Forord til HiO-rapport

Transkript

1 Forord til HiO-rapport Denne HiO-rapporten er innholdsmessig identisk med min hovedoppgave i sosialt arbeid som ble ferdigstilt i oktober Eneste endringer som er gjort utover oppretting av stavefeil som er funnet og tilrettelegging til et mindre sideformat er innlegging av et en skannet årsrapport fra Sebbelows Stiftelse fra året 1922, et illustrasjonsfoto til spedbarnsdødelighet i kapittel seks og en korrigering av faktaopplysning i innledningen. Da jeg skrev oppgaven var jeg sikker på at kongefamilien steg i land på Honnørbryggen i Etter at det har vært en del oppmerksomhet på deres ankomst til landet i forbindelse med markeringen av unionsoppløsningen, har det gått opp for meg at det var til Vippetangen de kom. Selv om jeg nok mener at en hovedoppgave får være det den er ut fra det man visste da man skrev den, klarte jeg ikke å la være å rette opp akkurat dette. Som nevnt i første kapittel og metodekapitlet, ble det nødvendig for meg å gjøre en avgrensing i oppgaven når det gjaldt tidsperioden som omhandles i den. Da jeg leverte oppgaven fra meg var det derfor med en følelse at jeg bare hadde fått fortalt del I av en historie som i høyeste grad også har en del II. Den siste delen av denne historien går fra 1946 fram til våre dager. Følelsen av å ikke ha avsluttet noe har ikke forlatt meg i tiden som har gått siden, og når oppgaven leveres til trykking som HiO-rapport er planen å fortsette å arbeide med datamaterialet jeg har lagt inn fra tiden etter 1946 og mine mer eller mindre bearbeidede notater fra samme periode. Om dette blir en ny HiO- rapport, om alt stoffet vil bli omarbeidet til bok eller om det skal gi grunnlag for forskning videre på tema er det for tidlig å avgi noen erklæring om her og nå. Oslo februar 2005 Inger-Lise Stjernholm Fehn 1

2 2

3 Forord til hovedoppgaven Først rettes en takk til min arbeidsgiver Høgskolen i Oslo for stipend og permisjon, og avdeling for økonomi, kommunal og sosialfag for imøtekommenhet og støtte i prosessen fram mot avslutningen av et hovedfag. Takken omfatter både ledelse og kolleger. Noen kolleger skal nevnes spesielt for de råd og innspill de har gitt meg underveis på viktige delområder. Det er Gerd Hagen (barnevern), Sigrun Hoel (lovgivning) og Signe Sundt Rasmussen (sosialt arbeids historie). Institusjonssjef Laurent Larsen ved Sebbelows Stiftelse skal ha takk for at han lot meg benytte institusjonens gamle protokoller og annen dokumentasjon så lenge jeg hadde behov for det. En spesiell takk går til Alis Gulden. Hun var assisterende institusjonssjef da oppgaven ble påbegynt, og beholdt sin entusiasme og interesse for hvordan det gikk med den også etter at hun hadde sluttet på institusjonen etter 22 års virke der. For henne har mitt arbeid med temaet ugifte mødre på mødrehjem vært en slags videreføring av hennes egen ivaretakelse av dokumenter, gamle fotografier, dåpskjoler, sølvtøy og annet fra institusjonens første tid. Dette hadde hun selv fått i sin varetekt da den siste diakonissen sluttet der i Uten hennes iver og tro på denne oppgaven i startfasen hadde den nok ikke sett dagens lys. Gode venninner som Kathleen Marchant og Anne Juul Persbråten tro til i innspurten med engelsk sammendrag og språkvask. Før det hadde tante Grethe (Jorkjend) og niese Carina (Stjernholm) brukt mange timer av sommerferien til gjennomgang av ikke helt ferdige kapitler. Det de som henholdsvis en godt voksen kvinne med litteraturkompetanse og en nyutdannet ung sivilingeniør syntes var uklart eller dårlig formulert, fant jeg det klokt å se på minst en gang til. To personer har fulgt oppgaven fra den var løse ideer til den var klar til å gå i trykken. Veileder professor Irene Levin har vist tillit til mine vurderinger og gitt oppmuntring og viktige innspill underveis. Med sitt kvinneperspektiv på familieog sosialpolitikk er hun en viktig inspirasjon for flere enn meg i et miljø som lett kan bli dominert av mannlige forskere og deres preferanser og perspektiver. Bjørn (Riiser) skal ha en spesiell takk fordi han så fint klarte å kombinere rollen som kollega når jeg trengte en samtalepartner på fag, og det å være en samboer som aldri mistet troen på at jeg skulle komme i mål med denne oppgaven. Oslo oktober 2003 Inger-Lise Stjernholm Fehn 3

4 Anslag til tema Andrea Henriksdatter ble født i 1878 i Hollen kommune ved Norsjø i Telemark som den nest eldste i en søskenflokk på syv. Foreldrene hennes drev der den lille plassen Dal. Den ga ikke nok avkastning til å brødfø en familie på ni pluss bestemor og gårdsdreng. Faren hennes måtte derfor hver dag gå de fire kilometerne til Ulefoss hvor han jobbet på jernverket. Moren hadde sammen med de hjemmeboende barna hendene fulle med gårdsarbeid og husarbeid. Alle barna hadde sine plikter fra de var små. Det året Andrea fylte 15 hadde hun gått og lest for presten. Høsten etter at hun var konfirmert var det på tide å dra hjemmefra og gå i tjeneste. Hele familien fulgte henne til brygga da hun i oktober 1893 dro ned til Skien med kanalbåten. Kanalen var blitt høytidelig åpnet året før, og Andrea var den første i sin familie som fikk prøve denne lettvinte måten å komme til Skien på. Etter en tur på fire timer på dekk blant folk, dyr og varer, ankom hun den store byen der faren hadde ordnet en post for henne hos slektninger. Et år senere skrev hennes kusine Ingeborg fra Kristiania at dr. Hagen og frue som hun hadde tjeneste hos trengte en ny pike raskt etter at den forrige hadde kommet i uløkka. Andrea grep sjansen, og etter en lang togreise ankom hun Kristiania dagen før faredagen som var 1. oktober det året. Dr. Hagen og frue viste seg å være moderne mennesker som mente at det var riktig å gi tjenestepikene fri halve dagen annenhver søndag og en ettermiddag i uken. Det at hun fikk så mye fritid og fikk dele rom med sin kusine, gjorde at Andrea syntes fremtiden så ganske lys ut i sin nye post. Etter noen måneder i hovedstaden traff Andrea Nils Hansen på en av sine frikvelder. Han var fra Romerike og hadde arbeid som kusk for mekler Syvertsen i Homansbyen. Nils bodde på et lite rom over stallen til Syvertsens villa, men han var full av håp for framtiden. Etter at de hadde spasert rundt i byen på alle hennes frikvelder i et par måneder og sneket seg til et lite kyss i porten som avslutning på kvelden, lot Andrea seg overtale til å bli med på rommet over stallen en kveld vertskapet var bortreist. 4

