OSLO TINGRETT -----DOM Avsagt: i Oslo tingrett, Saksnr.: TVI-OTIR/05. Dommer: Saken gjelder:

Transkript

1 OSLO TINGRETT -----DOM Avsagt: Saksnr.: Dommer: i Oslo tingrett, TVI-OTIR/05 Tingrettsdommer Ina Strømstad Saken gjelder: Eierskap og råderett til kunstverk, krav om erstatning m.v. Terje Brofos Advokat Lars Tarjei Berntsen Rettslig medhjelper advokat Magnus Ødegaard mot Morten Dreyer Advokat Tor Erik Heggøy Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse

2 DOM Saken gjelder tvist om eiendomsretten til Terje Brofos kunstproduksjon frem til 1998 samt krav om erstatning og oppreisning for krenkelse av hans rettigheter etter åndsverksloven. 1. Framstilling av saken Terje Brofos er billedkunstner under kunstnernavnet Hariton Pushwagner. Kunstnernavnet refererer seg til supermarkedenes handlevogner. Navnet er i likhet med kunsten hans ment som en kritikk av forbrukersamfunnet. Brofos har arbeidet som billedkunstner hele sitt yrkesaktive liv, i perioder med stor produksjon av malerier og tegninger. Kunsten betegnes ofte som pop-art. Mange av verkene gir assosiasjoner til tegneserier, slik som seriegrafiserien En dag i familien Manns liv, mens andre, for eksempel hovedverkene Jobkill, Gigaton og Selvportrett, kjennetegnes ved en enorm detaljrikdom. Hans kunstneriske anerkjennelse har vært økende med årene, og i det siste har han også hatt betydelig kommersiell suksess. Han er innkjøpt av kunstmuseer som Nasjonalmuseet, Bergen Kunstmuseum og Lillehammer Kunstmuseum, og har deltatt på en rekke separatog kollektivutstillinger i inn- og utland. Brofos traff Morten Dreyer traff første gang i 1980 etter at Dreyer hadde sett seriegrafiene og kontaktet ham med tanke på et fremtidig samarbeid. Den kommersielle suksessen var den gang liten, og Dreyer, med kjennskap til forretningsdrift og meget kunstinteressert, ønsket å bidra i salgsarbeidet. Samarbeidet de første årene var nokså løst; de hadde sosial kontakt, der Dreyer dekket kostnadene, og han bidro noe praktisk, økonomisk og administrativt i forbindelse med Brofos kunstneriske virke. Brofos hadde samtidig flere velgjørere, bl.a. svigerfaren Olav Alstad, kunstneren Knut Jørgensen og forretningsmannen Nils Riise. Sistnevnte dekket bl.a. et 10 måneders opphold i New York i Ut over 90-tallet ble samarbeidet tettere. I 1995 ble Brofos skilt, og Dreyer tok større sosialt, økonomisk og administrativt ansvar for ham. Da Brofos ble invitert til å stille ut på Kunstnernes Hus i februar 1997, ønsket Dreyer å formalisere samarbeidet, fordi det var et flerårlig prosjekt, som krevde betydelig innsats. Den 10. august 1995 undertegnet de følgende avtale: 1.0 Prolog Dette dokument er undertegnet av Terje Brofoss; med artistnavn: Pushwager, og Morten Dreyer, med hensikt å ivareta TB sine forretningsmessige, kunstneriske og private interesser TVI-OTIR/05

3 2.0 Historikk Morten Dreyer (MD) har siden 1981 arbeidet som TB sin agent og personlige sekretær. Samarbeidet som ble innledet den gang var basert på en muntlig avtale hvor TB tilbø MD 51 % av salg av TB sine arbeider. Arbeidet begynte i 1982 da MD arrangerte en utstilling av silketrykk på Josefine vertshus. Salget var marginalt, og dekket naturlig nok ikke utgiftene til innramming m.m. MD tok da til lager ca silketrykk da TB selv ikke hadde noen mulighet til å oppbevare denne relativt store mengden kunsttrykk. MD har siden oppbevart opplaget på forsvarlig måte på diverse adresser, pr tiden i eget kontor i Holmesgate 3 på Aker Brygge. MD har siden 1982 investert ca kr ,- i diverse utlegg for TB. Det er ikke ført detaljert regnskap for utleggene. Forholdet har mao. vært rimelig løst, men likevel forpliktende for MD. Det er også nedlagt et meget høyt antall timer fra MD sin side. 3.0 Intensjon MD sin intensjon er å hjelpe TB til å oppnå kunstnerisk anerkjennelse. 14 år med stor negativ saldo for MD viser at hensikten ikke nødvendigvis har vært økonomisk profitt. MD har pr i dag et behov for å konkretisere samarbeidet, da det er avtalt en utstilling i Kunstnernes Hus i 1997, begge saler i annen etasje. TB er også separert fra sin kone, hvilket impliserer et økende sosialt ansvar for MD. 4.1 Økonomi Etter ønske fra TB er nøkkelen for deling av fortjeneste: MD 51 % - TB 49 %. Dette dokument konverterer MD sine utlegg til dags dato til en eierandel på 51% av den totale produksjon. Bilder som er i TB sin oppbevaring, men tilhører andre er som følger: 1 - Gigaton: Lasse Grønn Nilsen 2 Selvportrett: Morten Dreyer, særeie 3 Heptashinok: Morten Dreyer 4.2 MD med sitt flertall råder over alle bilder signert Pushwagner. Alle salg skal foretas av MD evt. godkjennes av MD. 4.3 MD skal opprette en konto for TB sin private økonomi. TB sin garantiinntekt skal overføres denne konto. MD tar ansvar for betaling av alle TB sine private utgifter: MD har også ansvar for å gi TB et sted å bo og arbeide. MD betaler ut hver uke lommepenger etter et avtalt beløp. MD er ansvarlig for å fremskaffe de nødvendige materialer til TB sin produksjon. Utlegg utover TB sine inntekter mht. garantiinntekt og salg dekkes av MD. Det skal fra dato for opprettelse av konto føres regnskap over MD sine utlegg og inntekter TVI-OTIR/05

