Barne- og ungdomskriminalitet i Norge på nittitallet

Transkript

1 Barne- og ungdomskriminalitet i Norge på nittitallet A V S T U R L A F A L C K O S L O,

2 Det kriminalitetsforebyggende råd, 2002 Barne- og ungdomskriminalitet i Norge på nittitallet av Sturla Falck 2 ISBN GK-0099 Illustrasjonsfoto: Bildene som benyttes er tilfeldig valgt. Ungdommene har ikke noe med kriminalitet å gjøre. Adresse: Akersgata 42, 3.et. Postboks 8005 Dep, 0030 Oslo e-post: krad@jd.dep.no

3 Forord av rådsleder Elisabeth Aspaker Det kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD) har siden 1996 hatt forebyggende strategier og tiltak overfor barn og ungdom som hovedarbeidsområde. Den årlige kriminalitetsstatistikken gir en pekepinn på utviklingen i antall og type registrerte lovbrudd også for de yngste aldersgruppene. For å kunne danne seg et bilde av utviklingen over noe tid, engasjerte KRÅD i 2001 forskningsleder Sturla Falck, NOVA, til å gjennomgå og kommentere hovedtrekkene i barne- og ungdomskriminaliteten i Norge i tiårsperioden Selv om konklusjonen er at antall barn og unge som begår lovbrudd er relativt beskjedent, viser den registrerte kriminalitetsutviklingen for unge under 20 år en negativ trend fra midten av 90-tallet. Statistikken forteller at flere barn blir registrert for kriminalitet, og andelen jenter som begår lovbrudd viser økning. Blant ungdom gir spesielt utviklingen for narkotikaforbrytelser, men også voldsforbrytelser og ran, grunn til uro. Resultatene i undersøkelsen bør være av offentlig interesse. Gjennom publisering av denne rapporten ønsker KRÅD å bidra til fornyet mobilisering om forebyggende strategier og tiltak som kan forhindre at flere barn og unge ender opp som lovbrytere. En annen utfordring er hvordan samfunnet kan følge opp dem som har begått lovbrudd og hindre tilbakefall blant denne gruppen. KRÅD har i samarbeid med fem departementer utviklet en tverretatlig samarbeidsmodell (SLT) for lokalt kriminalitetsforebyggende arbeid. SLT-modellen er i dag tatt i bruk av et stort antall kommuner og har vist seg som et nyttig verktøy på lokalplan. KRÅD vil derfor også i fremtiden aktivt bistå gamle og nye kommuner som ønsker å organiserer seg etter denne modellen og legge til rette for erfaringsutveksling SLTkommunene imellom. Politiets innsats for å avdekke lovbrudd og en rask reaksjon overfor unge lovbrytere er også svært viktig. Tiltakene må være differensierte og settes inn på det mest effektive omsorgsnivået for å hindre framtidige lovbrudd. Familie og skole står sentralt overfor vanligste atferdsproblemene, og det øvrige hjelpe- og tiltaksapparatet kommer inn overfor mer sammensatte vansker. KRÅD arbeider for å forebygge kriminalitet og tilbakefall med bred satsing på tvers av sektorer og faggrenser. Til dette kreves kunnskaper, - også om den utviklingen politiet registrerer. Her håper vi denne undersøkelsen kan bidra. Oslo, januar 2002 Elisabeth Aspaker, rådsleder 3

4 Barne- og ungdomskriminalitet i Norge på nittitallet Formålet med artikkelen er å gi en oversikt over utviklingen for barn og ungdom som er registrert for forbrytelser av politiet. Barne- og ungdomskriminalitet har de siste ti årene stadig vært framme i media med store overskrifter. Antall registrert barn og ungdom for kriminalitet viser stigning fra slutten av forrige århundre. Denne negative utviklingen gjelder ikke for tyverier, men for skadeverk, narkotika, vold og ran. Unge under 21 år utgjør omtrent en tredel av de siktede. S t u r l a F a l c k Et bilde med feilkilder Det kanskje viktigste bildet av barne og ungdomskriminaliteten er at det er et lite mindretall av barn og unge som årlig blir registrert for en eller annen forbrytelse. Det gjelder under en halv prosent av barn under den kriminelle lavalder, og to til tre av hundre ungdommer opp til 20 år. Konformitet og lovlydighet er den mest treffende beskrivelse for de aller fleste unge i de fleste situasjoner. Det er vanskelig å gi eksakte opplysninger om omfanget av kriminalitet blant barn og ungdom. Dette gjelder enten tallene bygger på registrert kriminalitet, selvrapportering eller offerundersøkelse. Datakildene har alle sine svakheter. Bare den kriminaliteten som anmeldes til politiet, kan bli registrert i kriminalstatistikken som utgis av Statistisk sentralbyrå. Den ikke-registrerte kriminaliteten betegnes som mørketall. Mørketallene er størst for de minst alvorlige lovbruddene, og mindre for de alvorlige lovbruddene og særlig der man kan få noe igjen på forsikringen ved en anmeldelse, for eksempel ved grovt tyveri. Er imidlertid egenandelen høyere enn verdien av det som er stålet, synker tilbøyeligheten til å anmelde saken. For å beskrive den registrerte kriminalitetsutviklingen kan det tas utgangspunkt i anmeldte saker. Da telles anmeldelser. Problemet er at noen saker kan ha flere anmeldelser. Det kan tas utgangspunkt i etterforskede saker. Da telles saker, men ikke alle etterforskede forbrytelser blir oppklart. For å vite hvem som har begått forbrytelsene og alderen på gjerningspersonen, må forbrytelsene være oppklart. Utviklingen av ulike former for kriminalitet etter personenes kjønn og alder, kan beskrives ved å ta utgangspunkt i siktede personer. Siktede er antatte gjerningspersoner. Hver femte siktede får imidlertid saken henlagt og noen blir frikjent. Selv om det hadde vært sikrere at det er lovbrytere som telles ved å bare ta med dem som har fått en reaksjon, så brukes vanligvis siktede for å beskrive den registrerte kriminalitetsutviklingen innen ulike alderskategorier. Dette fordi at bru- 4

