ARVESØLV PA ROMERIKE. ARVESØLV pa ROMERIKE

Transkript

1 ARVESØLV pa ROMERIKE ARVESØLV PA ROMERIKE Av konservator Inger Marie Kvaal Lie. På gården Holt i Ullensaker har de en fin samling av gammelt sølv, som de har tatt vel vare på gjennom generasjoner. Tidligere har jeg presentert en staselig ølkanne, en barokk-kanne som veier sine 174 lod. (Årbok 1972 Romerike Hlstorlelag.) Idag skal vi se på mer av det gamle sølvet. De gjenstandene som er avbildet her, er laget i 1700-årene og begynnelsen av 1BOO-årene, og de representerer faktisk en liten revy over forskjellige stilarter. Fig. 1 viser en oval skål på fot aven type som ble vanlig i 1730 årene og framover. Det er en til, presis lik, så det er altså et par, og de kalles vanligvis for sukkerfat. Stemplet under bunnen viser at de er laget av Christiania-gullsmeden Jacob Nielsen som arbeidet Under bunnen finner vi også innprikket bokstavene H.L.M.M. som betegner eieren. Fig. 2 viser en sukkerdrysse i samme enkle, fine stil og fra omtrent samme tid. Lokket er perforert, slik at sukker kan drysses ut i rikelige mengder, og perforeringen utgjør et nydelig mønster. Den er også stemplet aven Christiania-gullsmed, og hans navn er Romanus Friedrichsen Møller ( ). Fig. 1. Sukkerjat av Jacob Nielsen, gullsmed i Christiania Innprikket under bunnen H.L.M.M. H: 5. L: 12,5. Alle mål i cm. F'ig. 2. Sukkertirusse av Romanus Friedrichsen Møller, gullsmed i Christiania H: 19,6. Fig. 3. Sulckerdrusse a» Jacob steen, gullsmed i Christiania H: 20,2. Lnnprikket under bunnen H.H

2 ÅRBOK FOR ROMERIKE HISTORIELAG IX ARVESØLV PÅ ROMERIKE Fig. 4. Temaskin, København, slutn årene. Innprikket under bunnen: M.P.D.H og W 96 lad. H: 35,8. Fig. 5. Bolle (sukkerkopp?) av Jacob Steen, guusmed i Christiauia H: 12,6. Diam: 15,2. Sukkerfatene og sukkerdryssen representerer den stil som vi kaller regance eller senbarokk. Der får sølvet spille i rene, enkle flater, bare avbrutt av rette, knekkete linjer. En fin og enkel stil. Den neste sukkerdryssen er rikere utformet (fig. 3). Det er rokokkoen som er kommet til Norge og altså også til Romerike. Hovedformen har en viss likhet med den forrige sukkerdryssen, men denne er mere utbuket og de knekkete linjene er her blitt dreiet i en spiralform. Den står på 3 svungne ben, og på lokket er plasert en fugl med utspilte vinger, og dessuten er der siselerte dekorasjoner på korpus. Sukkeret kan drysses om mulig enda rikere fra denne sukkerdryssen. Den er laget i Christiania av den kjente og produktive gullsmed Jacob Steen ( ), og det er et tidlig arbeide innen hans produksjon. Fig. 4 er en temaskin, som er langt større enn bildet gir inntrykk av; den er nernlgl 35,8 cm høy. Et godt eksempel på rokokkostilen er den også med sin bukete form og de vridde linjeknekk, som i avdelinger skaper liv fra bunn til topp. Feltene mellom linjeknekkene er dekorert med siselerte rokokko-ornamenter. 3 svungne ben bærer den, og den bekrones aven fugl på lokket. Denne som kalles temaskin, er egentlig en tevannsbeholder. Derfor kranen som sees på bildet. På motsatt side av den er hanken, en sortmalt trehank. Mens alt det andre sølvet stammer fra Christiania, er denne laget i Kongens Kø- 36 I L benhavn. Under bunnen er avmerket temaskinens vekt, nemlig 96 lod, og der kan vi også lese bokstavene M.P.D.H. 1811, og denne innskriften dekker en tidligere innskrift. Det sølv som hittil er nevnt, har sitt å fortelle om daglig liv i Norden i 1700-årene, nemlig at teen og kaffen er kommet i bruk. Dette skjer først i byene, og ganske snart utover landet, først hos de kondisjonerte og dernest på de større gårdene. Bruken av kaffe og te førte med seg større forbruk av sukker. Alle disse nye, importerte varer skapte nye former i sølv, slik som kaffe- og tekanner, tedåser, og det som vi her har sett - temaskiner, sukkerfat og sukkerdrysser.sukkerdryssene var til strøsukker, og de små flate skålene på fot til sukker i klumper. Slike sukkerfat og sukkerdrysser hørte sikkert til vanlige gaver ved forskjellige anledninger; de kunne for eksempel være bryllupsgaver. I slutten av 1700-årene blir rokokkostilen avløst av Ludvig den 16. stil, hvor formene er enklere og dekorasjonene inspirert aven klassisk formverden. Bollen her (fig. 5) har fint siselert bladverk ved foten og ellers rike, drevne blomstergulrlandre. I motsetning til rokokkoen, 37 Fig. 6. Terrin av Jacob Steen, gullsmed i Christiania H: 24,5. Diam: 21,2.

3 ÅRBOK FOR ROMERIKE HISTORIELAG IX Fig. 7. Sukkerdrysse av Hans steen med inskripsjon M.P.D.R. H: 18,5. Fig. 8. Sukkerkopp med lokk, Christiania-arbeide H:. 22. Avstand mellom hankene 24. ARVESØLV PA ROMERIKE er formen her rolig og symmetrisk. 2 fine bukkehoder i støpt arbeide som er umåtelig fint og vakkert siselert, bærer laurbærkranser i munnen, og dette er hankene. Langs øverste kant er der en støpt perlerad, og innvendig er bollen forgylt. Den er laget i 1780-årene av Christianiagullsmeden Jacob Steen. Den kalles vanligvis sukkerkopp, men er egentlig uvanlig stor til det bruk. 38 Den runde terrinen med lokk er enda mer preget av klassisk måtehold, og enda mer enn ellers merkes her det engelske forbilde. De svungne hankene og bladverket som utgjør lokk-knapp, er så å si eneste pryd. Her er engelsk kvalitet og enkelhet. Stemplene viser at også denne er laget av Jacob Steen i Christiania i 1780-årene. Enda en sukkerdrysse er å finne på gården (fig. 7). Den enkle formen her er dekorert med gravyre av spinkelt bladverk og spinkle border, og der er en oval på begge sider. I den ene er gravert bokstavene M.P.D.R. På lokket er gravert blomstergrener og blomstene utgjør hullene. Her flyter sukkeret ikke fullt så rikelig. Denne er stemplet av Hans Steen, Christiania Til slutt den elegante sukkervase med lokk (fig. 8). Også her ser man den klassiske vaseform som forbilde. De spinkle, fine hankene omslutter og fremhever den enkle form og en sirlig perlerad i støpt arbeide som markerer munningsranden. Der er gravert fine bladguirlandre og en oval. En slik oval var beregnet på eierens initialer, men her er ingen navn kommet på. Dette er også et Christiania-arbeide. Vasen er stemplet 1809, og mesterstemplet kan ikke tydes, men en fremragende gullsmed er det i hvert fall. Mesteparten av det sølv som finnes omkring på Romeriks-bygdene, er kjøpt i Christiania. Men det som særmerker denne samlingen her, er at det er så ekstra fine ting. Særlig de 4 siste gjenstandene står på høyde med det beste europeiske. Slektskapet med europeisk stil og mote er tydelig, og likheten er størst med dansk og engelsk sølv. Hvor lenge har så dette sølvet vært på gården? Det er mange som mener at det har fulgt gården i ca. 200 år, men kan dette være riktig? I Ullensaker bygdebok nevnes et skifte fra 1772 hvor en hel del sølv er nevnt, og det er alminnelig antatt at dette er det sølvet som er på 39

