Jordbrukets bidrag til bioøkonomien

Transkript

1 Norges miljø- og biovitenskapelige universitet Jordbrukets bidrag til bioøkonomien NMBU september 2015

2

3 Innhold Sammendrag Innledning og mandat Mulighetene og potensialet Økt produksjon av biomasse Biomasse som ressurs Bioaktive komponenter og ingredienser Andre biobaserte produkter Bioprospektering Bioraffinering Utfordringer Flaskehalser i det norske jordbruket Økt produksjon av biomasse Ny produksjon gjennom andre vekster og driftsmåter Utnyttelse av bi- og restprodukter Høyt lønnsnivå Kompetanse, forskning og utvikling Investeringer Markedsfokus Handelshindringer Tiltak Økt produksjon av norsk biomasse Nye produkter og ny industri Teknologisk utvikling Mer og dristigere forskning Utdanning og kompetanse Mer nyskaping Referanser Vedlegg Vedlegg 1 Arbeidsgruppens sammensetning Vedlegg 2 Innspillsmøte med næringen og FoU-aktører program og deltakere

4 Sammendrag I arbeidet med å kartlegge jordbrukets bidrag til bioøkonomien har vi valgt EU sin definisjon av bioøkonomi: "Bioøkonomi er bærekraftig produksjon og omdannelse av biomasse til mat-, helse- og fiberprodukter til industrielle produkter og energi. Fornybar biomasse inkluderer ethvert biologisk materiale som produkt i seg selv eller for anvendelse som råmateriale." Arbeidsgruppen har definert oppdraget som: Hvordan kan vi bruke naturgrunnlag, biologiske ressurser og kompetanse i jordbruket for å maksimere verdiskapningen i samfunnet og samtidig ivareta omsyn til miljø og bærekraft? Arbeidet er avgrenset til å gi innspill til hva som kan øke jordbrukets bidrag til norsk bioøkonomi. Det har ikke vært mulig, innenfor den begrensede tid som var til rådighet, å gi en fullstendig oversikt over muligheter og potensial. Realisering av bioøkonomien fordrer overgang til et samfunn der oljebaserte produkter må erstattes med biobaserte produkter. Det ligger økte muligheter i omdanning av biomasse fra jordbruket og matindustrien til energi, varme, biodrivstoff, men også ulike typer av fin- og spesialkjemikalier. Muligheter og potensial Jordbruket og matindustrien spiller en nøkkelrolle i utviklingen av den norske bioøkonomien. Utviklingen av den norske bioøkonomien krever nye produkter, prosesser og tjenester. Innovasjonsøkosystemet i næringen må styrkes. Det historiske tette og nære samspillet mellom de mange aktørene i produksjons- og foredlingsleddet, FoU og virkemiddelapparatet må innrettes for å ta fatt i, og gripe de mulighetene som ligger i bioøkonomien. Vi må samtidig vite å utnytte våre styrker på områder der vi er gode enten dette er innen husdyravl, lite bruk av antibiotika, plantevernmidler og småskalajordbruk særlig med tanke på økt eksport av norske jordbruksprodukter. Jordbruket kan bidra til utvikling av bioøkonomien gjennom økt bærekraftig produksjon av jordbruksråvarer. Økt produksjon kan komme fra bedre utnytting av dagens jordbruksarealer, nydyrking der dette er miljømessig forsvarlig, dyrking av energivekster og fra økt husdyrproduksjon. Det er samtidig betydelige utviklingsmuligheter for økt produksjon av lokalmat og drikke. Jordbruket må kunne utnytte muligheter for økt planteproduksjon og bruk av andre vekster som følge av klimaendringer der dette gir utslag i lenger vekstsesong og god tilgang på vann. Tilbakeføring av organiske restprodukter til jorda er samtidig viktig for å opprettholde arealproduktivitet og jordkvalitet og for å realisere en sirkulær bioøkonomi. Jordbruket og matindustrien kan også bidra til bioøkonomien ved bedre bruk og gjenbruk av biomasse. Bedre utnyttelse av halm, husdyrgjødsel, matsvinn eller andre bi- og restprodukter for eksempel energiproduksjon er en mulighet. En annen mulighet er framstilling av høyverdiprodukter som for eksempel mat for kjøpesterke segmenter, mat med helsefremmende egenskaper eller bioaktive ingredienser for bruk som kosttilskudd og i mat. Teknologiutvikling er avgjørende for økt produksjon og et mer effektivt og miljøvennlig jordbruk. Teknologi omfatter et bredt spekter av teknologier fra bruk av data og datasystemer, husdyravl, planteforedling, nye jordbruksmaskiner- og utstyr, bedre driftsledelse eller flere muliggjørende teknologier (bioteknologi, nanoteknologi, IKT mv.) i hele verdikjeden. Teknologi innrettet mot norsk jordbruk gir mange muligheter. Bioprospektering er en av flere metoder for å finne interessante kjemiske eller biologiske bestanddeler i ulike biomasser. Gjennom bioraffinering kan bestanddelene utvinnes som f.eks. ved framstilling av omega-3-produkter fra fiskeolje og antioksidanter fra frukt og bær. FoU-miljøene og en del 4

5 norsklokaliserte bedrifter har kompetanse på feltet, men det trengs kompetanse fra flere fagfelt og miljøer for å utvikle en mer omfattende nasjonal matrelatert ingrediensindustri enn det man har i dag. Utfordringer Utfordringene for økt produksjon av råvarer fra jordbruket er flere. Det er begrenset med jordbruksarealer og nydyrking er krevende økonomisk. Å øke arealeffektiviteten krever også stor innsats. I husdyrproduksjonen er gode nok fôrmidler med høyt proteininnhold en flaskehals. Bruk av nye vekster eller driftsmåter krever omstilling som ofte er kostbart. Høye lønninger i Norge generelt bidrar til at lønnsnivået i bioøkonomien må være tilsvarende høyt. Noe som skaper utfordringer for økt sysselsetting og nye aktiviteter. Skal satsingen på bioøkonomi bli vellykket må det settes inn egnede virkemidler. Nye aktiviteter krever såkornmidler og investeringsstøtte i tillegg til langsiktige og forutsigbare rammebetingelser i næringspolitikken. Økt eksport av jordbruksprodukter, spesielt til internasjonale nisjemarkeder, representerer interessante muligheter for norsk jordbruk. Men innpass på internasjonale markeder krever bedre kunnskap om hva som etterspørres og økt bevissthet og kunnskap blant politikere og beslutningstakere om hva slags støtte som er forenlig med internasjonale handelsregler. Nye satsinger innen bioøkonomien bør være kunnskapsbasert. Å gå inn på nye områder krever kompetanseutvikling på mange felt og i alle ledd i verdikjeden. Det er nødvendig med et framtidsrettet utdanningstilbud og en framtidsrettet rådgivertjeneste. Tiltak Tiltakene må i første rekke innrettes mot å øke produksjonen av jordbruksråvarer. Dette for å sikre både produksjon av mat og andre bioprodukter. Det må i tilleggs arbeides for å etablere ny industri basert på uttak og foredling av produkter fra biomassen. Det må også settes inn tiltak for å øke etterspørselen og utvikle markeder for de biobaserte produktene enten dette er gjennom regelverk for offentlig innkjøp, drivstoffpolitikk som prioriterer biodrivstoff eller opplysningskampanjer. Teknologisk utvikling vil være viktig både i primærleddet, foredlingsleddet og innen prosessering. Det vil være behov for flere forsøks- og pilotanlegg. Det må satses mer forskning knyttet til ny bruk av biomasse fra jordbruket og matindustrien samt større dristighet i forskningen. Videreutvikling av utdanningstilbud og rådgiverapparatet er nødvendig slik at jordbruket og matindustrien tilføres kompetanse for realisere potensialet i bioøkonomien. For å kunne utvikle produkter basert på biomasse istedenfor fossil råvare, eller nye produkter basert på biomasse, er det nødvendig å sikre økonomisk risikoavlastning for de som ønsker å satse. For å få fram flere gründere og sikre utvikling av en gründervirksomhet bør det opprettes et nyskapingsfond for jordbruksbasert bioøkonomi og en bør koble miljøer for gründerskap tett til ledende FoU-miljøer. Et innovasjonssenter bør vurderes for dette formålet. 5

