne sine råd og for øvrig oppfylle sine plikter, må livsforsikringsselskapene besørge at agentene som selger selskapets produkter oppfyller nødvendige kvalifikasjonskrav og forstår produktene. Det vises også til forskrift nr om risikostyring og internkontroll (internkontrollforskriften) 3 om at styret skal påse at foretaket har hensiktsmessige systemer for risikostyring og internkontroll, herunder påse at risikostyringen og internkontrollen blir etablert i samsvar med lover og forskrifter, vedtekter, pålegg fra Finanstilsynet og retningslinjer gitt av styret til administrasjonen, blant annet gjennom behandling av rapporter utarbeidet i henhold til 8 og kapittel 4. Videre vises til 6 om at foretaket løpende skal vurdere 14

15 hvilke vesentlige risikoer som er knyttet til virksomheten. De fleste selskapene henviser til forsikringsformidlingsloven 7-3 i rutiner og krav. De som har svake rutiner har ingen referanse til bestemmelsen. 5.3 Selskapets rutiner for å ivareta at agentene begrunner sine råd til kundene om kjøp av produktet Fire selskaper oppgir gode rutiner for å sikre at agentene begrunner sine råd til kunden om kjøp av produktet i henhold til disse bestemmelser. Tre selskaper kan ikke vise til at de oppfyller forsikringsformidlingsloven 7-7 og 5-4 og 5-5 og forskrift om forsikringsformidling kapittel 3. To selskaper har dog utarbeidet et rådgivningsverktøy hvor kunden må beskrive sine krav og behov for at rådgiver skal kunne gi tilbud. Ett selskap svarer at spørsmålet ikke er relevant. Agenter skal på grunnlag av opplysningene fra kunden, som et minimum presisere kundens krav og behov, samt begrunne hvert råd den gir kunden om et bestemt forsikringsprodukt, jf. forskrift om forsikringsformidling 3-1. Noen selskaper har gode rutiner som skal sikre dette. Noen kan ikke henvise til disse bestemmelser i sine svar. Det generelle inntrykket er at de store selskapene synes å ha utarbeidet gode rutiner i henhold til forsikringsformidlingsloven og forskrift om forsikringsformidling. De mindre selskapene har i langt mindre grad levert dokumentasjon på det samme. 6. Oppsummering/konklusjoner Det har vært vanskelig å få oppgitt netto- og bruttotallene for avkastning. I og med at selskapene med ett unntak ikke synes å ha systemer for å generere disse tallene, blir det krevende å informere og rådgi og vanskelig for kunden selv å beregne hvor mye kostnadene i de ulike investeringene vil redusere forventet avkastning og å sammenligne med alternative spareprodukter. Hovedmengden av produktene selges ikke av livsforsikringsselskapene selv, men gjennom agenter. Mange av selskapene sørger i sitt distribusjonsapparat for informasjon og rådgivning før salg, selv om det er variasjoner med hensyn til at noen følger verdipapirhandelloven / verdipapirforskriften, noen er autoriserte finansielle rådgivere, noen er autoriserte forsikringsrådgivere og noen har intern opplæring. I og med at mange av agentene er verdipapirforetak eller man har valgt å følge vphl. /vpfl., blir salget av de aktuelle produktene i stor grad underlagt regelverket for salg av finansielle instrumenter. To selskaper selger eller mottar tilflytting uten individuell rådgivning, hvilket er i strid med regelverket. Mange selskaper kan bli bedre på informasjon om kostnader i verdipapirfondene og risikopremie som gis før salg. Selskapene synes dessuten ikke å informere om at kostnader til risiko og administrative tjenester skal dekkes gjennom premier i samsvar med reglene om pristariffer. I den grad disse oppgis, beskrives disse kostnadene slik at det synes som de vil bli belastet kundene direkte. Flere selskaper informerer heller ikke godt nok om at kunden ikke vil bli eier av underliggende investeringer, men kun vil få en fordring på selskapet. Det synes å være bare fem selskap som tilbyr indeksfond som del av investeringsvalget. Dette er fond med lav forvaltningsgodtgjørelse. 15