4 ARBOK FOR ROMERIKE HISTORIELAG IX Holt den dag idag. Det er grunn til å se nærmere på dette skifte. Det er prokurator Jocum Werner som eier gården og omtales som eier og bruker , og det er hans hustru Rebekka som er død. Hun hadde vært gift to ganger, så det var flere arvinger, men boet var da også meget rikt. Sluttsummen i skifteforretningen utgjør 5000 riksdaler. Av sølv nevnes først en kanne på løveføtter og med en skueperige i lokket. Etter beskrivelsen kunne det nettopp være barokk-kannen på Holt, men vekten passer ikke. Den kannen som nevnes i skiftet veier bare 48 lod, og er således en ganske liten kanne, mens den store kannen på Holt veier omtrent det tredobbelte. Og forøvrig fremgår det av skiftet at sorenskriveren fikk kannen som del av sitt oppgjør. Av sølv nevnes videre bl. a. tekanne og tedåse, 6 teskjeer og en sukkerklype, 18 spiseskjeer, 1 suppeøse og 1 punsjeøse, og det som har interesse i denne forbindelse: «2de sukkerfade» til en verdi av 5 riksdaler, og en «sukkerbørse» til 7 riksdaler. Disse kan nettopp ha sett ut som de som er avbildet her (fig. 1 og 2), Men det fremgår av skiftet at størstedelen av sølvet, og da både sukkerfatene og sukkerbøssen, gikk til svigersønnen, oberstløytnant Peter Andreas Hjort, som overtok gården i 1794, og eide den til året 1800, da han flyttet til Trondheim. Da ble gården solgt til Joen Thorersen Randem fra Enebakk for riksdaler. Dette var en stor sum, så en kunne fristes til å tro at den også omfattet innbo og løsøre, men det står ingenting om det i skjøtet. Så vi må gå ut fra at oberstløytnant Hjort og hans hustru født Werner tok med seg familiesølvet til sitt nye hjem. De tok nok også med seg det viktigste innbo. Det som gjorde gården så ekstra verdifull akkurat da, var heller den store skogen og sagbruket, for etterspørselen etter trelast var dengang kolossal. I året 1800 kommer gården altså på bondehender igjen, og fra da av er det ikke noe brudd - det er ingen som flytter ut, og adskillig sølv kan ha blitt stående på samme gård. Ved giftermål kan det ha øket, og ved arv har det fulgt generasjonene ned gjennom tidene. Da Joen Randem dør i 1815, arver hans hustru hele den store gård, ifølge deres gjensidige testamente, som går ut på at lengstlevende skal arve alt. Et par år etter gifter hun seg igjen, denne gang med Hans Larsen, som også kom fra Enebakk, og de oppretter også gjensidig testamente. Hans Larsen overtar eiendommen ved hennes død, og et par år etter gifter han seg med Rebekka Sofie Riis, datter av lensmann Riis på Sørby i Ullensaker, og da er vi kommet fram til året Det er lite inskripsjoner på disse sølvgjenstandene, men på sukker- 40 ARVESØLV PA ROMERIKE dryssen som er stemplet 1806, står gravert M.P.D.R. Det kunne stå for Marie Pedersdatter Randem. På den store temaskinen er der gravert over en eldre innskrift M.P.D.H. og årstallet Dette kan jo også stå for Marie Pedersdatter og at hun nå bruker gårdens navn som etternavn. Overraskende er det ikke at Joen Randems hustru eier sølv, både en sukkerdrysse, som altså da var ny og moderne, og en temaskin som allerede da var gammel. Den kan for eksempel være kjøpt på en auksjon og den opprinnelige eiers navn fra slutningen av 1700-årene er slettet ut. Joen Randem hadde sikkert mange penger mellom hendene. Han kjøpte opp tømmer og solgte trelast i stor stil. At det hørte sagbruk til gården, var av stor betydning. Han driver gården fra , og dette var en stor tid for trelasthandelen. De rikeste år i all næring - de såkalte gyldne år - var mellom 1801 og Således er det ikke umulig at mere sølv er anskaffet til gården i Joen Randems tid. Det kunne gjelde for bollen fig. 5 og for terrinen fig. 6. Begge disse var jo moderne i denne tida, og terrinen så stor og gedigen at det var en ekstra kapitalinvestering. Men dette er jo selvfølgelig bare gjetninger. De mindre tingene, slik som sukkerfat og sukkerdrysser, kan være bryllupsgaver eller lignende gjennom tidene. Og lensmannsdatteren Rebekka Sofie Riis kunne nok ha noe sølv med seg da hun giftet seg med Hans Larsen. Her er altså mange uløste spørsmål, og anledning til enda flere spekulasjoner. Å finne ut hvilke personer som skjuler seg bak bokstavene H.L.M.M. på sukkerfatene fra 1730-åra eller H.H. på sukkerdryssen fra 1760-åra vil jeg ikke påta meg. Men en vakker dag dukker de kanskje opp. En får bare vente og se. 41

5 ... BOSETTING I 1800-ARENE FRAFLYTTING Av Jakob O. Wethal. Den gamle bosettingen i Ullensakers østlige del, tidligere Wethal skolekrets, var for en stor del annerledes enn den var i den øvrige del av Ullensaker hovedsogn. 0ståsen her, fra Bøhleråsen og Rolstadfjellet i nord, til Holtfjellet og Hennifjellet i syd, hadde mange muligheter for livsopphold og enkel bosetting. Den dyrkede jorda i Wethal skolekrets, som hørte til gårdsbrukene, ligger på en høyde av m o. h. De fleste av de småbruk - selveier- og husmannsbruk - som nå forlengst er fraflyttet - lå høyere enn gårdsbrukene, fra mo. h. I 0ståsen her ligger Hvamstjernet og Puttjernet på grensen mot Nes. Det første er omtrent 1200 m langt og ca. 150 m på det bredeste. På Reierstadmosen og Fåmosen i søndre Wethal skog, er det også i dag rester av mindre tjern. På førstnevnte, som nå i 1971 er helt igjengrodd mosemyr, var det ennå omkring 1850 åpent vann med fisk i. Dette ble fortalt av Andreas Jakobsen Reierstad, f. omkring Fåmosen i søndre Wethal skog er stort sett gjengrodd til mosemyr, men på midten av denne er det ennå fritt vann. I Ullensaker b. Il, side 576, nevner et gammelt brev fra 1396 om en vidløftig grerisesak mellom brukerne på søndre og nordre Wethal angående veger og grensegjerder. Her omtales også «Fiskertjernet som ligger i åsenom» og ligger til nordre Wethal. Den siste anførsel har det ikke vært grunnlag for de siste 250 år, for i denne tiden har fjellskogen og de her liggende fiskevann tilhørt søndre Wethal. Bygdebokforfatteren hevder nokså bestemt at dette «Fiskertjern» er Hvamstjernet. Jeg mener at det like gjerne kan være Reierstadmosen, som da var fiskevann, eller Fåmosen der det ennå i dag er åpent vann Det er ca. 120 år siden den første fraflytting i Ullensaker østås begynte. Tomtene og husenes plasering er som regel lett å påvise. De fleste av dem ligger i skogen og i åslia der ingen i dag kunne tenke 187