5 Besøket over stallen fikk sine følger. Da Andrea skjønte at hun var med barn, turte hun ikke si det til noen. Hun unngikk Nils, snørte seg inn og utførte sitt arbeid så godt hun kunne. Da hun var gravid i syvende måned ble det imidlertid åpenbart for alle hva som hadde skjedd. Fru Hagen var ikke blid, men hun måtte beholde henne i tjenesten så lenge Andrea klarte jobben. Det var heller ikke mulig for henne å få en ny pike før neste faredag. Da fødselen nærmet seg hastet det å finne en løsning. Det var jo åpenbart for alle at det ikke var mulig å ha et spedbarn på det kalde kammerset hun hadde mot bakgården. Ikke ville det la seg gjøre å kombinere barnestell med 14 timers arbeidsdag heller. Fru Hagen snakket derfor med sin gode venninne fru apoteker Krogh om saken. Hun hadde erfaring med slike problemer. Fru Krogh henviste henne til søster Birte i menigheten. Hun mente at hun hadde kjenneskap til en stiftelse som tok imot ugifte mødre i en nødssituasjon. Stiftelsen viste seg å være en ganske stor trevilla litt utenfor byen med store marker rundt. Bestyrerinnen tok imot henne på sitt kontor kledd i sin diakonisseuniform. Hun viste henne rundt og orienterte om reglene som gjaldt for oppholdet. Hun virket litt streng, men på en trygg måte. Fra første stund ble oppholdet preget av lange dager med nok å henge fingrene i. Nils betalte ikke bidrag. Andrea visste hvor lite penger han hadde, og utstedte derfor ikke resolusjon mot ham. Da Ingeborg - som i mellomtiden hadde giftet seg - tilbød Andrea å ta med seg sin lille datter hjem til henne og mannen hennes til hun hadde funnet seg en post og et sted å bo, tok hun imot tilbudet. Hjem til foreldrene med en lausunge kunne hun i alle fall ikke komme! Den skammen kunne hun ikke bringe over dem, og dessuten hadde de ikke mulighet for å ha to til i kosten. Nils klarte gjennom fru dr. Hagen å komme i kontakt med Stiftelsen som etter litt betenkning lot ham få rede på hvor Andrea hadde reist etter oppholdet. Han hadde deretter oppsøkt henne og lovet at han skulle få tak i et sted de kunne bo. Han klarte faktisk også å få leid et knøttlite rom i Thorvald Meyersgate. De måtte riktignok dele kjøkken med en annen familie, men de hadde i alle fall et rom for seg selv. Bedre lønnet arbeid hadde han også klart å skaffe seg på en av fabrikkene ved elva. Så hadde de giftet seg i all stillhet og feiret med et glass hjemmelaget rabarbravin på sitt lille kammers. Dagen etter begynte Andreas nye liv som fru Hansen. Fra første stund forsøkte hun å legge av penger til en tur hjem for å besøke familien sin. Det skulle imidlertid gå fem år før hun fikk vist fram mann og barn til sine foreldre og søsken. Da hadde hun rukket å bli mor til tre. 5

6 Forord til HiO-rapport...1 Forord til hovedoppgaven...3 Anslag til tema...4 Sammendrag...8 Summary...11 Kap Innledning Ugifte mødre i skjønnlitteratur...15 Bakgrunn for valg av tema...16 Kjært barn har hatt mange navn...18 Avgrensning...19 Perspektiv og problemstillinger...19 Begrepsavklaringer...21 Oppgavens oppbygging...22 kap Ugifte mødre og deres barn i lovgivning og sosialpolitikk Samordning av dansk og norsk lovgivning i Revisjoner og endringer på 1700-tallet : harde tider og repressive tiltak : nye tanker gjør seg gjeldende : en ny nasjon i et nytt århundre : mellomkrigstid : under tysk okkupasjon...39 Avslutning...39 kap Ugifte mødre og uekte barn i faglitteratur Da valget sto mellom bot eller bryllup...42 Da usædelighet og fattigdom var to sider av samme sak...43 Fokus på børn fødte udenfor ægteskab...46 I konflikt mellom forsørgeransvar og omsorgsansvar...50 Krigens barn og deres mødre...51 Tallenes klare (?) tale...54 Avslutning...56 Kap Datagrunnlag og metode Innledning...57 Populasjon...57 Utvalg av undersøkelsesenheter...59 Datakilder...62 Reliabilitet...64 Validitet...67 Metodekritikk...68 kap En institusjon blir til En sommerdag i En filantropisk kapitalist...69 Et styre blir oppnevnt...72 Et tilfluktsted åpner dørene...75 Kap : Et tilfluktssted åpner sine dører Innledning...79 Om Stiftelsen...80 Forut for oppholdet

7 Oppholdet...91 Etter oppholdet...92 Oppsummering Kap : Utvidelse og differensierte tilbud Innledning Om Stiftelsen Forut for oppholdet Oppholdet Etter oppholdet Oppsummering Kap : Krisetider og driftsomlegginger Innledning Om Stiftelsen Forut for oppholdet Oppholdet Etter oppholdet Oppsummering Kap : Lebensborns forlengede arm Innledning Om Stiftelsen Forut for oppholdet Oppholdet Etter oppholdet Hva skjedde siden? Oppsummering Sluttord Kap Avslutning Stiftelsen sett mot en alternativ tilnærming til ugifte mødre Om Stiftelsen Forut for oppholdet Oppholdet Etter oppholdet Fra gapestokk til slottsbalkong LITTERATUR Vedlegg 1: Om en hovedoppgave i historie fra 1984 om Sebbelows Stiftelse Vedlegg 2: Fødsler utenfor ekteskap fra Vedlegg 3: Årlige innskrivninger på Sebbelows Stiftelse Vedlegg 4: Dagbok Vedlegg 5: Svar fra BFD vedr. taushetsbelagte opplysninger Vedlegg 6: Om konstruksjon av variabler og fastsetting av verdier

