Simone Elkeles. Perfekt kjemi. Oversatt av Hilde Stubhaug. Gyldendal

Transkript

1

2 Simone Elkeles Perfekt kjemi Oversatt av Hilde Stubhaug Gyldendal

3 Til Moshe, som ga avkall på så mye for min skyld

4 1 Brittany Alle vet at jeg er perfekt. Livet mitt er perfekt. Klærne mine er perfekte. Til og med familien min er perfekt. Og selv om det er en stor løgn, har jeg jobbet livet av meg for å opprettholde inntrykket av at jeg har alt. Hvis sannheten noen gang skulle komme ut, ville den ødelegge hele det perfekte imaget mitt. Jeg står foran speilet på badet med musikken dundrende ut av høyttalerne, og tørker vekk den tredje ujevne linjen jeg har tegnet opp under øyet mitt. Helvete som hendene mine skjelver. Det burde ikke være så nervepirrende å begynne på siste året på high school og treffe igjen kjæresten etter en sommer fra hverandre, men dagen har vært katastrofal til nå. Først sendte krølltangen opp røyksignaler og døde. Så spratt det en knapp av favorittskjorten min. Nå har eyelineren min bestemt seg for å leve sitt eget liv. Hvis jeg hadde hatt noe valg, ville jeg ha holdt meg i den komfortable sengen min hele dagen og spist kjeks med sjokoladebiter. «Kan du komme ned, Brit?» hører jeg så vidt at mamma roper fra foajeen.

5 Min første tanke er å overse henne, men det fører aldri til annet enn krangling, hodepine og mer roping. «Straks ferdig!» roper jeg ned til henne, og håper at jeg kan få lagt en rett strek med eyelineren og bli ferdig med det. Endelig får jeg det til, og jeg slenger eyelineren på benken, dobbel- og trippelsjekker meg selv i speilet, skrur av stereoanlegget og løper ned gangen. Mamma står i bunnen av den storslåtte trappen vår og studerer antrekket mitt. Jeg retter meg opp. Ja da, jeg vet det. Jeg er atten år og burde ikke bry meg om hva moren min synes. Men du vet ikke hvordan det er hos familien Ellis. Mamma har angst. Det er ikke den typen man lett kan kontrollere med små, blå piller. Og når mamma er stresset, går det ut over alle som bor sammen med henne. Jeg tror det er derfor pappa drar på jobb før hun står opp, så han ikke behøver å forholde seg til, ja, henne. «Grufulle bukser, men fint belte,» sier mamma og retter pekefingeren mot plaggene hun kommenterer. «Og jeg fikk hodepine av det bråket du kaller musikk. Gudskjelov at det er slått av nå.» «God morgen til deg også, mamma,» sier jeg før jeg går ned trappen og gir henne et lite kyss på kinnet. Etter som jeg kommer nærmere, stikker den sterke parfymelukten i neseborene. Hun tar seg allerede strålende ut i tenniskjolen i Ralph Laurens Blue Label. Ingen kan stå med hevet pekefinger og kritisere hennes antrekk, det skal være sikkert. «Jeg kjøpte yndlingsmuffinsen din til første skoledag,» sier mamma og tar fram en pose hun har holdt bak ryggen.

6 «Nei takk,» sier jeg og ser meg rundt etter søsteren min. «Hvor er Shelley?» «På kjøkkenet.» «Har den nye pleieren kommet?» «Hun heter Baghda, og nei, hun kommer om en time.» «Fortalte du at hun reagerer på ull? Og at hun lugger?» Hun har bestandig gjort det klart på sine ikkeverbale måter at hun blir irritert av ull mot huden. Lugge er det nyeste signalet, og det har skapt et par katastrofer. Katastrofene hjemme hos oss er stygge som juling, så det er avgjørende å unngå dem. «Ja. Og ja. Søsteren din fikk høre det i morges, Brittany. Hvis hun fortsetter å lage vanskeligheter, kommer vi snart til å stå uten pleier igjen.» Jeg går inn på kjøkkenet, for jeg har ikke lyst til å høre moren min legge ut i det vide og brede om hva hun mener er grunnen til at Shelley er så utagerende. Shelley sitter ved bordet i rullestolen, travelt opptatt med å spise den spesialblandede maten sin, for selv om hun nå er tjue, har ikke søsteren min den samme evnen til å tygge og svelge som folk uten hennes fysiske begrensninger. Maten har som vanlig funnet veien til haken, leppene og kinnene. «Hei, Shell-bell,» sier jeg og lener meg over henne for å tørke henne i ansiktet med en serviett. «Det er første skoledag i dag. Ønsk meg lykke til.» Shelleys armer rykker som de pleier, idet hun strekker dem mot meg og sender meg et skjevt smil. Jeg elsker det smilet. «Du vil gi meg en klem?» spør jeg og vet at det er det hun vil. Legene sier bestandig at jo mer samspill Shelley