6 r BOSETTING I 1800-ARENE seg å dyrke eller bulldozere, i motsetning til andre steder i hovedsognet hvor det er løse jordmasser. Bostedene i Ullensaker østås er samtlige grunnlagt på det næringsgrunnlag som her var tilstede: Fisk i vannet, beite, vilt, fugl og bær i skogen, rtnnendø årsikkert vann eller iler i nærheten. Her var det varme, solvendte småller som ble foretrukket som åkerjord, og på de beste brukene ser vi det er ryddet fine slåtteteiger på myrjord med åpne grøfter mellom. Skogen omkring ga tømmer til husbygging og gjerdefang, åkerstykker og slåtteteiger måtte den gang innhegnes. I skogen fant en også ved til brensel, tyri til tyristikker, som ved siden av lyset fra gruva var det eneste belysningsmiddel de hadde om vinteren. Her fant de også never til taktekking og kvae til mange slags bruk, tjære var nødvendig til mange ting - også til medisinsk bruk. Tomter etter tjæremiler kan også påvises (1971). På disse bruk var det for det meste husmenn med arbeidsplikt. Forholdene var overalt dårlige og romslighet og levestandard var ukjente begreper. Det var bare spørsmål om «næring og opphold» for en familie. I den sydøstlige delen av skolekretsen lå foruten Wethalgårdene, Holt, Ormstad og Kauserud. Til disse brukene lå det i bosteder, såkalte plasser. Disse var alle omkring 1920 fraflyttet og nedlagt. Når vi i dag prikker av alle disse bostedene på kartet, ser vi at de alle er særdeles fint plasert i terrenget.de var valgt med varsomhet og omtanke for på beste måte å tjene sitt formål. De lå sjelden inntil hverandre, og de som ikke lå inne i skogen, lå gjerne i skogkanten. Alle hadde jo beiterett for de dyr som kunne vinterfødes på plassen. Våningshusene, kalt stua, var av laftet tømmer og delt i to rom, det var sjelden det var tre. på loftet var det sengeplass om sommeren. Sett med vår tids øyne og målestokk vil nok de fleste med en gang synes at denne bosetting «var langt bort i natta» og utenkelig, men dette er slett ikke riktig. Denne bosettingen dannet et menneskesamfunn som på mange måter var likestilt, hus og vilkår ellers var stort sett like. Med små og enkle midler var mann og kone fra starten av klar over at de måtte ofre mye og være flittige for å kunne greie seg og familien. En husmann med jord hadde som regel arbeidsplikt på gården. I onnetider var ofte både konen og større barn med i arbeidet, og alle fikk da kosten. Det hjalp jo en del for familien, for som regel var det mange munner å mette. Men det var også husmenn uten jord. Disse siste hadde gjerne forskjellig yrke, var tømmermenn, skomakere, skinnfellreiere, møllere, snekkere eller smeder. 188 ARBOK FOR ROMERIKE HISTORIELAG IX Rundt sørenden av Hvamstjernet og videre mot sydøst lå brukene så nær hverandre at en kunne hauke til naboen og føre høgrøstet samtale om det trengtes. I hvert fall hørte vi som smågutter hanene svare hverandre på sitt språk, særlig om morgenen og helst om høsten når unghanene prøvde seg. Og det er her naturlig å ta med i bosetttngsmønsteret fire bruk i Nes, da disse lå syd og øst for tjernet og dannet grannelaget her. Det største av disse er Hvamsetra. Her bodde fram til 1920 Marie og Laurits, som var barnløse. De hadde kuer og som regel to vårgrlser, som ble slaktet til jul. De dyrket korn og poteter til mat og for. Helt til de siste årene de bodde i Hvamsetra, kunne vi, når vi var i den høyeste delen av skogen vår, høre taktfaste slag av sliulen «hungerklubba» når han tresket. Når kornet skulle males før snøen kom, måtte han bære kornet ned til båten, rodde så ca. 1 km nord til «atthaldsdammen», tok så sekken på ryggen og gikk omlag % km over en fjellrygg og gjennom skogen, ned til innmarken til naboen, Jens Reierstad, som kjørte kornet videre til møllen med hest og vogn. Så var det samme vegen tilbake med mjølet. Den siste tiden han var der ble kornet hentet med hest og slepedrag aven annen nabo, Nils Rolstad. Om vinteren var det bedre, for da var det framkommelig med hest og slede. Hvamsetra var en bra plass, og med enkelte avbrudd bodde det folk her til Siden ble den i noen år brukt til beite, men nå er husene borte og skogen tar seg raskt innover den jord som her var dyrket. Sørlia er en liten plass, sydvendt, ligger høgt opp fra Hvamstjernets søndre ende på Nes-siden. Her var det nok i minste laget med jord til et kufor, geiter og sauer hadde de nok. Putten. Her var det to plasser som lå på samme høydenivå som Sørlia. Det er her en bratt li ned mot bekken som rinner til Puttjernet. Plassene lå sydvendt og åpent til i skogen. Her var det igjenvokst med stor skog allerede i Disse plassene lå tidligere under Horgen i Nes. Nå har skogen i mange år tilhørt Rød gård, også i Nes. Tronstunuteti ligger i skogen til Wethal-0degården på en høyde liksom Sørlia, ved sydenden av Hvamstjernet på Ullensaker-siden. Plassen var tørrlendt med lite dyrkbar jord, men en fin boplass. Den siste bruker hette Ole Halvorsen, han hadde ei ku og geiter «som var harde mot ungskogen i tjernslia», ble det fortalt meg av Ole O. Wethal omlag Siste bruker, Ole Halvorsen, var 74 år Han hadde to døtre, Kristine, hjemmeværende, og Gudbjørg, gift med Anton Andersen Uranlenborg, Jeg så Kristine omkring Hun var da omlag år, 189