4 Bilder oppbevart på Nor Cargo kan kun kvitteres ut med underskrift av både TB og MD. Ny prokura opprettes omgående. Hvis en av partene dør trer dødsboet inn i partenes sted. Alle rettigheter til reproduksjoner tilhører MD. Denne avtale gjelder til år 2001, da status vil gi grunnlag for ny avtale, eller partene enes om forlengelse. I medhold av avtalens pkt 4.3 fikk Brofoss utbetalt kr 100,- pr dag, senere kroner 200,-. I tillegg fikk han daglig gratis mat på Dreyers restaurant Beach Club. Dreyer tok det økonomiske, praktiske og administrative ansvar i forbindelse med utstillingen på Kunstnernes Hus, mens Brofos hadde den kunstneriske regien. Som ledd i forberedelsene, leide Dreyer atelieret Ekely og senere et lokale på Hasle. Han engasjerte flere assistenter i arbeidet med produksjonen, til sammen var 35 personer involvert. Underveis var Dreyer frustrert over at Brofos livsstil gikk ut over fremdriften, og tok dette opp med ham. Prosjektet ble imidlertid ferdigstilt, og utstillingen var en stor kunstnerisk, men marginal kommersiell, suksess. Dreyer var også frustrert fordi han mente at Brofos solgte kunst i strid med 1995-avtalen. Han tok dette opp med Brofos i et brev av 17. april 1997, der han minnet om 1995-avtalen. I brevet heter det videre: Jeg mener ikke at vi skal unngå å selge bilder, men hvis du selger bilder billig uten min viten så ødelegger du markedet for oss begge. Jeg gidder ikke lenger betale dine regninger hvis du ikke følger avtalen. Mener for øvrig det jeg sier om at jeg da vil kaste deg ut fra Hasle. Ser heller ingen grunn til å fø deg gratis på Beach Club i så fall. Du overtar selvfølgelig garantiinntekten og kan overleve spartansk på den. En hybel vil ta % av lønnen din, så det blir lite igjen til mat og moro. [..] Samarbeidet fikk ytterligere brister i anledning en utstilling på Quart-festivalen samme sommer. Dreyer fremholdt at Brofos ikke tok tilstrekkelig ansvar for utstillingen, og var bekymret for hans bruk av alkohol og rusmidler. Konflikten toppet seg ved årets slutt da Brofos lånte ut atelieret på Hasle som øvingslokale for et rocke-band, og det senere ble gjort innbrudd i lokalene. Dreyer ble frastjålet verdifulle gjenstander og en platesamling av affeksjonsverdi TVI-OTIR/05

5 Fra 1998 var det forretningsmessige samarbeidet i realiteten avsluttet. Ordningen med utbetaling av kunstnerlønnen og bespisning på Beach Club fortsatte, men de hadde mindre sosial omgang. Brofos hadde store rusproblemer, han var uten fast bopel og hans kunstneriske produksjon var stoppet opp. Betydning av disse problemene er omstridt. Brofos og Dreyer inngikk en ny avtale den 10. mars Det er uenighet om foranledningen og initiativet til avtalen, som lyder: Avtalen erstatter tidligere avtale mellom Morten Dreyer og Terje Brofoss. Terje Brofos overdrar samlingen i sin helhet til Morten Dreyer. Morten Dreyer har betalt et pr i dag ukjent beløp (størrelsesorden kr ) over tid. Samlingen var da allerede på et lager i Dreyers besittelse, slik at det ikke var nødvendig med noen praktisk gjennomføring av avtalen. Dreyer tok senere kontakt med sin advokat Jeppe Normann, som rådet ham til å utforme avtaleforholdet nærmere. Den 8. desember 1998 møttes Dreyer, Brofos og Normann på Dreyers kontor for undertegning av en ny avtale: 01 Bakgrunn. Morten Dreyer har siden arbeidet som Terje Brofos sin personlige assistent mht. faglige og personlige anliggender. 02 I denne perioden har MD forskuttert TB med ca kr ,-. 03 Da det i dag er enighet om at samarbeidet opphører, enes det om at MD overtar samtlige bilder MD pr dato oppbevarer for sum beskrevet i pkt. 2. Bildene omfatter utstilling fra Kunstnernes Hus i 1997, Kunstnerforbundet i 1995, bilder fra New York, Job Kill, Heptashinok, 2 stk. selvportrett, samtlige silketrykk og ca 10 malerier. 04 Avtalen erstatter avtale av , slik at bilder etter denne dato tilhører TB alene. 05 Avtalen gjelder også reproduksjoner av gjeldende samling. 06 Fremtidig samarbeid avtales etter prospekt. Avtalen er undertegnet av Dreyer og Brofos, og bevitnet av advokat Normann. Avtaleteksten er formulert av Dreyer. I 1999 traff Brofos Stefan Stray, som i dag er hans personlige assistent. Han hadde fortsatt alkohol- og rusproblemer, og var uten bosted og arbeid. Inntekten var begrenset til kunstnerlønnen på om lag kr ,-. Brofos flyttet inn til Stray en gang i Den kunstneriske produksjonen kom etter hvert i gang igjen, og i 2000 hadde han to mindre utstillinger TVI-OTIR/05