8 Sammendrag Fram til 1970-tallet ville en ugift, gravid datter være en skam for de fleste familier her i landet. Noen av disse døtrene i ulykkelige omstendigheter fikk på eget eller andres initiativ et opphold på mødrehjem. Denne oppgaven ble inspirert av at jeg fikk tilgang til innskrivningsprotokollene til et av disse hjemmene: Sebbelows Stiftelse. Midler til opprettelsen av denne institusjonen ble satt av allerede i 1867 i Chr. August Sebbelows testamente. Da den åpnet i 1892, var landets første og eldste mødrehjem blitt en realitet. Institusjonen er nå også den eldste barnevernsinstitusjonen her i landet som har hatt samme målgruppe fra åpningen til dags dato. Det var i 1953 den gikk over fra å være et botilbud til ugifte mødre i en vanskelig livssituasjon til å bli definert som en barnevernsinstitusjon. Siden 1984 har den som familiesenter også tatt imot enslige fedre og familier. Den har alltid vært en privat stiftelse, og fram til 1975 sto diakonisser for den daglige driften. Datagrunnlag for oppgaven har vært sekundærdata. Dels relevant litteratur, andre undersøkelser, lovtekster og offentlige statistikker, men først og fremst innskrivningsprotokoller og annet skriftlig materiale fra Sebbelows Stiftelse. Protokollene derfra la grunnlaget for en kvantitativ undersøkelse med det formål å belyse situasjonen til ugifte kvinner som ble innskrevet der før eller etter fødselen, samt å fange opp endringer i populasjonen over tid som kunne ha sin årsak i faktorer på institusjons- og/eller samfunnsnivå. Datamaterialet som er benyttet er fra tidsrommet , og populasjonen har vært ugifte kvinner med opphold på denne institusjonen i dette tidsrommet. Den er på ca kvinner, og herfra ble det for hvert av de seks aktuelle tiårene tatt et utvalg på 100 enheter. Utvalgene pretenderer ikke å ha gyldighet utover enhetene i hvert enkelt utvalg og tidsperiodene de er hentet fra, og de er behandlet som separate undersøkelser fra ulike tidsperioder som sammenliknes med hverandre og andre undersøkelser i hvert av tiårene. Presentasjonen av data fra hvert utvalg er bygget opp rundt noen enkelthistorier fra ulike tidsepoker. De er tatt ut i henhold til prinsipper for strategisk utvelgelse i kvalitativ metode. Kjernefamilien har aldri vært den vanligste husholdsformen her i landet, men den ugifte moren har likevel inntil nylig blitt behandlet som et problem og avviker fra gjeldende normer. Fra å være et religiøst problem på og 1700-tallet, ble hun et fattigdomsproblem på 1800-tallet. I tiårene før og etter 1900 ble hun også et sosialt problem og trussel mot etablert familiestruktur. Deretter ble hun og hennes barn et helseproblem og barnet et oppdragelsesproblem. Fram til tallet var hun hele tiden både et sosialt og et moralsk problem, før hun mot slutten av århundret av noen ble definert som et økonomisk problem for fellesskapet. Samfunnets perspektiv på den ugifte moren har alltid vært problemorientert. I denne oppgaven har det derimot vært et poeng å forsøke å se henne mer ut fra et ressursorientert perspektiv. Oppgaven beveger seg på tre nivåer: samfunnsnivå med lovgivning og sosialpolitiske tiltak, institusjonsnivå med Sebbelows Stiftelse i ulike tidsperioder og individnivå med beboere og ansatte på institusjonen i de 8

9 samme periodene. På samfunnsnivå har oppgaven en gjennomgang av lovgivning og hvordan den har påvirket livssituasjon til ugifte mødre og deres barn opp gjennom tidene. Deretter settes fokus på institusjonen Sebbelows Stiftelse og noen av de økonomiske, juridiske, sosialpolitiske og individuelle faktorene som kan ha medvirket til opprettelsen og videre utforming av denne institusjonen. Siste halvpart av oppgaven er bygget på datamateriale om beboerne på denne institusjonen i tidsrommet Spørsmål det søkes svar på i denne delen av oppgaven er hva som kjennetegnet ugifte kvinner som bodde der i dette tidsrommet, og hvilke omstendigheter som kan ha påvirket inntak, opphold, utskrivning og oppfølging fra institusjonen side. De fleste som kom til institusjonen før 1920 var tjenestepiker som mistet inntekt og bolig når de skulle ha barn. Noen få var fra Kristiania, og noen flere fra Sverige, men de aller fleste kom fra andre deler av Østlandsområdet. Nesten alle hørte til arbeiderklassen. De var voksne, gifteferdige kvinner i tyveårene, og ganske representative aldersmessig i forhold til både gifte og ugifte førstegangsfødende på den tiden. Barnefedrene var stort sett unge menn fra arbeiderklassen, som hadde problemer med å skaffe husvære og å forsørge en familie. Innsøkningene de første årene kom hovedsakelig fra fødeklinikk, diakonisser i menighetspleie eller tjenestepikenes herskap. Etter hvert spilte jordmødre og helsesøstre en mindre rolle her, mens den gravide selv og hennes lege ble mer aktive. Oppholdet tok sikte på å kvalifisere de innskrevne til husarbeid og barneomsorg, men man lyktes ikke så godt med det siste rundt 1905 da mangel på arbeid og bolig førte til at mange mødre valgte å sette bort barnet. Fra første verdenskrig hadde dette endret seg igjen, antakelig som en kombinasjon av større aksept for ugifte mødre og større etterspørsel etter tjenestepiker. Før krigen valgte mange å søke lykken på den andre siden av Atlanteren. Med den store barnedødeligheten før og etter forrige århundreskifte, kom oppholdet på institusjonen til å redde livet til mange små barn som ellers ville dødd før de fylte ett år. Det la også grunnlaget for at ca. halvparten av innskrevne mødrene på 1890-tallet og under første verdenskrig bodde sammen med barnet ved utskrivning eller kort tid senere. I utvalget fra rundt 1905 var dette tilfellet for bare en tredjedel. I mellomkrigstiden kom det noe færre hushjelper til institusjonen, men yrkesgruppen var fortsatt overrepresentert i forhold til den andelen den utgjorde av den kvinnelige yrkesaktive befolkningen på den tiden. Gruppen som økte mest var hjemmeboende døtre. Stadig flere beboere kom nå på eget initiativ, og fra 1930-tallet var det også mange som hadde vært i kontakt med leger på mødrehygienekontor eller andre steder. Også sunnhetsvesenet brukte oftere Stiftelsens tilbud ved anbringelse av høygravide eller nyblevne ugifte mødre. De aller fleste beboerne på den tiden hadde kjent barnefaren en god stund før de ble gravide, og mange hadde vært forlovet med ham eller hatt fast følge. Arbeidsledighet og boligmangel i mellomkrigstiden gjorde det vanskelig for mange vordende foreldre å gifte seg. Til tross for det, klarte to tredjedeler av mødrene i 9