5 kes reaksjoner, så kommer ikke de under den kriminelle lavalder med. Selv om kriminalstatistikken er det beste vi har for utviklingen over tid, har den sine begrensninger. Endringer i lovverk, i registreringsrutiner eller i politiets prioritering kan påvirke tallene fra år til annet. Det samme kan anmeldelsestilbøyeligheten. For mange lovbrudd er mørketallene store. Er for eksempel diskusjoner framme i media om vold i hjemmet eller om seksuelle misbruk, kan flere bli anmeldt. Settes egenandelen ved sykkeltyveri ned, vil flere ha noe igjen for å melde sykkelen stjålet. Dette ville imidlertid neppe føre til at flere sykkeltyver blir tatt. Selv om registreringen av saker og av personer hadde vært helt korrekt, vil aldri kriminalstatistikken gi et helt riktig bilde. Mørketall og manglende oppklaring medfører at kriminalstatistikkene bare registrerer en del av kriminaliteten begåtte innen ulike alderskategorier. For å få et riktigere bilde av omfanget av kriminalitet, kan man benytte undersøkelser av selvrapportert kriminalitet eller offerundersøkelser. Også her foreligger det feilkilder. Undersøkelser av selvrapportert kriminalitet blant ungdom forutsetter at ungdommen svarer sant, og dessuten kan de mest belastede være underrepresentert. Offerundersøkelser forutsetter dessuten at de husker korrekt. Selvrapportert kriminalitet Vi har for få selvrapporteringsstudier til at det er mulig å si noe om utviklingen over tid. Våren 5

6 2002 vil NOVA gjenta den landsomfattende ungdomsundersøkelsen fra 1992 slik at det blir mulig (etter at dataene er ferdig høsten 2002) å se på utviklingen innen tiårs perioden. Undersøkelsen «Ungdomstid i storbyen» (Bakken 1998), gir imidlertid et bilde av ungdommen Oslo i Over Oslo-ungdommer (14-17 år) svarte på spørreskjemaet. Blant annet var kriminalitet, rusbruk og annen problematferd sentrale temaer. Resultatene peker entydig på at Oslo-ungdommen er langt bedre enn sitt rykte. Undersøkelsen viser at konformitet, prektighet og lovlydighet er et langt mer treffende bilde enn vold, utagering og lovbrudd. Som gruppe betraktet, utmerker ungdom med innvandrerbakgrunn seg i undersøkelsen som gjennomgående mer lovlydige, og ved at de i større grad holder seg unna legale og illegale rusmidler. Totalt sett er det nesten like mange jenter som gutter som har vært involvert i problematferd i løpet av siste året. Ved mer omfattende problematferd var det imidlertid større forskjeller. Forholdet mellom antall gutter og jenter som karakteriseres som «gjengangere», er nesten 6:1. Undersøkelsen identifiserer også en liten gruppe som tungt belastede ungdommer med omfattende atferdsproblemer. Disse ungdommene preges av dårlig forhold til familie, skole og voksensamfunnet. De utgjorde ca. 5 prosent både av norsk ungdom og av ungdom med ikke-vestlig bakgrunn. Ved hærverk, sniking, nasking og andre mindre alvorlige overtredelser var ungdom med norsk bakgrunn overrepresentert. 6

7 Ungdom med innvandrerbakgrunn var noe oftere involvert i voldshandlinger. I det store og hele var det ingen vesentlige forskjeller i lovbruddsmønsteret for norsk ungdom og ungdom med innvandrerbakgrunn. I et samlet mål for asosial atferd viste Øia (2000, s.9) at norske ungdommer kommer dårligere ut (skårer signifikant høyere) enn ungdom med utenlandsk opprinnelse. Registrert kriminalitet Kriminalstatistikken bygger på opplysninger fra landets politikamre. Den gir, med de nevnte begrensninger, et bilde av utviklingen over tid og fordeling på ulike typer forbrytelser. Den registrerte kriminaliteten har steget i etterkrigstiden med en mangedobling på 1960-, og 1980-tallet (Falck 1984, 1994, 2000 og Clausen 1996). På 1990-tallet (figur 1 og 2) viste kriminalitetsstatistikken en utflating for barn og unge fram til 1998, men har så fortsatt å stige. Selv om den registrerte kriminalitet blant barn og ungdom har vist økende tendens fra etterkrigstiden til i dag, har den vokst i betydelig mindre grad enn den totale registrerte kriminaliteten. Fra å utgjøre nærmere to tredeler av alle antatte gjerningspersoner på 1960-tallet, utgjorde andelen barn og unge (under 21 år) noe over en tredel (34 prosent) i Det er voksne som særlig står for økningen i den registrerte kriminaliteten, om da ikke ungdomstiden har strukket seg lengre opp i alder. Alderen på siktede for kriminalitet har forskjøvet seg. Fra 1950-tallet til slutten av 1960-tallet var det 14- åringene og senere 15-åringene som hadde den høyeste registrerte kriminalitetsfrekvensen (pr innbyggere). Så overtok åringene på 1970-tallet. I 1980-årene var det åringene. I 1990-årene steg det videre opp i alder til åringene og i 2000 er det denne alderskategorien som klart har den høyeste kriminalitetsfrekvensen. Det er ikke bare alderen som har endret seg, men også andelen kvinner. Andelen kvinner har økt fra 8,9 prosent av antatte gjerningspersoner i 1980 til 11,5 prosent i 1990 og videre til 15,6 prosent i I 2000 ble personer siktet for forbrytelser og av dem var kvinner. Andelen jenter er lavest med 13,9 prosent for dem under den kriminelle lavalder, og høyest med 17,4 prosent for alderskategorien år. Det er bare for de eldre over 60 år at andelen er høyere med 18 prosent kvinner og 82 prosent menn. Eldre kvinner begår imidlertid det så lite kriminalitet at det bare blir 0,12 pr.1000 kvinner, mens det for 17åringene er pr.1000 kvinner. Den vanlige registrerte kriminelle er fremdeles en ung mann i byen (Christie 1982), men den unge mannen er blitt noe eldre og noe flere kvinner deltar. Over 5 prosent av unge menn i alderen 18 til 20 år, ble registrert som antatte gjerningsmenn i Økt oppklaringsprosent gir flere gjerningspersoner Hvor mange som siktes for ulike typer lovbrudd er både avhengig av antall forbrytelser som begås og av politiets oppklaring. Når oppklaringsprosenten stiger, blir det flere personer å sikte. Når politiets oppklaringsprosent har steget fra 23 prosent i begynnelsen av 1990årene til 30 prosent i 2000 (topp med 31 prosent i 1999), blir også relativt flere personer siktet i forhold til antall forbrytelser som er etterforsket. Antall etterforkede forbrytelser steg med 25 prosent fra 1990 til , mens antall siktede steg med 33 prosent. Antall 1 Det var stabilitet eller nedgang i antall etterforskede forbrytelser fra 1990 til Det skjer så ett hopp i antall etterforskede forbrytelser. Det skyldes mulig ikke en reell økning, men endring fra å registrere hovedforbrytelse til å registrere alle etterforskede forbrytelser. 7