6 I august 2000 tok Stray og Brofos kontakt med advokat Jens Skøyen for bistand i anledning 8. desember 1998-avtalen. Dreyer sendte kopi av avtalen på Skøyens forespørsmål. Det var ikke ytterligere kontakt, og Skøyen avsluttet oppdraget. Senere, i februar/mars 2001, tok Stray og Brofos kontakt med organisasjonen BONO (Billedkunst Opphavsrett i Norge). BONO, som kun bistår i opphavsrettslige spørsmål, ikke ved tvist om eiendomsretten, sendte den 1. mars 2001 brev til Dreyer: [..] De vil senere bli kontaktet av Pushwagners advokat vedrørende hvorvidt avtalen signert av Dem og kunstneren og datert 8. desember 1998 kan anses gyldig. De underliggende forhold for avtalen berøres dermed ikke her. [..] Det arbeides for tiden med å lage en større monografisk presentasjon av Pushwagner. For avfotografering av disse arbeidene, må Pushwagner få tilgang til de kunstverk som for tiden er i Deres besittelse. [..] Dreyer besvarte brevet i telefaks samme dag: [..] Avtalen av 8. des ble signert etter initiativ av Brofoss selv, da han av samvittighetsårsaker ville gjøre opp for diverse forhold i perioden 1982 til Hvorvidt denne avtalen er juridisk korrekt eller gyldig, samt bakenforliggende forhold, bør være uvesentlig på nåværende tidspunkt. [..] Jeg har [..] sagt til Stray at jeg er villig til å gjennomføre avfotografering av mine bilder, når det skal benyttes til dokumentasjon av Pushwagners kunstnervirke. [..] Jeg ønsker også å legge til at jeg har velvillig stilt opp for Brofoss og Stray ved diverse anledninger på kort varsel, med kopiering og gjennomsyn av diverse materiale. Stray og Brofos tok ikke kontakt med advokat, slik som varslet i brevet. I 2003 tok de igjen kontakt med advokat, Ragnar Eide, som av ukjente årsaker ble det ikke gjort noen henvendelse til Dreyer. Advokat Jens Mundal ble deretter engasjert i Den 16. februar s.å. sendte han brev til Dreyer, der han anførte at 1998-avtalen var i strid med avtaleloven 33 pga. Brofos livssituasjon og omstendighetene rundt avtaleinngåelsen. Han sendte også brev til Galleri K AS med anmodning om at Brofos bilder ikke skulle selges. Brevet ble besvart av advokat Jeppe Normann på Dreyers vegne, som uttalte at han ikke kunne erindre at det forelå eller at [han] ble informert om omstendigheter som skulle tilsi at avtalen er ugyldig etter avtaleloven TVI-OTIR/05

7 Det var ikke ytterligere korrespondanse, og advokat Mundal avsluttet oppdraget. I februar - april 2008 var den noe kontakt mellom Stray/Brofos og Dreyer i anledning utlån av bilder til utstillinger. Eiendomstvisten var da ikke tema. Deretter, i mai 2008, sendte Brofos ved advokat Lars Berntsen søksmålsvarsel og begjæring om midlertidig forføyning til Oslo byfogdembete, der alle de tre avtalenes gyldighet ble bestridt. Partene inngikk kort etter en midlertidig avtale om salgsforbud frem til 22. oktober Berntsen innga samtidig politianmeldelse av Dreyer for forfalskning av kunstverk. Saken ble henlagt av Økokrim den 7. mai Stevning ble inngitt den 16. januar 2009, og Dreyer sendte rettidig tilsvar. Morten Zondag ble oppnevnt som sakkyndig for å vurdere verdien av den omstridte kunsten i 1998 og i dag. Han avga erklæring den 5. oktober 2009 og fremla en tilleggserklæring under hovedforhandlingen den 8. oktober. Hovedforhandling ble avholdt over seks dager fra 5. til 12. oktober. Begge parter var til stede under forhandlingene. Det ble ført 20 vitner. For øvrig dokumentasjon vises det til rettsboken. 2. Påstander og påstandsgrunnlag 2.1 Terje Brofos påstandsgrunnlag Det gjøres gjeldende at avtalene er ugyldige etter avtaleloven 33 og 36. Dreyer var kjent med Brofos livssituasjon, og har grovt utnyttet den svake posisjonen som Brofos var i på avtaletidspunktet. Derved fikk han overført kunst for betydelige verdier uten en motytelse som står i rimelig forholdt til verdioverføringen. Ved bevisvurderingen gjelder ikke et skjerpet beviskrav. Ugyldighetskravet og vindikasjonskravet er ikke tapt ved passivitet. Videre anføres at Brofos har krav på erstatning etter Dreyers brudd på åndsverksloven 2 og 19, idet Brofos, som eier av kunstverkene, har enerett til å tilgjengeliggjøre og selge verk. Denne eneretten har Dreyer brutt ved salg bl.a. Jobkill og Heptashinok og ved øvrige salg i 2006 og 2008 med til sammen kr ,-. Brofos har videre krav på oppreisning for Dreyers krenkelser av Brofos ideelle rettigheter etter åndsverkloven. Dreyer solgte Jobkill og Heptashinok som separate verk til tross for at han visste eller burde visst at de inngikk i Apokalypsefrisen og ikke kunne selges separat. Videre har Dreyer forsøkt å selge trykket Pianisten etter at visste eller burde ha visst at Brofos ikke vedkjente seg verket. Han sto bak notis i Aftenposten om at partene hadde inngått avtale, hvilket var en krenkelse av Brofos. Sist krenket han Brofos ideelle rettigheter ved utstillingen hos Oslo kunstnerforbud. Brofos hadde ikke samtykket til utstillingen, og den hadde dessuten en form og et innhold som i seg selv var krenkende TVI-OTIR/05

8 Brofoss har nedlagt slik påstand: 1. Avtalene av 10. august 1995, 10. mars 1998 og 8. desember 1998 mellom Morten Dreyer og Terje Brofos (Pushwagner) er ugyldige. 2. Ethvert bilde, enhver tegning og ethvert annet kunstverk skapt av Terje Brofos (Pushwagner) som retten anser at det er urettmessig at Morten Dreyer er i besittelse av eller at det er urettmessig at tredjepart på vegne av Morten Dreyer er i besittelse av tilbakeleveres til Terje Brofos, hvor tredjepart er kunstlageret med navn EXELlageret og adresse Gladengveien 17 på Ensjø i Oslo (heretter kalt Lageret) med mindre annet er angitt nedenfor: - Maleriet Selvportrett år ; - Maleriet DaDaDaTa år 1987; - Maleriet Going Home år 1993; - Maleriet Production år 1992; - Maleriet Gunman år Maleriet Beach Club år 1992; - Maleriet Rock Lobster år 1994; - Maleriet On the road år 1992; - Maleriet Action år 1993; - Maleriet Heng I år 1992; - Maleriet On the road 2 på lerret år 1997; - Maleriet Going Home på lerret år 1997; - Verket Rock Lobster på presenning år 1994; - Verket Quart på presenning år 1994; - Maleriet Sol høyde 123 cm år 1988; - Gjenværende malerier av New York frisen år 1988 høyde 122 cm, det vil si maleriene med titlene Baby, Her kommer jeg 1, Her kommer jeg 2, Her kommer jeg 3, Mamma og pappa, Nam-nam, Dæ-dæ. På plass 1, På plass 2, Heng I, God dag hr. Mann, God dag alle sammen, Hei, På vei 1, Nesten fremme, På plass 4, På plass 5, Dadadata, 23, Produksjon, Aksjon, Kindergarten, Frihet, Musikk 2, Oppover, Fremme 1, Fremme 2, Fremme 3, Sov godt 1, Sov godt 2, Musikk 3, 3D 2, 3D 3, 3D 4, God natt 1, God natt 2, Nam nam 2, Måne og Baby 2 samt maleriet med tittelen På vei 2 forutsatt at sistnevnte maleri fortsatt befinner seg på Lageret; - Billedromanen Dadadata år 1985; - Hele frisen fra Kunstnerforbundet år 1995; - Hele frisen Continuous fra Kunstnernes Hus år 1997; TVI-OTIR/05