10 mellomkrigstiden å beholde omsorgen for barnet etter oppholdet. Den kommunale stønaden de kunne få i henhold til de Castbergske barnelover, hadde antakelig liten betydning for deres beslutninger om barnets fremtid siden de som hadde slik stønad måtte la den gå rett inn som et tilskudd til driften av stiftelsen. Oslo kommunes morstrygd hadde begrenset betydning for disse kvinnene siden de færreste hadde nok botid i byen til å ha krav på den. Slike offentlige støtteordninger var nok viktigere for ugifte mødre som ikke bodde på institusjon. Under annen verdenskrig fungerte denne stiftelsen både som et vanlig norsk mødrehjem, og et slags annenklasses Lebensbornhjem for norske kvinner som ikke rasemessig var bra nok til å komme på Lebensborns egne hjem. Over 100 kvinner ble hvert år skrevet inn under krigen, og noe over halvparten av dem hadde tyske fedre til sine barn. Dersom et anslag på norske krigsbarn er riktig, var 2.3 prosent av mødrene til disse barna for en kortere eller lengre periode på stiftelsen. For tidsrommet oppgaven omfatter har temaet ung, ugift kvinne i uløkka vært i flittig bruk i skjønnlitteratur, men til tross for at hun har blitt definert som et problem for mange har hun ikke i den tiden vært tildelt særlig plass i faglitteratur og undersøkelser. Fra Eilert Sundt skrev Om Sædelighetenstilstanden i Norge midt på 1800-tallet gikk det 50 år før Nicolai Rygg undersøkte situasjonen for Børn fødte udenfor ægteskap i Deretter var det nesten 60 års opphold fram til 1966 da Else Øyen skrev om Ugifte mødre. Da Grete Stang ga ut Ugift mor i 1983, var ikke begrepet interessant lenger på grunn av den store økningen i samboende mødre. Om ugifte mødrene som har hatt opphold på mødrehjem er det skrevet enda mindre. De har stort sett vært usynlige for både forskere og folk flest. Mye av årsaken er at disse kvinnene og deres barn fram til nylig har hatt lav status i samfunnet. Lavstatusgrupper får gjerne ikke så mye oppmerksomhet med mindre de representerer et problem for noen som de ønsker å få belyst og løst. En annen årsak er den skammen mange har forbundet slike opphold med. Derfor ligger fortsatt mye ubrukt datamateriale rundt om på institusjoner og venter på at noen tar tak i det til en komparativ studie om hjemmenes egenart og ideologi og hvilken effekt de ulike overbygningene kan ha hatt på de innskrevne kvinnenes liv. 10

11 Summary Until the 1970 s, an unmarried pregnant daughter would have brought shame on most families in this country. Through their own or others initiative, some of these fallen women stayed in a home for unwed mothers. This thesis was inspired by gaining access to the inscription protocols of one of these homes: Sebbelows Stiftelse. The financial means to establish this institution were set aside already in 1867 in Chr. August Sebbelow s will. When it opened in 1892, the first home for unwed mothers became a reality. Today, the home is the oldest child welfare institution in this country to have the same target group from its inception through to the present day. In 1953, its primary purpose changed. Instead of providing a residence for unwed mothers in difficult circumstances, it was redefined as a child welfare institution. Since 1984, it has also taken in single fathers and families. It has always been a private foundation, and until 1975, parish nurses were in charge of its daily functioning. The basis for the data in this thesis is secondary data, consisting partially of relevant literature, other studies, law texts and official statistics, but first and foremost inscription protocols and other written material from Sebbelows Stiftelse. These protocols formed the basis for a quantitative study, whose objective was to cast light on the situation of the unmarried women who were inscribed there before and after giving birth, and to capture the changes in its population over time that could be due to factors on an institutional or societal level. The data material used is from the period1892 to 1946, and the population has been unmarried women who stayed in this institution during that period in time. It consists of approximately 2400 women, and from this base, a selection of 100 units was taken for each of the six actual decades. The selection doesn t pretend to have validity beyond the units in each selection and the time periods from which they are taken, and they are treated as separate studies which are compared to each other and to other studies in each decade. The presentation of the data is built up around selected individual cases from each period in time. These cases have been selected according to principles for strategic selection in qualitative methodology. The nuclear family has never been the most usual household form in this country, but, until recently, the unwed mother has all the same been treated as a problem and a deviation from accepted norms. From being a religious problem in the 1600 s and 1700 s, she became a poverty problem in the 1800 s. In the decades before and after 1900, she also became a social problem and a threat to established family structure. Thereafter, she and her child became a health problem, and the child a problem of upbringing. Up to the 1970 s, she was at all times a social and moral problem, before being defined by some towards the end of the century as a financial problem for the community. Society s perspective on the unwed mother has always been problem oriented. This thesis, on the other hand, has attempted to see her more from a resource oriented perspective. The thesis moves through three levels: the societal level of legislation and socio-political undertakings, the institutional level of Sebbelows Stiftelse in the different periods 11