8 siktede vil imidlertid ikke endre seg like mye som oppklaringsprosenten, fordi de siktede ofte har begått flere forbrytelser. I 2000 ble 50 prosent av antatte gjerningspersoner for forbrytelser (34 235) siktet for ett lovbrudd, 17 prosent for to lovbrudd, 18 prosent for tre til fem lovbrudd og 15 prosent for seks eller flere lovbrudd (i tillegg til forbrytelsen kan de øvrige lovbruddene være forseelser). Politiets oppklaringsprosent er høyere for alvorlig kriminalitet som vold (ca. 60 prosent) enn for tyverier (ca. 11 prosent). Når det videre ses på siktede, vil ulik oppklaringsprosent gi et skjevt bilde av mengden av forskjellige typer forbrytelser. Når bare ca. hvert tiende tyveri oppklares, blir det relativt få siktede for dette i forhold til antallet anmeldte og etterforskede tyverier. For drap er det motsatt, der omtrent samtlige oppklares (97 prosent). Narkotikaforbrytelser er forhold som sjelden anmeldes av andre. Antallet registrerte er derfor i stor grad avhengig av politiets egen innsats og oppklaringsprosenten blir høy. Nærmere ni av ti etterforskede narkotikaforbrytelser ble oppklart i 2000, og for bruk av narkotika ble 94 prosent oppklart. Dette betyr ikke at nesten samtlige som bruker narkotika blir tatt, men at når politiet går inn på steder eller i miljøer hvor de etter spaning vet at det brukes narkotika, så blir sakene nærmest oppklart på stedet. Politiets prioritering vil slik også ha innvirkning på hvor mange siktede det blir innen noen typer forbrytelser. Oppklaringsprosenten varierer i ulike politidistrikt, der Helgeland og 8

9 Sør-Varanger kommer på topp med 54 og 52 prosent, mens Drammen, Oslo og Romerike er på bunn med 22 og 23 prosent. Oppklaringen er også ulik for ulike typer forbrytelser og har ikke endret seg likt for alle. Oppklaring av forbrytelser mot straffeloven har steget langt mindre enn for forbrytelser utenfor straffeloven. Når volumet av noen forbrytelser som allerede har høy oppklaringsprosent øker, vil også oppklaringsprosenten totalt gå opp. For eksempel under lov om legemidler m.v. har antall etterforskede forbrytelser for bruk av narkotika mer enn tredoblet seg fra 1994 til 2000 (4371 til 12264), og for besittelse av narkotika mer enn tohundredeogfemti doblet seg (fra 33 til 8 380) (Kriminalstatistikken, tabell 6) 2. Samtidig har oppklaringsprosenten hele tiden vært høy, rundt 90 prosent for begge forbrytelsene (henholdsvis 88 og 94 prosent i 2000). I de følgende tallene og figurene er det ikke kontrollert for økningen som har funnet sted i oppklaringsprosenten for forbrytelser. Oppklaringsprosenten for en type forbrytelse kan øke i noen distrikter, mens den går ned i andre. Den kan også variere mellom ulike alderskategorier. For eksempel selv om oppklaringsprosenten for skadeverk totalt sett være stabil de siste fem årene, kan den ha økt for barn under den kriminelle lavalder og samtidig gått tilsvarende ned for andre alderskategorier. Dette er det ikke opplysninger om i foreliggende statistikk. I Oslo hvor det er flest skadeverk har den økt (tall fra Oslo politidistrikt). Det er vanskelig å korrigere for den innvirkningen endringer i oppklaringsprosenten kan ha hatt for antallet antatte gjerningspersoner i ulike alderskategorier. Det må likevel bemerkes at endringer i antall siktede på 1990-tallet, kan ses i lys av endret oppklaring. Ukjent alder I 1990 var det totalt siktede for forbrytelser mot i Ved oppdeling i ulike alderskategorier blir antallet siktede i 1990 og 1991 noe for lavt. Fordi henholdsvis 1129 og 354 siktede var uten oppgitt alder. Statistisk sentralbyrå har offentliggjort korrigert statistikk fra 1994 med endring i alderskategoriene for å få med skillet som videre fordeles etter alder ved den kriminelle lavalder, 15 år. Til dette prosjektet er alder i statistikken for 1992 og 1993 beregnet av SSB etter samme metode som senere statistikk. Statistisk sentralbyrå bemerker: Forskjellige prinsipper for beregning av alder medførte store forskjeller i antallet med ukjent alder, og dermed et langt lavere antall og pr siktede i de ulike aldersgruppene i de tidligere årene. Økningen i siktede ble forsterket på grunn av de ulike statistiske beregningsmetoder. På grunn av manglende og krypterte personopplysninger var det ikke mulig å foreta denne revisjonen av årgangene før Alder i statistikken for årene 1990 og 1991 er beregnet etter en metode som medfører flere med ukjent alder. I de følgene tall og figurer er det likevel valgt å ta med tall fra hele 1990tallet, men man må være oppmerksom på at tallene for de enkelte alderskategoriene spesielt for 1990 er for lave, da fem prosent av de siktede ikke kan fordeles etter alder. 2 Økningen i besittelse skyldes neppe en reell økning, men en endring i registreringspraksis og /eller i subsumpsjon. En mulig forklaring er endring fra å registrere hovedlovbruddet til å registrere alle etterforskede forbrytelser etter En annen mulighet er at besittelse tidligere enten ble subsumert som narkotika diverse eller under bruk. 9