9 - 904 trykk av serigrafien En dag i familien Manns liv år 1980 som enten befinner seg på Lageret eller som oppbevares hos Galleri Briskeby, Galleri Tonne eller Galleri Trafo på vegne av Morten Dreyer; - 49 trykk serigrafi Musikk 1 turkis år 1992 inkludert eiendeler tilknyttet slikt turkis trykk som er beslaglagt av Økokrim, samt eventuelle trykk serigrafi kalt Musikk 1 eller Pianisten turkis år 1992 som oppbevares hos Galleri Briskeby, Galleri Tonne eller Galleri Trafo på vegne av Morten Dreyer; - 13 originale skissebøker/dummies; - Øvrige tegninger og skisser som Terje Brofos har skapt som befinner seg på Lageret. 3. Morten Dreyer dømmes til å betale erstatning til Terje Brofos (Pushwagner) oppad begrenset til NOK ,-, med tillegg av forsinkelsesrente, fastsatt etter rettens skjønn. 4. Morten Dreyer dømmes til å betale oppreisning til Terje Brofos (Pushwagner) oppad begrenset til NOK ,- fastsatt etter rettens skjønn. 5. Morten Dreyer dømmes til å betale Terje Brofos (Pushwagner) saksomkostninger med tillegg av lovens rente, jf forsinkelsesrenteloven 3 første ledd første punktum, fra forfall og til betaling skjer. 2.2 Morten Dreyers påstandsgrunnlag Prinsipalt anføres at Brofos adgang til å gjøre ugyldighet- og restitusjonskravet gjeldende er bortfalt som følge av henholdsvis passivitet og foreldelse. Brofos har vært kjent med de forhold som angivelig gjør avtalen ugyldig helt fra avtaleinngåelsen uten å foreta fristavbrytende skritt i tide, og uten at han har vært i en slik tilstand at han ikke har vært i stand til det. Fra 1999 til i dag har han hatt en personlig assistent som har bistått ham, og sammen har de i perioden benyttet minst 4 juridiske rådgivere i anledning avtaleforholdet. Adgangen til å angripe desember-avtalen bortfalt senest ved den manglende oppfølgningen av prosessvarselet av 16. februar Dersom kravet om ugyldighet er i behold, men restitusjonskravet anses foreldet, anføres at Brofos ikke har rettslig interesse i å få fastsettelsesdom på ugyldighet. Subsidiært anføres at avtalene ikke har tilblivelses- eller innholdsmangler etter avtaleloven 33 og/eller 36. Hver avtale må her vurderes individuelt. Det gjelder et skjerpet beviskrav fordi beskyldningene som ugyldigheten i så fall begrunnes i, er sterkt belastende for Dreyer TVI-OTIR/05

10 Avtalene reflekterer at partene hadde et gjensidig forpliktende samarbeid i perioden , der Dreyer ga vesentlige praktiske, økonomiske og administrative bidrag til Brofos. Hans samlede bidrag er meget betydelig. Det er dermed ikke noen ubalanse mellom ytelsene i hver av de tre avtalene. Den etterfølgende verdiøkningen av Brofos kunst begrunner ikke en revisjon av avtalene. Det foreligger heller ikke svik, uredelighet eller bedragersk adferd fra Dreyers side, verken i anledning avtaleinngåelsene eller ved forvaltningen av kunsten. Brofos har videre ikke krav på erstatning, fordi han som rette eier etter til avtalene kunne forføye over kunsten. Brofos har ikke krav på erstatning som følge av at verk er splittet i strid med opphavsrettsvernet i åndsverksloven. Brofos har selv solgt verk i Apokalypsefrisen, det kan derfor bebreides for separate salg. Dersom avtalene er ugyldige må salget av Heptashinok uansett holdes utenfor, fordi dette er solgt til Dreyer utenfor avtalene og således i hans eie. Brofos har heller ikke krav på oppreisning, idet Dreyer ikke har krenket Brofos ideelle rettigheter. Det er ikke grovt å bebreide Dreyer for at Jobkill og Heptashinok er solgt som separate verk, når Brofos selv hadde solgt flere verk i Apokalypsefrisen separat. Videre stoppet Dreyer salget av Pianisten så raskt han kunne etter at han ble klar over at Brofos ikke vedkjente seg trykket. Videre kommer notisen i Aftenposten ikke fra Dreyer; det må skyldes en misforståelse utenfor ham. Sist anføres at det ikke var Dreyer som kurerte utstillingen på Oslo kunstforening. Et eventuelt krav etter åndsverksloven for utstillingens form og innhold må rettes kuratoren. Dreyer har lånt ut bildene til foreningen, og kuratoren skulle kontakte Brofos i den anledning. Dreyer kan ikke bære ansvaret for at det ikke er gjort. Morten Dreyer har nedlagt slik påstand: 1. Morten Dreyer frifinnes. 2. Morten Dreyer tilkjennes sakens omkostninger. 3. Rettens vurdering Saken gjelder tvist om eiendomsretten til Terje Brofos kunstproduksjon frem til 1998 samt krav om erstatning og oppreisning for krenkelse av hans rettigheter etter åndsverksloven. Hovedspørsmålene er om eiendomsoverdragelsen i henhold til avtaler av 8. desember 1998, 10. mars 1998 og 10. august 1995 er ugyldige etter avtaleloven 33/ 36, og i så fall om ugyldighetkravet og kravet om tilbakeføring av eiendomsretten er tapt ved passivitet TVI-OTIR/05