12 in time and the individual level of the residents and employees at the institution during the same periods in time. At the societal level, the thesis goes through legislation and how it has affected unwed mothers and their children through time. The focus then shifts to the institution Sebbelows Stiftelse and some of the financial, judicial, socio-political and individual factors that can have influenced the establishment and further development of the institution. The final half of the thesis builds on the data material on residents of the institution from The question that this part of the thesis seeks to answer is what characterised the unwed women who resided there in this time period and what circumstances can have influenced their intake, stay, discharge and follow-up on the part of the institution. Most of those who came to the institution before 1920 were servant girls who found themselves deprived of income and living quarters when they became pregnant. Only few were from Kristiania 1 and somewhat more from Sweden, but the great majority came from other areas of eastern Norway. Almost all were working class. They were adult, marriageable women in their twenties, and in age, comparable to both married and unmarried women giving birth for the first time during that period. The fathers of their children were primarily young, working class men who had problems finding housing and providing support for a family. In the early years, applications came mainly from maternity clinics, parish nurses or the employers of servant girls. Gradually, midwives and nurses played a lesser role as the woman herself and her doctor became more active. The aim of their stay was to become competent in housework and childcare, but in regard to the latter there was little success around 1905 when lack of work and housing led many mothers to place their children with others. From World War I this had changed again, probably due to a combination of greater acceptance of unwed mothers and more demand for servant girls. Before the war did many residents chose to seek their fortunes on the other side of the Atlantic. With the high rate of infant mortality before and after the turn of the century, the mothers stay in the institution saved the lives of many children who otherwise would have died before the age of one. It also allowed about half the inscribed women during the 1890 s and World War I to live together with their child when discharged or shortly thereafter. Around 1905 this was the case for only a third of the selection. Between the two world wars, fewer servant girls came to the institution, but this group was still overrepresented compared the female working population at the time. The group that increased most consisted of daughters living at home. More and more residents came at their own initiative, and from the 1930 s, there were also many who had been in contact with doctors at private mother care clinics or elsewhere. The official healthcare service also used the institution more often, bringing women in the last stages of pregnancy or shortly after giving birth. The majority of residents at that time had known the child s father a good while 1 The name of the capital until

13 before they became pregnant, and many had been engaged to be married or keeping steady company. Unemployment and scarcity of housing between the two world wars made it difficult for many parents to marry. Despite this, twothirds of the mothers in the years between the two wars managed to retain care of their children after their stay. The council assistance they could get according to the Castberg child laws probably had little to do with their decisions regarding the child s future, since those who had such assistance were obliged to turn it over to aid the running of the institution. Motherhood benefits from the Oslo city council was also of little importance to these women as very few had lived long enough in the city to be entitled to it. Such forms of public assistance were more important for unwed mothers who didn t reside in institutions. During World War II, the institution functioned both as a Norwegian mother care home and as a sort of second-rate Lebensborn home for Norwegian women who weren t sufficiently racially pure to be accepted by the Lebensborn movement s own homes. Over 100 women were inscribed each year during the war, and Germans fathered more than half the children born to these women. If the estimate of Norwegian war babies is correct, 2.3 percent of mothers to these children stayed a shorter or longer period of time at the institution. For the period of time covered in this thesis, the theme young woman pregnant out of wedlock has been well-used in fiction, but despite being defined as a problem for many, she wasn t at that time the subject of much academic literature of studies. Since Eilert Sundt wrote Om sædelighetstilstanden (On Moral Conduct) in Norway in the mid 1800 s, 50 years passed before Nicolai Rygg studied the situation for Børn fødte udenfor ægteskap (Children Born Out of Wedlock) in After that, almost 60 years went by before Else Øyen wrote about Ugifte mødre (Unwed Mothers) in When Grete Stang published Ugift mor (Unwed Mother) in 1983, the term was no longer of interest due to the large number of cohabiting mothers. On unwed mothers who have resided in mother care homes, even less has been written. They have been more or less invisible for both researchers and the general public. Much of the reason for this is that these women and their children have until recently had low status in society. Low status groups tend to be of little interest - unless they represent a problem for some, who wish to bring it to light and solve it. Another reason is the shame that many have considered such a stay to carry with it. There is, therefore, much unused data on these institutions lying about and waiting for someone to take hold of it for a comparative study of the singular quality and ideology of these homes, and the effect the different superstructures can have had on the lives of the women who resided there. 13

14 14

15 KAP 1 Innledning De første ordene i oppgaven skrives den 2. september Det er den dagen vi leser i avisene at kronprins Haakon skal flytte sammen med sin kjæreste og hennes lille sønn fra et tidligere forhold. Når politikere og biskoper i dag overgår hverandre i ikke å mene noe om dette, kan det tolkes som feighet, men det kan også være et utrykk for at vi har kommet så langt i vår aksept av ugifte mødre at dette ikke er noe man skal eller bør mene noe om lenger. Et år senere løfter vår nye kronprinsesse opp sin uekte sønn på slottsbalkongen, og mine tanker går da til en kald novemberdag i 1905 da en annen liten gutt ble presentert for det norske folk. Han satt på sin fars arm da han ble båret i land på Vippetangen i Kristiania. Hva om dronning Maud hadde vært kong Haakons samboer, og lille Olav hennes sønn fra et tidligere forhold? En absurd tanke som stadig kommer til meg i prosessen med oppgaven. Hva har skjedd i de nesten hundre årene som har gått mellom fremvisningen av disse to små guttene? Bak Mette-Marits triumf i dette nye århundret, ligger mange tunge skjebner bakover i tiden og mange ildsjelers kamp for å bedre kårene for ugifte mødre og deres barn. De fleste menneskers holdninger har i det samme tidsrommet gått fra fordømmelse og utstøtning til respekt og beundring. Da kronprinsen giftet seg i august 2001, uttalte daværende statsminister Jens Stoltenberg at dette bryllupet ikke hadde vært mulig uten ti års kamp for respekt for ugifte mødre. Hadde han plusset på 100, år hadde det vært mer i overensstemmelse med virkeligheten. Da kommer vi tilbake til en tid da ugifte mødre ble sett på som falne kvinner som fødte uekte barn. De hørte til en pariakaste i samfunnet som hadde falt utenfor det opptrukne mønster for hvordan man burde leve. Ugifte mødre i skjønnlitteratur I skjæringspunktet mellom normer i samfunnet og avvik fra disse synliggjøres det hvor grensen går for hva samfunnet kan tolerere av menneskelig livsutfoldelse (Eliassen & Sogner, 1981). Dette skjæringspunktet har gitt forfattere inspirasjon til oppdiktede skikkelser som har vært med på å forme våre holdninger, og ved det har de også indirekte påvirket til sosialpolitiske og juridiske endringer. Før vi går over til fakta og tallenes tale, stopper vi derfor opp litt ved den ugifte moren i norsk skjønnlitteratur Hun kom inn i realismens epoke (ca ) da kunstnerne var opptatt av å skildre virkeligheten så nøyaktig som mulig. Amalie Skram fortalte i 1885 i Karens jul om den fattige, ugifte moren som frøs i hjel med sitt barn i et pakk- 15