7 BOSETTING I 1800-ARENE sammenkrøket av slit og gikt. Slike ting husker en særlig godt når en tenker på nåtidens levestandard og krav. Ole Halvorsen gikk daglig på arbeid i Wethal-0degården. Min bestefar fortalte at han så ham komme den tiden av året det var lenge mørkt. for han brukte tyristikker som han tente, når han gikk vegen til og fra arbeidet. En så det lyste langt opp gjennom skogen. Kjennsdalen var husmannsplass under søndre Wethal. Den lå på vestsiden av Hvamstjernet rett overfor Hvamsetra. Det var omlag to kilometer å gå gjennom skogen til Wethal, når husmannen skulle hit på pliktarbeid. Kjennsdalen har nok vært en særdeles god plass sammenlignet med de fleste andre. Her var ca. 50 da i alt med sydøst vendt moldjord, og regelmessige slåtteteiger på myr med sandunderlag. Bebyggelsen var om jeg må si aristokratisk plasert. Stuen lå på fjellgrunn på plassens høgste punkt med fritt utsyn over tjernet til naboplassen, Hvamsetra. Mot syd og vest hadde en oversikt over hele plassen, mot nord stod skogen som vern mot nordasno om vinteren og samler av solvarmen om sommeren. Fra Stuen, som var to-roms, gikk og går det også den dag i dag, en veltråkket sti mot vest (60-70 m) ned til låve og fjøs i en flat dalsenking i nordre kant av dyrkningsjorda. Ikke uten grunn var uthusene plasert her, for i en forsenkning i fjellet var det rikelig med vann og kort bæring til dyrene. Like ved stien mellom stuen og uthus var det en utkjeller murt av gråstein. Slike kjellere var ikke vanlig på husmannsplasser. Dette var matkjeller for smør, melk og mysedrikke - kanskje også øl holdt seg godt i sommervarmen. Potetkjeller var det i hvert fall ikke, den lå i utkanten av potetlandet, et sandjordstykke på sydsiden av Vinterdalsbekken. Potetlandet var permanent, skiftebruk var ukjent foreteelse, dessverre, for det var potetsykdommer som slo hardt til og det ble uår på avlingen. Her var husmenn til ut i 70-årene. Arne Hansen var den siste og han flyttet etter kort tid til en annen plass under søndre Wethal, Hansstua, da folkene her utvandret til Amerika. Det var som en vil forstå et levende samfunn på syv boplasser ved Hvamstjernet. Gjennomsnittsfamilien var nok mann, hustru og tre barn. Barneflokkene var nok ofte større, men barn og ungdomsdødeligheten var stor i alle samfunnslag og holdt tallet nede. Men med utgangspunkt i det her nevnte bodde i forrige århundre innenfor en sirkel med omlag 500 m radius mennesker, en boligtetthet som i dag er en ønskedrøm for mange. Og avstanden til naboen var for tre til fire av dem ikke større enn at de til nød kunne føre en samtale uten å flytte seg fra tunet. Templet hette en husmannsplass under Holt gård - øverst i Holt 190 ÅRBOK FOR ROMERIKE HISTORIELAG IX marka. Denne plassen må også regnes med i det foran nevnte grannesamfunn. Avstanden fra Tronshaugen er ikke lenger enn «et hanegal». Hanene hørte hverandres galing og førte samtale på sitt målføre. Akk ja! Det var lyder og liv også i min barndom. Og nå er det synd på høna. Hanen kaller en nå broiler og den ender i dypfryser og stekepanne før den får kløvd nebbet. Folketellingen i 1865 viser at i Templet bodde husmann Hans Olsen, 42 år, f. i N. Odalen g. m. Oleana Olsdatter, 39 år, også f. i N. Odalen. På plassen fødde de ei ku og en sau. Deres etterkommere har bodd i Lillestrøm i flere år, og de har antatt navnet Temple, som er den vanlige uttaleform. De her omtalte syv bruk kommer i særstilling med hensyn til jordsmonn, livsvilkår og muligheter forøvrig i forhold til de 35 andre bosteder som ligger nærmere gårdsbrukene. De har samme slags jord som disse og samme vekstvilkår. Til Ormstadgårdene lå det fire plasser, også en som hette Retterdalen. Her bodde i sin tid «skarpretteren». Som smågutt hørte jeg omtalt en mann som bodde der i forrige århundre, Håkon Retterdalen, men jeg kan ikke huske ham nevnt som skarpretter. Retterbekken som rinner forbi plassen på sin veg ned mot Rømua (bielv til Glomma), vet det sikkert. Folketellingen for 1865 viser ellers at: Holt gård, 18 personer i alt på gården, 12 husmannsplasser med tilsammen 59 personer, besetninger på disse 18 kuer. Ved Holt kvern lå plassen Kvernhaugen, 9 personer i alt, de fleste voksne og de arbeidet på «kvenna», som den gang krevde mye arbeidskraft. Det ble trangt med ni personer i en to-roms stue, sengene tok stor plass, men de rommet da også 4-5 unger når de lå «anføttes». Kauserud, hvor det også var kvern, hadde syv plasser, fire av dem var husmenn med jord. Den ene av dem hette i daglig tale «Mjølnerstua». Her bodde mølleren. I folketellingen står det «Møllerstuen». Wethal-Ødegården hadde tre husmannsplasser med jord. Wethal store, også kalt Wethal Nordre, her var det i gårdsbruk med i alt 7 husmannsplasser, hvorav 3 uten jord. Wethal søndre, 3 gårdsbruk med 7 plasser, 3 uten jord. Ullensaker kommune kjøpte en mindre part av søndre Wethal til skolen som var her fra 1865 til 1906, da den nye Lund skole ble tatt i bruk. Skoleeiendommen ble kjøpt og igjen lagt til Wethal gnr. 72 bnr. 5. Skolehuset ble solgt, flyttet og satt opp på gården Dronsrud, hvor den fremdeles er hovedbygning etter noe ominnredning. Utflytting. Hvor ble det av alle disse mennesker fra de nærmere

8 BOSETTING I 18DD-ARENE bosteder? Omkring 185D var det blitt overbefolket bade pa plassene og gardene, yngre sønner og døtre, onkler og tanter, alle hadde de et naturlig ønske og behov for a stifte familie og eget hjem. Bedre redskaper og arbeidsmåter sparte tid og slit, og de følte seg overflødige og nesten til byrde. Når så Amerika-feberen kom, var det lett å bestemme seg, først de som hadde anledning til kontanter fra slekten, så de som hadde noe å selge. Hele familier reiste over, helsesterke, ikke minst viljesterke og sparsomme folk gjorde det bra når de kom over og hjalp senere slekt og venner med billett. Amerika-brevene berettet om store forhold, de som ikke holdt ut lenge nok, kom hjem igjen, de som ble der var mer nøkterne i sine brev, og først når de hadde fått fast økonomisk grunnlag, fikk man vite hva de hadde gjennomgått i den første tiden. Nå er det blitt tredje generasjons nordmenn av dem - Amerika-brevene er sjeldne hit til grenda nå, Kristiania - som Oslo hette i 187D-8D-årene - var målet for mange utflyttere. Her var det arbeid for håndverkere til bygningsfagene, kjørekarer hos vognmenn, til møller, bryggerier, renholdsverket, og melkekjørere ble det først stort behov for da Meieribolaget og Melkeforsyningen kom i gang for fullt. De sprekeste fikk ansettelse ved politiet eller brannvesenet. De skoleinteresserte søkte underoffisersskolen eller handelsskolen. Jentene ble husjomfruer, «kjøkkenpiker» og kokker, noen fikk plass i melkeutsalg, andre søkte husholdningsskoler eller handelsskoler og de siste fikk kontorposter. Arbeidsdagen var lang, og boligene de fikk var ofte dårlige og trange. Noen kunne ikke like bylivet, og de ble i bygda og i kretsen. De kjøpte jord og bygde hus og de fikk rimelige lån i Boligbanken. De som hadde hest, hadde kjøring i skogen om vinteren, andre var håndverkskyndlge og drev ofte med sagbruksarbeid i vintertiden. Det var dyktige og påpasselige folk som ikke var bortskjemt på noen måte. En av disse hadde et ærend til meg for noen år siden. Jeg lå i sengen, kunne ikke snu meg ved egen hjelp. Han satt en stund stille og sa lite. Jeg visste at han hadde hatt mange plager, også en alvorlig ryggoperasjon. - Så kom det raskt: «Det er så mange misfornøgde folk nå for tida, og verre og verre blir det! Når folk er freske og har arbe skulle dom væra fornøgde.» Hans barndom hadde ikke vært av romsligste slags. Disse få ord fra en prøvet mann viste en sunn tankegang og sunn arbeidsglede. De frisket opp min daværende situasjon mer enn sprøyter og piller noen gang har gjort. 192

9 DØDE I EIDSVOLL Ved Otto Nordheim. Da prestegården i Eidsvoll brant ned i 1877 gikk samtidig de eldste kirkebøker fra bygda tapt. Viktige personhistorlske data ble borte for alltid. Slektsgranskere o. a. som søker opplysninger fra Eidsvoll har her støtt på et problem, men det finnes muligheter for å gå andre veier enn kirkebøkene. Alle dødsfall skal på landet meldes til lensmannen, som igjen sender dødsanmeldelsene til sorenskriveren. I 1942 kom Otto Nordheim på tanken om å spørre sorenskriveren om det var gamle dødsanmeldelser fra Eidsvoll. Han fikk til svar at det var lister fra I den såkalte ebrenselsterten» i 1942 fikk Nordheim utlånt listene, og skrev disse av fra 1815 til Av to grunner va: det ikke nødvendig å gå lenger fram enn til 1865, for det første var det dette året en stor folketelling her i landet, for det andre er det ved Statsarkivene oppbevart klokkerbøker fra Nordheim skrev av listene i tre eksemplarer, hvorav Statsarkivet har oppbevart ett, Eidsvoll sogneprestkontor det andre. Ved arbeidet med bygdebøkene i Eidsvoll kom disse avskriftene til meget stor nytte. For at flest mulig av de som driver slektsgransknlng eller på annen måte har bruk for disse opplysningene skal få nytte av det, har nå Eidsvoll kommune kopiert en del eksemplarer. Et prisverdig tiltak av kommunen. På slektsgranskeres vegne, TAKK. Red. 260