11 3.1 Ugyldighet Utgangspunktet for den rettslige vurderingen er prinsippet om at inngåtte avtaler skal holdes, jf. NL Avtalelovens 36 er en unntaksregel fra dette prinsippet. Etter bestemmelsen kan en avtale helt eller delvis settes til side eller endres dersom det ville virke urimelig å gjøre den gjeldende, grunnet forhold som forelå da avtalen ble inngått eller av etterfølgende omstendigheter, og som den som påberoper seg 36 ikke står nærmest til å bære risikoen for. Dette beror på en konkret helhetsvurdering, der mest sannsynlig faktum legges til grunn. Etter fast rettspraksis skjerpes beviskravet dersom retten bygger på et sterkt belastende faktum. Det mener retten ikke er tilfellet her. Retten er kommet til at avtalen av 8. desember 1998 er ugyldig. Innledningsvis bemerkes at Dreyer har anført at Brofos i november/desember 1997 selv foreslo at Dreyer kunne få hele samlingen som oppgjør for Dreyers lange engasjement. Brofos har bestridt å ha foreslått dette. Retten mener forslaget eventuelt må ha vært utslag av den vanskelige livssituasjonen Brofos var i. Uansett var det ikke grunnlag for å ta forslaget bokstavelig, fordi det ikke var grunn til å tolke ham dit hen at han ville oppgi hele sitt livsverk. Retten legger deretter til grunn at foranledningen for de to avtalene var Dreyers ønske om å avslutte samarbeidet, primært som følge av Brofos livsførsel. Han tok derfor initiativ til å formalisere avslutningen. Avtaletekstene er formulert av Dreyer uten forutgående forhandlinger om innholdet. På dette tidspunktet var Brofos sterkt ruspreget og bostedsløs; hans livssituasjon gjorde ham til en svak avtalemotpart, som ga Dreyer rom for å diktere vilkårene. Retten mener Dreyer benyttet dette til sin fordel, hvilket medførte en betydelig ubalanse mellom partenes ytelser. Dreyers ytelse er beskrevet i avtalens pkt 02: Han hadde i perioden 1981 til 1998 forskuttert Terje Brofos ca kr ,-. Retten mener at beløpet gir et sannsynlig uttrykk for Dreyers kostnadsdekning, det vil si ca kr ,- årlig fra Kostnadene knytter seg dels til sosiale utgifter og dels til Brofos kunstneriske virke. Som motytelse overtok Dreyer hele Brofos livsverk, som i henhold til avtalen omfattet utstilling fra Kunstnernes Hus i 1997, Kunstnerforbundet i 1995, bilder fra New York, Job Kill, Heptashinok, 2 stk. selvportrett, samtlige silketrykk og ca 10 malerier. Han fikk også enerett til reproduksjon av samlingen. Samlingen var alt Brofos hadde produsert fra han var 12 år og frem til avtaleinngåelsen, med unntak av et mindre materiale som allerede var solgt. Flere av bildene tok det flere TVI-OTIR/05

12 årsverk å fremstille, hvilket innebar at ubalanse mellom ytelsen målt i arbeidsinnsats. Også den økonomiske ytelsen var ubalansert; markedsverdien i 1998 er av den rettsoppnevnte sakkyndige vurdert å være kr ,-, altså 2 3 ganger høyere enn Dreyers motytelse. Urimeligheten understrekes av ytelsens personlige karakter, og at overdragelsen fratok ham inntektsgrunnlaget, i hvert fall frem til han fortsatte produksjonen rundt år På denne bakgrunn mener retten at 1998-avtalen er ugyldige etter avtaleloven 36. Det følger av dette at også den midlertidige avtalen av 10. mars 1998 er ugyldig. Det er derimot ikke grunn til å behandle 1995-avtalen, fordi det følger av ordlyden at den utløp i Avtalen vekkes ikke til live igjen som følge av de ugyldige avtalene, og partene har dermed ikke rettslig interesse av å få prøvd gyldigheten av avtalen. Retten har vurdert om rettsvirkningen av ugyldigheten bør være at avtalen settes til side eller at den endres. En endring vil være vanskelig fordi det da må skjønnes over hvilke bilder Dreyer har krav som rimelig vederlag for sin ytelse. Retten mener det derfor er hensiktsmessig og rimelig at avtalen tilsidesettes slik at hver av partene restituerer de ytelsene de har mottatt. Dreyer har dermed krav på tilbakebetaling av kr ,-, og Brofos har krav på tilbakeføring av bildene som er omfattet av avtalen. Tilbakeføringskravets omfang er uomtvistet, og fremgår av påstandens pkt Passivitet Dreyer har subsidiært anført at ugyldighetskravet er tapt ved passivitet og at restitusjonskravet er tapt ved foreldelse. Hvilke krav som foreldes etter foreldelsesloven beror på en tolkning av uttrykket fordring på penger eller andre ytelser i foreldelsesloven 1. Andre ytelser er typisk gjenstander, arbeidstjenester, skjøte eller lignende. Også det underliggende forhold kan være gjenstand for foreldelse, dersom det er en fordring. Derimot er tinglige rettigheter ikke å anses som andre ytelser etter foreldelsesloven, jf Ot. prp. Nr. 38 ( ) side 51. Det innebærer at krav på ting som utelukkende bygger på eiendomsrett, ikke er gjenstand for foreldelse, se Hagstrøm Obligasjonsrett side 743. Det er tilfelle her, der bildene kreves tilbake fordi de er kommet ut av Brofos besittelse som følge av en ugyldig overdragelse. I dette ligger at verken det underliggende rettsforholdet kravet om ugyldighet eller det avledede kravet restitusjon basert på eiendomsretten er fordringer i foreldelseslovens forstand TVI-OTIR/05