16 hus på kaia. Novellen ble skrevet mens heftige debatter raste i og utenfor Stortinget om ugifte mødre og uekte barns rettigheter. Året etter kom Jonas Lies roman Kommandørens døtre. Der møter vi Martha som dør av sorg når hun fratas barnet hun har født utenfor ekteskap. Disse verkene kom sammen med annen litteratur i denne tidsepoken til å utfordre det gode borgerskaps holdninger til seksualmoral, forholdet mellom kvinne og mann, ekteskap og familieliv. Etter århundreskiftet tok Oscar Braathen opp situasjonen til fabrikkjentene langs Akerselva. Hans mor hadde vært en av dem. Braathen hadde derfor førstehånds kjennskap til både alenemødrenes kår og arbeid på fabrikk. Man forbinder gjerne humoristiske filmer og teateroppsettinger med titler som Ungen og Den store barnedåpen, men stykkene om fabrikkjenter som hadde kommet i uløkka hadde alltid en alvorlig undertone. Noen år senere i 1935 tok også Ninni Roll Anker opp temaet med fabrikkjenter og deres redsel for å bli sittende med skammen som ugift mor i romanen Den som henger i en tråd. I 1947 ga Torborg Nedreaas ut Av måneskinn gror det ingenting med en krass skildring av en ung jente som utfører abort på seg selv med strikkepinne etter at hun hadde blitt sviktet i kjærlighet. Mange så på boken som et innlegg i abortdebatten, men forfatteren selv hevdet at hun ikke tok noe klart standpunkt for eller imot abort. Hun belyste bare situasjonen til den stakkars, ensomme kvinnen som ikke så noen annen utvei. I andre bøker forsvarte Nedreaas norske jenter som var hadde vært kjærester med tyske soldater. Det samme gjorde Willy Ustad i Tyskertøs der han forteller om den 16 år gamle Lea som har blitt gravid med en tysk soldat, og som ligger og føder dagen før de tyske styrkene kapitulerer her i landet. Bakgrunn for valg av tema Dersom disse oppdiktede kvinneskikkelsene hadde fått tilbud om opphold på mødrehjem, ville ikke deres skjebner ha vært så interessante at de hadde blitt gjenstand for litteratur. Da hadde nok disse kvinnene bare blitt anonyme ansikter på gamle, gulnede fotografiene, lik de jeg stoppet opp ved på mine runder i et nattestille hus da jeg på 1990-tallet hadde vakter på Sebbelows Stiftelse. De fleste bildene på veggene der viste mødre i arbeid og 16

17 barn i barnestoler eller senger. Aldri var barnet på mors fang. Jeg leste også de innrammede, håndskrevne årsberetningene. De fortalte om tidligere tiders bortplassering av barn og dødsfall forårsaket av sykdommer vi ikke lenger trenger å frykte. I hallen tittet jeg gjerne inn i glasskapet med gamle dåpskjoler, sølvtøy og velbrukte religiøse bøker. Jeg grøsset alltid litt da jeg kom til maleriet av moren som har barnet som en gjenstand i fanget uten å ta på det. Når jeg så på maleriet av prokurator Sebbelow, forsøkte jeg å forestille meg hva han hadde tenkt dersom han hadde kunnet se og høre hva som skjer i disse rommene i våre dager. Ugifte mødre og deres barn er jo ikke lengre så forsagte og stillfarende som den gang han skrev sitt testamente i 1867 med denne gruppen av datidens uverdig trengende i tankene. Mødrehjem har i over 100 år gitt tilbud om et trygt oppholdssted for mødre som ikke får tilstrekkelige hjelp og støtte i tiden før og etter fødselen fra barnefar, familie eller annet nettverk. Først og fremst har disse hjemmenes målgruppe vært ugifte gravide og ugifte nyblevne mødre. I tillegg til å være midlertidige tilholdssteder, har hjemmene gjerne hatt som målsetting at beboerne skal få utdanning og/eller arbeid og egen bolig slik at de blir selvhjulpne etter oppholdet. Det er nå ca. 20 mødrehjem her i landet. Fire av dem ligger i Oslo. Alle har sin særegne historie. Denne oppgaven bygger på data fra et av dem: Sebbelows Stiftelse. Det var det første i sitt slag her i landet da det åpnet sine dører i De til dels store endringene ved institusjonens drift jeg opplevde de fem årene jeg var engasjert der, fikk meg til å tenke på hva som måtte ha skjedd både på makro- og mikroplan fra åpningen til i dag. Fram til Lov om barnevern i 1953 var Sebbelows Stiftelse først og fremst et botilbud til ugifte mødre i en vanskelig livssituasjon. Selv om den fortsatte å være et mødrehjem, gikk den da over til å bli en barnevernsinstitusjon. Siden 1984 har den vært et familiesenter som også gir tilbud til familier og enslige fedre. En må likevel kunne si at den langt på vei har hatt samme målgruppe hele tiden. Den overordnede målsettingen i alle år har vært at mor og barn skal få en god start sammen, og at en alenemor skal få hjelp til å skape en tilværelse for seg og sitt 2 Mange steder, som for eksempel på nettsidene til Høgskolen i Oslo om Katti Anker Møllers hus på campus og i biografien om Katti Anker Møller skrevet av hennes datter Tove Mohr (1968), er mødrehjemmet opprettet av henne og Hvite Bånd bevegelsen i 1902 omtalt som det første i landet, men dette er da ikke riktig. 17