10 Antatte gjerningspersoner I 1990 var 42 prosent av antatte gjerningspersoner (siktede) under 21 år. I 2000 utgjorde de 34 prosent av de siktede. Det vil si at barn og ungdom står for en relativt mindre andel av kriminaliteten en tidligere. Det er viktig å legge merke til at i denne figuren (og noen av de følgende), er det brukt absolutte tall og at det er ulike spenn i alderskategoriene. Figuren viser derfor korrekt nok at det er voksne (over 21 år) som begår de fleste forbrytelsene, men dette må ses i lys av at det er atskillig flere personer innen disse alderskategoriene. Den viser også hvor arbeidsmengden til politi og rettsvesen ligger. For å se på hyppigheten av kriminalitet innen ulike alderskategorier og samtidig ta hensyn til endringer i befolkningens størrelse, må antatte gjerningspersoner ses i forhold til befolkningens størrelse i de ulike alderskategoriene. I figur 2 tas det hensyn til antall innbyggere i de ulike alderskategoriene. Figur 2 viser utviklingen fra 1990 til Antall siktede pr Figur 1. Siktede for forbrytelser, etter alder Kilde: Statistisk sentralbyrå (2001) Figur 2. Siktede for forbrytelser etter alder, pr.1000 innbyggere Kilde: Statistisk sentralbyrå (2001) innbyggere i alle alderskategoriene under 21 år viste nærmest stabilitet fra 1990 til Det skjer så en økning fram til For alderskategorien år har det vært en jevn økning i hele perioden. Det er 10

11 i alderskategoriene år det er flest siktede pr innbyggere, mens de eldste (over 36 år) og de yngste (under 15 år) har lavest antall antatte gjerningspersoner. De eldste og de yngste, under den kriminelle lavalder, har også hatt en stigning, men svakere enn for de øvrige alderskategoriene. Barn under 15 år er under kriminell lavalder. De blir etterforsket og registrert, men får ingen strafferettslig reaksjon. Om ikke dramatisk, så har det også blant dem vært en økning de siste årene, fra 3,19 antatte gjerningspersoner pr.1000 innbygger i 1998 til 4,27 i Økningen i antall registrerte kan avspeile endret atferd, men kan mulig også komme av en endringer i anmeldelser eller registrering. En mulighet kan være at politiet har endret praksis med hensyn til å fullføre etterforskningen når det viser seg at personene er under den kriminelle lavalder. Dette vil da både øke oppklaringsprosenten generelt og øke antall antatte gjerningspersoner. De senere år har det vært et politisk påtrykk om økt etterforskning mot barn for å kunne sette inn mulige tiltak. I høringsbrev (Justisdepartementet ) foreslo regjeringen å endre straffeprosessloven slik at alle lovbrudd etterforskes selv om lovbryteren er under den kriminelle lavalder. Dette både for at etterforskningen kan ha en preventiv effekt i seg selv, for å kunne bruke bevismaterialet ved en eventuell barnevernsak for fylkesnemnda, eller for å kunne sette inn andre tiltak for eksempel overføring til konfliktråd. Barnevernet skal alltid bli underrettet av politiet om et barn under 18 år er under etterforskning, unntatt når saken er av bagatellmessig karakter (straffeprosessloven paragraf 232a). Dersom barnet er under den kriminelle lavalder, kan barnevernet gripe inn med midlertidig vedtak (barnevernloven paragraf 4-25), eller med utredning eller lengre tids plassering i institusjon med eller uten samtykke (barnevernloven paragrafene 4-24 eller 4-26). I den grad politiet i økende grad vil etterforske saker der barn har begått lovbrudd, vil dette føre til en økt registrering av antatte gjerningspersoner under 15 år. Medskyldige Utviklingen over tid tyder ikke på at det nå er vanligere for barn og unge å være sammen med andre om forbrytelsen enn det var tidligere. I 1980 var nesten 90 pro- 11

12 sent av dem under den kriminelle lavalder sammen med en eller flere andre (Kriminalstatistikken 1980, tabell 37). I 1990 var dette sunket til tre firedeler (Kriminalstatistikken 1990, tabell 23) og i 2000 var det bare to tredeler. For alderskategorien år var to tredeler sammen med andre i 1980, men bare litt over halvparten i 1990 (52 prosent) og under halvparten (41 prosent) i Antall medskyldige er minimumstall. Det er nok store mørketall også for antall medskyldige. Færre medskyldige over tid kan mulig speile økte mørketall, og ikke at ungdom faktisk er sjeldnere sammen med andre ved lovbrudd. Blir ungdommen mer tilbakeholden med å oppgi hvem deres medskyldige er, kan dette føre til færre registrerte. Det blir derfor problematisk hvorvidt tallene i seg selv kan si noe om utviklingen av gjenger/bander. Det er bare der politiet har flere antatte gjerningspersoner at det regnes med medskyldige. Ofte kan det være flere tilstede eller i umiddelbar nærhet uten at de kan siktes. Når en går inn i sakene (Falck 1994 s.78), viser det seg for eksem- 12

13 pel at ungdommene ofte blir tatt alene for butikktyveri selv om de som regel har én eller flere venner med seg innenfor eller utenfor butikken. Når flertallet ikke har medskyldige ved narkotikaforbrytelser, er dette nærmest en selvmotsigelse, som kommer av at det vanskelig kan føres bevis for hvor stoffet kommer fra eller skal til, og tallet på medskyldige sier derfor lite om hvor mange som på en eller annen måte var involvert. Hva slags kriminalitet begår barn og unge? Kriminalstatistikken (SSB 2001) gir et bilde av hvilke typer kriminalitet barn og unge begår. De yngste begår mest vinning og skadeverk og med økende alder øker antallet, alvoret og typer forbrytelser. De yngste er oftest sammen med andre omtrent jevnaldrende kamerater om forbrytelsen. vold, 3 prosent for narkotika, 2 prosent for sedelighet og 4 prosent for annet. I alderskategorien år ble 4103 siktet for forbrytelser. Det utgjør 2,6 prosent av alle barn i alderskategorien, og 12 prosent av alle siktede. 40 prosent ble siktet for vinningsforbrytelser, 20 prosent for narkotika, 17 prosent for vold, 14 prosent for skadeverk, 2 prosent for sedelighet og 7 prosent for annet. Figur 1 og 2 viste hovedutviklingen. Utviklingen for de hyppigst forekommende formene for registrert kriminalitet blant barn og ungdom; vinning, skadeverk, vold og narkotika, viser imidlertid ulike retninger. De kommenteres hver for seg. Vinning Vinningsforbrytelsene (innbrudd, simpelt og grovt tyveri) er den klart dominerende formen for kriminalitet, og utgjorde 68 prosent av alle etterforskede forbrytelser i prosent var siktet for dette. Endringer i siktede for denne største forbrytelseskategorien, vinningsforbrytelser, vil sterkest påvirke bildet av utviklingen av det samlede antallet kriminelle. Den lave oppklaringsprosent (11%) er hovedgrunnen til at vinningsfor- I 2000 var 2568 antatte gjerningspersoner for forbrytelser under den kriminelle lavalderen (5-14 år). Det utgjør 0,43 prosent av alle barn i alderskategorien, og 7,5 prosent av alle siktede. Vinningsforbrytelse er vanligst, 41 prosent av disse barna er registrert for dette. Deretter følger skadeverk med 34 prosent. 16 prosent er registrert for Figur 3. Vinningsforbrytelser etter alder Kilde: Statistisk sentralbyrå (2001). 13