6 1. Innledning og mandat Målet med utredningen "Jordbrukets bidrag til bioøkonomien muligheter, potensial barrierer og tiltak" er å kartlegge og peke på hvordan jordbruket kan bidra til utviklingen av den norske bioøkonomien. Dette er en innledende utredning hvor flere av temaene må analyseres videre. Arbeidsgruppen har definert sitt oppdrag slik: Hvordan kan vi bruke naturgrunnlag, biologiske ressurser og kompetanse i jordbruket for å oppnå maksimal verdiskapingen i samfunnet og samtidig ivareta omsyn til miljø og bærekraft? Denne tolkingen er gjort ut fra utredningens mandat: "Regjeringen er i gang med å utarbeide en nasjonal strategi for bioøkonomien i Norge. Bioøkonomi er en produksjonsmodell basert på bærekraftig, kretsløpsbasert bruk av biomasse. Sluttproduktet kan være energi, mat, fôr, materialer, kjemikalier, fiber og andre industriprodukter. Bioøkonomien vil bidra til et skifte av næringslivet og økonomien generelt, fra å være oljebasert til å basere seg på fornybare ressurser. Ny kunnskap og teknologi er nødvendig for utvikling av bioøkonomien. Nye anvendelser av råstoff og ny teknologi innen jordbruket gir store muligheter for økt verdiskaping i alle ledd av verdikjeden, både fra eksisterende og nye typer bioproduksjoner. Utredningen skal være en del av kunnskapsgrunnlaget i arbeidet med å utvikle en strategi for bioøkonomien innen jordbrukssektoren. Den skal gi en beskrivelse av muligheter samt forslag til konkrete tiltak for å realisere det uutnyttede potensialet bioøkonomien i denne sektoren representer, i Norge i fremtiden." Utredningen har en begrenset ramme, og i rapporten beskrives forslag som bør analyseres og vurderes grundigere enn det man har hatt mulighet til å gjøre i denne utredningen. I arbeidet med å beskrive jordbrukets bidrag til bioøkonomien har vi valgt å bruke EU sin definisjon av bioøkonomi: "Bioøkonomi er bærekraftig produksjon og omdannelse av biomasse til mat-, helse- og fiberprodukter til industrielle produkter og energi. Fornybar biomasse inkluderer ethvert biologisk materiale som produkt i seg selv eller for anvendelse som råmateriale." Denne utredningen omhandler jordbruket sitt bidrag til utvikling av bioøkonomien i Norge. I en nasjonal bioøkonomistrategi er det viktig at jordbrukets bidrag ikke betraktes isolert, men at de forskjellige formene for bioproduksjon innen jordbruk, havbruk og skogbruk blir sett i sammenheng. Dette vil kunne utløse et betydelig større potensial og betydelig flere muligheter enn ved å utvikle hver sektor for seg. Det er også viktig å understreke nødvendigheten av å utnytte både den generelle bioteknologikompetansen og den teknologiske kompetansen som finnes innen andre sektorer hvor Norge står sterkt, for eksempel helsesektoren, offshoreindustri, kjemisk industri og prosessindustri. 6

7 2.0 Mulighetene og potensialet I 2013 var bruttonasjonalproduktet fra jord- og skogbruk på 34,4 mrd. kroner målt i løpende kroner (Knutsen (red.), 2014). Verdiskapingen (målt som bruttoproduktet) økte fra 15,4 mrd. kroner i 2003 til 19,6 mrd. kroner i Verdiskapingen fra jordbruket er større enn det som kommer til uttrykk i nasjonalregnskapet. Matindustrien videreforedler produkter fra jordbruket og bidrar dermed til økt verdiskaping. Verdiskapingen i matindustrien var på 33,5 mrd. kroner i Ny industri basert på bioressurser vil også bidra til verdiskaping. 2.1 Økt produksjon av biomasse Jordbruksproduksjonen i Norge er sterkt preget av vår geografiske plassering og landets topografi. Disse faktorene skaper begrensninger for planteproduksjonen, på grunn av temperaturen og vekstsesongens lengde, vinterklima og vinteroverlevelse, skiftestørrelse og egnethet for spesifikke produksjoner. I 2014 hadde vi et jordbruksareal i drift på 9,83 mill. dekar, og av dette var 8,08 mill. dekar fulldyrka (Budsjettnemnda for jordbruket, 2014). I 2014 utgjorde eng og beite til fôr for drøvtyggere 66 prosent av arealet, mens kornproduksjonen utgjorde ca. 30 prosent. Produksjon av frukt, bær og grønnsaker tar svært lite av totalarealet, men er viktig for sysselsettingen i noen regioner og har hatt økt verdiskaping i senere tid. For eksempel har førstehåndsverdien av frukt og grønt i Sogn og Fjordane doblet verdi fra kroner i 2005 til kroner i 2014 (Bama, dialogmøte ). Norsk frukt og grønt leverer produkter for nær 3 mrd. kroner i året og består av nesten 5000 produsenter (Pettersen et al. 2014). Jordbruksarealet i Norge karakteriseres av små skifter/teiger med spredt beliggenhet, selv om enkelte områder har sammenhengende arealer med god arrondering. Innen kornproduksjonen er det slik at 25 prosent av kornarealet i Norge er på skifter som er under 25 daa. De viktigste husdyrproduktene i norsk jordbruk er melk, kjøtt, egg og ull. I tillegg er også pelsdyrskinn og honning viktige produkter. Melkekubestanden har gått jevnt nedover og er redusert fra melkekyr i 1980 til i 2013 (Budsjettnemnda for jordbruket, 2014). Nedgangen har sammenheng med nedgang i melkeforbruket, samtidig som melkeytelsen per ku har økt. Siden 2001 har den totale melkeproduksjonen vært relativt stabil, mens kraftfôrbasert husdyrproduksjon (fjørfe, gris) har økt. Antall jordbruksbedrifter har gått ned fra i 1989 til i Samtidig blir det gjennomsnittlige jordbruksarealet per bruk som er i drift, stadig større (Knutsen (red), 2014). Norske styrker gir muligheter FoU og innovasjonssystemet i landbruksnæringen er basert på et nært og historisk tett samarbeid mellom mange aktører som har ulike roller i FoU, virkemiddelapparatet og innovasjonssystemet. Jordbruket omfatter alt fra primærprodusenter, samvirkeorganisasjoner, rådgivningsorganer, matindustri, dagligvarekjeder, forbrukere, forsknings- og utviklingsmiljøer, samt andre med stort engasjement. Her ligger det et betydelig potensial for å utvikle bioøkonomien gjennom mobilisering av nye ideer. Norge er blant de verdensledende innen husdyravl, og dette er en posisjon som bør opprettholdes og videreutvikles. Godt samarbeidet mellom bønder og avlsforskere har blant annet lagt grunnlaget for dette. Beregninger viser at avlsarbeidet på norsk rødt fe (NRF) i perioden har redusert de variable kostnadene per melkebruk med ca kroner, omtrent 434 millioner kroner totalt for alle melkebrukene i Norge (Atsbeha et al. 2014). I tillegg til sparte kostnader bidrar avlsarbeidet til økt kvalitet på kjøtt og melk, mindre bruk av medisiner og bedre dyrevelferd. De to største avlsselskapene i Norge er Norsvin og Geno. Geno eksporterer NRF-sæd til over 20 forskjellige land. OPIGS International (nederlandsk) og Norsvin International AS fusjonerte til ett felles selskap med navnet 7