13 Både ugyldighetsinnsigelsen og restitusjonskravet vil derimot kunne falle bort, dersom kravene ikke er påberopt innen rimelig tid. Den ulovfestede passivitetslæren er begrunnet i de samme hensyn som ligger bak foreldelsesinstituttet - først og fremst hensynet til klargjøring av rettsforhold, hensynet til å skape trygghet for uventede krav samt bevis- og innrettelseshensyn. Hvorvidt passivitetsvirkninger skal inntre beror i stor grad på en interesseavveining, jf. Borgarting lagmannsretts dom LB og Hålogaland lagmannsretts dom LH Spørsmålet er om en rett som har ligget unyttet i lengre tid bør slå igjennom overfor andre interesser som har etablert seg i mellomtiden. Momentene og avveiningen må foretas på grunnlag av den passivitetslære som er utviklet i teori og rettspraksis, der det særlig er fire forhold som er sentrale for om passivitet utløser rettstap god tro hos debitor, kreditors kjennskap til sitt krav, hvorvidt kreditor har utvist passivitet og om debitor har innrettet seg etter avtalen. Momentene er sammenfattet i nevnte dom fra Borgarting lagmannsrett: For det første skal den forpliktede være i aktsom god tro på det tidspunkt hvor rettigheten gjøres gjeldende. God tro innebærer at han enten er uvitende om at det påhviler ham en forpliktelse (opprinnelig god tro) eller at han på bakgrunn av passivitet fra motparten har fått en berettiget forventning om at denne ikke vil gjøre sitt krav gjeldende (etterfølgende god tro). For det andre kreves det i utgangspunktet at den berettigede har kjennskap til sitt krav, slik at han har grunnlag for å reagere overfor motparten. For det tredje er det selvsagt et vilkår for passivitetsutløste rettstap, at den berettigede har forholdt seg passiv. Tidsforløpet spiller imidlertid en mer indirekte rolle enn ved foreldelsesfrister. Det er subjektive forhold hos partene som avgjør om den tid som har gått skal lede til passivitetsvirkninger, ikke tiden i seg selv. Hvor lang tid passiviteten skal ha vart for å utløse passivitetsvirkninger, kan det ikke sies noe generelt om. Det vil avhenge av mange faktorer, blant annet hvilket livsområde man er på, og hvilken forventning passiviteten har skapt hos den forpliktede om at kravet eller innsigelsen ikke vil bli gjort gjeldende. Jo større grunn det har vært for den berettigede til å reagere, desto raskere må han reagere for å unngå passivitetsvirkninger. Spørsmålet man må stille seg er om det tidsrom hvor den berettigede har forholdt seg passiv, har gitt den forpliktede en berettiget forventning om at kravet eller innsigelsen ikke vil bli gjort gjeldende. Et fjerde krav som normalt bør oppstilles for å utløse passivitetsvirkninger, er at den forpliktede faktisk har innrettet seg i overensstemmelse med sin antagelse om at kravet mot ham ikke eksisterer eller har blitt frafalt. Som lagmannsretten presiserer, spiller tidsforløpet en indirekte rolle og må vurderes i lys av en rekke faktorer TVI-OTIR/05

14 Høyesterett har lagt vekt på om kreditor er å klandre for ikke å ha vært aktiv nok, jf. eksempelvis Rt 1996 side 407. Kravet ble ansett tapt ved passivitet da kjøper av en obligasjonsleilighet ikke hadde agert på 14 måneders til tross for sterk oppfordring til det. Derimot har Høyesterett sett bort fra langvarig passivitet der kreditor er den svake part og motparten ikke er påført nevneverdige vanskeligheter ved passiviteten, jf. Rt 1976 side 210. Likeledes er tidsforløpet vurdert i lys av partenes relasjoner og kreditors behov for å områ seg, jf. Rt 1965 side 501. Passiviteten bør også vurderes i lys av om kravet har et klart rettslig grunnlag. I slike tilfeller kan debitor ikke sies å ha en berettiget forventning om at kravet er frafalt. Bankklagenemnda har fremholdt et slik syn i BKN 97027, der det ble uttalt at et krav som bygger på gjeldsbrev bortfaller i utgangspunktet ikke ved passivitet. [..] Selv om klager nok etter hvert har fått forventning om at han ikke ville blitt krevet for gjelden, og kanskje har innrettet seg deretter, medfører ikke den omstendighet i seg selv at det er gått så lang tid at kravet er bortfalt. Retten går deretter over til å behandle passivitetsanførselen knyttet til 8. desember avtalen. Under noe tvil mener retten at Dreyer ikke var i god tro om Brofos forpliktelse ved avtaleinngåelsen. Riktignok hadde Dreyer en oppfatning om at Brofos ville gjøre opp for Dreyers lange engasjement og for sin dårlige samvittighet over måten han hadde forvaltet lokalene på Hasle. Det fremsto derfor ikke urimelig at Brofos inngikk en ny og mer forpliktende avtale enn 1995-avtalen. På den annen side, han var kjent med Brofos livssituasjon, som gjorde ham til en svak avtalemotpart. Samtidig formulerte han vilkårene uten forutgående forhandlinger, der Brofos forpliktet seg til å overdra hele sitt livsverk. Han var allerede da en relativt anerkjent kunstner med mulighet for kommersiell suksess, hvilket Dreyer nok var seg bevisst. Under disse omstendighetene mener retten at han innså muligheten for at avtalen var urimelig ubalansert. Hans ønske om bevitnelse fra advokat, antar retten nettopp var for å styrke det skjøre avtaleforholdet. Brofos på sin side har forklart at han allerede ved avtaleinngåelsen mente at avtalen var ugyldig, men at hans livssituasjon - uten fast bopel og med betydelige rusproblemer - hindret ham, først i å reagere umiddelbart og dernest i å forfølge kravet. Det er på det rene at Brofos henvendte seg til Dreyer første gang i august 2000, da han via advokat innhentet kopi av 8. desember-avtalen. Det ble riktignok ikke fremsatt noen ugyldighetsinnsigelse, men retten antar at Dreyer forsto at foranledning var at Brofos mente at han ikke var bundet. Den neste henvendelsen var i mars 2001, og da ble det uttrykkelig ble fremholdt at avtalen var ugyldig. Brofos forfulgte ikke kravet til tross for at TVI-OTIR/05