10 EINARSDØTRENE I I., EINARSD0TRENE. HVEM VAR DE? Av Ove H. Eggum I Nannestad bygdebok, bind 2, står det om et skifte på østre Lerberg i 1766 etter ektefolkene Gudbrand Stenersen og Mari Enersdtr. Ved dette skifte levde følgende av deres barn: Gudbrand f. 1746, Hans f og Guri f Som formynder for Gudbrand og Hans vart oppnemnt moras søskenbarn, Knut Olsen Løken og for Guri moras søstermann, Ole Eggum fra Nes. Av sølv hadde boet en stor sølvkanne med «Gulbrand Erichsen 16855> på, verdsatt til 20 dlr. Magnhild Enersdtr, Asper i Ullensaker, søster til Mari, møtte på skiftet og sa at hun åtte halvparten i kanna. Det som her er nemnt klarlegger at Mari Enersdtr. har to søstre, Magnhild Enersdtr. Asper og kona til Ole Eggum i Nes. Med tre kjente søstre skulle det vel la seg gjøre å finne hvem de var? Etter en spennende leiting i klerkebøker og skifteprotokoller for Romerike kom løsningen.de var jødt på Løri 'i Sørum, Gunhild 16/ , Mari 1/ og Magnhild?/ De hadde også en bror, født 30/ Deres foreldre var Ejner Sijvertssøn Løri og Berte Gudbrandsdtr., Nordli i Sørum. Ejner Løris foreldre var Sifvert Løri og Magnhild Svendsdtr. Den 30/ er det skifte på Løri. Enken Magnhild Svendsdtr. lever og oppgir boet, var gift med Sivert, står det. Deres barn var: Ejner, Tord, Berte, g. m. Hans Nilsen, og Marte, g. m. Nlels Vølneberg (de siste, aner til den seinere slekt Nielsen Asak i Sørum). Berte Gudbrandsdtr. Nordlis foreldre var: Gudbrand Erichsen (han som har namnet sitt på sølvkanna) og Maren Olsdtr. Gudbrand døde i 1715, og etter skifteregistreringa vart det vedtatt at «enken tilståes hele boet uten deling». Hun levde til 1742, skifte 22/8. De som arvet var: 1. Erich Gudbrandsen (Artei i Sørum), død og etterlater seg 6 barn. 2. Ole Gudbrandsen (Løken i Nannestad). 3. Hans Gudbrandsen (Faller i Fet), død og etterlater seg 4 barn Mathis Gudbrandsen (Asper i Ullensaker). 5. Arne Gudbrandsen (Nordli i Sørum). 6. Berte Gudbrandsdtr., enke og bor hos mora på Nordli. Her er det opplyst at Berte Gudbrandsdtr. er enke. Hennes mann, Ejner Sifvertssøn Lørl, hadde kjøpt Nedre Garder i Fet (antakelig på auksjon den 2/ ), og her døde han 6/ , 61 år gml. Skifte vart holdt 3/ og avsluttet 14/ Det vart ikke dekning for alle krav. Familien måtte vel da forlate Garder. Og her har en vel forklaringa på at Berte Gudbrandsdtr. bor på Nordli hos mora ved skifte etter mora 22/ og at døtrene Gunhild og Magnhild kom til morbroren sin, Mathis Gudbrandsen Asper i Ullensaker og seinere, nokså missvisende, vart kalt Gunhild og Magnhild Enersdtr. Asper. Mathis Gudbrandsen vart gift til Asper med Kari Johannesdtr. Heni i Gjerdrum (datter til lensmann Heni), enke etter Ole Villumsen Asper (sin morbrors stesønn) den 26/ Etter Gudbrand Aspers død giftet Magnhild Enersdtr. seg den 8/ med enkemann Nils Mogenssøn Lauti, Hovin sogn i Ullensaker. Nils var svensk og gift til Lauti med enke Inger Isaksdtr. Kjos. Han var kommet hit til landet som sakkyndig ved den salpeterindustri som staten i 1750-årene satte i gang på Romerike. Han døde i 1770, samme året som sønn Nils Nilsen vart født. Etter at mora døde i 1780 vart Nils Nilsen hos sin morsøster på Eggum. Han vart g. m. Berte Larsdtr. Ullershov, enke på Vormnes i Nes. De fikk en datter som døde liten. Gunhild Enersdtr. Asper vart gift den 21/ med enkemann Hans Jacobsen Olstad i Ullensaker. Han var fra Ne-Nordgarn Sørum i Gjerdrum og gift til Olstad, med datteren Lisbet Christophersdtr. Olstad. Lisbet døde i 1748, 40 år gml, Ved Gunhild Aspers og Hans Olstads bryllup var disse «cautionlster»: «Cap. des armes Mathias Asper,» Gunhilds morbror på Asper og «kvartermester Sørum fra Gjerdrum», bror av kona til Gunhilds morbror Erich Artei i Sørum. Kvartermesteren var dessuten brudgommens bror. Med Hans Olstad fikk Gunhild kun en datter, som døde 16 veker gml. Samtidig med barnet døde også hennes mann, 49 år gml. Skiftet etter ham vart avsluttet 14/ Boets netto vart 750 dlr, Gunhild satt med garden til Da overdro hun den til sin stesønn, Hans Hansen Olstad. Aret etter giftet hun seg igjen. I kjerkeboka for Ullensaker er innført med stor plass: «Ole Eggum dragon og ungkarl fra Nes segn og Gunhild Enersdtr. Asper, enke». Det forelå «Kongelig May, Ægteskabsbevilling at må gifte sig uten trolovelse og lysning». I margen er tilført: «Det skjedde ikke førend den 29. desember». 229

11 ÅRBOK FOR ROMERIKE HISTORIELAG IX Gulluret på Eggum som skal ha tilhørt Gunhild Einarsdtr. Med Ole Eggum fikk Gunhild to sønner, Erik f og Hans f Gunhild levde til januar På Eggum er det lommeur. Det er fortalt fra ættledd til ættledd at «ei Gunhild» skal ha hatt dette med seg til Eggum. Som sine søstre, Gunhild og Magnhild, kom Mari til en morbror, korporal Ola Gudbrandsen på Løken i Nannestad. Ola Gudbrandsen, som var fra Nordli i Sørum, vart gift til Løken, med Anne Knutsdtr. fra Nord-Eik, enke etter Nils Olsen Løken. Mari Enersdtr. Løken vart gift med Gudbrand Stenersen Lerberg den 15/ og døde i Boet var et velstandsbo. Blant Maris allsidige garderobe var en rød silkekåpe, vurdert til 6 dlr. Det var omtrent ingen gjeld, netto 416 dlr. På nordre Asak i Sørum døde den 5/ Einarsdøtrenes eneste bror, Syver. Han var barnløs og hadde vært gift med enke på Asak, Ingeborg Gundersdtr. Skifteregistrering vart holdt 13/8 og boet avsluttet 9/ Dette skiftet gir mange slektsopplysninger, Sitat: 1. avdødes søster Gunhild Einersdtr. g. m. Ole Eggum av Nes sogn. 2.søster Mari Einersdtr., nå død og i ekteskap m. Gudbrand Stenersen Lerberg av Nannestad sogn som likeledes er død og etterlatt seg to sønner og en datter. Den eldste sønn Gudbrand Gudbrandsen Lerberg, den yngste sønn Hans Gudbrandsen, også fullmyndig og tilstede. Datteren Guri, g. m. Christopher Madsen Støverud av Ullensaker segn også nærværende. 3. og yngste søster Magnhild Einersdtr. etterlatende seg i tvende ekteskaper: Ole Gudbrandsen 19 år gml., yngste sønn Nils Nilsen 11 år gml., nærværende hans morsøsters mann på Eggum 230 EINARSD0TRENE i Nes sogn, samt datteren Boel Gudbrandsdtr., g. m. Truls Michelsen Kolby av Ullensaker. Boet vart gjort opp med brutto 2708 dlr. og netto 2238, heri medregnet jord i Nordre Asak for 600 dlr. Til slutt vil jeg nemne Einarsdøtrenes faddere. Disse var: Ved Gunhilds dåp i 1720: Mari Nordli, Kari Schea, Annlchen Christensdtr., Hans Schea og Christen Løri. Ved Maris dåp i 1723: Mari Nordli, Kari Iversdtr. Schea, Aagot Aasgaard, Ouhl Ouhlsen og Hans Schea. Ved Magnhilds dåp i 1726: Helene Oudensdtr. Friling (datter på Val og g. m. Jacob Colbiørnsen på Sørum), Johanne Post (datter av sogneprest Jacob Post og Mette Colbiørnsdtr., helsøster til Anna Colbøirnsdtr.). Mr. Johan Henrik Friling (vel også fra Val), Kari Iversdtr. Schea og Erich Artei. De fleste av fadderne er vel nære skyldfolk til foreldrene. Kari Iversdtr. Bchea var fadder til alle unga, Hun var søster til Michel Iversen Bjerke, Ole Iversen Gran. Nils Iversen Hexeberg og Lars Iversen Melvold. Hun vart gift med Jacob Svendsen Schea. Annichen Christensdtr var datter til Christen Løri. På skiftet etter kona til Christen, Aaste Svendsdtr. den 7/9 1736, opplyses det at Annichen er gift med Hans Hansen, lensmann og bor her på garden. VAL I SØRUM GNR. 31 Val er den største garden i Sørum, 800 da dyrket jord og 1800 da skog, 35,44 skyldmark. Den har vært i en av Heyerdalenes eie. Emil Frøen hadde Val fra århundreskiftet, og hans dattersønn er nåværende eier. 231