8 Topigs Norsvin i Fusjonen resulterte i verdens nest største leverandør av svinegenetikk, med en årlig omsetning på over én milliard kroner. Norge bruker svært lite antibiotika i husdyrproduksjonen sammenlignet med andre land. Dette skyldes delvis at Norge har et småskala jordbruk med relativt små besetninger der man har god kontroll med og oversikt over sykdomsutvikling. Det har også over lang tid vært en målrettet satsing på forebyggende helsearbeid og avlsarbeid for å øke motstandsdyktigheten til norske husdyr. Samtidig bidrar importrestriksjonene på levende dyr til redusert smittepress. Bruken av plantevernmidler er lav i Norge i forhold til i mange andre land mye på grunn av vår gunstige plantehelsesituasjon her i nord, men også fordi man er god på sykdomskontroll og bekjemping. Både når det gjelder husdyrproduksjon og planteproduksjon har Norge et konkurransefortrinn som man i større grad kan og bør evne å utnytte. Strategien bør kunne komme fram til noen tiltak for hvordan vi kan utnytte dette fortrinnet. God plante- og dyrehelse bidrar til reduserte kostnader i hele verdikjeden. God mattrygghet bidrar til god folkehelse og mindre kostnader. Svikt i mattryggheten kan få store konsekvenser for enkeltpersoner, kostnader for samfunnet og involverte produksjoner. Økt produksjon Det er potensial for å øke produksjonen i jordbruket ved å øke dyrkingsarealet og/eller avlingene per arealenhet. Beregninger basert på markslagstatistikk viser at Norge har km 2 dyrkbart areal (Strand og Bekkhus, 2008). Selv om mye av dette arealet er myr eller av dårligere dyrkingsklasser, så er det et teknisk potensial for nydyrking. På betydelige arealer er det mulig å øke avlingsnivået i forhold til det som oppnås i dag. For eksempel vil økt høstkorndyrking, bedre dyrkingsmetoder og bedre sortsmateriale være viktige tiltak i kornproduksjonen for å oppnå høyere avlinger. Det kreves at tiltakene som øker avlingsnivået også sikrer bærekraftige løsninger med tanke på utslipp av potensielt forurensende stoffer til miljøet. I en ny rapport anslås det at matproduksjonen på norske arealer kan økes med 16 prosent ved å legge om dyrkingen mot energi- og/eller proteinrike vekster, ta i bruk dyrket mark som nå er ute av produksjon, samt gjennomføre agronomisk optimale vekstskifter (Arnoldussen et al. 2014). Det er gode muligheter for økt produksjon av husdyr. Dette krever god nok fôrtilgang og etterspørsel etter råvarer i videreforedlingsleddet. Det ligger også muligheter i å produsere helt andre "husdyr" enn det som er vanlig i Norge i dag, for eksempel larver, insekter og mikroorganismer. Larver og insekter kan brukes i fôrproduksjon, og mikroorganismer kan for eksempel være produksjon av gjær som gir høyverdig protein. Klimaendringer kan gi nye muligheter Klimaendringer som er prognostisert for Norge, kan gi muligheter for økt planteproduksjon, og i flere rapporter omtales Norden som et område som vil få bedre forhold for matproduksjon (Hanssen-Bauer, I (red.),2009). Det skyldes først og fremst prognoser om temperaturstigning og dermed lengre vekstsesong, i kombinasjon med nok vann. Dette kan blant annet gi muligheter for å dyrke senere sorter som gir større avlinger, og å øke dyrkingsområdene for vekster der vekstsesongen i dag setter begrensninger for produksjonen (for eksempel økt dyrking av høstkornarter, inkludert høstoljevekster, hvete, fôrmais, proteinvekster som erter og åkerbønne, større innslag av raigras og evt. raisvingel, som gir høyere avling og bedre fôrkvalitet). På den andre siden kan vi også forvente utfordringer knyttet til klimaendringene, for eksempel økt sykdomspress på grunn av varmere og våtere klima og nye skadegjørere. Økt nedbør på våren kan også gi færre dager med laglig jord for våronn, og vi kan oppleve økte utfordringer med mangelfull drenering og dermed økt jordpakking og dårligere jordstruktur. Klimaendringer vil også føre til at nye husdyrsykdommer introduseres i landet. Et eksempel på dette er utbruddet av storfesykdommen blåtunge for noen år siden i den sørlige landsdelen. Klimaendringer og de nye utfordringene det medfører, gir økt behov for sortsforedling. Det er viktig at sortsforedlingen skjer lokalt, slik at planteforedlerne kan velge ut de genotypene som gjør det best i det aktuelle klimaet og med lokale populasjoner av skadegjørere. I senere tid har forskningen på 8

9 genomikk gitt betydelig ny kunnskap og effektive metoder i planteforedlingen. En moderne og effektiv planteforedling er et viktig grunnlag for å kunne utnytte potensialet for økt matproduksjon i Norge. Det gir mulighet for å utvikle det plantematerialet som gir økte avlinger, er resistent mot skadegjørere, tolerant mot abiotisk stress (f.eks. for mye vann) og har bedre kvalitet og dermed mindre tap i verdikjeden. Det kan også gi økt innhold av høyverdige komponenter for nye utnyttelser eller ved utnyttelse av restråstoff. Kunnskapen og kompetansen Norge har innen planteforedling, kan også utnyttes til å forbedre plantemateriale som benyttes i andre deler av verden der klimaendringene gir andre utfordringer, for eksempel tørke, og dermed bidra i utviklingen av den globale bioøkonomien. Ny teknologi gir muligheter Den teknologiske utviklingen innen jordbruket skjer raskt, akkurat som i andre deler av samfunnet. Topografi og lange avstander skaper spesielle utfordringer, ikke bare i Norge men i mange andre land med tilsvarende forhold. Utvikling av teknologi som er bedre tilpasset slike forhold, kan gi grunnlag for avledet næringsaktivitet i tilknytning til bioøkonomisatsningen. Ny teknologi gjør det mulig å drive jordbruk med større presisjon og mindre behov for arbeidskraft. Dette vil føre til at innsatsfaktorer og praksis tilpasses jordbruksarealene eller husdyra, samtidig som miljøbelastningen kan reduseres. Og for å minske jordpakking og energiforbruk kan roboter ta over for traktorer. Roboter kan bidra til mer effektiv såing, ugrasbekjemping og høsting. Verdiskapingen ved bruk av roboter på jordet er sparte kostnader til jordbearbeiding, såkorn og mindre bruk av sprøytemidler. Innen husdyrbruket har allerede mange gått over til automatiske melkingssystemer (AMS). Dette gir mulighet for produktivitetsvekst, mer fleksibel drift og mer informasjon om hver ku, informasjon som kan brukes i avlsarbeid og forebyggende sykdomsarbeid. Ny teknologi gir mulighet for et mer effektivt og miljøvennlig landbruk og dermed økt verdiskaping. Mye av dagens teknologi i jordbruket utvikles i land med større driftsenheter enn det vi har i Norge. Det er viktig at den teknologiske utviklingen også innrettes mot det småskalajordbruket som er dominerende i mange områder av landet. Effektiv utnyttelse av små arealer betinger at maskiner og utstyr tilpasses naturgrunnlaget. Effektiv utnyttelse av fôrressursene forutsetter også relativt små besetninger i mange geografiske områder. Skal disse ha en framtid, må for eksempel melkeroboten bli en naturlig del av mekaniseringen også i besetninger som er mindre enn det som er tilfellet i dag. Bærekraftig fôrproduksjon basert på norske råvarer En av de største flaskehalsene i norsk matproduksjon er protein. Fôrråvarer med høyt protein-innhold må derfor importeres. I Norge har vi bioressurser som kan utnyttes til fôr, men vi mangler teknologi for å få det til. NMBU er tildelt Senter for forskningsdrevet innovasjon (SFI) «Foods of Norway» av Norges forskningsråd. Senterets hovedmål er å utvikle bærekraftige fôrressurser fra underutnyttet biomasse som skog, makroalger (tang og tare) og grovfôr ved hjelp av ny teknologi. Dette er fornybare ressurser som i seg selv er uegnet som menneskemat. Senteret skal også utvikle robuste husdyr med høy fôreffektivitet for å øke produksjon av melk, kjøtt og fisk basert på lokale fôrressurser. Dette fører til en økt selvforsyningsgrad og mindre avhengighet av importerte råvarer, for eksempel soya. Femten bedriftspartnere er med i Foods of Norway. Et slikt samarbeid gir muligheter for ny at kunnskap raskt kan tas i bruk. Lokal produksjon av nye proteinkilder til fôr, for eksempel gjær, innsekter og larver bør vurderes som en mulighet for å bli mindre avhengig av fôrimport. Denne typen produksjon kan utvikles lokalt på gården og gi bonden tilgang til en bærekraftig, lokalprodusert proteinkilde. Lokal- og nisjemat vekstmuligheter Det er vekstmuligheter for lokal mat og drikke. Ambisjonen er å øke omsetningen i dagligvarehandelen fra 3,5 mrd. kroner til 10 mrd. kroner innen 2025 (St.meld.31, ). Den viktigste forutsetningen og utfordringen for økt omsetning av lokal mat er bedre markedstilgang gjennom dagligvarehandelen. Det er imidlertid utfordringer når det gjelder markedstilgang, se kapittel 3.8. For enkelte kan eksport være et viktig alternativ, men krever enda bedre innsikt i og god analyse av markedene samt krav til kvalitet på produktene. Også innen lokalproduksjon av drikkevarer ligger det økte muligheter. Geitemelka er et godt eksempel der bønder, forvaltning, forskningsmiljø og 9