7 opplever, jo bedre har hun det. Shelley nikker. Jeg legger armene hennes rundt meg og passer nøye på at hendene ikke er for nær håret mitt. Da jeg retter meg opp, gisper mamma. For meg høres det ut som en dommer som blåser i fløyten og stopper livet mitt. «Du kan ikke gå på skolen sånn, Brit.» «Hvordan sånn?» Hun rister på hodet og sukker frustrert. «Se på skjorten din.» Jeg ser ned. Det er en stor, våt flekk foran på den hvite Calvin Klein-skjorten min. Au da. Sikkel fra Shelley. Et raskt blikk på det lange fjeset til søsteren min forteller meg det hun ikke kan sette ord på. Shelley er lei seg. Shelley mente ikke å grise til klærne mine. «Det gjør ingenting,» sier jeg, selv om jeg innerst inne vet at det ødelegger perfekt-looken min. Mamma væter litt tørkepapir i vasken og klapper lett på flekken. Det får meg til å føle meg som en toåring. «Gå opp og skift.» «Det var bare fersken, mamma,» sier jeg og forsøker å trå forsiktig så vi ikke ender i en rungende skrikekonkurranse. Det siste jeg vil, er at søsteren min skal bli lei seg. «Fersken setter flekker. Folk kunne tro du ikke bryr deg om hvordan du ser ut.» «Greit.» Jeg skulle ønske dette var en av mammas gode dager, de dagene hun ikke plager meg med alt mulig. Jeg gir søsteren min et kyss oppå hodet for å forsikre henne om at sikkelet ikke plager meg det minste. «Ser deg etter skolen,» sier jeg og forsøker å holde på den

8 muntre morgenstemningen. «Så kan vi fortsette sjakkturneringen.» Jeg løper opp trappen igjen, tar to skritt om gangen. Inne på soverommet sjekker jeg klokken. Å nei. Den er ti over sju. Jeg skal plukke opp bestevenninnen min, Sierra, og hun kommer til å bli dritstresset hvis jeg kommer for sent. Jeg snapper til meg et lyseblått skjerf fra skapet og krysser fingrene for at det vil fungere. Kanskje ingen ser flekken med sikkel hvis jeg knytter det på den rette måten. Da jeg går ned trappen på nytt, står mamma der og studerer antrekket mitt igjen. «Nydelig skjerf.» Puh. Idet jeg passerer henne, dytter hun muffinsen inn i hånden min. «Spis den på veien.» Jeg tar distré en bit av muffinsen på vei til bilen. Dessverre er det ikke blåbærmuffins, favoritten min. Det er nøtter og banan i den, og altfor mye banan. Den minner meg om meg selv tilsynelatende perfekt på utsiden og bare guffe inni.

9 2 Alex «Kom deg opp, Alex.» Jeg skuler mot lillebroren min og legger hodet under puta. Siden jeg deler rom med brødrene mine på elleve og femten, er det ikke mer privatliv å få enn det puta kan gi meg. «La meg være, Luis,» sier jeg med grov stemme gjennom puta. «No estés chingando.» «Jeg kødder ikke. Mamá ba meg vekke deg så du ikke kommer for seint på skolen.» Sisteåret. Jeg burde vært stolt over at jeg blir den første fra Fuentes-familien som fullfører high school. Men etter eksamen begynner det virkelige livet. College er bare en drøm. For meg er sisteåret det en avslutningsfest på jobben er for en sekstifemåring. Du veit du har mer i deg, men alle forventer at du skal slutte. «Jeg har på meg de nye klærne.» Luis stolte stemme når meg dempa gjennom puta. «Las nenas kommer ikke til å kunne motstå denne sexy latinoen.» «Bra for deg,» mumler jeg. «Mamá sa at jeg skulle tømme denne mugga med vann

10 på deg hvis du ikke står opp.» Var litt privatliv for mye å be om? Jeg tar puta og kaster den gjennom rommet. Det er en fulltreffer. Vannet spruter ut over hele ham. «Culero!» roper han til meg. «Jeg har ikke flere nye klær.» Det kommer et latterhyl fra badet. Carlos, den andre broren min, ler som en jævla hyene. Til Luis kaster seg over ham. De to yngre brødrene mine sparker og slår hverandre, og jeg ser på mens slåsskampen glir ut av kontroll. De kjemper godt, tenker jeg stolt der de slåss på bare nevene. Men som eldste mann i huset er det min jobb å stoppe dem. Jeg tar tak i kragen til Carlos, men snubler i beinet til Luis og lander på gulvet sammen med dem. Før jeg rekker å komme meg på beina igjen, får jeg iskaldt vann nedover ryggen. Jeg snur meg fort og ser at det er mi amá som har tømt vannet over oss. Hun står der i jobbklærne sine med en bøtte i neven. Hun jobber i kassa i dagligvaren et par kvartaler fra huset vårt. Det er ikke sinnssykt godt betalt, men vi trenger ikke så mye. «Opp med dere,» kommanderer hun og viser oss litt av det heftige temperamentet sitt. «Shit, mamma,» sier Carlos, som allerede er på beina. Mi amá stikker fingrene ned i det som er igjen av iskaldt vann, og sender en god porsjon av det i ansiktet på Carlos. Luis ler, og før han veit ordet av det, får han en sprut, han også. Lærer de aldri? «Flere frekkheter på lager, Luis?» «Nei, ma am,» sier Luis og står som en soldat på