12 EN DØL MÆ TRADISJONER EN DØL MÆ TRADISJONER HUSMANNSGUTTEN HANS EVENSEN FRÅ «BAKLIA» I FÅBERG 75 ÅR DEN 27. OKTOBER 1973 Bosatt 52 år i Nittedal. Opprettet eget museum i Nittedal, fikk Kongens fortjenstmedalje i gull Av Kristen Rønning. Iblæmt kæin sjøl en gudbræinsdøl mæ frarntidsvoner. pågangsmot og tradisjoner uten helt å væta hå en gjør dra på måfå inn i tida bort frå fjell og barndomslia Inspirert ta Lågas viltre dæins mot sør. En anleggsslask frå Fåbergslia som kom flytende mæ tida, vart tel en traust og brukbar nittedøl. Adoptert førdi hæin voks ihop mæ folk i bygda sjøl. Frå anleggsvas tel kruttværksbas i tradisjoner grodde nye framtidsvoner i ei hard og utrygg brytningstid. Det rakk tel både mat og hus, tel ei og æina klype snus, av og tel en bitte liten knert på si'. Spjælingen frå Fåbergslia vrei seg gjønnom nedgangstida. Hæin fæin et græpa kjæringernne og'. Slike som 'a Gunnvor er det itte æile som kæin få. 166 Hu Gunnvor ja, vart god å ha på så mange måter. Hu var slu å gjette gåter, læsa gubbetanker, om du vil, stelle hus og baka gåtter, lappe bokserev og våtter, laga fest og ta en hårdag mæ et smil. Nå vart det stas i Kruttværkslia. Mæ giftinga kom mæindomstida. De hadde hus mæ jord, fekk onger, slik hælri hadde drømt om og tulla mæ så mange gonger. Om gubben var en snartenkt kar mæ ambisjoner var'n før sto: tel illusjoner om å bli en bygdemonarkisk. Dær hæin for i stell og styre spelte hæin på nystemt lyre, sjøl når andre tromme-iommet i harnisk. Hæin var en harding tel å preke, og i bygdebiblioteket. som hæin var basen før i lengre tid, vart det og ei råd mæ kulturelle gjøremål på si'. Hans Evensen, du går igjen i dænni bygda. Frå du kom, langt inn i trygda kæin en rekje oppatt vegaspår. Tru itte at jeg tenkie på deg og «Rauerskogen» nå, der du raka hjulspårhøl i mange år. Å nei, hæin Hans ifrå «Baklia» gikk og raka litt ta tida i en veg imilla livet før og nå så en kæin få rusle rundt og meditere litt, og sjå. 167

13 ARB OK FOR ROMERIKE HISTORIELAG IX EN DØL MÆ TRADISJONER Skøilia vil mæ tida bli ditt memoar, Den ville drømmen som du bar om å kunne trå på eiga jora fekk du oppfylt her i lia. «Granly» som vart ditt mæ tida, ligg imilla storskog og måråssol. Hans Evensen. Det er så langt tel Påbergslia, men du glømte itte tida ifrå hemmet ditt og slekta di der nord. Miljøre og tradisjona fekk du ta mæ da du får. Du har ruse rundt og snuse oppatt gamle ting. mangletre. bundingsnystering. ferdakister, laup og rosmålt skrin, stenøks uten skaftehøl, tovebrett og bankefjøl, år'latjønn som var et utbredt medisin. Det finns så mange rare ting ti hus du tømre i en ring omkring et tun litt bortpå knausen her imilla åkerjord og suset ifrå Skøimarkas trær.r Framtidsvona, tradisjona, pågangsmotet, illusjona ligg å flyt i tidløshet. Slit og svette gjønnom tida, dagliliv i «Nitj ulla» kæin en finna at. og lære litt ta det. Du lyt ha takk før æilt du rakk oppgjønnom åra. Rekje oppatt æile spåra etter deg i bygda år før år: «Fæmogsøtti år i tina, toogfemti hær i lla,» dæ blir mange steg før den som bære går. Lykke tel, på veg i tida og mårådagen i Skøilia, mæ takk tel Gunnvor og tel deg sjøl før at du har vøksi deg inn i tida tel «NITTEDØL». Livets gang igjønnom tida ligg som arv i Skøilia tel den som skrur seg inn i tida nå, og tel de som lyt ta på seg livets ansvar etterpå