10 næringslivet har samarbeidet for å få et bedre produkt. Hovedaktivitetene var knyttet til områdene sykdomssanering, melkekvalitet, avl og ernæring. Resultatet har blitt ei geitemelk med mye bedre smak og ysteegenskaper og dermed flere bruksområder for melka. 2.2 Biomasse som ressurs Bedre utnyttelse av bi- og restprodukter bidrar til økt verdiskaping, mindre avfall og dermed en miljømessig gevinst. Bedre utnyttelse av produkter og utvinning av komponenter fra bi- og restprodukter som kan brukes til å utvinne andre biobaserte produkter, vil også være et viktig bidrag til flere sluttede kretsløp. Halm Halm brukes i dag til strø eller fôr, mens en del blir pløyd eller harvet ned. Årlig kan det høstes ca tonn (Riley, H. et.al.2012). Det er de store kornfylkene Østfold, Akershus, Hedmark og Vestfold som produserer mye halm. Halm kan brukes til energiutvinning og framstilling av bioetanol og til halmfyringsanlegg i mindre skala. I Danmark har de fjernvarmeverk basert på fyring med halm, i områder med mye kornproduksjon. Optimal bruk av halmen vil være avhengig av produksjonssystemet på gården.ved ensidig kornproduksjon vil det å føre halmen tilbake til jorda være et viktig tiltak for å opprettholde et nødvendig innhold av organisk materiale i jorda. Kornavrens er avfall fra rensing av korn og kan benyttes som brensel på samme måte som halm. Kornavrens har også andre anvendelsesområder som fôr, protein og biogassproduksjon. Husdyrgjødsel Norge har mulighet for økt utnyttelse av husdyrgjødsel til småskala biogassproduksjon. Selv om Norge produserer store mengder husdyrgjødsel, er produksjon av husdyrgjødselbasert biogass svært begrenset. Klimameldingen har satt som mål at 30 prosent av all husdyrgjødsel skal behandles i biogassanlegg. Norge er langt fra det målet. Biogassanlegg anses også som det viktigste enkelttiltaket for å få ned utslipp av klimagasser fra jordbruket (metan og lystgass). Biorester fra biogassanlegg kan også benyttes som jordforbedringsingsmiddel. Bruk av andre substrater som våtorganisk avfall, avløpsslam, industriavfall og energivekster, vil sammen med husdyrgjødsel kunne gi både en mer effektiv produksjon og lavere transportkostnader. Fra og med 2015 er det innført en ny støtteordning som skal stimulere til at husdyrgjødsel blir levert til biogassanlegg. Energivekster Biogassproduksjonen av energivekster er stor i andre land. De få biogassanleggene som finnes i Norge, benytter ikke energivekster. I Sverige og Danmark forskes det en del på bruk av tropiske grassorter (miscanthus og switchgrass) som biobrensel. Sortene er imidlertid lite egnet i Norge pga. dårlig overvintringsevne. Strandrør har blitt vist stor forskningsmessig interesse i våre naboland og til en viss grad i Norge. I biogassproduksjonen i Danmark og Sverige benyttes en del ensilert gras (raigras, timotei, engsvingel) samt frø fra hvete og rug. I Danmark har man også fått et gjennombrudd i å utvinne protein fra gras for bruk som fôr til enmagede dyr som høns og gris. Proteinproduksjonen kan avlaste import av protein for kraftfôrproduksjonen. Restprodukter fra graset brukes til framstilling av biogass og til gjødsel. I Norge bør man se nærmere på muligheten for bruk av gras (sammen med f.eks. matavfall) i biogassanlegg. Matsvinn Matsvinn oppstår i primærproduksjonen, foredlingsleddet, dagligvarehandelen, storhusholdninger og hos forbruker. Det totale matsvinnet i Norge ble i 2013 beregnet til 361 tonn (Matvett og ForMat, 2014). Det totale matsvinnet i Norge tilsvarer en salgsverdi på 18 mrd. kroner, og av dette har har matindustrien og butikkleddet et matsvinn som tilsvarer en salgsverdi på 6 mrd. kroner. En viktig forutsetning for å redusere matsvinnet er at (rå-) varene kan gjenbrukes. Mange bedrifter har reduksjon av matsvinn som en integrert del av sin strategi. Det forskes både nasjonalt og internasjonalt på hvordan man kan utnytte matsvinnet bedre. Et eksempel er å fremstille antioksidanter, fiber eller andre stoffer som kan benyttes som helsefremmede matingredienser 10

11 («neutraceuticals»). Matavfall kan også leveres til biogassanlegg dersom det ikke finnes andre utnyttelsesmåter. Slakteavfall Restprodukter fra slakteriene har et betydelig potensial. Norilia AS selger og utvikler bi- og restprodukter (plussprodukter) fra konsernet Nortura. Norilia skaper merverdi for tonn med plussprodukter, der 70 prosent av produktene går til eksport. Viktige produkter er huder og skinn, tarm, ull og råstoff til dyrefôr. I Danmark utvinner man for eksempel heparin (antikoagulant) fra svinetarmer Bioaktive komponenter og ingredienser Mat med nye egenskaper - ingrediensindustri Matindustrien produserer ingredienser fra jordbrukets råvarer. Det ligger trolig et potensial for en større produksjon av ingredienser i å utnytte restprodukter fra jordbruksvarer på en bedre måte. En utfordring her er å få store nok volum til å forsvare en investering. Ingredienser innbefatter også bakteriekulturer, enzymer, vitaminer, fargestoffer, aromaer og emulgatorer, i tillegg til tørkede produkter som for eksempel tørrmelk, eggepulver og potetmel. Danmark er verdensledende når det gjelder ingredienser i matvarer. Med selskaper som Novozymes, Topsø og Chr. Hansen står de for en betydelig del av verdensmarkedet for ingredienser til næringsmiddelindustrien. Omsetning i 2012 var på 33 mrd. danske kroner som tilsvarende en global markedsandel på 18 prosent, og antall ansatte , med 6000 ansatte i Danmark. Det ble nylig opprettet et eget National Ingrediens Center hvor de største danske bedriftene og forskningsinstitusjonene er med. Det er ikke å forvente at Norge skal kunne skape en nasjonal matingrediensindustri på linje med det man har i Danmark, men det ligger muligheter i å utvikle en ingrediensindustri som ikke bare er relatert til det marine området og sjømatsektoren. Norge har en relativt sterk internasjonal forskningsposisjon innen mikrobiologi, mikroorganismer og enzymer som bør kunne legge grunnlaget for nye ingredienser som kan ha både et nasjonalt og et internasjonalt marked. Internasjonalt forskes det også betydelig på utnytting av bi- og restprodukter fra matindustrien, for bruk som helsefremmende ingredienser («neutracuticals»). I Sverige ekstraheres for eksempel laktoferrin fra ostemyse, dette brukes blant annet i tannkrem. Fra matmelmøllene kan man for eksempel se på skallfraksjoner fra korn. Mye av dette brukes i dag til energiproduksjon for anlegget, men man kan også se på potensialet for raffinering. Det samme gjelder for andre fiberrike eller proteinrike fraksjoner fra næringsmiddelindustrien. Restprodukter fra mat- og drikkeproduksjon kan brukes videre i annen produksjon, for eksempel kan berm og mask, som er restprodukt fra brygging, brukes i dyrefôr. Hos meieriene vil en del av restproduktene, ved riktig foredling, kunne bli produkter med en høyere markedsmessig verdi enn fôr. Meieriindustrien arbeider bl.a. med å innføre ny teknologi, slik at myseproteinet i melka kan tas ut før man yster ost. Dette gir mysa høyere verdi enn når man tar den ut etter ysting. For å finne ut av hva rest- og biproduktene fra meieriindustrien kan benyttes til må det satses på mer forsknings- og utviklingsarbeid. 11