18 barn. Nå er stiftelsen landets eldste barnevernsinstitusjon som har hatt den samme målgruppen hele tiden. Den har alltid vært en privat stiftelse med oppnevnt styre. Offisielt har det aldri vært noen religiøs eller annen ideell målsetting for driften, men fram til 1975 ble hjemmet drevet av diakonisser. I 1970 flyttet institusjonen fra Lovisenbergområdet i Oslo til nybygg i drabantbyområdet Bredtvet i Groruddalen. Fra 1984 har det vært et familiesenter der også foreldrepar med barn og enslige fedre er velkomne. Kjært barn har hatt mange navn I norrøn tid hadde velstående menn friller 3 i sin husholdning og fikk frillebarn med dem. I Christian Vs lov i 1687 var barn av ugifte foreldre slegfredbarn. Var begge eller en av dem gift på annet hold, fikk de et horebarn som ikke måtte døpes sammen med ektefødte barn. Barn unnfanget i blodskam 4 ble blodskamsbarn. Senere ble fellesbetegnelsen uekte børn brukt i offisielle sammenhenger, men i 1892 bestemte Odelstinget at man i lovgivning skulle bruke utenfor ekteskap fødte barn (Agerholt (1937) 1973) 5. Statistisk Sentralbyrå brukte likevel uekte barn fram til 1930 (Duvold & Tønnesen 1989). Selv om det fra 1812 ikke lenger var ulovlig å få barn uten å være gift, har begrepet illegitime barn holdt seg i forskning og statistikk helt fram til vår tid. Trost (1993) opererer med to kategorier av slike barn når han omtaler forholdene for vel 100 år siden her i Norden. Det er de helt illegitime der faren var ukjent, og de nesten illegitime der han hadde erkjent farskapet. Tilsvarende har han også to kategorier legitime barn. De er de nesten legitime som har foreldre som var forlovet ved befruktningen og/eller ved fødselen, og de helt legitime med foreldre som giftet seg senest før fødselen fant sted. Noen i hans sistnevnte kategori ville Eilert Sundt ha karakterisert som halvekte, siden han mente dette begrepet kunne omfatte både barn hvis foreldrene hadde giftet seg rett før fødselen og de som hadde foreldre som ikke fikk gjort det før etterpå (Sundt 1857). Rundt forrige århundreskifte ble barn med svensk-norske foreldre på folkemunne gjerne kalt bastardunger, og under og etter siste verdenskrig ble det født tyskerunger her i landet. Lausunger var lenge en fellesbetegnelse på alle kategorier barn med foreldre som ikke var gift med hverandre. Hos Oscar Braathen finner vi slike, mens Jonas Lie skriver om illegitime avkom og Torborg Nedreaas om tøsunger. Mer seriøst begynte man etter hvert å snakke om barn født utenfor ekteskap, men fra 1970-tallet ble det etter hvert så vanlig at barn kom til verden uten at foreldrene var gift at det ble meningsløst å sortere dem etter foreldrenes sivilstand. Barnets mor var lenge frille eller hore, men på 1800-tallet gikk hun over til å bli tøs eller en fallen kvinne. På 1900-tallet tok man i bruk betegnelser som viste til 3 Frille: norrønt ord for elskerinne 4 Blodskam var det også når fetter og kusine eller tremenninger fikk barn sammen 5 Til sammenlikning gikk det 104 år til før Tyskland besluttet det samme (NTB ) 18

19 årsaken til at en kvinne var alene med omsorgen for barn. Sammen med enker, forlatte hustruer og skilte kvinner kom også betegnelsen ugifte mødre (Hatland 1987). Under siste verdenskrig satte man merkelappen tyskertøs på dem som sto i med tyske soldater. Parallelt med utvikling av velferdsordninger, kom mer kjønnsnøytrale betegnelser som: enslige forsørgere, aleneforeldre og eneforsørgere. Fra Stortingsmelding 58:50 kom fellesbegrepet: ensligstilte mødre, og fra 1975 har begrepet enslige forsørgere vært mest brukt i offentlige utredninger (Syltevik 1996). En felles betegnelse ble viktig fordi de gamle skillene hadde moralske undertoner og ble brukt til en hierarkisering av enslige mødre i stønadssystemet (Wærness 1972). Ikke alle liker betegnelsen enslige forsørgere. Blant annet foretrekker Aleneforelderforeningen ordet aleneforeldre for å fokusere på at man primært er forelder og ikke forsørger. Avgrensning I offisiell statistikk har betegnelsen ugift mor vært brukt om: 1) ugifte kvinner som føder barn 2) kvinner som tidligere har vært gift, men som når fødselen skjer er skilt, separert eller enke og barnefaren ikke er den de var gift med og 3) gifte kvinner som får barn med en annen enn den de er gift med og dette er godtgjort legalt (Øyen 1966). Oppgaven inkluderer i teorien mødre i alle disse tre kategoriene, selv om de aller fleste av dem vi tenker på som ugifte mødre opp gjennom historien har hørt til i første kategori. Med utgangspunkt i innskrivningsprotokollene til Sebbelows Stiftelse ble det tatt elleve underutvalg på 100 kvinner for hvert av tiårene institusjonen har vært i drift fram til tusenårsskriftet Av plass- og tidsmessige årsaker ble oppgaven senere begrenset i tid fram til Denne oppgaven blir derfor på et vis del I av en historie som i høyeste grad også har sin del II som må vente til en senere anledning. En del II ville blant annet ha måtte ta for seg fagprofesjonenes inntog på 1970-tallet, nye utfordringer for personalet i møte med rus- og innvandrerproblematikk og de ugifte mødrene og deres barns rettmessige plass i den norske velferdsstaten. Fordi det etter midten av 1970-tallet har blitt meget vanlig med samboende foreldre, ville en eventuell fremtidig del II også ha måttet avgrense mot de samboende ugifte mødrene. Den avgrensningen ble ikke nødvendig i denne oppgaven i og med at slike mødre var en kuriositet før Perspektiv og problemstillinger Kjernefamilien har aldri vært den vanligste husholdsformen her i landet, men det kan virke slik når en ser på hvordan ugifte mødre opp gjennom tidene har blitt behandlet som et problem og som avvikere fra gjeldende norm. På slutten av 1600-tallet var hun et religiøst problem for kongen og presteskapet som ble søkt 19