14 EN HURD0LING SOM 0NSKET A GJ0RE SITT NAVN ((UDODELIG)) Av skolestyrer Efling Morten. Blant de legater vi har i Hurdal, er også et som ble opprettet i 1814 av Christian O. Lien. Det var på 100 riksbankdaler. Rentene skulle brukes til <<de fattige skolebrarns understrattelse». Christian Olsen var fra Haug, men hadde giftet seg med enka i Almlia, som i dag er en del av Flaen. Han var bruker her fra Enka, Anne Kathrine, hadde 7 barn med sin forrige mann og 2 stedbarn. Men Christian Olsen gjorde nok et godt gifte, for Almlid var en storgard med stor skog, stor besetning og husmannsplasser. Både husa og innbo vitna om stor velstand. Almli eller opprinnelig Almimork går nok tilbake til gammalnorsk tid. Anne Kathrine drade i 1811, og garden med den store skogen ble solgt til Carsten Anker for riksdaler, og boet hadde en netto pfi nær rd. Frar hadde Christian Olsen ved kjrap og salg av Nordlidalen også tjent 150 rd. Så selv om han måtte skifte, satt han igjen med en stor slump penger. I sin ungdom hadde han kjent eventyrfortelleren Berthe Tuppenhaug, og som enkemann tenkte han å gifte seg med henne, men dette ble det ikke noe av. Han drade alt i Christian Olsen skreiv seg for Soelien (Srarlia), for i 1695 hadde Almlia blitt delt i to, Nordlia og Sralia. Men tilbake til legatet: <<Da det har behaget den algode Gud at velsigne mig med timelig Formue og givet mig mere end jeg i dette nærværende Liv tenker at behrave, så er dette at jeg med fuldt Overlæg og fuld Sands og Samling vil testamentere og bortskjænke 100 Rbd S. V. (riksbankdaler sralv verdi) Siger Et hundrede Riksbankdaler Sralv Værdie, stående på obligasjon hos Even Nielsen Rognlien, til Understrattelse for fattige Skolebrarn i min Fradebygd Hurdalen, som jeg nu overlader til Peder Johansen, skolelærer, Ole Eriksen Rrasrud og Jens Johansen Garsjraes fulde Rådighed efter min d0d at uddele og bestyre, som de efter bedste Skjransomhed finde for godt, hvilket jeg nu haver trende Personer hidkaldet, for at modtage denne min Begjæring og Villie. Soelien i Hurdalen den 12 April Christian Olsen Lien 6). Legatet er stadfestet av den svensk-norske kongen Carl XIV og stadfestelsen har denne form: <Vi Carl av Guds Nåde, Konge til Sverige og Norge, de Goethers og Venders m. m., Hertug til Slesvig, Holsten Stormaren, Ditmarsken, Greve til Oldenburg og Delmanhorst xi xi. Gjrar vitteligt at eftersom hos os underdanigst er bleven ansragt og begjæred Vor nådigste Confirmation paa et av Christian Olsen Lien under 12. April 1814 oprettet Gavebrev, hvorved denne bortskjænker Et Hundre Riksbankdaler Sralv Værdi, staaende paa Obligation hos Even Nielsen Rognlien til Understrattelse for fattige Skolebrarn i Hurdalen, hvilket Gavebrev her in orginale findes vedhæfted og hvoraf i vor norske Regjerings Cancelies derfor er indlemed in ligelydende Gjænpart, da ville Wi bemældte Gavebrev saaledes som dette her findes i alle dettes Clausuler og Punkter naadigst have confirmered og stadfæsted, saa og hermed confirmere og stadfæste samme. Givet i Christiania den 23 August 1826 Under Rigets Segl efter Hans Majestæt Kongens naadigste Befaling. Christian Olsen Lien har fått en fin attest av de frarste legatbestyrere. Den er sikkert skrevet av lærer og klokker Peder Johansen, omgangsskolelærer fra og så fast lærer ved bygdas frarste faste skole til Her er oppsettet: <<Eftersom at vi Undertegnede ere af Christian Olsen Lien valgte til at anvænde og bestyre et Hundre Riksbankdaler Sralv Verdi, som denne ædle Mand vil bortskjænke til Understrattelse for fattige Skolebram i sin Fradebygd Hurdalen, saa anse vi dette for en hellig Pligt at modtage og overveie, hvorledes disse brar anvendes, da beslutte vi at disse Pænge altid brar staae paa Renter mod lovbefaled Sikkerhed og kunde Renten for hvert Aar anvendes til Religionsbrager for fattige Skolebrarn i Hurdalen Hovedsogn. Om Capitalen av Debitor bliver opsagt og udbetalt, saa er dette vor pligt, at faae den atter udsat paa Rente saa snart som mulig, saa at den altid maa staae paa Rente. Lisledes beslutte vi, at der altid maa v2re 3de (trende) Bestyrere for denne Capital, saa at om En draer, maa de 2de (tvende) gjenlevende vælge En i den avdrades Sted, som er bekjendt for at være en troe,

15 ARBOK FOR ROMERIKE HISTORIELAG IX retskaffen og samvittighetsfuld Mand, saa at der altid maa være trende. Det samme gjælde og, om nogen av disse Bestyrere flytte ud av Sognet. Paa oven anforte maade synes vi dette er best tjenligt, da dette kan være et lysende Exsempel for Andre, og en evig Erindring om denne ædle Mands Handlinger, da,naar dette jo eengang blev bortgivet, var det og med det samme glemt. Gid flere vilde folge dette roosværdige Exempel, som Gud har givet noget til overs, og saaledes være Aarsag til Manges baade timelige og evige Lykke! Peder Johansen, Skolelærer, Ole Eriksen Rosrud med paaholden Pen. Jens Johansen Garsjoen med paaholden Pen. At Christian Olsen Lien vare ved fuld Sands og Samling, da han gjorde dette Testamentet, bevidnes af os Undertegnede. Lars Olsen Lundbye. Christian Nielsen Bratlie.» Christian Olsen Liens Legat gjor nytte: For rentene er folgende boker utdelte for året 1845: Til Ole Christophersen Tomte et nytt testamente... 2 sk. 2 p. 2 Anders Evensen Ronken et nytt testamente... 2 D 2» 3 Karine Knudsdatter Solibakken et nytt testamente... 2 a 2» 2 Ole Evensen Haugs barn... 2 >> 2» 2 Pauline Rasmusd. Solsrud en ABC av Seminarlærer Hansen... 8» Else Marie Eriksdatter Rodfossen en ABC av Do... 8» a Henrik Brænnas barn en ABC av Do D a Ole Christian Lucasrud en Katekisme Olaus Olsen Rodfossen en Katekisme... 4» 3 Peder Simaruds barn en Katekisme... 4» )> Olaus Olsen Rustadbækken en Katekisme... 4 a Tilsammen 2 spesidaler «At utdelingen er skjedd som ovenanfort bevitnes Datum 31te Desember P. Johansen. W. Pedersen.» (Dette er klokkeren og hans sonn. William Pedersen var konstituert som lærer i det nye distrikt opprettet 1843.) Imidlertid ble legatet etter statsfallitten og den nye pengeinnvekslingen bare på 50 spesidaler.

16 MELDINGER EN NORGES-HISTORIE PA ENGELSK Dr. T. K. Derry: ehistory of Modern Norway ,> Oxford University Press Dr. T. K. Derry har skrevet flere bøker om emner fra Norges-historien m. a. også en meget god bok om krigen i Norge 1940 og en nitid bok om nazismen og Quisling i verket «European Fascism». Derryer en energisk og produktiv forsker, gløgg og med innsyn og utsyn etter grundige granskninger på forhånd. Han har skrevet flere framifrå bøker f. eks. både om Englands og Belgias historie. Han behersker norsk fullt ut og har det rette grep på det norske kildemateriale. Denne siste boken gir en grei fremstilling av det som hendte da det selvstendige Norge ble skapt, og de som var med på å makte dette er ikke glemt. Alt som føres fram er meget omhyggelig og utførlig 'jokumentert. Henvisningene til norske og utenlandske kilder er på ikke mindre enn 23 sider, og listen over engelsk litteratur i emnet er på 9 sider, og registret for oppslagsord og navn er på 9 sider. Boken behandler både styre og stell i Norge, forholdene i de nordiske land og 'de internasjonale problemer under Napoleons-krigene og de to siste verdenskriger og fredstiden til Den økonomiske, politiske og sosiale årsaksrekke er Inngående og klart behandlet. Skildringene av utvandringene til USA og andre land og til med misjonsarbeidet i fremmede land er drøftet med var oppmerksomhet og dokumentasjon. Når Derry skriver om norsk kunst og litteratur legger han for dagen særmerkt evne til konsise karakteristikker. Jeg mener at denne boken bør finnes i alle større bibliotek og i skolebibliotekene i Norge. En lokalhistoriker vil kunne få mange impulser til sitt arbeid av Derrys bok. Den er dessuten forsynt med utmerkt oppsatte statistiske tabeller og tflvlsninger. Det er knapt noen annen utenlandsk vitenskapsmann som har skrevet et så solid og Innholdsrikt verk om Norge i denne tiden med så fin fortellermåte og uten overflødige ord og teorier. Boken er som alle bøker fra Clarendon Press i Oxford vakkert satt opp og trykt. Illustrasjonene og portrettene er velvalgte og meget godt gjengitt. Denne velskrevne boken burde og finnes i alle norske ambassader og konsulater i engelsktalende land. Helge Re/sum 261