12 2.2.2 Andre biobaserte produkter Utover bi- og restprodukter fra tradisjonelle næringer som havbruk, jordbruk, skogbruk og akvakultur, finnes det en internasjonal industri som baserer seg på bruk av bioteknologi for å framstille en rekke biobaserte produkter. Dette innbefatter industri som produserer bl.a. ulike biokjemikalier, bioplast, biologiske oppløsningsmidler, biologiske rensemidler, enzymer og biofarmaka. I denne rapporten vil vi bare peke på noen muligheter. Når det gjelder forbrukskjemikalier utgjør de biobaserte kjemikaliene i dag bare 2 3 prosent av verdensmarkedet, mens andelen biobaserte produkter innen spesial- og finkjemikalier utgjør andelen av biobaserte produkter prosent (Agrobiosam, 2013) Som tabell 2.1 viser, kan det framtidige markedet for biokjemikalier være stort. Type kjemikalier Biobasert andel av markedet (mrd. kr.) Biobasert andel av markedet (prosent) Biobasert andel av markedet (mrd. kr.) Biobasert andel av markedet (prosent) Forbrukskjemikalier Spesialkjemikaler Finkjemikalier Polymerer Totalt Tabell 2.1 Markedsandeler for biobaserte kjemikalier. Kilde: OECD (2011a) Enzymer Markedet for industrielle enzymer har ekspandert i de siste årene. Enzymer er proteiner som katalyserer kjemiske prosesser under naturlige betingelser og gjør at slike prosesser forløper raskere. Enzymer har svært mange anvendelsesområder innen blant annet mat- og drikkevareindustrien, i fôr, i finkjemikalier, i farmasøytiske produkter, i biodrivstoff osv. Det globale markedet var beregnet til 5,5 mrd. dollar i 2012 og er anslått å stige til nesten 8 mrd. dollar i Europa er regnet som verdensledende innen framstilling og salg av enzymer. Novozymes (Danmark) er en ledende aktør. Utviklingen av industrielle enzymer krever blant annet at man finner egnende enzymer gjennom bioprospektering, men også ved å forbedre enzymene slik at de blir enda bedre til å katalysere kjemiske prosesser. Startup-selskapet Biochos AS som utvikler miljøvennlige plantevernmidler fra kitosan, ved hjelp av enzymteknologi. Kitosan er en naturlig polymer som finnes i blant annet reke- og krabbeskall. For å benytte denne polymeren til et plantevernmiddel må man bryte opp polymerkjeden i bestemte lengder. Dette gjøres ved hjelp av enzymteknologi som er utviklet ved NMBU. Biobasert plast Biobasert plast anses å ha et stort internasjonalt potensial, og det gjelder både de nedbrytbare og de ikke-nedbrytbare typene. Vanlige bruksområder i Norge er plastflasker, skrukorker og emballasje. Borregaard produserer i dag bioplast av trevirke. For å produsere etylbasert bioplast fra norsk trevirke går veien i dag via bioetanol. Etanol kan enten fremstilles ved gjæring av stivelsesrike landbruksprodukter som korn eller potet, eller det kan fremstilles fra trevirke. Man bør se på muligheten for å benytte biomasse fra jordbruket og andre kilder til å framstille bioplast. Bioplast kan framstilles fra biopolymerer fra planter (f.eks. gras), bakterier, alger eller andre biologiske kilder. Biotensider Tensider er overflateaktive stoffer som finnes i en rekke ulike produkter, for eksempel rengjøringsmidler, medisin og kosmetikk. Det meste av tensidene produseres i dag fra olje. Biotensider er et viktig alternativ til tensider og har ofte bedre egenskaper enn de oljebaserte tensidene. Biotensider benyttes bl.a. mot bakterier, sopp, virus, men også i behandling av visse kreftformer. Ved Sveriges lantbruksuniversitet (SLU) har de funnet en bakterie (Pseudomonas 12

13 koreensis) i tomater som produserer et biotensid som forhindrer angrep av bladmugg. I dag er det imidlertid høye kostnader forbundet med framstilling av biotensider. Optimalisert produksjon, rimeligere biobaserte substrater og ny og mer effektiv prosessteknologi kan gjøre biotensider til en mer lønnsom industri. I tillegg til ovennevnte er markedene for biobaserte smøreoljer og biobaserte oppløsningsmidler i rask utvikling. Biobaserte oppløsningsmidler benyttes blant annet i maling, lakkprodukter, i trykkfarge, limprodukter, men også i legemidler, kosmetikk og rensemidler. Behovet for å redusere miljøpåvirkninger og finne fram til stoffer som nedbrytes i naturen, driver utviklingen av markedet for disse produktene. Biobaserte smøreoljer og oppløsningsmidler kan for eksempel framstilles fra plantevekster og oljevekster som raps. 2.3 Bioprospektering Norge er et lite land med en jordbruksnæring som er veldig liten sett i internasjonal sammenheng, men vi har en fauna som er unik. På samme måte som Norge har satset på bioprospektering fra havet de siste årene, vil man kunne finne interessante biologisk aktive naturstoffer i den landbaserte faunaen. Det som er viktig å huske på, er at naturstoffer som isoleres fra planter eller dyr ofte finnes i veldig liten mengde i den det biologiske materialet, slik at det ikke vil være lønnsomt å produsere naturstoffet ved å isolere det fra planter eller dyr. Disse naturstoffene må svært ofte syntetiseres ved bruk av organisk kjemi eller ved bruk av mikroorgansimer (som det gjøres med for eksempel penicillin) for å sikre lønnsomhet. For at landbasert bioprospektering skal kunne få et faglig og forskningsmessig løft, trengs det midler i en viss størrelsesorden. Det vil være behov for forskningsmidler og driftsmidler over en viss tidsperiode. For å oppnå lønnsom produksjon av naturlige, bioaktive komponenter er det essensielt at man produserer noen høyverdiprodukter, gjerne i tillegg til bulkprodukter med lave marginer. For å kunne identifisere hva disse høyverdiproduktene skal være, må man kunne identifisere, isolere og karakterisere disse forbindelsene/substansene i biomassen man ønsker å bruke. I tillegg må man teste om disse forbindelsene/substansene har de egenskapene man ønsker, enten det gjelder helsemessige effekter eller egenskaper som materialer som kan benyttes i andre sammenhenger. Dette krever høy kompetanse innen mange forskjellige fagområder og er kostnadskrevende. Her vil det være nødvendig med såvel biologisk som kjemisk kompetanse. 2.4 Bioraffinering Bioraffinering er et begrep som beskriver omdanningen av forskjellige biobaserte råstoffer til et bredt spekter av produkter, for eksempel mat, fôr, kjemikalier, materialer og energi. Biomasse fra jordbruket kan omfatte energivekster, korn, oljefrø og gras samt bi- og restprodukter fra jordbruket (halm) og næringsmiddelindustrien. International Energy Agency (IAE) under Task Force Bioenergy har definert bioraffinering som: «Bioraffinering er en bærekraftig prosessering av biomasse til et spekter av salgbare produkter» Etablering av effektive bioraffinerier vurderes som sentralt i utviklingen av en biobasert økonomi. For eksempel har Tyskland og Skottland, land der bioraffinering vektlegges tungt, laget sine egne «Roadmap» for bioraffinerier. I EU er det i tillegg blitt utarbeidet et «European Biorefinery Joint Strategic Research Roadmap» gjennom prosjektet Star-Colibri (2011). Bioraffinering har vært vanlig for mange tradisjonelle biomasseindustrier i mange år. Borregaard er verdensledende når det gjelder raffinering av biomasse fra skog, og produserer blant annet 13