14 I tillegg til de klassiske vinningsforbrytelsene, var siktet for økonomisk kriminalitet i Her er det personer over 21 år som dominerer, og det er en mer uvanlig forbrytelse for unge. Bare 210 siktede var under 21 år. Det er likevel en fordobling de siste to årene. Figur 4. Vinningsforbrytelser etter alder pr.1000 innbygger Kilde: Statistisk sentralbyrå (2001) brytelsene utgjør en relativt mindre andel av de siktede enn av de etterforskede forbrytelsene. En annen grunn er at mange var siktet for flere forhold. Likevel er det ingen andre forbrytelser så mange er siktet for som for vinning. I absolutte tall viste siktede for vinningskriminalitet totalt sett en svak nedgang i 1990-årene. Dette kan skyldes en svak nedgang i oppklaringsprosenten, men kan også være reell. Stabiliteten i antallet vinningsforbrytelser bekreftes av Levekårsundersøkelsen 1997 (SSB 1999). Der svarte vel en av åtte voksne at husholdningen hadde vært utsatt for tyveri eller skadeverk i løpet av det siste året. Dette var uendret fra I absolutte tall er det de fleste som siktes voksne mellom 21 og 35 år. I forhold til befolkningens størrelse er det imidlertid ungdom som hyppigst begår vinningsforbrytelser. Dette framgår av figur 4. Ungdomsgruppene 15 til 20 år viser et klart fall i antall siktede pr innbygger for vinningsforbrytelser fram til 1998 for, så å stige noe igjen de siste to årene. For de øvrige alderskategoriene er det liten endring, men med en svakstigning i antall siktede år. Lovbrudd inndeles i forbrytelser og forseelser. I løpet av 2000 ble det anmeldt lovbrudd. Av disse var forbrytelser og forseelser (nesten halvparten var mot veitrafikkloven). Forholdet mellom antall menn og kvinner som ble siktet for lovbrudd, var ca. 6:1. (Dette er samme forholdstall som i selvrapporteringsundersøkelsen for ungdom, Bakken 1998). Bildet av hvilke vinningslovbrudd unge begår, utvides når en tar med forseelser. Naskeri (vesentlig fra butikk), som ble nedkriminalisert fra forbrytelse til forseelse i 1972, er den dominerende forseelsen for barn og unge under 18 år. Av personer som ble siktet for naskerier i 2000 var antatte gjerningspersoner under den kriminelle lavalder og 946 var år. 14

15 15

16 Skadeverk Skadeverk utgjør bare 7 prosent av de etterforskede forbrytelsene og 7 prosent av alle siktede for forbrytelser. 22 prosent av etterforskede skadeverk blir oppklart. Figur 5 Siktede for skadeverk, etter alder Kilde: Statistisk sentralbyrå (2001). Figur 5 viser at antallet siktede barn og unge under 18 år for skadeverk har vært stigende fra begynnelsen av 1990-tallet, og spesielt siste året etter en svak nedgang i Barn 5-14 år var registrert for mer enn hvert tredje skadeverk (35 prosent). Dette er den eneste form for kriminalitet der de yngste dominerer i absolutte tall. Når skadeverk ses etter hyppigheten pr innbygger innen de ulike alderskategoriene, figur 6, endrer bildet seg noe. I forhold til befolkningen størrelse er det unge i alderen år som hyppigst begår skadeverk. Det har vært en økning både for barn og unge, mens de over 21 år er nokså konstant. Figur 6. Siktede for skadeverk, etter alder pr innbygger Kilde: Statistisk sentralbyrå (2001) Fokuseringen på tagging det siste tiåret har sannsynligvis her gitt seg utslag for barn og unge, men det kan være flere årsaker til økningen de senere år. Det kan også være at politiet i større grad enn tidligere fullfører etterforskningen av skadeverk der barn under den krimi- 16

17 nelle lavalder er antatte gjerningspersoner. Dette vil både øke oppklaringsprosenten og føre til flere registrerte. Viktigst for utviklingen de senere år ser imidlertid ut til å være en endring fra å betrakte noen former for skadeverk (bl.a. tagging) som en forseelse til å betrakte handlingen som en forbrytelse. Det vil si en kriminalisering av handlinger som dermed øker antallet forbrytelser og forbrytere uten at antallet handlinger reelt sett har steget. Antall etterforskede lovbrudd (Kriminalstatistikken, SSB, tabell 6) viser at fra 1998 til 2000 har antallet skadeverk betraktet som forseelse sunket med 4183 (fra 9846 til 5663). Samtidig har forbrytelsen simpelt skadeverk steget med 3640 (fra til 23150), mens grovt skadeverk har vist en svak nedgang. Samlet sett ble det etterforsket 543 færre skadeverk i 2000 enn i Dette tilsier at det reelt ikke har vært noen økningen i etterforskede skadeverk, men en liten nedgang. For barn og ungdom som nå blir tatt for de handlinger som tidligere ble behandlet som forseelser, får imidlertid endringen i subsumpsjon betydning. De blir nå kriminalisert som forbrytere. Vold Voldsforbrytelsene utgjorde 4,7 prosent av de etterforskede forbrytelsene, men 17,2 prosent av alle siktede i Vold innbefatter her forbrytelser mot liv, legeme og helbred, forbrytelser mot den personlige frihet, vold mot offentlig tjenestemann og forsettelig forvoldelse av ild. Antallet siktede for voldsforbrytelser har nesten fordoblet seg fra 1990 til 2000 fra 3027 til I absolutte tall er de fleste som blir siktet for vold voksne. Både i 1990 og i 2000 var over to tredeler av de siktede over 20 år (henholdsvis 69,9 og 67,2 prosent). Absolutte tall viser at politiets arbeidsmengde er størst med antatte gjerningspersoner over 20 år. Samtidig gir absolutte tall et skjevt bilde av hvilke aldersgrupper som hyppigst er involvert i voldshandlinger og hvor den forekommer hyppigst. I absolutte tall skiller Oslo seg ut med en femdel av alle anmeldte voldsforbrytelser i Tas det hensyn til folketallet kommer imidlertid Sør-Varanger 17