16 Noen selskaper selger produktene som dekning av investeringsbehov og ikke for å dekke forsikringsbehov mv. Da er det viktig at produktet er egnet. Noen selskap har ikke tatt høyde for om kunden vil handle aktivt og ha fordel av utsatt skatt, noe som bør inngå i rådgivningen. Fullstendige forsikringsvilkår sendes som hovedregel først sammen med forsikringsbeviset når avtale er inngått. Kunden vil imidlertid være bedre informert ved mottak av fullstendige forsikringsvilkår før endelig avtale er inngått. Først da kan kunden få full innsikt i hva avtalen inneholder. En del selskaper har forsikringsvilkårene tilgjengelig på nettsiden. 16

17 Spørsmålene som ble stilt til selskapene i brev 9. desember Vedlegg 1 1. Produkter, kunder, priser, kostnader, historisk avkastning mv. 1.1 Oversikt over samtlige av selskapets individuelle livsforsikringsprodukter med investeringsvalg der kunden tar investeringsbeslutningene og navnet på produktene 1.2 Antall kunder og investert beløp per produkt for årene 2009, 2010 og Avkastningstall for kundene (før og etter samtlige kostnader) spesifisert på hver av de forhåndsdefinerte investeringsporteføljene og åpen investeringsprofil, eller tilsvarende, for årene 2009, 2010 og Gjennomsnittlig avkastning for kundene etter kostnader for årene 2009, 2010 og Spesifikasjon av de ulike priser som inngår i forsikringspremie og samtlige priselementer som medgår til kostnadsdekning, dvs. kostnader for kunden i det enkelte produkt, for 2011 (etableringskostnad, kjøpsgebyr, administrasjonsgebyr, forvaltningshonorar, endringsgebyr, bankkontogebyr, forvaltningsgodtgjørelse, tegnings og innløsningsgebyr i verdipapirfond, kurtasje osv.) 2. Informasjon til kunde 6.1 Hvordan presenteres og illustreres totale kostnader i produktet og nivå på forsikringspremie/pristariff for kunden? 6.2 Hvordan blir kunden informert om sammenhengen mellom kostnader og forventet avkastning? 3. Rådgivning 3.1. Mulighet for kjøp/bytte av produktet per post, telefon eller på nett uten forutgående rådgivning og kostnadsstruktur ved kjøp uten rådgivning 3.2. Blir kunden forklart at produktet er et forsikringsprodukt med selskapet som motpart? 3.3. Hvordan sikres det at kunden forstår produktet? 3.4. Hvordan forklares risikoen i de ulike investeringsvalg i forkant av investeringen og ved bytter? 3.5. Avdekkes kundens risikovillighet og risikotoleranse? 3.6. Blir kundens øvrige forsikringer og investeringer klarlagt? 3.7. Hvordan sikres det at et produkt er egnet til å dekke kundens behov? 3.8. I hvilken grad gis det råd om at et produkt er uegnet for kunden? 3.9. Blir kunden tilbudt et automatisk investeringsvalg ved inngåelsen av kontrakten? For kapitalforsikring: Selges dette som dekning av kundens investeringsbehov/sparing eller forsikringsbehov? Avklares det om kunden vil handle aktivt eller har behov for fordel av utsatt skatt? Rådgis det om kundens mulighet for eventuelle billigere alternative investeringer med lignende risikoprofil, for eksempel ordinært kjøp av passivt forvaltede indeksfond registrert på kunden? 4. Om forvaltningen Blir andel investeringer med høy risiko automatisk redusert fram mot kundens pensjonsalder eller får kunden tilbud om dette? 5. Distribusjon Prosentvis fordeling av salg på ulike distribusjonskanaler (post, telefon, netthandel, agenter osv.) Agenters salg og rådgivning av individuelle livsforsikringsprodukter med investeringsvalg er forsikringsformidling og dermed registreringspliktig. Informasjon og rådgivning om underliggende investeringer reguleres av forsikringslovgivningen. 6. Om agenter 6.1. Er alle selskapets selgere av produktene registrert i selskapets interne register? 17

18 6.2. Selskapets rutiner for å sikre at agentene har den nødvendige forståelse av produktene 6.3. Selskapets rutiner for å ivareta at agentene begrunner sine råd til kundene om kjøp av produktet, jf. forsikringsformidlingsloven 7-7, jf. 5-4 og 5-5 og forskrift om forsikringsformidling kapittel 3. 18