14 spesialcellulose, lignin, vanillin og bioetanol fra tre i et høyautomatisert anlegg. Hoff utnytter biomasse fra jordbruket, poteter og potetrester til å lage 96 prosent etanol i stor skala i et høyautomatisert anlegg. I tillegg produserer de flere forskjellige produkter basert på potet. Norge har i over hundre år vært internasjonalt ledende i å utnytte restråstoffer fra fisk til produksjon av tran, og senere også til produksjon av omega-3-baserte høyverdiprodukter som selges både til legemidler og kosttilskudd. Denne typen omega-3 oljer blir produsert i avanserte bioraffinerier i Norge, hos Pronova Biopharma og EPAX AS, fra olje som importeres fra Peru og Chile. Bioraffinering kan omfatte hele kjeden fra primærproduksjon til gjenbruk av bi- og restprodukter. Verdikjeden i et generisk bioraffineri for produksjon av bioprodukter er vist i figur 2.1. Figur 2.1 Et generisk bioraffineri (jf. Jørgensen et al. 2012) Konseptet i et generisk bioraffineri er at biomassen i første omgang fraksjoneres ut i forskjellige hovedbestanddeler som sukkerstoffer (karbohydrater), fettstoffer (lipider), lignin og proteiner samt eventuelle høyverdikomponenter. Disse bestanddelene kan deretter bearbeides videre for å lage salgbare produkter og/eller utnyttes til energi. Ideen i et bioraffineri er at alle deler av biomassen skal utnyttes, og at næringsstoffer resirkuleres. Ethvert bioraffineri bør derfor preges av en helhetlig tankegang; det skal lages forskjellige produkter som til sammen gjør raffineriet lønnsomt, mens hele biomassen utnyttes og avfallsproduksjon minimeres. 14

15 3. Utfordringer Et betydelig bidrag fra jordbruket inn i bioøkonomien forutsetter at vi har et produktivt og aktivt jordbruk som tør å tenke nytt. Dette krever innsats innen utdanning, rådgiving og forskning. I tillegg må kjente flaskehalser i jordbruket kartlegges. 3.1 Flaskehalser i det norske jordbruket Husdyrproduksjonen har vært en bærebjelke i norsk landbruk, bosetting og landskapspleie. Det virker sannsynlig at dette fortsatt vil bli situasjonen i framtida (Steine, et.al. 2012). Tilgang til innenlandsk produserte proteinrike fôrmidler er en viktig flaskehals i husdyrproduksjonen som det må jobbes med. Dette er en problemstilling som både landbruksorganisasjonene, fôrindustrien til husdyr og akvakultur, matindustrien og oppdrettsnæringen er opptatt av. Forskningssenteret «Foods of Norway» skal arbeide med dette. Målet er at resultater fra denne forskningen skal bidra til høyere selvforsyningsgrad og mindre avhengighet av importerte råvarer, for eksempel soya. Effektiv utnyttelse av nasjonale fôrressurser betinger at husdyrproduksjonen er tilpasset ressursgrunnlaget. For eksempel vil en videreføring av den raske økningen i ytelsen per ku ha stor virkning på fôrgrunnlaget i melkeproduksjonen og på produksjonen av storfekjøtt. Hvis produksjonsmålene for melk forblir uendret, vil behovet for arealer til dyrking av grovfôr gå vesentlig ned. Produksjonen av storfekjøtt går også ned hvis ikke omfanget av den spesialiserte kjøttproduksjonen øker vesentlig og kompenserer for mindre kjøtt fra melkekupopulasjonen. En slik utvikling vil virke negativt på verdiskapingen i storfeproduksjonen. Det er derfor viktig at det utformes virkemidler som motvirker en slik utvikling Økt produksjon av biomasse Produksjon av biomasse i jordbruket kan skje ved at dyrkingsarealet økes eller gjennom økt avkastning pr. areal- eller dyreenhet, jf. avsn Det er teknisk mulig å øke jordbruksarealet ved å konvertere skogarealer og myr til jordbruksformål. Kostnadene ved nydyrking varierer, og en slik konvertering er kun aktuelt på de delene av arealene der kostnadene er så lave at verdien av økt jordbruksproduksjon dekker disse kostnadene pluss oppveier for de tapte inntektene ved nåværende bruk av arealene. Dette nytte-kost-kriteriet gir vesentlig lavere muligheter for en økning av jordbruksarealet i Norge enn det som anslås som teknisk mulig. Mulighetene for produksjon av biomasse henger nært sammen med arealbruken. Mens nydyrking i stort omfang er økonomisk lite realistisk gitt dagens matvarepriser, er bedre forvaltning av det eksisterende produksjonsgrunnlaget økonomisk mer interessant. En omfattende drøfting av arelaforvaltningen i Norge ligger utenfor rammen for denner apporten, men en gjennomgang av kriteriene for omdisponering av dyrka mark til andre formål er relevant. 3.3 Ny produksjon gjennom andre vekster og driftsmåter Det er vanskelig å anslå hvor stort dette potensialet er, gitt den usikkerheten som finnes med omsyn til framtidig klima, både i Norge og på globalt nivå. Den mest nærliggende usikkerhetsfaktoren er muligens det framtidige, biologiske produksjonspotensialet på norske arealer. En annen, men ikke like åpenbar, usikkerhetsfaktor er de framtidige verdensmarkedsprisene, som påvirkes både av endringer i klimaet og utviklingen i kjøpekraften. Usikkerhet og risiko er ikke et gyldig argument for å unnlate å gjøre en innsats snarere tvert imot. 15