18 og Vardø på topp med 12,4 og 11,3 anmeldelser pr innbyggere og Oslo på en tredjeplass med 10 pr innbyggere, mens Gudbrandsdalen er det fredeligste stedet med 2,7 anmeldte voldssaker pr innbygger. Det er ungdommen som dominerer når det tas hensyn til befolkningens størrelse, siktede pr innbyggere i alderskategoriene, figur 8. Figur 7. Antall siktede for vold etter alder Kilde: Statistisk sentralbyrå (2001). Figur 8 Antatte gjerningspersoner for vold, etter alder pr innbygger Kilde: Statistisk sentralbyrå (2001). Det har vært en jevn stigning i antall antatte gjerningspersoner innen alle alderskategorier, men sterkest for ungdommer. Det er åringene som oftest er siktet for vold med 4,99 siktede pr i denne alderskategorien, mens åringene har den sterkeste økningen på 1990-tallet fra 1,3 til 4,4 siktede pr De over 36 år begår omtrent like lite vold som de yngste i alderen 5-14 år. For disse er det under én per 1000 i alderskategorien, selv om de under den kriminelle lavalder har mer enn firedoblet antallet i perioden. Grovheten i voldsforbrytelsene kan ses ut fra typer vold de er siktet for. Legemsfornærmelser, som ikke nødvendigvis innebærer forsettelig skade på person, og trusler er de vanligste voldsformene. De ut- 18

19 gjorde 62 prosent av alle siktede for voldsforbrytelser i 1990 og nesten 70 prosent i Den største veksten på 1990-tallet har vært innen disse formene for vold. Sammen steg de fra 1863 i 1990 til 4095 i Det var trusler som hadde den sterkeste veksten med mer enn en tredobling i antall siktede (fra 427 til 1511). Dette viser at hoveddelen av økningen ikke kommer av grovere vold. Legemsbeskadigelse har imidlertid også steget nesten like sterkt fra 664 til Dette er den tredje største form for vold (etter legemsfornærmelse og trusler) og utgjør nesten hver femte voldsforbrytelse. Grov legemsbeskadigelse har imidlertid sunket fra 37 siktede i 1990 til 26 i For den yngste alderskategorien økte antallet registrerte for voldsforbrytelser fra 180 i 1990 til i 423 i 2000, men det var liten økning i grovhet. Den vesentligste økningen skriver seg fra legemsfornærmelser og trusler (131 i 1990 og 345 i 1998). Legemsfornærmelser og trusler utgjør 82 prosent av volden der de yngste (5-14 år) er antatte gjerningspersoner. Men også legemsbeskadigelse økte fra 21 til 47 og utgjør hver tiende voldshandling der barn er antatte gjerningspersoner. Etter 1997 er ingen barn under den kriminelle lavalder registrert for grov legemsbeskadigelse, og etter 1991 er ingen barn registrert for drap. For den aller groveste voldsforbrytelsen, drap, har det vært en nedgang fra begynnelsen av årene fra 49 til 36 siktede for drap (bunnen var i 1998 med 24 siktede). Toppen for siste halvdel av forrige århundre var i 1989 med 58 siktede for drap. 19

20 For alderskategorien år økte antall siktede fra 236 i 1990 til 703 i Nesten halvparten er legemsfornærmelser som økte fra 143 til 342. Størst var økningen i siktede for trusler som nesten tidoblet seg (fra 17 til 161). Antall siktede for legemsbeskadigelse er færre enn legemsfornærmelsene. De økte også og mer enn tredoblet seg fra 44 i 1990 til 145 i 2000), mens grov legemsbeskadigelse holdt seg på et lavt nivå, (med 4 siktede i 1990 og 2 i 2000). Ifølge Oslo politidistrikt (2001) sin statistikk over anmeldte forbrytelser, foregår den registrerte volden hyppigst i hjemmet med 29 prosent av anmeldte saker. Hele 58 prosent av fornærmede kvinner oppgir hjemmet som gjerningssted og 16 prosent av fornærmede menn. Deretter følger steder utenom sentrum med 16 prosent, restaurant 15 prosent og i sentrum 13 prosent. I Oslo er volden i hovedsak et voksenfenomen der 82 prosent av anmeldte gjerningspersoner er over 20 år og 86 prosent av de fornærmede. Hyppigst anmeldes vold der gjerningspersoner og ofre er i alderskategorien år, tett fulgt av alderskategorien år. (Anmeldelsestall gir imidlertid et unøyaktig bilde ettersom en del kan 20

21 Figur 9. Siktede for ran, grovt tyveri fra person og utpressing Kilde: Statistisk sentralbyrå (2001). ha flere anmeldelser mot seg eller være offer flere ganger). Forskning har lenge påvist en klar sammenheng mellom alkohol og vold (Olaussen 1995 og 1996). Ifølge Oslo politikammer (1999) var halvparten av alle voldsutøvere påvirket av alkohol og tre av fire voldsutøvere i Oslo sentrum i Nesten tilsvarende er tallene for ofre. Grovt tyveri fra person, utpressing og ran kommer i tillegg til den øvrige volden. De er skilt ut som en egen kategori fordi de kan inneholde nokså tilsvarende handlinger. Det kan være et skjønnsspørsmål under hvilken paragraf disse handlingene subsumeres, og de kan også endre subsumpsjon fra etterforskning til reaksjon/dom. Veskenapping kan for eksempel noen ganger regnes av politiet som ran og andre ganger som grovt tyveri fra person. Utpressing kan også i form være nokså likt ran, men både grovt tyveri fra person og utpressing kan i andre situasjoner framstå som nokså ulikt ran, for eksempel tyveri fra person på restaurant eller utpressingsbrev. Ran m.m. er en liten, men meget omtalt kriminalitet, og utgjorde 0,4 prosent av etterforskede forbrytelser og 1,6 prosent av alle siktede i Antall siktede for ran, utpressing og grovt tyveri fra person var relativt stabilt på 1990-tallet fram til 1998, men økte så fra 307 til 560 antatte gjerningspersoner i Av disse var 58 prosent ran, 39 prosent grovt tyveri fra person og 3 prosent utpressing. Andelen utpressing har stort seg holdt seg, mens andelen grovt tyveri fra person har steget fra ca. 29 prosent i begynnelsen av 1990-tallet, og andelen ran er redusert tilsvarende. Antallet grove ran øker også med alderen. For antatte gjerningspersoner under 15 år var 12 prosent betegnet som grove ran, mot 30 prosent for siktede år. I absolutte tall er det flest siktede år og de har steget sterkest de senere år (fra 117 i 1998 til 260 i 2000). I 2000 var to av tre antatte gjerningspersoner over 18 år. Både i absolutte tall og pr innbygger er tallene relativt små. For alle alderskategorier var det under 1 pr innbygger som var siktet for ran. Fra midten av 1990 tallet har ran m.m. økt og spesielt for alderskategorien år fra 0,18 i 1996 til 0,64 siktede pr.1000 i alderskategorien i 2000 (i absolutte tall fra 29 til 102). For åringene var det ingen økning før i 1998 til 2000 da antall siktede fordoblet 21