15 Dreyer bestred anførselen. Derimot gikk det 3 år før Brofos, i februar 2004, fremsatte innsigelsen på ny, denne gang via advokat. Igjen bestred Dreyer kravet. Det var ikke kontakt om tvisten før i mai 2008, da Brofos begjærte midlertidig forføyning for Oslo byfogdembeter. Slik retten vurderer det, skyldes deler av tidsforløpet klanderverdig passivitet fra Brofos side. Det gjelder først og fremst passiviteten fra 2004 og frem til han tok rettslige skritt i mai Han var da representert ved advokat, og sammen med sin personlige assistent, Stefan Stray, burde han ha forfulgt kravet. Slik retten vurderer det, var det ikke lenger helsemessige, økonomiske eller andre aktverdige grunner til passiviteten. Dette tidsforløpet ga Dreyer en berettiget forventning om at kravet var frafalt. Retten er allikevel, under tvil, kommet til at passiviteten ikke utløser rettstap. Resultatet beror på en interesseavveining mellom partene. Dreyers interesse knytter seg primært til forventningen om at ugyldighetskravet er frafalt. En slik forventning kan ikke være et vektig moment, når Dreyer ikke har innrettet seg etter avtalen på en slik måte at han påføres nevneverdig belastning ved tilbakeføringen; bildene som nå kreves tilbake er i behold hos ham, på hans lager eller hos tredjemann på hans vegne, og kan enkelt restitueres. Samtidig har han krav på tilbakebetaling av sin motytelse på kr ,-. Brofos behov for å gjenopprette det korrekte eiendomsforholdet oppveier Dreyers interesse; det ville være klart urimelig om Brofos skulle tape eiendomsretten til sitt personlige livsverk, når Dreyer ikke var i aktsom god tro og avtale var så vidt klart urimelig. Ugyldighetskravet og kravet om tilbakeføring er dermed i behold. Det er ikke nødvendig å behandle passivitetsanførselen knyttet til de to øvrige avtalene. 3.3 Erstatning Som følge av avtalenes ugyldighet, har Brofos krevd erstatning i medhold av åndsverksloven 55, jf 54 første ledd bokstav a) for Dreyers salg av bilder i strid med råderetten etter åndsverksloven 2. Skyldkravet er uaktsomhet. Erstatningsbeløpet på kr ,- er ikke omstridt, og utgjør nettofortjenesten etter salg i 2006 og Retten bemerker at Brofos har krav på den negative kontraktsinteressen som følge av den ugyldige avtalen uavhengig av Dreyers skyld. Der bildene ikke kan restitueres, har han således krav på erstatning for den negative kontraktsinteressen TVI-OTIR/05

16 Retten finner at Dreyer har forføyd over bildene i strid med åndsverksloven 2 ved å selge bilder som Brofos er rettmessig eier av. Han opptrådte uaktsomt ved å overdra bildene til tross for at Brofos hadde bestridt avtalen. Før salgene i 2006 burde han derfor ha undersøkt om Brofos allikevel hadde frafalt kravet. Da han solgte i desember 2008 var det endog tatt ut midlertidig forføyning, og eiendomstvisten var fortsatt ikke løst. Han burde også på dette tidspunkt forstått at han ikke kunne råde over verkene. Brofos har således krav på erstatning, men begrenset til kr ,-. Differansen, kr ,-, knytter seg til salget av Heptashinok. Dette bildet er dokumentert solgt til Dreyer i 1990 utenfor de ugyldige avtalene. Han har dermed ikke videresolgt bildet i strid med eiendomsretten og råderetten i åndsverksloven 2. Det er krevd forsinkelsesrente av erstatningskravet. Det følger det av forsinkelsesrenteloven 5 at renten løper fra forfall, når renten ikke er krevd fra saksanlegget. 3.4 Oppreisning Brofos har krevd oppreisning oppad begrenset til kr ,- for Dreyers krenkelser av hans ideelle rettigheter etter åndsverksloven 55, jf 54, jf 3 annet ledd. Skyldkravet er grov uaktsomhet. Brofos har anført at det foreligger en krenkelse ved at Dreyer har solgt Jobkill og Heptashinok utenfor Apokalypsefrisen. Etter bevisførselen mener retten det ikke er godtgjort at disse bildene ikke kunne selges separat. Brofos har selv solgt flere verk som inngikk i frisen, bl.a. Heptashinok, Gigaton og Selvportrett. Det var dermed ikke grovt å klandre Dreyer for at han ikke oppfattet at bildene inngikk i et samlet verk. Til Brofos anførsel om at Dreyer har medvirket til salg av trykket Pianisten selv om Brofos ikke vedkjente seg verket, bemerkes at Dreyer ikke har opptrådt grovt uaktsomt. Etter bevisførselen legger retten til grunn at Dreyer ba Galleri Briskeby trekke internettannonsen umiddelbart etter at han var gjort oppmerksom på forholdet. At det av tekniske grunner tok noe tid, var ikke å bebreide ham. Dernest er det ingen holdepunkter for at Dreyer sto bak notis i Aftenposten den 13. desember 2008 om at salg av seriegrafier var gjenopptatt etter avtale mellom partene. Retten finner det mest sannsynlig at notisen skyldes en misforståelse utenfor Dreyer. For øvrig kan retten ikke se at notisen innebærer en krenkelse i lovens forstand. Det er videre ikke godtgjort at utstillingen på Oslo kunstforening hadde form eller innhold som innebar en krenkelse av Brofos ideelle rettigheter etter åndsverksloven 3. Uansett TVI-OTIR/05

17 kan ikke Dreyer holdes ansvarlig for hvordan kuratoren valgte å presentere bildene. Han kan heller ikke holdes ansvarlig for at kunstforeningen ikke innhentet samtykke til utstillingen. Dreyer har forklart at han forutsatte at foreningen innhentet samtykket. Det var ikke grovt uaktsomt av ham å legge det til grunn, særlig når bildene ble lånt ut til en profesjonell utstiller. Etter dette frifinnes Dreyer for oppreisningskravet. 3.5 Saksomkostninger Brofos har vunnet saken i det vesentligste, og har etter tvisteloven 20-2 annet ledd, jf. første ledd krav på erstatning for sine sakskostnader. Retten mener imidlertid at det er rimelig å frita Dreyer for erstatningsansvaret i medhold av bestemmelsens tredje ledd bokstav a). Retten viser til at var tvil om passiviteten utløste rettstap. Det var dermed god grunn for Dreyer å få prøvd saken. Etter dette tilkjennes ingen av partene sakens omkostninger. Omkostningene til den rettsoppnevnte sakkyndige deles med en halvpart på hver. Han har krevd kr ,- i salær, som retten mener er nødvendige omkostninger for å utføre oppdraget. Dommen er ikke avsagt innen lovens frist. Grunnen er sakens omfang TVI-OTIR/05