16 Spørsmålet er hva slags innsats. Bedre nasjonal kompetanse er ønskelig, blant annet for raskere å kunne forstå mulige føringer for norsk jordbruk og bioøkonomi knyttet til jordbruket. 3.4 Utnyttelse av bi- og restprodukter Dette er et område med uavklarte muligheter for å redusere miljøbelastningen fra dagens forbruk, skape et bedre økonomisk grunnlag for eksisterende virksomheter og skape et grunnlag for ny aktivitet, for å bedre den totale lønnsomheten i jordbruket. Videreutvikling av eksisterende virksomheter og etablering av ny næringsaktivitet knyttet til dette feltet, vil være forskningsbasert. Det er imidlertid langt fra at en idé som er interessant fra et teknisk og naturvitenskapelig ståsted, kan munne ut i et en kommersiell eller en samfunnsøkonomisk lønnsom virksomhet. I tilknytning til en nasjonal bioøkonomisatsing er det derfor nødvendig med en forskningsstrategi for feltet. Denne strategien bør ikke være begrenset til jordbruk og bioøkonomi, men se på hele det bioøkonomiske satsingsområdet. Teknologien er nemlig den samme uavhengig av om råvarene kommer fra skogen, havet eller landbruket. 3.5 Høyt lønnsnivå Lønnsnivået i Norge er høyt. Sammenlignet med gjennomsnittet i EU er norske lønninger ca. 60 prosent høyere, og sammenlignet med f.eks. Sverige er gjennomsnittslønna 20 prosent høyere. Med endret kronekurs er dete bildet litt annerledes og det norske lønnsnivået er ikke fullt så høyt sammenlignet med andre land. Men et høyt lønnsnivå kan kun opprettholdes ved høy verdiskaping. De tre viktigste faktorene for høy verdiskaping er: 1. Høy og tilpasset kompetanse hos arbeidstakerne. 2. God tilrettelegging, slik at ønskede arbeidsoppgaver kan utføres på en effektiv måte. 3. Økonomien må stadig omstille seg til bransjer og sektorer med høy lønnsevne eller internt i enkeltsektorer og -bransjer. Det har skjedd en sterk omstilling i norsk økonomi etter Jordbruket har tatt del i denne omstillingen, bl.a. ved at antall årsverk har gått ned fra om lag rundt 1950 til om lag i dag. Samtidig har produksjonen i jordbruket økt, men lønnsutviklingen i næringen, målt som vederlag for arbeid, har vært svakere enn i andre sektorer. Skal jordbruket være i stand til å spille en vesentlig rolle i en nasjonal bioøkonomisatsing, må lønnsevnen i næringen, dvs. verdiskapingen per timeverk, ha om lag samme nivå og følge samme utviklingsbane som i andre sektorer og næringer med tilsvarende krav til kompetanse. Dette gjør det vanskelig å se for seg økt sysselsetting i jordbruket, med mindre man er i stand til å identifisere varer og tjenester med høy verdiskaping. 3.6 Kompetanse, forskning og utvikling Høy lønnsevne innen bioøkonomiske satsinger stiller store krav til utvikling av kompetanse. For jordbruket sin del har det vært en nedgang i antall personer som tar utdanning knyttet til næringen. Det er derfor grunnlag for en viss bekymring med tanke på tilgangen til nok kvalifisert arbeidskraft ved en omfattende bioøkonomisk satsing knyttet til jordbruket, selv om man kan se for seg at deler av denne arbeidskraften tilbys av folk med annen utdanningsbakgrunn. Dette vil imidlertid kun skje hvis lønningene i den jordbruksrelaterte bioøkonomien er sammenlignbare med lønningene ellers i samfunnet. En måte å sørge for at utviklingen i lønnsevne i jordbruket blir sammenlignbar med relaterte næringer, 16

17 er økt innsats på forskning og utvikling. Det er vanskelig å forutsi hvor en økt forsknings- og utviklingsinnsats skal skje. Vi nøyer oss med å observere at Norge ligger lavt i forskningsinnsats sammenlignet med andre OECD-land, og at en total økning i forsknings- og utviklingsarbeid er nødvendig for å opprettholde lønnsevnen og bidra til at den totale bioøkonomiske satsingen blir vellykket. 3.7 Investeringer En årsak til at Norge har høy lønnsevne og verdiskaping, er at manuelt arbeid har blitt erstattet med produksjonskapital. Bioøkonomien skiller seg ikke ut i så måte. Det er utenfor mandatet vårt å gå detaljert inn på forhold som påvirker investeringsviljen i en økonomi generelt og en bioøkonomisk relatert aktivitet spesielt. Vi vil likevel peke på to viktige faktorer: 1. At de generelle avskrivningsreglene gir rom for investeringer. Det er økende bekymring i norsk næringsliv for at avskrivningsreglene ikke er gunstige nok. 2. Ved nye satsinger er det vanligvis større usikkerhet om investeringer gir en framtidig lønnsomhet. Bioøkonomien er ikke noe unntak. Man bør derfor vurdere særskilte tiltak for å sikre tilstrekkelig risikokapital som f.eks. såkornmidler og investeringsstøtte, for å øke investeringene knyttet til bioøkonomien. 3.8 Markedsfokus Utvikling av nye virksomheter krever grundige analyser av etterspørselssiden i økonomien. Analysene må fortelle hvilke varer og tjenester som har størst vekst i etterspørselen, eller at dagens høye etterspørsel opprettholdes. Igjen er det vanskelig å gi detaljerte tilrådinger og det er utenfor rammene for denne utredningen men følgende faktorer er viktige: 1. Selv med sterk vekst i folketallet i Norge, er det tvilsomt om den innenlandske etterspørselen etter mat vil være tilstrekkelig for å forsvare økt norsk matvareproduksjon i særlig omfang. De omfattende vekstmulighetene ligger derfor i eksport. For jordbruket sin del må man derfor utrede eksportmulighetene, fortrinnsvis i markeder med høy betalingsvilje og -evne, for å forsvare kravet til lønnsevne. Slike nisjemarkeder der forbrukerne etterspør høyere kvalitet og sterkere dokumentasjon av for eksempel hygienestandard, trenger ikke å være av stort omfang globalt for å være viktige for norsk jordbruksproduksjon. For eksempel er markedsandelen for økologisk produsert mat i EU anslått til mellom fem og ti prosent med et befolkningsgrunnlag på 500 millioner. Selv om man korrigerer disse tallene til å gjelde EU-land med høy kjøpekraft og erkjenner at norsk landbruk ikke kan dekke hele spekteret av økologisk mat, illustrerer dette eksempelet et betydelig eksportpotensial. For produsenter av lokalmat ligger utfordringen i innkjøpsavtaler, distribusjon og leveringssikkerhet med motakerleddet. Men også salg, markedsføring og logistikk. For dagligvarehandelen er tilstrekkelig volum, jevn kvalitet og at maten er trygg avgjørende. For å sikre større mottak av nisjeprodukter i dagligaverbutikkene i Norge må det være dialog med dageligvarehandelen om hvordan lokale produkt kan innpasses. Dette krever vilje hos dagligvaretjenestene til å ta inn lokale produkter i vareutvalget sitt og økt profesjonalisering hos produsentene. Dagligvarehandelen domineres av noen få kjeder der konkurransen på pris er sterk, mens konkurransefortrinnet til lokale nisjeprodukt er kvalitet og tilhørighet. Kravet om leveringsdyktighet er sentralt i moderne dageligvarehandel, mens mange lokale nisjeprodukt er typiske sesongvarer. 2. Hvilke varer og tjenester innen bioøkonomien er det vi har komparative fortrinn til å produsere i Norge? Dette krever omfattende analyser av forventede produksjonskostnader ved 17

18 ulike bioøkonomisk relaterte produkter, både i Norge og i andre land der tilsvarende satsinger kan forventes. 3. Den globale forsyningssituasjonen for mat og andre produkter fra jordbruket. Noen av klimascenarioene opererer med en nedgang i matproduksjonen i viktige matproduserende regioner. Sammen med fortsatt vekst i kjøpekraften, f.eks. i Kina og India som til sammen utgjør drøyt 1/3 av verdens befolkning, kan dette gi økte matvarepriser. Denne mulige prisoppgangen kan imidlertid svekkes av at forventninger om høyere priser på mat vil føre til økt matproduksjon i andre regioner der forholdene ligger til rette for det. 3.9 Handelshindringer Produksjons- og skjermingsstøtten er vesentlige elementer i dagens norske landbrukspolitikk. Selv om denne kan ha bidratt til å redusere nedgangen i antall årsverk i jordbruket, er det tvilsomt om en slik politikk er forenlig med en omfattende bioøkonomisk satsing i jordbruket. Årsaken til dette er at dagens regler for internasjonal handel begrenser mulighetene for direkte produksjonsstøtte. Økt eksport i forbindelse med en bioøkonomisatsing knyttet til jordbruket, vil derfor innebære en omlegging av den norske jordbrukspolitikken bort fra direkte produksjons- og skjermingsstøtte. Selv om det i noen år har vært stillstand om jordbruksstøtten i forhandlingene i Verdens handelsorganisasjon (WTO), er det usannsynlig at dagens handelsregler for landbruksprodukter videreføres. Utformingen av framtidige regler for landbruksprodukter vil være viktig for mulighetene for en omfattende norsk bioøkonomisatsing knyttet til jordbruket. For noen nisjeprodukter (jf. avsn. 3.4) er dessuten mulighetene for høyere pris viktigere enn produksjonsstøtten, som utgjør en liten del av den totale økonomien for virksomhetene. Det er usikkert hvordan de framtidige reglene blir, men det er gode grunner til å følge med på hva som gjøres internasjonalt med omsyn til handelsregler. Her er OECD spesielt viktig av to grunner: (i) OECD er en samling av velstående land som naturlig nok vil påvirke utfallet av forhandlingene om landbruk i WTO, og (ii) OECD har vært ledende i arbeidet med å se hvordan høykostland med vanskelige naturgitte forhold for tradisjonelt jordbruk kan utforme landbrukspolitikken for å opprettholde kollektive goder som kulturlandskap og biologisk mangfold knyttet til landbruket. 18