22 Økningen av vold i samfunnet underbygges imidlertid ikke av offerundersøkelsene. Levekårsundersøkelsene fra 1983 til 1997 viser at andelen av personer år somrapporterte at de hadde vært utsatt for vold eller trusler om vold, økte fra 4 til 6 prosent, men det har ikke vært noen statistisk sikker økning i løpet av de ti siste årene. Det samme gjelder for andelen som var utsatt for vold, som økte fra 2 til 3 prosent etter Figur 10. Siktede for ran, utpressing og grovt tyveri fra person etter alder pr innbygger Kilde: Statistisk sentralbyrå (2001). seg fra 0,20 til 0,41 siktede pr For antatte gjerningspersoner under 15 år registrerte for ran m.m. var det et hopp fra 0,07 antatt gjerningspersoner pr innbygger i 1998 til 0,19 i 1999 for så å synke til 0,14 i 2000 (dvs. 84 antatte gjerningspersoner). Dette kan avspeile en topp for barneran, der både gjerningspersonene og ofre var barn. Oslo politidistrikt (2001) skriver: Det er positivt at andelen anmeldte ranere som er 15 år eller yngre er noe redusert. I sum sier tallene at antallet barn og unge som er gjerningspersoner i voldssaker har økt spesielt de siste årene. Det er trusler og legemsfornærmelser som utgjør det største antallet og som øker mest. Dette kan også tyde på at toleransegrensen for vold er blitt mindre og dermed at flere handlinger anmeldes. Det skal imidlertid ikke bagatelliseres at også siktede for legemsbeskadigelse øker. Det er alderskategorien år som hyppigst siktes for voldshandlinger, mens det i absolutte tall er personer over 20 år som står for hoveddelen av den registrerte volden. Det er også her vi finner de fleste ofrene. Unge menn og unge kvinner (16-24 år) er hyppigst utsatt for vold eller trusler. Vel en av åtte unge menn og kvinner rapporterte dette. Blant personer over 45 år er det bare 1-2 prosent som har vært utsatt for vold. Fra 1995 til 1997 var det en nesten tilsvarende nedgang for menn som økning for kvinner, så nå er de omtrent like utsatt. I 1983 var 6 prosent av unge kvinner (16-24 år) utsatt for vold eller trusler om vold. I 1997 var andelen hele 14 prosent. Dette kan delvis forklares med den markante endringen i siste levekårsundersøkelse, der flere kvinner enn før oppgir at de har blitt utsatt for vold på arbeidsplassen. En av fem ble utsatt for vold eller trusler i egen bolig. Ved Oslo legevakt ble undersøkel- 22

23 ser av ofre for vold i 1973 og 1978 gjentatt i 1992 til 1996 (Melhus og Sørensen 1997). Undersøkelsene viste liten eller ingen forskjell i antall, i alvor eller grovhet i handlingene, i alder på ofre eller i anmeldelseshyppighet. De fleste ofrene var rundt 30 år og de færreste voldstilfellene ble anmeldt. Mens offerundersøkelsene totalt viser liten endring i rapportert utsatthet for vold, viser den registrerte voldskriminaliteten en økning i omfang. Økningen i den registrerte volden kan både være reell og den kan skyldes økt anmeldelseshyppighet. Når økningen vesentlig skyldes de mindre alvorlige tilfellene kan det tyde på mindre toleranse for vold eller lavere terskel for anmeldelse. Hoveddelen av økningen skriver seg fra trusler og legemsfornærmelser, men det har også vært en nesten like sterk økning i legemsbeskadigelser. Antall anmeldelser for vold i Oslo og i resten av landet økte i 2000 med henholdsvis 11 og 19 prosent, fra å ha holdt et nokså stabilt nivå tidligere år. Og antall ran viser heller ingen positiv utvikling. Betydningen av forebyggende innsats mot denne type atferd blant barn og unge begrunnes imidlertid ikke med at tallene endrer seg noe opp eller ned, men med at hvert tilfelle er uønsket. 23

24 Narkotika Narkotikaforbrytelsene utgjorde 12 prosent av alle etterforskede forbrytelser og 27 prosent av alle siktede i Antall siktede for narkotikaforbrytelser har steget, spesielt etter 1994 for alle alderskategorier over 14 år. Totalt ble siktet for narkotikaforbrytelser i Antall siktede har nesten tredoblet seg fra Siktede over 20 år utgjorde mer enn to tredeler i Utviklingen i siktede i alderskategoriene 15 til 20 år endret seg fra en fallende tendens i begynnelsen av årene, til en sterk vekst fra 1994 til I absolutte tall har antall siktede for narkotikaforbrytelser år nesten seksdoblet seg fra 1994 (142) til 2000 (838). Hver femte siktede i alderskategorien er siktet for narkotika. Veksten i antall siktede år har også vært sterk fra 1994 (504) til 2000 (2045). For de yngste, under den kriminelle lavalder, er narkotikakriminalitet fremdeles en sjelden forekommende forbrytelse, men også for dem har det nesten vært en sterk vekst fra 15 registrerte i 1994 til 75 i Mer enn to tredeler av de yngste var tatt for besittelse og bruk. Figur 11. Siktede for narkotikaforbrytelser etter alder Kilde: Statistisk sentralbyrå (2001). Figur 12. Siktede for narkotikaforbrytelser etter alder pr innbygger Kilde: Statistisk sentralbyrå (2001). 24