18 SLUTNING 1. Avtalene av 10. mars 1998 og 8. desember 1998 mellom Morten Dreyer og Terje Brofos er ugyldige. 2. Morten Dreyer tilbakeleverer kunstverkene i hans besittelse, på hans lager i Gladengveien 17 i Oslo og hos tredjepart på hans vegne, mot at Terje Brofos tilbakebetaler kr ,- - kronerfirehundretusen -. Kunstverkene er: - Maleriet Selvportrett år ; - Maleriet DaDaDaTa år 1987; - Maleriet Going Home år 1993; - Maleriet Production år 1992; - Maleriet Gunman år Maleriet Beach Club år 1992; - Maleriet Rock Lobster år 1994; - Maleriet On the road år 1992; - Maleriet Action år 1993; - Maleriet Heng I år 1992; - Maleriet On the road 2 på lerret år 1997; - Maleriet Going Home på lerret år 1997; - Verket Rock Lobster på presenning år 1994; - Verket Quart på presenning år 1994; - Maleriet Sol høyde 123 cm år 1988; - Gjenværende malerier av New York frisen år 1988 høyde 122 cm: Maleriene med titlene Baby, Her kommer jeg 1, Her kommer jeg 2, Her kommer jeg 3, Mamma og pappa, Nam-nam, Dæ-dæ. På plass 1, På plass 2, Heng I, God dag hr. Mann, God dag alle sammen, Hei, På vei 1, Nesten fremme, På plass 4, På plass 5, Dadadata, 23, Produksjon, Aksjon, Kindergarten, Frihet, Musikk 2, Oppover, Fremme 1, Fremme 2, Fremme 3, Sov godt 1, Sov godt 2, Musikk 3, 3D 2, 3D 3, 3D 4, God natt 1, God natt 2, Nam nam 2, Måne og Baby 2 og På vei 2 ; - Billedromanen Dadadata år 1985; - Hele frisen fra Kunstnerforbundet år 1995; - Hele frisen Continuous fra Kunstnernes Hus år 1997; trykk av serigrafien En dag i familien Manns liv år 1980; - 49 trykk serigrafi Musikk 1 turkis år 1992 inkludert eiendeler tilknyttet slikt turkis trykk samt eventuelle trykk serigrafi kalt Musikk 1 eller Pianisten turkis år 1992; - 13 originale skissebøker/dummies; - Øvrige tegninger og skisser av Terje Brofos TVI-OTIR/05

19 3. Morten Dreyer dømmes til å betale erstatning til Terje Brofos med kr ,- - kronerenmillionnitusenetthundreogåttifem,- innen 2 to uker med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer. 4. Morten Dreyer frifinnes for kravet om oppreisning. 5. Ingen av partene tilkjennes sakens omkostninger. Utgiftene til den sakkyndige deles med en halvpart på hver. Retten hevet Ina Strømstad Rettledning om ankeadgangen i sivile saker vedlegges TVI-OTIR/05

20 Rettledning om ankeadgangen i sivile saker Reglene i tvisteloven kapitler 29 og 30 om anke til lagmannsretten og Høyesterett regulerer den adgangen partene har til å få avgjørelser overprøvd av høyere domstol. Tvisteloven har noe ulike regler for anke over dommer, anke over kjennelser og anke over beslutninger. Ankefristen er én måned fra den dagen avgjørelsen ble forkynt eller meddelt, hvis ikke noe annet er uttrykkelig bestemt av retten. Den som anker må betale behandlingsgebyr. Den domstolen som har avsagt avgjørelsen kan gi nærmere opplysning om størrelsen på gebyret og hvordan det skal betales. Anke til lagmannsretten over dom i tingretten Lagmannsretten er ankeinstans for tingrettens avgjørelser. En dom fra tingretten kan ankes på grunn av feil i bedømmelsen av faktiske forhold, rettsanvendelsen, eller den saksbehandlingen som ligger til grunn for avgjørelsen. Tvisteloven oppstiller visse begrensninger i ankeadgangen. Anke over dom i sak om formuesverdi tas ikke under behandling uten samtykke fra lagmannsretten hvis verdien av ankegjenstanden er under kroner. Ved vurderingen av om samtykke skal gis skal det blant annet tas hensyn til sakens karakter, partenes behov for overprøving, og om det synes å være svakheter ved den avgjørelsen som er anket eller ved behandlingen av saken. I tillegg kan anke uavhengig av verdien av ankegjenstanden nektes fremmet når lagmannsretten finner det klart at anken ikke vil føre fram. Slik nekting kan begrenses til enkelte krav eller enkelte ankegrunner. Anke framsettes ved skriftlig ankeerklæring til den tingretten som har avsagt avgjørelsen. Selvprosederende parter kan inngi anke muntlig ved personlig oppmøte i tingretten. Retten kan tillate at også prosessfullmektiger som ikke er advokater inngir muntlig anke. I ankeerklæringen skal det særlig påpekes hva som bestrides i den avgjørelsen som ankes, og hva som i tilfelle er ny faktisk eller rettslig begrunnelse eller nye bevis. Ankeerklæringen skal angi: - ankedomstolen - navn og adresse på parter, stedfortredere og prosessfullmektiger - hvilken avgjørelse som ankes - om anken gjelder hele avgjørelsen eller bare deler av den - det krav ankesaken gjelder, og en påstand som angir det resultatet den ankende parten krever - de feilene som gjøres gjeldende ved den avgjørelsen som ankes - den faktiske og rettslige begrunnelse for at det foreligger feil - de bevisene som vil bli ført - grunnlaget for at retten kan behandle anken dersom det har vært tvil om det - den ankende parts syn på den videre behandlingen av anken Anke over dom avgjøres normalt ved dom etter muntlig forhandling i lagmannsretten. Ankebehandlingen skal konsentreres om de delene av tingrettens avgjørelse som er omtvistet og tvilsomme når saken står for lagmannsretten TVI-OTIR/05