17 r- ENKEFEBER PA RAKKESTAD I STORE NES Av Erling Østerud Omkring hundreårsskiftet kom Maren Lohrbauer hjem fra USA til gamlelandet og ble Fruen til Rakkestad. Hennes mann, Sigurd Lohrbauer, hadde kjøpt gården i 1899, men overdrog den få år etter til henne. Han døde i USA, og hun ble enehersker på den store gården. Fru Lohrbauer var ingen hvem-som-helst. Hun hadde syn for hva stedet med ruvende beliggenhet opp for Vorma kunne bli, og hun hadde evne og vilje til å nå mål i raske etapper. Dessuten hadde hun amerikanske dollar - mange dollar. Som nær medarbeider stod gårdsbestyreren, Fuglesang, men hun var selv sjefen uten konkurranse, innen- og utendørs. På mindre enn et ti-år ble Rakkestad i ny fasong presentert etter sin tids krav og fruens smak. Husene ble restaurert, bygd om eller nyreist. Elektrisk lys ble skaffet med akkumulatordrevet eget kraftverk. Pumpeanlegg for Vorma-vann ble ordnet nede ved strandkanten med rørledning opp til nyreist vanntårn ovenfor husene, parkmessig vakker hage opparbeidet rundt de to svære bygningene. Og endelig ble gårdsveien ned til Rakkestadlandet utbedret til brukbar standard for nødvendig ferdsel med hest og trille - eller for hester og landauer, når standsmessig befordringsmiddel trengtes for celebre gjester til gårds. Det trengtes etter hvert ofte. Arnesbrua var ennå ikke bygd, og bilens tid hadde bare så vidt nådd pionerstadtet. Fru Lohrbauer motoriserte transporten etter eget hode. Pilarene etter stor brygge ved elvestranda er ennå synbare på lavvannstand. Her hadde hun sine motorbåter fortøyet, først en mindre, senere den store, komfortable «Harry». Folk stimlet sammen på Vormsundbrua for å skaffe seg nærglimt av vidunderet, når «Harry» kunne høres tøffende syd fra Arnes og nærmet seg, passerte «heisen» på brua og etterlot skvulpende bølger mot elvebreddene på vei oppover med fintfolk mot brygga ved Rakkestadlandet, der landaueren stod klar. 12. Romerikstun 177

18 / /<1 ARBOK FOR ROMERIKE HISTORIELAG IX Bare en av de faste gjestene var bil-pioner. Det var «Kaape Henie» - far til Sonja den Første. «Kaape-Henie» eide automobil, sikkert den aller første på jevnlig besøk i Nes, strekningen Kristiania Rakkestad. Enken var målet. Hun hadde utvalg av oppvartende kavalerer, men det ble ikke han. Ung var Maren Lohrbauer ikke da hun for % hundre år siden tok Rakkestad i sin besittelse. Det het seg at hun skulle ha hatt sju barn. Men en kunne ikke se det på henne, som det heter, - tvert imot. Hun hadde livslyst som få og omsatte denne i handling og opplevelser. Mest markant og sikkert klarest bevart i minnet står nok den eksklusive selskapeligheten som i hennes siste år i Nes utfoldet seg på Rakkestad «rulleloft». Hele annen-etasjen i den store sidebygningen var innredet til festsal. Her var det scene og i dobbelt forstand høyt under taket. Her ble Maren Lohrbauer midtpunktet - på scenen og på dansegolvet - Den glade Enke på Rakkestad. Her raste enkereberen noen hektiske år, helst på nyåret etter sesongåpning 2. juledag Enkens egen «Jebursda». På Rakkestad rulleloft bølget parene i trefjerdedels takt til Franz Lehårs smektende melodier. Den store ope ENKEFEBER PA RAKKESTAD I STORE NES rettekongens udødelige mesterverk erobret verden - fra Wien over Paris og Berlin, til København og Kristiania, til Den glade Enke på Rakkestad i Store Nes. Det var i 1905, enkereberens første år. Men bildet av Maren Lohrbauer ville vær ufullstendig om en stanset med Enkevalsen. Fru Lohrbauer var samfunnsaktiv og utadvendt, usnobbet og varmhjertet. Hun samlet sine mange håndverkere og øvrige medarbeidere i fast tjeneste på gården til hagefester og julefester. Hun inviterte barn og ungdom til juletrefest på sitt rullelott og opptrådte selv med iver i dokketeater. Hun forærte gamle Karl Thoresen Rudstarigen motor til hans store lastebåt. År etter år hadde han rodd Vorma i med- og motvind med melk og varer til og fra Årnes, til og fra meieriene og landhandleriene langs Vorma. Motoren gav velfortjent avlastning i det seige slitet med lange og tunge årer. Jo, Maren Lohrbauer kunne være gavmild der det trengtes. I arbeidet med å holde liv i Nes Private Middelskole ytet hun sitt. Men her førte hun sin egen politikk. Hun ville slå sammen til en de to middelskolene, Nes og Årnes. Hun ønsket å reise middelskolens hus midtveis - slik det heter i Louise Riis Bøhns første markensrevy på Kulmoplassen i 1906: «til centrum hos Hole paa Bjørk», som alle versene sluttet med. Hun tapte denne striden. Middelskolebygningen på Taterud sto ferdig i 1907, to år tidligere enn Årnesbrua. Sannsynligvis var det fru Lohrbauer som så lengst, og hadde vunnet kampen om brua var kommet noen år tidligere. I 1909 var enkefeberen på Rakkestad endt. Den glade Enke giftet seg med en av de mange som forsøkte seg som Grev Danilo. Det ble operasanger Carl Hagrnan som vant den fighten. Da solgte hun Rakkestad, drog med sin sanger til Kristiania og ble igjen bymenneske. En episode i bygdelivet var forbi -mest savnet av de håndplukkede, som hadde danset Enkevalsen på Rakkestad rulleloft i 3-4 glade år, men savnet også av enkelte andre som ikke hørte til de utvalgte og heldige på samfunnets solside. 179

19 ROMERIKE I GAMMEL FEMTE VISE Glommens 17de Mais-Qvæde 1. Skjm-Vorma hun holder i krandset Haand et trefarvet Vimpelbaand: Paa Eidsvolds Strand det vajzd om nyplantet Frihedsvaand. Men bredarmet Glom til Sarpe-f lom en 0sterdals-Furustok ber'. Hiin Bendel dertil Han feste vil, og reise Norbann'ret der. 2. Naar Maibanner vajer i Sarpe-jlom. da stimle skal Folket om, og lcere: kun Folkets Styrke kan verne dets Helligdom; at Arme der vil og Herder til, nf skinnende Muskler en Foss hvis oploftes skal den Lov over Dal. den Frilledens Ark bland2 Os.

20 ÅRBOK FOR ROMERIKE HISTORIELAG IX FEMTE VISE 3. Som Storglommens farer - i sterken Arm den leger med Harpekarm. Hvad Godt der i Norge bendes Han synger af fulden Barm. Han synger hvordan Kong Karl Johan tveeggede Brodersvcerd brud; at Kongernes Far t'il Fattigmand skar saamangen en Skive Brad. 6. Bekrandser med Hafslundens Egeflor det Norriges Underchor. som synger Borgerkongen sau mandige Æresord: <<Hi1 vere dig Drot! Du sidder godt. Thi Maifolket berer dig nu. Dig Tillid og Tro er Stallare to: De ceres i Nord som Du.» 4. Opstegen til Sarpsborg ner Himlens Sky, Han uiner om Haldens By Storhavet lunkle under Kjcer-Syttendemajens Gry. Da blegner han brat. Han foler, at en Guddom ham Iorer tilgravs. Den hvirvler ham nu med Sarp-Halelu til Frihed, til Dad, tilhaas Kom Normand, og scet dig paa Borge-skrent og mcerk i din Sjel paa Prent det Qvad, som bruser under paa Harpen af Almagt spendt! hvor rungende Glom, den Strenge flom, lovsynger den tvekronte Carl; som agtede Nor, den Lave, for stor at toiles af Gathajarl! 7. Se derfor reiser den Furu, som hidiurtes af sterke Glom, og som den milde Vorrna bandt trefarvet Bendel om. paa Frihedens Dag til Æresflag for Dig i den rungende Foss! Den skummer tilgravs hver Nidding, tilhavs, som krub mellem Dig og Os. Henrik Wergeland Trykt i samlingen «Folkeviser», Christiania 1832.