25 Unge, år, har hatt sterkest og jevnest vekst i antall siktede for narkotikaforbrytelser i forhold til befolkningens størrelse, figur 12. I denne alderskategorien er det flere siktede for narkotika, med 12,7 siktede pr innbyggere, enn for noen annen forbrytelse. For alderskategorien år har narkotikakriminalitet økt til den forbrytelse de nest oftest er siktet for. I 1990 var rekkefølgen på de vanligste forbrytelsene for alderskategorien: vinning, skadeverk, vold og narkotika. Nå er det endret til: vinning, narkotika, vold og skadeverk. For en stor del kan det økte antall unge siktede forklares med økt politiinnsats mot ungdomsmiljøer som bruker narkotika. Fra 1995 til 2000 har antall etterforskede forbrytelser for besittelse av narkotika blitt mer enn femogtyvedoblet (fra 326 til 8 382), og for bruk fordoblet seg (fra til ). Denne økningen i etterforskede forbrytelser kan tilskrives politiets innsats der de avdekker mørketall. Med en høy oppklaringsprosent (ca. 90 prosent) blir det flere personer å sikte. 25

26 Den registrerte utviklingen er imidlertid også sammenfallende med resultatene fra selvrapporteringsundersøkelsene til SIRUS (tidligere Statens institutt for alkohol- og narkotikaforskning, SIFA). Fra slutten av 1960-årene i Oslo og fra 1986 for hele landet har det vært gjennomført undersøkelser for ungdom år om bruk av rusmidler. Nokså parallelt med antall siktede var det relativ stabilt fra 1990 til 1994 i antall som oppga at de noen gang hadde brukt forskjellige stoffer. Fra 1994 til 2001 ble prosentandelen som noen gang har brukt forskjellige stoffer mer enn fordoblet, for eksempel cannabis 8,7 prosent til 16,9 prosent, amfetamin og lignende 1,1 prosent til 4,6 prosent, kokain eller crack 0,3 til 1,6 tatt stoff med sprøyte 0,3 prosent til 1 prosent (SIRUS 2001, tabell 11). Det eneste lyspunktet i tallene fra SIRUS er at det har vært stabilitet eller nedgang i de fleste tallene fra 2000 til Disse tallene er bekymringsfulle. Mens andre former for kriminalitet viser relativt stabile tall på slutten av 1990-tallet, har det vært en økning i narkotikabruk, både i registrerte saker og selvrapportert bruk for unge i alderen 15 til 20 år. Avslutning Den registrerte kriminalitetsutviklingen for barn og unge på tallet har i totalitet vist en økning fra siste halvdel av 1990-tallet. Utviklingen for noen former for registrert kriminalitet gir grunn til uro. Dette gjelder spesielt utviklingen for narkotikaforbrytelser, men også for voldsforbrytelser og ran. Det er spesielt ungdomsgruppene som her kommer negativt ut. For barn under 15 år er det relativt liten endring, unntatt når det gjelder skadeverk (tagging) der de er registrert med en kraftig økning. Tallene speiler imidlertid også hva man anser som forbrytelser. Når skadeverk blir oppkriminalisert fra forseelse til forbrytelse, blir det flere siktede. Tallene kan også påvirkes av toleransegren i samfunnet for hva man velger å anmelde eller ikke, av politiets oppklaringsprosent og ikke minst politiets innsats og prioritering av for eksempel narkotikaforbrytelser. Det er nødvendig med en helhetlig satsing for å motvirke rekruttering og hindre tilbakefall. Straffereaksjoner har vist liten forebyggende effekt for tilbakefall. Statistisk sentralbyrå har statistikk for tilbakefall etter fem år for siktede 26

27 Litteratur for forbrytelser i Den viser at fram til 2000 var nesten to av tre av unge under 18 år registrert for nye straffbare handlinger. For alderskategorien 5-14 år var tilbakefallet 59 prosent, for år 64 prosent og for år 60 prosent, og totalt for alle aldere var den 55 prosent. For å forebygge tilbakefall og kriminalitet generelt kreves det bred satsing på tvers av sektorer og faggrenser. Dette inkluderer skole, hjem, fritidssektor og tverretatlig samarbeid. Kriminaliteten i Norge ligger fremdeles på et lavt nivå sammenlignet med våre naboland (von Hofer 1997) og andre, det er naturlig å sammenligne seg med. De fleste barn og unge har gode oppvekstkår i Norge, men ikke alle. Arbeidet for å bedre oppvekstkårene for dem som en vanskelig situasjon, må utvides og styrkes for å fange opp og inkludere dem som er i faresonen eller har falt utenfor. Forebygging er langt mer enn det som kalles forebygging og innbefatter en strukturering av gode oppvekst- og levekår for alle. Bakken, Anders (1998): Ungdomstid i storbyen, NOVA Rapport 7/98. Christie, Nils (1982): Hvor tett et samfunn, Universitetsforlaget. Clausen, Sten-Erik (1996): Barne- og ungdomskriminalitet i Norge NIBR rapport 1994:4 Falck, Sturla (1984): Kriminalitetsutviklingen i Norge fra 1950-årene til 1980-årene, Nordisk Tidsskrift for Kriminalvidenskab. Nr. 2, ( ). Falck, Sturla (1994): Hvor lenge skal barn få «lov» til å være barn? Konsekvenser av hevingen av den kriminelle lavalderen, Rapportserie fra Barnevernets Utviklingssenter, 2/1994. von Hofer, Hanns (red) (1997): Nordic Criminal Statistics Department of Criminology, Stockholm University, Report 1997:2. Melhus K. og K. Sørensen (1997): Vold 1994 Oslo Legevakt, Tidsskrift for Den norske lægeforening, 2 ( ). Statistisk sentralbyrå: Levekårsundersøkelsene, (1983 til 1997), NOS. Statistisk sentralbyrå ( ): Kriminalstatistikk, NOS. Olaussen, Leif Petter (1995): Beruselse, utelivsdeltakelse og utsatthet for vold. PHS-forskning 1995:3, Oslo Politihøgskole. Olaussen, Leif Petter (1996): Alkoholpolitikk og vold finnes det en sammenheng? AL-publikasjon 1:1996, Avholdsfolkets Landsråd, Oslo. Oslo politidistrikt (1999 og 2001). SIRUS (2001): Rusmidler i Norge. Øia, Tormod (2000): Innvandrerungdom marginalirering og utvikling av problematferd. NOVA Rapport 3/00. 27

28 ISBN GK-0099 Adresse: Akersgata 42, 3. et. Postboks 8005 Dep 0030 Oslo e-post: Grafisk design: Kirell Design