19 4.0 Tiltak Bioøkonomi er en økonomi hvor man baserer seg på fornybare råstoffer for å produsere den maten, materialene, kjemikalene og den energien vi trenger. I videre forstand handler det også om å optimalisere produksjonsprosessene, bruk av arealer, næringsstoffer og vann, foredling av plantemateriale for å øke produksjon av biomasse, husdyravl og håndtering av sykdommer og skadedyr. I dette kapitlet har vi foreslått noen tiltak som kan øke jordbrukets bidrag til bioøkonomien. 4.1 Økt produksjon av norsk biomasse Norsk matproduksjon skal økes i takt med befolkningsveksten. Dette betyr at det er viktig å sikre nok jordbruksareal i drift og hindre nedbygging av matjord. Samtidig er det viktig at de norske fortrinnene bevares. Det betyr fortsatt fokus på produksjon av trygg, sunn og bærekraftig mat. Og det betyr fokus på plante- og dyrehelse for å redusere bruken av plantevernmidler og antibiotika, samt klimatilpasset planteforedling og en husdyravl med bredt avlsmål. Bærekraftig produksjon av mat betyr å utnytte ressursene på gården, bruke norske råvarer til fôr så langt det er mulig, og utnytte andre biomasser som i dag ikke kan brukes direkte som mat, enten til fôr eller menneskemat. Videre forskning og utvikling innen dette området er viktig. Biogassanlegg på gården eller i hver bygd vil bidra til nye verdier og redusere klimautslippet. Halm, matavfall eller husdyrgjødsel kan for eksempel utnyttes i slike biogassanlegg. Det vil også være mulig å etablere små, spesialiserte bioraffinerianlegg i tilknytning til gården, slik at disse kan utnytte den enkelte gårdens tilgjengelige biomasse. Slike småskalaanlegg har den fordelen at de ikke blir så dyre, og at man slipper å frakte biomasse til et sentralt anlegg. 4.2 Nye produkter og ny industri Teknologi vil i større grad bli brukt for å foredle biomasse. Dette kan gi nye produkter og danne grunnlaget for ny industri. Norge bør satse på produkter som har høy kvalitet og krever høy kompetanse. Bioprospektering er en teknologi for å finne nye høyverdiprodukter, og denne kan utnyttes til å identifisere høyverdiprodukter fra jordbruket. Dette krever kompetanse fra ulike fagmiljøer, samhandling/samarbeid og midler til forskning. Bioraffinering brukes for å utvinne de ønskede komponentene som finnes i biomassen. Dette kan være hovedbestanddeler som fett, karbohydrater, proteiner, fiber eller små mengder av forbindelser som er identifisert ved bioprospektering. For at bioraffinering skal være økonomisk gunstig, må ethvert bioraffineri ha en helhetlig tankegang, som betyr at det blir laget forskjellige produkter som til sammen gjør raffineriet lønnsomt, mens hele biomassen utnyttes og produksjon av avfall minimeres. Det må også viktig å sørge for nok ressurser. Dette innebærer at vi også må se utenom den vanlige dyrka jorda og ta andre ressurser i bruk. Nye produkter og oppbygging av ny industri forutsetter et marked for de biobaserte produktene. Myndighetene kan fortsette å bidra til å utvikle markedet i Norge gjennom for eksempel offentlige innkjøp, drivstoffpolitikk, stimulering til gjenbruk og kampanjer for å få folk til å velge biobaserte produkter. Offentlig politikk og økonomiske insentiver bør være innrettet mot å få fram høyverdiprodukter snarere enn bulkprodukter basert på enkel teknologi (kaskadeprinsippet). Ettersom Norge har liten biomasseproduksjon fra jordbruket sammenlignet med de fleste land det er naturlig å sammenligne seg med, er det viktig å vurdere mulighetene som ligger i å kjøpe biomasse på verdensmarkedet for å supplere vår egen produksjon. Dette kan gi oss muligheten til å utvikle og produsere verdifulle biobaserte produkter for det globale markedet. 19

20 4.3 Teknologisk utvikling En framtidig bærekraftig produksjon er avhengig av fortsatt utvikling av teknologi i form av mer presisjonslandbruk. Utnyttelse av sensorteknologi for å måle jordas egenskaper blir viktig for å tilpasse tilsats av næringsstoffer. Dette kan også innebære utvikling og bruk av roboter innen alle ledd fra primærproduksjonen, for eksempel bruk av roboter på jordet og til melking. Oppgradering av teknologi i primærleddet er en investering som bøndene må gjøre. Insentiver for slike investeringer bør vurderes. I tillegg til teknologisk utvikling i primærleddet vil det skje en teknologisk utvikling innen prosessering. Det vil derfor bli behov for forsøks- og pilotanlegg. Slike anlegg kan mest hensiktsmessig bli lagt i tilknytning til forskningsmiljøer, men mål gjøres lett tilgjengelige for alle interessenter. 4.4 Mer og dristigere forskning Utviklingen av bioøkonomien krever mer grunnforskning for å danne grunnlaget for videre utvikling av prosesser, utnyttelse av biologiske komponenter og forbedringer innen alle områder. Nye løsninger og utnyttelse av fornybare ressurser krever grunnforskning. Bruk av gjær og mikroorganismer til å produsere bestemte kjemikalier er et viktig område innen bioøkonomien. Videreutvikling av dette området, og spesielt syntetisk biologi, vil bli et viktig forskningsområde fremover. Bioøkonomien må gi rom for dristige prosjekter. I utforming av framtidige forskningsprogrammer er det viktig å ta med grunnforskningen, i tillegg til at forskning skal ha et verdiskapingspotensial. Det er ofte en utfordring å ta ny kunnskap i bruk i industriell målestokk. Her må det være nok penger for å få det til. Mer forskning og dristighet i forskningen innebærer at vi må tørre å tenke stort. Eksempler på det kan være antibiotikafri husdyrproduksjon og produksjon av korn uten plantevernmidler. Slike omfattende prosjekter krever god grunnforskning for å forstå mekanismene, studier av for eksempel bakterier i miljøet og handling mellom bønder, organisasjoner, teknologiutvikling og forskning. Det betyr langsiktig forskning med felles samfunnsmål. 4.5 Utdanning og kompetanse Utviklingen av bioøkonomien knyttet til jordbruket og matindustrien stiller høye krav til profesjonalitet, samhandling, kunnskap og kompetanse. Økt fokus på kunnskapsutvikling, kunnskapsformidling og innovasjon er nødvendig. Verdiskapingen er kompetansebasert snarere enn basert på stor tilgang på bioråstoff. Mer fokus på bioøkonomien ved naturbruksskolene vil sikre mer kompetanse blant framtidige bønder. Det må et nasjonalt kompetanseløft til for at bønder og matindustrien skal kunne identifisere og gripe mulighetene som ligger i bioøkonomien. Bioøkonomien må inkludere en framtidsrettet rådgivertjeneste rettet mot primærprodusenter, matindustri og bærekraftig utnytting av biomasse. Når det gjelder utdanning ved høyskoler og universitet, er det viktig å sørge for at ny forskning tas inn i undervisningen, slik at utdanningen blir aktuell og interessant. Det er også viktig å få med seg unge forskere inn i bioøkonomien. Det må være et framtidsrettet utdannigstilbud som også tar inn entreprenørskap i utdanning. Bioøkonomien handler i stor grad om å utnytte eksisterende teknologi samt å utvikle ny teknologi for optimal utnyttelse av ressurser. Det er viktig at kompetansen er et samspill mellom teknologier og ikke fordelt på hvor råvarene kommer fra. 20