20 løst med streng lovgivning. Fra 1700-tallet ble hun og barnet hennes et fattigdomsproblem. Det var hun fortsatt på 1800-tallet, men mot slutten av århundret ble hun også et sosialt problem og en trussel mot den etablerte familiestrukturen. I første halvdel av 1900-tallet begynte man å bli bekymret for hennes barns helse og oppvekstskår. Hun og barnet var blitt et helseproblem, og barnet også et oppdragelsesproblem. Fram til 1970-tallet var hun hele tiden et sosialt og et moralsk problem. Ikke minst under siste verdenskrig var den moralske fordømmelsen sterk overfor kvinner som hadde fraternisert med fienden. Mot slutten av tallet ble hun for noen et økonomisk problem for fellesskapet, og som andre enslige mødre fikk hun liten glede av landets økende velstand. Idealet hadde da blitt å være selvhjulpen, og de som ikke fikk til det ble et problem for fellesskapet. Som oftest har problemene blitt definert av menn. Den ugifte moren har hele tiden måttet betale en pris når resten av samfunnet ikke har vært villig til å revurdere sitt verdihierarki (Øien 1966). Samfunnets perspektiv på den ugifte moren har til alle tider vært problemorientert. Sosialarbeidere på sin side har måttet ha et mer ressursorientert perspektiv dersom de skulle lykkes med sitt endringsarbeid. Det er et slik ressursorientert perspektiv jeg vil forsøke anvende når jeg fokuserer på ugifte kvinner som ble gravide i en tid da dette ikke var akseptert av samfunnet de levde i. Med mange odds mot seg klarte faktisk en god del av dem å snu en vanskelig situasjon til noe positiv og skape et hjem for seg og barnet. De trengte bare litt hjelp i den vanskelige startfasen da det var viktig at noen kunne spille på de ressursene de selv hadde. Den hjelpen fikk noen av dem på mødrehjem. Både hjelperne på hjemmene og de som ble hjulpet har vært en del av en kvinnehistorie her i landet som langt på vei har vært godt skjult i de fleste sosiale og faglige fremstillinger. For å belyse denne delen av kvinnehistorien har jeg tatt utgangspunkt i de ugifte mødrenes situasjon og sett sosialpolitiske og historiske hendelser ut fra denne synskvinkelen. Dette kan kalles en sosialhistorisk orientert kvinnehistorie (Martinsen 1984 s. 14). Det forutsetter at en ikke bare tar utgangspunkt i de ugifte mødrenes situasjon og ser det historiske forløp ut fra et kvinneperspektiv. Det vil da også være naturlig å fokusere på de ugifte mødrene som bodde på institusjonen jeg har valgt som utgangspunkt for oppgaven for å se dem som representanter for en gruppe som har noe felles (ibid). Hvem var de, hvorfor kom de til Sebbelows Stiftelse, hvordan var oppholdet der for dem og hvilke valg gjorde de for livet videre etter at oppholdet var slutt? Videre er det viktig i sosialhistorien at den gruppen som er gjenstand for undersøkelsen ikke er den eneste man vil si noe om. Den lar seg ikke forstå hvis ikke andre forhold også trekkes inn (ibid). Jeg har derfor valgt å la denne oppgaven bevege seg på tre nivåer. Det er samfunnsnivå med lovgivning og sosialpolitiske tiltak, institusjonsnivå med 20

21 Sebbelows Stiftelse i ulike tidsepoker og individnivå med beboere og ansatte på institusjonen og nøkkelpersoner i historiens gang. Det er fordi historie ikke bare er å se det store i det små, men også å se det lille i det store siden historie først og fremst er følelser, handlinger, tilstander og konflikter på mikro og makroplan (Solstad 1999). Disse ambisiøse målsettingene innenfor rammen av en hovedoppgave er satt fordi jeg mener at det er viktig at sosialarbeidere noen ganger beveger seg på alle disse nivåene samtidig i en historisk sammenheng. Da vil en også bli bedre i stand til å se sammenhenger i dagens sosialpolitiske virkelighet. Problemstillingene som søkes belyst er: Hvilke endringer i lovgivningen i nyere historisk tid her i landet har påvirket livssituasjon til ugifte mødre og deres barn? Hvilke økonomiske, sosialpolitiske og individuelle faktorer kan ha medvirket til opprettelse og videre utforming av Norges første mødrehjem? Hva kjennetegnet ugifte kvinner som bodde på mødrehjemmet Sebbelows Stiftelse i tidsrommet 1892 til 1946, og hvilke omstendigheter kan ha påvirket inntak, opphold, utskrivning og oppfølging fra institusjonen side? Begrepsavklaringer Institusjonens navn har alltid vært Sebbelows Stiftelse 6. De senere årene har det i dagligtale mest vært Sebbelow. Som forkortelse i denne oppgaven brukes mest Stiftelsen siden det er den betegnelsen som går igjen i de eldste papirene fra dens virksomhet. Det er valgt å bruke stor bokstav selv om det etter gjeldende språkregler ikke er helt korrekt. Andre betegnelser som blir brukt er mødrehjemmet eller institusjonen. Bestyrelsen går etter de første tiårene over til å bli styret. Leder av institusjonen ble fram til 1945 kalt både forstanderinne og bestyrerinne. Når det her er valgt å bruke bestyrerinne er det fordi det er den tittelen som ble brukt i folketellingsdata. Med beboere menes mødrene som var innskrevet - selv om deres barn selvsagt også var beboere den tiden de var der. Beboerne omtales mest som mødre eller kvinner. Når betegnelsen uekte blir brukt om barn er det alltid med anførselstegn - med mindre det er snakk om sitat. Det er ut fra en personlig holdning som er at ingen barn noensinne har vært uekte. 6 I de første offisielle dokumenter er det : Sebbelow Stiftelse. Etter få år (som for eksempel i en avisartikkel fra 1903) kommer det inn en s dvs. Sebbelows Stiftelse. Disse to måtene å benevne institusjonen på har vedvart til vår tid (jf. nettsiden til Barne- og familietaten i Oslo kommune der begge benevnelser forekommer i samme informasjon. Det har også variert om stiftelse er skrevet med stor eller liten S. Sebbelows Stiftelse med stor S er det som er brukt i skriftlig informasjonsmateriell fra institusjonen i dag, og det er det jeg har valgt å bruke i denne oppgaven. 21

22 Oppgavens oppbygging Kapittel 2 er et historisk tilbakeblikk på lovgivning og økonomiske rettigheter som var har vært av spesiell betydning for ugifte mødre og deres barn. Kapittel 3 er en gjennomgang av relevante undersøkelser og statistikk. Kapittel 4 har den metodiske tilnærmingen og datagrunnlaget for oppgaven Kapittel 5 skisserer bakgrunnen for opprettelsen av institusjonen Sebbelow Stiftelse. Kapitlene 6 til og med 9 tar for seg Stiftelsen med dens beboere og ansatte i ulike tidsepoker fra 1892 til I kapittel 10 settes Stiftelsen først opp mot et alternativt syn på ugifte mødre, før oppgaven avrundes med noen refleksjoner rundt den skammen som tidligere var forbundet med å bli med barn uten å være gift sett i forhold til tiden forut for oppholdet, selve oppholdet og tiden etterpå. 22